Korn og kram, kapital og kreditt - Lokalhistorie.no

Finn-Einar Eliassen 

Korn og kram, kapital og kreditt 

Korn og kram, 

kapital og kreditt 

Handelsvirksomhet i og omkring byer belyst ved 

skiftemateriale 1 

I førindustrielle byer utgjorde handel og handelsrelaterte næringer 

som håndverk, fabrikkvirksomhet og skipsfart det viktigste 

økonomiske grunnlaget for byenes oppkomst og utvikling, og for 

deres sosiale struktur og materielle kultur. Handelsvirksomhet har 

derfor helt selvfølgelig fått bred plass i byhistoriene, men framstillingene 

har i liten grad vært basert på skiftemateriale. Andre 

kilder – toll- og aksiseregnskaper, embetsmenns innberetninger, 

skattemanntall og i heldige fall kjøpmenns privatarkiver – har 

stått sentralt i forskningen. Det er selvsagt gode grunner til dette, 

som vi skal komme tilbake til. Likevel kan det være grunn til å se 

nærmere på de muligheter og problemer som ligger i en utnyttelse 

av skifter som kilde til handel i og omkring byene, både for å se i 

hvilken grad skiftematerialet isolert sett kan kaste lys over denne 

virksomheten, og hvordan det kan utnyttes i samspill med andre, 

mer konvensjonelle kilder til handelshistorien. 

65


1. Problemstillinger, metoder, kildekritikk 

De sentrale spørsmål som man må stille, såvel til skifter som til 

andre kildegrupper, for å kartlegge handelsvirksomhet, er de selvsagte: 

Hvem drev handel? Hva handlet de med? Hvem handlet de 

med? Hvilket omfang hadde handelen? Hvordan foregikk den, og 

hvordan ble den finansiert? Hvordan utviklet den seg over tid? Etter 

å ha foretatt en slik kartlegging må man i neste omgang søke å 

finne årsaker til de mønstre man måtte ha funnet, som i all annen 

historieforskning. I hvilken grad kan så skiftematerialet gi svar 

på slike spørsmål? 

Svaret vil delvis være avhengig av hva slags skifter vi står overfor. 

De mest sentrale vil rimeligvis være skifter etter kjøpmennene 

selv, enten disse var handelsborgere eller skippere, strandsittere 

eller håndverkere som drev handel i byene – mer eller mindre ulovlig. 

I tillegg til disse kjøpmannsskiftene har vi skifter etter andre 

byboere, og endelig skifter etter omlandsboere som dels opptrådte 

som kunder, dels som (rå)vareleverandører til kjøpmenn i byene. 

De fleste skiftene vil være arveskifter over dødsbo, men vel så 

interessante fra vår synsvinkel er de såkalte oppgivelsesskiftene 

over konkursbo, som ofte hadde direkte forbindelse med handel 

eller annen næringsvirksomhet. Derimot ble kjøpmenn sjelden 

rammet av skifte etter dom, der domfelte ble fradømt hele eller 

en del av sitt bo. Endelig vil det være en viss forskjell på utnyttelsen 

av skifteprotokoller, som er mest «fullstendige» ved at de 

inneholder flest skifter, og originale skiftedokumenter (ikke bare 

skiftebrev) der det kan ligge et mer eller mindre fyldig utvalg av 

brev, regnskaper, skjøter, veksler o.l. 

Innenfor dette ofte uensartete skiftematerialet kan vi dels finne 

mer eller mindre direkte dokumentasjon på handel i form av takserte 

produksjonsmidler og varelagre, eller direkte belegg for virksomheten 

i form av regninger, kontrakter og andre dokumenter, eller vi 

kan finne strøopplysninger og beskrivelser. Indirekte dokumentasjon 

av handel kan ha form av gjeldsposter, pantebrev og -obligasjoner, 

66


veksler o.l. Endelig kan vi finne mer usikre indisier eller indikasjoner 

på handel, så som rede penger, edle metaller, uvanlig store 

formuer eller ditto gjeld, som kan stamme fra handelsvirksomhet, 

men som også kan ha hatt annet opphav. 

Slike opplysninger kan i prinsippet brukes på to ulike måter: 

Dels kan de, slik de forefinnes, anvendes som eksempler på ulike 

typer handel og ulike sider ved handelsvirksomheten. Men de kan 

også benyttes til rekonstruksjon av større helheter: Av en kjøpmanns 

totale handelsvirksomhet, av en spesiell type handel, av handelen 

til en bestemt gruppe i bysamfunnet, av by-omlandsrelasjoner, av 

finansieringen av handelen – og av sentrale utviklingstrekk i handelen 

på ett av disse eller andre områder. Men før vi ser nærmere 

på hvordan dette kan gjøres i praksis, må vi ha klarere forestillinger 

om begrensningene i skiftematerialet. 

De generelle kildekritiske vurderingene som kan gjøres, vil i stor 

grad være felles for alle typer skifteanalyser og er godt behandlet 

i andre artikler i denne samlingen. Men det kan være grunn til 

å knytte dem direkte til studier av handel. Dessuten vil enkelte 

betraktninger være spesielle for slike studier. 

For det første må vi vurdere skiftenes fullstendighet. Det ble ikke 

holdt skifte etter alle: I Mandal ble det på 1700-tallet skiftet etter 

mellom1/5 og 1/3 av alle voksne personer (se tabell 1 nedenfor) 

– vi skal komme tilbake til hvem som falt utenfor. Langt fra alle 

skiftene som ble foretatt, er fullstendige. Og selv i de gunstigste 

tilfellene gir skiftematerialet ingen fullstendig oversikt over handelen 

i og omkring en by på noe tidspunkt. Vi får bare større eller 

mindre bruddstykker og må vurdere forholdet mellom disse bitene 

og den helheten vi som regel vil prøve å danne oss et bilde av. 

Avgjørende i den prosessen blir spørsmålet om skiftematerialets 

representativitet. For å kunne avgjøre hvem som falt utenfor, 

trenger vi referanser i andre typer kildemateriale, vi må kunne 

identifisere arvelatere/fallenter/domfelte som det ble skiftet etter, 

og finne kriterier for å påvise sosiale og andre skjevheter i skiftematerialet. 

I Mandal viser det seg at det ikke bare var de fattigste 

67


Tabell 1. Dødsfall og skifter i Mandal by 1751-1800. 

Periode Antall dødsfall Antall skifter Skifter som andel 

i alder 21-80 år av dødsfall 21-80 

1751-1760 72 

1761-1770 112 184 41 22% 

1771-1780 107 

1781-1790 115 222 74 33% 

1791-1800 132 44 33% 

Kilder: Statsarkivet i Kristiansand, Mandal prestearkiv, Kirkebok 8; Mandal 

sorenskriverarkiv, Skifteprotokoll 9-13A; Kristiansand byskriverarkiv, 

Skifteprotokoll 5-10, pk. 20.001-20.020. 

som falt utenfor, (fordi de eide lite eller ingenting, og almisselemmers 

eiendeler tilfalt fattigkassen), men også de rikeste, som i stor 

utstrekning benyttet seg av private skifteordninger, mulighetene til 

uskifte, og testamente. (Se tabell 2 og 3 .) Dernest blir det viktig 

å fastslå hva som falt utenfor – hvilke sider av handelen vi ikke 

eller bare mangelfullt får innblikk i. Som en følge av den sosiale 

skjevheten i materialet, er det således mye av handelen i virkelig 

stor skala – blant annet utenrikshandel, kolonihandel, handel med 

luksusvarer – som vanskelig lar seg rekonstruere ut fra skiftematerialet, 

i hvert fall i Mandal. Et tredje spørsmål gjelder hvor representative 

ulike talloppgaver i skiftene – ikke minst prisoppgaver 

– kan antas å ha vært. I perioder kan priser kontrolleres mot f.eks. 

priskuranter, auksjonspriser o.l., men særlig de sistnevnte er heller 

ikke uproblematiske. Endelig er det ofte uklart hvor representativt 

et skifte er for den enkelte kjøpmanns virksomhet. Et skifte ble ofte 

foretatt på lite representative tidspunkt i karrièren, kanskje etter at 

denne var avsluttet og borgerskapet oppsagt. Det er også eksempler 

på kjente kjøpmenn (fra andre kilder) som knapt etterlot seg spor 

av handelsvirksomhet i dødsboet. Selv konkursbo kan neppe antas 

å være representative for den totale virksomheten som en gang ble 

68


drevet. Tvert i mot vil et slikt bo ofte være preget av lengre tids, 

ikke sjelden flere års, kamp for å unngå fallitt, ved å selge unna 

aktiva og redusere virksomheten. 

Nær forbundet med representativitetsproblemet er spørsmålet 

om skiftematerialets ensartethet. Allerede en overfladisk gjennomgang 

av skifter fra én by avslører at materialet er svært uensartet: 

Langt fra alle skifter er like detaljerte, både boet som helhet og 

de enkelte delene av det kan være mer eller mindre spesifiserte, 

betegnelser – både på varer og andre gjenstander – varierer, og det 

er uklart hvor ensartede og stabile skiftetakstene var. Det kan også 

virke som om skifteforvalterne – eller muligens arvingene – har 

vært interessert i ulike deler av boene, og skiftebrevene dermed 

har fått ulike tyngdepunkt, noen med svært detaljerte innbo, andre 

med nøyaktig registrerte varebeholdninger; utestående fordringer 

presenteres i detalj eller summarisk osv. Siden ulike skifter, både 

etter kjøpmenn og deres leverandører og kunder, stammer fra ulike 

stadier av deres liv og karrièrer (se ovenfor), kan materialet ikke 

uten videre brukes sammen til å tegne et sammenhengende bilde. 

Som i jordbruk og fiske vil skiftene etter kjøpmenn gi ulike bilder 

av handelen etter når de er opptatt. Konjunktursvingninger, endringer 

i handelsmønsteret, sesongvariasjoner o.l. har spilt sammen 

med andre faktorer, som individuelle forskjeller mellom kjøpmenn, 

ulike typer handel eller geografiske forhold, med ulike og ofte kompliserte 

virkninger: Tilsynelatende «samtidige» sammenlikninger 

eller utvikling over tid kan være «optiske illusjoner», samtidig 

som konjunktursvingninger og reelle endringer over tid kan bli 

kamuflert av sesongvariasjoner og individuelle forskjeller. 

For å kunne vurdere kildeverdien av skiftematerialet i forhold til 

den handelsvirksomheten som én gang har vært drevet, og som vi 

vil prøve å rekonstruere, er det viktig å ha hensikten med et skifte 

klart for oss: Et skifte ble foretatt for å gjøre opp gjeld, fordele 

verdier og sikre arvingenes (særlig de umyndiges) rettigheter. 

Dermed kom hovedvekten i en skifteforretning til å ligge på å 

sikre fast eiendom, løsøre, likvide midler, utestående fordringer 

69


70


Tabell 3. Formuefordeling i Mandal by i 1744 og 1798. 

1744 1789 

Andel av Andel av 

Antall Andel samlet Antall Andel samlet 

Formue pers. av pers. a formue pers. av pers. a formue 

10 000 rd og mer 0 - - 3 1,5% 74,5% 

2000 - 9999 rd 2 1,5% 43,5% 1 0,5% 4,0% 

1000 - 1999 rd 3 2,0% 18,5% 6 3,0% 5,5% 

500 - 999 rd 3 2,0% 11,0% 7 3,5% 3,5% 

300 - 499 rd 7 5,0% 12,0% 12 6,0% 3,5% 

200 - 299 rd 4 3,0% 4,5% 19 9,5% 3,0% 

100 - 199 rd 4 3,0% 2,0% 40 20,0% 4,0% 

50 - 99 rd 10 7,0% 1,5% 37 18,5% 1,5% 

1 - 49 rd 72 48,0% 5,5% 10 5,0% 0,0% 

0/Fattige 40 27,5% 0,0% 65 32,5% 0,0% 

Personer med 

angitt formue 145 100,0% 100,0% 200 100,0% 100,0% 

i alt 

Fritatt (1789) - - - 11 - - 

Bare angitt 

inntekt (1789) - - - 12 - - 

Ingen 

opplysninger 5 - - 4 - - 

Totalt antall 

personer i 

manntallet 150 - - 227 - - 

Anm.: a) Av alle personer i manntallene hadde 97% i 1744 og 88% i 1789 

angitt formue. Det lavere tallet i 1789 skyldes at 12 personer bare er oppført med 

inntekt. 

De 3 rikeste personene eide 51,0% av den samlede formuen i 1744, og 74,5% 

av den samlede formuen i 1789. 

Alle formuer i denne tabellen = nettoformuer (bruttoformuer minus gjeld). I 

teorien skulle ikke løsøre regnes med i formuene i 1789. 

Kilder: Riksarkivet, Rentekammeret, Byregnskap, Kristiansand, pk.5 

(Ekstraskatt 1743); Fogderegnskap Lister og Mandal, 1744 (Ekstraskatt 

+ vedlegg 205); Skatteregnskap, pk.18 (Formueskatt 1789). 

71


og bortskyldig gjeld. Formålet var ikke å gi et fullstendig bilde av 

avdødes virksomhet – heller ikke av handelsvirksomheten! 

For å illustrere forholdet mellom den faktiske handelsvirksomheten 

og sporene av denne virksomheten i skiftematerialet, 

kan det være nyttig å sette opp en enkel modell (Figur 1). Denne 

viser at skiftematerialet i beste fall bare kan gi et øyeblikksbilde 

av enkelte kjøpmenns handelsvirksomhet, et bilde som i de aller 

fleste tilfellene vil være fragmentarisk, og der vesentlige sider av 

virksomheten er utelatt. Spesielt har kontanthandel nesten aldri 

etterlatt spor i skiftene, og selv gjeldsoppgavene er ufullstendige 

i forhold til den totale kreditthandelen: Bare uoppgjort gjeld ved 

døds- eller skiftetidspunktet (en ikke uvesentlig, men ofte problematisk 

distinksjon!) ble oppført. Hver gjeldspost kunne representere 

én transaksjon eller hundre, løpende konti ble ganske enkelt gjort 

opp og status inført i skiftet – normalt som én post, selv om hele 

mellomregninger kunne forekomme (se nedenfor). 2 

Gjeldsposter representerer ofte også et tolkningsproblem siden 

langtfra all gjeld stammet fra handel. I et pengefattig samfunn som 

det førindustrielle Norge, med mangel på likvide midler, spilte 

utstrakt kreditt og mange pengeløse transaksjoner en viktig rolle, 

ikke bare i handelen, men i folks dagligliv. 3 Likeledes åpner forekomsten 

av kontante penger, edle metaller, eiendommer og varer 

i skiftene for ulike tolkninger ut fra forskjellige tenkelige opphav 

og funksjoner (tilfeldig arv, statussymbol/klenodium, forbruk, handelsvare, 

produksjonsmiddel osv.). Blant gjenstander i skiftene som 

kan indikere handel, men som ikke alltid gjør det, er båter, brygger, 

sjøboder eller pakkhus, jordegods, fustasjer, matvarelagre m.m. 

Et vel så stort tolkningsproblem oppstår imidlertid der skiftene er 

tause. Som allerede påpekt ovenfor, kan ikke fravær av gjeldsposter, 

varelagre og produksjonsmidler uten videre tas som belegg for at 

arvelater ikke har drevet handel. Og enda mindre grunnlag er det 

for å trekke sikre slutninger om handelsvirksomhetens omfang og 

eventuell spesialisering ut fra et skifte alene; f.eks. kan det meget 

72


73


vel tenkes at visse deler av en kjøpmanns handel har vært basert 

på kreditt (f.eks. korn/trelast), mens andre deler har foregått som 

kontanthandel (f.eks. fisk, kramvarer), eller at visse kundegrupper 

fikk kreditt, men andre ikke. I Mandal kunne således bønder som 

hadde tømmer å selge, få korn på kreditt på 1700-tallet, mens andre 

måtte betale kontant – og tilsvarende var det mange steder. Fravær 

av disse varegrupper i et skifte gir heller ikke sikkert grunnlag for 

å si at vedkommende kjøpmann ikke solgte f.eks. kjøtt eller fisk. 

Det er således klart at skiftematerialet er en problematisk 

kildegruppe, ikke minst til studier av handelsvirksomhet. Allerede 

som kilde til den enkelte kjøpmanns (eller kundes, eller 

råvareleverandørs) virksomhet har skiftene klare begrensninger, 

og disse vanskelighetene blir enda mye større når vi skal prøve 

å rekonstruere den totale handelen i en by eller et distrikt, eller 

mønsteret i handelsrelasjonene (f.eks. by-omland) over tid. Det er 

vanskelig å sammenlikne, problematisk å kategorisere, og det blir 

tilsvarende tvilsomt å generalisere fra skiftenes oftest fragmentariske 

øyeblikksbilder til helhetlige strukturer og prosesser i den 

handelen som en gang ble drevet. Skiftematerialet alene, eller brukt 

som hovedkilde, er helt utilstrekkelig til å gi et helhetsbilde av, eller 

t.o.m. et noenlunde pålitelig grunnlag for å rekonstruere, handel og 

næringsvirksomhet i en by eller en region. Til det formål er det for 

fragmentarisk, for uensartet og framfor alt for ufullstendig. 

Om skiftematerialet er ubrukelig som badevann, er det likevel 

vel verd å ta vare på de barna som tross alt befinner seg i det. 

Skiftene gir nemlig verdifull, og noen ganger og på noen områder 

enestående innsikt i detaljer og sammenhenger i handel, produksjon, 

finansiering og betalingsmåter – når de blir brukt sammen 

med andre kilder som gir den oversikten og de helhetsbildene som 

skiftene ikke kan gi, og som belyser andre sider ved handelen enn 

de som skiftene fanger opp. (Se nærmere om dette i konklusjonen). 

Dessuten kan skiftene – i gunstige tilfeller – kaste lys over 

den enkelte kjøpmanns virksomhet, i mangel av privatarkiv, som 

74


bare finnes etter et fåtall kjøpmenn i enkelte byer. 4 De beste kjøpmannsskiftene 

kan dessuten gi et visst inntrykk av hvordan et tapt 

privatarkiv kan ha sett ut (se figur 1 og avsnitt 3 nedenfor). Brukt 

med kritikk, realisme, en viss oppfinnsomhet, og i sammenheng 

med andre kildegrupper, kan skiftene fortelle en hel del om handel 

i og omkring byene. 

2. Glimt av handelsvirksomhet 

Siden kramboder oftest ikke var egne bygninger, men utgjorde en 

del av første etasje i et bolighus eller en sidebygning, er skiftene 

ofte den eneste kildegruppen der de blir registrert – og slett ikke 

regelmessig der heller. 5 Pakkhus og sjøboder ble, som selvstendige 

bygninger, gjerne både nevnt og taksert spesielt. Før branntakstenes 

tid – og i ladestedene til dels også seinere – er skiftene de beste 

(om enn usystematiske) kildene til forekomsten og til dels bruken 

av slike økonomibygninger. Det er imidlertid i forbindelse med 

varebeholdingene at skiftematerialet kommer til sin rett. Således 

etterlot hollenderen Jørgen Willemsen fra Horn, som losjerte i 

Kleven og døde der i mars 1692, seg røde og blå ullbånd, forkleremmer, 

snøreremmer, bendelbånd og pynt til halstørklær. 

Strandsitterenken Magnhild Evertsdatter i bydelen Malmø hadde 

i 1740 «Adskillige Vahre», blant annet piper, hollandsk tobakk, 

hvit stivelse, karve, humle, spansk salt, heklet og uheklet hør (lin), 

hamp, tjære, sko og lerret. Og gjestgiver og borger Niels Tangel 

eide i 1775 et stort utvalg krambodvarer, blant annet tobakk, humle, 

stry, alun, svovel, vitriol, sukker, ulike tekstiler som dreiel, floret, 

klede og strie, spraglete ullstrømper , 8 tønner hjemmesaltet sild, 

bord, krumholt, spiker og årer, samt vektskåler og et justert pottemål. 

6 I et nybygd pakkhus ved Mandalselva hadde kjøpmann Jens 

Christian Møller i 1795 stående 1 oksehode dansk brennevin, 4 

halvankere kornbrennevin, 11 tomme oksehoder, 3 ledige tønner, 

16 tomme ankere, 50 tønner købehavnsk malt, 60 tønner bygg, 

75


20 tønner havre, 2 sekker humle og mer til. Kornvarene alene var 

verd nærmere 500 riksdaler. 7 

Sager figurerer i flere kjøpmannsskifter fra Mandal – f.eks. 

eide Christen Tørresen Nedenes ved sin død i 1763 halvdelen i 

Heddelands sag og 2/3 i Smelands sag, men sagbrukene er bedre 

dokumentert i andre kilder. Mer interessant er hva en del skifter 

kan fortelle om trelasten. Christen Tørresen selv hadde 200 riksdaler 

i lastebruk og restanser. 8 Da kjøpmannen Thomas Clausen 

i Spidsbo (en seinere avfolket del av ladestedet Mandal) døde i 

1673, het det at han skulle ha bjelker for 400 riksdaler liggende på 

elva. Tre år seinere omfattet skiftet etter kjøpmannsenken Karen 

Thøgerdatter sal: Thomas Søfrensens blant annet 24 tylvter gamle 

bjelker, oppkjørt i Østre Bunnen, på Buøya og ved Kirkebrygga. 

Andre bjelker befant seg ennå på elva og var hentet ut til elvemunningen. 

I begge de nevnte skiftene møtte andre kjøpmenn fram og 

kjøpte bjelkene av boet. 

Det hender således at selve handelstransaksjonene eller andre 

sider ved handelsvirksomheten er direkte dokumentert i skiftene. 

Samme år som Jørgen Willemsen døde i Kleven, i 1692, døde også 

et bysbarn av ham, Peder Govertsen, i sitt «Logemente» i Mandal. 

Blant hans utestående fordringer var fem gjeldsposter hos ulike 

kvinner i ladestedet. De hadde alle kjøpt tobakk av Peder Govertsen, 

de fleste 3-4 pund (=1 rull), men én enkelt, kjøpmannsenken 

Johanne sal: Niels Jensens, hele 10,5 pund. Govertsen hadde også 

uvanlig mye rede penger liggende, vel 51 riksdaler i to punger, 

halvparten i «Ducatoner», en av de mest internasjonale valutaer i 

tiden. Kjøpmann Isak Rasmussen, som hadde gitt Peder Govertsen 

losji, visste ikke om han eide noe mer andre steder i dalen,»med 

mindre hand udi dissse dage kand have tilforhandlet sig nogle Lax 

... hvilket ... allerbest af hans Roersmand Ole Christensen Spidzboden 

... kand fornemmes». 9 Tilsammen gir disse få linjene et bilde 

av hollenderens aktiviteter i ladestedet og dalen. Dessverre var 

Ole Christensen ikke tilstede ved skifteforretningen, så nærmere 

opplysninger om en eventuell laksehandel får vi ikke. 

76


Også i en del andre skifter blir det opplyst at i hvert fall enkelte 

gjeldsposter skriver seg fra eller har hatt sammenheng med handel. 

I noen tilfeller blir hele regninger med spesifiserte varemengder og 

priser lagt fram og skrevet av eller arkivert blant skiftedokumentene 

i debitors skifte. Noen ganger blir mellomregninger lagt fram, som 

viser at varer har gått begge veier, som i boet etter Gulov Gulovsen 

(1777), der handelshuset Knutzen & Gjertsen i Mandal gjorde 

krav på et par hundre riksdaler som betaling for bl.a. kornvarer, 

tobakk, sukker, lys og forskjellige stoffer (duffel, kattun, flanell), 

mens Gulovsens kontraregning på nesten 60 riksdaler utelukkende 

skrev seg fra leveranser av brennevin! Ole Willumsen i Kleven 

hadde et mellomregnskap med Knutzen & Gjertsen over en årrekke. 

Da han døde ved årsskiftet 1775/76, hadde ikke avregning 

skjedd på over to år. Siden da hadde Willumsen mottatt kornvarer, 

erter, flesk, salt, sirup, garn og tobakk for vel 20 riksdaler, mens 

han selv hadde til gode mer enn 17 riksdaler for diverse arbeid 

for handelshuset, bl.a. forhaling og «opvartning» av skip, «Averie 

Arbeide» (arbeid på havarister), «Adskillige Siou» (sjauing) 

i Kleven, og for å ha gått nattevakt ved kompaniets skip. 10 Også 

kommisjonshandel kan i heldige tilfeller dokumenteres, som da 

kjøpmann Anders Jensen krevde 4-5 riksdaler av Niels Berentsens 

dødsbo i 1706 for «nogle smaa Vahre, som den sl: Mand haver 

hafft for hannem at selge». 11 Små biter av et større handelsmønster 

kommer fram i skiftet etter Salve Thomesen i Mortensbod (øst for 

tettbebyggelsen i Mandal), der man blant utestående fordringer 

bl.a. finner bøndene Søren Espelie i Åseral og Ommund Gylland, 

som skyldte henholdsvis 65 riksdaler, «hvorpaa er betalt med 7 

tylter bielker» 26 1/4 riksdaler. 12 

Handelsborgerne, og spesielt byens ledende kjøpmenn, sto 

gjerne selv i gjeld til handelshus i utlandet, men som med andre 

gjeldsposter, er det sjelden oppgitt hva de skriver seg fra. (Jfr. del 

3 nedenfor.) Et heldig unntak finnes i skiftet etter kjøpmann Jens 

Christensen Møllers kone, som alt er omtalt ovenfor. Blant flere 

gjeldsposter til kjøpmenn i København finnes også en «til St:Croix 

77


Sukker Raffinaderie samme Stæds, for derfra til ham opsendte 

og af ham modtagne og bekomne Sukker» på vel 185 rikssdaler. 

50 pund hvitt sukker til en verdi av knapt 16 riksdaler befant seg 

stadig blant Møllers kramvarer. 13 

Disse eksemplene gir, som vi ser, også verdifulle opplysninger 

om oppgjørs- og betalingsformer, og om kredittens funksjoner, 

både i små og store transaksjoner. I likhet med de glimtene av 

handelsvirksomhet vi har sett, representerer de likevel bare en 

svært liten topp av et enormt isfjell. Selv om skiftematerialet fra 

Mandal by inneholder mange flere direkte og ikke minst indirekte 

belegg for handelsvirksomhet, er de spredt over vel 130 år (etter 

1800 er skiftematerialet i det hele ganske dårlig), og de nevnte 

eksemplene er blant de aller klareste og mest interessante. Bare i 

helt sjeldne tilfeller gir et kjøpmannsskifte innblikk i helheten av 

en virksomhet. Den store skifteforretningen etter Thomas Angell 

i Trondheim, som fyller 10 store bind, satte Ida Bull i stand til å 

kartlegge hans handel og øvrige virksomhet i ganske stor detalj, 

selv med svært lite annet kildemateriale. 14 Konkursbo kan i noen 

tilfeller gi anledning til å følge en kjøpmanns vei til fallitten, ikke 

minst når originaldokumentene er bevart. Ett eksempel på dette er 

skiftedokumentene etter kjøpmann Lorentz Sigholt i Kristiansand, 

hvis bo ble gjort opp i 1835 etter nærmere åtte års kamp mot konkursen. 

Blant brev, regnskaper, erklæringer, annullerte veksler, 

inventarier, varefortegnelser, prislister m.m. ligger også Sigholts 

egen beretning om hvordan han var kommet opp i uføret nettopp 

som han var i ferd med å utvide virksomheten under den kortvarige 

oppgangsperioden i 1820-årene, og hvordan han hadde forsøkt å 

holde kreditten og forretningen flytende – altså uten hell. 15 

Et tredje atypisk eksempel er dødsboskiftet etter Margrethe sal: 

Isaach Falchs i Risør i 1734-35. Falch-familien var Risørs helt 

dominerende kjøpmannsfamilie og byens grunneiere fra midt på 

1600-tallet til slutten av 1700-tallet. Margrethe Falch etterlot seg 

aktiva for over 31 000 riksdaler og nettoformuen var på vel 29 500 

riksdaler, – en formidabel sum i et lite bysamfunn. Booppgjøret 

78


tok 14 måneder, fra august 1734 til oktober 1735, og omfattet sagbruk 

og trelast, kornvarer, kram- og kjøpmannsvarer, jordegods, 

grunner og tomter i Risør og gjeldsposter som gir innblikk i både 

handelsvirksomhet og pengeutlån. 

Skiftet strekker seg over ca. 150 store sider i skifteprotokollen, 

16 men det som gjør det spesielt, er at handelen med boets 

varebeholding ble fortsatt etter at skifteforretningen var påbegynt, 

og ut seilingssesongen 1734, for boets regning. Skiftet gir dermed 

direkte dokumentasjon av handelshusets virksomhet i en periode 

på vel tre måneder, før status for handelsvirksomheten ble gjort 

opp i november 1734. Omsetningen fra august til november var 

på vel 500 riksdaler, og vi kan følge salget av korn- og kramvarer, 

utklarering av skip med trelast, mellomregnskap med hollandske 

skippere, betaling av utgifter i forbindelse med tollklarering, og 

føringen av hovedbøker og regninger i denne perioden. Blant annet 

viser det seg at kramvarer ble solgt både kontant og «paa Reigning», 

dvs. på kreditt, mens kornvarer åpenbart bare ble solgt «for 

Contant» – i hvert fall fra dødsboet. En mellomregning med skipper 

Jan Røyther fra Edam viser sammensetningen av trelastladningen 

som ble utskipet, med priser, mens hollenderen har levert bl.a. 

rosiner, korinter, risengryn, indigo og nagler. Og vi får innblikk i 

betaling av tollavgifter, overføring av penger til utlandet, og hvordan 

kundene betalte klattgjeld til kjøpmannen. Visse restriksjoner har 

det nok ligget på omsetningen – det gjaldt selvsagt å tilføre boet 

så store verdier som mulig, og ikke å ta noen risiki på dødsboets 

(og arvingenes) vegne. Men hensikten var både å fullføre seilingssesongen 

for handelshuset og å sikre at arvingene kunne overta en 

levende virksomhet, uten unødig stans i driften. Så vi må tro at det 

bildet vi får av høstens transaksjoner i 1734, er både realistisk og 

nokså representativt. Men slike skifter er sørgelig sjeldne, så som 

regel må vi nøye oss med å rekonstruere de større sammenhengene 

– hvis vi ønsker å gi noe mer enn eksempler. 

79


3. Rekonstruksjon 

Ut fra en oftest nokså usystematisk og skjevt sammensatt samling 

av øyeblikksbilder, enkelttilfeller og fragmentariske opplysninger 

i skiftene må vi prøve å danne oss et bilde av handelsvirksomheten 

som helhet – innenfor en by, en region, en handelsgren, en periode, 

eller bare i et enkelt handelshus eller av virksomheten til én gruppe 

kjøpmenn. I prinsippet er det to veier å gå – fra de små enhetene 

til de store, eller fra helheten til detaljene i bildet. I det første tilfellet 

er skiftematerialet ofte et egnet utgangspunkt, sammen med 

eventuelle privtarkiver; i det andre må vi ta utgangspunkt i andre 

kilder, som tollregnskaper, skattelister, innberetninger, topografisk 

litteratur o.a. I praksis må begge metodene brukes sammen, for de 

utfyller hverandre og gjør det mulig å kombinere opplysninger fra 

ulike kildegrupper som til sammen gir et bedre og mer fullstendig 

bilde enn hver av kildene alene. En lokalhistoriker vil som regel ha 

bedre muligheter enn andre til dette, siden hun eller han allikevel 

skal gå gjennom et omfattende og allsidig kildemateriale, og lettere 

vil kunne finne og samle spredte opplysninger om handel i 

f.eks. skifter, tingbøker, fogderegnskaper og andre kilder, og sette 

det sammen til et mest mulig sammenhengende bilde – fullstendig 

blir det allikevel aldri! 

Vi kan ikke her gå inn på bruken av de andre relevante kildekategoriene, 

men forsøke å si litt om hva skifteopplysningene kan 

bidra med i slike større sammenhenger. 

For det første kan skiftene fortelle noe om omfanget av enkelte 

kjøpmenns virksomhet – regnet i verdi (absolutt eller relativ – i 

forhold til boet som helhet, eller andre bo fra samme periode), i 

mengde (ut fra varelager og andre opplysninger) og i geografisk 

og sosial rekkevidde (nærmere om dette siste nedenfor). Men 

hele tiden må man huske på at skiftet i seg selv bare representerer 

en del av virksomheten, på ett bestemt tidspunkt. Skiftene kan 

videre brukes til å dokumentere eller sannsynliggjøre ulike typer 

av handel som en enkelt kjøpmann har drevet, slik at bredden i 

80


virksomheten kommer fram – igjen med forbehold for det man vet 

eller kan mistenke har falt utenfor. Med det samme forbeholdet kan 

vi si noe om vareutvalg og beholdning. Dette er opplysninger som 

sjelden kan finnes i andre kilder, men som i den grad det er mulig, 

må sammenholdes med f.eks. tollregnskaper, konsumpsjons- og 

aksiseregnskaper o.l. – som selvsagt heller ikke er fullstendige 

eller uproblematiske kilder. 

Det er likevel på andre områder skiftematerialets handelsopplysninger 

kommer til sin rett. I motsetning til de fleste andre 

kildegrupper kan de nemlig belyse kjøpmannens metoder, den 

løpende virksomheten, vare- og kapitalstrømmer, betalingsformer 

og i gunstige tilfeller til og med bokførings- og regnskapspraksis. 

Det kan synes paradoksalt at en kilde som til de grader er blitt til 

for å gi en statusrapport over et bo på et bestemt tidspunkt, kan gi 

innblikk i løpende prosesser, og en del av disse prosessene kommer 

da heller ikke fram i skiftene – som vi alt har sett. Men nettopp de 

langsiktige, rullerende handelsforbindelser, basert på forskudd og 

kreditt, vareleveranser, løpende mellomregninger og periodiske 

avregninger, hvor varer i liten grad ble solgt mot kontant oppgjør 

i rede penger, var de som satte spor – om enn ofte små og ubetydelige, 

eller tvetydige spor – i skiftematerialets statusoppgjør. 

Som regel har sporene form av gjeldsposter, men i kombinasjon 

med lagre av handelsvarer kan disse kaste lys over store deler av 

virksomheten til en kjøpmann. I heldige fall kan mellomregninger, 

tilfeldige opplysninger og selve disponeringen av boets verdier kaste 

skarpe lysstråler over virksomheten bak tallene og gjenstandene 

og gi enestående innsyn og innsikt i prosesser og strukturer som 

ellers kan være vanskelige å kartlegge og dokumentere. 

Gjeldspostene i et skifte – både bortskyldig og utestående gjeld 

– sett i forhold til boet som helhet og til varebeholdningens verdi og 

forekomsten av likvide midler i boet, kan si noe om forholdet mellom 

egenkapital og kreditt i kjøpmannens virksomhet, og mellom fast 

og bevegelig kapital. I større sammenhenger kan dette materialet 

fortelle noe om finansieringen av handelen (og av spesielle handels- 

81


grener) i en by eller et distrikt, om ulike grupper av kjøpmenn og 

ulike næringer i dette perspektivet, og om mulighetene for ekspansjon 

og økonomisk vekst i pengefattige samfunn. Kredittrelasjoner 

og særlig formene for kreditt gir innblikk i finans- og regnskapsteknikker, 

bruk av veksler, panteobligasjoner, mellomregnskap 

og bokføring. Kontrakter, obligasjoner o.l. er ofte ekstrahert og 

noen ganger ordrett gjengitt i skifteprotokollen, det samme kan 

være tilfelle, men sjeldnere, med veksler og (mellom)regninger, 

som imidlertid kan forekomme blant skiftedokumentene. Derimot 

er regnskapsbøkene sjelden eller aldri bevart i skiftematerialet 

– utvilsomt først og fremst fordi de som regel var for verdifulle, 

både i seg selv (uutskrevne bøker ble ofte brukt til andre formål 

– papir var kostbart!) og spesielt for å kunne kreve inn utestående 

gjeld og/eller føre forrretningene videre. I Danmark hender det, 

og selv der unntaksvis, at en kjøpmanns bøker blir funnet blant 

skiftedokumentene. I enkelte norske skifter finnes lister over boets 

regnskapsbøker o.l. 17 Men oftere gir oversiktene over utestående 

gjeld i skifteprotokollene innblikk i kjøpmenns bøker og bokføringspraksis. 

Ikke sjelden er gjeldspostene skrevet av direkte fra 

kladdebøker og hovedbøker, noen ganger med henvisning til kilden, 

f.eks. i «Cladde=Bogen Litr:A» eller «SterfBoets Hoved Regnskabs 

Bog», gjerne med folienummer angitt ved hver gjeldspost. Der 

flere regnskapsbøker o.l. er brukt og angitt i skiftet, kan man få 

et visst innblikk i kjøpmannens kontor og hans praksis. Men selv 

spredte henvisninger i ulike skifter kan til sammen gi et brukbart 

inntrykk av bokføringen av de løpende forretningene, likesom 

skillet mellom «viss» og «uviss» gjeld i mange kjøpmannsskifter 

i hvert fall ofte tilsvarer forskjellen på to typer bokføringspraksis, 

og på to typer handel. 

Selv om skiftenes gjeldsposter gir et ufullstendig øyeblikksbilde, 

kan de allikevel – og særlig når en rekke kjøpmanns- og andre 

skifter kan brukes sammen – gi innblikk i omfattende kredittnettverk 

som også i stor grad vil være handelsnettverk, eller rettere: 

82


deler av slike nettverk. Som regel vil likevel skiftematerialet gi 

et noenlunde pålitelig inntrykk av mønstre i kreditthandelen, og 

i finansieringen av denne handelen. En ledende kjøpmann i en 

norsk by vil gjerne selv ha stått i gjeld til handelshus i utlandet og 

i andre dansk-norske byer, til dels også til kolleger i egen by, mens 

hans debitorer har vært å finne blant byens og omlandets beboere, 

(mindre) kjøpmenn i samme by, og kanskje i (mindre) nabobyer. 

Mange av gjeldspostene vil skrive seg fra gjensidige forbindelser 

og utgjøre status i løpende mellomregnskaper, slik vi alt har sett, 

med begrenset bruk av kontante midler. Internasjonalt og over 

større avstander var veksler, ofte trukket på felles forretningsforbindelser 

i finanssentra som København, Hamburg og London, et 

kurant middel for pengetransaksjoner og gjeldsoppgjør. Lokalt i og 

omkring byen, og mellom norske byer, kunne større gjeldsposter 

sikres med panteobligasjoner, mens klattgjeld og løpende mellomværender 

bare ble registrert i kjøpmennenes bøker og eventuelt 

kundenes kontrabøker, som såkalt bokgjeld. Denne kunne igjen 

sikres gjennom tinglysning og innførselsforretninger i skiftene. 

Slike kreditt-nettverk kan fortelle mye både om handelens karakter, 

om finansiering og oppgjørsformer, om makt- og avhengighetsrelasjoner, 

både lokalt og i større sammenhenger. Man skal bare – her 

som ellers – ha klart for seg at man ikke får tak i alt. 

Med dette stadig tilbakevendende forbeholdet klart i minnet, 

kan skiftene, og særlig gjeldsoversiktene, gi et innblikk i kjøpmennenes 

kundekretser, og mer generelt i deres virkefelt og dermed 

blant annet i by/omlandsrelasjoner. For at vi skal kunne slutte fra 

gjeldspostene i kjøpmannsskiftene til utstrekningen av og endringene 

i en bys omland, må imidlertid visse betingelser være oppfylt: 

Vi må være noenlunde sikre på (og her må vi bruke andre kilder!) 

at en vesentlig del av handelen var basert på kreditt. En by der 

trelasthandel var hovednæringen, vil således være bedre egnet til 

denne type analyse enn én basert på lokal fiskehandel. Og vi må 

ha relativt samtidige skifter fra flere (ideelt sett alle) sentrale 

83


Figur 2. Utestående gjeld i fire borgerskifter i Son og Hølen 

1700-1720 

kjøpmenn eller handelshus i byen. Dette er oftest ikke tilfelle, 

men i tvillingladestedene Son og Hølen ble det i årene 1702-1717 

holdt skifter i alle de fire ledende kjøpmannsfamiliene – Tank 

(1702), Bærøe (1710), Randers og Solgaard (begge 1717). 18 Siden 

ladestedene var basert på trelasthandel og den dermed forbundne 

skipsfart, gir gjeldspostene i de fire skiftene et pålitelig bilde av 

stedenes omland, samtidig som det framgår at de fire familiene til 

dels har drevet sin virksomhet med tyngdepunkt i ulike deler av 

omlandet (se Figur 2). Derimot tillater ikke skiftematerialet fra 

Mandal, der de største handelshusene ikke er representert, noen 

tilsvarende kartografisk framstilling av byens (kreditt)omland. 

Det er også mulig å anlegge det omvendte perspektivet – å ta 

utgangspunkt i debitorene. Ved å registrere samtlige gjeldsforhold 

84


til kjøpmenn i byene over et område som er større enn det antatte 

handelsomlandet til en enkelt by, vil det være mulig ikke bare å 

identifisere denne byens (kreditt)handelsomland, men også å påvise 

eventuell overlapping og skiftende grenser mellom nabobyers 

handelsomland. Det vil også være interessant å studere et slikt 

grenseområde, f.eks. ett enkelt prestegjeld, mer i detalj for å se 

hvem som handlet med kjøpmenn i hvilken by eller hvilke byer, på 

ulike tidspunkt. 19 Innenfor en bys omland vil det så være behov for 

å kartlegge ikke bare kredittrelasjoner, men også de varestrømmer 

som ga opphav til gjelden, og ulike betalings- og avregningsmåter 

mellom kjøpmann, kunde og leverandør. 

Skiftematerialet kan også gi innblikk i hvem som drev handel. 

At handelsborgere var kjøpmenn overrasker ingen, men det vil 

også være mulig å finne eksempler på at skippere, håndverkere og 

strandsittere har drevet handel, oftest ulovlig, og derfor vanskelig 

å dokumentere. Men noen fullstendig oversikt over uprivilegertes 

handel får vi ikke på denne måten – dette er et av områdene der 

kildenes taushet ikke gir grunnlag for sikre konklusjoner! Og det 

finnes bedre oversikter over uprivilegerte personers næringsvirksomhet 

i andre kilder (se del 4 nedenfor). Det samme gjelder til 

dels også kvinners, spesielt kjøpmannsenkers, handel, men på det 

området gir skiftene opplysninger både om hvordan og i hvilken 

grad enkene kunne drive avdødes handelsnæring videre, spesielt 

der det er skifter etter begge. Men noen ganger dukker handelsvarer 

opp i bare det ene skiftet – til og med bare i enkens! – uten at man 

kan slutte noe fra det. 20 

Ikke bare i enkenes tilfelle, men ofte ellers også, kan skifter gi 

opplysninger om suksesjon og videreføring av en handelsvirksomhet 

og andre næringer, gjennom utlodning av boet, ved at det går til 

auksjon og kan følges videre gjennom auksjonsprotokollene, eller 

ved at enken eller en annen arving får overta et bo som egentlig er 

fallitt, mot å påta seg boets gjeld og øvrige forpliktelser. Som vi 

har sett, hendte det også at deler av varelageret eller produksjonsmidlene 

kunne bli løst ut av boet, enten av en arving eller av en 

85


annen kjøpmann som ønsket å utnytte situasjonen til å ta over en 

konkurrents trelast eller annet. 21 

4. Hva bør gjøres? 

Av denne gjennomgangen av problemer og muligheter vil det framgå 

at skiftematerialet er dårlig egnet som eneste eller hovedkilde til handelsvirksomhet. 

Det er hverken tilstrekkelig ensartet, «fullstendig» 

eller representativt til å danne en kildemessig «grunnlinje», eller til 

å gi tilstrekkelig oversikt over handelen som helhet, spesielle typer 

av handel, alle handlende e.l. på et tidspunkt eller i tidsmessige 

lengdesnitt. Slike «grunnlinjer» må utgjøres av andre kildekategorier, 

som skiftematerialet så kan kombineres med, kontrolleres 

mot og utfylle. Første bud må derfor være variert kildebruk, 22 er 

skifter utnyttes sammen med tollregnskaper, skattelister, tingbøker, 

embetsbrev, supplikker, innlegg og annet materiale. Kildekombinasjoner 

av skifteopplysninger og andre data kan så utføres på 

ulike nivåer og innenfor ulike rammer (individuelle kjøpmenn eller 

grupper av kjøpmenn, varetyper, handelsformer, by/omland osv. 

– i ulike tidsperspektiver). Derved oppnår man at skiftematerialet 

utfyller og utdyper det bildet av handelen som andre kilder gir. På 

enkelte områder er skifteopplysningene uerstattelige, særlig som 

kilde til detaljhandelen, som er lite dokumentert ellers. Som vi har 

sett, kan detaljopplysninger om den konkrete virksomheten, om 

regnskapsforhold og betalingsformer, om suksesjon og kapitalkilder 

hentes ut av skiftene – om enn i skiftende grad. 

Samtidig vil opplysninger fra andre, mer «fullstendige» kildegrupper 

sette skiftematerialets spredte eksempler i relieff og inn i 

en større sammenheng, som gjør dem forståelige og gjør det mulig 

å trekke mer omfattende konklusjoner enn ut fra skiftene alene. 

Noen eksempler knyttet til skifteopplysninger som alt er nevnt, 

vil illustrere dette: 

Når det ble antatt at Peder Govertsen hadde latt seg ro oppover 

86


Mandalselva for å kjøpe laks i 1692, viser dette at laksehandelen 

fortsatte som direktehandel mellom bønder med lakserett og utenlandske 

oppkjøpere i flere tiår etter at trelasthandelen var blitt 

konsentrert i ladestedet ved elvas munning. Det var trelasthandelen, 

ikke laksehandelen, som virket tettsteds- og bydannende, mens laksehandelen 

først rundt århundreskiftet 1700 ble sentralisert i Mandal 

by ved at kjøpmenn i ladestedet sikret seg forkjøpsrett til bøndenes 

laks og til dels overtok deres rett til å drive laksefiske. 23 

Magnhild Evertsdatters beholdning av kramvarer i 1740 kommer 

i det rette lys når vi fra tingbøkene vet at hennes mann, Willem 

Pedersen, i 1734 ble dømt for ulovlig handel etter at en rekke 

vitner hadde fortalt om strandsitterens oppkjøp av utenlandske 

varer fra «Skuderne», og hans salg av kram- og matvarer langt ut 

over det han hadde rett til som strandsitter og innrullert matros. 24 

Siden handelsborgerne gjerne var påpasselige med å hevde sine 

privilegier og bringe uprivilegerte kjøpmenn for retten, inneholder 

justisprotokollene ofte langt mer omfattende fortegnelser over og 

opplysninger om handlende sjøfolk, strandsittere og andre enn vi 

kan hente ut av skiftematerialet, men på individnivået kan de to 

kildegruppene ofte utdype hverandre. 

Sammenhengen mellom gjeldsposter, korn- og trelasthandel 

blir klarere når vi gjennom amtmennenes kopibøker fra nødsårene 

1771-73 får vite at kjøpmennene i Mandal solgte korn på kreditt 

bare til bønder som kunne levere tømmer eller trelast. Det var 

følgelig bare disse som var sikret kornleveranser i krisetider! 25 

Fram til 1779 hadde Mandals borgere lov til å drive direkte import 

av utenlandske varer bare til eget forbruk. Ved å sammenholde 

tollregnskapene med de bevarte skiftene etter handelsborgere, bekreftes 

den mistanken som tollbøkene må vekke, nemlig at mange 

av varene til «eget forbruk» i virkeligheten havnet i krambodene 

for videre salg. Noen ganger kan også enkelte varer følges helt 

fram til kunden, gjennom bevarte og avskrevne regninger. 26 

87


Skiftene utgjør en besnærende, men vanskelig og til dels frustrerende 

kildegruppe – også til handelens historie. Men i mangel 

av privatarkiv, og spesielt i samspill med og belyst av andre kilder 

kan de likevel gi så verdifulle opplysninger og noen ganger enestående 

innsikt i virksomhet, vare- og kredittstrømmer, og ikke 

minst i den menneskelige dimensjonen ved all handel – på begge 

sider av disken, og av Nordsjøen – at det ville være lurt å se etter 

om det ikke skulle være noen barn i badevannet likevel, før man 

heller det ut! 

Noter 

1 Denne artikkelen bygger i hovedsak på mine erfaringer fra arbeidet med 

Mandal bys historie i perioden 1500-1850 (Eliassen 1995, 1996), supplert 

med materiale fra enkelte andre byer. 

2 Mikkelsen 1994, s. 106-107; Pelus-Kaplan/Eickhölter 1993, s. 312-319; 

Eliassen 1981, s. 134-135 (Stein Tveites merknader). 

3 F.eks. i forbindelse med husbygging, tjenesteyting og lønnsarbeid. 

Se Eliassen 1995, særlig s. 178-179, 383-386, 446; Eliassen, upubl. 

(1995), kap. VI; Degn 1981, bd. 1, s. 219. 

4 Eliassen 1995, s. 312. jfr. note 2. 

5 Dette er også konklusjonen til Marie-Louise Pelus-Kaplan, som har 

vurdert skiftematerialet i Lübeck ut fra samme synsvinkel, se Pelus- 

Kaplan/Eickhölter 1993, s. 312, 317. 

6 Trondheim er spesielt gunstig stilt i så måte, mens f.eks. Mandal helt 

mangler privatarkiv fra før 1811. 

7 De fleste skiftene – også kjøpmannsskiftene – er ført etter gjenstandsgrupper 

og ikke etter de værelser der gjenstandene (f.eks. kramvarer) 

var plassert. Blant unntakene er: Statsarkivet i Kristiansand (SAK), 

Mandal sorenskriverarkiv (MSA), Skifteprotokoll (Sp) 5, f. 153-155, 

187-193, 215 (Isak Rasmusen 1706-07); Sp 12B, f. 446-447 (Jens 

Christian Møllers hustru 1795); Kristiansand Byskriverarkiv (KBA), 

Sp 7C, f. 543-544 (Niels Tangels hustru 1775), der kramboder er nevnt. 

8 SAK, MSA, Sp 3, f. 212 (1692); Sp 8, f. 366-376 (1740); KBA, Sp 7C, 

f. 543-544 (1775). Jfr. Eliassen 1995, s. 321. 

9 SAK, MSA Sp 12B, f. 446-447 (1795). 

88


10 SAK, KBA, Sp 7B, f. 225ff. (1763). 

11 SAK, MSA, Sp 1, f. 142-144 (1673), f. 182-191 (1676). 

12 SAK, MSA, Sp 3, f. 244-245 (1692). Om dukater, se Fladby/Imsen/ 

Winge 1974, s. 75. 

13 SAK, KBA, pk. 20.016 (1777). 

14 SAK, MSA, Sp 10B, f. 884-886 (1776). 

15 SAK, MSA, Sp 5, f. 177-178 (1706). 

16 SAK, MSA, Sp 3, f. 156-161 (1691). 

17 Se note 9. 

18 Bull 1992, s. 19-20. 

19 SAK, KBA, pk. 20.048-049 (1735). Sigholts erklæring er datert 

22.2.1728 og ligger i pk. 20.048. 

20 SAK, Arendal og Risør byfogdarkiv, Sp 3, f. 52-126 (1734-35). 

21 Mikkelsen 1993, s. 187, 195-196; 1994, s. 107-108. Særlig omfattende 

er materialet etter kjøpmann Jonas Lunde i Slagelse, hvis skifte 

inneholdt ikke mindre enn fem handelsbøker: En kassabok, en kladdebok, 

to hovedbøker og en kornbok, som til sammen dekker perioden 

1783-1809. Disse er nå skilt ut fra skiftematerialet og oppbevares i Ervervsarkivet, 

Århus (Mikkelsen 1993, s. 212, note 33.) Tilsvarende kan 

også andre kjøpmannsbøker og dokumenter ha blitt skilt ut fra skiftene 

de en gang har tilhørt og blitt behandlet som privatarkiver e.l. 

22 Det omtalte skiftet etter Lorentz Sigholt (se note 19) inneholder f.eks. 

en liste over bøker og dokumentpakker som ble funnet i boet – bl.a. en 

kontokurantbok, en kassabok, en kopibok, en kladde- eller krambodbok, 

en journal, tre kontrabøker og pakker med regninger, kvitteringer, 

annullerte veksler, tollpapirer og skjøter. 

23 Eliassen 1981, s. 129-130. 

24 For Mandals vedkommende måtte omlandets utstrekning og endringer i 

denne rekonstrueres ut fra en kombinasjon av svært mange og uensartede 

opplysninger i ulike kilder. Se Eliassen 1995, s. 53-56, 78-79, 86, 

139ff, 245-252, 297-320, 330; 1996, kap. 14 og 20; upublisert 1996. 

25 Se Mikkelsen 1993, 1994; Eliassen 1981, s. 131, 133-134, 136-138. 

26 Det maner til forsiktighet når Magnhild Evertsdatters skifte (1740) omfatter 

et stort utvalg kramvarer, mens mannen, Willem Pedersens skifte 

(1735) ikke gir noen indikasjoner på at han har drevet en omfattende 

og i stor grad ulovlig handel, ut over forekomsten av en brennevin- 

89


skjele og en gammel båt med seil: SAK, MSA, Sp 7, f. 523-525; Bd. 8, 

f. 366-376. Om Willem Pedersens handel, se del 4 og note 30. 

27 Se ovenfor, samt note 11. I dødsboet etter Thomas Clausen var det broren 

Lauridtz som kjøpte opp bjelkene på elva for 400 riksdaler. 

28 Eliassen 1981, s. 130, 135; Pelus-Kaplan/Eickhölter 1993, s. 312, 317. 

29 Eliassen 1995, s. 53-60, 84, 146. 

30 SAK, MSA, Tingbok 24, f. 91-92 (8.11.1734); Jfr. SAK, Lister og Mandal 

amtsarkiv, Kopibok 8, s. 92 (16.11.1728). Se også Eliassen 1995, s. 

438-440. 

31 Eliassen 1995, s. 312. 

32 Se f.eks. SAK, MSA, Sp 12 B, f. 348-349 (Gabriel Johnsen 1793); 

KBA, Sp 8, f. 340-343 (Chatarina Ditlefdatter 1782-85); pk. 20.016 

(Gulov Gulovsen 1777). (Bl.a. søtsaker, kaffe, tobakk og tekstiler). 

Litteratur 

Bull, Ida: Thomas Angell – kapitalisten som ble hjembyens velgjører. 

Trondheim 1992. 

Degn, Ole: Rig og fattig i Ribe. Økonomiske og sociale forhold i Ribe-samfundet 

1560-1660. Bd. 1-2. Århus 1981. 

Eliassen, Finn-Einar: By og omland på 1600- og 1700-tallet. I Rolf Fladby 

og Harald Winge, red.: By og bygd – stad og omland. Oslo 1981, s. 122- 

138. 

Eliassen, Finn-Einar: Mandal bys historie. Den førindustrielle byen ca. 

1500-1850. Bd. 1. Mandal 1995, bd. 2, Mandal 1996. 

Eliassen, Finn-Einar: Norsk småbyføydalisme? Grunneiere, huseiere og 

husleiere ca. 1650-1800. Upublisert dr.philos.-avhandling, 1995. 

Eliassen, Finn-Einar: Port towns, Privileges, and changing Fortunes: Mandal 

and its Hinterland, c.1650-1850. Upublisert manuskript, under utgivelse 

1996 sammen med andre innlegg fra The Fourth North Sea History Conference 

1995: Maritime Industries and Public Intervention. 

Fladby, Rolf, Steinar Imsen og Harald Winge, red.: Norsk historisk leksikon. 

Oslo 1974. 

90


Mikkelsen, Jørgen: Korn, købmænd og kreditter. Om kornhandel og kornpriser 

i Sydvestsjælland ca.1740-1807. Fortid og Nutid, 1993, s. 178-213. 

Mikkelsen, Jørgen: Købmandens kontaktflade – en regional-undersøgelse. 

Ervervshistorisk Årbog, 44, 1994, s. 106-145. 

Pelus-Kaplan, Marie-Louise, und Manfred Eickhölter: Lübecker Inventare 

des 16.-18. Jahrhunderts und ihre rechtliche Grundlage. Chancen der Auswertung. 

I Rolf Hammel-Kiesow, red.: Wege zur Erforschung städtischer 

Häuser und Höfe. Neumünster 1993, s. 279-319. 

91

Korn og kram, kapital og kreditt - Lokalhistorie.no

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?