kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

alle land, uansett farge på regjeringa, forsøker myndigheten å møte
denne krisa med budsjettnedskjæringer, innstramminger og privatisering.
Dersom den offentlige sektoren skulle bli så stor at de overtok alt
det arbeidet som nå utføres i familien, ville denne krisa skjerpes voldsomt.
En annen mulighet er at alt det ubetalte arbeidet ble betalt, dvs. overført
til markedet. Slik er det jo gått med ganske mye av husarbeidet.
Brød kan kjøpes i butikken i stedet for å bakes hjemme, vi går i konfeksjon
i stedet for i hjemmesydde klær osv. Denne løsninga ville ha den
fordelen, fra kapitalens synspunkt, at den utvida markedet.
Det er flere problemer med dette: dersom folk flest skulle ha råd til å
betale for det som nå gjøres ubetalt (gå på restaurant eller kafé hver
dag, bruke reingjøringsbyrå i stedet for å vaske sjøl, plassere sine gamle
på private aldershjem osv. osv.), så ville de fort komme opp i samme
problem som mannen til Domitila: Lønna ville ikke strekke til! Lønna
ville måtte økes kraftig, på bekostning av kapitalistenes profitt. I en
økonomi der moderne teknologi ser ut til å gjøre massearbeidsløshet
til et konstant fenomen, står kapitalistene i en gunstig posisjon når det
gjelder å holde lønna nede. Alt taler for at alle de flotte, privatiserte
tjenestene ville være for de få, og ikke for de mange. Denne «løsninga»
forutsetter dessuten at familien fortsatt eksisterer som en privat
forsørgelsesenhet, der den med sterkest økonomi vil ha mye av makta,
og der barn er helt økonomisk avhengig av foreldrene. Det kan neppe
kalles å «bygge ned familien som økonomisk enhet».
Videre måtte det kjønnsdelte arbeidsmarkedet og «kvinnelønna»
oppheves. I og med at dette henger sammen med samfunnets organisering
i familier, vil vanskene med å bygge ned familien som økonomisk
enhet, også sette grenser for hvor langt det var mulig å komme med
«likestilling» på arbeidsmarkedet. Et kapitalistisk lønnssystem uten
lavtlønnsyrker er også vanskelig å tenke seg. Det vil f.eks. alltid være
et press for å holde lønna til de store lønnstakergruppene i offentlig
sektor nede, et press som «krisa i offentlig sektor» gjør særlig kraftig.
Og dersom arbeidskrafta i arbeidsintensive industrier blir for dyr, vil
kapitalen flyte annetsteds hen, eller det vil bli rasjonalisert og automatisert.
Det er derfor svært vanskelig å tenke seg at kapitalismen kan
oppheve kvinneyrkene gjennom å innføre virkelig likelønn.
109