Laboratorium 1990 - Universitetet i Oslo

Karl Hearik Flyuo 1990
Den tredje avdelingen i samlingen Sang til solen er den første større
manifestasjonen av krigsminner i Harald Sverdrups lyriske produksjon. Den
andre og foreløpig siste kom i og med samlingen Vdrt trygge liv i 1982.
''Langs melkeveien" (linje l) l "Guds skapervei til jorden" (1. 16) er
diktets kosmiske perspektiv, bakgrunnen for beskrivingen er slik innskrevet.
Bombeflyene våre beveger seg langs Melkeveien {l. 1), mens vi befinner oss
under den (1. 15). Dermed er perspektivet uklart: bombeflyene visker ut
forskjellen mellom smått og stort, ved at de tilsynelatende følger den
kosmiske ordenen, og stjeler til oss et inntrykk fra skapelsens nødvendighet
og bestandighet: det urørlige (l. 15) både som uforanderlig og utenfor vår
berørings rekkevidde.
De første seks linjene (l. periode) beskriver oss under Melkeveien og
bombeflyene. Bombeflyenes styrke, tordenen (I. 2), reflekteres av skjelvingen
i ''våre svake lemmer" (1. 3). Flyenes styrke blir vår, i en barnslig manglende
evne til å skjelne mellom ytre makt og indre avmakt: "gir oss guttehjerte l
med veldige krefter" (l. 4-5). Men de innbilte kreftenes avmektige uttrykk
er vårt patetiske og innsiktsløse "hurra på munnen" (l. 6).
De neste seks linjene(". periode, l. 7-12) beskriver fienden (1. 7) (sjølsagt
under vdre fly, men uten at disse nevnes, uten at sammenhengen er uttrykt).
Linjene sju og åtte er en velklingende videreføring av vår overmakts pathos,
med dens upersonliggjøring: "fiendens byer" (l. 7), og eufemismer: "løftet fra
bakken" (1. 8). Kommaet (l. 8) er diktets midte og vendepunkt. Tre
personliggjørende og groteske bilder følger, i en parataktisk sammenstilling;
melkebutikkpiken (1. 9) og barn (1. 11) og den gamle mannen (l. 12). Disse
menneskene er ingen mektig fiende som gjør vår overmakt nødvendig, men
forsvarsløse og avmektige mennesker som oss.
De siste fire linjene (3. periode, l. 13-16) beskriver igjen oss under
Melkeveien. Den auditive sekvensen som innledes med bombeflyenes torden
(1. 2) og utvikles til vårt ''hurra ·på munnen" (1. 6), avsluttes når "Helvetes-
128