Karljohansvern verft – et symbol på det selvstendige Norge - Kulturarv
Karljohansvern verft – et symbol på det selvstendige Norge - Kulturarv
Karljohansvern verft – et symbol på det selvstendige Norge - Kulturarv
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
<strong>Karljohansvern</strong> <strong>verft</strong> <strong>–</strong> <strong>et</strong> <strong>symbol</strong> <strong>på</strong> d<strong>et</strong><br />
<strong>selvstendige</strong> <strong>Norge</strong><br />
<strong>Karljohansvern</strong> Orlogstasjon er en av de ti Nasjonale festningsverkene som står i<br />
en særklasse som militærhistoriske kulturminner i <strong>Norge</strong>. Da anlegg<strong>et</strong> og <strong>verft</strong><strong>et</strong><br />
var fullført, ble d<strong>et</strong> oppfatt<strong>et</strong> som <strong>et</strong> <strong>symbol</strong> <strong>på</strong> d<strong>et</strong> <strong>selvstendige</strong> <strong>Norge</strong>.<br />
<strong>Karljohansvern</strong> ligger <strong>på</strong> Hortenshalvøya i Horten kommune, tidligere Borre<br />
kommune. Marinens hoved<strong>verft</strong> ble <strong>et</strong>ablert her i 1819, få år <strong>et</strong>ter at <strong>Norge</strong><br />
hadde gått inn i union med Sverige i 1814. Utviklingen av anlegg<strong>et</strong> utover <strong>på</strong><br />
1800-tall<strong>et</strong> har stor militærhistorisk interesse.<br />
Etter at unionen med Sverige var inngått, gikk den generelle militære aktivit<strong>et</strong>en<br />
i <strong>Norge</strong> sterkt tilbake med nedbygging av flere anlegg. Verft<strong>et</strong> og<br />
marinestasjonen i Horten er <strong>et</strong> unntak. Byggevirksomh<strong>et</strong>en var imidlertid ujevn,<br />
og fremdriften stopp<strong>et</strong> opp flere ganger i løp<strong>et</strong> av de første tiårene noe som<br />
blant ann<strong>et</strong> hadde økonomiske årsaker. Store endringer med hensyn til militære<br />
og teknologiske foruts<strong>et</strong>ninger for krigføring i løp<strong>et</strong> av 1800-tall<strong>et</strong> fikk også<br />
konsekvenser for utformingen av festningsverkene.<br />
Den norske havgående flåten var gått tapt under Napoleonskrigene (1800-1815)<br />
sammen med store deler av den danske flåten. Etter Kielfreden i 1814 var d<strong>et</strong> <strong>et</strong><br />
nasjonalt ønske å gjenoppbygge en norsk marine. Samtidig ønsk<strong>et</strong> svenske<br />
interesser å styrke sjøforsvar<strong>et</strong> for å stå i mot en mulig russisk trussel. Et utvalg<br />
fra Ingeniørbrigaden ble bedt om å peke ut <strong>et</strong> sted som egn<strong>et</strong> seg for <strong>et</strong>ablering<br />
av <strong>et</strong> nytt hoved<strong>verft</strong>. Under avslutningen av arbeid<strong>et</strong> måtte kommisjonen<br />
overnatte <strong>på</strong> Horten gård for å ta båten over Oslofjorden neste dag. På en<br />
kveldstur i områd<strong>et</strong> ble Hortenstangen, havnen og øyene utenfor oppdag<strong>et</strong> ved<br />
en tilfeldigh<strong>et</strong> <strong>–</strong> her måtte anlegg<strong>et</strong> ligge.<br />
Fra ferge- og gjestgiversted til militær virksomh<strong>et</strong><br />
Horten gård har lange tradisjoner som ferge- og gjestgiversted med sikre<br />
opptegnelser tilbake til slutten av 1500-tall<strong>et</strong>. Sentral beliggenh<strong>et</strong> kombinert<br />
med en rask forbindelse til Jeløya ved Moss gjorde d<strong>et</strong>te til d<strong>et</strong> viktigste<br />
fergested<strong>et</strong> mellom vestre og østre side av Oslofjorden. Eieren av Horten gård<br />
hadde privilegier <strong>på</strong> driften av ferg<strong>et</strong>rafikken og gjestgiveri<strong>et</strong>, og han drev i<br />
tillegg med skipsbygging. Viktige bygninger fra denne epoken i sted<strong>et</strong>s historie<br />
1
står fremdeles i form av to tidligere gårdsanlegg som representerer to<br />
generasjoner av gjestgiversted.<br />
2<br />
Kulturmiljø<strong>et</strong> <strong>på</strong> <strong>Karljohansvern</strong> viser en sammenhengende militærhistorisk<br />
utvikling gjennom hele 1800-tall<strong>et</strong>. D<strong>et</strong>te gjelder spesielt i tidsromm<strong>et</strong> 1820-<br />
1870, og Karjohansvern Orlogstasjon er uløselig knytt<strong>et</strong> til denne viktige epoken<br />
i norgeshistorien da d<strong>et</strong> var sterk nasjonsbygging. Anlegg<strong>et</strong> representerer <strong>et</strong><br />
helh<strong>et</strong>lig militært <strong>et</strong>ablissement som ved siden av driftsområd<strong>et</strong> <strong>på</strong> <strong>verft</strong><strong>et</strong> også<br />
inkluderer fortifikasjoner og <strong>et</strong> fullt utbygd samfunnsområde. Virksomh<strong>et</strong>en ved<br />
<strong>verft</strong><strong>et</strong> og senere også ved flyfabrikken er nært knytt<strong>et</strong> sammen med den<br />
teknologiske utviklingen både militært og sivilt. Bygningsmiljø<strong>et</strong> <strong>på</strong> Møringa er<br />
svært interessant med hensyn til utviklingen av norsk luftfartshistorie i første del<br />
av 1900-tall<strong>et</strong>.<br />
<strong>Karljohansvern</strong> omfatt<strong>et</strong> tidligere <strong>et</strong> vesentlig større areal enn i dag. Av større<br />
eiendommer som er gått ut av Forsvar<strong>et</strong>s eie er landområd<strong>et</strong> <strong>på</strong> vestsiden av<br />
Indre Havn. Her ble de første eiendommene i Keysermark utlagt til boligtomter<br />
for ansatte <strong>på</strong> <strong>verft</strong><strong>et</strong> i slutten av 1840-årene. Bakgrunnen var d<strong>et</strong> store<br />
boligproblem<strong>et</strong> ved anlegg<strong>et</strong>. Overflyttingen av store mannskaper fra<br />
Fredriksvern var start<strong>et</strong> opp, og da planene om å føre opp en større brakkeby <strong>på</strong><br />
Indre Havn ble skrinlagt, gav Marinen rentefrie lån til ansatte slik at de selv<br />
kunne føre opp hus. Størstedelen av områd<strong>et</strong> er imidlertid avhend<strong>et</strong> <strong>et</strong>ter andre<br />
verdenskrig (1940-1945) da marinens hovedbase ble overført til Bergen og<br />
driften <strong>på</strong> <strong>Karljohansvern</strong> ble redusert.<br />
I 1960-årene ble Lystlunden og Bromsjord<strong>et</strong> <strong>på</strong> sørsiden av Kanalen overført til<br />
kommunen sammen med en rekke eiendommer i Horten by. I samme tidsrom<br />
ble også en stor del av d<strong>et</strong> tidligere <strong>verft</strong>sområd<strong>et</strong>, i dag Horten Industripark,<br />
skilt ut og overført til sivil forvaltning.<br />
Fortsatt eier Forsvar<strong>et</strong> størstedelen av områd<strong>et</strong> <strong>på</strong> Hortenshalvøya nord for<br />
Kanalen, d<strong>et</strong> som tidligere utgjorde Horten gård. D<strong>et</strong>te innbefatter Hortenskogen<br />
og forterreng<strong>et</strong> langs Kanalen, d<strong>et</strong> tidligere marinesamfunnsområd<strong>et</strong> med unntak<br />
av eiendommer som er solgt, østre deler av d<strong>et</strong> eldre <strong>verft</strong>sområd<strong>et</strong>, den smale<br />
landtungen Møringa samt den nå brofaste øya Vealøs <strong>på</strong> nordsiden mellom<br />
Oslofjorden og Indre Havn. I tillegg til d<strong>et</strong>te inngår Mellomøya og Østøya.<br />
Festningsanlegg<strong>et</strong><br />
Et grunnleggende trekk i anlegg<strong>et</strong> er isoleringen fra fastland<strong>et</strong> med en gravd<br />
kanal. Denne hadde funksjon som forbindelseslinje for små fartøyer mot<br />
Oslofjorden, men var også en festningsgrav med bro og videre adkomst via glaci<br />
og vollport i Nedre vei. Fra kanalen strekker Hortenstangen seg som en lav<br />
naturlig skjerm mot fjorden. Åsryggen dekker <strong>verft</strong><strong>et</strong>, havnen og<br />
samfunnsområd<strong>et</strong>. Mot nord over en cirka 250 m<strong>et</strong>er lang strekning er d<strong>et</strong><br />
bevart rester av en byvoll med bank<strong>et</strong>ter for oppstilling av skyts som forsterk<strong>et</strong><br />
ryggen mot sjøen.<br />
I 1852 ble d<strong>et</strong> bygd <strong>et</strong> kjerneanlegg kalt Citadell<strong>et</strong> (også kalt Fort<strong>et</strong> <strong>på</strong><br />
Kyllinghod<strong>et</strong>). D<strong>et</strong>te var <strong>et</strong> bombesikkert, granittforsterk<strong>et</strong> teglsteinsfort med<br />
bueform<strong>et</strong> kanonbatteri i kasematt med 14 kanoner, takbatteri med 11 kanoner,<br />
omgitt av en rund tørrgrav og adkomst over vindebro. Samtidig med Citadell<strong>et</strong><br />
ble d<strong>et</strong> oppført to strandbatterier mot indre havn. Strandbatteri nr. 1 som lå <strong>på</strong>
3<br />
den nordvestre spissen av Kyllinghod<strong>et</strong>, er utsl<strong>et</strong>t<strong>et</strong> som følge av<br />
<strong>verft</strong>sutbyggingen. Strandbatteri nr. 2 eksisterer, men er så godt som innebygd<br />
av yngre hus der den murte vollen er brukt som rampe opp til inngangene.<br />
Citadell<strong>et</strong> var utform<strong>et</strong> for å kunne motstå <strong>et</strong> plutselig angrep fra landsiden. I<br />
tillegg lå d<strong>et</strong> så høyt at d<strong>et</strong> bidro til å beskytte ankringsplassene for flåten <strong>på</strong><br />
utsiden av Møringa og Vealøs. Fort<strong>et</strong> Norske Løve forsterk<strong>et</strong> d<strong>et</strong>te sjøforsvar<strong>et</strong> da<br />
d<strong>et</strong> stod ferdig få år senere, men planene om ytterligere fortifikasjoner <strong>på</strong> land-<br />
og sjøsiden, herunder også <strong>på</strong> østsiden av Oslofjorden, ble aldri realisert.<br />
Citadell<strong>et</strong> var oppført av teglstein med fasadebånd og innramming i granitt.<br />
Festningsporten var pryd<strong>et</strong> med kong Oscar Is kronede monogram og årstall<strong>et</strong><br />
1851. Citadell<strong>et</strong> hadde store arkitektoniske kvalit<strong>et</strong>er. I 1971 ble fort<strong>et</strong> sprengt<br />
bort. En lang og opprivende strid der anlegg<strong>et</strong>s verneverdi ble satt opp mot<br />
behov<strong>et</strong> for nye arbeidsplasser og en modernisering av <strong>verft</strong>sdriften som nå var<br />
blitt privatisert, førte til <strong>et</strong> b<strong>et</strong>ydelig politisk press. Citadell<strong>et</strong> var<br />
vedlikeholdsmessig forsømt, men for øvrig i utmerk<strong>et</strong> stand.<br />
På øya Vealøs ble fort<strong>et</strong> ”Norske Løve” oppført i tiden 1852-1856 av teglstein<br />
forsterk<strong>et</strong> med granitt. Grunnplanen er <strong>et</strong> rektangel med halvsirkelform<strong>et</strong><br />
avrunding i begge ender. Fort<strong>et</strong> ble <strong>på</strong>bygd i en <strong>et</strong>asje av den tyske<br />
okkupasjonsmakten i 1940-45.<br />
Til <strong>Karljohansvern</strong>s forsvar mot fjorden ble d<strong>et</strong> i tiden mellom 1870 og 1876<br />
anlagt kanonbatterier i tre adskilte posisjoner fra sund<strong>et</strong> mot Vealøs til<br />
kanalutløp<strong>et</strong>. Batteriene som alle er åpne i ryggen og dekk<strong>et</strong> av jord i fronten, er<br />
dels oppført i tegl, dels i naturstein.<br />
D<strong>et</strong> nordligste ”Batteri<strong>et</strong> <strong>på</strong> Møringa” har to forsenkede, gråsteinsmurte<br />
kanonstandplasser bund<strong>et</strong> sammen med en redutt, dvs. en ca. 30 m<strong>et</strong>er lang<br />
overdekk<strong>et</strong> gang av tegl som inneholder kruttmagasin, dekningsrom og<br />
geværgalleri. D<strong>et</strong> midterste, ”Batteri<strong>et</strong> i Tivoli” er anlagt <strong>på</strong> d<strong>et</strong> høyeste parti<strong>et</strong><br />
<strong>på</strong> Hortenshalvøya ut mot Oslofjorden. Lengst i syd ligger ”Batteri<strong>et</strong> <strong>på</strong><br />
Hortenstangen”.<br />
Byggevirksomh<strong>et</strong><br />
De første årene var byggeaktivit<strong>et</strong>en konsentrert omkring beddinger og enkle<br />
trebrakker. Fra 1829 og frem mot 1850 ble en rekke praktbygg i empirestil<br />
oppført av de første ingeniøroffiserene ved <strong>verft</strong><strong>et</strong>. B<strong>et</strong>ydelige deler av denne<br />
bygningsmassen ble ødelagt da <strong>verft</strong><strong>et</strong> ble bomb<strong>et</strong> i 1945, så som <strong>verft</strong><strong>et</strong>s<br />
kontorbygning, Marinens sykehus og d<strong>et</strong> store kvartal<strong>et</strong> med mekaniske<br />
verksteder. Sentrale bygninger fra den første storh<strong>et</strong>sperioden er imidlertid<br />
fortsatt bevart. Eksempler <strong>på</strong> d<strong>et</strong>te er Magasin B, Laboratori<strong>et</strong> og de to<br />
brakkekvartalene med uthus.<br />
Etter 1850-60 ble empirestilen forlatt og erstatt<strong>et</strong> av en mer romantisk,<br />
historismepreg<strong>et</strong> arkitektur i upuss<strong>et</strong> tegl. De fremste eksemplene er fort<strong>et</strong><br />
Norske Løve <strong>på</strong> Vealøs, <strong>verft</strong>sporten, Ekserserhallen og kirken. Flere av<br />
bygningene ligger utenfor d<strong>et</strong> sentrale <strong>verft</strong>sområd<strong>et</strong> og ble derfor mindre skad<strong>et</strong><br />
av angrepene <strong>på</strong> marinestasjonen under andre verdenskrig.
4<br />
Utenom de mer <strong>på</strong>kostede byggene finnes d<strong>et</strong> en rekke bruksbygninger oppført i<br />
tegl med en mer nøktern utforming. Eksempler <strong>på</strong> d<strong>et</strong>te er verksteder og ildsikre<br />
lagre. Byggemåten med upussede teglfasader ble anvendt i ulike bygninger<br />
gjennom hele 1900-tall<strong>et</strong> slik som i sykestuen, trafokiosk, ladestasjon samt<br />
murkaserne og elevforlegning. D<strong>et</strong>te gjør at store deler av den nyere<br />
bebyggelsen harmonerer med d<strong>et</strong> eldre kulturmiljø<strong>et</strong> fra 1800-tall<strong>et</strong>.<br />
Kulturmiljø<strong>et</strong> <strong>på</strong> <strong>Karljohansvern</strong><br />
Et av de mest karakteristiske trekkene ved kulturmiljø<strong>et</strong> <strong>på</strong> <strong>Karljohansvern</strong> er<br />
anlegg<strong>et</strong>s helh<strong>et</strong>lige oppbygging med <strong>et</strong> separat driftsområde inne <strong>på</strong> <strong>verft</strong><strong>et</strong> og<br />
<strong>et</strong> eg<strong>et</strong> samfunnsområde med boliger og skolevirksomh<strong>et</strong> <strong>på</strong> utsiden.<br />
Marinesamfunn<strong>et</strong> er delt i to: de strengt oppbygde brakke- eller boligkvartalene i<br />
puss<strong>et</strong> mur nord for kirken og en søndre del med en mer sammensatt og tilfeldig<br />
plassert bygningsmasse. Denne er preg<strong>et</strong> av en variert nasjonal byggestil med<br />
panelte veggflater og tak tekk<strong>et</strong> med rød tegl. Bordkledningen skjuler imidlertid<br />
en byggemåte som har vært mer vanlig i områder sør for <strong>Norge</strong>, nemlig utmurt<br />
bindingsverk. Bare enkelte bygninger oppført før første verdenskrig (1914-1918)<br />
er bygg<strong>et</strong> <strong>på</strong> tradisjonell norsk måte i lafteverk, og disse var opprinnelig sivile.<br />
Marinesamfunn<strong>et</strong> med kirken og brakkestokkene. Foto: Jørgen Solstad.<br />
Forsvar<strong>et</strong> var avhengig av sivile tjenester og tillot også enkelte kjøpmenn eller<br />
mark<strong>et</strong>entere (handelsmenn) å føre opp bygninger inne <strong>på</strong> festningsområd<strong>et</strong>.<br />
Etter at ulike planer for en ny garnisonsby ble skrinlagt og boligbyggingen<br />
fortsatte utenfor <strong>et</strong>ablissement<strong>et</strong>, skjedde d<strong>et</strong> få endringer i denne delen av<br />
områd<strong>et</strong>. Borts<strong>et</strong>t fra <strong>et</strong>ablering av <strong>et</strong> nytt boligfelt <strong>på</strong> 1950-tall<strong>et</strong> er områd<strong>et</strong><br />
fortsatt preg<strong>et</strong> av 1800-tall<strong>et</strong>s kulturlandskap.
5<br />
D<strong>et</strong>alj av nedløpsrør<strong>et</strong> fra takrenne <strong>på</strong><br />
bryggerhus i Brakkestokkene. Rør<strong>et</strong> er lag<strong>et</strong> <strong>på</strong><br />
tradisjonelt vis. Foto: Jørgen Solstad.<br />
Bryggerhus i Brakkestokkene.<br />
Foto: Jørgen Solstad.<br />
Skipsfart og luftfart<br />
Et ann<strong>et</strong> særtrekk ved marinestasjonen <strong>på</strong> <strong>Karljohansvern</strong> er tilknytningen både<br />
til skipsfart og til luftfart. D<strong>et</strong>te har også satt sitt preg <strong>på</strong> kulturmiljø<strong>et</strong>. Marinens<br />
Flyvevæsen ble <strong>et</strong>ablert <strong>på</strong> Møringa alt i 1914. Den eldste delen av anlegg<strong>et</strong> med<br />
båtskur ut mot Stjertebukta er forsvunn<strong>et</strong>. Maskinverksted<strong>et</strong> i mur fra 1918 står<br />
imidlertid fortsatt, bygd sammen med verksteder fra 2. verdenskrig. Den tyske<br />
okkupasjonsmakten fullførte den store utbyggingen av sjøflyfabrikken som var<br />
<strong>på</strong>begynt i 1939 med tre monteringshaller (hangarer) for sjøfly, en <strong>på</strong> Vealøs og<br />
to <strong>på</strong> Møringa. I 1960-årene ble virksomh<strong>et</strong>en nedlagt og overført til Marinens<br />
Hoved<strong>verft</strong> i Bergen. På slutten av 1990-tall<strong>et</strong> ble flere av flystasjonens småhus<br />
rev<strong>et</strong>. Militære enh<strong>et</strong>er som hadde vært plassert over hele d<strong>et</strong> sentrale<br />
<strong>Karljohansvern</strong> ble nå saml<strong>et</strong> <strong>på</strong> Møringa i en av de gamle flyhangarene som var<br />
ombygd til administrasjons- og lagerbygg.<br />
Virksomh<strong>et</strong>en ved <strong>verft</strong><strong>et</strong> og ved flyfabrikken har vært nært knytt<strong>et</strong> til den<br />
teknologiske utviklingen både militært og sivilt. Kulturminnene knytt<strong>et</strong> til d<strong>et</strong>te<br />
er unike i nasjonal målestokk. Marinens Flyvevæsen som var stasjonert <strong>på</strong>
Møringa utgjorde opptakten til d<strong>et</strong> som senere skulle bli Luftforsvar<strong>et</strong>.<br />
Bygningsmiljø<strong>et</strong> er svært interessant med hensyn til utviklingen av norsk<br />
luftfartshistorie i første del av 1900-tall<strong>et</strong> i tillegg til at d<strong>et</strong> er <strong>et</strong> vitnemål om<br />
sammenhengen mellom de to våpengrenene.<br />
6<br />
Horten <strong>–</strong> ladested og by<br />
Etableringen av <strong>Karljohansvern</strong> førte til oppbygging av Horten by.<br />
T<strong>et</strong>tbebyggelsen som utvikl<strong>et</strong> seg <strong>på</strong> utsiden av <strong>et</strong>ablissement<strong>et</strong>, fikk status som<br />
ladested i 1858 og bystatus i 1907. For beboerne i områd<strong>et</strong> har marinestasjonen<br />
hatt en sterk identit<strong>et</strong>sskapende b<strong>et</strong>ydning. I mange år utgjorde <strong>verft</strong><strong>et</strong> den<br />
største sivile arbeidsplassen i distrikt<strong>et</strong>. Militært personell har slått rot og bosatt<br />
seg utenfor kjerneområd<strong>et</strong> og er slik blitt en integrert del av lokalmiljø<strong>et</strong>. D<strong>et</strong><br />
sentrale <strong>Karljohansvern</strong> med Hortenskogen og museumsområd<strong>et</strong> er blitt viktige<br />
rekreasjonsområder både for lokalbefolkningen og for tilreisende.<br />
På <strong>Karljohansvern</strong> bærer hele kulturmiljø<strong>et</strong> preg av intensiv bruk med tilpasning<br />
til den teknologiske utviklingen og til ulike militære foruts<strong>et</strong>ninger. D<strong>et</strong><br />
historiefortellende aspekt<strong>et</strong> er derfor tydelig. I flere av delområdene finnes d<strong>et</strong><br />
interessante tekniske og industrielle kulturminner, fra de to kalkovnene <strong>på</strong><br />
Møringa som ble bygg<strong>et</strong> for å forsyne byggevirksomh<strong>et</strong>en med murmaterialer,<br />
tørrdokken, kaier og kanaler til fortifikatoriske anlegg fra fem generasjoner.<br />
<strong>Karljohansvern</strong> består av seks delområder med ulike særtrekk: <strong>verft</strong>sområd<strong>et</strong>,<br />
marinesamfunnsområd<strong>et</strong>, Hortenstangen, Møringa, Vealøs og Mellomøya og<br />
Østøya.<br />
Verftsområd<strong>et</strong><br />
Verftsområd<strong>et</strong> omfatt<strong>et</strong> fra starten hele den vestlige delen av Hortenstangen<br />
med halvøya som opprinnelig ble kalt Kyllinghod<strong>et</strong>. Områd<strong>et</strong> som før 1820 var<br />
innmark og beite for Horten gård, er avgrens<strong>et</strong> av Indre Havn mot sørvest og<br />
Stjertebukta i nord. I dag er terreng<strong>et</strong> nesten helt utplanert med unntak av<br />
rester av høyden der fort<strong>et</strong> Citadell<strong>et</strong> stod.<br />
Verftsområd<strong>et</strong> var den sentrale driftsenh<strong>et</strong>en <strong>på</strong> den tidligere marinebasen. I<br />
1818 ble de første kaiene og beddingene <strong>på</strong>begynt og i årene som fulgte ble d<strong>et</strong><br />
bygd ut som <strong>verft</strong>s- og driftsområde for Marinens hoved<strong>et</strong>ablissement. D<strong>et</strong>te<br />
omfatt<strong>et</strong> smier, verksteder og båtskur samt lagerskur for oppbevaring av<br />
byggevarer og trematerialer til <strong>verft</strong><strong>et</strong>, herunder også kalkovner. Råmaterial<strong>et</strong><br />
ble hent<strong>et</strong> fra Langøya ved Holmestrand og brent i kalkovnene.<br />
En stor magasinbygning Magasin B, til utrusting av krigsskip, stod ferdig i Indre<br />
Havn i 1839. Ett år senere ble d<strong>et</strong> første dampskip<strong>et</strong> bygg<strong>et</strong>. I 1847 stod <strong>et</strong> stort<br />
kvartal med mekaniske verksteder ferdig. Et laboratorium stod ferdig i 1839 og<br />
fra 1840-tall<strong>et</strong> ble områd<strong>et</strong> også utbygg<strong>et</strong> med administrasjons- og servicebygg.<br />
Land<strong>et</strong>s første tekniske skole fikk lokaler i Verftsporten i 1859. Anlegg<strong>et</strong> med to<br />
magasinbygninger og mellomliggende kanal ble først ferdigstilt i 1869. Inntil<br />
d<strong>et</strong>te ble d<strong>et</strong> oppført <strong>et</strong> storstilt tørrdokkanlegg i granitt som stod klart til bruk i<br />
1860-årene. Driftsområd<strong>et</strong> var fra starten adskilt fra bolig- og samfunnsområd<strong>et</strong><br />
ved hjelp av planke- og steingjerder. I 1850 ble disse erstatt<strong>et</strong> av en<br />
sammenhengende teglsteinsmur som strakte seg fra Magasinbygningen og<br />
Laboratori<strong>et</strong> i sør til Stjertebukta i nord.
7<br />
Frem mot århundreskift<strong>et</strong> 1900 ble d<strong>et</strong> oppført mange enkle bruksbygninger inne<br />
<strong>på</strong> vertfsområd<strong>et</strong>. Etter en brann i verkstedskvartal<strong>et</strong> i 1873 ble flere bygninger<br />
og eldre skur ombygd og brannsikr<strong>et</strong>. D<strong>et</strong> ble utvikl<strong>et</strong> nye effektive sjømilitære<br />
våpen. På <strong>verft</strong><strong>et</strong> ble d<strong>et</strong> <strong>et</strong>ablert mine- og torpedoverksted.<br />
I perioden rundt første verdenskrig var driften ved <strong>verft</strong><strong>et</strong> umoderne og flere nye<br />
krigsskip ble bestilt i utland<strong>et</strong>. Verft<strong>et</strong> begynte nå en omorganisering.<br />
Tyngdepunkt<strong>et</strong> ble lagt <strong>på</strong> reparasjoner og oppdrag fra d<strong>et</strong> sivile, og i 1917 ble<br />
d<strong>et</strong> oppført <strong>et</strong> nytt stort maskinverksted øst for magasinbygningene. I 1929 ble<br />
d<strong>et</strong> anlagt en høybane for å l<strong>et</strong>te transporten mellom produksjonslokalene.<br />
I 1945 ble <strong>verft</strong>sområd<strong>et</strong> utsatt for alliert bombing. Den vestlige delen med de<br />
eldste båt- og lagerskurene ble så godt som fullstendig ødelagt. I 1960-årene ble<br />
d<strong>et</strong> oppført en ny stor tørrdokk <strong>på</strong> nordsiden av Kyllinghod<strong>et</strong>. Verft<strong>et</strong> var gått<br />
over i sivilt eie, og man ønsk<strong>et</strong> å utvide areal<strong>et</strong>.<br />
Marinesamfunnsområd<strong>et</strong><br />
Denne delen av <strong>Karljohansvern</strong> omfatter bolig- og samfunnsområd<strong>et</strong> som ligger<br />
<strong>på</strong> østsiden og sydsiden av <strong>verft</strong>smuren, midt <strong>på</strong> den sentrale delen av<br />
Hortenstangen. Marinestasjonens bolig- og skoleområde var opprinnelig<br />
lokalisering for gjestgiversted<strong>et</strong> <strong>på</strong> Horten med gårdsanlegg, innmark og beite.<br />
Den eksisterende bebyggelsen ble overtatt og tilpass<strong>et</strong> d<strong>et</strong> militære<br />
<strong>et</strong>ablissement<strong>et</strong>s formål. Fra 1820 og utover ble områd<strong>et</strong> bygd opp som eg<strong>et</strong><br />
samfunn med forlegninger, brakker og separate boliger for offiserer,<br />
underoffiserer, menige og arbeidere ved <strong>verft</strong><strong>et</strong>. Utdanningsinstitusjoner for<br />
offiserer ble lagt hit og for å b<strong>et</strong>jene den voksende befolkningen ble d<strong>et</strong> anlagt<br />
allmueskole, sykehus og kirke i tillegg til militære og sivile servicefunksjoner.<br />
Kjøpmenn fikk åpne lokaler for servering og oms<strong>et</strong>ning av landhandlervarer. Her<br />
har også vært bakeri og bryggeri i tillegg til at d<strong>et</strong> ble oppr<strong>et</strong>t<strong>et</strong> bank, post og<br />
telegrafstasjon i <strong>et</strong> av brakkestokkompleksene. I 1862 ble Søkad<strong>et</strong>tskolen,<br />
senere Sjøkrigsskolen overført fra Stavern og bygg<strong>et</strong> opp <strong>på</strong> nordsiden av<br />
brakkestokkene mot sjøen.<br />
Militærsykehus<strong>et</strong> i empirestil som lå r<strong>et</strong>t utenfor <strong>verft</strong>smuren ved innkjøringen til<br />
festningen, ble strekt<br />
skad<strong>et</strong> under bombingen i<br />
1945 og er for lengst<br />
rev<strong>et</strong>. Med unntak av<br />
d<strong>et</strong>te er områd<strong>et</strong> relativt<br />
uendr<strong>et</strong> der store deler av<br />
den eldre bebyggelsen er<br />
bevart. Den opprinnelige<br />
sivile bebyggelsen som<br />
Forsvar<strong>et</strong> overtok, er<br />
stort s<strong>et</strong>t intakt. Disse<br />
bygningene gir sted<strong>et</strong><br />
kontinuit<strong>et</strong> id<strong>et</strong> de binder<br />
bånd til d<strong>et</strong> opprinnelige<br />
gjestgiver- og<br />
fergested<strong>et</strong>. Bolig- og<br />
Marinemusikkens hus er nå barnehage. Foto: Jørgen Solstad.<br />
samfunnsdelen fremviser<br />
<strong>et</strong> mangfold av
kulturminner, med flere forskjellige funksjoner som kjøpmannsvirksomh<strong>et</strong> med<br />
bryggeri (Solbakken). Teglsteinsbryggeri<strong>et</strong> lå mellom Solbakken og<br />
Marinemusikken (i dag barnehave) og ble rev<strong>et</strong> <strong>på</strong> 1970-tall<strong>et</strong>.<br />
8<br />
Områd<strong>et</strong> har eksempler <strong>på</strong> bygninger i flere ulike stilarter og byggemåter. De to<br />
kvartalene med brakkestokker er eksempler <strong>på</strong> sluttede anlegg i empirestil <strong>et</strong>ter<br />
danske og sentraleuropeiske forbilder. Brakkestokkene var leiligh<strong>et</strong>er og uthus<br />
for offiserer, underoffiserer, funksjonærer og gifte arbeidere. De fire<br />
boliggårdene er oppført i teglstein med pussede overflater og valmede<br />
teglsteinstak. Offiserspaviljongene i hver ende var malt med oljemaling i<br />
avvikende farge, mens de øvrige veggene var kalkbehandl<strong>et</strong>. Hvert av de to<br />
kvartalene har separate gårdsrom for arbeidere og underoffiserer med tre<br />
innganger <strong>på</strong> midten, mens høyere offiserer hadde egen inngang <strong>på</strong> endene og<br />
egne gårdsrom. De to kvartalene er helt unike i nasjonal målestokk og må<br />
sammen med magasinbygningene (Magasin A og B) <strong>på</strong> <strong>verft</strong>sområd<strong>et</strong> b<strong>et</strong>raktes<br />
som de mest verdifulle delene av anlegg<strong>et</strong>.<br />
Senere monumentalbygg ble preg<strong>et</strong> av romantikk og historisme slik som<br />
Verftsporten inn til <strong>verft</strong>sområd<strong>et</strong> og d<strong>et</strong> sjelden intakte ekserserhus<strong>et</strong>. D<strong>et</strong> mest<br />
markante bygg i historisme er kirken, tegn<strong>et</strong> av den kjente arkitekten Chr. H.<br />
Grosch (1801-1865) i hans såkalt gotiske periode. Kirken ble oppført som<br />
garnisonskirke av Forsvar<strong>et</strong> i 1853, men den ble senere overdratt til Horten<br />
kommune.<br />
En rekke større og mindre hus i mer nasjonal byggestil med stående<br />
panelkledning er også bevart. Noen av bygningene er oppført <strong>på</strong> tradisjonell,<br />
norsk måte i laft<strong>et</strong>ømmer eller i bindingsverk som er utvendig og innvendig<br />
panelt. Flere av de panelte<br />
bygningene er imidlertid<br />
oppført i utmurt bindingsverk<br />
som for eksempel<br />
befalsforlegningen Gamle<br />
Horten som opprinnelig var<br />
<strong>et</strong> uthus til gjestgiveri<strong>et</strong>, og<br />
som ble ombygd av<br />
Forsvar<strong>et</strong>.<br />
Befalsforleningen ble opprinnelig bygd som uthus for gjestgiveri<strong>et</strong> <strong>på</strong><br />
Gamle Horten gård. Foto: Jørgen Solstad.<br />
Den tidligere overlegeboligen<br />
til sykehus<strong>et</strong> er blitt<br />
ominnred<strong>et</strong> til kontorer, men<br />
er godt bevart utvendig med<br />
inngangsparti omgitt av<br />
nybarokk dekor. Der<br />
sykehus<strong>et</strong> lå, er d<strong>et</strong> i dag en<br />
stor parkeringsplass (kalt sykehustomten). Separate isolatavdelinger som<br />
epidemisykestuen i upuss<strong>et</strong> tegl som ligger like utenfor vollen, er<br />
medisinalhistorisk interessante.<br />
Øvre vei var d<strong>et</strong> opprinnelige veiløp<strong>et</strong> som gikk fra fergested<strong>et</strong> <strong>på</strong> Møringa og<br />
forbi gjestgiveri<strong>et</strong>, mens Nedre vei følger <strong>verft</strong>smuren. To veiløp gikk fra<br />
brakkeområd<strong>et</strong> ved Gamle Horten og kryss<strong>et</strong> over d<strong>et</strong> åpne områd<strong>et</strong> vestover til<br />
<strong>verft</strong><strong>et</strong>. Disse er fortsatt i bruk.
9<br />
Den såkalte prestegårdsbebyggelsen øst for marinesamfunnsområd<strong>et</strong> er <strong>et</strong> eg<strong>et</strong><br />
miljø med flere verneverdige bygninger som hele tiden har vært i sivilt eie. Noen<br />
av bygningene skal være oppført av kjøpmenn som inngikk avtale om d<strong>et</strong>te da<br />
marinestasjonen start<strong>et</strong> den store oppbyggingsfasen rundt 1840.<br />
Hortenstangen med kanalområd<strong>et</strong><br />
Hortenstangen og den sydlige delen av Hortenskogen ble i hovedsak brukt som<br />
utmarksområde og beite for Horten gård før marinestasjonen ble <strong>et</strong>ablert. Deler<br />
av gårdsvirksomh<strong>et</strong>en fortsatte under Forsvar<strong>et</strong>s eie og områd<strong>et</strong> ble<br />
sannsynligvis brukt som beite i lang tid <strong>et</strong>ter<strong>på</strong>, også til Forsvar<strong>et</strong>s mange<br />
hester.<br />
Kanalen ble anlagt i årene 1854-67 dels for å skaffe løp for kanonbåter og<br />
småfartøy mellom Indre Havn og Oslofjorden, dels for å skaffe vern mot<br />
landangrep. Utgravingen over Bromsjord<strong>et</strong> b<strong>et</strong>ydde også en sirkulasjon av<br />
vann<strong>et</strong> i havnebasseng<strong>et</strong> <strong>på</strong> Indre Havn. En dobbelt vindebro med brokar av<br />
granitt ble anlagt der landeveien krysser kanalen. Broen ble ombygd til fast bro<br />
ca. 1909. Samtidig ble d<strong>et</strong> anlagt havn med molo <strong>på</strong> sørsiden, sistnevnte ved<br />
hjelp av fyllmasser fra kanalen. Kanalen ble steinsatt <strong>på</strong> sidene og beplant<strong>et</strong> med<br />
popler langs kantene. I 1920 ble poplene fjern<strong>et</strong> og erstatt<strong>et</strong> av bøk<strong>et</strong>rær.<br />
Hortenskogen ble også brukt som spaser- og rekreasjonsområde for<br />
befolkningen <strong>på</strong> marinestasjonen. Den militære aktivit<strong>et</strong>en trakk til seg<br />
skuelystne og omreisende underholdningsartister. Ved Tivoli var d<strong>et</strong> satt opp en<br />
scene for fremføring av skuespill. På 1920-tall<strong>et</strong> ble d<strong>et</strong> anlagt <strong>et</strong> sjøbad nord for<br />
Hortenstangen ut mot Oslofjorden. En bro ble derfor oppført i sydenden av<br />
kanalen. Sjøbadhus<strong>et</strong> var i 1960-årene i bruk som målestasjon for Forsvar<strong>et</strong>,<br />
men er senere rev<strong>et</strong>.<br />
Sjømilitære Samfunn er bygg<strong>et</strong> i sveitserstil. Foto: Jørgen Solstad.
Områd<strong>et</strong> <strong>på</strong> sydsiden av vollporten ved innkjøringen til <strong>verft</strong><strong>et</strong> og<br />
marinesamfunnsområd<strong>et</strong> utgjør <strong>et</strong> forterreng eller glaci til orlogstasjonen.<br />
Tivolibatteri<strong>et</strong> og Batteri<strong>et</strong> <strong>på</strong> Hortenstangen har høy militærhistorisk verdi.<br />
Batteri<strong>et</strong> <strong>på</strong> Tivoli står i en særstilling. D<strong>et</strong>te er <strong>Norge</strong>s eneste bevarte<br />
barb<strong>et</strong>tebatteri, <strong>et</strong> jorddekningsanlegg med åpne standplasser.<br />
10<br />
Sjømilitære Samfunn er en representativ bygning i sveitserstil som vitner om<br />
marinestasjonens tidligere storh<strong>et</strong>stid da virksomh<strong>et</strong>en var høy over hele<br />
områd<strong>et</strong>. Bygningen ble tegn<strong>et</strong> av arkitekt Johannes Henrik Nissen d.e. (1848-<br />
1915) og ble oppført i 1883. Hovedformål<strong>et</strong> med bygningen var sammenkomster<br />
med foredrag og diskusjoner, men den skulle også virke som selskapelig klubb. I<br />
første <strong>et</strong>asje var d<strong>et</strong> biljardrom, bar, bibliotek, peisestue og en stor møtesal kalt<br />
Kongesalen. I tredje <strong>et</strong>asje var d<strong>et</strong> innred<strong>et</strong> åtte overnattingsrom og en leiligh<strong>et</strong><br />
til bruk for intendanten. D<strong>et</strong> gamle festlokale har fortsatt restaurantdrift og er nå<br />
åpen for sivile brukere.<br />
Møringa<br />
Områd<strong>et</strong> omfatter hele tangen mellom Stjertebukta og Oslofjorden <strong>på</strong> nordsiden<br />
av marinesamfunnsområd<strong>et</strong>. Tidligere var nordre del av Møringa en tynn<br />
landstripe. Områd<strong>et</strong> vest og nord for batteri<strong>et</strong> er utfylt med store jordmasser<br />
<strong>et</strong>ter annen verdenskrig. Terreng<strong>et</strong> er for en stor del flatt med unntak av<br />
forhøyningene rundt batteri<strong>et</strong>, kalkovnene og åsryggen som forts<strong>et</strong>ter videre<br />
sørover mot Hortenstangen.<br />
Møringa var opprinnelig landingsplass for fergested<strong>et</strong> <strong>på</strong> Horten. Hovedbryggen<br />
lå <strong>på</strong> østsiden ut mot Oslofjorden, men d<strong>et</strong> var også brygge <strong>på</strong> vestsiden inne i<br />
Stjertebukta som ble brukt ved sterk vind og bølger. Her lå også sjøboder og<br />
bakeri i tillegg til boliger for fergemann og husmann. Øvrige deler av Møringa var<br />
i bruk som beiteområder.<br />
Forsvar<strong>et</strong> tok i bruk boligene og bryggene inntil man hadde fått bygg<strong>et</strong> opp nye<br />
tilfredstillende anlegg. En folk<strong>et</strong>elling i 1845 viser at d<strong>et</strong> bodde 19 personer <strong>på</strong><br />
Møringa fordelt <strong>på</strong> 17 små husstander. Forsvar<strong>et</strong> brukte områd<strong>et</strong> til beite i tillegg<br />
til virksomh<strong>et</strong>er knytt<strong>et</strong> til utbyggingen av marinestasjonen.<br />
Under den store anleggsperioden <strong>på</strong> <strong>Karljohansvern</strong> i 1852 og 1854 ble d<strong>et</strong><br />
oppført to ovner for brenning av bygningskalk <strong>på</strong> Møringa. Kalkovnene stod i<br />
forbindelse med dampdrev<strong>et</strong> kalkmølle, kalkslagerbenk og kalkkuler i verksted<br />
og skur inne <strong>på</strong> <strong>verft</strong>sområd<strong>et</strong>. Ovnene erstatt<strong>et</strong> <strong>et</strong> eldre kalkbrenningsanlegg<br />
inne <strong>på</strong> <strong>verft</strong>sområd<strong>et</strong>.<br />
I 1862 og 1865 ble d<strong>et</strong> anlagt beddinger med <strong>et</strong> 78 m<strong>et</strong>er langt skur for<br />
dampkanonbåter. I tillegg stod d<strong>et</strong> her <strong>et</strong> stort kullhus som var <strong>på</strong>begynt alt i<br />
1824. Langs høyden <strong>på</strong> østsiden av Møringa var d<strong>et</strong> inngjerd<strong>et</strong>e hager som<br />
antagelig tilhørte offiserene ved <strong>verft</strong><strong>et</strong>.<br />
Utbyggingen av artilleri<strong>et</strong> satte spor <strong>på</strong> Møringa. Et observasjonshus ble oppført<br />
nær batteri<strong>et</strong> i 1898, likeledes <strong>et</strong> kronografhus i 1901.<br />
Fra 1913 ble Møringa hovedbase for Marinens Flyvevesen, formelt oppr<strong>et</strong>t<strong>et</strong> med<br />
egen flyskole <strong>på</strong> <strong>Karljohansvern</strong> i 1917. Opptakten skjedde 1. juni 1912. Da<br />
for<strong>et</strong>ok marineløytnant Dons den første norske flyvningen overhod<strong>et</strong> over
<strong>Karljohansvern</strong>. Fly<strong>et</strong> Start ble samme år forært til Forsvarsdepartement<strong>et</strong> og<br />
ombygd til sjøfly i <strong>et</strong> av båtskurene <strong>på</strong> Møringa.<br />
11<br />
Frem til første verdenskrig bestod flybåtbasens faste anlegg av to hangarer. I<br />
perioden frem til 1919 ble bygningsmassen utvid<strong>et</strong>. En rekke bygninger med<br />
forskjellige funksjoner ble oppført. Aktivit<strong>et</strong>en økte og i 1938 arbeid<strong>et</strong> 86 mann<br />
her. I slutten av 1930-årene var d<strong>et</strong> stor byggevirksomh<strong>et</strong> med utvidelser, ny<br />
kontorbygning, ny monteringshall og torpedoflyhangar <strong>på</strong> Vealøs. Frem til 1939<br />
ble d<strong>et</strong> bygd en rekke fly, dels egne konstruksjonstyper MF 1-12 (Marinens<br />
flyfabrikk) og dels <strong>på</strong> lisens <strong>et</strong>ter amerikanske og tyske tegninger.<br />
Under annen verdenskrig var aktivit<strong>et</strong>en <strong>på</strong> Møringa omfattende med overhaling<br />
av tyske transportfly og motorer. Flere av de eldre bygningene ble sanert og nye<br />
ble bygd. En mindre fangeleir (russerleir) ble <strong>et</strong>ablert sørvest for batteri<strong>et</strong> <strong>på</strong><br />
Møringa. Etter andre verdenskrig ble d<strong>et</strong> ikke bygg<strong>et</strong> fly <strong>på</strong> <strong>Karljohansvern</strong>.<br />
Fabrikken fortsatte med produksjon av utstyr samt overhaling av fly, motorer og<br />
flyteknisk materiell.<br />
D<strong>et</strong> er i dag få spor <strong>et</strong>ter eldre fergevirksomh<strong>et</strong> <strong>på</strong> Møringa med unntak av rester<br />
av murer i terreng<strong>et</strong> og i sjøkanten <strong>på</strong> østsiden.<br />
De gamle kalkovnene <strong>på</strong> Møringa står fortsatt. I 2001 ble ovnskappen og den<br />
sammenraste treoverbygningen <strong>på</strong> den eldste ovnen rekonstruert og gjenoppført<br />
i forbindelse med <strong>et</strong> EU-prosjekt. Ovnene <strong>på</strong> <strong>Karljohansvern</strong> er direkte knytt<strong>et</strong> til<br />
oppføringen av festningsverk og bygninger <strong>på</strong> sted<strong>et</strong> og er de eneste som er<br />
bevart i <strong>Norge</strong> i tilknytning til en byggeplass.<br />
Vealøs<br />
Vealøs ligger <strong>på</strong> nordsiden av Hortenstangen. Terreng<strong>et</strong> <strong>på</strong> Vealøs er åpent med<br />
svakt skrånende sl<strong>et</strong>ter <strong>på</strong> sør- og østsiden ut mot Oslofjorden. På vestsiden av<br />
øya er d<strong>et</strong> en forhøyning der fort<strong>et</strong> Norske Løve ligger. Strandlinjen er noe utfylt<br />
<strong>på</strong> sørsiden mot Møringa, og øya er i dag veimessig forbund<strong>et</strong> med Møringa ved<br />
hjelp av utfyllinger og en trebro over d<strong>et</strong> grunne sund<strong>et</strong>.<br />
Øya var tidligere en åpen øy uten veg<strong>et</strong>asjon og ble brukt til beite. D<strong>et</strong> lå <strong>et</strong><br />
gårdsbruk her før Forsvar<strong>et</strong> ble <strong>et</strong>ablert. Folk<strong>et</strong>ellingen i 1845 viser at d<strong>et</strong> da var<br />
en husstand med fem personer <strong>på</strong> øya.<br />
I 1939 kom d<strong>et</strong> en ny aktivit<strong>et</strong> til Vealøs. En ny monteringshall for sjøfly samt en<br />
torpedoflyhangar ble oppført <strong>på</strong> vestsiden av fort<strong>et</strong>. Under 2. verdenskrig ble<br />
fort<strong>et</strong> tatt i bruk og reparert av den tyske okkupasjonsmakten. Vealøs ble nå<br />
forbund<strong>et</strong> med Møringa via en 720 m lang bro. En mindre fangeleir for russiske<br />
krigsfanger ble <strong>et</strong>ablert med brakker nordøst for fort<strong>et</strong>.<br />
Mellom 1949 og 1960 ble bygningsmiljø<strong>et</strong> <strong>på</strong> Vealøs supplert med flere større og<br />
mindre bygninger, blant ann<strong>et</strong> en tyskerbrakke flytt<strong>et</strong> hit fra Apenes.<br />
Fort<strong>et</strong> Norske Løve er oppført omtrent samtidig med Oscarsborg festning og har<br />
meg<strong>et</strong> høy antikvarisk verdi. Fort<strong>et</strong> har i mange år vært administrativt fred<strong>et</strong>.
Mellomøya og Østøya<br />
Av strategiske grunner var d<strong>et</strong> viktig for Forsvar<strong>et</strong> å få kontroll over øyene og<br />
sund<strong>et</strong> imellom. Øyene tilhørte gården Falkensten som brukte dem som<br />
beiteområder.<br />
12<br />
Mellomøya og Østøya ligger <strong>på</strong> østsiden av Indre Havn og danner sammen med<br />
Løvøya en naturlig sperre ut mot Oslofjorden, bare avdelt av smale sund. Østøya<br />
som er den største, er nesten delt i to av en trang vik <strong>på</strong> nordsiden av øya og<br />
Mastedammen midt <strong>på</strong> øya. Mastedammen var opprinnelig en trang bukt som ble<br />
demm<strong>et</strong> opp i syd og anvendt til å trutne tømmer som ble brukt ved skips<strong>verft</strong><strong>et</strong>.<br />
Nordøst <strong>på</strong> Mellomøya ble <strong>et</strong> høyt bratt berg brukt som rampe for reising av<br />
skipsmaster. Mastene ble slept fra Mastedammen, dratt fra kaien <strong>på</strong> Mellomøya<br />
og opp til toppen av Masteberg<strong>et</strong>. Derfra ble de heist med taljer og tau <strong>på</strong> plass i<br />
skipene som lå t<strong>et</strong>t innunder fjellveggen.<br />
I årene rundt første verdenskrig ble d<strong>et</strong> bygg<strong>et</strong> opp <strong>et</strong> helt miljø med arbeidshus<br />
for produksjon, behandling og lagring av ammunisjon <strong>på</strong> Mellomøya. På grunn av<br />
den store brann- og eksplosjonsfaren ble arbeidstokken delt opp i små enh<strong>et</strong>er<br />
<strong>på</strong> 1-5 mann som satt i hver sine hus. De ulike bygningsmiljøene <strong>på</strong> øya ble<br />
knytt<strong>et</strong> sammen av en smalspor<strong>et</strong> jernbane.<br />
Under andre verdenskrig førte den tyske okkupasjonsmakten opp en rekke<br />
bygninger og bunkeranlegg <strong>på</strong> øyene. Etter 1945 overtok Forsvar<strong>et</strong> den tyske<br />
bygningsmassen og fortsatte virksomh<strong>et</strong>en <strong>på</strong> øyene. I de senere år er<br />
virksomh<strong>et</strong>en blitt sterkt redusert, og mange av bygningene er rev<strong>et</strong>.<br />
Krutthus<strong>et</strong> fra 1840 <strong>på</strong> Mellomøya står i en særstilling. Krutthus<strong>et</strong> er svært godt<br />
bevart med indre murt kruttmagasin og en rekke autentiske d<strong>et</strong>aljer. Herunder<br />
kobberbelagte dører, sinkbelagte skodder som åpnes fra innsiden med<br />
bueformede kraftige jernstenger, en vektanordning for krutt, trapper og<br />
trestillaser, dobbelt tak og utvendig lynavleder. Oppsynsmannsboligen som står<br />
midt mellom de to kruttmagasinene er av høy alder og i tillegg sjelden.<br />
Gruppen av minemagasiner ved Mastedammen <strong>på</strong> Østøya utgjør <strong>et</strong> eg<strong>et</strong> miljø.<br />
D<strong>et</strong> eldste er fra 1877 i puss<strong>et</strong> teglsteinsmur.<br />
De to øyene har utgjort separate og fysisk helt avdelte enh<strong>et</strong>er med<br />
ammunisjonsvirksomh<strong>et</strong> <strong>på</strong> Mellomøya og mine- og torpedovirksomh<strong>et</strong> <strong>på</strong><br />
Østøya. Sistenvnte hadde nasjonal b<strong>et</strong>ydning og var en viktig del av aktivit<strong>et</strong>en<br />
<strong>på</strong> <strong>Karljohansvern</strong> Orlogstasjon.<br />
Et fred<strong>et</strong> kulturminne<br />
I forbindelse med at Forsvar<strong>et</strong> vedtok å selge mange av bygningene <strong>på</strong><br />
<strong>Karljohansvern</strong> til private, utarbeid<strong>et</strong> Forsvarsbygg i 2006 en verneplan. I tråd<br />
med denne planen har Riksantikvaren fred<strong>et</strong> flere bygninger og anlegg samt<br />
deler av områd<strong>et</strong>. Bygninger, anlegg og område som ikke ble ans<strong>et</strong>t for å være i<br />
fredningsklasse er regulert til bevaring av Horten kommune. Slik vil<br />
<strong>Karljohansvern</strong> bli vern<strong>et</strong> mot uønsk<strong>et</strong> byggeaktivit<strong>et</strong> og rivingstrussel i<br />
fremtiden.
13<br />
Utfyllende lesing<br />
Rolf Bagg<strong>et</strong>hun: Horten <strong>–</strong> Ferjested<strong>et</strong> som ble marinestasjon og by. Utgitt av<br />
Horten kommune 1960.<br />
Forsvarsbygg: Verneplan <strong>Karljohansvern</strong>. Bind I og II. 2006.<br />
Ingvald Lunde: Samfund<strong>et</strong> <strong>–</strong> Hortens sjømilitære storstue gjennom 125 år. Utgitt<br />
av Sjømilitære Samfunds Forlag 2008.<br />
LES OGSÅ:<br />
Om <strong>Karljohansvern</strong> <strong>på</strong> n<strong>et</strong>tsidene til Festningsverk<br />
Om <strong>Karljohansvern</strong> <strong>på</strong> n<strong>et</strong>tsidene til Horten og Omegn Turistforening<br />
Om <strong>Karljohansvern</strong> <strong>på</strong> n<strong>et</strong>tsidene til Forsvarsbygg<br />
Verneplan for <strong>Karljohansvern</strong> <strong>på</strong> n<strong>et</strong>tsidene til Forsvarsbygg<br />
av Anne Mer<strong>et</strong>e Knudsen<br />
november 2011