Jakten på den hellige gral - Matematikk på nett - Nordreisa ...

knytta til et matematisk problem. Det matematiske problemet beskrives i estetiserende ordelag
som et vakkert – og muligens uoppnåelig – mål for menneskelig undring.
Dette oppdikta eksempelet demonstrerer en stahet og en lengten etter avklaring som kan
kjennetegne arbeidet med matematikk, samt det skrekkelige paradokset at den som mislykkes,
er en taper trass i alt det gode arbeidet han har utført på vegen. Boka har naturligvis en moral
som motsier dette: Veien er like mye et mål som det å komme fram.
Pierre de Fermat (1601 – 1665) 128 var egentlig ikke
matematiker. Han var sønn av en skinnhandler i Frankrike og
fikk sin utdanning hjemme. Vi kan regne med at utdanninga
ikke først og fremst hadde med handverket å gjøre, men at
det dreide seg om det vi gjerne henviser til som klassisk
dannelse. ”I 1631 fikk han arbeid som parlamentsråd i
Toulouse, og han utførte sine plikter samvittighetsfullt,
nøyaktig og lojalt. Mesteparten av fritida si brukte han på
matematikk. Og livet hans besto – bortsett fra en bitter strid
med Descartes – ikke av noen spesielle hendelser å merke
seg.” 129 Fermat publiserte ikke matematiske skrifter, derfor har mye av det han studerte, gått
tapt. Matematikken han stelte med, er bevart i brev og som margnotiser i Diofants 130 store
læreverk. 131 Berømt er for eksempel denne kommentaren: Jeg har funnet et elegant bevis for
at
n n
x + y =
z
n
132 ikke har heltallige løsninger, men margen i denne boka er for liten til å
romme det. Det kan nok være vanskelig å tro på dette utsagnet i dag, og det fins eksempler på
at andre av Fermats formodninger faktisk har vært gale, for eksempel at alle fermattallene
n
2 1
2 F = + der n er et naturlig tall, er primtall. 133 Trass i det ufullkomne i noe av det Fermat
n
gjorde, har til og med det ufullkomne glidd inn som viktige bidrag i matematikkens historie.
128
Turnbull Server: Fermat
129
TCD
130
Diofant (ca. 200 – 284 e.Kr.)
131
Diofant 00
132
Fermats store sats, som var uløst i 358 år.
133
Motbevist av Leonard Euler (1707 – 1783) i 1732, da han fant at F
5 = 4294967297 = 641⋅6700417
38