Laboratorium 1990 - Universitetet i Oslo

Karl Hearik F!yu11 1990
sammensmeltningen gjentas: "Vårt hjerte", og koblingen til (fiks)stjernenes
bestandighet re-aktiveres, i det lyset blir et bindeledd mellom stjernene og
'vi'et. Endelig motsier sisteverset fastholdelsen, fordi evigheten, Gud, "tåler"
'vår' fastholdelse "bare et sekund".
Jeg utsetter også i denne analysen lesingen min for en ubehagelig
(ordnings)tvang, men denne styringen er stadig produktiv. Eller rettere: den
forandrer både lesingen og lesningen, men om den er befordrende ved at
den for eksempel åpner for noe som ellers ikke ville ha kommet med kan
jeg ikke lenger avgjøre, og jeg kan heller ikke vite hva den fortrenger.
Under lesningen har jeg hatt en følelse av større frihet i de delene hvor jeg
ikke båndlegger meningen ved en forutsatt terminologi.
Jeg vil nå prøve ut terminologien i alle ledd av skjemaet med diktet
"Sang til solen' 198 •
D
l Jeg
Det maskuline 'jeg'et er ikke kjønnsbestemt med merker i teksten,
unntatt allusjonen til den kvinnelige elskede ved koblingen til 'rådyr' i første
avdelings femte til åttende linje, og bestemmelsen "gutterøst" i femte
avdelings tredje linje. Ingen av disse merkene er sterkt entydige.
De mange apostroferingene i diktet bidrar til at leserens posisjon og tid
står umarkert. Subjektet står i nominativ, ved at det ikke har noen annen
funksjon enn å være tekstens subjekt i en utsigelse av allmenn karakter,.
rettet til nevnte kvasi-mottakere.
Selv om utsagnssubjektet er singulært, finnes en flerstemthet i dette
diktet. Beskrivelsen av "denne velsignede dag" er ingen friksjonsløs
forskjønning av tilværelsen. Dette kommer særlig til syne i den siste
112
STS s.l9, SD s.93·97.