Laboratorium 1990 - Universitetet i Oslo

Kart Hellrik F'lyum l 990
Han later til å ha tro på at vi skal finne fram til noe som fører oss bort fra
angsten og tomheten. Diktet "Langsomt banker jordens hjerte" er et vitnesbyrd
om det • også om det.
Men her omtaler han diktet som et vitnesbyrd. Dette kan innebære at
denne anmelderen ser på dikt som bekjennelser, en selv-avsløringens sjanger;
dikt som kommunikasjon av det private, og som (i verste fall) terapi .
. Signaturen JaB er negativ så det forslår, både til dette diktet og til
samlingen som helhet. Det er imidlertid interessant at han kritiserer dette
diktet for dets form; han kritiserer jo forøvrig de 'modernistiske' trekkene i
Sverdrups dikt:
Riktignok skriver han i en gammelmodig, anemisk stil som gjør seg storartet til
opplesning på gamlehjem for fine frøkner. "O hvor gjerne rankens kvister lar seg
bøye, O hvor støtt den famler med sitt blinde øye," sukker han.
Enten for mye eller for lite av tradisjonell form ser ut til å være anmelderens
budskap. I sitt krasse språk bestemmer anmelderen diktets form som både
foreldet; gammelmodig, gamlehjem, presiøst; fine, og feminint; frøkner.
Motsigelsen mellom tradisjon og modernitet avklares ikke i anmeldelsen;
den gyldne middelvei er ubestemt
Den anmelderen som i størst grad benytter seg av det feminine som en
negativ bestemmelse er Carl Keilhau; han setter den opp som motsetning til
"en utålmodig, maskulint pågående lidenskap". Han gir imidlertid en
innrømmelse overfor disse diktene hvor alt er "så spinkelt og skjørt og yndig
og uendelig vart og ømt":
82
Men det skal ikke nektes at Harald Sverdrup kan skrive fine dikt i den nye
tonearten også. Aksepterer man først stiltonen i et dikt som "Langsomt banker
jordens hjerte", kan man ikke unngå å bli grepet av den spede anda.ktsstemningen
som har inspirert disse åpningslinjene: [sitat første strofe)