Laboratorium 1990 - Universitetet i Oslo

IWt Hearik FlyvJD 1990
skriver selv inn profilen ''blant stjernene", og inntar posisjonen som den
"fjerne" "ømhet"ens scriptor fiksert utenfor diktets tid.
2 [sier]
Utsigelsen er strengt metrisk formet. Diktets to korte strofer består av
trokeiske vers med opptakt, med unntak bare for det problematiske
tredjeverset i første strofe. Verslengden avtar i hver strofe; førsteverset er
det lengste i hver av dem, med sine fem trykktunge stavelser. De resterende
versene i hver strofe har fire trykktunge hver, igjen med unntak for første
strofes tredje vers, som har tre. Denne tyngden fremst i hver strofe bidrar
sammen med de mannlige versutgangene til et inntrykk av ro og stabilitet.
Første og siste vers i hver strofe har enderim. Lukningen rundt det
midtre vers-paret i hver av strofene bidrar ytterligere til inntrykket av
stillstand. De betydningsrike rimordene 'proftl/stil' og 'hud/Gud' gir leseren
anledning til emfatisk trykk og kvantitet, noe som fører til avtakende tempo
i min lesing.
Diktet har, til tross for den regulerte rytmen, ikke noe vokalt preg.
Rytmen er tung og statisk, kanskje karakterløs, og gir diktet et preg av skrift
nettopp ved den lydlige organisasjonen. Et annet argument for diktets preg
av skrift er at bruddene mot formen i første strofes andre og tredje vers
vanskelig lar seg innordne ved høytlesning, særlig fordi begge disse versene
har kvinnelig utgang.
For å innordne formbruddene kan jeg fremme følgende argumentasjon:
i diktets verden er Gud formgiveren, og formen tiltar i fasthet fram til Gud
nevnes sist i diktet. 'Jeg'et er i følge dette et medium. En slik lesning har
lite støtte i min lesing av diktet. Innenfor rammene av en slik lesning har
jeg vondt for å forstå hvorfor de mest markante formbruddene forekommer
nettopp i det verset hvor Gud nesten nevnes, for hvem sin hånd skulle
metonymien i første strofes tredje vers ellers nevne? Dessuten kan jeg ikke
forstå at formbrudd finner sted når ingen form er etablert Forståelsen av
110