Krigen mot Japan - "en uforpliktende symbolsk handling" Den 6. juli ...

Krigen mot Japan - "en uforpliktende symbolsk handling"
Den 6. juli 1945 gjorde Det norske Storting et vedtak som skulle sende sjokkbølger ut
Oslofjorden, nedover Nordsjøen, gjennom den engelske kanal, tvers over Biscayabukta,
videre nedover forbi Afrikas vestkyst, runde Kapp det gode håp og over hele det
voldsomme Indiahavet. Bølgene bygde seg større og større og trengte seg gjennom både
de små og de store Sundaøyene, helt fram til Stillehavet, for til slutt å feie som en
tsunami med voldsomme krefter inn over Nippons kyster: "Det erklæres at det består
krigstilstand mellom Norge og Japan".
To forhold satte imidlertid en demper for sjokkbølgen. Den krigstrette japanske
befolkningen var mer enn sysselsatt med den amerikanske overmakten, én måned før
den første atombomben ble sluppet over landet, Hiroshima 6. august 1945. Det andre
forholdet var at det norske vedtaket, signert av kong Haakon VII og stortingspresident
C.J. Hambro, for sikkerhet skyld ble holdt hemmelig.
Glorifisering og virkelighet
Den annen verdenskrig har i godt over seksti år engasjert oss med historier fra virkeligheten,
som etter hvert viser seg å ikke tilhøre den virkelige virkeligheten. Historiene om
okkupasjonen av Norge har gått inn som vår fremste byggestein i nasjonsbyggingen, på linje
med vikingtiden og det wergelandske år 1814 . To av de sterkeste byggesteinene fra 40-tallet
har vært "gutta på skauen" og nordmenn i tysk fangenskap. For mange har dette vært
tilstrekkelig materiale for å reise sannhetens hus om den norske deltakelse under den annen
verdenskrig.
Så vet alle at bildet selvfølgelig er langt mer nyansert og komplekst, og det må stadig
skiftes ut byggsteiner etter hvert som krigshistorien skal kompletteres eller korrigeres.
Debatter og krangler brøyter seg plass i avisspaltene, ofte som lyn fra klar himmel. Det viser
seg gang på gang at byggverket heltene og historikerne har satt opp, vakler. Sakte men sikkert
tas det til ordet for at nye vegger må bygges, flere og større vinduer må settes inn, i full
visshet om at de gamle på det sterkeste misliker at nye snekkere og arkitekter, for ikke å
snakke om rivere, får komme inn.
Ennå finnes det mange tabuer og mye underkjent informasjon, og flere forhold er så
godt som ukjente. En av disse usynlige faktorene fra verdenskrigen jeg søker kunnskap og
sannhet om er historien om den norske krigserklæringen mot Japan.
Personlig kom jeg over den norske krigserklæringen mot Japan helt tilfeldig. På midten av
1990-tallet ble det gjennomført en lang rekke markeringer av femtiårsminnet for avslutningen
av den annen verdenskrig. Stortinget var i høyeste grad deltakende i disse markeringene.
Nasjonalforsamlingens egen arkivar fikk sågar gitt ut en kraftig boksak, inneholdende
hemmeligstemplede stortingsmeldinger og -proposisjoner, som nå var avgradert etter femti år.

Denne kom jeg over like etter utgivelsen, og tok til å bla i boken sånn passe engasjert, helt til
jeg kom over St.prp. nr.1 (1945) Om krigstilstand mellom Norge og Japan. Den hemmelige
proposisjonen ble behandlet av Kongen i statsråd den 29. juni 1945. I Stortinget ble saken
behandlet i den utvidede utenriks- og konstitusjonskomiteen 6. juli, og oversendt
Utenriksdepartementet samme dag. Regjeringen har imidlertid registrert det hemmelige
vedtaket inn i sine postprotokoller den 11. juli. Beslutningens ordlyd er:
Stortinget samtykker i at Regjeringen i en formell erklæring fastslår at det består
krigstilstand mellom Norge og Japan og at slik krigstilstand har bestått siden 7.
desember 1941.
Jeg kontaktet Utenriksdepartementet, som sender meg kopi av saken fra den utvidede
utenriks- og konstitusjonskomiteen. Som en del av følgebrevet fra departementet skriver
byråsjef Bente Sørum: "Vi gjør forøvrig oppmerksom på at saken omtales i boka Møter for
lukkede dører". Det hun ikke vet er at akkurat denne boken er min kilde for hele
henvendelsen. Det hun tydeligvis heller ikke vet er at Møter for lukkede dører ikke omtaler
noe som helst, den trykker dokumentene ukommentert - og uomtalt.
Begrepet "Krigserklæring"
Jeg føler behov for å avklare begrepet "krigserklæring" for å kunne søke forståelse for
virkeligheten i denne historiske kuriositeten. Arne Øy skriver i FN-sambandets tidsskrift den
10.07.2002: "Etter folkeretten er to stater i krig hvis det foreligger en krigserklæring mot den
andre (...)". Men etter tradisjonell folkerett er det bare stater som er internasjonale aktører som
kan gå til krig. Norge var ikke en stat, eller en internasjonal aktør, den 7. desember 1941.
Norge var etter Japans syn en del av Stor-Tyskland. Dette synet ble delt langt på vei av både
USA og Storbritannia, til stor fortvilelse for norske eksilmyndigheter, framkommer det i
Stortingsmeldingens bakgrunnsmateriale. Norge var altså ikke å forstå som "de allierte".
Forklaringen bygger på at det aldri eksisterte noen formell krigserklæring mellom Norge og
Tyskland under den annen verdenskrig. Det var en okkupasjon, som i første omgang resulterte
i en betingelseløs kapitulasjon fra norsk side den 10. juni 1940. Skjønt, denne sannheten har
også endret seg. Mange vil nok være uenige, og si at det rådde en krigstilstand mellom Norge
og Tyskland gjennom hele perioden 1940-1945. Det manglet bare en erklæring.
La oss si at det formelle forholdet mellom Norge og Tyskland fra den annen verdenskrig ikke
er helt konstitusjonelt avklart, verken under okkupasjonen eller nå i ettertid. Selv noe så
alvorlig vies strengt tatt ikke mye oppmerksomhet når sannheten og virkeligheten skal
forfattes. Derimot føyer de uavklarte begrepene seg inn i rekken av virkeligheter jeg ikke
mener er den fulle sannhet, til tross for ekstremt mye kildemateriale i form av bøker. Det er
skrevet så mange bøker om historier og subjektive virkeligheter fra den annen verdenskrig at
de kunne fylt et helt hus, og holdt tak og vegger oppe uten hjelp av reisverk av noe slag.

Det formelle forholdet mellom Norge og Japan er på en måte verre, for her finnes det
minimalt med tilgjengelige kilder. Ingen snakker om det, ingen skriver om det. Sannhetens
byggverk i Japan-saken er mer å sammenligne med gjennomsiktige vegger av rispapir. Jeg vil
likevel søke å finne ut om krigserklæringen stemmer. Har virkelig Norge gått til krig mot
Japan? Mente myndighetene sommeren 1945 dette bokstavelig talt alvorlig? Hvor lenge varte
den? Er vi fortsatt i krig, statsrettslig sett, med keiserdømmet Japan?
Biografiene og historiebøkene
Statsministeren på denne tiden var Einar Gerhardsen. I hans selvbiografi Fellesskap i krig og
fred. Erindringer 1940-45, skriver han fra de dramatiske julidagene særlig om
regjeringserklæringen som ble drøftet i Stortinget 5. juli. Han erindrer ikke noe fra
erklæringen som ble vedtatt av samme Storting dagen etter, krigserklæringen mot Japan.
Landsfaderen berømmer alle de politiske partiene for støtten til det såkalte
"fellesprogrammet", basert på å gjenreise landet. Statsministeren trekker særlig fram C.J.
Hambros tilleggserklæring som appellerte til alle grupper om å unngå enhver art av store
opprivende politiske debatter som ikke er nødvendige i øyeblikket(!). Siste biografi om
Gerhardsen er fra 1999, altså etter at krigserklæringen ble avgradert; Finn Olstads Einar
Gerhardsen - en politisk biografi. Heller ikke i Olstad er det ett eneste ord om forholdet til
Japan. Stortingspresident Hambro har også fått skrevet flere biografier, sist av Johan Hambro,
C.J. Hambro. Liv og drøm, 1984. Ikke ett ord her heller.
En av etterkrigstidens største politiske navn kan skilte med ny, oppdatert og meget omfattende
biografi høsten 2008, nemlig Jens Chr. Hauge. Omslagsteksten beskriver boken som "en
nærgående og dyptloddende skildring", og er ført i pennen av forfatter Olav Njølstad. Tittelen
er Jens Chr. Hauge - Fullt og helt. Hauge var som kjent Milorgs hemmelige leder og
forsvarsminister i Einar Gerhardsens regjering da krigserklæringen visstnok ble ekspedert til
Japan, sannsynligvis via svenske diplomatiske kanaler. Heller ikke her blir det tilstrekkelig
dyplodding, ikke tilstrekkelig fullt og helt. Forfatteren velger å avstå fra å nevne
forsvarsministerens deltakelse i Japan-saken. I det hele tatt er ikke krigserklæringen mot
Japan funnet verdig eller viktig i noen av biografiene om de sentrale politikerne fra de
dramatiske 1945-dagene.
Hva så med Utenriksdepartementet, som formelt skulle ekspedere krigserklæringen? I 2005
ga Pax Forlag ut boken Aktiv og avventende. Utenrikstjenestens liv 1905-2005, ført i pennen
av Iver B. Neumann og Halvard Leira. Helt tyst, også her. Jeg kontakter pr. e-mail forfatter
Iver B. Neumann ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), og spør hvorfor de har valgt å
ikke kommentere eller nevne den norske krigserklæringen mot Japan fra 1945. Neumann
svarer meg umiddelbart:
Enkelt. Oppdraget fra DU (sic!) var å skrive Ds historie, der utenriksHISTORIEN (i
praksis seksbindsverket DU (sic!) nettopp hadde betalt for) skule (sig!) foruytsettes

(sic!) kjent. Spørsmålet må altså rettes til Riste, som var hovedred for detete (sic!)
verket, og Sverdrup, som skrev angjeldende bind.
Jeg får en forståelse av at det "angjeldende bind", London-regjeringa, skrevet av Olav Riste,
har informasjon om saken. Men selv 2. utgave, som ble gitt ut i 1995, altså etter
avgraderingen av krigserklæringen, nevner ikke saken i det hele tatt. Bokens baksidetekst
mangler ellers ikke på store ord om både faglighet og grundighet:
Dette er eit standarverk til studiet av Norge, 2. verdskrigen og grunnlaget for
moderne norsk utanrikspolitikk. Både studentar, faghistorikarar og andre finn her eit
vitskapleg arbeid prega av analyse på grunnlag av primære kjelder som gir innsyn og
perspektiv.
Det kan ikke være dette verket Neumann viser til. I 1996 kom det på nytt et storverk om norsk
utenrikspolitisk historie, og på nytt ledet av professor Olav Riste. Bind 4, Inn i storpolitikken.
1940-1949, er skrevet av Jakob Sverdrup, forfatteren som Neumann viser til. Her må svaret
ligge. Men nei, ikke engang i saksregisteret er Japan nevnt. Japan er skrevet fullstendig ut av
norsk utenrikspolitisk historie, til tross for at norsk utenrikspolitikk bare kan vise til en eneste
formell krigserklæring i sin storslagne historie.
Kong Haakon VII har vært gjenstand for en rekke biografier, ikke minst basert på hans rolle
under og etter den annen verdenskrig. Ikke en eneste av disse bøkene forteller historien om
kongen som signerte krigserklæringen mot Japan. Tre år etter kongens død gir Yngvar Hauge
ut sin kongebiografi, Kongen av Norge. Her framstilles hele kongsgjerningen etter
hjemkomsten til Oslo og Norge som en ren sommerferie på Bygdøy. Det skal godt gjøres å
nedgradere statsoverhodet så fundamentalt, etter at kongens land og folk har vært hærtatt i
fem år og han selv har gått til krig mot kollega keiser Hirohito.
Heller ikke den høyt anerkjente firebindsbiografien som Tor Bohmann-Larsen har
skrevet om kong Haakon VII, med siste bind utgitt høsten 2008, Makten, nevner Japan med
ett ord. Hvorfor har Bohmann-Larsen fått den gamle kongen til å knipe igjen øynene, holde
hendene hardt lukket over ørene og svare overdøvende bla-bla-bla-bla på spørsmålet mitt om
den norske krigserklæringen mot Japan, som han selv signerte? Det er komplett umulig at Tor
Bohmann-Larsen ikke kjenner til kongsgjerningen med St.prp. nr. 1 (1945).
Krigsfangene
Så langt aktørene; kong Haakon VII, den nye statsministeren og andre politikere. De har ikke
forklart meg noe. Hva med ettertiden, hva med våre forfattere og historikere?
Den som har skrevet mest om nordmenn og Japan under den annen verdenskrig er forfatteren
Kristian Ottosen. I 1996 ga han ut den omfattende dokumentariske boken, Ingen nåde.
Historien om nordmenn i japansk fangenskap. Ottosen er grundig i sin framstilling, og har til

og med et vedlegg med oversikt over norske fanger, med navn, fødselsår, varighet for
fangenskapet og stedsinformasjon. Ottosen har også et avslutningskapittel om krigsoppgjøret,
basert på britiske og amerikanske rettssaker. Men forfatteren nevner ikke den norske
krigserklæringen, han kjenner kanskje ikke til den.
Årsaken til krigserklæringen må nok ligge i ønsket eller kravet om krigserstatning, tenker jeg i
min søken etter virkeligheten. Ikke på vegne av de norske krigsfangene i Japan, men til den
norske stat. En rekke norske skip ble bombet, senket eller annektert i løpet av dagene runde
den japanske bombingen av Pearl Harbor. Dette skal erstattes! Stortingsbehandlingen viser
også til den japanske hvalfangstflåten, som det skulle vært gjevt å få delvis hånd om. Men
også her er sannheten vanskelig å dekode.
Når det imidlertid gjelder nettopp nordmenn i japansk fangenskap vet vi en del. Cirka
ni hundre nordmenn var i japansk krigsfangenskap. De norske krigsfangene i Japan, og i de
japanske kontrollerte områdene i bl.a. Indonesia, er også en forholdsvis ukjent virkelighet fra
den annen verdenskrig. I motsetning til nordmenn i tysk fangenskap, som umiddelbart etter
krigen resulterte i heroisk oppmerksomhet, bøker i hopetalls og krigspensjon, ble nordmenn i
japansk fangenskap først gitt krigserstatning i form av et engangsbeløp i 2003. Jeg slår likevel
fast at hensynet til de norske krigsfangene i Japan ikke var toneangivende i den norske
krigserklæringen. Til det har gruppen i for stor grad blitt diskriminert og mistenkeliggjort i
ettertid.
En retorisk krigserklæring?
Den som leter, den finner. Ett av de mest folkelige bokverk fra og om okkupasjonen er Norge
i krig fra midten av 80-tallet. Med sin storslagne tittel er bokverket både omfattende og
lesevennlig. Og her gjør jeg mitt første og eneste funn om den norske krigserklæringen mot
Japan. I bind 3, Verdenskrig, er det en halvsides redegjørelse for saken, med innledningen:
"Det japanske overfallet på USA og Storbritannia førte til at det diplomatiske samkvemmet
mellom Japan og Norge straks ble brutt". Artikkelen trekker også fram antallet på omtrent 300
norske sjøfolk i japansk fangenskap, men sier ikke noe om de resterende cirka 600 norske
fangene som ikke var sjøfolk. Om selve krigserklæringen skriver forfatteren Tim Greve:
Men det var først 6. juli 1945 at Norge meddelte verden at det faktisk hadde eksistert
krigstilstand mellom oss og Japan siden 7. desember 1941.
I bokverkets bind 8, Frigjøring, kommer det noe som ligner på en kommentar eller forklaring
til krigserklæringen, penneført av forfatterne Knut Einar Eriksen og Terje Halvorsen:
Sommeren 1945 erklærte også Norge Japan krig - med tilbakevirkende kraft fra det
japanske angrepet på Pearl Harbor i desember 1941! Det var en uforpliktende
symbolsk handling som skulle støtte det norske kravet om krigserstatning. Også
norske politikere kjente seg trygge på at krigen snart var slutt.

Småskuffet konstaterer jeg at det ikke er mulig å finne noen bedre forklaring på fenomenet
enn "en uforpliktende symbolsk handling". Kan det virkelig stemme at det hele skal forstås
som en retorisk krigserklæring? Bruker man kongemakt, Storting og regjering til slikt? Og
hvis man gjør det, hvorfor er det ingen som skriver noe om det? Hvorfor legger ingen
politikere eller historikere denne steinen oppå andre steiner i arbeidet med å reise sannhetens
hus om den norske deltakelse og rolle under den annen verdenskrig? Den retoriske
krigserklæringen hører tross alt med til vår historie, selv om ingen seriøst planla å ruste ut ei
skøyte med norske gutter i eplenikkers, godt bunkret for den lange sjøreisen til soloppgangens
land. Synd, egentlig. Dét kunne jo vært noe å skrive krigslitteratur om.