Laboratorium 1990 - Universitetet i Oslo

Karl Hearik Flyum 1990
I JaB's anmeldelse siteres siste avsnitt fra "Etterord" i sin helhet, og det
awises uten forbehold:
[sitat]
Skriver hr. Sverdrup.
Å nei, min gode herre. Så lett går det nå ikke an å prate seg vekk fra ansvar
og objektiv vurdering. En dikter som ikke har noen mening med det han skriver,
får sannelig finne seg i å bli dømt og fordømt som unødvendig. Og det er
nettopp Harald Sverdrups poetiske utgydelser. Ingen har bruk for dem. Men
kanskje det er noen sarte sjeler som føler d.et som sin plikt å føle noe for dem?
Noe grellere eksempel på kommentarens negative karakter av tekstuelt
overgrep har jeg ikke funnet i mitt materiale. Det er verdt å merke seg at
anmelderen her siterer det avsnittet i teksten som er selvmotsigende, og som
dermed framstår som uholdbar argumentasjon når det er trukket ut av sin
sammenheng. Den uskjønne gjentakelsen av "føle" underbygger kontrasten
mellom dikterens pathos og anmelderens ethos.
Kjell Krogvig bruker ''Etterord" på en ganske annen måte i sin
anmeldelse. Han henter fyrtåm-similen fra første avsnitt av "Etterord"
direkte inn i sin egen tekst, og bruker den til beskriving av toposet 'verk':
Harald Sverdrup slutter diktsamlingen sin med en etterskrift i prosa hvor han
sammenligner dikteren med en mann som kommer inn til fastlandet fra et øde
fyr. Han vil oppleve barn og blomster på en ny måte. En slik dikter er Harald
Sverdrup. I den første diktsamlingen sin var han å likne med en fyrvokter som
ikke kunne se annet enn himmel og hav og derfor ikke hadde annet å dikte om
enn universets uendelighet og stjemers skinn. I den andre diktsamlingen kom
han nok atskillig ned på jorden, men den poetiske opplevelsen har først nå
kommet til ham.
En slik syntese mellom kommentarteksten og den kommenterte teksten er
ikke i seg selv uvanlig, men dette eksemplet er uvanlig tydelig.
90