Laboratorium 1990 - Universitetet i Oslo

IWI Hearik Flyul1990
'Jeg'ets kjønn er, som ovenfor nevnt, ikke sterkt markert. En sterkere
kjønns-markering gir tiltaleformen individet retter til diktets fremste og oftest
apostroferte "guddom": broder sol.
Diktet veksler mellom vokativ ved apostroferingen av en rekke
naturfenomen (sol, rlidyr, mliltrost, svarttrost og sli videre), og genitiv ved at
en del fenomen beskrives i en avhengighetsrelasjon til 'jeg'et (mitt tun, min
elskede, mine meiser og finker, min ørlille verden av skjønnhet, og så
videre).
4 [verb]
'Jeg'et vender seg i dette diktet bort fra leseren, og taler til naturen
velsignet ved solens lys. Når 'jeg' et taler til naturfenomenene kastes han ofte
av presens-situasjonen og over til fortids- og/eller framtids-tempi. Talen til
svarttrosten, elgen, kråkene og myggen inkluderer utsagn om fortid, mens
talen til huggormen og edderkoppen inkluderer utsagn om framtiden. Igjen
finner jeg at deler av talen forholder seg til rekker av sammenholdte
hendelser (iterative rekker) fremst i talen til gjøken, men også når han taler
til bekken, mørket, handelsmannen og hønsehauken (og flere).
Lovsangen framstår som en handling der 'jeg'et manipulerer tempus- og
nomen-bestemmelsene for å fonne sin opplevelse av sine egne omgivelser,
og står på denne måten i medium. Talen, som dermed framstår som en
vilje-handling i presens, kan her bestemmes som konjunktiv, noe som 6g
understøtter bestemmelsen av forekomstene av iterativ i diktet (singulær
hendelse -> repeterbar hendelse).
Gjentakelses-aspektet som er spredt i diktets hendelser setter også
dikotymien perfektiv/imperfektiv i spill. Den tredje kategorien, iterativ,
frambyr seg som en mulig bestemmelse. Det er blant annet fordi diktets
omfang er såpass stort at all variasjonen i nexus-bindingen blir mulig; diktets
egen-tid (realisasjonstid) muliggjør et mer utbygd forløp der variasjonene i
nexus harmoniseres ved gjentakelsene, ved det individualiserte og situerte
116