STIKKORD TIL FORELESNINGER OM ARISTOTELES

IV. Aristoteles praktiske filosofi.
(1) Menneskets funksjon
et optimistisk menneskesyn
menneskets natur (form og formål)
et teleologisk og ”normativt”/”godt” kosmos
funksjonell kosmologi
(2) Teleologisk og eudaimonistisk etikk:
Teleologisk etikk som kan def. slik: Ei handlings moralske verdi avhenger av om den fører til et
øverste gode. Eudaimonistisk etikk, som kan bestemmes som en type teleologisk etikk der det
høyeste målet betraktes som lykke.
”formal” bestemmelse av lykke:
det høyeste gode
et gode som aldri inngår som et middel for å oppnå andre goder
et immanent mål
et objektivt god
en type livsform, ikke en eller annen tilfeldig sinnstilstand
(3) Dygdsetikk
Dygdsetikk er en etisk teori som legger vekt på personers utvikling av en moralsk karakter i form
av å tilegne seg dygder forstått som stabile disposisjoner til å handle slik at det gode fremmes i
den aktuelle situasjonen.
to typer dygder: moralske og intellektuelle:
moralske dygder: moralske holdninger eller karakteregenskaper (eks. rettferdig, god, gavmild,
modig)
tilvenning, oppøving, sosialisering,
”middelveien”, som krever moralsk skjønn eller dømmekraft, og dvs. hva A. kaller fronesis
intellektuelle dygder (se under punkt I), en ferdighet som ikke bare krever at man gjør det rette,
men at man også forstår hvorfor man skal gjøre. Intellektuelle dygder utvikles gjennom undervisning.
Praktisk visdom/klokskap (fronesis) er den intellektuelle dygda som gjelder for handlingslivet,
dvs. for samhandling i den offentlige sfæren (praxis). Klokskap er dygda for den politiskaktive
liv. Klokskap har den som gjøre det rette og vet hvorfor han gjør det rette (i situasjoner
som ikke er entydige)
enheten av moralsk og intellektuell dygd: moralsk dygd i egentlig forstand krever klokskap, og
klok kan man ikke være uten å ha moralsk dygd
(4) Det gode liv
Dygdene er ikke bare midler til å leve et godt liv (til oppnå må), men er også elementer ved det
gode liv, dvs. at de har egenverdi. Således kan A. si at den gode handling er et mål i seg sjøl.
(Ved skaping, ved tilvirking, ved produksjon av ting (poiesis) ligger målet utenfor aktivitetens
sjøl. Poenget med å bygge et hus er ikke å bygge det, men at det skal tjene et eller annet formål.)
Således er klokskap ikke bare et middel til å nå lykke, men det lykkelige liv er også prega av
klokskap. Nå synes A. likevel ikke å mene at den livsformen som er prega av klokskap, er den
høyeste. Den høyeste form for lykke ligger i den betraktende (teoretiske) livsformen, dvs. en
livsform som er prega av visdom. I et slikt liv blir nemlig mennesket likt Gud, som forstås som
tenkning om tenkning, og Gud er universets første og høyste formålsårsak.
(5) Statssamfunnet (polis). Mennesket er et ”zoon politikon”:
Polis er et naturlig forbund, og den utgjør en nødvendig betingelse for menneskets virkeliggjøring,
og dvs. det gode liv.
(6) Ytre goder
Et lykkelig krever også ”ytre goder”. ”Den som av utseende er svært lite pen eller av lav herkomst
eller er ensom og barnløs, er vel ikke rimeligvis lykkelig. ---. Den som blir utsatt for ---
vanskjebne og ender sitt liv på ynkelig vis, vil ingen kalle lykkelig” (Den nikomakiske etikk, Bok
II.8-9).
6