Laboratorium 1990 - Universitetet i Oslo

16, 24, og 26-29. Den doble opptakten i første linje etablerer de to
trykklette stavelsene som diktets fremherskende rytme-enhet, og står i
kontrast til den trykktunge stavelsen som avslutter denne korte linjen. Dette
markerer førstelinjens helhetskarakter. Effekten av dobbel opptakt i linjene
mot slutten av diktet, er for meg en rytmisk akselerasjon, en rytmetopp i
linje 26-29, som fører til en pause (cesur) i min lesing ved innledningen til
linje 30.
Linjelengden målt i antall stavelser er også grundig organisert. Diktets
linjer pulserer i lengde, fra innledningslinjens sju stavelser, over diktets
lengste linje, linje ni (17 stavelser), til det midtre lavmålet i linje sekstens ti
stavelser, over en ny topp i linjene 19, 20 og 22, som hver har 15 stavelser,
til den konkluderende linjeparet med 5 stavelser hver. Når linjelengden
avtar mot slutten av diktet, akselererer rytmen. De to avslutningslinjene
skilles dermed ut, med sin tyngre rytme og mindre lengde. Et annet trekk
som binder de siste to linjene ytterligere sammen, er at de er rytmisk
identiske.
Utsigelsen av diktet er en sirkulært avsluttet rytmisk pulserende ekstatisk
tilbedelse av fruktbarhetens gud. Bildene er ofte kontrasterte, konnotasjonene
bryter mot hverandre. Dette er kaskje mest tydelig i verbene i linje
20: 'parrer', 'elsker', 'dreper'. Den rytmiske organisasjonen bidrar til å
syntetisere motsetningene, og ekstasen framstår som tilbedelse av en enhetlig
guddom ved diktet som den syntetiserende tilbedelses-handlingen. Han
synger.
3 [nomen]
I siste linje er han "alene som før". Før hva? I alle fall før diktet, for
pronomenet i diktet presenteres allerede i tittelen med objektsformen 'oss'.
'Vi' bestemmes i linje 29 som 'vi elskende', og lest i lys av de mange
kontrasteringene av mannlig og kvinnelig kjønn, for eksempel i linjene 9-12,
103