Laboratorium 1990 - Universitetet i Oslo

Karl Henrik Flyum 

Laboratorium 

1 9 9 o· 

OSLO 

1991

Takk 

til førsteveileder Kjell Heggelund 

for at han har hatt tålmodighet til 

å bli stående i veien, helt til det 

siste ordet falt. 

Forøvrig en takk til andreveileder, 

Hans H. Skei, fordi han 

sier så uvurderlig mye snålt. 

Videre en takk til alle de 

usynlige hjelperne mine, som visst 

ikke kan lastes høyt nok! 

Karl H 

NB: Manus var 180 sider i normaloppsett.

Karl Henrik Flyum 

Laboratorium 

Magistergradsavhandling 

Avdeling for allmenn litteraturvitenskap 

Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap 

Universitetet i Oslo 

1991

FEIL IGJEN! 

 

T il va nl ig er jeg glad jeg er blind for egne 

!'eil, men c.lette er ergerlig. Tastefeil kan jeg 

god ta, me n jkke slike feil som disse: 

l ) Note 45 side 37 skal være: Jamfør Trond 

Anllre(tsse n: Det litterære system i Norge, s. 48. 

2) r lesn ingene av diktene "Løvetannens bønn" 

(:-;. 2)-26) og "Mairegnet" (s. 71-75) skal begreps 

]Jfl rct vel:\'/st.rofe erstattes med linje/avdeling. 

Rene trykfeil overlates til ditt gode skjønn å 

korrigere. 

 

Karl H.

Til leseren 

 

Den som leser er fri til å legge 

fra seg teksten, og jeg er redd du 

i det følgende ofte nok vil finne 

grunn til å gjøre nettopp det. Jeg 

vet lite om hvilke forventninger du 

møter teksten min med, men jeg 

vet godt at min drift til å skrive er 

pinlig når den blottstiiJes. Jeg 

skriver nemlig som jeg gjør fordi 

jeg er brydd. 

3

laborantens interessefelt, en teknisk interesse som ikke nødvendigvis må 

innordnes i noe overgripende erkjennelsesprosjekt. Jeg håper min tekst blir 

et laboratorium; et arbeidssted. 

Nedenfor monterer jeg inn et seminarinnlegg jeg aldri har framført, 

men som jeg mener uttaler noen av de forestillingene jeg ofte forholder meg 

til. 

 

5

Karl Henrik Flyum 1990 

Credo 

 

- "dystre, tunge, tvangsmessig gjentatte og kjedsommelige diskurser'' 5 

Jeg synes det er så flott når en foreleser kommer inn med en bunke 

med bøker som vedkommende legger på bordet skrått foran seg. Det finnes 

sikkert mange sammenhenger rundt en sånn bunke, her vil jeg bare nevne 

noen. Bunken er for eksempel ofte ganske imponerende: gamle bøker, 

gjerne tykke bind, med en mengde bokmerker stikkende ut mellom sidene 

i overkant. Ofte mange bøker. Det er corpus; talerens kropp, som 

imponerer. 

Taleren låner også autoritet fra Bunken sin; det er som om Bunken går 

god for ham. Min tillit til bøkene smitter over på den som taler. Dessuten 

tilfredsstiller Bunken etter ·det jeg har sett også ofte et nevrotisk drodlebehov 

hos taleren: jeg ser ofte talere som en passant eller kontinuerlig lar 

hendene ordne Bunken under talen. 

Men så dette: Bunken etablerer en avstand mellom tilhøreren og talen, 

fordi Bunkens tilstedeværelse signaliserer at talen står i en sammenheng som 

tilhøreren ikke kjenner og behersker. Tale-teksten står i en autoritativ og 

present meningssammenheng bortenfor tilhørerens rekkevidde. Dermed kan 

tilhøreren forledes til å la innvendingene mot talen falle, fordi han eller hun 

forventer at svaret vil ta form av en påkallelse av Bunkens umålelige 

autoritet. Tilhøreren foretrekker heller å oppsøke Bunken i enerom, senere, 

etter talen. 

5 I artikkelen "Roland Barthes, 1915-1980", som står som et etterord av Arne Kjell 

Haugen til den norske oversettelsen hans av Bart hes' Le Plaisir du Texte, siterer han Roland 

Barthes fra et intervju i 1972, og det er fra dette sitatet jeg har hentet undertittelen min. 

Det vil neppe være i strid med Barthes' tekst om jeg hevder at Fienden, hat-objektet, også 

blir et av de viktigste fascinasjonsobjektene. 

6

Jeg vil i det følgende avstå fra teksthenvisninger. 6 Intensjonen med 

dette innlegget er A legge fram noen tanker for vurdering i tilhøremes 

sammenheng, fordi jeg som taler kjenner til mange verdier tankene har i min 

sammenheng. 

* 

Det finnes mange tall. Jeg vil her feste meg ved tallet 90. Det har 

nemlig forekommet mange produktive forskere og vitenskapsfolk gjennom 

historien, og jeg opplever det som veldig vanskelig å oppnå noen som helst 

form for oversikt, både over tekstmaterialet fra fortida og over det som 

produseres i dag, nesten uansett hvordan jeg avgrenser emne. Dette er 

kanskje ikke så rart. Det er nemlig slik at mer enn 90 prosent av vitenskapsfolkene 

gjennom historien lever i dag, og ikke er de særlig gamle heller. 7 

Økningen i tilfanget av informasjon av vitenskapelig art bar aksellerert 

til en ubegripelig mengde i nyere tid, jeg kan nesten si i vdr tid. Denne 

situasjonen provoserer meg til A søke en annerledes strategi for å kunne 

hAndtere det vitenskapelige arbeidet; en annerledes mestringsstrategi. Mitt 

ønske per nå er nemlig først og fremst å lære å mestre et arbeid ved trening 

(magister), og ikke like mye A akkumulere kunnskap for siden A formidle den 

(doctor). 

Allmenn dannelse blir i vår tid kulturbærende ikke som felles tilhørighet 

men som sosial strategi. Det er åpenbart i dag at det finnes mange 

fellesskap - allmenn dannelse blir i sin liberalistiske form til en slags åndelig 

charterturisme; et grunnlag for A si Ja, jeg har også vært der, husker du ... 

6 Ettersom seminarinnlegget retter seg mot en muntlig framføring har jeg ovenfor brukt 

et bilde fra den muntlige framføringens kontekst. I skriftens sammenheng kan Bunken 

svare til fotnoten og det bibliografiske apparatet som autoriserer teksten. Hvis du skal 

følge opp intensjonen min her, må du nok lese resten av seminarinnlegget to ganger! 

7 Dette har jeg fra en interaktiv informasjonsvideo jeg lekte med i foajten i Teknisk 

Museum på Frysja l Oslo høsten 1990. 

 

7

gjennom språket, slik arket vendes fra sender til mottaker). I en rekke 

sammenhenger er denne modellen gyldig; tilstrekkelig, men ikke i min 

sammenheng. 

Jeg prøver å tenke mening som energi; som prosess og forandring. 

Dermed vil jeg ikke se teksten som en beholder; teksten inneholder ikke 

mening. Kanskje jeg kan forsøke med en enkel metafor som instrument her: 

teksten leder mening (slik en ledning leder elektrisk strøm*): 

S =T=> M 

I denne metaforiske beskrivingen får jeg imidlertid straks et problem: 

energikilden må være aktiv så lenge energien skal virke. Dette kan kanskje 

gjøres gjeldende i muntlig kommunikasjon, men ikke for skrevet tekst. Noe 

er galt med metaforen min! Eller kanskje den kan forbedres? 

Energikilde: hva er kilde til mening? Lader for eksempel forfatteren et 

dikt med mening som leseren senere kan forbruke; er teksten et oppladbart 

batteri? Dette kan synes å ha vært nykritikemes holdning: diktet som et 

system av spenninger': "språk ladet med mening". 10 Men dette er da bare 

en avansert bøtteforståelse, fordi det forutsetter at de meningsproduserende 

spenningene i en eller annen forstand er i diktet! 

I det følgende vil jeg anta at den mengden mening som eventuelt kan 

lagres som strukturell spenning i teksten er relativt unødvendig, om ikke uten 

betydning. 

En litt mer presis og dermed bedre utvikling av metaforen kan jeg 

oppnå ved å innføre et nytt(!) element i modellen: sprbk. Språket er en 

Utgangspunktet for valget av denne metaforen finner du i George Kubler: The Shape 

of Time, s.9. 

9 Jamfør Qeanth Broolcs: The We/1 Wrought Um, kapittel elleve "The Heresy of 

Paraphrase". 

JO Sitatet er hentet fra Ezra Pound via Kittang!Aarseth: Lyrislæ strukturer, s.42. 

 

9

Karl Hurik Flyva 1990 

 

forutsetning for mening, og må tilføres teksten. Innenfor batteri-metaforen 

blir skrift-teksten den ene bestanddelen i et batteri, som er organisert slik at 

den avgir energi når den kommer i en bestemt form for kontakt med den 

andre bestanddelen; språket. 

Dette forbedrer nok metaforen, men det er ikke tilstrekkelig, fordi den 

forutsetter at det språket forfatteren organiserer teksten i er ekvivalent med 

det leseren bruker. Det er fortsatt slik at meningen transporteres; den har 

retning, selv om samtidighet meJJom sender og mottaker ikke lenger er 

nødvendig. Metaforen tar hittil ikke hensyn til at forfatterens mening og 

leserens mening kan være svært ulike, for eksempel lar det seg vel vanskelig 

forsvare at Freud lader ur Sofokles' mening slik den er ladet inn i Oidipus 

rex. Batteri-metaforen er utilstrekkelig, men fører til en forbedring av 

modellen: 

språk {S =T= > M} 

hvor språket og teksten produserer mening ved vekselvirkning. 

Jeg må tilbake til spørmålet om energikilden. Kilden til mening er 

såvidt jeg kan forstå alltid et menneske; energien er et begjær eJJer en drift. 

Både språklige og ikke-språklige objekter kan utsettes for denne energien 

(selv kan jeg for eksempel få mye mening ut av kråkenes flukt, og det er 

ikke uten mening for meg at retorikkens første talsmann i følge tradisjonen 

var en kråke: corax). Mening eksisterer etter dette ikke bare mellom 

mennesker, men også ved det enkelte menneske (homo mensura: det enkelte 

mennesket er meningens mål). 

Dermed er endelig energiens retning fra sender til mottaker brutt. 

Mening er en handling, grunnformen av ordet er et verb: d mene. Ved å 

Jade ut energi i møtet med et objekt, mottar jeg samme energi tilbake fra 

objektet. Teksten er et reit, forstått som enhver type komponent som kan 

settes inn i et energi-kretsløp. Her finner jeg et stort tilfang av termer til 

metaforen: leder, super/eder, motstand, bryter, transformator, sikring. 

lO

CREDO • e1 ...Wriaalqc 

Kretsløpet kan være enkelt; hvis teksten er en leder er den energien jeg 

får tilbake den samme som den jeg avgir (;jeg får ''bekreftet en mening"). 

Hvis teksten er en motstand får jeg tilbake mindre mening enn jeg avgir. 

Hvis teksten er en bryter fAr jeg tilbake den mengde og art mening som skal 

til for å gjøre kretsløpet helt, eller ingen mening (enten forstår du dette, 

eller så forstår du det ikke). Hvis teksten er en transformator får jeg tilbake 

den samme mengden mening, men med endret kvalitet. Kretsløpet kan også 

bestå av kombinerte komponenter. Slike kretsløp kan utsettes for kvalitativt 

ulike energitilførsler; tilførsler av mening. Modellen er ikke lenger en 

kommunikasjonsmodell, men en modell for meningsprosessen: 

-> 

språk {S eller M}

Kul Hcarik Flyto• 1990 

 

apparat kan være et menneske, et sentralnervesystem, et språk, en 

kompetanse og en tommestokk.) 

Når flere ulike registreringer av samme objekt er mulig, men ikke til 

samme tid eller sted, blir objektet en ikke-entydig størrelse. Det samme 

gjelder når ulike samtidige registreringer av et objekt innvirker på hverandre 

eller objektet; hvis elementene i registreringssituasjonen målbart interfererer 

med hverandre. Det blir i denne situasjonen nødvendig for den som 

obs'erverer; tolker registreringene, å forestille seg objektet som et sett av 

muligheter som ikke kan registreres samtidig eller i samme situasjon. Dette 

virtuelle objektet kan vi med full rett si bare finnes når og på den måten det 

registreres; "blir m§It på". "En bok som ikke blir lest er bare en mursten av 

papir", sa visst kineserne. 

For å illustrere dette vil jeg bruke en latterlig reduksjonistisk textmodell 

for det virtuelle objektet, men først må jeg beskrive et term-par, nemlig 

'analog/digita/'. 13 

Det finnes i virkeligheten mange for 

skjeller, men grensene mellom de forskjellige 

greiene kan være vanskelige å bestemme. 

Det avhenger av hvilken presisjoru 

grad du ønsker å oppnå; hvilken brennvidde 

du velger. I en digital ordning kan hver 

verdi representeres ved et tall, og dermed 

holdes helt skilt fra andre finitte verdier. 

Men det er umulig å operere med en u 

begrenset findeling; det er for eksempel 

grenser for hvor mange desimaler det er 

 

l \-objekt 

l \ 

l - \----1 

l \ }differens 

l \ 

l \---0 

l \ 

l \ 

Figur l Forskjellen (crisis) 

hensiktsmessig å operere med, dermed bestemmer noen seg for å avrunde 

13 Jamfør SØren Brunak og Benny l..autrup: Neurale nervtErk • computere med intuition, 

ss. 141-43. 

12

CREDO - Nids 8c*t 

ved en presisjonsgrad som tilfredsstiller denne noen og vennene hans. Når 

noen bestemmer seg for en slik grense, har vedkommende definert diskrete 

verdier (crisis/differens). For verdiene som faller mellom grensene finnes så 

vidt jeg kan forstå to muligheter: enten dumper du verdien, eller du foretar · 

en randomisert tilordning av verdien til en av de diskrete og dermed gyldige 

verdiene. Dette problemet er helt reelt, for eksempel i matematikken, fordi 

avrundingene kan føre til en betydelig opphopning av feil ved store og 

kompliserte beregnings-operasjoner. I en analog representasjons-ordning 

tildeles alle verdier den fineste presisjonsgrad systemet makter å registrere. 

Hvis jeg forestiller meg at virkeligheten er et kontinuum i forandring har det 

stor betydning å skille mellom analog og digital representasjon. Sett for 

eksempel inn sjangernavn som diskrete verdier i figur l ovenfor. 

Den latterlige modellen nedenfor bygger på dette at det finnes 

flertydighet i texter, og at disse stedene i texten blir åsted for et betydnings 

"valg"; et virtuelt skille mellom alternative betydninger. Jeg vil videre 

forutsette at meningsenergiens strøm gjennom texten er i"eversibel og lineær. 

Jeg tillater altså ildce del-, gjen- eller tilbakelesing; sekvensen er låst. 

(Denne modellen er latterlig reduksjonistisk, men den kunne kanskje 

raffineres til en textsimulator.) 

13

CREDO - Nitls Bobr 

For det tredje finnes ingen regel om at lesingen skal være en låst 

sekvens; del-, gjen- og tilbakelesing er tillatt. Det finnes faktisk ingen regel 

om at lesingen skal være sekvensielt ordnet i det hele tatt; leseren kan ha 

fri bevegelighet i texten, til og med parallell-lesing er mulig. 14 

I menneskehjernen finnes rett nok digitale nivå i informasjonsprosessorene, 

men disse er av en slik kompleksitet at de for praktiske formål 

kan beskrives som analoge representasjonssystem; de er stl analoge som mulig 

(jeg støter dessuten i denne sammenhengen umiddelbart på problemet med 

selv-referensialitet: jeg velger å ikke forestiJJe meg at hjernen kan forklares 

fullstendig med hjernen selv som observator). Noe ganske annet er sprtlket, 

som er et mye mer digitalisert representasjonssystem 1 s som dessuten er 

inneholdt i hjernen. Dette innebærer at den individuelle lesingen rett nok 

kan være en reduksjon, betinget av en svært kompleks digital prosessor, men 

straks jeg vil kommunisere og alJmenngjøre lesingen reduserer jeg meningen 

ved hjelp av enda en digital prosessor, og denne siste er langt mindre 

kompleks. 

I mitt daglige virke må jeg forholde meg til digitale ordner, disse er ofte 

kategoriske reduksjoner som har til hensikt å gjøre mening kommuniserbar. 

* 

Et godt eksempel på en binært digitalisert orden er logikken, som skal ordne 

utsagn i kategoriene sant og usant. Mange overleverte konvensjoner for 

akademisk skriving tjener til en slik eller lignende reduksjon. Jeg har 

problemer med å forestille meg hvordan disse konvensjonene kan tjene noen 

gavnlig hensikt i beskrivelsen av objekter med sterk virtualitet; som har 

mange og gjensidig opponerte realisasjonsmuligheter, som for eksempel 

14 Roland Barthes: Lysten ved teksten, s.lS. 

IS Særlig illustrerende er forsøkene på å bygge språkbeskrivingen på beskrivingen av 

fonemeL Se for eksempel Ferdinand de Saussure: Kurs i allman lingvistik, s. 78, og Roland 

Barthes: Elements of Semiolog;, "111.3 The System•. 

15

• 

CREDO - Niels Bohr 

I sitt lineære, det vil si denotative modus kan språket være åsted for 

rasjonalitet; denotatio er åsted for rasjonalitet og orden. I språkets 

multidimensjonale; konnotative modus vil rasjonalitet og orden måtte bygge 

på ubegrunnet reduksjonisme og reduksjonsprosedyrer; all rasjonalitet vil 

allerede være infiltrert av intuisjon og fordom. 

* 

Når den meningsenergien jeg utsetter et objekt for kommer tilbake til 

meg, registrerer jeg den. Jeg forestiller meg gjerne da at jeg observerer 

objektets mening; jeg objektiverer den virtuelle gjenstanden. Dette er 

utilbørlig reduksjonisme, blant annet fordi jeg ved genitivskonstruksjonen 

unngår å vurdere mine egne egenskaper som måleapparat. 

Jeg vil gi deg et eksempel på hvor dårlig jeg er som måleapparat: Jeg 

er ikke en gang i stand til med presisjon å forestille meg tid; bevegelse, og 

rom; sted, samtidig. 18 For å absoluttere presisjonsgraden prøver jeg å 

forestille meg disse størrelsene ved hjelp av euklidske abstrakter. Ta for 

eksempel et punkt som beveger seg langs en linje: hvis jeg forestiller meg 

at punktet befinner seg på ett bestemt sted, så blir bevegelsen borte. Hvis 

jeg forestiller meg punktet i bevegelse, kan det ikke befinne seg på noe 

bestemt sted. Allikevel greier jeg ikke å unngd å koble begrepene 'tid' og 

'rom ': Ingen tid uten rom, intet rom uten tid: isolert gir begrepene ingen 

mening. For meg er altså tid og rom gjensidig utelukkende og forutsatte 

forestillinger ved en viss presisjonsgrad. For denne relasjonen av gjensidig 

utelukkelse og forutsetning mellom målinger bruker jeg navnet komplementaritet.19 

Komplementariteten er særlig interessant når den tar form av 

komplementære observasjoner; komplementære fortolkninger av (sett av) 

målinger. 

18 Tor Nørretranders: Det udelelige, ss.210-ll, Platon: Pam1enides, s.97. 

19 Jeg prøver her å tenke i analogi med beskrivingsproblemene i fysildcen, se Niels Bohr: 

"Kvantefysik og filosofi". 

17

Karl Hcarik Flyom 1990 

 

PA dette tids-punktet i fremstillingen kan det være gunstig å bevege seg 

i retning av noen skrifteksempler, for å se om det jeg har sagt til nå har 

noen relevans for dem, og for at du skal kunne få se hvordan jeg mener. 

Først vil jeg vise til diktet "Silhuett" fra Harald Sverdrups diktsamling 

Han finner sin elskedt?D, som ble utgitt på Gyldendal i 1953. Omtaler av 

Harald Sverdrup kan ofte oppsummeres i frasen 'glad kjærlighetsdikter'. En 

enkel impresjon av dette diktet er at det er en idyll. Hvis jeg, som lesere 

oftest gjør, konstruerer meg en tenkt avsender til diktet, kan jeg forestille 

meg diktet som en forskjønnet med-delelse av subjektets egen erfaring. 

Hvis jeg tilfører ett enkelt stykke dikter-biografisk informasjon, så endrer 

lesingen min seg. Sverdrup har i et intervju sagt at denne diktsamlingen 

egenlig burde hete han mister sin elskede, fordi den ble skrevet i en periode 

da dikterens første ekteskap var i ferd med å bryte sammen. 

Etter denne informasjonen blir den første impresjonen usannsynlig, diktet 

gir nå heller mening som en ønskeoppfyllende dagdrøm, og kan med hell 

leses med Freud som referanse. 21 

Neste eksempel henter jeg fra Roland Barthes' Lysten ved teksten. 22 

Barthes Jar termen plaisir ved en presisjonsgrad dekke opposisjonen 

plaisir/jouissance, uten at leseren alltid får noen eksplisitt eller kontekstuell 

angivelse av hvilken presisjonsgrad Barthes til enhver tid bruker termen for. 

Mer presis: depresiseringen 'plaisir' er lik presiseringen 'plaisir/jouissance', 

men 'plaisir' er ikke lik 'jouissance'! Samme konstellasjon finner vi mellom 

20 Sverdrup: Han finner sin elskede, s.30. 

21 Sigmund Freud: "Creative Writers and Day-dreaming". 

22 Se for eksempel avsnittene "Babel/Babel" og "Derive/Avdrift". 

18

Karl Heorik Ay.a 1990 

 

er forøvrig ikke utilbørlig; avdekking av komplementære betydnings 

muligheter og potensielle selvmotsigelser innebærer ikke negativ kritikk. 

Tvert i mot kan slik komplementaritet ofte medføre et befordrende 

bevegelsesmoment. 

Et nytt eksempel, denne gangen et som har betydelig relevans for meg: 

tautologien 'litteraturteori'. Tautologisk fordi jeg ikke kjenner til noen teori 

som ikke samtidig er text. Jeg kjenner heller ingen text som ikke er (rele 

for) teori. Men først og fremst klarer jeg ikke lenger å lese litteraturteoretiske 

tekster uten å vakle: fokuserer jeg 'litteratur'-aspektet ved teksten 

utelukker jeg 'teori'-aspektet, fokuserer jeg derimot teorien forsvinner 

litteraturen. Og hvis jeg mt2 velge mellom de to, så velger jeg oftest, for 

gammel kjærlighets skyld, litteraturen. 

* 

Det er vel på tide at jeg trekker noen konsekvenser av dette jeg tror på, 

og ettersom det jeg gir uttrykk for er basert på personlig tro, har jeg ikke 

noen pretensjon om at det skal være gyldig for andre enn meg. 

Den viktige konsekvensen er dette: jeg må forsøke å være særlig 

oppmerksom på interferenser i observasjons-situasjonen når jeg arbeider med 

litteratur. Dette svarer til kravet om "en redegørelse for alle relevante træk 

ved forsøgsopstillingen", og er enda viktigere i litteraturvitenskapelig arbeid 

fordi registreringene nedfelles i skrift: det er de samme kreftene som virker 

i den teksten jeg selv skriver og i den jeg skriver om.Z:' 

Lesing er en individuell 28 aktivitet som ikke er rettet mot å produsere 

et kommuniserbart produkt, mens lesning er en skriftsjanger; lesningen 

produseres ved skriving. I posisjonen mellom lesing og skriving bør innsikten 

Z7 Jamfør Bohr: "Kvantefysik og filosofi", s.43. 

20 

Det latinske ordet for udelelig.

CREDO - Nids BoU 

i emnet for undersøkelsen min dermed være direkte overførbar til det egne 

arbeidet. 

Jeg vil også forvente å støte på komplementære sett av registreringer i 

arbeidet, og dette medfører at arbeidet bør innebære en trening og utvikling 

til å åpne for og blottstille motsigelsene, heller enn for eksempel å 

harmonisere dem. 29 Av samme årsak vil jeg prøve å skifte kontekst; for 

eksempel fordoms-tilfang og sjangerkonvensjoner, mellom registreringene . 

Disse trosforestillingene som jeg har stilt fram her, står 

for meg som ressurser; fordommer jeg bygger på og vender 

tilbake til. I den gamle landskapsmetaforen kan jeg kalle 

fordommer steder; topoi. De personlige topoi jeg har 

beskrevet ovenfor bruker jeg til å lage, merke opp og navngi Figur 3 Kart 

et arbeidssted. Jeg har forsøkt å designe(re) et laboratorium 

hvor jeg kan arbeide med begjærsobjektet text. 

Velkommen! 

Fordi jeg liker å visualisere tankene mine, vil jeg repetere 

det jeg har påstått ved å framvise to abstrakte verktøy: et kart 

(figur 3) og en nøkkel (figur 4). Kartet er velkjent, men ikke 

mindre anvendelig av den grunn. Nøkkelen er mer egen. 

Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at begge disse verktøyene 

er fraktalt oppbygget; de består av gjentagelser (rekursjoner) av 

samme form. Hvert punkt i tegningen er en miniatyr av hele tegningen. 

Jamfør Barthes: Lysten ved teksten, avsnittet •Babel/Babel". 

• 

-< 

Figur 4 

Nøkkel 

21

Karl Hørit Ay.a 1990 

 

Setter jeg disse sammen får jeg en sldsse som beskriver 

et sted: arbeidsstedet (figur 5). Kartet behøver 

ikke å gjengi alle detaljer i terrenget for å være godt å gå 

etter, tvert i mot. 

22 

 

l< 

Figur S 

Laboratoriet 

(Planskisse)

K.ul Henrik l'lyum 1990 

 

l. LØVETANNENS BØNN 

Blomster ber ikke. Dette er en besjeling, et språklig grep som minner 

om tradisjonen for ikke-referensiell språkbruk (retorisk kode: figur). De 

typografiske signalene og signalene fra formidlingsapparatet (butikk, bibliotek 

osv) er tilstrekkelige til å identifisere både bok og tekst som skjønnlitteratur 

og lyrikk (kontekst kode: funnstedet) 32 , men dette trekket alene ville 

begrense tekstens sannsynlige tilhørighet til noen få sjangre hvor denne 

koden er ·normal, som festtaler, dikt og politikk. 

Innen den retoriske koden kan 'løvetann', som viser til skillet nytteplante/ugress 

i naturforvaltningen (taxonomisk kode: natur/kultur), ved 

besjelingen parallellisere til menneskets sosiale orden (taxonomisk kode: 

polis) og skillet nyttig/unyttig. 

Besjelingen utføres ved sammenstillingen av plantenavnet og et nomen 

for en menneskelig aktivitet, 'bønn' tilordnet plantenavnet ved genitiv - s 

(språklig kode: grammatikk). 

Sjangeren som 'bønn' viser til konnoterer inderlighet, ydmykhet, ønske 

og religiøsitet (religiøs kode: tilbedelse). 

2. Blds pd meg barn! 

En bønn innledes med en påkalling av guddommen, jamfør Fader Vdr 

(retorisk kode: genre). Påkallingen er gammel som litteraturen, og brukes 

også av dikteren for å hevde guddommens garanti for fortellingen, jamfør 

Illiaden's første vers (retorisk kode: figur). Asossiasjonen til 'inspirasjon' 

gjennom den tradisjonelle koblingen pust/guddom, synlig i etymologien til 

ånd og spiritus (religiøs kode: metafysikk), styrker ordenes religiøse mening. 

Det formale subjektet (språklig kode: kommunikasjon) til utsagnet er 

løvetannen. Men ved hjelp av (retorisk kode: genre) hvor jeg finner 

konvensjonen 'det lyriske jeg' viser det formale subjektet til et menneskelig 

32 J.Fafner: Digt og form, s.199, siste avsnitt. 

24

Karl HeRrik Fl)I1Uil 1990 

 

sammen utgjør en velformet setning bestående av to selvstendige setninger 

balansert rundt den sideordnende konjunksjonen. 

Kontrasten i metaforen frø/blomst - stjerner/sol opponerer flerhet og 

enhet (retorisk kode: figur). Lest inn i det religiøse asossiasjonsfeltet jeg 

tidligere har aktivert gir versene teksten retning fra panteisme til monoteisme 

(ref. Platon: Parmenides, Dante: Paradiso og så videre). 

6 · - som brenner i gressets høye himmel - 

Frasen hvor metaforens plan møtes underordner det mystisk-religiøse 

nivå det konkret-materielle ved genitivskonstruksjonen og sammenblandingen 

av termer fra de to plan (retorisk kode: figur). 

7 med alle de undrende øyne. 

Verset runder av diktets midtre del ved tilnærmet gjentakelse av rytmen 

i 2. vers, og ved perspektivendringen tilbake til påkallingens "barn". Ved 

(re/konstruksjon: undrende øyne = barn = grunn = > fantasi) blir "de 

undrende øyne" årsak til den magisk/metaforiske beskrivelsen (kulturell kode: 

barn l metafysisk kode: arche ). Dessuten er verset markert som avslutning 

ved punktum. Verset motiverer i ettertid verbet "kikk" ovenfor. 

8 La de smd barn komme til meg 

Siterer Bibelen direkte. Bibelsitatets prosarytme bryter den stigende 

( trokeisk/daktyliske) rytmen i diktet hittil, men viktigere er det kanskje at 

dette og følgende vers begge har dobbel opptakt og mannlig utgang, som 

etablerer fallende rytme. Ordene tillegges Jesus i Markus' evangelium, 

kapittel 10 vers 14 og Lukas' 18, 16: "Men Jesus kalte dem til sig og sa: La 

de små barn komme til meg, og hindre dem ikke! for Guds rike hører 

sådanne til." (religiøs kode: kristendom). Identifiserer løvetannen med Jesus 

ved å sulle den som utsagnssubjekt til samme frase. Verset subverterer 

forholdet ugras/nytteplante = verdifull/verdifattig ved identifikasjonen. Ved 

26

(rekonstruksjon: religiøs kode: kristendom-> kulturell kode: kristendom) og 

med (retorisk kode: bønn genre + subversjon ugras(natur)/verdifull) 

aktivisert ledes leseren i retning av en "Fransiscansk" tolkning. 

9 for de vet ikke hva ugress er. 

Begrunnelsen skiller seg klart fra Jesus'. Årsakskonjunksjonen har ulik 

status; i diktet underordnende, i skriftstedet sideordnende. Den enkle 

parallelliteten med bibelstedet brytes ved allusjonen til Jesu' siste ord på 

korset (en tvetydig allusjon!). Etter subversjonen kommer opphevelsen av 

opposisjonen (taxonomisk kode: natur/kultur) og dermed (re/konstruksjon: 

opphevelse natur/kultur-> subversjon: verdifattiglverdifull-> kulturell kode: 

lek + metafysisk kode: arche = > barndom = guddom) . 

• 

Det ovenstående er altså i mine termer en lesning. Lesningen sammen 

faller ikke med analysen, fordi lesningen er en opphopning av observasjoner; 

sansning. En analyse er et abstrakt i ettertid; en rasjonalisering av teksten. 

Lesningen søker å gjøre eksplisitt observasjoner av meningsdannelsen, mens 

analysen gjengir en ferdig dannet mening. 

Jeg skylder Roland Barthes mye, for eksempel fordi denne lesningen 

uærbødig mimer hans tekst S/Z. 

Roland Barthes' arbeider viser både vilje til å utvikle den egne 

skriftformen og evne til å flytte seg fra et tidligere inntatt standpunkt. Det 

synes som Barthes utvikler skriftformen som et middel til faglig fornyelse, 

noe som avslører en indirekthet eller virkemiddel-orientering som hører til 

retorikkens posisjon. 

 

27

en visualisering av doxa som energi; lys. Doxa framstår som et knippe 

stråler som ikke lar seg skille, men som aktiveres i ulik grad i ulike utsagn 

under ulike vilkår. Slike doxa-stråler er det jeg ovenfor har benevnt koder. 

Jeg gjør dermed selvsagt vold mot Barthes' kode-begrep. 

En bestemt form av multi-kausalitet er multi-intensjonalitet. Avgjørende 

for en moderne forståelse av 'multi-intensjonalitet' er også kjennskap til 

psykologiens store framganger de siste 150 årene. Særlig Freud's forståelse 

av subjektets handlinger som overbestemte langt ut over subjektets egen 

erkjennelse og bevissthet 36 har forandret det menneskelige selvbilde og 

utdypet selverkjennelsen radikalt. 

Min leser har raskt sluttet seg til at jeg anser lyrikken som en sjanger 

som gir gode vilkår for å tilføre tekster menings-potensiale. Ettersom mitt 

interessefelt befmner seg ved leser-polen av kommunikasjonsaksen blir multiintensjonalitet 

relevant først og fremst som innlest størrelse. Forestillingen 

om psykologisk overbestemthet i skriverens tekstproduksjon er en kode jeg 

bringer med meg, en variabel, et kontekstuell vilkår for lesningen (intensjonal 

kode). 

Innlesning tapper leserens medbrakte doxa-ressurs, og aktiverer den 

enkelte leserens potensiale for tekstens virtuelle muligheter. 

I lesningen ovenfor forsøker jeg å bearbeide et dikt ved å henvise til 

vagt definerte asossiasjonsfelter som jeg kaller koder. Jeg forsøker også å 

vise hvordan kodene virker på hverandre i diktet. Denne framgangsmåten 

egner seg først og fremst for flertydige tekster. 

Gyldighetspretensjonene jeg har for en lesning er ikke store, den er en 

enkelt observasjon. Skulle jeg gjøre en mer vitenskapelig lesning måtte jeg 

ha anvendt atskillig mere av den spesialiserte litteraturvitenskapelige 

kunnskap, men jeg er redd en dominans av spesialisert kunnskap ville 

36 Se (or eksempel forelesningen om feilreaksjonene i Sigmund Freud: Psykoanalyse. 

 

29

Klrl Hearik Flyua 1990 

 

redusere lesningens alminnelighet, og dermed dens gyldighet som 

obsetvasjon/registrering av en rimelig alminnelig leseprosess. Problemet ved 

en slik holdning er at den kan medføre en faglig regresjon. Til gjengjeld er 

problemet med faglighet, profesjonalisme og spesialisering i denne typen 

arbeid at interferensen forandrer objektet . 

37 

30 

DET LEKER TO BARNJ1 

Han har freidig kniv i sliren 

og skjærer gule, røde blomster av 

ved stilkens grønne puls 

og samler insektdans 

i sine hule hender • 

Hun lytter fortrolig 

til vindens rare ord 

og Jar en Uten mus 

13 bygge rede i sitt hår 

og ser med Apen munn 

at sommerfuglen danser imot brystet • 

Blind som gresstrå 

famler hun mot vindens varme budskap. 

Blornsterskalper samler han 

og tramper strået ned med ville hyl. 

HFSE s.47, SD s.32. 

•

l TO 

 

1 forrige lesning knyttet jeg 'barn' til et asossiasjonsfelt som hadde med 

arche; forestillingen om den enhetlige grunn. 1 dette diktet føres termene 

'barn' og 'lek' sammen med termen 'to', som konnotererl' dualisme/flerhet 

og splittelse/krise. 

2 HAN/HUN 

Alle diktets setninger, unntatt tittelen, har enten han eller hun som 

grammatisk subjekt. Markeringen av pronomenene medvirker til å gjøre 

disse to til mer enn en beskrivelse av to virkelige barn; de blir også 

abstraherte elementer i et motsetningspar der kjønnskarakteristisk opptreden 

kontrasteres. 

3 SKJÆRER. SAMLER l LYITER. FAMLER 

Verb: 

Kontrasteringen kan anskueliggjøres slik: 

Hqn 

har 

skjærer 

samler 

samler 

tramper 

Hun 

lytter 

lar få bygge 

ser 

danser 

famler 

38 Roland Barthes: Elmrtnts o[Stmiology, "IV. Denotation and ronnotation• og S!Z, •m: 

og "IV." 

 

31

Karl Henrik Flyum 1990 

Adjektiv/adverb: 

Substantiv: 

 

freidig fortrolig 

gule, røde rare 

grønn puls liten 

hule åpen 

ville blind 

varme 

kniv vinden 

slire ord 

blomster mus 

stilken rede 

insekt dans hår 

hender munn 

sommerfuglen 

brystet 

blomsterskalper gresstrå 

strået vinden 

hyl budskap 

Teksten etablerer altså en forskjell eller krise nær arch6. 'Barn' er ikke 

bare bilde for grunnleggende enhet og symbiose (identitet), men også for 

grunnleggende flerhet og splittelse (differens). Kjønnsforskjellen er velkjent 

(kulturell kode: kjønn); han agressiv, hun protektiv. Komposisjonen er enkel, 

og vel tilpasset; tre strofer, de to første presenterer kontrastleddene, den 

tredje fører dem sammen (dermed todelingen i oppstillingen ovenfor). De 

siste karakteriserende substantivene til hvert pronomen, han: hyl l hun: 

budskap, er en skarp kontrastering av uttrykk, presentert som konsekvens av 

de kontrasterte attitydene. 

32

I lesningen ovenfor er hovedgrepet en enkel segmentering av teksten. 

Teknikken egner seg for tekster eller tekstdeler med svært begrenset 

tydighef 9 , fordi den ellers ville virke utilbørlig reduserende. Fordelen med 

dette grepet er at det ved en enkel omdistribuering av tekstelementer både 

stykker opp og ordner teksten, og det provoserer dermed meningssammenhengene. 

Et videre arbeid med teksten kunne bestå i en sammenligning av de to 

ordgruppene med henblikk på å vise kode-referansene for kontrastpar 

(tramper/danser, freidig/fortrolig, hender/munn, blomsterskalper/gresstrå og 

så videre), og kontrastparenes distnbusjon i komposisjonen. 

Ser jeg første og andre lesning i sammenheng kan jeg registrere en 

tvetydighet i konnotasjonene til termene 'barn' og 'lek'. Denne er såvidt 

påfallende at jeg tror den kan komme til å prege senere lesninger 

(intensjonal kode: verk). Fra leserens side vil verk være navn for den 

erfaring og de fordommer leseren har til forfatterens tekster. For leseren 

er for eksempel forfaaeren et hypotetisk subjekt, et subjekt leseren vil 

forsøke å relatere innleste intensjoner til. 

De motsigelsesfylte konnotasjonene til termene 'barn' og 'lek' gir et godt 

eksempel på virtualitet. Når vi observerer virtuelle objekter realiserer vi 

ikke alle muligheter, fordi vi umuliggjør en komplementær realisasjon ved 

selve observasjonshandlingen. I min sammenheng er dette særlig aktuelt og 

tydelig i forhold til fenomenet flertydighet, på grunn av den alltid tilstedeværende 

interferensen mellom ytring og mottaker. 

39 Tydigheter: Utyd(el)ig, entydig, tvetydig (tretydig ... ), flertydig, mangetydig, alltydig. 

 

33

Karl Heurik Flyum 1990 

 

Når jeg nedenfor bruker begrepet 'topas', er det for å merke ut et 

fenomen som kan synes likt kodene jeg bar nevnt tidligere, men som er 

forskjellig fra disse. Med 'topas' sikter jeg til sjangertilknyttede konvensjonelle 

emner og grep som kan leses inn i relativt norm-stabile offentlige· 

sjangre. Offentlighetens sjangre er de litterære institusjonenes 40 tekstlige 

manifestasjoner. 

Dette i motsetning til 'kode', som er ikke-offentlig og flytende. Topas 

kommer av et gresk ord for 'sted', og jeg vil gjerne holde fast ved denne 

metaforen; språket er et landskap, med sine kjøpsteder og sovebyer, 

overbefolkete turiststeder og grender som sjelden blir besøkt. 

'Topas' er tradisjonelt navn for et av retorikkens paradigmatiske registre. 

Kataloger over topoi er blant de eldste lærebøker i retorikk som vi kjenner 

til; nedskrevne registre som i den munmge overleveringen ble memorert, og 

som bærer preg av memnotekniske grep. Topikken bar en systematisk og en 

historisk dimensjon. 41 Et eksempel på en systematisk topikk er Aristoteles' 

gjennomgang av allmenne topoi i Retorikkens tredje bok 42 • Et eksempel på 

en topikk som refererer til en etablert juridisk orator-tradisjon, og som 

dermed er historisk og signaliserer dannelse, er gjennomgangen av loci 

communes i Rhetorica ad Herennium 43 • Senere topikker kunne inneholde 

kanoniserende registre over topoi fra diktningen, linerære topoi, et viktig ledd 

i utviklingen av idealet om (litterær) allmenndan11else. Fra nyere tid finnes 

6g mange eksempler på slike kanon-registre, for eksempel listen over 

40 Se Trond Andreassen: Det litterære system i Norge, ss . l8·20. 

41 Ro land Barthes: "1be Old Rhetoric: an aide-mtmoire•, avdeling 0.3. 

42 

Se Aristoteles: Retorik, ss. 173 (1397a). 

43 Se (Cicero]: Ad C. Rerenni.wn, ss.72. Se også oppslagsordet loci communes i bokens 

index. 

34

pensumkravene til magistergradseksamen i allmenn litteraturvitenskap ved 

Universitetet i Oslo. 

 

Topoo 

Det finnes en god del stabiliserende faste topoi for vitenskapelige tekster 

om skjønnlitterære tekster (den akademiske litterære institusjonens topoi). 

Disse er blant andre (retorisk) tekstanalyse, forfatterens verk, forfatterens 

dokumenterte liv, den historiske situering, sjangeren og dens historiske status og 

den dokumenterbare resepsjonen. 

Den mest alminnelige kilden til fordommer for leseren er kanskje den 

siste, gjerne bestående av kritikk, intervju og anmeldelser. I tillegg vil verk, 

sjanger og biografi nok være rike kllder til aktive fordommer hos leseren. 

(topos: verk) 

Han finner sin elskede ble utgitt på Aschehoug forlag i Oslo året 1953. 

Før dette hadde Sverdrup gitt ut to diktsamlinger på Gyldendal Norsk Forlag 

(1948 og 1949) 

Han hadde siden 1948 gjort seg bemerket som litteraturkritiker, først og 

fremst i litteraturtidsskriftet Vmduet. 44 Dokumentasjon av den unge poetens 

forhold til tidens diktning og debatt finnes særlig i artikkelen "Claes Gill og 

modernismen". 

(topos: sjanger) 

l Lyrikken er den ene av de tre skjønnlitterære hovedsjangrene. Jeg vil 

her beskrive noen viktige trekk ved denne sjangeren som har betydning for 

dens status i nyere tid. 

I før-skriftlig tid var minnet (memoria) og den muntlig-gestiske 

framføringen (actio) uløselig knyttet til aU språkkunst. Alle dikteriske former 

eksisterte i et flyktig akustisk og visuelt rom uten mulighet for reproduksjon, 

Se Sverdrups egne artikler i appendix 8. 

35

Karl Heo.rilt Flyluu 1990 

 

og traderingen var sterkt preget av memnotekniske og estetiske konvensJoner. 

Når skriften kom til, og erstattet minnet og forandret framføringen, 

opphørte allikevel ikke de memnotekniske og estetiske konvensjonene fra det 

før-skriftlige stadiet. Selv om konvensjonene gradvis endret seg, preger de 

ennå i denne tid litteraturen. 

Lyrikken har i all tid båret preg av å være forfattet for akustisk 

framføring, mens dramatikken i større grad også bærer preg av å være 

skrevet for gestisk realisasjon. Den memnotekniske organisasjonen har 

imidlertid preget lyrikken mer enn de andre sjangrene. En stor del av 

lyrikken har gjennom hele historien vært organisert i forhold til den muntlige 

traderingen, slik du i dag kan se det i populære visebøker der det til den 

enkelte tekst står "til melodien: ... " eller tilsvarende. Kanskje er dette 

lyrikkens viktigste særmerke: at den er skrevet med den muntlige traderingen 

som forutsatt kontekst, den memnotekniske og akustiske organiseringen er 

sjangerens sine qua non. 

Når fonogrammet blir oppfunnet (1877) og når en viss utbredelse endres 

forutsetningene for lyrikken. For de lyriske tekstene som knytter an til 

akustiske og memnotekniske konvensjoner framstår da fonogrammet som det 

beste mediet: det som mest mulig bevarer (memoria) og reproduserer 

( actio ). Dermed blir lyrikkens sted i skriftkulturen stående åpen. Den 

skriftlige teksten som nå ofte følger fonogrammene er sekundære gjengivelser 

av kunstverket, og har liknende status som et fotografi av et maleri. 

I årene fra 1855 utvikles poetiske former som forholder seg til lyrikkens 

skrift-tradisjon, og som arver tradisjonens navn. Jeg vil reservere meg mot 

å bruke sjangernavnet på en slik måte. Etter min mening burde lyrikk i 

denne tiden fortsatt være navn for de tekstene som har som grenser de 

memnotekniske og akustiske konvensjonene, og navnet bør følge disse 

tekstene både i det gamle og over i det nye mediet. Det ville være for 

klosset om ikke lyrens navn får følge de musiske tekstformene. Disse to 

36

sjangrene er allikevel s1l nær hverandre at jeg kunne tenke meg å ordne dem 

inn under et felles navn: dikt. 

Denne nye sjangeren, som ofte kal1es 'modernistisk' eller 'moderne' 

lyrikk, ville jeg helst kalle bokdikt eller grafiske dikt. Selv om sjangeren er 

preget av den lyriske tradisjonen, er ikke lenger memnotek:nisk og akustisk 

organisasjon noe dominerende vilk1lr for sjangerens tekster. Lyrikktradisjonen 

er 6g svekket som gitt intertekst: en grafisk dikter kan forholde 

tekstene sine nærmere til reklametekster og romaner enn til sang. Sjangeren 

har overveiende vært forum for eksperimentene korttekster, gjerne med en 

mer kompleks og heterogen semantisk detaljkonstruksjon enn det som er 

vanlig i de andre sjangrene. Grafiske eksperimenter har ogs1l vært en 

vedvarende tendens i den nye sjangeren. 

2 Harald Sverdrup hører til generasjonen av norske poeter som debuterte 

i den store ''vårflommen" i norsk kulturliv i 1lrene like etter 2. verdenskrig. 

I årene fra 1945 til cirka 19504s var det en stor vekst i utgivelsen av norske 

bøker, b1lde debutanter og etablerte forfattere kom ut i stort antall og i store 

opplag. Mye av denne litteraturen var del av det store gjenreisings-arbeidet, 

nærmere bestemt gjenreisingen av det norske nasjonalspr1lket, som var det 

seierherrenes språk som historien ble språklagt og innskrevet i. 

Normbruddene hos mange av de unge lyrikerne (rim og takt-løse vers, 

fritt sammensatte bilder, og så videre) møtte ikke umiddelbart noen særlig 

motstand. Ena av grunnene til dette kan være tendensen blant kritikerne 

i disse første årene etter okkupasjonen til å tolerere nesten alt av norske 

kulturytringer. Det er også grunn til å huske at mange etablerte kritikere 

hadde vært uvirksomme en tid, og kanskje var de mer enn vanlig tilbakeholdne 

med å avvise debuterende forfattere. Enda et moment er det 

at de første etterkrigsårene ogs1l s1l en ny kritikergenerasjon etablere seg, 

4S Her trenger jeg referanse 

 

37

Karl Henrik Flyllm 1990 

 

1948 - Drøm og drift. Dikt, Gyldendal Norsk Forlag. 

1948-49 - Stipend til Oxford. Traff Dylan Thomas. 

1949 - Evig byggende babel. Dikt, Gyldendal Norsk Forlag. 

1949-53 • overgang fra Gyldendal til Aschehoug. 

1953 - Han finner sin elskede. Dikt, Aschehougs forlag. 

(topos: kritikken) 

Omtalen av den enkelte tekst kan like gjerne reflektere fordommene i 

den kritiske institusjon som den reflekterer teksten, og vurderingene av 

teksten innretter seg ofte etter denne på forhånd etablerte koden. For å 

komme til disse fordommene vil jeg forsøke å systematisere samtlige nitten 

omtaler av Han finner sin elskede som jeg har kunnet finne fra utgivelsesåret. 

Ettersom materialet for undersøkelsen er lite, er det klart at jeg ikke hevder 

gyldighet for den utover det angitte materialet. 

Etter en forberedende gjennomgang av materialet har jeg bestemt 

følgende metode: jeg systematiserer anmeldelsene etter tre variabler: 

l. Generell verdidom. Angis ved positiv ( +) eller negativ (· ). Der hvor 

v.erdidommen innebærer en stillingstagen til en utvikling i teksten eller 

forfatterskapet angis dette ved 'utvikles til' (-> ), og verdisymbol. 

2. Referanser til boka. Angis ved tittel og verdisymbol. To former for 

referanser registreres: tittelreferanser og sitat. Dette materialet finner du i 

figur 7. 

3. Litteraturkritiske topoi. Disse må forstås som variable størrelser i en 

kontinuerlig historisk utvikling. Her angis de ved navn, som forklares 

løpende ved opprettelsen av dem. For hver anmeldelse kan dominerende 

topas merkes ut ved (D). Dominansen kan være kvantitativ og/eller 

kvalitativ (;som grunn for verdidom). 

40

l X: 

Gen:- 

- uten tittel, Sørlandet, 11/11, 1953 

Topos: form.løsbet(D) 

 

 

Topoo: trilikko 19S3 

Denne anmeldelsen er en liten notis, hvor kritikeren gir uttrykk for sin 

forargelse over at Sverdrup ved dedikasjoner setter sine dikt i sammenheng 

med poeter kritikeren verdsetter (intertekst: Poe, Ørjasæter). 

Den eneste verdidommen kritikeren feller kommer til uttrykk slik: "Jeg 

har lett forgjeves etter lyspunkter i denne boken. Det er bare det ene 

rimløse rimet etter det andre." 

Kritikeren bedømmer altsd diktene på grunnlag av at de ikke svarer til 

hans norm for lyrisk form; topos: formløshet. Fordi tekstene forekommer 

like før 'Tungetaledebatten" vil jeg skille form-wrderingene, for å kunne 

skille kritikerne på grunnlag av dem. Det ville ellers være naturlig å 

plassere alle form-wrderinger som ett topos. 

2 x: 

- "Folk drikker av krukken istedenfor av kilden", Nationen, 19/12, 1953 

Denne omtalen utgjøres av et sitat fra "Etterord", og en henvisning til 

tittel og forfatter til boka. Denne formen for omtale er den mest direkte; 

den er en enkel synekdoke. 

3 x: 

Gen:+ 

-"Tre diktsamlinger", Stavangeren, 28/11, 1953 og i Christiansands Tidende, 14/11, 1953 

Topos: poetisitet(D) 

Poetisitel har ofte med 'det autentiske språket' å gjøre. Kritikeren 

betjener seg av dette topos nAr han bruker ord og uttrykk som impliserer at 

41

Karl Hellrik Flyum 1990 

 

diktene har eller ikke har gyldighet som poesi, uten å angi noen grunn. Et 

eksempel fra anmeldelsen: 

Her merker man lite til artisteri. Hans vers er meddelelser fra et åpent og 

undrende sinn. Her er refleksjon og meditasjon, en sunn og mandig bekjennelse 

og livsbejaelse. 

'Poetisitet' er nok en tvilsom sekkebenevnelse, men det hjelper kanskje 

å forstå det som en implisitt innforståtthet mellom kritiker og publikum. 

Toposet retter seg ofte mot konvensjonen 'det lyriske 'jeg", og vurderer 

gjeme diktet direkte som et subjekts mer eller mindre autentiske 'jeg'uttryk.k. 

Dette innebærer en sammenblanding av formelt og reelt subjekt. 

Sitatet ovenfor er hentet fra det innledende avsnittet til anmeldelsen. 

Anmelderen går videre med å rose diktenes form: "Sverdrup mestrer den 

stringente form", og avslutter med uforbeholden ros av etterordet. 

4 Alsvik, Otlu: 

- "Bedrøvelige kjærlighetsdikt", Drammens Tidende, 16/11, 1953 

Gen: -> - 

Topos: poetisitet(D), krevende form, verk, stil, biografi 

Verk er topas for alle argumentasjoner, beskrivelser og vurderinger 

knyttet til forfatternavnets 54 historie som signatur for en gruppe offentliggjorte 

tekster. Toposet står ofte som innledning til anmeldelser, i Alsviks 

anmeldelse slik: 

42 

At det skulle gå så fon og absolutt tilbake med Harald Sverd.rup hadde vi vel 

aldri trodd. Da han debuterte for ikke mange år siden, måtte vi stanse og lytte 

til denne glade, friske tonen og det kraftige sproget. [ ... ) Den neste diktsamlingen 

kom ikke videre, [ ... ] Og så kommer den sørgel.ige svekkelsen i år. 

Gjelder 6g for kjente pseudonym.

Karl Htulk Flyot• 1990 

 

Carl Hambro viser 1 sm artikkel 57 til et argument Andre Bjerke og 

Øverland begge brukte i "Tungetaledebatten": 

[ ... ] store lyrikere uttrykker et komplisert innhold en enkel form mens 

modernistene uttrykke enkle tan.ker på en innviklet måte. 

'Krevende form' er altså ofte topos for motargumentet; at den 

kompliserte, ikke (norm-)gjentakende form svarer bedre til den komplekse 

individuelle erkjennelsen av den moderne virkeligheten som de nye dikterne 

vil ta opp i språket; er adekvat (aptum). 54 Hos Alsvik benyttes imidlertid 

'krevende form' til negativ kritikk; han hevder at dikteren ikke mestrer 

denne formen. Det er særlig billedkonstruksjonene han angriper. 

Stil er topos for kritikk av språklag, tone og beslektede fenomen. I 

tilknytning til Han finner sin elskede brukes toposet helst, som i denne 

anmeldelsen, til negativ omtale av Harald Sverdrups blanding av konservative 

og radikale grammatiske former. 

5 B., Engv: 

Gen:+ 

- "Han finner sin elskede", Rogaland, 23/10, 1953 

Topos: poetisitet(D) 

B. innleder med å anbefale leseren å lese "Etterord" først. Han har 

festet seg ved Sverdrups krav til en sinnets åpenhet hos leseren. Kritikeren 

slutter seg til dette, og går videre med en positiv omtale av dikterens evne 

til å formidle sanseinntrykk og stemninger. 

51 -"l\Jngetaledebatten", s. 106. 

58 Dette argumentet anknyter til modernitetsbegrepets tradisjon. En av de mest kjente 

og brukte kildene er Charles Baudelaire. Se f.eks. "Moderniteten• i C. Baudelaire: Ku.nsten 

og det moderne liv, ss. 113. 

44

Topao: triliUo 1953 

for hans vilje til å søke kommunikasjon og identitet med virkeligheten og 

skjønnheten gjennom språket; "Han vil være mairegnet." Men kritikeren 

vender raskt den kritiske brodden til, og etterlyser 

[-.] den mørkere klangbunnen, en Kain i dikteren, en Judas, et Hi.roshima, det 

som skjønnheten kan reise seg imot. ( ... ] alt blir så tynt, så uten indre spenning. 

Da rnA det en programarti1clcel til, et ribbesystem, som holder fast pA skjønnheten. 

Brekke stiller seg altså mer kritisk til diktene utfra "Etterord" enn Beyer gjør 

i sin sympatiske kritikk. 

Til avslutning gir Brekke en uforbeholdent positiv omtale av "Sangen 

over Golgata". Samtidig avslutter han sitt angrep på "Etterord" som 

programartikkel, ved l hevde at Sverdrup i dette diktet transcenderer sin 

programmatiske intensjon: "Her når Harald Sverdrup lenger, meget lenger, 

enn han noen gang kan uttrykke det i et program." 

Skal jeg våge meg på en reduksjon av Brekkes tekst, vil jeg hevde at 

han setter opp en opposisjon mellom dikterisk innsikt/ferdighet og rasjonalisert 

intensjon. Hovedutsagnet om 'poetisitet' i anmeldelsen er at en tekst 

bør overskride dikterens rasjonaliserte intensjon for å oppnå 'poetisitet'. 

8 Brøgger, Niels Chr.: 

Gen:- 

- "Ny lyrikk", Nationen. 19/10, 1953 

Topos: stil(D), poetisitet 

Bestemmelsen "livs-elsker" innleder Brøggers anmeldelse, men kritikeren 

går raskt over til å nedvurdere Sverdrups dikt fordi han anser di.kteren som 

lyrisk umoden; "Sverdrup har ingen fast lyrisk profil". Selv om Brøgger her 

benytter personnavn, er det ingen tvil om at det er diktenes kvalitet han 

retter seg mot. Han kritiserer ikke utfra 'biografi' og/eller 'verk', slik Alsvik 

og Beyer gjør. I sin kritikk unngår Brøgger personkritikken ved at han 

47

Karl Henrik Flyvm l 990 

 

anvender 'stil' mer enn de fleste, ved å kritisere banalismer, typografiske 

virkemidler og hyppig gjentakelse av adjektiver. 'Poetisitet' -argumenter 

forekommer i formuleringer som "smelte synet om til kunstnerisk visjon". 

Etter denne negative omtalen viser kritikeren til noen ("et par") dikt 

som han mener er bra og "berettiger utgivelsen". Han hevder 6g at boka 

som helhet ikke er likegyldig, selv om mange av diktene er det. 

Brøgger avslutter sin anmeldelse med en vending som kanskje ligger 

nærmere det tradisjonelle 'topas' (fast vending): 

Det kan ikke være tvil om at Harald Sverdrup kan når han virkelig vil, og når 

han har noe på hjertet. Men det var å ønske at han stilte seg mer kritisk overfor 

sitt stoff, og at han arbeidet mer intenst med det, når han først anerkjente det 

som lyrisk verdiskapende. 

9 Eggen, Arnljot.: 

- "Viljen til liv", Opland Arbeiderblad, 9/12, 1953 

Gen:->+ 

Topos: verk(D), krevende form, stil, poetisitet 

Arnljot Eggens anmeldelse har det til felles med Paal Brekkes at den 

er en noe mer homogen tekst enn anmeldelsene ellers er. Med dette sikter 

jeg til at argumenter og vurderinger hos disse to presenteres tettere og mer 

sammenflettet i teksten. Dette vanskeliggjør reduksjonen til topoi, og 

betinger en litt annen form for omtale fra min side. Jeg vil først ta for meg 

Eggens innledende avsnitt mer i detalj enn jeg har gjort for de øvrige 

anmeldelsene. 

a ''Det er liv og farge .>ver Harald Sverdrups lyrikk." 

Metaforiske bestemmelser spiller en vesentlig rolle i mange anmeldelser, 

særlig ofte som element i toposet 'poetisitet'. Metaforen liv knytter an til 

dette, hvis leseren forstår den som knyttet til en vellykket (autentisk) 

48

Karl Hellrik Flyum 1990 

 

e "men man merker snart at det ikke er en pdfugl som er ute og spaserer for 

syns skyld,·" 

Påfugl-argumentet impliserer at det kan finnes diktere som framviser 

sine ferdigheter uten noen intensjon utover å oppnå betrakterens anerkjennelse. 

f "han vil noe, han har noe pd hjertet." 

Jeg leser denne frasen som et argument Eggen setter over moderasjonene 

i frase c og d; intensjonaliteten rettferdiggjør overdrivelsene. Eggen 

føyer her en etisk dimensjon til toposet 'poetisitet'. 

Sverdrup er ofte karakterisert med benevnelsen livsdyrker, eller 

tilsvarende. Tittelen på Eggens anmeldelse, Viljen til liv, er en utforming av 

denne benevnelsen som lar Sverdrup oppfylle kritikerens etiske kriterium for 

'poetisitet'. 

I det følgende betjener Eggen seg av en indre,Ytre-metaforikk som holder 

intensjonalitetens, VIljens, etiske tyngde aktuell. I en kritisk bemerkning til 

"Etterord" reserverer (eller reverserer) Eggen seg imidlertid, når han med et 

sitat fra Poul Ja Cour hevder at: "Den fineste tanke, det var ikke den som 

bildet illustrerte, men bildet selv." Dermed har kritikeren gått runden rundt, 

og avslutter anmeldelsen med å påpeke varierende kvalitet i billedvalg og 

formuleringer, han karakteriserer boka som "vel Sverdrups beste hittil", og 

helt til sist kommenterer han stilblandingen i en del av diktene. Eksempelet 

han velger på dette siste er blant samlingens verste, fra "Fullbrakt": "Ennå 

henger humlen l blid i kløverjentas arm, [ ... ]" 

50

10 Forlagets presentasjon: 

 

- uten tittel, Aschehoug (udaten), Glåmdalen 14/10, Velgeren 7/10 

Gen:+ 

Topos: krevende form(D), verk, poetisitet 

 

Topoo: luirilleo 1953 

Forlagenes pressemeldinger og annet presentasjonsmateriale i forbindelse 

med utgivelsen av en bok danner en egen sub-sjanger under 'anmeldelse', i 

det de i blant tas inn i avisene som omtale i lett bearbeidet form. Jeg 

behøver vel nesten ikke si at disse ikke stiller seg negativt til den omtalte 

boka. 

11 Huseby, Reidar: 

- "Kontraster•, Vårt Land, 23/10, 1953 

Gen:+ 

Topos: poetisitet(D), verk, stil 

Huseby gir i denne anmeldelsen til beste en pussig argumentasjon; etter 

å ha gitt en allmenn karakteristikk av diktene som ''( ... ] gode, fullverdige - 

[ ... ]", skriver han dette: 

( ... ] men når Sverdrup tar opp mer metafysiske emner og tumler med livets 

dypere mening [ ... ] faller diktene fra hverandre i en del merkelige ordkonstellasjoner. 

Denne merkelige argumentative konstellasjonen får stå som indikasjon på 

det uavklarte forhold mange kritikere i denne tiden nok hadde til forholdet 

mellom lyrisk form og forståelighet. Det vi11e være underlig om Huseby 

mente at 'krevende form' ikke passer til annet enn enkle referanser. 

Huseby kritiserer videre stilblandingen, og avslutter med å avvise 

samlingens to prosastykker; ''Munken sitter i berget [ ... ]" for meningsløshet, 

og "Etterord" for å være overflødig. 

51

K.rl Henrik Flylom 1990 

12 JaB: 

 

- "Den fine meningsløsheten•, Friheten, 5/11, 1953 

Gen:- 

Topos: poetisitet(D), formløshet; verk; stil 

I denne anmeldelsen finner jeg argumentet om uklarhet ualminnelig 

tydelig uttrykt, og direkte koblet til en påstand om ikke-mening, med bruk 

av sistestrofen fra "Vond kjærlighet" som emblem for uklarheten: 

Han fabler i bunnen form om sin heltemodige og dypsindige versekunsts 

meningsløshet og skriver et sted, som konklusjon på noen overdådig uklare linjer 

om "vond kjærlighet": 

[ ... sitat. .. ] 

Og slike trollrunesteiner er diktsamlingen velsignet full av. 

Anmeldelsen er skrevet med en så ettertrykkelig ironi at den nesten er 

vanskelig å lese nå i ettertid. JaB innleder med et angrep på ''Etterord", og 

avslutter med kritikk av stilblandingen. 

13 Keilbau, Carl: 

- "Søtladen poesi", Dagbladet, 24/10, 1953 

Gen:-> - 

Topos: verk(D), stil, poetisitet 

Keilhau betjener seg av 'verk' på mye den samme måten som Alsvik. 

Han maner imidlertid fram en hypotetisk dikter, en dikter-myte, til de 

tidligere samlingene, og dramatiserer dermed det angivelige fallet i kvalitet: 

52 

[ ... ] en Dom av fruktbar livskraft. Hos denne lyrikeren møtte en noe usedvanlig 

[ ... ] : en rastløst aktiv, skapende holdning, en utålmodig, maskulint pågående 

lidenskap. Det var som om Harald Sverdrup ville gå løs på virkeligheten med

Topoo: kritikRa 1953 

bare nevene og forme den etter sitt eget sinn. ( ... ) Litt i meste laget av hu og 

hei ble det nok. Men likevel: For en kraft! 

Etter denne panegyrien over "hu og hei", sl§r han over 1 ganske andre 

bestemmelser av dikteren til den omtalte boka: 

( ... ) Harald Sverdrup, årgang 1953, (bar) slått seg på den aller mest søtladne, 

jomfrunalske tusmørkeromantlkk ( ... ) Alt sammen er så spinkelt og skjørt og 

yndig og uendelig vart og ømt ( ... ) 

Videre kritiserer også denne kritikeren stilblandingen, for så å avrunde 

med en kobling av 'poetisitet' og 'verk': "Det er [ ... ] vanskelig å tro at det 

er på dette område Harald Sverdrup er seg selv." Keilhaus konklusjon viser 

forøvrig fram en fast vending: "Harald Sverdrup har vist at han er en stor 

lyrisk begavelse - men nå er han på villspor!" 

14 Krogvig, Kjell: 

- "En poet er fØdt", Morgenposten, 16/10, 1953 

Gen: -> + 

Topos: · verk(D), biografi, poetisitet 

Krogvig bemerker innledningsvis at Sverdrup har skiftet forlag etter den 

forrige diktsamlingen. Videre hevder han at dikterens poetiske evne er 

forløst i og med den foreliggende boka. 

Hovedtyngden av wrderingen ligger i det etterfølgende avsnittet, hvor 

kritikeren tar opp toposet 'verk'. Med utgangspunkt i "Etterord" sier han at: 

[ ... ) han sammenligner dikteren med en mann som kommer inn til fastlandet fra 

et Øde fyr. Han vil oppleve barn og blomster på en ny måte. En slik dikter er 

Harald Sverdrup. l den første diktsamli.ngen sin var han å likne med en fyrvokter 

som ikke kunne se annet enn himmel og hav og derfor ikke hadde annet å dikte 

om enn universets uendelighet og stjemers skinn. I den andre diktsamlingen 

53

Karl Heørik Flyum 1990 

 

kom han nok atskillig ned på jorden, men den poetiske opplevelsen bar først nå 

kommet til ham. 

For å underbygge sin påstand siterer kritikeren deretter "Løvetannens bønn" 

in extenso. 

Krogvig bruker 'biografi' på samme måte som Beyer og Alsvik: "Svaret 

på hvorfor Harald Sverdrup nå endelig utfolder seg som poet, har vi vel lov 

til å søke i diktsamlingens tite] [ ... ]". 

Til avslutning bruker Krogvig en fast vending som passer som 

kommentar til et forfatterskap tidlig i dets utvikling: "[ ... ] vi har lov til å 

vente oss meget av Harald Sverdrup." 

15 Marthinussen, Karl: 

- "Nye bøker. Om å oppleve poesi", Dagen, 2/11, 1953 

Gen:+ 

Topos: krevende form(D), verk, poetisitet 

I Marthinussens anmeldelse er det viktigste kriteriet for 'poetisitet' 

bygget inn i dikotymien fomuftlfølelse: 

[ ... ] lar en seg føre med av rytmen i oppgivelse av ethvert forsøk på å ville forstå, 

kan plutselig det hele stå klart for ens indre blikk: en ser diktets "mening" - 

visjonen i dikterens sind. 

Etter kriteriet vurderes dermed fornuftens middelbare karakter negativt i 

forhold til følelsens umiddelbarhet. Kritikeren finner dermed også mye å 

slutte seg til i "Etterord". 

Anmeldelsen er et godt eksempel på bruk av 'krevende form', med 

positiv vurdering av billedblandingen koblet med krav til leseren. Denne 

respons-orienteringen kunne jeg ha satt som et eget topos, men den er ikke 

så tydelig og utbredt i det samle9e materialet at jeg har villet gjøre det. Det 

54

Topoo: bilitUo J9S3 

er imidlertid viktig å merke seg at slike argumentasjoner forekommer i 

tilknytning til etableringen av 'modernismen'. 

Marthinussen bruker respons-argumenter i to argumentasjoner. 

Innledningsvis står de i tilknytning til 'krevende form': "Sverdrups lyrikk er· 

ikke lett tilgjengelig. Den krever evne til intuitiv innlevelse og visuell 

fantasi." Senere nytter han repons-argumenter i en sammenheng jeg sjelden 

har sett dem i lyrikkanmeldelser; i tilknytning til noen betraktninger over et 

sitat fra .''Etterord" setter han inn et argument for lesningens gyldighet som 

privat og individuell: 

[ ... ] Derfor er opplevelsen av et dikt så sterkt knyttet til leserens situasjon. Hva 

der ikke griper meg i dag, kan plutselig bli dyreban for meg en annen gang, fordi 

mi.n livssituasjon nettopp da gir meg en ny sinnets mottagelighet [ ... ] 

Under denne synsvinkelen må vi se Sverdrups lyrikk. Der har den meget å gi 

leseren ( ... ] 

Kritikeren vurderer til avslutning diktene inn i en livssyns-sammenheng 

under termen ''livsfølelse", og karakteriserer dem som ''[ ... ] humanisme av 

edel rot". Sverdrups erklærte kjærlighets"evangelium' 161 leder kritikeren til 

å konkludere med at ''[ ... ] noen avklaret kristen livsstemning har ikke 

Sverdrups poesi, om enn den er dypt religiøs". 

16 Prytz, Carl Fredrik: 

Gen:-> - 

- "Liksom en dikter", Aftenposten, 3/11, 1953 

Topos: verk(D), formløshet, stil, poetisitet 

Det bærende kriteriet i Prytz' anmeldelse er her anført som 'verk'. 

Prytz nytter imidlertid en spesiell variant av dette toposet, i det han kobler 

61 Anmelderen siterer her, som den eneste, "Den gamle skolen•, (3. strofe). Han siterer 

i sammenhengen også "Etterord". 

55

Karl Hearik Flyum 1990 

 

verk-betraktningene til en norm for kunstnerisk utvikling og psykisk og fysisk 

modning hos diktere, og tangerer dermed toposet 'biografi' (se også omtalen 

av Beyers anmeldelse ovenfor): 

Harald Sverdrup har gitt ut to diktsamlinger før [ ... ] Det var en tydelig 

utvikling i de to bøkene, fra den unge manns selvopptatt intellektuelle 

problemstilling til en noe mer umiddelbar, men li.kevel bevisst naturromantikk. 

[ ... ] 

Når han efter fire år kommer igjen med samlingen "Han finner sin elskede", ser 

man nok sammenhengen med hans forrige bok. ( ... ] Men den unge manns 

fysiognomi er gått tapt. lklce det at dette er så stort et tap, men det var da noe 

levende, menneskelig, bak hans tidligere dikt [ ... ] 

Jeg tror dette lille sitatet synliggjør en sammenheng mellom kunstnervitatradisjonen, 

historisk -biografisk og psykologisk -biografisk litteraturbetraktning. 

Kanskje peker det endatil fram mot en del av dagens psykologiserende 

tilnærmingsmåter til litteraturen. At det er eksemplarisk med hensyn til 

biografismens forførende fristelser er jeg sikker på. 

Etter denne 'verk'-baserte kritikken, kommer Prytz med en påstand: 

"Man vurderer ham [ ... ] uten formildende sideblikk til noen personlighet i 

vekst - og oppdager rett og slett at han ikke er dikter!" En sterk påstand, 

en som må underbygges med sterke argumenter om 'poetisitet'. Argumentet 

som bringes inn minner meget om Andre Bjerkes konsistens-argument 62 : 

Selv i utpreget estetiske dikt, som vesentlig opererer med billedassosiasjoner, må 

man fornemme en sammenheng bakom, estetisk såvel som menneskelig. 

Kravene til form gjelder altså her billedkonstruksjonene og billedkomposisjonene. 

I det følgende karakteriserer kritikeren Sverdrups 

billedbruk som "søkt", og dermed uten 'poetisitet'. 

62 I en anmeldelse av Erling Christies debutsamling, jfr. Hambro, s.l06. 

56

K..rl Henrik Flyvm 1990 

 

18 Solumsmoen, Odd: 

- "Glad poesi!", Arbeiderbladet, 16/10, 1953 

Gen:+ 

Topos: poetisitet(D), stil 

Glad kritikk! er Solumsmoens anmeldelser av Harald Sverdrups lyrikk. 

I mitt innsamlede materiale står denne kritikeren i en særstilling, i det jeg 

har funnet at han har skrevet hele ti anmeldelser av Harald Sverdrups bøker 

over en periode på tredve år (1953-1983), og dermed er den kritiker som 

lengst og hyppigst har hatt et offentlig forhold til Sverdrups dikt. 

Solumsmoen anno 1953 benytter ofte innskutte sitat uten angivelse, og 

driver sine egne humoristiske metaforer og utfall langt ("Løsgjengere og 

poeter bør ikke t§Ies, det står i Grunnloven."). Han er den eneste av 

kritikerne som betjener seg av en gjennomgående metafor: rus. Han er 

kanskje den av kritikerne som skriver minst belærende, men også mest 

formidlende. Han tar opp både 'stil' og den faste vendingen 'lite kresen' i 

en friere form enn noen av de andre kritikerne: 

Dessverre skriver ban i "Fullbrakt" om noe ban kaller "kløverjenta•. Det er 

uklart om bun er fra kortleiken eller Fellesmeieriet. Harald Sverdrup er altSå 

slett iklce så kresen alltid. Han avleverer iblant en og annen hjerteskjærende 

dumhet med sitt dypeste buklc. 

Solumsmoens kritikk viser hans innretning mot et bestemt pubHkum, 

Arbeiderbladets, mellom annet ved de "folkelige" referansene i sitatet 

ovenfor. Hans klare tilpasning til publikum (prepon ), blant annet ved 

metaforikk og referansebruk, gjør ham til en god formidler. Som mange 

gode mediatorer trekker imidlertid den livfulle teksten (mediet) hans leserens 

oppmerksomhet bort fra formidlingens emne; den omtalte boka. 

58

Karl Heorik Flyum 1990 

 

konnoterer negativt til manglende eller forhastet forming, dårlig beherskelse 

av virkemidlene og så videre. Aarnes sier: 

Di.lctningens ekthet er ikke følelsens. Det som gjør følelsen sann er dens 

ufrivillighet; dikteren må måles efter den grad av frihet han i diktets rytme og 

visjon har maktet å realisere overfor stoffet Han skal ikke gjengi, men skape 

noe nytt. 

Det er selve det "autentiske" uttrykk, for Paal Brekke og andre det 

viktigste kriteriet for 'poetisitet', som Aarnes her tar avstand fra. Standpunktet 

innebærer ikke noen avvisning av 'modernismen', men en tilknytning 

til en annen og mer produksjonsorientert kunstforståelse enn den responsorientering 

avisanmelderne ofte opererer med. Kunstforståelsen Aarnes 

knytter an til er tvert i mot del av 'modernismen's grunn, uttrykt for 

eksempel hos Stephane Mallarme 63 og T. S. Eliot 64 • 

Aarnes avslutter med en kommentar til "Etterord", og en tenkt 

leserreaksjon til dette: 

E(\kelte vil kanslcje synes at en diktsamling ikke er rette stedet for slike 

refleksjoner; det viser i så fall bare at vedkommende ikke er tilstrekkelig 

interessert i saken. 

Aarnes' ekskluderende holdning er legitim i allmenne utsagn om litteratur, 

men er malplassert i en anmeldelse. Dette viser at Aarnes først og fremst 

plasserer seg i et debatt-felt, og at hans hovedhensikt her kanskje ikke er å 

oppfylle kritikerens formidlende funksjon. 

63 Sttphane Mallarmt: "Utdrag fra 'Versets krise'". 

64 Thomas S. Eliot: "Tradition and the Individual Talent•. 

60 

*

1 d 

2 

1 2 3 4 5 6 

 

 

Topoo: krilikhD 1953 

Figur l framstiller samtlige nitten anmeldelser 

av Han finner sin elskede. Jeg har 

valgt å dele anmeldelsene inn etter seks ad hoc 

3 D topoi, men jeg behandler disse topos-betegn- 

4 X X X X d 

5 D elsene nærmest som arbitrære navn til et 

6 X X X D 

7 X D angitt gyldighetsområde. Jeg tillegger dem 

8 d X 

9 X D X X 

lO D X X 

11 X X D 

12 X X X d 

13 d X X 

ikke noen sterk karakteriserende funksjon. 

l Formløshet 

14 Dx X 2 Krevende form 

15 D X X 

16 X d X X 3 Verk 

17 d 

18 X D 4 Biografi 

19 d X 

5 Stil 

Figur 6 Anmeldelser 1953. 

Fordeling av topoi. 

6 

Poetisitet 

Dominerende topas er angitt ved bokstav 

d, versal for positiv, minuskel for negativ. 

Jeg finner at åtte av kritikerne stiller seg overveiende negativt til Han 

finner sin elskede, mens ti av dem stiller seg positivt. Diktsamlingen fikk 

altså en blandet og tildels avvisende kritikk. Der de dominerer gir topoi 

'formløshet' og 'krevende form' som ventet henholdsvis negativ og positiv 

dom. Dette er en refleks av kriteriene for disse termene. 

De fleste av kritikerne, åtte av dem, feller sine dommer dominert av 

'poetisitet'; nesten like mange som de andre til sammen. Unntatt 'biografi' 

er alle topoi representert som dominante. 

Ettersom jeg har registrert at så mange som seksten av nitten anmeldelser 

tar for seg 'poetisitet' er det grunn til å vurdere dette toposet noe 

grundigere. Jeg fant det vanskelig å unngå en slik sekkebenevnelse, selv 

om den nok kunne ha vært ytterligere inndelt. En slik inndeling ville 

61

Karl Hearilt Flyvm 1990 

 

imidlertid ha krevd en begrunnet påstand om hva poesi/lyrikk kvalitativt er, 

og noen slik vil jeg nødig gi. 

Det er grunn til å anta at dagspresse-kritikerens funksjon er å betjene 

og bekrefte et fordoms-fellesskap. 65 Det ville være ved en videre analyse av 

dette toposet at jeg kunne vinne innsikt i tidens fordommer om sjangeren 

( sjangerkriterier ). 

l tre tilfeller (1, 5, 17) betjener kritikeren seg av bare ett topas. To 

feller negativ dom på grunnlag av 'formløshet', mens en feller positiv dom 

på grunnlag av 'poetisitet'. Dette er interessant: indikerer det en bevisstgjort 

avvisning versus en mindre bevisstgjort aksept av den nye formen?. Hambro 

er i sin artikkel 66 inne på at den unge 'modernismen' i Norge manglet 

talsmenn i offentligheten med en eksplisitt teori. 

6S Jamfør Jonathan Cullers term 'literary competence' i Structuralist Poetics, og Stanley 

Fish's term 'interpretive community' i "Interpreting the Variorum". 

66 "Tungetaledebatten•, s.l07. 

62

l 

2 

3 

4 

6 

8 

10 

11 

12 

13 

14 

15 

16 

17 

19 

20 

21 

25 

26 

27 

29 

30 

31 

32 

33 

34 

35 

l 

1 2 3 4 s 6 7 8 9 10111213141S16171819 

s ss 

RS S 

ss RS 

S R 

s 

s 

s 

r 

s 

Ss S S 

s 

R 

s 

S r 

R s 

s 

s 

R 

R 

R 

s 

S r 

R 

sSR 

R 

s 

r 

 

s 

S R 

R 

s S R R S 

R RS 

R S 

S r 

S R RS s 

R 

s r s S S s 

s 

s s s 

R 

Figur 7 Oversikt over enkeltdikt omtalte i 

anmeldelser 1953. 

r 

 

Topoo: luitillell 19S3 

Figur 7 gir oversikt over positiv 

og negativ omtale av enkeltdikt 

fra Han finner sin elskede høsten 

1953. Horisontal akse viser an· 

meldelsens nummer i min oversikt, 

mens vertikal akse gir diktets 

nummer i rekken i originalutgaven. 

Positiv omtale er 

markert med versal, negativ med 

minuskel. Bokstav s angir sitat, r 

referanse. 

Variasjonen i vurderingene av de 

enkelte tekstene er stor. Nitten 

av samlingens trettifem tekster 

mottok blandet kritikk, seks fikk 

entydig pos1t1v eller negativ 

kritikk, åtte av samlingens dikt 

ble ikke omtalt, og åtte fikk bare 

en omtale. 

Av de dikt som har fått mer enn 

en omtale, finner jeg at seks har 

fått bare en verdidom: ''Troens 

lille måneskive" (nummer 1,3+ ), 

"Mairegnet" (2,4+ ), "Løvetannens 

bønn" (3,4+ ), ''Risen som ikke hadde hjerte på seg" ( 4,3+ ), ''Fullbrakt" (8,2-) 

og "Høstkoral" (20,2+ ). Merkverdig nok kan jeg da si at i følge dokumentasjonen 

var "Høstkoral'' et godt dikt i 1953, mens ''Fullbrakt" er det eneste 

diktet jeg kan dokumentere at ikke falt i tidens smak! 

• 

63

Karl Hurik Plyum 1990 

 

Gjennomgangen av anmeldelsene fra 1953 utgjør et temporalt punktnedslag 

i anmeldelsene av Harald Sverdrups dikt. Heldigvis kan jeg relativt 

enkelt opprette en tempora] akse, i og med at jeg har Odd Solumsmoens anmeldelser 

av Sverdrup. Observasjonene jeg gjør i denne sammenhengen har 

om mulig enda mer begrenset gyldighet enn det foregående, fordi jeg tar 

opp bare en kritiker. 

Metoden er den samme som ovenfor, men forventningene er ganske 

annerledes. Det jeg her vil kartlegge er en dagspresse-kritikers behandling 

av en forfatters verk. Jeg er dermed ikke inrettet mot å trekke konklusjoner, 

men mot å registrere en utvikling. 

1953 

- "Glad poesi!", Arbeiderbladet, 16/10, 1953 

Se omtale ovenfor. 

1958 

- "Sankt Elms ild", Arbeiderbladet, 1/10, 1958 

Gen:+ 

Topos: Form(D), verk, tendens, respons, litterat 

Solumsmoen eksellerer fortsatt i innskutte tekstfragment og egne 

metaforer. Form.kritikken slår mest negativt ut for dikt i bunden form. 

Tendens er topas for beskrivelser og vurderinger av dikterens intensjon, 

slik kritikeren oppfatter den: 

Han drømmer om mennesker som ikke bare regner seg selv som •negler på 

Lucifers fingre. • Sankt Elms ild er altså ikke poesi i hytt og vær. Den har en 

hensikt utover seg selv, den bar tendens. 

Respons er topas for utsagn som avdekker en forestilling om eller 

forventning til hvordan boka vil bli oppfattet av (tidens) publikum: 

64

Topoo: trilikkca • Odd Soluasaooa 

[ ... ] poesi som mange lesere nøyer seg med å synes er "rar• istedenfor å prøve å 

tilegne seg [ ... ] 

Litterat er topos for digresjoner, eksemplifiseringer og sammenlikninger 

der kritikeren trekker inn andre diktere enn forfatteren av den omtalte boka. 

I denne anmeldelsen nevner Solumsmoen SOdergran og - en passant - 

Aristoteles. 

'Form' dominerer fra 1958 til og med 1971 Solumsmoens anmeldelser 

av Harald Sverdrup. Toposet konsentreres etterhvert om bruken av 

språklige bilder; '(billed)form'. 

1961 

Gen:+ 

- "Isbjørnfantasi", Arbeiderbladet, 28/9, 1961 

Topos: (billed)form(D), kritikken, poetisitet, sjanger, verk, tendens 

Metaforer og innskudd forekommer. 

Kritikken er topos for kommentarer og henvisninger til tidligere eller 

samtidige kritikker, den kritiske institusjon, aktuell kritisk debatt og så 

videre. 

Sjanger er topas for betraktninger over den gitte bokas forhold til 

sjangeren. Solumsmoen vurderer her Harald Sverdrup som harmoniserende 

i forholdet mellom tradisjon og modernisme: 

(1965 

[ ... ] et diktspr!k som verken er stivnet i tradisjon eller oppløst i "modernisme•. 

Harald Sverdrup bruker av begge deler - for å nå fram til sin egen, høyst 

personlige uttrykksmåte. 

- "Negeren og solsikken". roman, Arbeiderbladet, 10/11, 1965) 

65

K.u! Heorik Flyum 1990 

1969 

 

- "Lyriske stormkast", Arbeiderbladet, 8/11, 1969 

Gen:+ 

Topos: (billed)form(D), referens, litterat, tendens, sjanger, respons, humor{rroni 


Solumsmoen formulerer her sitt syn pli. form i 'moderne' dikt: 

Å skrive dikt uten metrum, uten støtte i rim, [ ... ] krever først og fremst tyngde 

i det billedlige uttrykk. Når strofen ikke hjelpes av andre ytre virkemidler, m§ 

den inneholde s§ mye mer. 

Han viser også aktivt til billedbruk, som her: 

Hos Sverdrup er det ingen avstand mellom "hverdagslig" og "kosmisk". En ganske 

alminnelig katt av middels størrelse ser tvers gjennom hans liv •som om den var 

stjemebildet Lynx". 

Referens er topas for kommentarer relatert til virkelighetshenvisningene 

i diktene. 

Humor/ironi er topas for ludiske og humoristiske grep i diktene: 

66 

Her harselleres s§ overd§dig over reklame- og fotbrukersamfunnet som vi alle er 

bondefanget av, og drives så fresende verbal-øvelser i hjemlig diskriminering at 

de ord-tandre nok vil måtte holde seg for ørene.

1971 

Gen:+ 

 

- "Stjemevind og fredløse ord", Arbeiderbladet, 19/10, 1971 

 

Topoo: trititUa • Odel Solo.auo.,.. 

Topos: (billed)form(D), verk. tendens, respons, (lidelse/død), litterat, humor/ironi 


Allusjon til responsen på "Øvelser i hjemlig diskriminering" 1969. 

Sverdrup hadde på denne tiden etablert seg som en populær oppleser av 

sine dikt, og foredra gjeme nettopp dette diktet. Reaksjonene var sterke og 

varierte, og Einar Økland brukte dette som utgangspunkt for en artikkel. 67 

Lidelse/død er ikke egentlig et topas, men et tema som er et tydeHg 

innslag fra boka i anmeldelsen. 

1974 

Gen:+ 

- "Grønn kalender", Arbeiderbladet, 16/10, 1974 

Topos: referens(D), litterat, (billed)form, verk. (natur(vem)), humor/ironi 

Metaforer og innskudd forekommer. Natur(vem) er tema. 

Fra og med 1974 til og med 1983 dominerer toposet 'referens' 

Solumsmoens anmeldelser av Harald Sverdrup. 

67 Einar Øldand: •Ja til diskriminering", se også Jan E. Vold: "Isbjørn, løvetann og 

solsikke". 

67

1983 

Gen:+ 

 

- "Med solen ytterst i nebbet", Arbeiderbladet, 1/6, 1983 

 

Topoo: trilitua • Oclcl Sol.....,.. 

Topos: (billed)form(D), referens(D), kritikken, humor/ironi, respons, poetikk, poetisitet,. 

tendens 

Aschehoug forlag ga ut Harald Sverdrup: Samlede dikt 1948-1982 i 

anledning dikterens sekstiårsdag i 1983. Solumsmoens svært velvillige 

anmeldelse av boka er innom de fleste av de topoi han tidligere har 

benyttet, og står godt som en oppsummering og avrunding av Solumsmoens 

rekke av sympatiske omtaler av Sverdrups dikt. 

Poetisitet 

Stil 

(Billed)form 

Verk 

Tendens 

Respons 

Litterat 

Kritikken 

Sjanger 

Referens 

Humor/ironi 

(Lidelse/dØd) 

(Natur(vem) 

(Krigen) 

PrOduksjon 

Poetikk 

53 58 61 69 71 74 76 82 83 

d 

X 

X X 

d d d d X X d 

X X X X X X 

X X X X X X 

X X X X X 

X X X X . X 

X X 

X X 

X d d d d 

X X X X X X 

X X 

Figur 8 Oversikt over Solumsmoens anmeldelser 

X 

X 

X 

X 

Figur 8 er et forsøk på å 

få til en oversikt over Odd 

Solumsmoens anmeldelser av 

Harald Sverdrups diktsamlinger 

fra og med 1953 til 

og med Samlede dikt 1983. 

Bare to av Sverdrups samling 

er i perioden ble ikke anmeldt 

av Odd Solumsmoen: Syngende 

natt, 1955, og Sang til solen, 

1964. 

Det mest markerte trekket 

ved Solumsmoens anmeldelser 

er stabiliteten 1 valg av 

dominerende topas. Den 

første anmeldelsen er dominert av toposet 'poetisitet', noe jeg i gjennomgangen 

ovenfor har vist var utbredt blant kritikerne i 1953. Fra og med 

1958 til og med 1971 dominerer toposet '(billed)form'. Historisk spenner 

dette toposets dominans altså fra etter 'Tungetaledebatten" fram til 

69

Karl Heuik Plyul 1990 

 

politiseringen av litteraturen etter EF-kampen i 1972, da toposet 'referens' 

tar over til og med 1983. Det er selvfølgelig fristende å postulere en 

sammenheng her, men overgangen fra en kritikers opptatthet av formale til 

innholdsmessige emner kan 6g være bestemt av for eksempel faglig og 

menneskelig modning hos kritikeren, eller endrete krav fra publikator og/eller 

publikum. 

* 

(Men. Hva har slike tekster med lesning å gjøre? Denne typen tekster 

er jo de dokumentasjonene som er situert nærmest primærtekstene både i 

sosial tid og rom, og de er endatil intendert som vurderinger av primærteksten 

som objekt for lesing.) 

70

Ovenfor har jeg forsøkt å etablere et felt av kommentartekster til en 

skjønnlitterær tekst som arbeidssted. Forhåpentlig har jeg vist at det lar seg 

gjøre å arbeide der, men jeg har ennå ikke brakt den skjønnlitterære teksten 

til stedet. Ettersom et viktig formål med min tekst er å arbeide mot en 

bedret forståelse av virkemåter og vilkår for sjangeren lesning, vil jeg i det 

følgende behandle noen dikt fra Han finner sin elskede og relatere til 

kritikken fra utgivelsesåret. 

Jeg har valgt ut til behandling dikt som utmerker seg i figur 7 ovenfor. 

Utvalgskriteriene er både kvantitative og kvalitative: det diktet som har fått 

flest positive og ingen negative omtaler: Mairegnet (2), det som har fått flest 

negative og ingen positive omtaler: Fullbrakt (8), og det som har fått flest 

omtaler: Langsomt banker jordens hjerte (6). I tillegg vil jeg skrive om 

Etterord (35), som er den teksten i boka flest anmeldere bar omtalt. En 

fordel(?) med denne framgangsmåten er at jeg ved den må behandle dikt jeg 

ellers kanskje ikke ville ha behandlet. 

Utvalget jeg her har gjort danner et slags kanon, basert på samtidig 

omtale. Det er verdt å merke seg at den virkelige kanoniseringen av 

Sverdrups dikt, slik den kommer til uttrykk i diktantologier, ikke samsvarer 

med min ber. 

Diktet Mairegnet møtte ikke motstand fra anmelderne i 1953. Fire 

anmeldere ga det en positiv vurdering: Edvard Beyer ( 6), Paal Brekke (7), 

Arnljot Eggen (9) og Odd Solumsmoen (18). 

Diktet er ikke-metrisk, og består av frre strofer av vekslende lengde. 

Som så ofte i nyere ikke-metriske dikt dannes hvert vers av en syntaktisk 

eller semantisk helhet (frase), gjeme med en additiv progresjon i neste vers. 

Første og tredje strofe er like, dannet av det subjektløse setningsemnet 

d være mairegnet -. Repetisjonen av første strofe i tredje gir disse strofene 

karakter av omkved. Som hypotaktiske underledd til denne hovedsetningen 

foldes andre og fjerde strofe ut. Å være mairegnet • er en besjeling som 

 

71

Karl HtDrik Flyum 1990 

 

strekker seg mot identifikasjon ved hjelp av verbet. Alle andre figurer i 

diktet er underordnet denne besjelingen. Verset består av et setningsemne, 

som leseren kan gi mange ulike utfyllinger: jeg er mairegnet, tenk deg a være 

mairegnet, jeg ønsker a være mairegnet, og så videre. 

Andre strofe består av tolv vers med opphopning av underordnete bilder 

av økende lengde, noe som inviterer til avtagende tempo i lesingen. De fire 

første versene visualiserer mairegnet. Dette gjøres ved bruk av metaforer, 

først en for regnet sett på avstand: slør, siden to for regnet sett som 

enkeltelementer: perler, sma blunkende øyne. Disse metaforene er 

uavhengige av den overordnete besjelingen, men underordnet den ved verbet 

henge i andre strofes første vers. 

De resterende åtte versene i andre strofe bygger direkte på besjelingen 

fra første strofe, med få selvstendige metaforer. De billedlige og syntaktiske 

hovedelementene i disse versene er hovedverbene: elske, være, elske, strømme. 

Disse er utspent mellom handling og passivitet; tilpasset besjelingen av 

vannets egenskaper. Det andre billedlige hovedelementet er vårlig vekst som 

virkning av regnet. I andre strofes siste vers tangeres bildet steinhjerte, som 

dikteren 6g bruker i diktet Risen som ikke hadde hjerte pa seg (4). 

Tredje strofe er en repetisjon av første strofe. Repetisjonen konkluderer 

tempoutviklingen; det virker tilforlatelig å legge inn en markert pause etter 

denne strofen. 

I Samlede dikt 1948-1982 er dette diktet sterkt redigert av dikteren; han 

utelater fjerde strofe. Strofen virker da også som et vedheng. Først og 

fremst fordi den i kontrast til det foregående utvikler et bilde for angst, men 

6g fordi den avsluttende sirnilen bryter med den syntetiserende figurkomposisjonen 

i resten av diktet. Hovedverbene i denne strofen (synge, 

blunke) opphever dessuten den balansen som i det foregående støtter 

besjelingen. Disse verbene er enkle handlingsverb uten noen spenning 

mellom aktiv og passiv. Strofens bilder er, i motsetning til andre strofes 

bilder, av avtagende lengde. Dette behøver ikke å invitere til økende tempo 

72

i lesingen. Beholder leseren det etablerte avtagende tempo tilføres strofen 

effektive pauser. 

Som i mange av Sverdrups dikt finner jeg i Mairegnet, unntatt fjerde 

strofe, en tilnærmet likevekt mellom billedplanene; i dette diktet mellom 

utsagnssubjektets begjærte sinnstilstand og naturbeskrivelsen. Dette er en 

kvalitativ uavklarthet i Sverdrups dikt som på meg gjerne virker som en 

befriende naivitet, en naivitet som gjør at jeg kan akseptere plattheter og 

banaliteter i diktene. 

Edvard Beyers kommentar til diktet er kort og ekspressiv, og sier i seg 

selv lite: 'Det er slike [Beyer viser her til et stort foregående sitat fra 

Etterord] opplevelser Sverdrup tolker i diktene sine. Han kjærtegner 

skapningen ømt som ''Mairegnet", [ ... )". Jeg merker meg at anmelderen 

fester seg ved de positive bestemmelsene i diktet, og overser sistestrofen, selv 

om henvisningen til Etterord nettopp dreier seg om de avsnittene hvor 

Sverdrup skriver om nødvendigheten av ikke å glemme ondskapen. Dette 

kan være en indikasjon på styrken i Sverdrups naive og harmoniserende 

"positivisme"; Sverdrups forføreriske styrke som natur- og kjærlighetsdikter: 

leseren glemmer ondskapen, enda den er nevnt. 

Selv om Paal Brekke i sin anmeldelse stiller seg kritisk nettopp til 

Sverdrups tilsynelatende mangel på beskrivelse av''[ ... ] det som skjønnheten 

kan reise seg imot'', trekker han Mairegnet fram som et positivt eksempel på 

"[ .. ] dette sverdrupske nye evangelium, at vi skal åpne oss for skjønnheten 

[ ... ]". I Brekkes vurdering av diktet legger han hovedvekten på den figurale 

beskrivelse av en sinnstilstand, og den poetiske verdi ligger for Brekke 1 

dikterens evne til å formidle en autentisk jeg-opplevelse: 

( ... ] det kan være bare gleden ved å oppleve det vakre, og viljen til enda mer 

intenst å komme det nærmere. Han vil være mairegnet. Han ser det henge i 

våte slør etter solen, [ ... ] Og han vil "elske fram gressets ømhet i vintervisne 

bakker, strømme mot steinen til mosen spirer om det harde hjertet•. Det er m.er 

 

73

Karl Hnrik Plylalll 1990 

 

enn flat naturbeskrivelse. Det er menneskesinnets blomsterenger han vil elske 

fram. Derfor er det ikke eskapisme heller - her iallfall, i det diktet. 

Noen tenner i Brekkes tekst står i opposisjon til den poetiske verdi: flat 

naturbeskrivelse og eskapisme. Jeg tolker disse som henholdsvis entydig kodet 

mimesis og inautentisitet. Brekke vil, slik jeg tolker ham, verdsette en 

diktning med figural mimesis (!) som virkemiddel til å oppnå dybde, og 

autentisk _formidling av nærvær som formål. Brekke påpeker indirekte 

besjelingen, gjennom metaforen "menneskesinnets blomsterenger". 

I Arnljot Eggens anmeldelse framstilles Sverdrup som "livsdyrker", og 

dikter-intensjonens etiske kvalitet er målet for verdidommen. Eggen velger 

Mairegnet som sitt sentrale eksempel: 

Det mest fulltonende uttrykk for hans tilbedelse av alt levende synes jeg 

"Mairegnet" er, han identifiserer seg med regnet som vekker alt sovende liv, som 

strømmer •mot steinen til mosen spirer om det harde hjertet .. ." Viljen til liv, til 

å vekke alt levende som slumrer i oss, er et gjennomgangstema i denne 

samlingen. 

Den e'neste påstanden jeg her finner om diktets oppbygning og virkemåte, 

som i min forståelse er den akademiske lesningens emne, ligger implisitt i 

termen 'identifiserer'. Et eller annet grep må jo gjøre identifikasjonen 

present for leseren, men anmelderen peker ikke på selve grepet; besjelingen. 

Selv om Odd Solumsmoen siterer fra diktet, gir heller ikke hans omtale 

av det noen påstand om hvilke sammenhenger som virker i diktet: 

74 

[ .. ] det er lett å hoppe fram og tilbake i denne vesle boka, [ ... ] Og vi stanser litt 

ved "Mairegnet": 

"å være mairegnet - 

elske det grønne fram 

i hver lutende bregne,

IWI H""rik Fly1uD 1990 

 

may succed in doing something you understand and hate, and you may then 

explain your hatred; but all you can explain about the poem is its success. 70 

Besjelingen av poem i Empsons tekst tillegger rett nok diktet intensjonalitet. 

på en måte som neppe er gangbar i dag, men han er inne på noe vesentlig: 

poetiske funksjoner og kvaliteter lar seg bare beskrive positivt. Negativ 

beskrivelse lar seg bare utføre ved henvisning til en tekstekstern norm, en 

orden kritikeren bærer med seg til teksten, eller skjult; ved en innforstått 

fordom. Jeg må allikevel, for å oppfylle den orden jeg har valgt, beskrive 

noen dikt jeg oppfatter som dårlige. Fullbrakt er ett av dem; det dårligste 

diktet i denne samlingen, et magaplask av et dikt etter min personlige smak. 

Det er allikevel utvilsomt lyrikk; de musiske elementene er bevisst 

komponert i hele teksten. Dermed går jeg i den opplagte terminologiske 

fellen; for å beskrive elendigheten deler jeg diktet inn i poetiske og lyriske 

bestanddeler. 

Diktet er metrisk, selv om det forekommer flere avvik fra metret; med 

Hallvard Lie's strofenotasjon 11 : 

3 

x : l OoOo [ + omkved -x"xx-x-] 

4 

metret er det avsluttende omkvedet: 

3 

- x Oo 

5 . 

Et annet musisk element som Harald Sverdup ofte bruker er klangharmoni, 

ofte i form av likelyd. Den mest kjente formen for likelyd er 

enderimet, men i den lyriske tradisjonen finnes en mengde overleverte 

forestillinger om hvordan klangharmoniske forhold virker i dikt; assonans, 

stavrim og innrim er hevdvunne former for likelyd. Det finnes ikke noen 

10 William Empson: Seven Types of Ambiguity, s.7 siste avsnitt. 

71 Hallvard Lie: Norsk vers/ære. 

76 

 

. Det viktigste avviket fra dette

fornuftig notasjonsform for klangharmoni som jeg kjenner til. I mange av 

Sverdrups dikt er imidlertid likelyden ofte så iørefallende at det skulle være 

mulig å illustrere de signifikante tilfellene ved simpelthen å notere dem i den 

rekkefølgen de forekommer. Første strofe og omkved i det foreliggende 

diktet tar seg slik ut: v v sk s kle e yse sy/b/4 b/4 er er/sk k o k o s//skyg sky 

g/. Denne improviserte notasjonen er på ingen måte brukelig til annet enn 

å indikere hvor hyppig likelyden er virksom i diktene slik jeg leser dem, den 

skiller blant annet ikke mellom bokstavlikhet og uttalelikhet, og den 

registrerer ikke tilnærmet likelyd og samklang. Det er allikevel av interesse 

at et så grovt mål registrerer så mange som atten forekomster av likelyd 

innen versene i en så kort strofe. Dette skulle ihvertfall vise at klangharmoniske 

forhold er en vektlagt del av komposisjonen. 

Jeg hevder ovenfor at dette diktet er lyrisk komponert, men det viser 

for dårlig bruk av de semantiske elementene og den grammatiske orden til 

å være poesi. Billedbruken er skjemmende ustadig, målt mot regulariteten 

og harmonien i den lyriske formen. Billedblanding og billedbrudd er ofte 

brukt med hell i "moderne" dikt, men det skal en del til for at slike grep 

lykkes i metrisk form. 

Den grammatiske uordenen viser seg i de inkonsekvente formene 

humlen og jenta/enga i andre strofe, og arkaismene , kanskje fremst i fjerde 

strofe; ordvalget gyller og enkeltbestemthet i konstruksjonen denne svarte 

streng. Slike arkaismer har vært rettferdiggjort som licentia poetarum, men 

kombinert med de for tiden radikale a-formene blir det for ille. 

Diktets signifikat (eller rettere konnotat) er i min lesing en post-coital 

stemning, en liten sjanger Sverdrup har skrevet langt bedre bidrag til. 

Velklangens og skumringsmotivets harmoni kommer i dette diktet i konflikt 

med dissonansene i billedbruk og rettskriving. 

I siste strofe forekommer sjangerbenevnelsen salme, og diktets svakheter 

kunne kanskje forsvares ut fra at det imiterer denne sjangeren parodisk. Da 

ville imidlertid signifikatet komme i et underlig lys. Hvis jeg hadde sett det 

 

77

6 

 

6 x : l 00 . Det typografiske oppsettet maskerer versene, i det hvert 

vers er brutt i to etter de to første trokeene. Alternativ notasjon blir: 

2 

-4 X :Ill 00 D . h & d" k 

. ette oppsettet tar Jeg med er bare ,or 1 det an 

indikere den rytmiske delingen av versene i tillegg til den typografiske: de 

første to trokeene i hvert vers gir seg til en langsommere uttale enn de fire 

siste. Dette gjelder framfor alt versene i første strofe; senere er det 

rytmiske mønsteret etablert. I det følgende viser jeg til den første notasjonen. 

Den viktigste andre musiske kvaliteten ved dette diktet er de hyppige 

gjentakelsene, særlig i versenes innledning. Alle versene i diktet, unntatt ett, 

innledes enten ved den markerte repetisjonen Langsomt, langsomt, eller ved 

den patetisk arkaiske apostrofen O hvor. Disse stadig gjentatte ordkombinasjonene 

bidrar sammen med det monotone metret til at diktet gir 

inntrykk av besvergelse, virkningen er messende, kanskje sakral. Gjentakelsene 

er imidlertid ikke helt regelmessige. 

Oppbygningen av diktets billedplan er tredelt; en del for hver strofe. 

Første strofe er en beskrivelse av en voksende drueranke: som bilde er 

strofen homogen. Jeg finner et spor av besjeling i valget av verb i de to 

første versene: vtlkner, famler, og av adverb og verb i de to siste: gjeme + 

lar seg bøye, støtt + famler. Denne besjelingen virker imidlertid ikke 

pMallende; den synes ikke å falle utenfor alminnelig språkbruk, og dermed 

gir strofen som helhet inntrykk av deskripsjon. 

I andre strofe tilføres bildet av drueranken ett sett av abstrakte 

påstander. Allerede i første vers finner vi tidsadverbet alltid; en induksjon. 

Det ubestemte jordens grøde er også en langt mer depresisert (generell) 

beskrivelse, som forbereder innhentingen av et nytt billedplan via abstraksjonen 

i denne strofen. Andre vers i andre strofe er et sentralt utsagn i 

dette diktet: det utgjør bindeleddet mellom bildet av drueranken og de 

menneskelige erfaringer som beskrives i tredje strofe. Selve bindeleddet er 

 

79

K.trl Hearik Flyuto 1990 

 

ett av diktets ord alene: modnes. Dette ordet hører til både beskrivelsen 

av plantevekst og menneskelig utvikling i normalspråket; en "død metafor". 

Sett i lys av diktets overveiende deskriptive virkning fram til dette verset, 

virker også ordvalget lyst og brøde påfallende; det vitaliserer den "døde" 

metaforen fordi ordene i alminnelig bruk heller vil knyttes til beskrivelsen 

av mennesker enn drueranker. Strofens to siste vers viser tilbake til 

naturbeskrivelsen og bildet av drueranken, men enkelte av termene er også 

sterkt kodet i tradisjonen: det indre lys, druens (;vinens) glød og regnbuen. 

Disse sistnevnte termene har en sterk virtualitet alene, de kan endatil lett 

ende opp som poetiske symboler. Det er i det nest siste verset i denne 

strofen, altså midt i diktet, at unntaket fra monotonien i versinledningene 

finnes: "Se det svake lys som gløder midt i druen!". Imperativformen av 

verbet, utropstegnet, markeringen av unntaket fra monotonien og sporet av 

besjeling i den sterkt kodete konstellasjonen 'drue/glød' (som konnoterer 

legeme/sjel): alt dette bidrar til en meget sterk vektlegging av dette verset. 

Avslutningsstrofen er den billedmessig mest heterogene av de tre; 

strofens tre første vers inneholder hvert sitt bilde, og kommunikasjonen 

mellom disse er ikke markert· som nødvendighet i teksten. Bildet i 

førsteverset beskriver kloden ved en dobbelttydig figur, først ved å beskrive 

kloden som et animalsk organisk vesen med puls, deretter ved en besjeling 

ved asossiasjon til den konvensjonelle metaforen hjerte; følelsenes sted i 

kroppen. Denne siste metaforen bygger på det konvensjonelle skillet mellom 

fornuft og følelse. 

Andreverset gir en nesten deskriptiv beskriving av en kjerte; et kirkelys. 

Verbet stiger bryter imidlertid med det deskriptive, konnotasjonene går i 

retning av sjelens letthet motsatt klodens og kroppens tyngde, videre 

asossiasjoner kan gå til sjelens løsrivelse fra materiens tvang og bestandigheten 

i det sjelelige motsatt materiens forgjengelighet. Innføringen av det 

religiøse asossiasjonsfeltet er ikke sterkt markert 1 teksten, men svært 

effektivt fordi vinen jo tradisjonelt er Kristi blod i natverden. Denne 

80

tradisjonelle symbolske ordenen slår tilbake igjennom hele teksten, beskrivelsen 

av drueranken og dennes modning kan leses som en allegori over 

Kristus' liv fram til Golgata. 

Diktet ender i de to siste versene i beskrivelse av allmennmenneskelig 

erfaring. Tredje vers i tredje strofe virker bMe i forhold til det religiøse 

konnotasjonsfeltet; sorgen etter Jesu' død; pieta-motivet 12 , og i forhold til den 

enkle allmennmenneskelige erfaring av modning slik den legges fram i det 

konkluderende verset. Returen fra symbol til referens i det enkle utsagnet 

sisteverset består av, avslutter diktet i klarhet selv om den foregående 

oppbygningen er innviklet og til dels uklar (umarkert). 

Dette diktet var gjenstand for seks positive og en negativ omtale i 1953. 

Som nevnt ovenfor er det det hyppigst omtalte av diktene. Det er interessant 

at dette gjelder et metrisk dikt i en diktsamling som forøvrig overveiende 

består av ikke-metriske dikt og dikt i fri form. Hva det kommer av 

er ikke lett å finne ut; kanskje er det resultat av en forsonende og harmoni 

serende gestus fra den enkelte anmelder i en historisk situasjon hvor den 

latente konflikten omkring 'modernismen' er i ferd med å manifestere seg. 

I Edvard Beyers anmeldelse står dette diktet sitert i nøyaktig samme 

sammenheng som hans kommentar til Mairegnet (se ovenfor). Sitatet er 

tydelig tilpasset anmelderens hensikt; han siterer tredje strofes første vers. 

Det gjelder dermed også for omtalen av dette diktet at anmelderen overser 

diktets negative bestemmelser. 

Arnljot Eggen bruker også dette diktet til wrdering av dikterens 

intensjon: 

(det er) i denne søkingen etter noe utenfor oss selv at vi kan finne redningen [ ... ] 

72 Jamfør kunsthistorien, ikke filosofihistorien. 

 

81

Kart Hellrik F'lyum l 990 

 

Han later til å ha tro på at vi skal finne fram til noe som fører oss bort fra 

angsten og tomheten. Diktet "Langsomt banker jordens hjerte" er et vitnesbyrd 

om det • også om det. 

Men her omtaler han diktet som et vitnesbyrd. Dette kan innebære at 

denne anmelderen ser på dikt som bekjennelser, en selv-avsløringens sjanger; 

dikt som kommunikasjon av det private, og som (i verste fall) terapi . 

. Signaturen JaB er negativ så det forslår, både til dette diktet og til 

samlingen som helhet. Det er imidlertid interessant at han kritiserer dette 

diktet for dets form; han kritiserer jo forøvrig de 'modernistiske' trekkene i 

Sverdrups dikt: 

Riktignok skriver han i en gammelmodig, anemisk stil som gjør seg storartet til 

opplesning på gamlehjem for fine frøkner. "O hvor gjerne rankens kvister lar seg 

bøye, O hvor støtt den famler med sitt blinde øye," sukker han. 

Enten for mye eller for lite av tradisjonell form ser ut til å være anmelderens 

budskap. I sitt krasse språk bestemmer anmelderen diktets form som både 

foreldet; gammelmodig, gamlehjem, presiøst; fine, og feminint; frøkner. 

Motsigelsen mellom tradisjon og modernitet avklares ikke i anmeldelsen; 

den gyldne middelvei er ubestemt 

Den anmelderen som i størst grad benytter seg av det feminine som en 

negativ bestemmelse er Carl Keilhau; han setter den opp som motsetning til 

"en utålmodig, maskulint pågående lidenskap". Han gir imidlertid en 

innrømmelse overfor disse diktene hvor alt er "så spinkelt og skjørt og yndig 

og uendelig vart og ømt": 

82 

Men det skal ikke nektes at Harald Sverdrup kan skrive fine dikt i den nye 

tonearten også. Aksepterer man først stiltonen i et dikt som "Langsomt banker 

jordens hjerte", kan man ikke unngå å bli grepet av den spede anda.ktsstemningen 

som har inspirert disse åpningslinjene: [sitat første strofe)

Det er likevel vanskelig å tro at det er på dette område Harald Sverdrup er 

seg selv. 

Det imponerer jo at anmelderen tror seg A ha tilgang til dikterens inspiras-. 

jon, men ellers finner jeg bare en allmenn påstand om at dikt er avhengig 

av å oppn1l aksept hos leseren, og at 'stiltone' er navn for noe som kan 

provosere så sterkt at leseren ikke gir diktet slik aksept. 

Karl. Marthinussen refererer til dette diktet i sammenheng med sin 

argumentasjon for den private og situasjonsbestemte lesingen: 

Under denne synsvinkel må vi se Sverdups lyrikk. Der bar den meget å gi 

leseren, og flere av diktene er perler av skjønnhet. Jeg mener slike som: 

Langsomt banker jordens bjene (og flere] 

Det er problematisk at anmelderen her feller en ikke-kategoriserende 

verdidom, endatil en individualiserende verdidom. Problemet ville ikke ha 

vært så stort hvis anmelderen hadde relativisert verdidommen i forhold til 

historiske variabler eller sosiale grupper, altså relatert dommen til generelle 

sosiale eller historiske bestemmelser (slik 'stiltone' er brukt ovenfor). Men 

når anmelderen relativiserer verdidommen helt ned mot den individuelle 

variant av lesing, den spesielle lesing, så har dommen ikke lenger noen 

kollektiv funksjon: den er ikke lenger noen dom over den enkelte teksten i 

forhold til andre tekster, men en allmenn påstand om 'poetisitet'; poesi er 

det som for noen ved en eller annen anledning refererer "visjonen i 

dikterens sind." 

Asbjørn Aarnes' anmeldelse skiller seg som tidligere nevnt ut ved en 

ganske annen eksplisitt norm for 'poetisitet' enn de andre anmeldelsene. 

'Avstand' er et nøkkelord i Aarnes' tekst, og det er på den bakgrunn 

underlig at han ikke kommenterer den iøynefalJende Ibsen-parodien når han 

 

83

fordi de vurderende kommentartekstene framstår som Arsak både til diktets 

kvalitet og til dets nærvær i anmeldelsen. 

Dette kan synes selvfølgelig: vurderingen skal nettopp bestå i å begrunne 

diktets gode og dArlige sider. Men dermed blir vurdering mest interessant 

som litteraturhistorisk materiale, fordi fordommene om hva som er poetisk 

må festes til det allerede leste; dagens dikt leses med gårdagens dikt som 

forventningshorisont og grunn. 

Den litterære dannelsen blir den viktigste kvalifikasjonen for allmenn 

gyldig lesning, og forutsettes som en allmenn dannelse. Det er en selvfølge 

at dette forholdet tjener den profesjonaliserte litteraturbetraktningens 

interesser, og innenfor dannelses-institusjonene uttrykkes nettopp allmenndannelsen 

ofte som et krav til leseren n4r leseren skriver. 14 Det er imidlertid 

like klart at den enkelte lesing ikke er avhengig av å oppfylle slike krav for 

å være gyldig. Lesing og lesning er dermed åpenbart atskilte fenomen, og 

lesningen kommer i veien for dokumentasjon av lesingen. 

Den vurderende kommentarteksten henter sin status fra et illusorisk 

topos humilitas: tilsynelatende underordner "sekundærteksten" seg "primær 

teksten" med en respektfull og objektiverende distanse, mens den egentlig 

griper over "primærteksten" ved hjelp av kraft fra 'poetisitet' -toposet eller 

liknende doxa-ressurser. Dette forholdet, det tekstuelle overgrepet, er 

karakteristisk også for de andre kommentar-sjangrene. 75 

Harald Sverdrups ''Etterord" til Han finner sin elskede består av 

påstander om dikt og deres verdi, og stAr dermed i et annet forhold til 

anmelderne, fordi denne teksten forholder seg til samme topas som det 

anmelderne oftest bruker. 

74 Jamfør T.S.Eliot, Michael Schmidt, og begrepet intertekst. 

15 Se gjeme Northrop Frye: Anatomy of Criticism, ss.3-6. 

 

85


 

Elleve av anmelderne kommenterer "Etterord". Disse elleve er 

Nationens anmelder (2), Christiansands Tidendes anmelder (3), Engv. B. (5), 

Edvard Beyer (6), Paal Brekke (7), Arnljot Eggen (9), Reidar Huseby (11), 

JaB (12), Kjell Krogvig (14), Karl Marthinussen (15) og Asbjørn Aarnes 

(19). 

"Etterord" er en kort prosatekst som består av syv avsnitt. Teksten 

inneholder mange figurer, men eksplisiterer sitt tema på en slik måte at det 

ikke er problematisk for meg å lese inn et rimelig konsistent denotasjonsnivå. 

For å si det greiere: teksten kan behandles som kommunikasjon, og 

det jeg vil prøve på er å forstå forfatterens mening. 

Teksten framstår for meg som en etterstilt og underordnet kommentar 

til diktene, og inntar dermed en posisjon som ligner anmeldelsenes topos 

humililas. Hadde teksten stått som et forord ville virkningen ha vært ganske 

annerledes, da ville denne teksten stå som grunn og forutsetning for, og 

dermed tydelig overordnet, de etterfølgende diktene. Dette forholdet ligner 

forøvrig syntaktisk forvekt, den emiatiske foranstillingen som er et viktig 

syntaktisk-stilistisk virkemiddel i norsk språk. "Etterord"ets etterstilling 

demper dermed også tekstens funksjon som program for diktene. 

l Eksotisme. Første avsnitt presenterer undring og fremmedhet som vilkår 

for dikting. Bruken av termen 'arabesker' konnoterer til det eksotiske. 

2 Automasjon. Andre avsnitt stiller den hverdaglig automatiserte omgang 

med virkeligheten i kontrast til det foregående, og knytter den til det daglige 

arbeidet. 

3 Nei. Forfatteren benekter her at diktet kan oppleves av menneskene i 

det hverdagslige: "De har ikke tid". Argumentet knyttes til det bibelske 

krukke/kilde motivet. 

4 Jo. Menneskene kan allikevel tilegne seg dikt, men bare når de er 

rykket ut av sin hverdagslighet av store hendelser i livet: "Når de er 

forelsket, når de skal ha et barn eller når de ligger for døden [ ... ] Da 

drikker de av kilden istedenfor av krukken". 

86

5 Magien. Femte avsnitt presenterer diktet som en ureduserbar (; 

uoversettelig) og magisk størrelse leseren må "åpne" seg for. Dikt-tilegnelsen 

knyttes til en mystisk communio og til angst, og dessuten til forestillingen om 

en barnlig åpenhet eller mottakelighet for 11 kråkeføtter og magiske steiner". 

Den innskrevne opprinnelses- og nærværs-metafysikken mister masken ber: 

''Det [diktet] taler direkte til sinnet, til hjertet, til barnet - eller hva en nå 

velger å kalle det." Legg allikevel merke til at senteret "det" ikke kan 

nevnes ved noe egennavn, men må refereres til ved en oppramsing av 

substituerbare ikke-synonyme termer. 76 

6 Krisen. I dette avsnittet etableres en dynamisk spalting ved hjelp av 

dikotymier: 

Grunnfjellet 

Kløften i oss 

Sannheten 

Hiroshima 

Underjordisk mørke 

Gjennoms.lruetse 

virkeligheten 

gudegnisten i oss 

evigheten 

blomsterenger 

stjemehimler 

gjen.nomslruetsesteknikken gjennomskuet 

Den paradoksale sistesetningen inkluderer alle dikotymiene, men harmoniserer 

dem ikke. Og dikotymien i sistesetningen er paralektisk figurert, så 

selv om forfatteren tillegger 'gjennomskuelsen gjennomskuet' sin sympati, står 

'gjennomskuelsen' både som forutsetning og motsetning til forfatterens 

holdning. 

7 Den dpne kløften. Konklusjonen bygger på paraleksens karakteristiske 

vakling som et bdde enten - og eller, en meningsspredning. "Virkeligheten" 

er både "enkel" og "komplisert", "enhver mening [utsagn, dom, påstand?] om 

en ting eller en person" gjør vold mot både deres enbetlighet, "gudsbildet i 

dem", og deres mangfoldighet, "sinnets utallige muligheter". 

16 Jamfør Tao te ching, de to første versene. 

 

87

Kul Hearik Flyllm 1990 

 

I lesningen jeg har gjort ovenfor ser jeg bort fra mange sammenhenger 

i teksten. Blant annet har jeg ikke kommentert mineral-metaforik.ken som 

forfatteren holder ved like gjennom hele tekstens forløp: "fastlandet" i første 

og fjerde avsnitt knytter seg til "magiske steiner" i femte, "grunnfjellet" i 

sjette og endelig "det harde fjellet" i siste avsnitt. Jeg har heller ikke 

kommentert viktigheten av at sjette avsnitt innledes med en upersonliggjørende 

passivkonstruksjon: "Det sies at [ ... ]". En rekke slike poetiske og 

retoriske sammenhenger har jeg unnlatt å kommentere, ettersom det er 

argumentasjons-utviklingen jeg vil forholde meg til videre. 

Seks av anmelderne ga ''Etterord" positiv kritikk, mens de resterende 

fem ga den negativ kritikk (jamfør figur 7). Jeg vil også dele anmeldelsene 

inn etter om anmelderne bare kommenterer teksten med en kort henvisning 

eller vurdering, eller om de tar opp og forholder seg dialogisk til argumentasjonen 

i teksten ved egen argumentasjon. 

Fire anmeldere knytter an til ''Etterord" med bare en kort henvisning 

eller yurdering. Dette gjelder Nationens anmelder (2), Christiansands 

Tidendes anmelder (3), Engv. B. (5) og Reidar Huseby (11). 

Edvard Beyer (6), Paal Brekke (7), Arnljot Eggen (9), JaB (12), Kjell 

Krogvig (14), Karl Marthinussen (15) og Asbjørn Aarnes (19) kommenterer 

teksten mer utførlig. 

Fra den første gruppen vil jeg bare gi et eksempel, hentet fra Reidar 

Husebys anmeldelse: 

88 

Hans andre prosastykke, et etterord, er skrevet for å hjelpe oss til å forstå dikt 

i det hele. Vi ville vært mer hjulpet om vi hadde fått flere dikt på linje med 

Steinen og sjøen i stedet for denne forklaringen, som synes hentet rett ut fra en 

gymnasiastavis.


 

I JaB's anmeldelse siteres siste avsnitt fra "Etterord" i sin helhet, og det 

awises uten forbehold: 

[sitat] 

Skriver hr. Sverdrup. 

Å nei, min gode herre. Så lett går det nå ikke an å prate seg vekk fra ansvar 

og objektiv vurdering. En dikter som ikke har noen mening med det han skriver, 

får sannelig finne seg i å bli dømt og fordømt som unødvendig. Og det er 

nettopp Harald Sverdrups poetiske utgydelser. Ingen har bruk for dem. Men 

kanskje det er noen sarte sjeler som føler d.et som sin plikt å føle noe for dem? 

Noe grellere eksempel på kommentarens negative karakter av tekstuelt 

overgrep har jeg ikke funnet i mitt materiale. Det er verdt å merke seg at 

anmelderen her siterer det avsnittet i teksten som er selvmotsigende, og som 

dermed framstår som uholdbar argumentasjon når det er trukket ut av sin 

sammenheng. Den uskjønne gjentakelsen av "føle" underbygger kontrasten 

mellom dikterens pathos og anmelderens ethos. 

Kjell Krogvig bruker ''Etterord" på en ganske annen måte i sin 

anmeldelse. Han henter fyrtåm-similen fra første avsnitt av "Etterord" 

direkte inn i sin egen tekst, og bruker den til beskriving av toposet 'verk': 

Harald Sverdrup slutter diktsamlingen sin med en etterskrift i prosa hvor han 

sammenligner dikteren med en mann som kommer inn til fastlandet fra et øde 

fyr. Han vil oppleve barn og blomster på en ny måte. En slik dikter er Harald 

Sverdrup. I den første diktsamlingen sin var han å likne med en fyrvokter som 

ikke kunne se annet enn himmel og hav og derfor ikke hadde annet å dikte om 

enn universets uendelighet og stjemers skinn. I den andre diktsamlingen kom 

han nok atskillig ned på jorden, men den poetiske opplevelsen har først nå 

kommet til ham. 

En slik syntese mellom kommentarteksten og den kommenterte teksten er 

ikke i seg selv uvanlig, men dette eksemplet er uvanlig tydelig. 

90

Sjene lesaiag: "EEIerord" 

I sin anmeldelse bygger Karl Marthinussen, som jeg har nevnt tidligere, 

på ''Etterord" når han argumenterer for lesningens individualitet (udelelighet). 

Nærmere bestemt siterer han femte avsnitt, og har ikke andre 

innsigelser til argumentasjonen enn denne: 

Utvilsomt er det riktig, at lyrikk alltid krever umidqelbarhet, om den skal bli 

opplevelse i oss. På den annen side bar vi jo også en utpreget intellektuell lyrikk 

som i høy grad beslaglegger vår analyserende evne. Det gjelder for eks. meget 

ofte Olaf Bulls diktning. Men det er en meget vesentlig ting det som Sverdrup 

sier i sitt "Etterord". 

Dette btlde-og aksepterer anmelderen, og arbeider videre med det alternativet 

som gir anledning til positiv vurdering. 

Asbjørn Aarnes siterer tredje avsnitt, og bruker sitatet først og fremst 

til en vending som underbygger hans egen argumentasjon og vurdering: 

Det lille efterord om diktningens vesen som Sverdrup har føyet til sin samling, 

er fint skrevet og bekrefter det inntrykk man får av ham gjennom hans dikt. 

Her står blant anent: [sitat] Dette stemmer nok for en del diktning, men ikke 

for den egentlige. Å tilegne seg den krever en samlet erkjennelsesberedskap som 

ingen av de nevnte situasjoner er egnet til å stimulere. 

Rekkefølgen med først aksept og dernest avvisning har jeg tidligere vist at 

strukturerer Aarnes' anmeldelse, og denne formen er vel egnet til det 

tekstuelle overgrepet som lar kommentatoren beherske den kommenterte 

teksten. 

Arbeidet med anmeldelsene har i liten grad ført til arbeidet med dikttekstene. 

Som kontekst-tilførsel stiller anmeldelsen seg til doms over diktteksten, 

og fremmer dermed sin egen verdi på bekostning av diktets. 

Fordommene i disse anmeldelsene fra 1953 kan ordnes, for eksempel ved 

hjelp av begrepet 'topos', men ordningen av stoffet har ledet arbeidet i 

91

Kort Hearik Flyum 1990 

 

retning av en historisk situering fordi anmeldelsene synes § henge nærmere 

sammen med den kritiske institusjonens situasjon enn med diktningens. 

Transporten mellom diktningen og kritikken finner i hovedsak sted på 

et offentlig retorisk (kamp)sted: litteratenes arena. Fordommene om de 

sammenhenger diktningen går inn i avsløres ikke s§ mye gjennom de svakt 

eksplisiterte utsagnene om 'poetisitet', som gjennom de opponerte 'form'topoi 

og 'verk' og 'biografi', som begge knytter an til b§de tekstens tilblivelse 

og situering. Disse topoi er doxale, eller tilforlatelige, og indikerer en 

forventet inneforst§tthet mellom anmelder og publikum; de er institusjonsbærende 

som generelle forventninger til anmeldertekstene, og kan liknes 

med gladiatorens innlærte gester og grep (prepon), men merker samtidig ut 

arenaen. 

'Poetisitet'-toposet er vagere, mer impliserende og mindre avklart. Jeg 

har ofte funnet motsigelser og andre merkverdigheter innen dette toposet, 

og de synes § bære preg av anmeldernes individuelle famling etter gunstige 

vurderingskriterier (kairos). Jakten etter individuelt markerende vurderingskriterier 

kan ha sammenheng med framveksten av n§tidens profesjonaliserte 

offentlighef 7 • 

Jeg avslutter ber hovedarbeidet med dikt-materialet fra Han finner sin 

elskede. Det finnes flere interessante dikt i samlingen, og mange dikt jeg har 

lyst til å arbeide med, men den neste boka frister ogs§. Så av tids- og 

plasshensyn vil jeg i det følgende gå over til § forholde meg til diktene i 

samlingen Sang til solen, som ble utgitt på Aschehoug i 1964. 

77 Trond Andreassen kommenterer i sin bok Det litterære system i Norge profesjonaliseringen 

av diktergjerningen, når han dokumenterer at en stor andel av de norske 

fo{fatterene arbeider i yrker •som m!·sies 1 ha relevans til forfatteryrket" (s.61), men han 

kommenterer ik/æ den generelle tendensen til profesjonalisering av offentligheten. 

92

Jeg avslutter også hovedarbeidet med litteraturkritikk og litteraturhistorie, 

selv om jeg også har lyst til det arbeidet. Lysten til å behandle 

analysens tekst, teksten om "selve verket' 178 har nemlig vokst seg sterkere 

under arbeidet med det "ytre" tekstmaterialet, historien. Ka.nskje er dette 

også en komplementær veksling, en komplementær dynamikk og dialektikk. 

Eller kanskje det er slik at jeg behøver nærlesing; det synes tross alt lite 

tjenlig trene seg til å konstruere tekster om diktning når de egne leseferdighetene 

ikke svarer til de historiske og teoretiske kunnskapene. 79 

78 For skillet mellom "ytre faktorer" og "verket sel v", se Wellek & Warren: Littuaturteori, 

ss.63-64 og 121-22. 

Jeg vil ikke gi deg henvisninger: det er for trist. 

 

93

Karl H•arik Flywa 1990 

 

(Virkeligheten slår inn i teksten min, verdens hendelser 

er ikke utsatt selv om det kan synes slik. Det hender også i tekster som 

er strengere fonnet, og det ville være en ulykke om formale betingelser 

hindret leseren i sin vilkårlige gjerning. Det er så mye som skjer omkring 

arbeidsprosessen med skrivingen. 

I løpet av denne teksten har min kone født oss et barn, Martin som nå 

er vel halvannet år gammel. Det har neppe vært uten konsekvenser for 

teksten min. Ute i verden har nylig Tyskland blitt "gjenforent" og Mikhail 

Sergejevitsj Gorbatsjov har fått Nobels fredspris, det er heller ikke små 

begivenheter, selv om min avstand til dem gjør at slikt ikke merkes. 

Jeg lar meg sjelden bry av mediabegivenheter, for jeg har mitt å gjøre, 

mitt liv å leve. Det er år siden sist. For noen dager siden, den tiende 

oktober 1990, viste imidlertid Norsk Rikskringkastings programpost "Antenne 

ti" en fjernsynsreportasje, som traff meg et sted midt i hjerte/smerteregionen. 

Reportasjen viste tilstanden ved en del "omsorgs"institusjoner i Romania. 

Bortsatte, og psykisk og fysisk utviklingshemmete barn lever der under VIlkår 

så fryktelige at billedmediet virkelig viste sin berettigelse, for å formidle 

disse barnas situasjon med ord overstiger nok etter min vurdering den 

alminnelige journalistiske språkevnen i denne tiden. 

Der var småbarn (2-3 år gamle) som lå døende, uten pleie og omsorg, 

selv om den fremtidige dødsårsaken ikke ville komme til å være annet enn 

manglende vask, manglende fysisk og/eller psykisk stimulans, mangelfull 

ernæring. Der var barn som etter alt å dømme hadde vært psykisk friske 

da de kom til institusjonen, men som nå hadde tatt ubotelig skade av 

"omsorgen". Der var personale som nok heller ikke har unngått å ta skade 

av at de var satt til å forvalte Helvete. 

Lesingen min, leselysten og viljen til lesning blir ikke upåvirket av slikt. 

Jeg griper til Harald Sverdrups dikt "Ved pianoet", fra diktsamlingen 

Syngende natt, som ble utgitt på Aschehoug forlag i 1955. 

94

l Den bleke pike er litt gaL 

 

Mer skal det ikke til, før noen av oss snur seg bort, ser forbi, ser ned, 

fornekter for tredje gang. Litt gal bare, og det åpner seg avgrunner: galskap 

er tabu, trussel og mørke trær i natten. Det skal ikke mere til før noen av 

oss utsetter den sosiale viljen, møtet og våre egne følelsers åpning. I 

Romania er disse barne"hjemmene" omgitt av gjerder, piggtråd, vakter. 

Barna var sperret inne i et ufattelig 'utenfor'; utenfor rommet: familien, byen, 

oppdragelsen, leken. Utenfor tiden: arbeidet, hvilen, høytiden, reisen, 

hjemkomsten. 

2 Hun sitter der ved silt klavir 

For den som har et klaver, eller en filledukke kanskje en bildebok. Den 

kommer tidlig, tilfredsstillelsen ved å si: mitt, og er nært knyttet til 

forestillingen om å være noen for seg selv. I Romania har noen av 

barnehjemsbarna nesten ikke egne klær, ingen personlige rutiner, ikke noe 

som forteller dem at de finnes. Tenk deg å være uten identitet; uten selv, 

der finnes det bare en mulig identitet: oss utenfor. 

3 og bygger opp en katedral 

Arkitekter og håndverkere bygger himmelstrebende arkitektur for å hylle 

kjærlighetens og nådens krefter, borgerne betaler gildet med oppriktig 

offervilje (og litt prestisje) (og ikke uten å beklage seg litt). Men det er ikke 

så lett å se de små ofrene, de som ikke er av et sUlet format at de gir 

prestisje. I Romania finnes barn som ikke får gi, som ikke har noen å gi til, 

som har blitt frarøvet alt de hadde å gi; selv livet. 

4 av J..jærlighet og tlnd 

Ånden forlater ikke et menneske før livet forlater det. Pustens sete i 

kroppen er den store muskelen i mellomgulvet, den som forteller deg når 

noe er galt. Inspirasjonen rammer alle, selv de gale, selv de små barna i 

 

95

Karl H•arik l'lyotm 1990 

 

Romania som er i ferd med å miste pusten. Kanskje er deres pust særlig 

verdifulJ fordi de er sl!. fattige i ånden. Og finnes det pust, så finnes det 

også en plass for kjærlighet. 

5 med slik en liten hlJnd 

Kan vi mdle berøring? Berøringens kvalitet avhenger også av mot 

takeligheten og oppmerksomheten hos den som blir rørt ved. Har jeg nå 

latt · de rumenske barnehjemsbarna røre ved meg? Hvordan kan det 

rumenske samfunnet omkring disse institusjonene fungere, tilsynelatende 

uberørt? Så mange små hender, jeg kan ikke møte alle. 

6 og merker ikke at de ler 

De utstøtte er selv kanskje ikke klar over uretten som blir gjort mot 

dem. Dette gjør uretten større, det er urett å slå barn, men barnet vet da 

at det blir slått. Hvem har ansvaret for dem som ikke vet, ikke kan si fra? 

Hvem har ansvaret når en stat, som Romania, forsømmer sine svakest stilte? 

7 og snakker i den store sal 

Det store kommunikasjons-rommet, massemediene og alt som hører til, 

tjener det de svakeste? Selv om journaliststanden skryter av å bringe den 

alminnelige og maktesløses elendighet inn i offentlighetens søkelys, skjer det 

alltid for sent: en katastrofe er ikke en nyhet når den ble forhindret. Den 

internasjonaliserte massekommunikasjonen inneholder veritable mengder støy, 

det er til og med vanskelig å danne seg en mening, fordi det jevne surret av 

reportere, platepratere, kåsører og profeter fyller luften. 

8 der ingen hører hva hun ser. 

Det skal et ærlig forsøk og en god vilje til for å forstå over en slik 

avstand. Allikevel er det en rest av ånd igjen i hvert av disse barna, og de 

ble alle "Bom at the right time", slik Paul Simon synger på sin nylig utgitte 

96

Karl Hearik FJyu.m 1990 

(topos: (retorisk) analyse) 

 

Tilførselen av kontekst til teksten kan foregå ved at jeg sammenholder 

den med andre tekster, som jeg hevder har sammenheng med primærteksten. 

Den påståtte sammenhengen og de andre tekstenes egenskaper vil i et slikt 

oppsett være medbestemmende for lesningens ordning. Når jeg arbeider pli 

denne måten skyter jeg inn et tekstlag mellom meg og primærteksten, og 

oppnår ved det en objektiverende tids-distanse mellom teksten og lesningen. 

Tekstanalysen tilfører den enkelte teksten kontekst ved å beskrive den 

med en ordnet og fundert terminologi. Analysens terminologi pretenderer 

gyldighet utover den enkelte teksten og den enkelte lesingen. Terminologien 

utgjør dermed også et distanserende og objektiverende tekst-innskudd, men 

et innskudd som oppnår distanse mellom tekst og lesning ved "romlig" 

( over)ordning. Det er ikke overraskende at terminologien som regel baseres 

på svært alminnelige fordommer. 

Jeg vil her ta utgangspunkt i en av de mest utbredte fordommene som 

kan legges til grunn for en tekstanalytisk terminologi for lyrikk, nemlig 

forestillingen om at den litterære teksten kan leses som et helhetlig og 

avsluttet utsagn fra et menneske. Det er skrifttekstens kontekstfattigdom 

som berøver leseren den konteksten som tilhøreren hadde en gitt tilgang til 

før fonogrammet, nemlig talerens nærvær. Instansen "i teksten" vil jeg i tr1ld 

med konvensjonen benevne 'det lyriske 'jeg", eller "jeg'et'. 80 

Men før jeg drøfter denne termen, vil jeg spekulere litt om noen 

alternerende termer, som alle har interessante denotasjoner. Disse modige 

termene er tre, som i eventyrene, og heter 'individ', 'subjekt' og 'person'. 81 

80 Kittang!Aarseth: Lyriske strukturer, Morten Nøjgaard: Litteraturens univers, Peter 

Hallberg: LitterlJr teori och stilistik. 

81 Termen 'identitet' er nærliggende, men jeg utelater den her fordi dens tautologiske 

karakter ikke byr seg til i denne sammenhengen; selv-likhet peker i liten grad utover seg 

selv. Dessuten ville jeg gå glipp av den fine tretalls-formelen om jeg tok den med. 

98

Karl Heorik PlyuJD 1990 

 

Jeg bar nemlig funnet et godt ord i grammatikken: nexus. Heldigvis kan 

jeg bruke dette ordet i tilknytning til tekstanalyse av dikt, fordi det finnes 

tradisjon for å konstruere tekstanalytisk terminologi i analogi med lingvistikken. 

Strukturalismen innenfor litterær teori og metode har skaffet til veie en 

rekke effektive og sterkt ordnende termer til analytisk beskriving av 

skjønnlitteratur. I tradisjonen etter lingvisten Ferdinand de Saussure har 

en rekke sterke redskapssett blitt utviklet til analyse av mange ulike 

gjenstander, så sant det har vært passende å postulere likhet mellom 

gjenstandens oppbygning!situering og språket. 

Jeg betrakter ber denne likheten som metaforisk. Jeg vil i det følgende 

forsøke å konstruere en terminologi for beskriving av det lyriske 'jeg' ved å 

overføre termer fra den grammatiske tradisjonens beskriving av den 

solidariske relasjonen mellom subjekt og predikat, som 6g har vært kalt 

'setningskjeme' eller 'nexus'. Jeg prøver dermed å beskrive diktet som en 

syntaktisk minste-enhet, et litterært minste-forløp. 

Det er i grunnen merkelig at jeg ikke kjenner til noe tilfelle hvor dette 

bar vært gjort før, ettersom grammatikkens priviligerte objekt, setningen, i 

flere autoritative tekster har vært brukt som metafor og modell for analyse 

av narrative tekster. 84 Det finnes også tradisjon for å oppfatte diktet, særlig 

det moderne, som en minsteform for litterær forløps-struktur. 85 

Nexus består av et nominalledd og et verballedd. Diktet er et merke 

eller produkt av en handling. Dette merket vil jeg splitte 86 ved å lese inn 

i det en handlende, nomenet, og handlingen, verbet. Ordet 'dikt' kommer av 

det latinske ordet 'dicere' for 'å si'. Diktet er et gitt stykke språk, parole, 

84 Se for eksempel Roland Barthes: "Introduction to the Structural Analysis of Narrative•, 

Gerard Genette: Narrative Discourse, Greirnas(?), Todorov(?) 

as Jamfør Jan Erik Vold: "Prosa er linje, poesi er punkt". 

100 

Det greske ordet analusein bar etymologisk betydningen 'å løse opp'.

16, 24, og 26-29. Den doble opptakten i første linje etablerer de to 

trykklette stavelsene som diktets fremherskende rytme-enhet, og står i 

kontrast til den trykktunge stavelsen som avslutter denne korte linjen. Dette 

markerer førstelinjens helhetskarakter. Effekten av dobbel opptakt i linjene 

mot slutten av diktet, er for meg en rytmisk akselerasjon, en rytmetopp i 

linje 26-29, som fører til en pause (cesur) i min lesing ved innledningen til 

linje 30. 

Linjelengden målt i antall stavelser er også grundig organisert. Diktets 

linjer pulserer i lengde, fra innledningslinjens sju stavelser, over diktets 

lengste linje, linje ni (17 stavelser), til det midtre lavmålet i linje sekstens ti 

stavelser, over en ny topp i linjene 19, 20 og 22, som hver har 15 stavelser, 

til den konkluderende linjeparet med 5 stavelser hver. Når linjelengden 

avtar mot slutten av diktet, akselererer rytmen. De to avslutningslinjene 

skilles dermed ut, med sin tyngre rytme og mindre lengde. Et annet trekk 

som binder de siste to linjene ytterligere sammen, er at de er rytmisk 

identiske. 

Utsigelsen av diktet er en sirkulært avsluttet rytmisk pulserende ekstatisk 

tilbedelse av fruktbarhetens gud. Bildene er ofte kontrasterte, konnotasjonene 

bryter mot hverandre. Dette er kaskje mest tydelig i verbene i linje 

20: 'parrer', 'elsker', 'dreper'. Den rytmiske organisasjonen bidrar til å 

syntetisere motsetningene, og ekstasen framstår som tilbedelse av en enhetlig 

guddom ved diktet som den syntetiserende tilbedelses-handlingen. Han 

synger. 

3 [nomen] 

I siste linje er han "alene som før". Før hva? I alle fall før diktet, for 

pronomenet i diktet presenteres allerede i tittelen med objektsformen 'oss'. 

'Vi' bestemmes i linje 29 som 'vi elskende', og lest i lys av de mange 

kontrasteringene av mannlig og kvinnelig kjønn, for eksempel i linjene 9-12, 

 

103

Karl H..nt Fly1a11 1990 

 

er det lett å etablere 'vi' som bestående av både mann og kvinne. Den 

kommunikative motparten til 'vi' er 'Gud', se linjene 23 og 27. 

4 [verb] 

Dette 'vi' er etter teksten å dømme engasjert i en kommunikativ aktivitet 

som bare varer et sekund, og som smelter sammen motsetninger, for 

eksempel i linje 1: 'jeg/du', linje 19: 'lys/mørke', linje 20: 'dreper/elsker', linje 

27: 'menrieske/gud', linje 28: 'himmeVmørke' og i diktets helhet: 'mann/kvinne'. 

Før atskillelsen finner sted i de tre siste linjene. 'Jeg'ets innstilling 

til sammenbruddet i kategoriene er en ekstatisk 92 ambivalens: aktiviteten er 

"hellig og heslig". 

Diktet er formet i en idealisert samleierytme, stigende til orgasmen, 

diktets ekstatiske høydepunkt (kanskje opphopningen i linje 20). Ekstasens 

rytme og orgasmens syntese styrer diktet, inntil den opphører i en postcoital 

tomhet: "alene som før", hvor utsigelsen, tilbedelsen, ekstasens totaliserte 

kommunikasjon: communio, opphører. 

Analysen ovenfor er grovdiSponert ved hjelp av skjemaet dixi, den er 

ikke sterkt styrt av lingvistikk-metaforen i detaljene. Når jeg nå skal utvikle 

skjemaet videre, vil jeg utbygge terminologien ved hjelp av en del termer fra 

den lingvistiske beskrivingen av indo-europeiske språk. Framgangsmåten er 

i ett og alt ad hoc, men jeg velger fra starten av å gå til beskrivingen av hele 

denne språkgruppen for å finne termer, fordi jeg dermed antar et mulig 

videre gyldighetsområde for terminologien min enn jeg uten videre kunne_ 

anta dersom jeg hadde hentet termer fra mer lokale lingvistiske beskriving er. 

Bekrivelsen av proto-indo-europeisk morfologi i Encyclopædia Britannica 

danner grunnlaget for termsettet, men jeg har justert terminologien ved hjelp 

av boka Sprdkvitenskap - en elementær innføring (Rolf Theil Endresen med 

92 Ekstase: etym.: displacement; utenfor staSis: likevekt, stabil harmoni 

104

Jeg vil dermed i utgangspunktet anta ethvert dikt som imperfelaivt, fordi 

ethvert dikt kan åpnes til A produsere videre skrift, for eksempel lesning. 

Skriftens presens er konstruert i ettertid, når han har gjenvunnet 

kontrollen med åndedrettet. Utsagnet som eksternt betraktet dikt-helhet stAr 

dermed uten tvil i preteritum. Denne bestemmelsen er imidlertid problema 

tisk, fordi den også innebærer et prinsipielt leser-valg. For den som leser blir 

diktet til i en spenning mellom skriftstykkets preteritum som et gitt lexikon 

og lesingens presens som et uavsluttet spill av meningsmuligheter. 

Utsagnsverbets modus er like problematisk A bestemme. Den enkleste 

bestemmelsen vil være A ordne utsagnsverbet inn under termen indikativ. 

Men til dette diktet ville jeg også kunne bruke bestemmelsen optativ, i tråd 

med alle de positivt ladete bestemmelsene i diktet: skjønnhet, mykt, glede, 

troskyldig, smilende, ømhet. Termen 'optativ' viser her til dikt-handlingen 

beskrevet som en villet gjentakelse av begjæret. 

Den mest problematiske kategorien på dette nivået er vox. Her er 

gjensidigheten ubestridelig: hvis jeg innberegner leseren stAr utsagnsverbet i 

alle tre klasser. 

Det viser seg i denne beskrivingen en massiv interferens mellom leseren 

og teksten pA utsagnsverbets nivå. Hvilke vilkår som avgjør leserens valg vil 

jeg ennå ikke påstå noe om. 

3 [nomen] 

'Jeg/du' er nomen-konstellasjonen i diktet. Tiltaleformen lukker diktet 

rundt dette vi to, og diktets henvisninger til fenomen utenfor denne 

relasjonen står som bilder om 96 fenomen internt i relasjonen. ''Tromme- 

96 Dette er søkt, men jeg har altså i det daglige problemer med å fl rykket bort den 

hierarkiske og statiske allmennbetydningen i uttrykk som 'skrive om', 'handle om', 'synge 

om' og 'mene om'. For l klare dette foretar jeg ofte, men ikke konsekvent, en idiosynkratisk 

endring av uttrykkenes grammatikk og denotasjon. Jeg prøver l bruke disse 

uttrykkene som prosessorienterte sammensatte verb: 'om-skrive','om-handle', 'om-synge' og 

 

107

Kad Hellrik PlyluD 1990 

 

hvi.rvel"en er "i mitt hjerte". Han er beskrevet som en innerverden av 

sanser: hjerte, syn, pust, glede, brunst, stum, øm, mens hun er beskrevet 

som en sansbar ytterflate: vandre, nesevinger, rytme, rygg, haser. Diktets 

nomen er dermed mulig å bestemme som henne sanset av ham. Synssansen 

dominerer ham, og utløser i diktets beskriving gleden, brunsten og ømheten. 

Men referansepunktet for ham i det fysiske er alikevel pusten, som indikerer 

effekten av sansningen og manifesterer følelsene i kroppen. 

4 [verb] 

Det er av interesse her at de signifikante forekomstene av verb knyttet 

til 'jeg' i teksten er følgende: jeg ser, jeg mister, jeg ser, jeg blir stående. 

Disse verbene markerer alle et opphør av 'jeg'ets aktivitet. De er alle 

perfektive i min semantisk rettete forståelse av termen. Diktets to ledd gir 

også en avsluttet helhet; selv om de er formet over pustens sykliske forløp, 

peker innpust/utpust-strukturen her ikke fram mot noen videre gjentakelse. 

Verbene i dette perfektive forløpet står i presens, dette vil til sammen 

si at diktet beskriver et sam-tidig og avsluttet forløp. 

Samtidigheten kan imidlertid leses som indikert brutt ved delingen av 

diktet i to avdelinger. Hvis jeg leser inn et samleie mellom avdelingene kan 

jeg underbygge det ved parallellitet med elementene 'opp trapp (rytmisk 

stigende)/ned trapp (rytmisk faJiende)' og 'inhalasjon (spenning)/ekshalasjon 

(avspenning)'. En slik lesning kan også motivere diktets lukning mot pustens 

normalt syklisk gjentatte form. Det finnes ingen markerte holdepunkter i 

diktet for en slik lesning. 

Leseren er fraværende som markert instans i dette diktet, og 'jeg'ets 

utsigelse er ikke rettet mot noen tid utenfor diktets interne presens, dermed 

står det i indikativ. 

'om-mene'. Derfor: 'om-bilde'. 

108

De fleste andre verb i diktet beskriver virkninger 'jeg'et påføres: slår 

([ ... ] mitt hjerte), overmannet, forvirret, gjør (mitt hjerte), overrumplet. 

Nexus-verbet står dermed så vidt jeg kan se i passiv. 

Analysen ovenfor er mye sterkere styrt av lingvistikk-metaforen 

detaljene. Det følger for meg et visst ubehag med å legge en slik sterk 

styring på lesningen: min forventning om styringen interfererer i (for) stor 

grad med lesingen. Terminologien synes imidlertid rimelig effektiv: jeg har 

fanget opp momenter jeg neppe ville ha kommentert uten slik styring. Jeg 

har enda ikke vurdert om dette er befordrende for den som vil lese. 

Når jeg her skal utprøve lingvistikk-metaforen for nexus' nomen, vil jeg 

utsette diktet ''Profil' 197 for denne behandlingen. 

c 

l Jeg 

'Jeg'et er merket som maskulint ved paralleliteten mellom "du og jeg" 

i første linje og "En kvinne" og "En mann" i andre og fjerde linje. Den 

parataktiske strukturen "du og jeg" gjentas dessuten ved like-vurderingen 

mellom kvinne- og manns-profilen: ''En mann i samme fjerne stil." 

Utsagnssubjektet er singulært. Jeg finner ingen splittet stemme eller 

flerstemthet i utsagnssubjektet til dette diktet. Jeg finner heller ingen 

merker som holdepunkt for å bestemme utsagnssubjektets kasus som noe 

annet en det normale nominativ-subjektet. 

Utsagnssubjektet framstår som et bestemt personlig pronomen. Utsigelsen 

er distansert, uten sterke emosjons-merker, noe som står i kontrast til den 

intime scenen som beskrives. Subjektet synes her ikke underkastet noen 

overordnet kraft, men viser sin 'jeg' -maske uten noen avslørende brist. Han 

97 STS s. 18, SD s. 93. 

 

109

IWt Hearik FlyvJD 1990 

 

skriver selv inn profilen ''blant stjernene", og inntar posisjonen som den 

"fjerne" "ømhet"ens scriptor fiksert utenfor diktets tid. 

2 [sier] 

Utsigelsen er strengt metrisk formet. Diktets to korte strofer består av 

trokeiske vers med opptakt, med unntak bare for det problematiske 

tredjeverset i første strofe. Verslengden avtar i hver strofe; førsteverset er 

det lengste i hver av dem, med sine fem trykktunge stavelser. De resterende 

versene i hver strofe har fire trykktunge hver, igjen med unntak for første 

strofes tredje vers, som har tre. Denne tyngden fremst i hver strofe bidrar 

sammen med de mannlige versutgangene til et inntrykk av ro og stabilitet. 

Første og siste vers i hver strofe har enderim. Lukningen rundt det 

midtre vers-paret i hver av strofene bidrar ytterligere til inntrykket av 

stillstand. De betydningsrike rimordene 'proftl/stil' og 'hud/Gud' gir leseren 

anledning til emfatisk trykk og kvantitet, noe som fører til avtakende tempo 

i min lesing. 

Diktet har, til tross for den regulerte rytmen, ikke noe vokalt preg. 

Rytmen er tung og statisk, kanskje karakterløs, og gir diktet et preg av skrift 

nettopp ved den lydlige organisasjonen. Et annet argument for diktets preg 

av skrift er at bruddene mot formen i første strofes andre og tredje vers 

vanskelig lar seg innordne ved høytlesning, særlig fordi begge disse versene 

har kvinnelig utgang. 

For å innordne formbruddene kan jeg fremme følgende argumentasjon: 

i diktets verden er Gud formgiveren, og formen tiltar i fasthet fram til Gud 

nevnes sist i diktet. 'Jeg'et er i følge dette et medium. En slik lesning har 

lite støtte i min lesing av diktet. Innenfor rammene av en slik lesning har 

jeg vondt for å forstå hvorfor de mest markante formbruddene forekommer 

nettopp i det verset hvor Gud nesten nevnes, for hvem sin hånd skulle 

metonymien i første strofes tredje vers ellers nevne? Dessuten kan jeg ikke 

forstå at formbrudd finner sted når ingen form er etablert Forståelsen av 

110

Karl Hearik F!yu11 1990 

 

sammensmeltningen gjentas: "Vårt hjerte", og koblingen til (fiks)stjernenes 

bestandighet re-aktiveres, i det lyset blir et bindeledd mellom stjernene og 

'vi'et. Endelig motsier sisteverset fastholdelsen, fordi evigheten, Gud, "tåler" 

'vår' fastholdelse "bare et sekund". 

Jeg utsetter også i denne analysen lesingen min for en ubehagelig 

(ordnings)tvang, men denne styringen er stadig produktiv. Eller rettere: den 

forandrer både lesingen og lesningen, men om den er befordrende ved at 

den for eksempel åpner for noe som ellers ikke ville ha kommet med kan 

jeg ikke lenger avgjøre, og jeg kan heller ikke vite hva den fortrenger. 

Under lesningen har jeg hatt en følelse av større frihet i de delene hvor jeg 

ikke båndlegger meningen ved en forutsatt terminologi. 

Jeg vil nå prøve ut terminologien i alle ledd av skjemaet med diktet 

"Sang til solen' 198 • 

D 

l Jeg 

Det maskuline 'jeg'et er ikke kjønnsbestemt med merker i teksten, 

unntatt allusjonen til den kvinnelige elskede ved koblingen til 'rådyr' i første 

avdelings femte til åttende linje, og bestemmelsen "gutterøst" i femte 

avdelings tredje linje. Ingen av disse merkene er sterkt entydige. 

De mange apostroferingene i diktet bidrar til at leserens posisjon og tid 

står umarkert. Subjektet står i nominativ, ved at det ikke har noen annen 

funksjon enn å være tekstens subjekt i en utsigelse av allmenn karakter,. 

rettet til nevnte kvasi-mottakere. 

Selv om utsagnssubjektet er singulært, finnes en flerstemthet i dette 

diktet. Beskrivelsen av "denne velsignede dag" er ingen friksjonsløs 

forskjønning av tilværelsen. Dette kommer særlig til syne i den siste 

112 

STS s.l9, SD s.93·97.

Karl H

'Vi'et forekommer såvidt sjelden at jeg vil liste opp alle forekomstene: 

2. avdeling: vårt eldgamle hjerte, 3.avdeling: en fortid vi andre har glemt, 

vårt jorde, 5. avdeling: vårt hasselkjerr, 6. avdeling: sandbakken sør for oss, 

vårt landskap, vårherre, vårt tun, vårt daglige brød, vår skyld, 7. avdeling: du 

lyser velsignelsen over oss, vi sitter beveget, Du og dine mangfoldige 

skapninger taler i oss og usynlighetshetten har senket seg over oss som om 

vi var streifet av kjærlighet og vår korsfestelse mellom kjønnene glemt, også 

vi har honning i cellene, 10. avdeling: vårt hus, vår hånd, bladene rundt oss, 

vårt igår og imorgen, vårt liv svever i lyset og lidelsen kjenner vi fortsatt, 

våre føtter. Vekslingen mellom et inkluderende ubestemt 'vi' (der leseren 

6g kan være med), og et ekskluderende bestemt 'vi' (der leseren ikke er del) 

setter i scene et spill med pronomenet der 'jeg'ets utsagn veksler mellom 

allmenn og spesiell gyldighet. Utsagn som ''vårt eldgamle hjerte", omfatter 

i min lesning 'jeg'et, det bestemte 'vi' og det ubestemte 'vi', mens utsagn som 

''vårt jorde" bare omfatter 'jeg'et og det bestemte 'vi'. 

I dette diktet forenes det allmenngyldige og det singulære ved hjelp av 

'jeg'et; den singulære hendelse eller relasjon antar verdi i forhold til det 

allmenngyldige, og omvendt, fordi 'jeg'et i et 'velsignet øyeblikk' kan bruke 

begge mål i lovsangen. Jeg bør med andre ord lese dette diktet både som 

abstraksjoner 'jeg'et har maskert som konkreter, og som konkreter 'jeg'et 

abstraherer en bestandig innsikt fra. 

Et skille mellom det singulære og det allmenne er merket i tiende 

avdeling, i forbindelse med apostroferingen av (det kvinnelige) mørket: ''Til 

sist vil jeg hilse deg, søster mørke l du hviler tett under vdr Mnd og bak 

mitt hjerte" (min utheving). Her åpner diktet seg for tolkning ut fra 

spørsmålet om hvorfor hånden er vår, når hjertet er mitt. Ett annet relevant 

tekst-sted til dette spørsmålet er ''vårt eldgamle hjerte" i andre avdelings 

sjuende linje; en tolkning bør kunne forklare når og hvorfor hjertet er vårt 

og når og hvorfor det er mitt. 

 

115

IWI Hearik Flyul1990 

 

'Jeg'ets kjønn er, som ovenfor nevnt, ikke sterkt markert. En sterkere 

kjønns-markering gir tiltaleformen individet retter til diktets fremste og oftest 

apostroferte "guddom": broder sol. 

Diktet veksler mellom vokativ ved apostroferingen av en rekke 

naturfenomen (sol, rlidyr, mliltrost, svarttrost og sli videre), og genitiv ved at 

en del fenomen beskrives i en avhengighetsrelasjon til 'jeg'et (mitt tun, min 

elskede, mine meiser og finker, min ørlille verden av skjønnhet, og så 

videre). 

4 [verb] 

'Jeg'et vender seg i dette diktet bort fra leseren, og taler til naturen 

velsignet ved solens lys. Når 'jeg' et taler til naturfenomenene kastes han ofte 

av presens-situasjonen og over til fortids- og/eller framtids-tempi. Talen til 

svarttrosten, elgen, kråkene og myggen inkluderer utsagn om fortid, mens 

talen til huggormen og edderkoppen inkluderer utsagn om framtiden. Igjen 

finner jeg at deler av talen forholder seg til rekker av sammenholdte 

hendelser (iterative rekker) fremst i talen til gjøken, men også når han taler 

til bekken, mørket, handelsmannen og hønsehauken (og flere). 

Lovsangen framstår som en handling der 'jeg'et manipulerer tempus- og 

nomen-bestemmelsene for å fonne sin opplevelse av sine egne omgivelser, 

og står på denne måten i medium. Talen, som dermed framstår som en 

vilje-handling i presens, kan her bestemmes som konjunktiv, noe som 6g 

understøtter bestemmelsen av forekomstene av iterativ i diktet (singulær 

hendelse -> repeterbar hendelse). 

Gjentakelses-aspektet som er spredt i diktets hendelser setter også 

dikotymien perfektiv/imperfektiv i spill. Den tredje kategorien, iterativ, 

frambyr seg som en mulig bestemmelse. Det er blant annet fordi diktets 

omfang er såpass stort at all variasjonen i nexus-bindingen blir mulig; diktets 

egen-tid (realisasjonstid) muliggjør et mer utbygd forløp der variasjonene i 

nexus harmoniseres ved gjentakelsene, ved det individualiserte og situerte 

116

Lesøiug 0: "Saug til IIOI

Nau: aoddl011 

2 Nomen (Pronomen: personlig) 

Kategorien nomen bruker jeg til å beskrive diktets nexus' subjekt som 

person (det vil si menneske og maske). Som for verb-kategorien fylles den 

første nomen-posten i dixi-skjemaet ut med beskrivingen av diktet som et 

helhetlig utsagn (identitet), mens den andre nomen-posten fylles ut med 

beskrivingen av diktets del-utsagn (differens), for å fylle ut de to postene 

med observasjoner av ulik presisjonsgrad. 

'Pronomenets egenskaper som ikke-utfylt i kontekstfattige tekster gjør 

karakteristikken av pronomina viktig som rom for innlesning, jamfør for 

eksempel Al og Dl ovenfor. 

2.1 Genus: maskulinum (Cl, Dl og D3), commune (C3) 

Genus-termene har jeg bru.kt for å bestemme nomenets kjønn, det vil 

si en beskriving av en egenskap til nomenet. 

2.2 Numerus: singularis, dualis, pluralis 

Også disse termene har jeg brukt til å bestemme egenskaper til 

nomenet, nemlig hvorvidt nomenet inneholder en (Cl, Dl og D3), to (A3 

og C3) eller flere enn to personer (D3). 

2.3 Kasus: nominativ, akkusativ, genitiv, vokativ 

Disse termene gjelder for forholdet mellom nexus-verbet og nomenet. 

Nominativ bestemmer nomenet som et normal-subjekt for handlingen (Cl og 

Dl). Akkusativ bestemmer nomenet som handlingens objekt (C3). Genitiv 

bestemmer at nomenet står i et eieforhold til det omtalte (D3), mens vokativ 

bestemmer et tiltaleforhold fra 'jeg'et til det omtalte (03). 

119

Karl Hoarik Flyum 1990 

2.4 Bestemthet: bestemt, ubestemt 

 

Bestemthet gjelder for om nomenet er merket med partikulære relasjoner 

og attnbutter (bestemt, Cl, C3, Dl og D3), eller om det har få eller helt 

mangler slike (ubestemt, D3). 

Jeg har brukt mange av disse termene blide i direkte og overført 

betydning i beskrivingen av tekstene. Dette gir et rom for glidning i 

meningen ordene gir, et spillerom for leserens mening. Det gir også en 

utviklet mangel på presisjon i terminologien. 

Lesningene A, B, C og D ovenfor er bygget opp ved hjelp av dro 

skjemaet og den tilhørende terminologien. Disse lesningene noterer 

imidlertid en rekke observasjoner som ikke er betinget av terminologien. I 

det følgende vil jeg skrive lesninger om noen dikt fra samme diktsamling, og 

gradvis bruke terminologien mer rigid, for til slutt å prøve den ut som en 

ren notasjonsform. 

Til innledning velger jeg imidlertid å bruke terminologien til å skrive om 

et dikt som ikke gir noe markert lyrisk 'jeg': diktet "Zoo". 99 

E 

l Jeg 

Han (maskulin) finnes ikke i diktet (ubestemt). Bare skriften røper ham 

(nominativ): 

2 [sier] 

Diktet er sterkt organisert, og består av to strofer med høy frekvens av 

kontraster og repetisjoner. Strofene består hver av fire vers: l) seks trokeer 

med opptakt, 2) seks trokeer uten opptakt (2. strofe har to trykklette 

99 STS s.28, SD s.98. NB; i første utgave foreJcommer verbet "forvandler• i andre strofe. 

I Samlede dikt er dette endret til "forvandlet•. Jeg forholder meg her til første utgave. 

120

Tittelen til diktet, "Zoo", bestemmer nå diktet som fabel-aktige 

eksempler fra det animalske liv, knyttet som allegori til 'jeg'ets inkonsistens. 

'Jeg'et stiller disse eksemplene ut, han gir ingen zoo-logi. 

Lesningen ovenfor inneholder mye som ikke er styrt av terminologien, 

men termene er fremdeles med og styrer og disponerer teksten. Denne 

formen er rimelig fruktbar, i det den gjør det mulig å forholde svært ulike 

tekster til en felles fordom; selv en tekst uten noe markert 'jeg' lar seg 

forholde til terminologien, og dermed til fordommen om det lyriske 'jeg'. 

Det vil imidlertid være interessant å undersøke om terminologien er 

nyttig uten den friere lesningens styring og ekfraser. Jeg vil i de følgende 

lesningene forsøke å redusere innslagene av fri lesning i teksten gradvis. Jeg 

begynner med å fjerne innslagene av fri lesning i verb-bestemmelsene for 

diktet "Arktis". 100 

F 

l Jeg 

Han beskriver en hendelse i naturen. Subjektet er singulært, umarkert 

med hensyn til kjønn, og utsagnssubjektet står i nominativ. Han er ikke 

bestemt ved andre merker enn den hendelsen han formidler og måten han 

formidler den på, annet enn Obstfelder-allusjonen i diktets siste linje. 101 

2 [sier] 

Perfektiv. Presens. Indikativ. Aktiv. 

100 STS s.34, SD s. lOO. 

101 Sigbjørn Obstfelder: "Jeg ser•. 

 

123

UøUc o: "Vudria( 

linje åtte og ni er identiske, linjene ti og elleve og fjorten og femten er jevnt 

trokeiske, og så videre. Utsagnet står dermed i perfektiv. 

Spillet mellom bestemte og ubestemte substantivformer fører til en 

virkning av iterativ: landskapet som beskrives er både ett og alle. Utsigelsen 

står i presens, men dedikasjonen situerer dette til et presens 'jeg'et vil meddele 

"Gunnar". Utsigelsen står i indikativ, men iterativ-aspektet åpner 

for en viss frihet i lesningen her. Utsigelsen står i aktiv, blant annet ved at 

'jeg' et benytter en rekke markerte poetiske figurer i den indikative utsigelsen. 

3 [nomen] 

Vi. Maskulinum. Dualis (pluralis). Vokativ. Bestemt. 

4 [verb] 

Diktets 'jeg' beskriver et landskap som "blir til for vårt hjerte"; 

landskapet slik 'vi' sanser det, når som helst, dermed er utsagnet imperfektivt. 

Sansningen er samtidig, og selv om det iterative aspektet defokuserer både 

aspekt- og tempus-bestemmelsene, står den her i 'vi'ets presens. Ettersom 

'vi'et er et ønsket fellesskap, står diktets [verb] i optativ. Diktet beskriver 

et landskap som både er subjektets ytre og indre, og blir dermed stående i 

medium. 

Jeg noterer i det følgende de terminologiske bestemmelsene for tre dikt, 

henholdsvis "Ballfantasi", 103 ''Hefaistos" 104 og "Våre fly" 105 • 

I03 STS s.42, diktet er utelatt i Samlede dikt. 

104 STS s.48, SD s.106. 

lOS STS s.SS, SD (Under tittelen "V for Victory") s.l09. 

125

Kort He•uik Flya11 1990 

H 

l Jeg 

 

Han. Maskulinum. Singularis. Nominativ. Ubestemt. 

2 [sier) 

Perfektiv. Presens. Indikativ. Aktiv. 

3 [nomen] 

Vi->de. Maskulinum. Pluralis. Akkusativ. Bestemt->ubestemt. 

4 · [verb] 

I 

l Jeg 

Imperfektiv. Presens. Konjunktiv. Medium. 

Han. Maskulinum. Singularis. Nominativ. Ubestemt. 

2 [sier) 

Perfektiv. Preteritum. Indikativ. Aktiv. 

3 [nomen) 

Han. Maskulinum. Singularis. Akkusativ. Bestemt. 

4 [verb) 

Imperfektiv. Presens. Imperativ. Aktiv. 

J 

l Jeg 

Han. Nøytrum. Dualis. Nominativ. Bestemt. 

2 [sier) 

Perfektiv. Presens. Indikativ. Medium. 

3 [nomen) 

Vi. Maskulinum. Pluralis. Nominativ. Bestemt. 

4 [verb) 

Perfektiv. Presens. Konjunktiv. Passiv. 

126

Karl Hearik Flyuo 1990 

 

Den tredje avdelingen i samlingen Sang til solen er den første større 

manifestasjonen av krigsminner i Harald Sverdrups lyriske produksjon. Den 

andre og foreløpig siste kom i og med samlingen Vdrt trygge liv i 1982. 

''Langs melkeveien" (linje l) l "Guds skapervei til jorden" (1. 16) er 

diktets kosmiske perspektiv, bakgrunnen for beskrivingen er slik innskrevet. 

Bombeflyene våre beveger seg langs Melkeveien {l. 1), mens vi befinner oss 

under den (1. 15). Dermed er perspektivet uklart: bombeflyene visker ut 

forskjellen mellom smått og stort, ved at de tilsynelatende følger den 

kosmiske ordenen, og stjeler til oss et inntrykk fra skapelsens nødvendighet 

og bestandighet: det urørlige (l. 15) både som uforanderlig og utenfor vår 

berørings rekkevidde. 

De første seks linjene (l. periode) beskriver oss under Melkeveien og 

bombeflyene. Bombeflyenes styrke, tordenen (I. 2), reflekteres av skjelvingen 

i ''våre svake lemmer" (1. 3). Flyenes styrke blir vår, i en barnslig manglende 

evne til å skjelne mellom ytre makt og indre avmakt: "gir oss guttehjerte l 

med veldige krefter" (l. 4-5). Men de innbilte kreftenes avmektige uttrykk 

er vårt patetiske og innsiktsløse "hurra på munnen" (l. 6). 

De neste seks linjene(". periode, l. 7-12) beskriver fienden (1. 7) (sjølsagt 

under vdre fly, men uten at disse nevnes, uten at sammenhengen er uttrykt). 

Linjene sju og åtte er en velklingende videreføring av vår overmakts pathos, 

med dens upersonliggjøring: "fiendens byer" (l. 7), og eufemismer: "løftet fra 

bakken" (1. 8). Kommaet (l. 8) er diktets midte og vendepunkt. Tre 

personliggjørende og groteske bilder følger, i en parataktisk sammenstilling; 

melkebutikkpiken (1. 9) og barn (1. 11) og den gamle mannen (l. 12). Disse 

menneskene er ingen mektig fiende som gjør vår overmakt nødvendig, men 

forsvarsløse og avmektige mennesker som oss. 

De siste fire linjene (3. periode, l. 13-16) beskriver igjen oss under 

Melkeveien. Den auditive sekvensen som innledes med bombeflyenes torden 

(1. 2) og utvikles til vårt ''hurra ·på munnen" (1. 6), avsluttes når "Helvetes- 

128

orglet stilner" (1. 13). Den motorisk/fysiske sekvensen som innledes med den 

brunstige kollektive skje/vingen i "våre svake lemmer" (l. 3) avsluttes når 

"våre ensomme øyne skjelver" (I. 14); vi er en og en som fienden, og vår 

makt utøver ikke den kosmiske ordenen. Når bevegelsen avtar står "den 

gamle urørlige Melkevei" (l. 15) tilbake, "Guds skapervei til jorden" (l. 16) 

uberørt av, eldre, og av en høyere orden enn vårt destruktive Helvetesorgel, 

våre bombefly. 

De tre presise og groteske bildene i linje 9-12 er diktets moment til 

forandring, ved at de erstatter Guds og fredens orden med Helvetesorgelets 

og krigens. Jeg har selv aldri opplevd mellæbutikkpilæn (l. 9) (det var før 

min tid), men hun synes å ha vært et uomgjengelig element i mange 

bygutters erotiske utvikling i sin tid, hun som forener primær-eros (melk) og 

pubertets-eros (piken). I diktet spiller termene 'Melkevei' og 'melkebutikkpike' 

ut konnotasjoner både i retning av 'melke' (Guds sæd: far) og 'melk' 

(symbiotisk eros: mor). Bildet av melkebutikkpiken som "sitter" på 

kirkespiret fanger inn en grotesk blasfemisk/incestuøs eros: kirkefaderen som 

voldtar bildet av Guds mor. Bam (1. 11), som burde ha framtida foran seg, 

blir fossiler, som ikke har framtid, knust av husveggene som skulle beskytte 

dem. Den gamle mannen (l. 12) som gjerne kan ha delt sin fortid mellom 

de fire bydelene, deler kanskje ikke like gjeme sin mltid mellom dem. 

Første gang diktet ble utgitt hadde det tittelen ''Våre fly'', og publikum 

delte vel denne referansen med dikteren. I alle senere antologier hvor diktet 

forekommer har det tittelen "V for Victory", og presenteres som seierherrenes 

språk med en gestisk/ikonisk referanse (V- tegnet, Churchill, 

møtene mellom de allierte ledere, og så videre). Jeg tillater meg også å lese 

V som en barnslig/ironisk tegning av kvinnekjønnet. 

Skulle diktet nyutgis i dag (i dag er 5. februar 1991, USA m/vedheng har 

nylig gått til stor krig mot Irak, legitimert ved en enestående konsensus i 

FNs sikkerhetsråd) burde det kanskje belastes med originaltittelen? 

 

129


130 

 

Våre fly 

Langs Melkeveien 

tordner tusen bombefly 

som skjelver i v!re svake lemmer 

og gir oss guttehjerte 

med veldige krefter 

og hurra på munnen. 

Snart er fiendens byer 

løftet fra bakken, 

restene av mekebutikkpiken 

sitter på toppen av et svevende kirkespir 

og barn er felt inn som fossiler i husveggene 

og den gamle mannen bor med ett i fire bydeler. 

Helvetesorglet stilner 

og våre ensomme øyne skjelver 

under den gamle urørlige Melkevei 

Guds skapervei til jorden.

Dessverre må jeg avslutte denne teksten nå. Tiden jeg hadde til dette 

arbeidet er snart brukt opp, og jeg kunne ha gjort mye med mer tid. Blant 

annet må jeg nå unnlate å ta opp til behandling den tredje diktsamlingen jeg 

hadde valgt ut av Harald Sverdrup, Lysets øyeblikk fra 1985. Men jeg legger 

ved både de biografiske og de bibliografiske opplysningene jeg har samlet, 

selv om jeg ikke har brukt på langt nær alt i den foregående teksten. Jeg 

legger også ved en huskeliste helt sist, som kanskje vtl gjøre det lettere for 

deg A finne tilbake til bestemte steder i teksten, om du ønsker det. 

Før jeg forlater dette arbeidsstedet vil jeg prøve å fortelle noe om hva 

jeg tror jeg har gjort og lært. Tildels vil dette innebære en rekapitulasjon 

av en del forestillinger jeg har presentert tidligere. 

Jeg har i alt vesentlig skrevet om lesning. Den personlige leseferdigheten, 

lesingen, er drivkraften for arbeidet, men den skriftlige lesningen 

skiller seg fra lesingen ved at den er fast konvensjonelt og kontekstuell 

betinget. 

Lesingen oppstår når jeg mener en text. Dikt er noen merkverdige 

gjenstander, som forholder seg i ro inntil noen observerer dem. Da 

forandrer de seg, umiddelbart og kontinuerlig, i interferens med observatøren, 

slik språket først oppstår når noen opplever seg selv som mottaker. 

Når meningen avføder en ny språkliggjøring, en lesning som er observatørens 

skrift, gir dette en illusjon av at meningen avsluttes. 

Mange krefter bidrar til slik språkliggjøring: sjangerkonvensjoner og 

institusjonaliserte fordommer styrer blide kritikken og den akademiske 

skriftformen for lesninger. Både språket og skriften har egenskaper som 

også begrenser leserens frihet, og endelig styrer de metodiske valgene; 

formene for orden, framgangsmåte, utvalgskriterier og pretensjoner. 

Allikevel gir alle disse sterke kreftene ikke diktet noen meningsfylde i 

lesningen. Lesingen gir størst glede og fylde når den (nesten) unnslipper de 

bestemmende kreftene, når antallet helt eller delvis realiserte muligheter gjør 

 

131


 

lesningens reduksjoner til en informasjonsfattig konstruksjon. Da viser 

kontrasten med innslagene av vilkårlige og overbestemte registreringer 

lesningens kommuniserbare orden fram som fiksjon. 

Jeg har forsøkt å arbeide på grunnlag av min egen leseferdighet, for å 

lære av erfaringer. Jeg har med vilje veket unna autoritative forlegg (listen 

over interessante og relevante bøker jeg har unnlatt å lese i denne tiden er 

lang). 

Valget av Harald Sverdrups tekster som materiale var ikke helt tilfeldig: 

hans forfatterskap er for meg på forhånd kjent, det hører til min samtid og 

er dermed lett tilgjengelig, det er rimelig variert, det er omfattende både i 

tid og mengde, og det tåler slitasjen. 

Den viktigste sammenhengen i denne avhandlingen kommer av min måte 

å avvise kontradiksjonsprinsippet på, ved hjelp av en lite kildetro anvendelse 

av Niels Bohrs komplementaritetsbegrep. Denne avvisningen styrer både 

valget av materiale og presisjonsgrad, og disposisjonen. Holdningen jeg har 

forsøkt å benytte innebærer at jeg forestiller meg komplementariteten som 

en kinetisk og produktiv spenning, for så å prøve å omgjøre denne innsikten 

til en skrift-praksis. 

Det er på grunn av den uunngåelige interferensen mellom tekst og leser 

at komplementaritetsbegrepet står så sentralt i mine forestillinger om 

litteraturen. Når jeg leser en litterær tekst av lyst, og så får lesningen 

avbrutt, har jeg gjeme lest hele passasjer innen jeg kommer tilbake til 

teksten. Når jeg er kastet av teksten oppstår i heldige øyeblikk både en 

ekstase og en merverdi: avkastning. 

Roland Barthes har vært et viktig forbilde i arbeidet med denne teksten, 

fordi hans tekster for meg er konstruksjoner som forholder seg aktivt til sin 

132

Appendix A 

Harald Sverdrup - krønike 

1923 - født i Vestvågøy 29. mai 

ca. 1925 - Risør 

-Rjukan 

- Hvitsten 

 

DXX - vokste opp pA Rikshospitalet l Oslo. Faren var gynekolog, sA han bodde pA 

kvinneklinikken. 

DXX - Bolteløkken skole. 

DXX - Oslo Katedralskole. 

1941- Utvist fra skolen for H7-grafitti pA Hvitsten den sommeren. Sendt til Victoria 

Terrasse og enecelle nr.19. 

DXX - diverse småjobber, blant annet hos Olaf Norlis bokhandel. 

DXX - illegal artium takket være støtte fra lærerne. 

1944- flyktet til Sverige, senere England med blant andre Jan Berggrav. 

1944-45 - tjeneste som Oysoldat pA kontinentet (Belgia, Holland, Tyskland). Bakkemannskap 

ved 132 (N) spitfirewing. 

1945 - tilbake til Norge. 

194x - høne Harald Heide Steen lese "Elgen" av Ørjaseter. 

194x - litteraturstudent (engelsk) ved universitetet i Oslo. 

1947 - litteraturkritiker (Vllldutt). 

194x - kontakt med Gyldendal, Sigurd Hoel. 

1948-49 - Stipend til Oxford. Traff Dylan Thomas. 

1949-53 - overgang fra Gyldendal til Asch.ehoug. 

195x - hyre som smører pA SIS Tampa i tre måneder (Afrika første gang). 

195x- skilt 

195x - gift med Mari. 

1956- bosatt Trondhjemsveien 389 (Kalbakken?) 

1958- datteren Elfi født Kritikerprisen. 

DXX - dødfødt sønn. 

DXX - studieopphold Schæffergården utenfor København sammen med venn og maler Tor 

Hoff. 

xxa - innlagt p4 dansk Rigsbospital etter nervøst sammenbrudd. 

 

135

Appendix B 

Harald Sverdup BffiLIOGRAFI 

Egne verk: 

Stensil - debut. Dikt 1943 egenprodusert 

 

 

Appeadix B 

Drøm øg drift. Dikt 1948 Gyldendal Norsk Forlag 

Evig byggende babel. Dikt 1949 Gyldendal Norsk Forlag 

Han finner sin elskede. Dikt 1953 Aschehoug.s forlag 

Syngende natt. Dikt 1955 Aschehougs forlag 

Sankt Elms ild. Dikt 1958 Aschehougs forlag 

Snurrebassen og andre tøysevers. 1958 Aschehougs forlag 

lsbjøm[antasi. Dikt 1961 Aschehougs forlag 

Sang til solen. Dikt 1964 Aschehougs forlag 

Negeren og solsikken. Reisebok 1965 Aschehougs forlag 

Hvem er du. Utvalgte dikt 1966 (og 1971) 

Paradisets bom. Roman 1968 Aschehougs forlag 

Farlig vind. Dikt 1969 Aschehougs forlag 

Fredløse ord. Dikt 1971 Aschehougs forlag 

Kjærlighet. Gamle og nye kjærlighetsdikt (ill Knut Steen) 1973 Aschehougs forlag 

Grønn kalender. Dikt 1974 Aschehougs forlag 

lsbjøm. En ishavsberetning for barn og voksne 1976 Aschehougs forlag 

Gamle Louis og andre dikt. 1976 Aschehougs forlag 

Norsk naturkalender. Naturnotater og fortellinger for ungdom 1977 

Blant grekere. Reisebok sammen med Gunnar Bull Gundersen 1978 Aschehougs forlag 

Fugleskremsel. Dikt 1980 Aschehougs forlag 

Goktadskipet. Et langdikt om et langskip 1980 

V4rt trygge liv. Krigsnotater. Dikt 1982 Aschehougs forlag 

Samlede dikt 1948 - 1982. 1983 Aschehougs forlag 

Lysets øyeblikk. Erotiske dikt og utrygge fredsnotater 1985 Aschehougs forlag 

Slips i tretoppen. Barndomserindringer 1987 Aschehougs forlag 

Tranene danser. Dikt 1989 Aschehougs forlag 

137

IWI Htarik Flyut 1990 

Dikt publisert leiliglretsvis: 

Vlllduet 1947: 

Hun strør isblomster 

Hans bilde av en pike 

Vuuluet 1949: 

Maria 

Lørdags-Posten, 28/11 1953: 

Høstkorall 

Vuuluet 1955: 

Tanke ved Michelangelo's "Skapelsen" 

Bønn 

Vuuluet 1958: 

Mannens morgensang 

Marihøne på hånden 

Kvinnen og trekkfuglene 

Det hellige tegn 

Min elskede våkner 

Profil 2, 1968: 

Olomoba 

Tomflaske 

Sirene 4, 1974: 

 

Tillegg til øvelser i hjemlig diskriminering 

Samtiden l , 1989: 

Seles dikt 

Artikler av Harald Sverdrup: 

138 

"Ernst Orvils siste bØker", Vuuluet 1948 

"Noen etterkrigsdebutanter i norsk lyrikk", Vuuluet 1948 

"Lyrisk prosa og prosaisk lyrikk", Vuuluet 1948 

"Claes Gill og modernismen•, Vlllduer 1950 

"Møte med Dylan Thomas•, Vlllduet 1950 

"Dikt 1959", Vurduer 1959 

"Høstens lyrikk", Vlllduet 1962 

"Forord", fra Hvem er tbl, 1971 

•om å lese", Binde.strekm?, x. 1971

Appeadix B 

"Slik opplever jeg 1970.åra. Meisene har ikke børt om verdens undergang•, Dagbladet, 

24/2, 1977 

"Om bøker. Om å lese", prolog til 100-års jubilut for Olaf Norlis bokhandel 1990 

ReprtsentD1 i fØlgende antologier: 

Brekke, Paal (red.): Ny nonk lyrilc, Aschehoug, Oslo 1968. 

Havnevik. Ivar (red.): Lyrikkboken, Den norske Bokklubben. Oslo 1971. 

Heggelund, Kjell og Jan Erik Vold (red.): Mod.mle norsk lyrikk, Cappelen, Oslo 1985. 

Jensen, Br:ikt (red.): Norske dikt bd. 6, Gyldendal, Oslo 1983. 

Om Harald Svudrup: 

x: 

• "Harald Sverdrup vil Ikke såre og sjokkere, han vil bare være ekte", x. x. 1976 

- • ... og lyrikeren•, Arbeiderbladet, 25/9, 1982 

Eriksen, Berit: 

- "Kutt hue a'n", Aktuell, 33, 1971 

Erlingsen, Einar Chr.: 

- • 'Det er industrien vi lever av, sa mannen. Han satt i den elektriske stol' ·, Vi 

Menn?, x. 1980 

Evensen, Knut: 

- "Dikteren i Askjerødhagen", Nye illustrert, 42, 1970 

Hekkli, ·Liv: 

- "Kjærligheten til Mari og diktet er det viktigste i livet mitt", Hjemmet, 6, 1988 

Høst, Else Marie: 

- • 'Kulturprisen kan hjelpe meg til Grønland' •, x. x. 1976 

KGB: 

- "Jeg bruker diktet som et våpen", Gjengangeren, x. 1976 

Karlsen. Arild Berg: 

- • 'Jeg vil nok påstå at det ofte har vært trange kår' •, x. x. 1976 

Lunde, Melvin: 

- "Hos folk på folkemunne•, Magasinet for alle, 19, 1966 

Moseng, Ole Georg: 

-"Arbeid mot krigen - men snakk også om kjærligheten.•, IJckevold S/6, 1983 

Simen: 

-"Dikteren på vandring fra skrublyantfabrikk til Alcropolis", Dagbladet, 17/1, 1959 

139

Karl Henrik Flyam l 990 

 

Sivertsen, Jan Steinar: 

·En studie i Harald Sverdrups lyrikk. Hovedoppgave 3577 k, Universitetet i Oslo, 1971 

Stemland, Terje: 

·"Poeten som ville leve av si.n pen.n.•, A-magasinet 41, 1980 

Vold, Jan Erik; 

·"Isbjørn, løvetann og solsikke.•, Samtiden, 6, 1986 

Wandrup, Fredrik: 

• "Fuglekongen", Dagbladet, 2J3!5, 1983 

. ·"Poeten er en bror av fuglen", Dagbladet, x, våren 1987? 

Anmeldelser, og omtaler av enkeltdikt: 

x: 

• "Folk drikker av krukken istedenfor av kilden", Nationen, 19/12, 1953 

• "Tre diktsamlinger", Stavangeren, 2i3/ll, 1953 og i Christionsands Tidende, 14/11, 1953 

-uten tittel, Gauldalsposten, 22/10, 1964 

·uten tittel, Sørlandet, 11/11, 1953 

- "Ekstatisk lyrikk", Drammens Tidende, 16/9, 1964 

• "Riksmålsprisen til Ha.rald Sverdrup•, Aftenposten, 3/12, 1985 

Abrahamsen, Odd: 

- "Gratulerer, Harald Sverdrup", Frisprog, 4/6, 1983 

-"Overdådig poesi", Frisprog, 5!10, 1985 

Alsvik, Hans Chr.: 

- "Sverdrups sang til solen•, Vestfold, 1/10, 1964 

Alsvik, Otlu: 

- "Lovende lyrikerdebut", Drammens Tidende, 11/2, 1949 

- "En av eliten•, Drammens Tidende, 26/11, 1949 

• "Bedrøvelige kjærlighetsdikt", Drammens Tidende, 16/11, 1953 

B., Engv.: 

• "Parodi ener alvor?", Rogaland, 25/1, 1949 

-"Ung lyriker•, Rogaland, 20/12, 1949 

• "Han finner sin elskede", Rogaland, 23/10, 1953 

Bang, Per: 

- "Drøm og drift", Sjø[artstidende, 11/12, 1948 

140 

-uten tittel, Sjø[artstidende, 9/11 •. 1949

Karl Hearik Plyum 1990 

Hagerup, Inger: 

 

-uten tittel, Friheten, 17/12, 1948 

Hannevik, Ame: 

-"I tingenes verden"; Verdens Gang, 17/11, 1958 

- "Hårde dikt", Verdens Gang, 9/10, 1961 

- "Dikt om glede og gru", Verdens Gang, 26/9, 1964 

Hauge, Ingvar: 

- "Drøm og drift", Arbeiderbladet, 28/12, 1948 

Hoff, Svein Olav: 

-"Lysets øyeblikk", Vestfold Arbeiderblad, 7/10, 1985 

Horvei, Truls: 

- "Erotikk og naturpoesi", Haugesunds Avis, 20/2, 1986 

Huseby, Reidar: 

JaB: 

- "Kontraster", Vdrt Land, 23/10, 1953 

- "Den fine meningsløsheten", Friheten, 5/11, 1953 

Jarto, G ro: 

- "En dikter mellom barken og veden•, Programbladet, x, 1987 

Jensson, Arnfinn: 

-" 'Lysets øyeblikk' ", Tønsbergs Blad, 22/10, 1985 

Johnsen, Hans Risa: 

- "Kjærleiksstrofer og krigsnotatar", Stavanger Aftenblad, 15/12, 1964 

Karlsen, Arild Berg: 

- "Opplevelser blant isbjørner ble bok", x, x, 1976 

Keilbau, Carl: 

-"Lyrisk ungdomskraft", Dagbladet, 22/12, 1948 

- "Søtladen poesi", Dagbladet, 24/10, 1953 

Kittang, Atle: 

-"Soldaten, krigen og lyrikken", Samtiden, ekstranummer, 1982 

Kolloen, Ingar Sletten: 

- "Fredspip og dør-åpner-dikt", Aftenposten, 28/5, 1983 

Krogvig, Kjell: 

142 

- "Ingen poet", Morgenposten, 9/11, 1949 

-"En poet er født", Morgenposten, 16/10, 1953 

- "Livsfryd og krigsgru•, Morgenposten, 2219, 1964

Karl Heørik l'lyvm 1990 

Prytz, Carl Fredrik: 

 

- "Intellektualisme og ant.i-intelleklualisme•, Aftenposten, 5(3, 1949 

- "Lyrisk naturskildrer•, Aftenposten, 8/12, 1949 

-"Liksom en dikter•, Aftenposten, 3/11, 1953 

Ramstad, T.: 

-"Et kompass i universet•, Arbeider-Avisa, 29/10, 1985 

Rem, Håvard: 

- "Harald SVerdrup forteller•, Bokhandlernes blad?, x, 1987 

Rottem, Øystein: 

- "Lyslengsel", Ny Tid, 8(3, 1986 

Røsbak, Ove: 

- "Med sansa i behold", Hamar Arbeiderblad, 12/ll, 1985 

s., R.: 

- "Litteratur•, Hamar Arbeiderblad, 28/10, 1953 

Sagmoen, Ole E.: 

- "Babelsk forvirring•, Ringsaker Blad, 29/11, 1949 

Sandvig, SØlvi: 

- x, Gudbrandsdølen, 28/11, 1964 

Schieldrop, Bjart: 

- • 'Skriver ikke for å frelse verden' •, Drammens Tidende, 24/10, 1985 

Sivertsen, (Jan) Steinar: 

-"Vital og mangfoldig lyri.ker•, Rogalands Avis, 22/11, 1976 

-"Når dikterord lever•, Rogalands Avis, 12/9, 1980 

- "Tenk om jeg slapp å drepe, slapp å dø", Rogalands avis, 9/10, 1982 

- "Poetisk hormonoverskudd", x. x. 1985 

Skagestad, Tormod: 

-"Frisk naturlyrikk", Dagbladet, 6/12, 1949 

Skjønsberg, Simen: 

- uten tittel, Gudbrandsdølen, 21/12, 1948 

- uten tittel, Gudbrandsdølen, 22/11, 1949 

- "Sang til solen•, Vlllduet 1964 

- "Lysets øyeblikk i vårt Hv", Dagbladet, 1/10, 1985 

Skrede, Ragnvald: 

-"Harald U. SVerdrup som lyriker•, Verdens Gang 16/4, 1949 

144

Skutle, SØlvi: 

 

 

Appaodiz B 

- • 'Jeg skriver dikt med hele kroppen' •, Bergens Tidende, 7/11, 1985 

- • 'Drømmene like virkelige som en utenrikslaonikk' •, Fædrtlandsvtnnen, 16/9, 1985 

-"Dikt om erotikk", Adrustavistn, 19/9, 1985 

Solumsmoen, Odd: 

- "Glad poesi!", Arbeiderbladtt, 16/10, 1953 

- "Sankt Elms ild", Arbeiderbladet, 1/10, 1958 

- "Jsbjømfantasi", Arbtiderbladtt, 21!19, 1961 

-"Negeren og solslkken•, Arbeiderbladet, 10/11, 1965 

-"Lyriske stormkast", Arbeiderbladet, 8/11, 1969 

- "Stjemevind og fredløse ord", Arbeidtrbladet, 19/10, 1971 

- "Grønn kalender•, Arbeiderbladet, 16/10, 1974 

- "Gamle Louis", Arbeiderbladet, 19/11, 1976 

-"Krigens ansikter", Arbeiderbladtt, 6/10, 1982 

-"Med solen ytterst i nebbet", Arbeiderbladet, 1/6, 1983 

Stenstad, Finn: 

- "Harald Sverdrups mangfold", Fremover, 30/5, 1983 

-"Lysets øyeblikk", Fnmover, 3/10, 1985 

Straume, Eilif: 

-"Kjærlighet på grunnfjell", Aftenposten, 2619, 1985 

Svensson, Rudi: 

- "Gaveboka til lyriklcvenner", Telemark Arbeiderblad, 11/10, 1985 

Tjønneland, Elling: 

- uten tittel, Lofotposten, 8!10, 1964 og Fjell-Ljom, 21/10, 1964 

- "Sverdrups lyrikk", Trønder-avisa, 14/5, 1983, Haugesunds Avis 18/5, 1983 og Telen, 

1/6, 1983 

Tønseth, Jan Jacob: 

- "En unødvendig stor diktsamling•, Morgenbladet, 3019, 1985 

Ulstein, Jan Ove: 

- "Veteran med solid posisjon•, Vdrt Land, 31/1, 1986 

Vang, Rolf: 

- "Lyrisk frodighet•, Gudbrtllldsdølen og LT, 113, 1986 

145

Karl Henri.t Ply.m 1990 

 

Vold, Jan Erik: 

- •A skrive kjærlighetsdikt.•, fra Entusiastiske Essays, Gyldendal, Oslo, 1976 

-"Så dikter jeg dØden•, Dagbladet, x, 1982 

-"En sykkeltur gjennom den norske lyrikken.", fra Her, her i denne verden, Gyldendal, 

Oslo, 1984 

Vaagland, Odd: 

-"Dikter med sol i sinnet runder de 60", Agderposten, 14/6, 1983 

Økland, Einar: 

-"Ja til diskriminering", Bazar, 3, 1977 

Ørjasæter, Jo: 

-"For tromme og fløyte", Nationen, 1919, 1964 

Aarnes, Asbjørn: 

-"Jordnær diktning", Morgenbladet, 14/10, 1953 

Å, A: 

146 

-"Forsvar for skjønnhet", Norsk natur, 6, 1985

Karl Helllik Fly1da 1990 

 

Christie, Erling: "Poesien og det virkelige•, Vuzduet 2, Oslo 1955. 

[Cicero]: Ad C. Herennium, Loeb aassical Library, London 1954. 

Croce, Benedetto: "Di.ktning og intuisjon•, i Teorier om diktekunsten fra Platon til Goldman, 

Universitetsforlaget, Oslo 1970. 

Culler, Jonathan: Structuralist Poetics, Routledge and Kegan Paul, London 1975. 

Dixon, Peter: Rhetoric, Methuen, London 1971. 

Eliot, Thomas Stearns: "Tradition and the Individual Talent", i David Lodge (red.): 20th 

Century Literary CriJicism, Longman, UK 1972. 

Empson, William: Seven Types of Ambiguity, Chatto, UK 1953 [1. utgave 1930]. 

Encyclopædia Britannica 

Endresen, RolfTheil m.tl.: Sprtlkviunskap- en elementær innføring, Universitetsforlaget, Oslo 

1988. 

Fafner, Jørgen: Digt og form, e.A Reitzel, Danmark 1989. 

Fish, Stanley: "Interpreting the Variorum•, i Jane P. Tompkins (red.): Reader Response 

CriJicism, Johns Hopkins 1980. 

Freud, Sigmund: •creative Writers and Day-dreaming• i The Pelican Freud Library, voL 14: 

Art and Linerature, Pelican 1985. 

Psykoanalyse, Gyldendal, Oslo 1961. 

Frye, Northrop: Alwtomy of CriJicism, Penguin, UK 1990 (PUP, USA 1957]. 

Genette, Gtrard: "Structuralism and litera.ry criticism" (Paris 1964], i David Lodge (red.): 

Modem Criticism and Theory, Longman, UK 1988. 

Narrative Discourse, Comell, USA 1980. 

148

Laboratorium 1990 - Universitetet i Oslo

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?