Veileder - psykisk helsearbeid for voksne i kommunene

46
Gjensidig respekt og god kommunikasjon er grunnleggende for en likeverdig dialog og en
forutsetning for brukermedvirkning. Tjenenesteyteren må gjennom sin praksis og væremåte
legge til rette for et godt personlig møte mellom bruker, pårørende og tjenesteapparat.
Det er i møtet mellom enkeltmennesker at man legger grunnlag for trygghet, forståelse og
likeverd. Følgelig må det legges stor vekt på hvordan dette kan bli best mulig. Bl.a vil det
være vanskelig å utvikle gode relasjoner når tjenesteytere og kontaktpersoner blir mange
og skiftende. Men med det langtidsperspektivet et kommunalt tjenestetilbud ofte innebærer,
vil det kunne være gode muligheter for å legge til rette for stabile og trygge forhold.
Reell brukermedvirkning fordrer en endring både i den tradisjonelle pasientrollen, hvor
brukeren er en passiv mottaker, og i fagutøverrollen, hvor denne sees på som ekspert.
Brukeren må oppfordres og støttes til å se på seg selv som ekspert på eget liv, og som
en som kan målbære sine mål, behov og ressurser. Til samme tid må fagfolkene være villige
til å gi opp sin suverene posisjon og se på brukeren som en helt nødvendig medspiller i
arbeidet. Fagpersonen må gå fra å være «ekspert» til å bli en samarbeidspartner, der fagkompetansen
tilrettelegges og formes på brukerens premisser og ut fra brukerens behov.
Brukerorienteringen eller brukerperspektivet, må få en sentral plass. Dette forutsetter blant
annet at den enkelte ansatte må søke å utvikle sin evne til å fange brukerens perspektiv
og forståelse. I det kommunale arbeidet med brukermedvirkning er det derfor nødvendig
å ha oppmerksomhet mot både brukerne og fagpersonene.
Brukermedvirkning gir rettigheter og plikter både for bruker og fagperson. Det gir brukeren
rett til å påvirke sitt eget tjenestetilbud. Det er viktig at den enkelte brukeren deltar og er
aktiv ut fra sine forutsetninger. Plikten innebærer å høre på brukeren, la ham delta og
la hans synspunkter og deltakelse få konsekvenser. Samtidig som det er et sterkt ønske
om å utvikle både bruker- og fagpersonrollen i slik retning, ligger det samtidig flere mulige
uheldige konsekvenser i praktiseringen av disse pliktene og rettighetene. Blir brukernes
deltakelse, eksempelvis i planutvalg, kun et alibi? Det er nødvendig at en i kommunens
utvikling av brukermedvirkning stiller spørsmål ved den praksisen en utformer.
8.4 Brukerkompetanse
Brukermedvirkning forutsetter at brukeren har kompetanse og ressurser og vet en del om
«hva som hjelper». For at brukermedvirkning skal bli en realitet, er det derfor nødvendig at
brukerne og deres organisasjoner tilføres kompetanse og ressurser. Det kan være fornuftig
å tenke på brukerundervisning litt i «skoleforstand». En del brukere trenger mye informasjon
for å klare å tematisere sine hjelpebehov. Mange kommuner gir eksempelvis ennå ikke økonomisk
eller annen støtte til lokal- eller fylkeslag av bruker- eller pårørendeorganisasjoner.
I samarbeid med enkeltbrukere og organisasjoner bør kommunen finne egnede virkemidler
for å øke brukerkompetansen herunder ulike former for brukeropplæring. Tiltakene bør både
være innrettet mot den enkelte brukeren i forhold til gruppebaserte aktiviteter som eksempelvis
et dagsenter og i forhold til det politisk/administrative nivået ved å bidra til å styrke brukerog
pårørendeorganisasjoner. En særskilt utfordring er å utvikle kompetansen til dem som
skal representere brukerne i forhold til offentlige myndigheter for å unngå at de blir et alibi
og dermed ikke reelle talsmenn med innflytelsesmulighet.