Karljohansvern verft – et symbol på det selvstendige Norge - Kulturarv

Karljohansvern verft – et symbol på det
selvstendige Norge
Karljohansvern Orlogstasjon er en av de ti Nasjonale festningsverkene som står i
en særklasse som militærhistoriske kulturminner i Norge. Da anlegget og verftet
var fullført, ble det oppfattet som et symbol på det selvstendige Norge.
Karljohansvern ligger på Hortenshalvøya i Horten kommune, tidligere Borre
kommune. Marinens hovedverft ble etablert her i 1819, få år etter at Norge
hadde gått inn i union med Sverige i 1814. Utviklingen av anlegget utover på
1800-tallet har stor militærhistorisk interesse.
Etter at unionen med Sverige var inngått, gikk den generelle militære aktiviteten
i Norge sterkt tilbake med nedbygging av flere anlegg. Verftet og
marinestasjonen i Horten er et unntak. Byggevirksomheten var imidlertid ujevn,
og fremdriften stoppet opp flere ganger i løpet av de første tiårene noe som
blant annet hadde økonomiske årsaker. Store endringer med hensyn til militære
og teknologiske forutsetninger for krigføring i løpet av 1800-tallet fikk også
konsekvenser for utformingen av festningsverkene.
Den norske havgående flåten var gått tapt under Napoleonskrigene (1800-1815)
sammen med store deler av den danske flåten. Etter Kielfreden i 1814 var det et
nasjonalt ønske å gjenoppbygge en norsk marine. Samtidig ønsket svenske
interesser å styrke sjøforsvaret for å stå i mot en mulig russisk trussel. Et utvalg
fra Ingeniørbrigaden ble bedt om å peke ut et sted som egnet seg for etablering
av et nytt hovedverft. Under avslutningen av arbeidet måtte kommisjonen
overnatte på Horten gård for å ta båten over Oslofjorden neste dag. På en
kveldstur i området ble Hortenstangen, havnen og øyene utenfor oppdaget ved
en tilfeldighet – her måtte anlegget ligge.
Fra ferge- og gjestgiversted til militær virksomhet
Horten gård har lange tradisjoner som ferge- og gjestgiversted med sikre
opptegnelser tilbake til slutten av 1500-tallet. Sentral beliggenhet kombinert
med en rask forbindelse til Jeløya ved Moss gjorde dette til det viktigste
fergestedet mellom vestre og østre side av Oslofjorden. Eieren av Horten gård
hadde privilegier på driften av fergetrafikken og gjestgiveriet, og han drev i
tillegg med skipsbygging. Viktige bygninger fra denne epoken i stedets historie
1

står fremdeles i form av to tidligere gårdsanlegg som representerer to
generasjoner av gjestgiversted.
2
Kulturmiljøet på Karljohansvern viser en sammenhengende militærhistorisk
utvikling gjennom hele 1800-tallet. Dette gjelder spesielt i tidsrommet 1820-
1870, og Karjohansvern Orlogstasjon er uløselig knyttet til denne viktige epoken
i norgeshistorien da det var sterk nasjonsbygging. Anlegget representerer et
helhetlig militært etablissement som ved siden av driftsområdet på verftet også
inkluderer fortifikasjoner og et fullt utbygd samfunnsområde. Virksomheten ved
verftet og senere også ved flyfabrikken er nært knyttet sammen med den
teknologiske utviklingen både militært og sivilt. Bygningsmiljøet på Møringa er
svært interessant med hensyn til utviklingen av norsk luftfartshistorie i første del
av 1900-tallet.
Karljohansvern omfattet tidligere et vesentlig større areal enn i dag. Av større
eiendommer som er gått ut av Forsvarets eie er landområdet på vestsiden av
Indre Havn. Her ble de første eiendommene i Keysermark utlagt til boligtomter
for ansatte på verftet i slutten av 1840-årene. Bakgrunnen var det store
boligproblemet ved anlegget. Overflyttingen av store mannskaper fra
Fredriksvern var startet opp, og da planene om å føre opp en større brakkeby på
Indre Havn ble skrinlagt, gav Marinen rentefrie lån til ansatte slik at de selv
kunne føre opp hus. Størstedelen av området er imidlertid avhendet etter andre
verdenskrig (1940-1945) da marinens hovedbase ble overført til Bergen og
driften på Karljohansvern ble redusert.
I 1960-årene ble Lystlunden og Bromsjordet på sørsiden av Kanalen overført til
kommunen sammen med en rekke eiendommer i Horten by. I samme tidsrom
ble også en stor del av det tidligere verftsområdet, i dag Horten Industripark,
skilt ut og overført til sivil forvaltning.
Fortsatt eier Forsvaret størstedelen av området på Hortenshalvøya nord for
Kanalen, det som tidligere utgjorde Horten gård. Dette innbefatter Hortenskogen
og forterrenget langs Kanalen, det tidligere marinesamfunnsområdet med unntak
av eiendommer som er solgt, østre deler av det eldre verftsområdet, den smale
landtungen Møringa samt den nå brofaste øya Vealøs på nordsiden mellom
Oslofjorden og Indre Havn. I tillegg til dette inngår Mellomøya og Østøya.
Festningsanlegget
Et grunnleggende trekk i anlegget er isoleringen fra fastlandet med en gravd
kanal. Denne hadde funksjon som forbindelseslinje for små fartøyer mot
Oslofjorden, men var også en festningsgrav med bro og videre adkomst via glaci
og vollport i Nedre vei. Fra kanalen strekker Hortenstangen seg som en lav
naturlig skjerm mot fjorden. Åsryggen dekker verftet, havnen og
samfunnsområdet. Mot nord over en cirka 250 meter lang strekning er det
bevart rester av en byvoll med banketter for oppstilling av skyts som forsterket
ryggen mot sjøen.
I 1852 ble det bygd et kjerneanlegg kalt Citadellet (også kalt Fortet på
Kyllinghodet). Dette var et bombesikkert, granittforsterket teglsteinsfort med
bueformet kanonbatteri i kasematt med 14 kanoner, takbatteri med 11 kanoner,
omgitt av en rund tørrgrav og adkomst over vindebro. Samtidig med Citadellet
ble det oppført to strandbatterier mot indre havn. Strandbatteri nr. 1 som lå på

3
den nordvestre spissen av Kyllinghodet, er utslettet som følge av
verftsutbyggingen. Strandbatteri nr. 2 eksisterer, men er så godt som innebygd
av yngre hus der den murte vollen er brukt som rampe opp til inngangene.
Citadellet var utformet for å kunne motstå et plutselig angrep fra landsiden. I
tillegg lå det så høyt at det bidro til å beskytte ankringsplassene for flåten på
utsiden av Møringa og Vealøs. Fortet Norske Løve forsterket dette sjøforsvaret da
det stod ferdig få år senere, men planene om ytterligere fortifikasjoner på land-
og sjøsiden, herunder også på østsiden av Oslofjorden, ble aldri realisert.
Citadellet var oppført av teglstein med fasadebånd og innramming i granitt.
Festningsporten var prydet med kong Oscar Is kronede monogram og årstallet
1851. Citadellet hadde store arkitektoniske kvaliteter. I 1971 ble fortet sprengt
bort. En lang og opprivende strid der anleggets verneverdi ble satt opp mot
behovet for nye arbeidsplasser og en modernisering av verftsdriften som nå var
blitt privatisert, førte til et betydelig politisk press. Citadellet var
vedlikeholdsmessig forsømt, men for øvrig i utmerket stand.
På øya Vealøs ble fortet ”Norske Løve” oppført i tiden 1852-1856 av teglstein
forsterket med granitt. Grunnplanen er et rektangel med halvsirkelformet
avrunding i begge ender. Fortet ble påbygd i en etasje av den tyske
okkupasjonsmakten i 1940-45.
Til Karljohansverns forsvar mot fjorden ble det i tiden mellom 1870 og 1876
anlagt kanonbatterier i tre adskilte posisjoner fra sundet mot Vealøs til
kanalutløpet. Batteriene som alle er åpne i ryggen og dekket av jord i fronten, er
dels oppført i tegl, dels i naturstein.
Det nordligste ”Batteriet på Møringa” har to forsenkede, gråsteinsmurte
kanonstandplasser bundet sammen med en redutt, dvs. en ca. 30 meter lang
overdekket gang av tegl som inneholder kruttmagasin, dekningsrom og
geværgalleri. Det midterste, ”Batteriet i Tivoli” er anlagt på det høyeste partiet
på Hortenshalvøya ut mot Oslofjorden. Lengst i syd ligger ”Batteriet på
Hortenstangen”.
Byggevirksomhet
De første årene var byggeaktiviteten konsentrert omkring beddinger og enkle
trebrakker. Fra 1829 og frem mot 1850 ble en rekke praktbygg i empirestil
oppført av de første ingeniøroffiserene ved verftet. Betydelige deler av denne
bygningsmassen ble ødelagt da verftet ble bombet i 1945, så som verftets
kontorbygning, Marinens sykehus og det store kvartalet med mekaniske
verksteder. Sentrale bygninger fra den første storhetsperioden er imidlertid
fortsatt bevart. Eksempler på dette er Magasin B, Laboratoriet og de to
brakkekvartalene med uthus.
Etter 1850-60 ble empirestilen forlatt og erstattet av en mer romantisk,
historismepreget arkitektur i upusset tegl. De fremste eksemplene er fortet
Norske Løve på Vealøs, verftsporten, Ekserserhallen og kirken. Flere av
bygningene ligger utenfor det sentrale verftsområdet og ble derfor mindre skadet
av angrepene på marinestasjonen under andre verdenskrig.

4
Utenom de mer påkostede byggene finnes det en rekke bruksbygninger oppført i
tegl med en mer nøktern utforming. Eksempler på dette er verksteder og ildsikre
lagre. Byggemåten med upussede teglfasader ble anvendt i ulike bygninger
gjennom hele 1900-tallet slik som i sykestuen, trafokiosk, ladestasjon samt
murkaserne og elevforlegning. Dette gjør at store deler av den nyere
bebyggelsen harmonerer med det eldre kulturmiljøet fra 1800-tallet.
Kulturmiljøet på Karljohansvern
Et av de mest karakteristiske trekkene ved kulturmiljøet på Karljohansvern er
anleggets helhetlige oppbygging med et separat driftsområde inne på verftet og
et eget samfunnsområde med boliger og skolevirksomhet på utsiden.
Marinesamfunnet er delt i to: de strengt oppbygde brakke- eller boligkvartalene i
pusset mur nord for kirken og en søndre del med en mer sammensatt og tilfeldig
plassert bygningsmasse. Denne er preget av en variert nasjonal byggestil med
panelte veggflater og tak tekket med rød tegl. Bordkledningen skjuler imidlertid
en byggemåte som har vært mer vanlig i områder sør for Norge, nemlig utmurt
bindingsverk. Bare enkelte bygninger oppført før første verdenskrig (1914-1918)
er bygget på tradisjonell norsk måte i lafteverk, og disse var opprinnelig sivile.
Marinesamfunnet med kirken og brakkestokkene. Foto: Jørgen Solstad.
Forsvaret var avhengig av sivile tjenester og tillot også enkelte kjøpmenn eller
marketentere (handelsmenn) å føre opp bygninger inne på festningsområdet.
Etter at ulike planer for en ny garnisonsby ble skrinlagt og boligbyggingen
fortsatte utenfor etablissementet, skjedde det få endringer i denne delen av
området. Bortsett fra etablering av et nytt boligfelt på 1950-tallet er området
fortsatt preget av 1800-tallets kulturlandskap.

5
Detalj av nedløpsrøret fra takrenne på
bryggerhus i Brakkestokkene. Røret er laget på
tradisjonelt vis. Foto: Jørgen Solstad.
Bryggerhus i Brakkestokkene.
Foto: Jørgen Solstad.
Skipsfart og luftfart
Et annet særtrekk ved marinestasjonen på Karljohansvern er tilknytningen både
til skipsfart og til luftfart. Dette har også satt sitt preg på kulturmiljøet. Marinens
Flyvevæsen ble etablert på Møringa alt i 1914. Den eldste delen av anlegget med
båtskur ut mot Stjertebukta er forsvunnet. Maskinverkstedet i mur fra 1918 står
imidlertid fortsatt, bygd sammen med verksteder fra 2. verdenskrig. Den tyske
okkupasjonsmakten fullførte den store utbyggingen av sjøflyfabrikken som var
påbegynt i 1939 med tre monteringshaller (hangarer) for sjøfly, en på Vealøs og
to på Møringa. I 1960-årene ble virksomheten nedlagt og overført til Marinens
Hovedverft i Bergen. På slutten av 1990-tallet ble flere av flystasjonens småhus
revet. Militære enheter som hadde vært plassert over hele det sentrale
Karljohansvern ble nå samlet på Møringa i en av de gamle flyhangarene som var
ombygd til administrasjons- og lagerbygg.
Virksomheten ved verftet og ved flyfabrikken har vært nært knyttet til den
teknologiske utviklingen både militært og sivilt. Kulturminnene knyttet til dette
er unike i nasjonal målestokk. Marinens Flyvevæsen som var stasjonert på

Møringa utgjorde opptakten til det som senere skulle bli Luftforsvaret.
Bygningsmiljøet er svært interessant med hensyn til utviklingen av norsk
luftfartshistorie i første del av 1900-tallet i tillegg til at det er et vitnemål om
sammenhengen mellom de to våpengrenene.
6
Horten – ladested og by
Etableringen av Karljohansvern førte til oppbygging av Horten by.
Tettbebyggelsen som utviklet seg på utsiden av etablissementet, fikk status som
ladested i 1858 og bystatus i 1907. For beboerne i området har marinestasjonen
hatt en sterk identitetsskapende betydning. I mange år utgjorde verftet den
største sivile arbeidsplassen i distriktet. Militært personell har slått rot og bosatt
seg utenfor kjerneområdet og er slik blitt en integrert del av lokalmiljøet. Det
sentrale Karljohansvern med Hortenskogen og museumsområdet er blitt viktige
rekreasjonsområder både for lokalbefolkningen og for tilreisende.
På Karljohansvern bærer hele kulturmiljøet preg av intensiv bruk med tilpasning
til den teknologiske utviklingen og til ulike militære forutsetninger. Det
historiefortellende aspektet er derfor tydelig. I flere av delområdene finnes det
interessante tekniske og industrielle kulturminner, fra de to kalkovnene på
Møringa som ble bygget for å forsyne byggevirksomheten med murmaterialer,
tørrdokken, kaier og kanaler til fortifikatoriske anlegg fra fem generasjoner.
Karljohansvern består av seks delområder med ulike særtrekk: verftsområdet,
marinesamfunnsområdet, Hortenstangen, Møringa, Vealøs og Mellomøya og
Østøya.
Verftsområdet
Verftsområdet omfattet fra starten hele den vestlige delen av Hortenstangen
med halvøya som opprinnelig ble kalt Kyllinghodet. Området som før 1820 var
innmark og beite for Horten gård, er avgrenset av Indre Havn mot sørvest og
Stjertebukta i nord. I dag er terrenget nesten helt utplanert med unntak av
rester av høyden der fortet Citadellet stod.
Verftsområdet var den sentrale driftsenheten på den tidligere marinebasen. I
1818 ble de første kaiene og beddingene påbegynt og i årene som fulgte ble det
bygd ut som verfts- og driftsområde for Marinens hovedetablissement. Dette
omfattet smier, verksteder og båtskur samt lagerskur for oppbevaring av
byggevarer og trematerialer til verftet, herunder også kalkovner. Råmaterialet
ble hentet fra Langøya ved Holmestrand og brent i kalkovnene.
En stor magasinbygning Magasin B, til utrusting av krigsskip, stod ferdig i Indre
Havn i 1839. Ett år senere ble det første dampskipet bygget. I 1847 stod et stort
kvartal med mekaniske verksteder ferdig. Et laboratorium stod ferdig i 1839 og
fra 1840-tallet ble området også utbygget med administrasjons- og servicebygg.
Landets første tekniske skole fikk lokaler i Verftsporten i 1859. Anlegget med to
magasinbygninger og mellomliggende kanal ble først ferdigstilt i 1869. Inntil
dette ble det oppført et storstilt tørrdokkanlegg i granitt som stod klart til bruk i
1860-årene. Driftsområdet var fra starten adskilt fra bolig- og samfunnsområdet
ved hjelp av planke- og steingjerder. I 1850 ble disse erstattet av en
sammenhengende teglsteinsmur som strakte seg fra Magasinbygningen og
Laboratoriet i sør til Stjertebukta i nord.

7
Frem mot århundreskiftet 1900 ble det oppført mange enkle bruksbygninger inne
på vertfsområdet. Etter en brann i verkstedskvartalet i 1873 ble flere bygninger
og eldre skur ombygd og brannsikret. Det ble utviklet nye effektive sjømilitære
våpen. På verftet ble det etablert mine- og torpedoverksted.
I perioden rundt første verdenskrig var driften ved verftet umoderne og flere nye
krigsskip ble bestilt i utlandet. Verftet begynte nå en omorganisering.
Tyngdepunktet ble lagt på reparasjoner og oppdrag fra det sivile, og i 1917 ble
det oppført et nytt stort maskinverksted øst for magasinbygningene. I 1929 ble
det anlagt en høybane for å lette transporten mellom produksjonslokalene.
I 1945 ble verftsområdet utsatt for alliert bombing. Den vestlige delen med de
eldste båt- og lagerskurene ble så godt som fullstendig ødelagt. I 1960-årene ble
det oppført en ny stor tørrdokk på nordsiden av Kyllinghodet. Verftet var gått
over i sivilt eie, og man ønsket å utvide arealet.
Marinesamfunnsområdet
Denne delen av Karljohansvern omfatter bolig- og samfunnsområdet som ligger
på østsiden og sydsiden av verftsmuren, midt på den sentrale delen av
Hortenstangen. Marinestasjonens bolig- og skoleområde var opprinnelig
lokalisering for gjestgiverstedet på Horten med gårdsanlegg, innmark og beite.
Den eksisterende bebyggelsen ble overtatt og tilpasset det militære
etablissementets formål. Fra 1820 og utover ble området bygd opp som eget
samfunn med forlegninger, brakker og separate boliger for offiserer,
underoffiserer, menige og arbeidere ved verftet. Utdanningsinstitusjoner for
offiserer ble lagt hit og for å betjene den voksende befolkningen ble det anlagt
allmueskole, sykehus og kirke i tillegg til militære og sivile servicefunksjoner.
Kjøpmenn fikk åpne lokaler for servering og omsetning av landhandlervarer. Her
har også vært bakeri og bryggeri i tillegg til at det ble opprettet bank, post og
telegrafstasjon i et av brakkestokkompleksene. I 1862 ble Søkadettskolen,
senere Sjøkrigsskolen overført fra Stavern og bygget opp på nordsiden av
brakkestokkene mot sjøen.
Militærsykehuset i empirestil som lå rett utenfor verftsmuren ved innkjøringen til
festningen, ble strekt
skadet under bombingen i
1945 og er for lengst
revet. Med unntak av
dette er området relativt
uendret der store deler av
den eldre bebyggelsen er
bevart. Den opprinnelige
sivile bebyggelsen som
Forsvaret overtok, er
stort sett intakt. Disse
bygningene gir stedet
kontinuitet idet de binder
bånd til det opprinnelige
gjestgiver- og
fergestedet. Bolig- og
Marinemusikkens hus er nå barnehage. Foto: Jørgen Solstad.
samfunnsdelen fremviser
et mangfold av

kulturminner, med flere forskjellige funksjoner som kjøpmannsvirksomhet med
bryggeri (Solbakken). Teglsteinsbryggeriet lå mellom Solbakken og
Marinemusikken (i dag barnehave) og ble revet på 1970-tallet.
8
Området har eksempler på bygninger i flere ulike stilarter og byggemåter. De to
kvartalene med brakkestokker er eksempler på sluttede anlegg i empirestil etter
danske og sentraleuropeiske forbilder. Brakkestokkene var leiligheter og uthus
for offiserer, underoffiserer, funksjonærer og gifte arbeidere. De fire
boliggårdene er oppført i teglstein med pussede overflater og valmede
teglsteinstak. Offiserspaviljongene i hver ende var malt med oljemaling i
avvikende farge, mens de øvrige veggene var kalkbehandlet. Hvert av de to
kvartalene har separate gårdsrom for arbeidere og underoffiserer med tre
innganger på midten, mens høyere offiserer hadde egen inngang på endene og
egne gårdsrom. De to kvartalene er helt unike i nasjonal målestokk og må
sammen med magasinbygningene (Magasin A og B) på verftsområdet betraktes
som de mest verdifulle delene av anlegget.
Senere monumentalbygg ble preget av romantikk og historisme slik som
Verftsporten inn til verftsområdet og det sjelden intakte ekserserhuset. Det mest
markante bygg i historisme er kirken, tegnet av den kjente arkitekten Chr. H.
Grosch (1801-1865) i hans såkalt gotiske periode. Kirken ble oppført som
garnisonskirke av Forsvaret i 1853, men den ble senere overdratt til Horten
kommune.
En rekke større og mindre hus i mer nasjonal byggestil med stående
panelkledning er også bevart. Noen av bygningene er oppført på tradisjonell,
norsk måte i laftetømmer eller i bindingsverk som er utvendig og innvendig
panelt. Flere av de panelte
bygningene er imidlertid
oppført i utmurt bindingsverk
som for eksempel
befalsforlegningen Gamle
Horten som opprinnelig var
et uthus til gjestgiveriet, og
som ble ombygd av
Forsvaret.
Befalsforleningen ble opprinnelig bygd som uthus for gjestgiveriet på
Gamle Horten gård. Foto: Jørgen Solstad.
Den tidligere overlegeboligen
til sykehuset er blitt
ominnredet til kontorer, men
er godt bevart utvendig med
inngangsparti omgitt av
nybarokk dekor. Der
sykehuset lå, er det i dag en
stor parkeringsplass (kalt sykehustomten). Separate isolatavdelinger som
epidemisykestuen i upusset tegl som ligger like utenfor vollen, er
medisinalhistorisk interessante.
Øvre vei var det opprinnelige veiløpet som gikk fra fergestedet på Møringa og
forbi gjestgiveriet, mens Nedre vei følger verftsmuren. To veiløp gikk fra
brakkeområdet ved Gamle Horten og krysset over det åpne området vestover til
verftet. Disse er fortsatt i bruk.

9
Den såkalte prestegårdsbebyggelsen øst for marinesamfunnsområdet er et eget
miljø med flere verneverdige bygninger som hele tiden har vært i sivilt eie. Noen
av bygningene skal være oppført av kjøpmenn som inngikk avtale om dette da
marinestasjonen startet den store oppbyggingsfasen rundt 1840.
Hortenstangen med kanalområdet
Hortenstangen og den sydlige delen av Hortenskogen ble i hovedsak brukt som
utmarksområde og beite for Horten gård før marinestasjonen ble etablert. Deler
av gårdsvirksomheten fortsatte under Forsvarets eie og området ble
sannsynligvis brukt som beite i lang tid etterpå, også til Forsvarets mange
hester.
Kanalen ble anlagt i årene 1854-67 dels for å skaffe løp for kanonbåter og
småfartøy mellom Indre Havn og Oslofjorden, dels for å skaffe vern mot
landangrep. Utgravingen over Bromsjordet betydde også en sirkulasjon av
vannet i havnebassenget på Indre Havn. En dobbelt vindebro med brokar av
granitt ble anlagt der landeveien krysser kanalen. Broen ble ombygd til fast bro
ca. 1909. Samtidig ble det anlagt havn med molo på sørsiden, sistnevnte ved
hjelp av fyllmasser fra kanalen. Kanalen ble steinsatt på sidene og beplantet med
popler langs kantene. I 1920 ble poplene fjernet og erstattet av bøketrær.
Hortenskogen ble også brukt som spaser- og rekreasjonsområde for
befolkningen på marinestasjonen. Den militære aktiviteten trakk til seg
skuelystne og omreisende underholdningsartister. Ved Tivoli var det satt opp en
scene for fremføring av skuespill. På 1920-tallet ble det anlagt et sjøbad nord for
Hortenstangen ut mot Oslofjorden. En bro ble derfor oppført i sydenden av
kanalen. Sjøbadhuset var i 1960-årene i bruk som målestasjon for Forsvaret,
men er senere revet.
Sjømilitære Samfunn er bygget i sveitserstil. Foto: Jørgen Solstad.

Området på sydsiden av vollporten ved innkjøringen til verftet og
marinesamfunnsområdet utgjør et forterreng eller glaci til orlogstasjonen.
Tivolibatteriet og Batteriet på Hortenstangen har høy militærhistorisk verdi.
Batteriet på Tivoli står i en særstilling. Dette er Norges eneste bevarte
barbettebatteri, et jorddekningsanlegg med åpne standplasser.
10
Sjømilitære Samfunn er en representativ bygning i sveitserstil som vitner om
marinestasjonens tidligere storhetstid da virksomheten var høy over hele
området. Bygningen ble tegnet av arkitekt Johannes Henrik Nissen d.e. (1848-
1915) og ble oppført i 1883. Hovedformålet med bygningen var sammenkomster
med foredrag og diskusjoner, men den skulle også virke som selskapelig klubb. I
første etasje var det biljardrom, bar, bibliotek, peisestue og en stor møtesal kalt
Kongesalen. I tredje etasje var det innredet åtte overnattingsrom og en leilighet
til bruk for intendanten. Det gamle festlokale har fortsatt restaurantdrift og er nå
åpen for sivile brukere.
Møringa
Området omfatter hele tangen mellom Stjertebukta og Oslofjorden på nordsiden
av marinesamfunnsområdet. Tidligere var nordre del av Møringa en tynn
landstripe. Området vest og nord for batteriet er utfylt med store jordmasser
etter annen verdenskrig. Terrenget er for en stor del flatt med unntak av
forhøyningene rundt batteriet, kalkovnene og åsryggen som fortsetter videre
sørover mot Hortenstangen.
Møringa var opprinnelig landingsplass for fergestedet på Horten. Hovedbryggen
lå på østsiden ut mot Oslofjorden, men det var også brygge på vestsiden inne i
Stjertebukta som ble brukt ved sterk vind og bølger. Her lå også sjøboder og
bakeri i tillegg til boliger for fergemann og husmann. Øvrige deler av Møringa var
i bruk som beiteområder.
Forsvaret tok i bruk boligene og bryggene inntil man hadde fått bygget opp nye
tilfredstillende anlegg. En folketelling i 1845 viser at det bodde 19 personer på
Møringa fordelt på 17 små husstander. Forsvaret brukte området til beite i tillegg
til virksomheter knyttet til utbyggingen av marinestasjonen.
Under den store anleggsperioden på Karljohansvern i 1852 og 1854 ble det
oppført to ovner for brenning av bygningskalk på Møringa. Kalkovnene stod i
forbindelse med dampdrevet kalkmølle, kalkslagerbenk og kalkkuler i verksted
og skur inne på verftsområdet. Ovnene erstattet et eldre kalkbrenningsanlegg
inne på verftsområdet.
I 1862 og 1865 ble det anlagt beddinger med et 78 meter langt skur for
dampkanonbåter. I tillegg stod det her et stort kullhus som var påbegynt alt i
1824. Langs høyden på østsiden av Møringa var det inngjerdete hager som
antagelig tilhørte offiserene ved verftet.
Utbyggingen av artilleriet satte spor på Møringa. Et observasjonshus ble oppført
nær batteriet i 1898, likeledes et kronografhus i 1901.
Fra 1913 ble Møringa hovedbase for Marinens Flyvevesen, formelt opprettet med
egen flyskole på Karljohansvern i 1917. Opptakten skjedde 1. juni 1912. Da
foretok marineløytnant Dons den første norske flyvningen overhodet over

Karljohansvern. Flyet Start ble samme år forært til Forsvarsdepartementet og
ombygd til sjøfly i et av båtskurene på Møringa.
11
Frem til første verdenskrig bestod flybåtbasens faste anlegg av to hangarer. I
perioden frem til 1919 ble bygningsmassen utvidet. En rekke bygninger med
forskjellige funksjoner ble oppført. Aktiviteten økte og i 1938 arbeidet 86 mann
her. I slutten av 1930-årene var det stor byggevirksomhet med utvidelser, ny
kontorbygning, ny monteringshall og torpedoflyhangar på Vealøs. Frem til 1939
ble det bygd en rekke fly, dels egne konstruksjonstyper MF 1-12 (Marinens
flyfabrikk) og dels på lisens etter amerikanske og tyske tegninger.
Under annen verdenskrig var aktiviteten på Møringa omfattende med overhaling
av tyske transportfly og motorer. Flere av de eldre bygningene ble sanert og nye
ble bygd. En mindre fangeleir (russerleir) ble etablert sørvest for batteriet på
Møringa. Etter andre verdenskrig ble det ikke bygget fly på Karljohansvern.
Fabrikken fortsatte med produksjon av utstyr samt overhaling av fly, motorer og
flyteknisk materiell.
Det er i dag få spor etter eldre fergevirksomhet på Møringa med unntak av rester
av murer i terrenget og i sjøkanten på østsiden.
De gamle kalkovnene på Møringa står fortsatt. I 2001 ble ovnskappen og den
sammenraste treoverbygningen på den eldste ovnen rekonstruert og gjenoppført
i forbindelse med et EU-prosjekt. Ovnene på Karljohansvern er direkte knyttet til
oppføringen av festningsverk og bygninger på stedet og er de eneste som er
bevart i Norge i tilknytning til en byggeplass.
Vealøs
Vealøs ligger på nordsiden av Hortenstangen. Terrenget på Vealøs er åpent med
svakt skrånende sletter på sør- og østsiden ut mot Oslofjorden. På vestsiden av
øya er det en forhøyning der fortet Norske Løve ligger. Strandlinjen er noe utfylt
på sørsiden mot Møringa, og øya er i dag veimessig forbundet med Møringa ved
hjelp av utfyllinger og en trebro over det grunne sundet.
Øya var tidligere en åpen øy uten vegetasjon og ble brukt til beite. Det lå et
gårdsbruk her før Forsvaret ble etablert. Folketellingen i 1845 viser at det da var
en husstand med fem personer på øya.
I 1939 kom det en ny aktivitet til Vealøs. En ny monteringshall for sjøfly samt en
torpedoflyhangar ble oppført på vestsiden av fortet. Under 2. verdenskrig ble
fortet tatt i bruk og reparert av den tyske okkupasjonsmakten. Vealøs ble nå
forbundet med Møringa via en 720 m lang bro. En mindre fangeleir for russiske
krigsfanger ble etablert med brakker nordøst for fortet.
Mellom 1949 og 1960 ble bygningsmiljøet på Vealøs supplert med flere større og
mindre bygninger, blant annet en tyskerbrakke flyttet hit fra Apenes.
Fortet Norske Løve er oppført omtrent samtidig med Oscarsborg festning og har
meget høy antikvarisk verdi. Fortet har i mange år vært administrativt fredet.

Mellomøya og Østøya
Av strategiske grunner var det viktig for Forsvaret å få kontroll over øyene og
sundet imellom. Øyene tilhørte gården Falkensten som brukte dem som
beiteområder.
12
Mellomøya og Østøya ligger på østsiden av Indre Havn og danner sammen med
Løvøya en naturlig sperre ut mot Oslofjorden, bare avdelt av smale sund. Østøya
som er den største, er nesten delt i to av en trang vik på nordsiden av øya og
Mastedammen midt på øya. Mastedammen var opprinnelig en trang bukt som ble
demmet opp i syd og anvendt til å trutne tømmer som ble brukt ved skipsverftet.
Nordøst på Mellomøya ble et høyt bratt berg brukt som rampe for reising av
skipsmaster. Mastene ble slept fra Mastedammen, dratt fra kaien på Mellomøya
og opp til toppen av Masteberget. Derfra ble de heist med taljer og tau på plass i
skipene som lå tett innunder fjellveggen.
I årene rundt første verdenskrig ble det bygget opp et helt miljø med arbeidshus
for produksjon, behandling og lagring av ammunisjon på Mellomøya. På grunn av
den store brann- og eksplosjonsfaren ble arbeidstokken delt opp i små enheter
på 1-5 mann som satt i hver sine hus. De ulike bygningsmiljøene på øya ble
knyttet sammen av en smalsporet jernbane.
Under andre verdenskrig førte den tyske okkupasjonsmakten opp en rekke
bygninger og bunkeranlegg på øyene. Etter 1945 overtok Forsvaret den tyske
bygningsmassen og fortsatte virksomheten på øyene. I de senere år er
virksomheten blitt sterkt redusert, og mange av bygningene er revet.
Krutthuset fra 1840 på Mellomøya står i en særstilling. Krutthuset er svært godt
bevart med indre murt kruttmagasin og en rekke autentiske detaljer. Herunder
kobberbelagte dører, sinkbelagte skodder som åpnes fra innsiden med
bueformede kraftige jernstenger, en vektanordning for krutt, trapper og
trestillaser, dobbelt tak og utvendig lynavleder. Oppsynsmannsboligen som står
midt mellom de to kruttmagasinene er av høy alder og i tillegg sjelden.
Gruppen av minemagasiner ved Mastedammen på Østøya utgjør et eget miljø.
Det eldste er fra 1877 i pusset teglsteinsmur.
De to øyene har utgjort separate og fysisk helt avdelte enheter med
ammunisjonsvirksomhet på Mellomøya og mine- og torpedovirksomhet på
Østøya. Sistenvnte hadde nasjonal betydning og var en viktig del av aktiviteten
på Karljohansvern Orlogstasjon.
Et fredet kulturminne
I forbindelse med at Forsvaret vedtok å selge mange av bygningene på
Karljohansvern til private, utarbeidet Forsvarsbygg i 2006 en verneplan. I tråd
med denne planen har Riksantikvaren fredet flere bygninger og anlegg samt
deler av området. Bygninger, anlegg og område som ikke ble ansett for å være i
fredningsklasse er regulert til bevaring av Horten kommune. Slik vil
Karljohansvern bli vernet mot uønsket byggeaktivitet og rivingstrussel i
fremtiden.

13
Utfyllende lesing
Rolf Baggethun: Horten – Ferjestedet som ble marinestasjon og by. Utgitt av
Horten kommune 1960.
Forsvarsbygg: Verneplan Karljohansvern. Bind I og II. 2006.
Ingvald Lunde: Samfundet – Hortens sjømilitære storstue gjennom 125 år. Utgitt
av Sjømilitære Samfunds Forlag 2008.
LES OGSÅ:
Om Karljohansvern på nettsidene til Festningsverk
Om Karljohansvern på nettsidene til Horten og Omegn Turistforening
Om Karljohansvern på nettsidene til Forsvarsbygg
Verneplan for Karljohansvern på nettsidene til Forsvarsbygg
av Anne Merete Knudsen
november 2011