Laboratorium 1990 - Universitetet i Oslo

Kad Hellrik PlyluD 1990
hvi.rvel"en er "i mitt hjerte". Han er beskrevet som en innerverden av
sanser: hjerte, syn, pust, glede, brunst, stum, øm, mens hun er beskrevet
som en sansbar ytterflate: vandre, nesevinger, rytme, rygg, haser. Diktets
nomen er dermed mulig å bestemme som henne sanset av ham. Synssansen
dominerer ham, og utløser i diktets beskriving gleden, brunsten og ømheten.
Men referansepunktet for ham i det fysiske er alikevel pusten, som indikerer
effekten av sansningen og manifesterer følelsene i kroppen.
4 [verb]
Det er av interesse her at de signifikante forekomstene av verb knyttet
til 'jeg' i teksten er følgende: jeg ser, jeg mister, jeg ser, jeg blir stående.
Disse verbene markerer alle et opphør av 'jeg'ets aktivitet. De er alle
perfektive i min semantisk rettete forståelse av termen. Diktets to ledd gir
også en avsluttet helhet; selv om de er formet over pustens sykliske forløp,
peker innpust/utpust-strukturen her ikke fram mot noen videre gjentakelse.
Verbene i dette perfektive forløpet står i presens, dette vil til sammen
si at diktet beskriver et sam-tidig og avsluttet forløp.
Samtidigheten kan imidlertid leses som indikert brutt ved delingen av
diktet i to avdelinger. Hvis jeg leser inn et samleie mellom avdelingene kan
jeg underbygge det ved parallellitet med elementene 'opp trapp (rytmisk
stigende)/ned trapp (rytmisk faJiende)' og 'inhalasjon (spenning)/ekshalasjon
(avspenning)'. En slik lesning kan også motivere diktets lukning mot pustens
normalt syklisk gjentatte form. Det finnes ingen markerte holdepunkter i
diktet for en slik lesning.
Leseren er fraværende som markert instans i dette diktet, og 'jeg'ets
utsigelse er ikke rettet mot noen tid utenfor diktets interne presens, dermed
står det i indikativ.
'om-mene'. Derfor: 'om-bilde'.
108