Laboratorium 1990 - Universitetet i Oslo

Det er likevel vanskelig å tro at det er på dette område Harald Sverdrup er
seg selv.
Det imponerer jo at anmelderen tror seg A ha tilgang til dikterens inspiras-.
jon, men ellers finner jeg bare en allmenn påstand om at dikt er avhengig
av å oppn1l aksept hos leseren, og at 'stiltone' er navn for noe som kan
provosere så sterkt at leseren ikke gir diktet slik aksept.
Karl. Marthinussen refererer til dette diktet i sammenheng med sin
argumentasjon for den private og situasjonsbestemte lesingen:
Under denne synsvinkel må vi se Sverdups lyrikk. Der bar den meget å gi
leseren, og flere av diktene er perler av skjønnhet. Jeg mener slike som:
Langsomt banker jordens bjene (og flere]
Det er problematisk at anmelderen her feller en ikke-kategoriserende
verdidom, endatil en individualiserende verdidom. Problemet ville ikke ha
vært så stort hvis anmelderen hadde relativisert verdidommen i forhold til
historiske variabler eller sosiale grupper, altså relatert dommen til generelle
sosiale eller historiske bestemmelser (slik 'stiltone' er brukt ovenfor). Men
når anmelderen relativiserer verdidommen helt ned mot den individuelle
variant av lesing, den spesielle lesing, så har dommen ikke lenger noen
kollektiv funksjon: den er ikke lenger noen dom over den enkelte teksten i
forhold til andre tekster, men en allmenn påstand om 'poetisitet'; poesi er
det som for noen ved en eller annen anledning refererer "visjonen i
dikterens sind."
Asbjørn Aarnes' anmeldelse skiller seg som tidligere nevnt ut ved en
ganske annen eksplisitt norm for 'poetisitet' enn de andre anmeldelsene.
'Avstand' er et nøkkelord i Aarnes' tekst, og det er på den bakgrunn
underlig at han ikke kommenterer den iøynefalJende Ibsen-parodien når han
83