Laboratorium 1990 - Universitetet i Oslo

Karl Henrik Flyum 1990
Credo
- "dystre, tunge, tvangsmessig gjentatte og kjedsommelige diskurser'' 5
Jeg synes det er så flott når en foreleser kommer inn med en bunke
med bøker som vedkommende legger på bordet skrått foran seg. Det finnes
sikkert mange sammenhenger rundt en sånn bunke, her vil jeg bare nevne
noen. Bunken er for eksempel ofte ganske imponerende: gamle bøker,
gjerne tykke bind, med en mengde bokmerker stikkende ut mellom sidene
i overkant. Ofte mange bøker. Det er corpus; talerens kropp, som
imponerer.
Taleren låner også autoritet fra Bunken sin; det er som om Bunken går
god for ham. Min tillit til bøkene smitter over på den som taler. Dessuten
tilfredsstiller Bunken etter ·det jeg har sett også ofte et nevrotisk drodlebehov
hos taleren: jeg ser ofte talere som en passant eller kontinuerlig lar
hendene ordne Bunken under talen.
Men så dette: Bunken etablerer en avstand mellom tilhøreren og talen,
fordi Bunkens tilstedeværelse signaliserer at talen står i en sammenheng som
tilhøreren ikke kjenner og behersker. Tale-teksten står i en autoritativ og
present meningssammenheng bortenfor tilhørerens rekkevidde. Dermed kan
tilhøreren forledes til å la innvendingene mot talen falle, fordi han eller hun
forventer at svaret vil ta form av en påkallelse av Bunkens umålelige
autoritet. Tilhøreren foretrekker heller å oppsøke Bunken i enerom, senere,
etter talen.
5 I artikkelen "Roland Barthes, 1915-1980", som står som et etterord av Arne Kjell
Haugen til den norske oversettelsen hans av Bart hes' Le Plaisir du Texte, siterer han Roland
Barthes fra et intervju i 1972, og det er fra dette sitatet jeg har hentet undertittelen min.
Det vil neppe være i strid med Barthes' tekst om jeg hevder at Fienden, hat-objektet, også
blir et av de viktigste fascinasjonsobjektene.
6