STIKKORD TIL FORELESNINGER OM ARISTOTELES

(4) A. opererer med et geosentrisk verdensbilde. (Se D.)
(5) A. skiller mellom en sublunar (”under månen”, dvs. jorda) og supralunar (”over månen”, dvs.
himmellegemene inkludert månen) verden. Merk at både den sublunare og supralunare verden er
teleologisk. (Se D.)
B. Substans (ting)
(1) Substans er det som eksisterer sjølvstendig, og som utgjør et bestemt hele.
(2) Det finnes tre hovedtyper substanser.
(a) en ubevegelig, uforgjengelig og ikke-sansbar substans – Gud
(b) sansbare, bevegelige og uforgjengelige substanser – himmellegemene
(c) sansbare og forgjengelige substanser – ting på jorda
(3) Ved sansbare og forgjengelige substanser kan vi bl.a. skille mellom
(a) naturlige og ikke-naturlige (kunstige) ting
(b) blant de naturlige kan vi skille mellom levende (de som har sjel) og ikke-levende (de som
ikke har sjel)
(c) planter har vegetative sjelsevner
dyr har vegetative og animalske sjelsevner
mennesket har vegetative, animalske og rasjonelle sjelsevner
(4) Ser vi bort fra Gud, som er ren form, består alle substanser av form og stoff. Formen er det
allmenne og det vesentlige ved en ting, dvs. bl.a. at en tings virkelighet primært ligger i dens
form. En tings form angir hvilken type ting vi har å gjøre med. (F.eks. er (rasjonell) sjel formen
til mennesket.) Stoffet er det individuerende aspektet ved en ting, det som gjør den tellbar.
C. Fire aspekt ved A. sin teori om forandringer:
Viten er ifølge A. om (i) det allmenne (ii) og det nødvendige. Da må sjølvsagt også viten om naturen
dreie seg om allmenne og nødvendige forhold. Men siden naturen synes å være i konstant forandring,
kan det vel ikke finnes noe som er allment og nødvendig i den? A. sitt svar lyder i korthet:
Filosofen kan ved hjelp av en mental (intellektuell) prosess analysere de forandringer som vi observerer
i naturen, og erkjenne at det finnes visse underliggende, fundamentale og uforanderlige prinsipp
(i naturen). I tillegg til form og stoff er sentrale slike prinsipp (1) fire typer årsaker, (2) fire typer
bevegelser og (3) mulighet og virkelighet. (4) Skillet mellom naturlig og tvungen bevegelse bør også
nemnes.
(1): De fire årsakene (forklaringstypene)
Skal vi ha viten om at noe skjer (f.eks.at et foster kan utvikle seg til et voksent menneske), må vi
ifølge A. ikke bare kjenne til at det skjer, men vi må også bl.a. kunne forklare hvorfor det skjer, og
dvs. vi må kunne angi årsakene til at det skjer. A. opererer med i alt fire årsaker, men disse kan
ordnes i to hovedtyper:
(a): den stofflige (materielle) årsaken, som blir bestemt som ”det fra noe blir til”, ”det som noe består
av”, ”det som muliggjør en bestemt væremåte”;
(b): den bevirkende, som blir definert som ”det første utgangspunktet for forandring eller for å bli i
ro”;
(c): den formale spesifiserer ”hva en ting er”, dvs. den angir tingens vesen (natur), dens funksjon;
(d): den finale (formålsårsaken), som angir tinges formål (telos).
Eksemplifisert med skapinga av en kunstig ting: Trevirket som et bord er laget av, utgjør dets
stofflige årsak, mens snekkeren – eller rettere sagt snekkerens arbeidsoperasjoner – utgjør den bevirkende
årsaken. Bordets formale årsak kan betraktes som bordets funksjon, mens formålsårsaken er at
det skal brukes som bord.
Nå skal man legge merke til det følgende: (i): Hva et bord er, dets natur, dets funksjon og hva bordets
formål er, er opplagt to sider av samme sak. (ii) Skal snekkeren kunne lage et bord, må han naturligvis
vite hva som er bordets form og formål. Således kan vi si at det er snekkerens bevissthet om
bordets form og formål, som er den bevirkende årsaken. (iii) På bakgrunn av (i) og (ii) skulle det bli
forståelig at den bevirkende, den formale og den finale årsaken ifølge A. ”ofte faller sammen”: Alle tre
er på en eller annen måte knytta til tingens form og formål. (iv) Dermed er grunnlaget for å si at A.
2