kjersti ericsson søstre, kamerater! - Home

har, for å bruke Bell Hooks ord (s. 102) «gitt menn ubegrenset adgang
til kvinners kropper». Forestillinga om at en kvinnes liv er slutt når
hun fyller tretti, er blitt erstatta med et vanvittig krav om at kvinner
skal være like sexy og ungdommelige langt inn i støvets år, gjennom
rollemodeller som Joan Collins og Jane Fonda. Dette krever en langt
hardere jobbing og mer intens konsentrasjon om kropp og utseende
enn tidligere tiders kvinner kjente.
Diskusjonen om full likestilling er mulig under kapitalismen eller
ikke, tar ofte en nokså frustrerende form. De som mener at kapitalismen
må styrtes, blir gjerne sittende og lete etter det avgjørende logiske
trikset som gjør det umulig for kapitalismen å leve uten kvinneundertrykking.
De som mener likestilling kan virkeliggjøres innafor
det kapitalistiske systemets rammer, sier «jamen hvis, jamen hvis», og
havner til slutt i en hypotetisk konstruksjon som likner nokså lite på de
kapitalistiske samfunnene historia kjenner til. Dessuten finnes det minst
to mulige tolkninger av hva «full likestilling under kapitalismen» skulle
bety:
– Den ene mulige tolkninga er at kapitalismen kan oppheve de forholda
som i dag undertrykker kvinnene, og likevel fortsette å eksistere
som kapitalisme.
– Den andre mulige tolkninga er at menn og kvinner «deler elendigheten»:
dvs. at de undertrykkende forholda består, men rammer ikke
ensidig kvinnene.
Jeg har liten tro på det avgjørende trikset. Men la oss se på de to
mulige tolkningene av «full likestilling under kapitalismen» ut fra dagens
virkelighet, og se om det virker som noen særlig fornuftig strategi
for kvinnekampen.
Tolkning en: Dette måtte for det første bety at familien ble nedbygd
som økonomisk enhet innafor det kapitalistiske systemets rammer.
Hvordan skulle dette skje? En mulighet er at alt det arbeidet som i dag
utføres i familien, ble overført til en stor, offentlig servicesektor, med
gratis eller veldig billige tjenester. Dette er en svært lite realistisk mulighet.
Et av de store problemene for de kapitalistiske landa i dag, er
det som gjerne kalles «krisa i den offentlige økonomien». Den offentlige
sektoren tar en så stor del av den merverdien som produseres at
det truer takta i kapitalakkumulasjonen og blir en sjølstendig kilde til
krisetendenser innafor det kapitalistiske systemet (se Minken, 1986). I
108