Laboratorium 1990 - Universitetet i Oslo

(rekonstruksjon: religiøs kode: kristendom-> kulturell kode: kristendom) og
med (retorisk kode: bønn genre + subversjon ugras(natur)/verdifull)
aktivisert ledes leseren i retning av en "Fransiscansk" tolkning.
9 for de vet ikke hva ugress er.
Begrunnelsen skiller seg klart fra Jesus'. Årsakskonjunksjonen har ulik
status; i diktet underordnende, i skriftstedet sideordnende. Den enkle
parallelliteten med bibelstedet brytes ved allusjonen til Jesu' siste ord på
korset (en tvetydig allusjon!). Etter subversjonen kommer opphevelsen av
opposisjonen (taxonomisk kode: natur/kultur) og dermed (re/konstruksjon:
opphevelse natur/kultur-> subversjon: verdifattiglverdifull-> kulturell kode:
lek + metafysisk kode: arche = > barndom = guddom) .
•
Det ovenstående er altså i mine termer en lesning. Lesningen sammen­
faller ikke med analysen, fordi lesningen er en opphopning av observasjoner;
sansning. En analyse er et abstrakt i ettertid; en rasjonalisering av teksten.
Lesningen søker å gjøre eksplisitt observasjoner av meningsdannelsen, mens
analysen gjengir en ferdig dannet mening.
Jeg skylder Roland Barthes mye, for eksempel fordi denne lesningen
uærbødig mimer hans tekst S/Z.
Roland Barthes' arbeider viser både vilje til å utvikle den egne
skriftformen og evne til å flytte seg fra et tidligere inntatt standpunkt. Det
synes som Barthes utvikler skriftformen som et middel til faglig fornyelse,
noe som avslører en indirekthet eller virkemiddel-orientering som hører til
retorikkens posisjon.
27