Laboratorium 1990 - Universitetet i Oslo

Karl Hnrik Plylalll 1990
enn flat naturbeskrivelse. Det er menneskesinnets blomsterenger han vil elske
fram. Derfor er det ikke eskapisme heller - her iallfall, i det diktet.
Noen tenner i Brekkes tekst står i opposisjon til den poetiske verdi: flat
naturbeskrivelse og eskapisme. Jeg tolker disse som henholdsvis entydig kodet
mimesis og inautentisitet. Brekke vil, slik jeg tolker ham, verdsette en
diktning med figural mimesis (!) som virkemiddel til å oppnå dybde, og
autentisk _formidling av nærvær som formål. Brekke påpeker indirekte
besjelingen, gjennom metaforen "menneskesinnets blomsterenger".
I Arnljot Eggens anmeldelse framstilles Sverdrup som "livsdyrker", og
dikter-intensjonens etiske kvalitet er målet for verdidommen. Eggen velger
Mairegnet som sitt sentrale eksempel:
Det mest fulltonende uttrykk for hans tilbedelse av alt levende synes jeg
"Mairegnet" er, han identifiserer seg med regnet som vekker alt sovende liv, som
strømmer •mot steinen til mosen spirer om det harde hjertet .. ." Viljen til liv, til
å vekke alt levende som slumrer i oss, er et gjennomgangstema i denne
samlingen.
Den e'neste påstanden jeg her finner om diktets oppbygning og virkemåte,
som i min forståelse er den akademiske lesningens emne, ligger implisitt i
termen 'identifiserer'. Et eller annet grep må jo gjøre identifikasjonen
present for leseren, men anmelderen peker ikke på selve grepet; besjelingen.
Selv om Odd Solumsmoen siterer fra diktet, gir heller ikke hans omtale
av det noen påstand om hvilke sammenhenger som virker i diktet:
74
[ .. ] det er lett å hoppe fram og tilbake i denne vesle boka, [ ... ] Og vi stanser litt
ved "Mairegnet":
"å være mairegnet -
elske det grønne fram
i hver lutende bregne,