Laboratorium 1990 - Universitetet i Oslo

gjennom språket, slik arket vendes fra sender til mottaker). I en rekke
sammenhenger er denne modellen gyldig; tilstrekkelig, men ikke i min
sammenheng.
Jeg prøver å tenke mening som energi; som prosess og forandring.
Dermed vil jeg ikke se teksten som en beholder; teksten inneholder ikke
mening. Kanskje jeg kan forsøke med en enkel metafor som instrument her:
teksten leder mening (slik en ledning leder elektrisk strøm*):
S =T=> M
I denne metaforiske beskrivingen får jeg imidlertid straks et problem:
energikilden må være aktiv så lenge energien skal virke. Dette kan kanskje
gjøres gjeldende i muntlig kommunikasjon, men ikke for skrevet tekst. Noe
er galt med metaforen min! Eller kanskje den kan forbedres?
Energikilde: hva er kilde til mening? Lader for eksempel forfatteren et
dikt med mening som leseren senere kan forbruke; er teksten et oppladbart
batteri? Dette kan synes å ha vært nykritikemes holdning: diktet som et
system av spenninger': "språk ladet med mening". 10 Men dette er da bare
en avansert bøtteforståelse, fordi det forutsetter at de meningsproduserende
spenningene i en eller annen forstand er i diktet!
I det følgende vil jeg anta at den mengden mening som eventuelt kan
lagres som strukturell spenning i teksten er relativt unødvendig, om ikke uten
betydning.
En litt mer presis og dermed bedre utvikling av metaforen kan jeg
oppnå ved å innføre et nytt(!) element i modellen: sprbk. Språket er en
Utgangspunktet for valget av denne metaforen finner du i George Kubler: The Shape
of Time, s.9.
9 Jamfør Qeanth Broolcs: The We/1 Wrought Um, kapittel elleve "The Heresy of
Paraphrase".
JO Sitatet er hentet fra Ezra Pound via Kittang!Aarseth: Lyrislæ strukturer, s.42.
9