Honningblom (Herminium monorchis)

DN-RAPPORT 2010-XX
UTKAST TIL
HANDLINGSPLAN FOR
HONNINGBLOM
HERMINIUM MONORCHIS

FORORD
2
Verden opplever i dag et stadig raskere tap av biologisk mangfold. Det er en utbredt
oppfatning at det globale tapet av biologisk mangfold i dag er så omfattende at det etter hvert
vil undergrave muligheten for en bærekraftig utvikling. I Norge regner man med at over 100
plante- og dyrearter er forsvunnet de siste 150 årene.
Under partsmøtet for Konvensjonen om biologisk mangfold i Haag i 2002, og på
verdenstoppmøtet i Johannesburg samme år, ble det vedtatt et mål om å redusere tapet av
biologisk mangfold betydelig innen år 2010. Dette målet ble forsterket på
ministerkonferansen i Kiev i 2003, til å stanse tapet av biologisk mangfold i Europa innen
2010. Den norske regjering har sluttet seg til dette målet. I St.meld. nr. 21 (2004-2005)
Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand, er dette en av Regjeringens
hovedprioriteringer.
I meldingen heter det at (sitat): ”Regjeringen vil iverksette tiltak med sikte på å stanse tapet
av biologisk mangfold innen 2010”.
19. juni 2009 vedtok Stortinget Lov om forvaltning av naturens mangfold, Ot.prp. nr. 52,
2008-2009 (naturmangfoldloven). Loven er en milepæl i norsk naturforvaltning. Gjennom
loven skal naturen forvaltes slik at planter og dyr som finnes naturlig sikres i levedyktige
bestander. Variasjonen av naturtyper og landskap skal opprettholdes. Det er egne
bestemmelser i loven om bl.a forskrifter om prioriterte arter og utvalgte naturtyper. Slike
forskrifter vil tidligst bli vedtatt i 2010.
For enkelte arter som i dag er truet av utryddelse her i landet vil det være nødvendig å
gjennomføre særskilte forvaltnings- og bevaringstiltak for å sikre deres overlevelse på lang
sikt. Å utarbeide og gjennomføre artsvise handlingsplaner (bevaringsplaner) vil være et slikt
ekstraordinært tiltak. På denne bakgrunn har Regjeringen bestemt at det skal lages slike
handlingsplaner for et utvalg trua arter i Norge. Direktoratet for naturforvaltning har ansvaret
for å utarbeide slike handlingsplaner.
På oppdraget fra Fylkesmannen i Østfold har Jan Ingar I. Båtvik ved Høgskolen i Østfold og
Grete Nytrøen Kvavik hos Fylkesmannen i Nordland laget det faglige grunnlaget for
handlingsplanen. Båtvik har hatt hovedansvar for kapitlene om artens biologi, historikk, status
og bestandsutvikling, mens Nytrøen Kvavik har hatt hovedansvaret for kapitlene om
forvaltning og skjøtsel. DN har ferdigstilt planen og er også ansvarlig for den. Ansvarlig
saksbehandler i DN har vært Svein Båtvik.
Yngve Svarte
Direktør Artsforvaltningsavdelingen
Forsidefoto: Populasjon av honningblom fra Skjellvik, Asmaløy, Hvaler, juni 2008. Foto: Egil
Michaelsen

INNHOLD
1 SAMMENDRAG …………………………………………………… 5
2 SUMMARY ………………………………………………………….. 6
3 HANDLINGSPLANENS MÅLSETTING …………………
4 ARTSBESKRIVELSE
4.1 SYSTEMATISK PLASSERING OG TILHØRIGHET
4.1.1 Fylogeni …………………………………………………………………… 7
4.1.2 Nomenklatur ………………………………………………….………….. 7
4.1.3 Etymologi …………………………………………………………………. 8
4.2 ARTSBESKRIVELSE
4.2.1 Kjennetegn ……………………………………………………………….. 9
4.2.2 Populasjonsbiologi ……………………………………………………….. 11
4.2.3 Fenologi …………………………………………………………………… 12
4.2.4 Pollineringsbiologi ……………………………………………………….. 14
4.2.5 Embryologi ……………………………………………………………….. 15
4.2.6 Fruktsetting og frøproduksjon ………………………………………….. 15
4.2.7 Frøspiring og overlevelse ………………………………………………… 16
4.2.8 Vegetativ formering ………………………………………………………. 16
4.2.9 Anvendelse ……………………………….………………………………. 18
5 ØKOLOGI
5.1 Generelle livskrav ………………………………………………………… 18
5.2 Jordsmonn og jordkjemi …………………..………………………………… 19
5.3 Mykorrhiza ………………………………….……………………………. 19
6 UTBREDELSE OG BESTANDSUTVIKLING
6.1 Global utbredelse …………………………………………………………. 20
6.2 Utbredelse i Skandinavia …………………………………………………. 20
6.3 Utbredelse i Norge ……………….……………………………………….. 21
6.4 Oversikt over lokalitetene ………………………………………………… 72
7 TRUSSELFAKTORER OG ÅRSAKER TIL TILBAKEGANG
7.1 Trusler …………………………………………………………………….. 75
7.2 Rødlistestatus ……………………………………………………………… 76
8 PRIORITERTE TILTAK
3

8.1 INNLEDNING ……………………………………………………………. 77
8.2 IVERKSATTE TILTAK
8.2.1 Artsfredning etter naturvernloven ……………………………………… 81
8.2.2 Midlertidige begrensninger på arealbruk ………………………………. 81
8.2.3 Gjennomført skjøtsel …………………………………………………….. 81
8.2.3.1 Skipstadsand ……………………………………………………………… 81
8.2.3.2 Skjellvik …………………………………………………………………… 81
8.3 PLANLAGTE TILTAK
8.3.1 Områdevern ………………………………………………………………. 82
8.3.1.1 Ytre Hvaler Nasjonalpark ………………………………………………. 82
8.3.1.2 Oslofjordverneplanen – vern som naturreservat ………………………. 83
8.4 BEHOV FOR NYE TILTAK
8.4.1 Skjøtsel rettet mot gjengroingstrusselen ……………………………….. 83
8.4.1.1 Beiting – historikk ……………………………………………………….. 84
8.4.1.2 Beiting – skjøtselsanbefalinger …………………………………………. 84
8.4.1.3 Rydding …………………………………………………………………… 85
8.4.1.4 Brenning ………………………………………………………………….. 86
8.4.1.5 Alternativer til storfebeiting …………………………………………….. 86
8.4.2 Behov for nye verneområder ……………………………………………. 86
8.4.3 Informasjonstiltak/samarbeid med grunneiere og rettighetshavere ..... 87
8.4.4 Reintroduksjon på intakte lokaliteter ………………………………….. 89
8.4.5 Kartlegging og overvåking ………………………………………………. 89
8.4.6 Forskning …………………………………………………………………. 90
8.4.7 Kommunens arealplanlegging …………………………………………… 91
8.4.8 Positive effekter på andre sjeldne arter …………………………………. 91
8.5 PRIORITERING AV TILTAK ………………………………………….. 92
8.6 SAMORDNING AV TILTAK OG ORGANISERING ……………….... 92
9 DATALAGRING OG DATATILGANG ……………………
10 TIDS- OG KOSTNADSPLAN …………………………………. 93
11 TAKKSIGELSER …………………………………………………… 94
12 REFERANSER ………………...……………………………………... 95
VEDLEGG: Detaljert oversikt over honningblommens utbredelse i Norge
4

1 SAMMENDRAG
5
Honningblom Herminium monorchis (L.) R.Br. er en spe, honningduftende orkidé som har
hatt en dramatisk tilbakegang i Norge de siste 150 år. Fra nær 70 lokaliteter fra Sør-Norge
sitter vi i dag igjen med tre intakte lokaliteter; Skipstadsand, Skjellvik og innenfor Teneskjær,
hvor de to sistnevnte ligger nær hverandre. Alle tre lokalitetene ligger på Asmaløy i Hvaler
kommune i Østfold fylke. Arten er i dag rødlistet som kritisk truet (CR) i Norge.
Honningblom er en eurasiatisk art med kjent utbredelse i Europa fra Sør-England, Frankrike
og Spania i vest til Sør-Skandinavia og Baltikum i nord, og i et bredt belte gjennom Sentral-
Europa og østover gjennom Asia til Kina og Japan. Den asiatiske utbredelsen anses som
ufullstendig kjent. I Norden finnes honningblom i Danmark og Sverige, men er utgått i
Finland. I Europa regnes den som sjelden og i markert tilbakegang.
Etter en gjennomgang av litteraturen og i Nordens herbarier etter honningblom, er det funnet
960 pressede eksemplarer av honningblom, samt troverdige opplysninger om lokaliteter med
arten fra Norge, fordelt på 66 lokaliteter, men det finnes mindre troverdige opplysninger om
flere lokaliteter. Nær 90 % av eksemplarene er samlet med knoll. Lokalitetene, både de
troverdige og de mindre pålitelige, er presentert fylkesvis, alfabetisk etter kommune og
kronologisk under hver kommune. Antall kollekter og antall individer per innsamling er
presentert. Den aktuelle litteraturen er tatt med i etterkant av hver lokalitet.
Det er sannsynlig at honningblom har vokst på atskillig flere lokaliteter i Norge da den er lite
oppsiktsvekkende der den står desimeterhøy og gulgrønn av farge nede i annen vegetasjon. I
tillegg er den kjent for å være ustabil i sin framtreden. Oversikten inkluderer også fylogeni,
nomenklatur, etymologi, forhold rundt artens biologi og økologi i tillegg til utbredelseskart og
en del bilder av gjenværende lokaliteter. De gjenværende lokalitetenes historie er viet særlig
plass så langt den er kjent.
Den dramatiske tilbakegangen forklares med at arten har trange toleransegrenser knyttet til
kalkfuktenger og strender formet av lang tids beiting, hovedsakelig med storfe. Den viktigste
trusselen mot honningblom er endringer i landbruksdrift, gjødsling, drenering og nedbygging.
Arten går tidlig ut ved gjengroing, noe som nå truer de gjenværende norske lokalitetene etter
opphørt beitedrift.
Målsettingen med handlingsplanen for honningblom er å sikre artens overlevelse med
levedyktige bestander i Norge. Forslag til ulike skjøtselstiltak er presentert med utgangspunkt
i historien i håp om å oppnå trivsel og varige populasjoner her. Som umiddelbare tiltak er
foreslått slått, rydding, kanskje brenning og å innføre storfe som beitedyr. Noe gjerding kan
også være aktuelt for bedre å følge med om skjøtseltiltakene virker etter hensikten. Forslag til
prioritering av tiltak, samordning mellom interessegrupper samt en tids- og kostnadsplan, er
presentert.
Utenlandske studier viser at etter tre år uten honningblom kan populasjonen ha dødd ut. Vi
har likevel foreslått skjøtsel på tre lokaliteter hvor honningblom har vært sett de siste 30 år, en
på Hvaler, en i Vågå i Oppland og en i Tokke i Telemark. Vi anbefaler forsøk med skjøtsel
her i minst to år, da lokalitetene synes delvis intakte, i håp om at levende enkeltindivider kan
ha unngått botanikernes oppmerksomhet. Om ikke stedegne eksemplarer oppdages, vil vi
vurdere å introdusere arten hit fra levende populasjoner i landet i håp om å kunne sikre arten
flere levesteder i Norge.

2 SUMMARY
6
The musk orchid Herminium monorchis (L.) R.Br. is a tiny, honey-scented orchid suffering a
dramatic decline in Norway during the last 150 years. Out of nearly 70 scattered localities in
Southern Norway there are only three localities intact today; Skipstadsand, Skjellvik and on
the shore close to Teneskjær. All three localities are located on the island Asmaløy within
Hvaler municipality in Østfold county. The musk orchid is presently red listed as critically
endangered (CR) in Norway.
This Eurasian species has a known distribution from South England, France and Spain in the
west to Southern Scandinavia and the Baltic in the north, in a wide zone throughout Central
Europe and eastwards through Asia to China and Japan. The Asian distribution is considered
insufficiently documented. In Scandinavia the musk orchid has been found in Denmark and
Sweden, but in Finland it has become extinct. In Europe its distribution is considered to be
rare and declining.
A search for this species in botanical herbariums in Scandinavia, revealed 960 preserved
specimens where nearly 90 % of the specimens were collected with bulbs. The study revealed
reliable information about 66 of the 70 known Norwegian localities, the remaining four
localities are based on less reliable information. All 70 localities are presented alphabetically
by county and municipality and, furthermore, chronologically within each municipality. The
number of collections and specimens of each collection are mentioned. Relevant literature is
presented following the presentation of the localities.
The abundance of the musk orchid is probably underestimated due to its rather minuscule
appearance; reaching only about a decimetre, yellow greenish in colour and hidden within
vegetation. In addition it is considered to be unstable in its occurrence. Chapters on
phylogeny, nomenclature, etymology, biological and ecological factors, a distribution map
and some pictures of the intact three localities are also included. The three remaining
Norwegian localities for the musk orchid have been paid special attention.
The dramatic decline of the musk orchid is explained by the narrow ecologic tolerance; humid
alkaline shores and meadows formed by long time grazing mainly by cattle. The main threats
against the musk orchid include the changes in agricultural practice, manuring, drainage and
changes in the use of actual areas. Since cattle have ceased grazing the area of the three
localities, the musk orchid is easily outcompeted by other species.
The action plan for the musk orchid aims at securing the existence of viable populations in
Norway and may be to reintroduce individuals at some intact localities where it has become
extinct. Proposals for different plans of action are presented based on the historical events. As
immediate actions it mowing, clearing of meadows for growing bushes, may be burning and
introducing cattle for grazing are proposed. Some fencing could also be relevant to make it
easier to observe the effects of management. Prioritisation of actions, collaboration between
different groups of interest, in addition to a schedule and an estimate of the costs are included.
Foreign studies show that after three years without any observations of the musk orchid, the
population may have become extinct. However, management in three localities where the
musk orchid has been observed during the last three decades; one at Hvaler in Østfold, one at
Vågå in Oppland, and one at Tokke in Telemark, is suggested. Active management for a
period of at least two years since the localities seem to be partly intact, is recommended,
hoping that there may be some specimens which have been overlooked by botanists. The
same three places are suggested for reintroduction measures if the species is still lacking.

3 HANDLINGSPLANENS MÅLSETTING
Målsettingen med denne handlingsplanen for honningblom er å sikre dens overlevelse med
levedyktige bestander i Norge på lang sikt. Dette innebærer å bevare de to-tre intakte
lokalitetene på Hvaler, samt å undersøke om antatt utgåtte lokaliteter på Hvaler, i Vågå og i
Tokke, der honningblom sist er funnet i løpet av de siste tiårene, kan gjenopplives.
7
I et langsiktig perspektiv skal honningblommen finnes utbredt med livskraftige bestander
innenfor flere av artens tidligere utbredelsesområder i Norge enn hva tilfellet er i dag. Dagens
totalbestand av honningblom i Norge skal økes vesentlig. På kort sikt skal honningblommen
forvaltes som en kritisk truet art der hensynet til å opprettholde og øke de gjenværende
bestandene krever målrettede tiltak.

4 ARTSBESKRIVELSE
4.1 SYSTEMATISK PLASSERING OG TILHØRIGHET
4.1.1 FYLOGENI
8
Honningblom hører til de enfrøbladete (Monocotyledonae) karplantene og til den kanskje
mest artsrike plantefamilien på jorda, orkidéfamilien Orchidaceae. Moderne systematikk
plasserer orkideene i orden Asparagales under klasse Liliopsida, i rekke Magnoliophyta under
planteriket (Catalogue of life 2009; http://www.catalogueoflife.org/browse_taxa.php?path=
0,281,282,4098,4272&selected_taxon=4272).
Orkidéfamilien omfatter omkring 20 000 arter og er kjent for sitt mangfold av former og
farger, sine mange vakre arter og avanserte miljøtilpasninger. Orkideene er planterikets mest
spesialiserte familie. Artene er ofte tilpasset helt bestemte habitater og pollinatører, og er
avhengige av spesifikke sopp-partnere både for frøspiring og vekst, noe som gjør dem svært
sårbare overfor miljøforandringer. Orkideene betegnes som naturens vellykkede samspill
mellom tre grupper av organismer: Blomsterplanter, sopp og insekter (Høiland 1985, Nytrøen
1994).
Slekten Herminium plasseres i underfamilie Orchidoideae og i overslekt (tribus) Orchideae
hvor de fleste av de norske orkideene hører hjemme (Mabberley 1997: 508). Slekten omfatter
ca 30 arter på kloden med en utbredelse knyttet til Eurasia, Filippinene og Java (Ohwi 1965,
Mabberley 1997: 336, Bateman et al. 2003). Den eneste arten i slekta i Europa er H.
monorchis, vår honningblom (Nilsson 1979: 537).
4.1.2 NOMENKLATUR
Honningblom ble opprinnelig beskrevet av Carl von Linné som en art i slekten Ophrys, O.
monorchis L. (Linnæus 1753: 947-948). Linne selv nevner imidlertid slektsnavnet Herminium
i tidligere, egne arbeider da arten omtales under dette navnet både i Flora Lapponica fra 1737
og i Flora Svecica fra 1745 (Linnæus 1737, 1745: 266). Linné nevner flere samtidige og
tidligere forfattere som betegner honningblom som en Herminium i disse floraer. Om dette
navnevalget skriver Johan Palmstruch og Oluf Swartz i Svensk Botanik:
”De gamla växtsamlare gåfvo tidig akt på, att den har blott en rotknöl, hvaraf namnet
Monorchis, hvilket namn sedan beständigt fått beteckna arten, men ansets af
språkgrunders skull otjenligt att tilläggas något släkte. Derföre, då Linné redan uti sin
Lappska Flora ansåg denna växt för att utgöra ett eget systematiskt slägte, fick den
namnet Herminium, hvilket bibehölls till dess de specifica namnen påfunnos och med
dem vetenskapen fick sitt rätta förnyade utseende. Dervid synes Linné hafva föresatt
sig, att häldre antaga för få än för många slägten, och således blef äfven slägtet
Herminium indraget under slägtet Ophrys, hvilket slägte liksom gjordes till en
samlingsplats för alt det som svårligen lät bestämma sig så som eget. Det egna
slägtnamnet (Herminium) försvann derföre åter, och många reformer skedde, utan att
man tyckte sig hafva detsamma af nöden. Först i sednaste åren, sedan man funnit huru
en systematisk växtkännedom i Linnæisk anda kan förenas med physiologisk kunskap
om växterna, har denna besynderliga växt tilldragit sig ny uppmerksamhet.”
(Palmstruch og Swartz i Wahlenberg 1829: 700a).

I 1785 ble honningblom overført fra slekta Ophrys til en annen stor orkidéslekt, Orchis, av
den italienske botanikeren Carlo Allioni (1728-1804; Allioni 1785: 148).
Sitt nåværende latinske navn har honningblom beholdt siden skotten Robert Brown (1773-
1858), kombinerte navnet Herminium monorchis i 1813 (Brown i Aiton 1813: 191). Ifølge
omforente regler for autorbetegnelser i botanisk nomenklatur, havner Linné, som den
opprinnelige autor, i parentes, mens Brown også får med sitt navn i forkortet form. Gyldig
vitenskapelig navn for honningblom blir derfor Herminium monorchis (L.) R.Br.
I en engelsk flora fra 1828 nevnes honningblom med det latinske navnet Herminium
monorchis. Ved siden av Linnés opprinnelige Ophrys monorchis, tas det her med 12 ulike
synonymer, mange førlinnéiske navn som betegner honningblom i ulike gamle floraer og
artsomtaler (Smith 1828: 27). For den interesserte kan denne nomenklaturen studeres
nærmere der.
4.1.3 ETYMOLOGI
9
Linnés opprinnelige slekt Ophrys har sin opprinnelse i gresk hvor navnet betyr øyenbryn. Det
klassiske greske navnet er myntet på at blomsterleppen hos flertallet arter i slekten (dog ikke
vår honningblom) er lodne som fløyel og kan assosieres med øyenbryn (Corneliuson 1997:
389). På latin er også navnet Ophrys benyttet på tveblad hos for eksempel Plinius (d. 79) (Lid
og Lid 2005: 1151).
Navnet Herminium har også opprinnelse i gresk hvor herminos betyr støtte, dørkarm eller
stolpe og hvor suffikset –ium er et diminutiv til forstavelsen. Slektsnavnets betydning om liten
støtte henspeiler på den lille rotknollen ”som er plantens eneste støtte” (Corneliuson 1997:
272). Odhner (1963) oppgir at navnet trolig heller henspeiler på blomsterstandens korte
avstand mellom blomstene slik at disse støtter hverandre.
Artsepitetet monorchis har opprinnelse i gresk hvor monos betyr en eneste eller bare en, mens
orchis betyr testikkel eller knoll. Navnet henspeiler på honningblommens ene rotknoll til
forskjell fra mange andre orkideer som har to knoller, runde eller flikete, under jorda
(Corneliuson 1997: 360, Lid og Lid 2005: 1148). Artens ene rotknoll unngikk ikke de gamle
botanikernes oppmerksomhet da Johan Frankenius (1590-1661), som var botanikkprofessor
ved Universitetet i Uppsala, kalte arten Orchis unico bulbo, og den tyske botaniker Heinrich
Bernhard Ruppius (1688-1719) kalte arten Monorchis (Nyman 1868:326).
På norsk heter Herminium monorchis i dag honningblom (eller honningblomst), et
nærliggende navn da de små og uanselige blomstene har en eiendommelig, men tydelig duft
av honning. I Sverige heter arten honungsblomster (eller honingsblomma, honnungsblomma),
et navn som synes å forekomme i nordisk litteratur første gang i Linnés 2. utgave av Flora
Svecica fra 1745 (Linnæus 1745: 810). I norske floraverk finner vi navnet første gang i
Norges Flora fra 1902-06 (Blytt og Dahl 1902-06: 230).
I vår første norskspråklige flora fra 1861 oppgir Mathias Numsen Blytt (1789-1862) navnet
Pukkellæbe for slekta Herminium (Blytt 1861: 350), en adopsjon fra danske floraverk. Blytt
angir intet norsk navn for selve arten, mens hans danske kollega Johan Lange (1818-1898)
forsøker seg med både Enknollet Pukkellæbe i sin danske flora (Lange 1851: 504), mens i en
senere florautgave er navnet endret til Grøn Pukkellæbe (Lange 1864: 642). Andre gamle,

10
danske navn på arten er oppgitt som Eenknollet Fliglæbe, Sygsknap, Horningsurt og Anmod
(Hornemann 1806: 789, Blytt 1861: 350), men også Etløg Fliglæbe (Rafn 1796: 385).
I Gunnerus’ (1772: 72) Flora Norvegica, som er en av de tidligste omtalene av arten fra
Norge (riktignok sterkt dratt i tvil, se under beskrivelsen av lokaliteten i Finnmark), er arten
gitt det norske navnet Desmerknapp eller Desmer-gras. Lignende navn er kjent fra Gotland i
Sverige, Desmansknopp, ifølge Nyman (1868: 326). Opprinnelsen til prefikset desma skal
være en assosiasjon til at honningduften bedre beskrives som moskusduft, som er synonymt
med desma. Som en parallell kalles vår moskuskattost Malva moschata på svensk desmeros,
vår moskusurt Adoxa moschatellina heter på svensk desmerknopp og vårt myskegras Milium
effusum hadde i eldre tid det svenske navnet desmegräs (Fries 1880: 21). Samme assosiasjon
finnes hos Liljeblad (1816: 316) som gir honningblommen det svenske navnet Däsmans-Ofris
i et forsøk på å konstruere svenske navn ved å ’forsvenske’ det latinske slektsnavnet som
suffiks. Slekten Ophrys omfatter hos Liljeblad (1816) sju arter som alle gis det svenske
suffikset Ofris. Fries (1880: 21) kommenterer dette navneforslaget med at ”benämningen har
aldrig varit antagen”, og navnet som ”ett förolyckadt namn, af Liljeblad bildadt i systematisk
interesse”. Fries’ negative holdning til Liljeblads navneforslag på artene i storslekta Ophrys
var begrunnet i at ulikhetene mellom disse Ophrys-artene var så åpenbar at de ganske raskt
ville bli ført til andre slekter, noe Fries fikk rett i.
4.2 ARTSBESKRIVELSE
4.2.1 KJENNETEGN
Honningblommen er beskrevet og tegnet allerede av far og sønn Rudbeck (Olof
Rudbeck,1630-1702, og Olof Rudbeck d.y., 1660-1740, begge professorer ved Univ. i
Uppsala) i deres store verk Campi Elysei utgitt i 1701 hvor 6000 arter ble behandlet, med, for
sin tid, svært gode illustrasjoner. Et nytrykk av deler av dette verk har dessverre ikke med
Herminium (Rudbeck og Rudbeck 2006).
Den svenske professor ved Uppsala universitet, Göran Wahlenberg (1780-1851), ga en egen
blomsteranalyse av Herminium ”hvor artens hemmeligheter ble avslørt” (Nyman 1868: 326). I
Svensk Botanik (Wahlenberg 1829: 700) tegner han honningblom, en tegning som er benyttet
og kopiert i mange floraverk, for eksempel i Nordens Flora som foreligger i mange senere
utgaver og oversettelser (jfr. Lindman 1965).
I Flora Europaea beskrives honningblom kortfattet slik:
”Tuber solitary at anthesis, 2-4 others appearing later on slender, underground stolons.
Plants 7-25 cm. Lower leaves 2-3(4), 20-70 x 3-10 mm, elliptic-oblong to linearlanceolate,
the upper 0-2, linear-subulate, bract-like. Spike 1,5-9 cm, slender,
sometimes secund, usually rather lax. Flowers yellowish-green, honey-scented. Outer
perianth-segments 2,5-3 mm, ovate-lanceolate, obtuse, the inner c. 3,5 mm, oblong-
lanceolate, often shallowly lobed near base. Labellum 3,5-4 mm; lobes oblong, the two
lateral projecting at right angels or curved forwards, much shorter than the middle”
(Tutin et al. 1980: 331).

11
Originaltegningen til Göran Wahlenberg publisert i 1829 som viser honningblommens
mange detaljer. Tegningen er benyttet i mange senere florautgivelser, jfr. teksten.

4.2.2 POPULASJONSBIOLOGI
12
Fra undersøkelser på norsk
herbariemateriale er det funnet
at det lengste eksemplaret, målt
fra der grunnbladene sitter, er
29 cm (HbO 62125), mens
HbO 62122 har en totallengde
på 30 cm. Den minste
totallengde for et blomstrende
individ er 7,5 cm inklusive
knollen (HbO 87315), mens
HbO 87331 er bare 5 cm uten
knoll. HbO 87326 har et noe
forkrøblet individ i
knoppstadiet som bare er 2,5
cm inklusive knoll. Den lengste
blomsterstanden er sett på HbO
62125 og er på 13 cm, og det
lengste bladet er 8,5 cm hos
HbO 62125. Alle disse målene
overgår de angitte intervallene
for arten i Flora Europaea.
Honningblom har
kromosomtall 2n = 40 (Löve
og Löve 1942: 33).
Herbariearket til venstre
(HbO 62123) viser hvor stort
antall enkelte samlere
forsynte sine belegg med.
Her er det samlet 22 individer
hvor det bare unntaksvis
mangler knoll på
eksemplarene.
Honningblom opptrer mange steder tallrik. Både etiketter, litteraturopplysninger og erfaringer
i felt vitner om dette. På en etikett står for eksempel ”Vraadal i Telemarken, paa fugtige
bakkeskraaninger ved veien langs Vraavand, meget hyppig” 1908, Baard Kaalaas, (HbO
87347) og fra Asmaløy på Hvaler fortelles om ”flere hundre eksemplarer” både i 2003 og
2008. Fra Vestfjorddalen skriver Axel Blytt (Blytt 1897: 14) om ”på mange steder i tusindvis,
i størst mængde ved veien nær gården Mogen (if. K.[= B.Kaalaas])”. Nicolai Wille (1902: 73)
forteller om lignende forekomster ”ved Nordgaarden i Hvideseid i stor Mængde” hvor han
siterer Hans Christian Printz’ opplevelse derfra 2.8.1843.
På den andre siden finnes svært sparsomme forekomster også da Olinus Nyhuus forteller om
bare ett eksemplar fra Åsnes i Hedmark i 1912 samt at Einar Timdal bare så ett (eller kanskje
2-3) fra Vågå så sent som i 1980.

13
Med gunstig skjøtsel kan det se ut som om honningblommen kan bli svært tallrik og med
ganske tette bestander, mens fåtallige individer kan tyde på at lokaliteter er i ferd med å
ødelegges eller også at det unntaksvis kan dreie seg om en nyetablering. Hvordan lokaliteten
benyttes, samt avstanden til nærmeste intakte lokalitet, vil avgjøre om det er en døende
populasjon eller en som er i en oppstartfase.
Det er normalt at en populasjon svinger veldig i antall blomstrende individer fra år til år (jfr.
fenologikapitlet). Undersøkelser fra Østerrike gir de samme konklusjoner som fra England at
variasjonen mellom sommertørke og normalnedbør kan forårsake svingninger i bestanden fra
omtrent ingen blomsterstander i tørkeår mot flere tusen et annet år med gunstige
fuktighetsforhold (Wells et al. 1998: 46). Et markert tørkeår betyr imidlertid ikke at bestanden
er på vei ut, men det påfølgende år vil bære preg av dårlig produksjon året i forveien (se
fenologikapitlet).
4.2.3 FENOLOGI
Honningblommens fenologi, dvs dens normale utvikling gjennom en sesong, kan være
vesentlig for å avgjøre tidspunkt for tiltak som mekanisk rydding, eventuell avsviing av
tørrgress, når beitedyr bør slippes på området, når eventuell gjerding kan foretas, etc. I Norge
er det ikke foretatt egne studier av honningblommens fenologi, men det finnes undersøkelser
fra England som formodentlig kan overføres til norske forhold (Wells et al. 1998), trolig med
et par-tre ukers utsettelse hos oss hvor klimaet er noe kjøligere. I tillegg er det rimelig å
utsette utviklingen enda noe i kjølige dalstrøk i Sør-Norge hvor honningblom tidligere fantes.
Wells et al. (1998: 43) forteller at det i dårlige somre med lite nedbør, kan utviklingen utsettes
med opp til en måned og bladene miste sin fotosyntetiserende evne allerede ved midtsommer.
Sommertørken er et langt større problem for honningblom enn kalde og nedbørrike sesonger i
sørøst-England (Bedfordshire) der undersøkelsen er foretatt. Disse konklusjonene passer jo
godt for norske forhold hvor honningblomforekomster er kjent fra innlandsstrøk, relativt høyt
over havet, og hvor ikke sommervarmen er særlig markert.
Wells et al. (1998: 43) fulgte en populasjon i over 30 år hvor vinterbeiting av sau og
kaninbeiting året rundt har vært de mest fremtredende beitedyra. Normalt produserer
honningblommen blader tidlig i mai, og disse er ferdig utviklet i slutten av juni til
begynnelsen av juli. Blomsterstanden kan ses fra tidlig til midten av juni. Blomstringen er
normalt på sitt beste i midten av juli hvor blomsterstanden har nådd sin fulle lengde.
Frøkapsler produseres i juli og august, og frøene spres vanligvis i slutten av august. Bladene
er vanligvis uten funksjon i slutten av september. Fra oktober til mai har planten ingen
overjordiske plantedeler.
Studiene viser at om en plante har blomstret ett år så vil bare 1 % av disse blomstre året etter
om sommeren har vært tørr. I normalfuktige år vil 37 % i gjennomsnitt kunne gi blomst det
påfølgende år. I tørre somre vil 69 % av de blomstrende individene produsere en vegetativ
knoll i det kommende år, mens 50 % vil gjøre det samme i år med normalnedbør. I tørre år vil
30 % utvikle en underjordisk knoll i det påfølgende år uten blader, mens tilsvarende tall i år
etter normalnedbør er 13 %. For bladrosetter vil normalt 58 % være en bladrosett også neste
år, mens bare 16 % av fjorårets rosetter vil sette en blomst dette år. Av knollene som ikke
utvikler bladverk, vil 86 % forbli underjordisk også året etter. Av planter som ikke har vist
seg over jorda i to påfølgende år vil 91 % av disse være døde, mens 9 % vil komme med en
bladrosett. Det konkluderes videre med at om en plante er borte i tre år, må den regnes som
død (Wells et al. 1998: 44).

Honningblommens uanselige blomster gir likevel en betydelig duft da de ofte står mange
sammen i blomsterstandene. Her ses også den ofte vridde posisjonen til blomstene. Fra
Skjellvik juni 2008. Foto: Egil Michaelsen
14

4.2.4 POLLINERINGSBIOLOGI
15
De honningduftende blomstene pollineres av mange insekter, mest parasittvepser og fluer.
Den største transporten av pollinier besørges av parasittveps som er bare 1,3 mm lange (Thor i
Ingelög et al. 1993: 178). Nilsson (1979: 540), som gjorde sitt feltarbeid på Øland i SØ-
Sverige, fant at minst 71 ulike insektarter besøkte honningblommens blomster. Av disse var
65 % årevinger (Hymenoptera) og da flest fra slekten Tatrastichus. Ellers var det mest
tovinger (Diptera), unntaksvis biller (Coleoptera, én art: Meligethes aeneus) og sporadisk
sommerfugler (Lepidoptera, to arter: Adela croesella og Scythris laminella). Det syntes ikke
som arter fra de to sistnevnte ordnene lyktes i å pollinere orkideen (Nilsson 1979). Proctor et
al. (1996: 102) tar også med arter blant gallevepsene (Cynipidae) som pollinatør for
honningblom. Nå er det vanlig at det forekommer en langt større spesialisering mellom
insektpollinatører og blomster hos orkideer. Tremblay (1992) og Borba og Semir (2001)
oppgir at ca 60 % av klodens orkideer har bare én artsspesifikk pollinator.
En av de eldste observatørene som har publisert noe om hvordan honningblommen blir pollinert,
er Charles Darwin som henviser til sin sønn Georges observasjoner. Darwin (1885: 59-62,
opprinnelig fra Darwin 1869) forteller (i oversettelse fra engelsk):
”Ved basis finnes et søkk i blomsten som kunne fortjene å bli kalt et nektarium, men
jeg kunne ikke finne noe nektar i blomsten som for meg synes eventuelt å være gjemt
intercellulært. Blomstene er små og uanselige, men med en sterk honninglukt. De
synes svært populære blant insekter da jeg så et eksemplar med bare syv utsprungne
blomster hvor allerede fire av dem hadde mistet begge polliniene og ytterligere en
hadde mistet det ene.
Hvordan honningblom pollineres, er interessant og uvanlig sammenlignet med andre
orkideer. Min sønn George fanget 27 små insekter etter besøk i en blomstrende
honningblom hvor disse insektene hadde enten en eller to pollinier med seg. Insektene
tilhørte Hymenoptera (Årevinger) hvor Tetrastichus diaphantus var den vanligste,
Diptera (tovinger) og Coleoptera (biller) med arten Malthodes brevicollis. Alle
insektene var svært små, de største mindre enn 1/20 tomme. Polliniene var alltid
plassert på samme sted, på yttersiden av låret (femur) på forbeina i høyde med
hofteringen. Forklaringen på denne litt underlige plassering skyldes at leppas
(labellum) plassering er så nær pollenbærerne og arret at insektene alltid kommer inn i
blomsten fra siden mellom kanten av leppa og en av de øvre blomsterdekkbladene slik
at de kravler inn med ryggen mot leppa. George observerte insekter som prøvde å
komme inn i blomsten på annet vis, men disse måtte alltid ut igjen for å prøve å
komme inn igjen på den eneste farbare vei. Stående i et hjørne av blomsten med
ryggen mot leppa klemmer de hode og forbeina inn i blomstens søkk som minner om
nektariet som er plassert mellom de todelte, klebrige diskusene. Denne metoden for å
komme inn i blomsten ble bestyrket av at jeg så tre insekter som hadde fastnet i den
klebrige diskusen og omkommet. I ferd med å slikke i seg nektar, som kan ta to-tre
minutter, plasseres framlårene like under den hjelmlignende leppa slik at leddet på
låret får festet den klebrige diskusen til det fremstående lårleddet eller til overflaten av
låret. Nå vil pollenet ganske snart strømme nedover forleggene på insektet og ved
besøk i neste blomst er det vanskelig å unngå at arret i denne blir pollinert.”
Foto av en slik veps (Tetrastichus conon) som Darwin forteller om, med polliniene festet på
forlårene, finnes hos Nilsson (1979: 543) og Proctor et al. (1996: 204). Hos Nilsson (1979:

542) finnes en bildeserie på 14 bilder som viser hvordan en slik parasittveps tar seg inn i
blomsten med ryggen mot leppa, slik George Darwin fortalte sin far.
16
Hvorvidt honningblom har nektar eller ei, har det vært uenighet om. I Darwins framstilling er
forklaringen også forvirrende i det han ikke kunne finne noe nektarium i blomsten samtidig
som han senere forteller om at insekter ”slikker i seg nektar”. Flere slår fast at honningblom
ikke har nektar (Lubbock 1875, Rosvall og Pettersson 1951), eller at i det minste har fritt
nektar aldri har vært sett hos denne arten (Ziegenspeck 1936), mens andre hevder at nektar
utvikles (Pijl og Dodson 1966, Proctor og Yeo 1973). I en oversikt fra Tsjekkoslovakia angis
at der fantes det, blant insektpollinerte slekter, 65 % nektarblomster, bare 2 % pollenblomster
og 14 % narreblomster. I tillegg til disse nevnes at landet hadde en del slekter (19 %) hvor en
ikke riktig kjenner til hvor de bør plasseres i en slik inndeling. Herminium blir nevnt som en
slekt det er usikkerhet omkring hvor hører hjemme (Daumann og Syntek 1968).
Nilsson (1979: 539) påviste kjemisk at blomstene lager druesukker, om enn i liten og
varierende mengde. Ved forsøk på å dyrke arten innendørs forsvant nektarproduksjonen.
Dette tolkes som at honningblom er svært følsom overfor endringer i miljøet med hensyn til
stabilitet og trivsel. Nilsson (1979: 539) fant videre ved gasskromatografering at duften hos
honningblom består kjemisk av nonanal og anisaldehyd (p-metoxybenzaldehyd), hvor
sistnevnte stoff også ble påvist av Stenhagen et al. (1974). Denne duften er oftest beskrevet
som honninglignende, men flere har antydet at det dufter mer av musk (desma) (Hampton
1925, se også kapitlet om etymologi). Blomstens duft synes essensiell for å lokke til seg
insekter da Nilsson (1979: 544-545) forsøkte å kutte blomsterstanden slik at blomstene mistet
sin honningduft. Blomstene var nå helt uten attraksjon for parasittvepsene.
4.2.5 EMBRYOLOGI
Embryologien hos honningblom ble studert av Fredrikson (1990) ved hjelp av Confocal
Scanning Laser Microscopy (CSLM); en ny teknikk for embryologiske studier. Hun
konstaterte at honningblom har en monosporet embryosekkutvikling som i en ferdigutviklet
embryosekk er åtte-cellet. Embryosekken er omgitt av to integumenter (frøemnehinner), en
oppbygning som er ganske tradisjonell hos dekkfrøete karplanter.
4.2.6 FRUKTSETTING OG FRØPRODUKSJON
Naturlige populasjoner har stor fruktsetting. Ifølge Nilsson (1979: 546) ligger denne normalt
over hva som er vanlig hos insektbesøkende, krysspollinerte blomsterplanter, mellom 70-95
% av blomstene satte frukt under feltarbeidet fra 1976-1978 på Øland i Sverige.
Frøpoduksjonen er også høy (Ingelög et al. 1993), men det synes vanskelig å få fram planter
av frø. Generelt er det en kjent sak at orkideer ikke er enkle å få fram fra frø, jfr. Herbert
(1847). Den samme Herbert forteller at han fikk det til med blant annet honningblom. Hans
resultater er imidlertid senere trukket i tvil da beskrivelsene av hvordan han fikk dette til, er
mangelfulle (Kull og Arditti 2004: 425).
Rasmussen (1995: 288) skriver at ”det er sannsynlig at reproduksjonen hos Herminium
foregår hovedsakelig vegetativt da småfrø under utvikling meget sjelden observeres
(Summerhayes 1951), og livshistorien i felt fra frø har aldri vært beskrevet. Det er imidlertid
observert en bladløs protokorm i en strandeng i Sør-Sverige i juli”.

17
Honningblom beskrives som en hovedsakelig entomogam (insektpollinert med påfølgende
befruktning), og hvor geitonogami (befruktning fra blomst i samme blomsterstand) må anses
som ganske vanlig for arten (Nilsson 1979). Ved geitonogami er det påvist signifikant høyere
grad av ufruktbare kapsler (Finer og Morgan 2003), riktignok med forsøk gjort på en annen
art enn honningblom, men trolig med generell overføringsverdi til andre arter. Hos
honningblom er det likevel påvist stor frøproduksjon.
4.2.7 FRØSPIRING OG OVERLEVELSE
Rasmussen (1995: 289) gjorde spiringsforsøk med honningblom. Hun forteller at etter tre
måneders lagring i romtemperatur med silikagel var det ingen forandring på disse frøene
sammenlignet med dem i det fri. Dette indikerer at frøene tåler lagring ganske godt.
Rasmussen (1995) forteller videre at i deres frøspiringsforsøk fant de at frøspiringsprosenten
generelt var lav, men økte fra 3 til 13 % ved at frøene fikk vokse på et havremedium med
Rhizoctonia i varierende mengder. For kontrollfrøene holdt utenfor mulighet for
soppsymbiose, spirte bare 3 % av frøene. Selv om frøspiringen var lav utviklet de symbiotiske
frøene seg uten ytterligere bistand med gode knoller og blader in vitro til bladene visnet ned
og knollene kunne plantes ut. Etter to år kom disse knollene til blomstring.
Disse forsøkene viser at det kan være verdt å forsøke med restaureringstiltak der det ganske
nylig har vokst honningblom, i håp om at frø eller knoller kan ha overlevd de ugunstige,
kortvarige periodene.
I naturen synes en viss grad av tråkk og kjørespor som lager hull i plantedekket å ha gunstig
effekt på frøspiring av honningblom (Ingelög et al. 1993), noe som har vist seg på
Svarteberglokaliteten på Hvaler etter kjøring i forbindelse med slått (Wergeland Krog pers.
medd. 2008). Berg (1996: 88) nevner også at ”Herminium trivdes best i kanten av stier og
tråkk”.
4.2.8 VEGETATIV FORMERING
Da frøforsøk viser at frøspiringsprosenten er lav og livslengden til frøene er relativt kortvarig
(jfr. Rasmussen 1995), konkluderes det med at honningblom spres mest effektivt vegetativt.
Fra England er det vist at en populasjon på grunn av sterkt kaninbeiting trolig ikke har
produsert en eneste blomsterstand med frø på minst fem år uten at dette ser ut til å skade
populasjonen nevneverdig. Det konkluderes med at arten klarer seg godt med bare vegetativ
spredning (Wells et al. 1998: 44).
Fra en gammel, svensk beskrivelse kan siteres: ”Endast efter blomningen, då det gamla
ståndet skal förgå, utskjuter det ur stjelkens nedersta led rot-trådar, af hvilka den ena på ändan
bildar en ny knöl, som icke lärer bli utväxt förr än det gamle ståndet er borttorkadt, och då
synes först bilda små plantor, som behöfva växa ett eller annat år för at bli stjelkbärande”
(Palmstruch og Swartz i Wahlenberg 1829: 700a). Rasmussens (1995: 289) beskrivelse,
nesten 170 år senere, gir samme konklusjon om at det kan gå noen år før knollene gir
blomsterskudd. Disse utløperne som danner nye knoller kalles i enkelte danske floraer
”ammerøtter” (jfr. Lindman 1965), som er ganske betegnende på denne konstruksjonen.
Der honningblom opptrer på gunstige lokaliteter fortelles det om ”store mengder” (jfr. kapitlet
om populasjonsbiologi). Samtidig vil en slik flerårig syklus understreke hvor sårbar denne

18
orkideen er. Små
endringer i
luftkvalitet, fuktighet
eller i næringsforhold
kan gi katastrofale
følger ganske raskt.
Ugunstige perioder
hvor ikke den
negative påvirkningen
er fatal, kan gi håp om
at knollene likevel kan
overleve om
blomstringen uteblir,
samtidig som det gir
forståelse til de store
svingningene vi
konstaterer på
lokalitetene. Et visst
håp om tilpasning til
endrede forhold er
også beskrivelsen av
at honningblom, under
ekstremt fuktige år,
kan dukke opp på
steder som normalt er
aldeles for tørre for
arten (Ingelög et al.
1993: 178).
En livskraftig bestand av honningblom skal ha rikelig med rosetter i tillegg til blomstrende
individer. Fra Skjellvik, Asmaløy, Hvaler, juni 2008. Foto: Jan Ingar I. Båtvik
4.2.9 ANVENDELSE
Det er ikke rimelig at en slik uanselig plante har noen betydelige anvendelsesområder, selv
om våre forfedre var klar over flere spesielle egenskaper ved den. Det mest særegne var vel
honningduften som gjorde at hesten ikke syntes om denne på beitet, men den beskrives i
tillegg å ha en slimete rot som har vakt oppmerksomhet:
”Vällukten af dessa blommor kan väl vara något lik den af andre Orchider, men mera
genomträngande honingsaktig och stark äfven midt på dagen, hvarföre också växten
derigenom mera ådragit sig allmänhetens uppmärksamhet samt fått svenskt namn. –

19
Växten synes derföre liksom alla Orchideer ratas af hästen, men kunna ätes af
idislande djur. Roten är så slemig att saften deraf redan vid tuskärning låter draga sig i
trådar. Ehuru växten således icke saknar utmärkta egenskaper, har den dock i anseende
till litenheten och mindre allmänt förekommande blifvit mindre bemärkt” (Palmstruch
og Swartz i Wahlenberg 1829: 700b).
Angående nytteverdi, noe våre forfedre var langt mer opptatt av enn dagens moderne
mennesker, opplyses det i en gammel, dansk flora etter en kort beskrivelse av planten at
”Egenskaber og Brug: Ubekjendte.” (Rafn 1796: 385), se utdrag nedenunder:
Utdrag av Rafns Danske Flora (Rafn 1796: 385), hvor det avslutningsvis fortelles at
honningblom ikke er kjent anvendt til noe.
Honningblommenes sterke honningduft samt seige plantesaft, som blir særlig merkbar om
man deler en knoll med kniv, synes altså ikke anvendt til noe som er publisert og dermed mer
allment kjent. Dens markerte duft har formodentlig økt opplevelsen av undring og
ekstraopplevelser der honningblom var kjent, noe som har beriket kontakten med arten.

5 ØKOLOGI
5.1 GENERELLE LIVSKRAV
Honningblommen er kalkkrevende og vokser i enger med frisk fuktighet og i myrpreget
vegetasjon eller strandenger på skjellsandbanker, ofte sammen med andre orkideer. Den er
strengt knyttet til ugjødslede, velhevdete beitemarker. Den kan vokse i ganske skrinne
strandenger nær sjøen og i frodigere enger, men typisk er noe oversvømming og høyt og
bevegelig grunnvann (Økland og Økland 1996: 61, Haugan og Often 1998: 33, Olsson og
Svensson 1998: 14). I Norge er trolig alle lokalitetene kulturbetinget, men dette er minst
markert på skjellsandenger i ytre Oslofjord.
20
I Sverige er økologien bedre kjent. Der beskrives den typisk fra kalkfuktenger, rikmyrer og
dynetrau ved havet. Grunnvannstanden er ofte høy, og lokaliteten oversvømmes ofte av
grunnvann eller rislevann (Ingelög et al. 1993). Lokalitetene har vært slått eller oftest hardt
beitet av storfe (Ekstam og Forshed 1992: 58, Ingelög et al. 1993: 178). I tillegg synes arten
særlig sårbar overfor kunstgjødsling og økt innhold av nitrogenutslipp fra biler og industri
(Ingelög et al. 1993).
Flere samlere oppgir nøyaktige eller tilnærmede høyder over havet for sine funn.
Honningblom er nevnt fra nede ved havnivå og til over 450 moh. På grunn av upresise
lokalitetsangivelser, må det bli unøyaktige angivelser av hvor høyt vi kjenner honningblom
fra her i landet. Økland og Økland (1996: 61) angir mellom 450-500 moh fra Oppland, mens
Blytt (1861: 350) angir den fra ”Gudbrandsdalen til en Høide af omtrent 2000 Fod over
Havet”, dvs ca 600 moh. Hos Blytt og Dahl (1902-06: 230) angis honningblom å vokse ”fra
havet til omtr. 650 m.o.h.” uten at den antatt høyeste lokalitet er nærmere angitt. Reidar Elven
i Lid og Lid (2005: 914) angir lokaliteten i Dovre i Oppland til å ligge på ca 500 moh som den
høyeste.
Om vi skal feste tillit til Georg Thyco Holms gamle planteliste fra Tonnberg i Uvdal,
Buskerud (jfr. Høeg 1940), ligger denne gården på omkring 580 moh, og blir således den
høyeste nærmere presiserte lokalitet vi kjenner fra Norge i konkurranse med Ove Dahls funn
fra Strond gård i Ål (HbO 87320, HbS 12823), også Buskerud, som kan ligge opp mot 540
moh.
5.2 JORDSMONN OG JORDKJEMI
Det er velkjent at honningblom trives på kalkholdig, fuktig mark, og at den er svak for
konkurranse og gjødsling. Det synes ikke som om detaljerte data for artens toleransegrenser er
vurdert i Norge, men Økland og Økland (1996: 61-62) viser til egne undersøkelser hvor arten
viser en overraskende stor tåleevne overfor saltholdighet, pH og fuktighet. De fant at arten
kan vokse nede i sjøsprøyten med over 1 % klorid og nærmest uten ferskvannstilsig i bakkant.
På tre prøveflater varierte saltholdigheten fra 108-1065 mg Cl - per 100 gram.
Økland og Økland (1996) fant at pH varierte fra 5,4-7,4 på tre flater med arten hyppig tilstede,
altså ikke så veldig basisk. Det ble i tillegg målt total-nitrogen og glødetap i jordsmonnet.
Resultatene sammenfattes i at arten viser overraskende store toleransegrenser overfor
formodentlig ugunstige vilkår tatt i betraktning at dette er en svært kravfull art som meget lett
forsvinner fra et område ved tilsynelatende små negative endringer.

Fra Danmark beskrives også honningblommens økologi som noe mer variabel enn at den
krever typisk kalkrike kjerr slik en kan få inntrykk av i norske beskrivelser (Wind 2002).
5.3 MYKORRHIZA
21
At orkideer har behov for soppsymbiose har vært kjent i over 120 år (Wahrlich 1886, Janse
1897). Den første som beskrev og som forsto orkidémykorrhiza mer inngående var N.
Bernard tidlig på 1900-tallet (Smith og Read 1997: 349). Hos orkideer er det soppslekten
Rhizoctonia som er den vanligste symbiosepartneren, et samliv som ikke synes å være til
særlig nytte for soppen ifølge Smith og Read (1997), men som innrømmer at symbiosen
fortsatt er mangelfullt kjent.
Typisk for mykorrhiza hos orkideer er ansamlinger av sopphyfer i nøster, allerede kjent hos
Bernard (1909), og med gode fotografier hos Smith og Read (1997: 358).
Hos honningblom har Rasmussen (1995: 289) vist at frøspiringsprosenten økte med fra 3-13
% om frøene fikk anledning til å utvikle seg i kontakt med Rhizoctonia-sopper, kanskje
overraskende lave tall, men likevel en tydelig påminnelse om hvor viktig sopp-partneren er
for utvikling av frøene hos arten.

22
6 UTBREDELSE OG BESTANDSUTVIKLING
6.1 GLOBAL UTBREDELSE
Honningblom er en eurasiatisk art med kjent utbredelse i Europa fra Sør-England, Frankrike
og Spania i vest til Sør-Skandinavia og Baltikum i nord og i et bredt belte gjennom Sentral-
Europa og østover gjennom Asia til Kina og Japan. I sør finnes spredte funn i Italia, Bosnia,
Romania og Tyrkia samt i Kaukasus. Den asiatiske utbredelsen anses som svært ufullstendig
kjent (Hultén og Fries 1986: 292, 1025).
Global utbredelse av honningblom (fra Hultén og Fries 1986).
6.2 UTBREDELSE I SKANDINAVIA
Honningblom finnes i våre naboland i Danmark og Sverige, men er utgått i Finland. På Island
og Færøyene har den aldri vært rapportert (Mossberg og Stenberg 2007: 723). I Finland ble
det gjort et mislykket omplantingsforsøk på Åland i håp om å berge arten på finsk jord
(Häggström 1992).
I Danmark er den omtalt som en meget sjelden art med en sterk tilbakegang. Hansen (1993:
722) opplyser at den nå trolig bare er kjent fra seks botaniske distrikter i Danmark
sammenlignet med tidligere hvor den i tillegg var kjent fra ytterligere 19 distrikter på til
sammen over 100 lokaliteter (Olsson og Svensson 1998: 13).

23
I vårt naboland Sverige finnes honningblom fra Skåne i sør, med store bestander på Øland og
Gotland, nord til Umeå i nord ifølge Hartmans mange florautgaver (jfr. litteraturlisten).
Senere har forekomsten så langt nord som Umeå (jfr. Linnæus 1737) blitt trukket i tvil. I
Hulténs (1950, 1971) oversikter over karplantenes utbredelse i Norden er Umeå-lokaliteten
angitt med ”?”. Hylander (1962: 248) skriver om nordgrensen: ”Vb [= Vesterbotten] Tavle i
Umeå (åtm. förr)”, mens Göran Thor i Ingelög et al. (1993: 178) utelater Umeå helt fra sitt
utbredelseskart av ”honungsblomster” i Sverige. I Bohuslän, det nærmest tilgrensende område
til Norge med honningblom, er arten kjent mest i nordre, kystnære deler (Fries 1971: 373).
6.3 UTBREDELSE I NORGE
Honningblom er i Norge angitt fra ca 70 lokaliteter, hvorav 66 må regnes som pålitelige i
kraft av at det finnes et herbariebelegg eller troverdige litteraturopplysninger. Til sammen er
det funnet 960 eksemplarer i nordiske herbarier samlet fra norske lokaliteter. Av disse er 863
med knoll (89,9 %), mens 13 eksemplarer er samlet bare som rosetter.
Det er sannsynlig at den kan ha vokst på atskillig flere steder da det rimeligvis bare er relativt
få områder botanikere har gjennomsøkt de siste 200 år. I tillegg er planten lett å forbigå da
den er lite prangende der den står gulgrønn av farge nede i annen vegetasjon. I en gammel
svensk flora finner vi da også, under omtale av utbredelsen i Sverige, ”funnen på teml. många
ställen ehuru lätt förbisedd” (Thedenius 1871: 396).
I tillegg til å være vanskelig å oppdage er arten kjent for å være ustabil i sin framtreden
(Halvorsen og Fagernæs 1980a: 13, Ingelög et al. 1993: 178).
En fylkesvis oversikt over lokaliteter i Norge med utgangspunkt i herbarielollekter og
litteratur er gitt i et eget vedlegg til denne handlingsplanen.
6.4 OVERSIKT OVER LOKALITETENE
Aktuelle lokaliteter er ordnet fylkesvis med angivelse av UTM-koordinater samt tidspunkter
og intervaller for kjente funn av honningblom på de respektive lokaliteter. For nærmere
detaljer henvises til lokalitetsbeskrivelsene i vedlegget.
På utbredelseskartet symboliserer blå avmerkinger at lokaliteten ikke har hatt kjente levende
forekomster etter 1900. Røde avmerkinger viser at lokaliteten har hatt honningblom etter
1900, men at den i dag anses som borte herfra. Grønne avmerkinger viser lokaliteter hvor det
fortsatt er kjent levende honningblom (fram til og med 2008).
Akershus/Oslo
1. Brønnøya NM(W) 865-866,365-367 Før 1861-1890
2. Bygdøy, Dronningberget NM(W) 943-946,429-432 1827
3. Vækerø NM(W) 923-928,428-432 Ca 1880
Aust-Agder
1. Sandøya ved Tvedestrand NK(W) 023-048,934-955 1930
Buskerud
1. Nore og Uvdal, Tonnberg MM(W) 800-805,804-807 1751
2. Ål i Hallingdal, Strand MN(W) 719-725,190-195 1907

Hedmark
1. Hamar, Furuberget PN 10,43 Før 1876
2. Ringsaker Antatt NN(W) 935,532 Før 1838
3. Ringsaker, Grimsrud, Helgøya PN(W) 068-075,337-343 1863
4. Tynset Antatt UTM NQ(W) 92,06 1866
5. Åsnes, Konglebæk PN(W) 632-638,233-238 1837-(1873)
6. Åsnes, Baltebøl PN(W) 668-670,232-235 1912
Oppland
1. Dovre NP(W) 122-128,724-732 1828
2. Jevnaker, Dal NM(W) 767-770,859-861 1849
3. Lillehammer, Fliflet NN(W) 709-719,812-817 1866
4. Lillehammer, V. Skurva NN(W) 813-823,789-798 1868
5. Nord-Fron, Kvam, Vik NP(W) 380-387,365-373 1849-1911
6. Nordre Land, Rud. NN(W) 577-586,455-462 Før 1864-1906
7. Ringebu, Elstad NP(W) 620-626,187-199 1824-1948
8. Ringebu, Tromsnæs NP(W) 629-634,138-147 1894-1896
9. Ringebu, Tvåjord NP(W) 655-657,106-109 1954
10. Sel, Laurgård NP(W) 214-226,568-581 1849
11. Søndre Land, Lands prestegård NN(W) 679-680,384 1845-1849
12. Sør-Fron, Oden NP(W) 493-499,249-259 Før 1898
13. Sør-Fron, Seggelstad NP(W) 507-513,255-261 1942
14. Vågå, Skår i Ottadalen NP(W) 140-141,543-547 1862-1877
15. Vågå, Tolstad NP(W) 146-152,554-559 1869
16. Vågå, Viste NP(W) 011,593 1980
17. Østre (?) Toten NN(W) 30,95 Før 1838
18. Øyer, mellom Vik og Solheim NN(W) 744-758,940-950 1854
Sogn og Fjordane
1. Årdal, Blåberg MN(W) 347-355,976-982 1812
2. Årdal, Moa MN(W) 373-377,981-985 1867
3. Årdal, Svalheim MN(W) 383-386,994-997 1867
Telemark
1. Kviteseid, Kirkebø ML(W) 699-700,850-851 (1838)-1843
2. Kviteseid, Vrådal ML(W) 547-553,797-801 (1838)-1908
3. Kviteseid, Nordgården ML(W) 684-691,870-880 1843
4. Notodden, Heddal kirke NM(W) 091-105,040-048 1856
5. Seljord ML(W) 788-795,932-951 1843
6. Tinn, Østbygden MM(W) 902-907,505-508 1839-(1870)
7. Tinn, Mogen i Vestfjorddalen MM(W) 866-873,433-437 1877-1895
8. Tinn, Stegarud MM(W) 953-956,431-434 Før 1898
9. Tokke, Huvestad ML(W) 421-424,904-906 1843
10. Tokke, Triset ML(W) 534-540,876-880 1880-1889
11. Tokke, Strand ML(W) 553-558,867-871 1887-1898
12. Tokke, Lian ML(W) 872-577,861-862 1898
13. Tokke, Torstveit ML(E) 365,905 1968-1980
24

Vestfold
1. Larvik, Varill ved Viksfjorden NL(W) 660-665,460-465 1894
2. Sandefjord, Østerøya, Skogan NL(W) 739-746,488-497 1875
3. Sandefjord, Østerøya, Namløs NL(W) 743-744,515-518 1920-1961
4. Sandefjord, Østerøya, Bergan NL(W) 738-747,503-509 1928
5. Tjøme, Treidene NL(W) 800-802,496-499 Før 1882
6. Tjøme, Ottersti NL(W) 807-809,509-511 1884
7. Tjøme, Kulebekk-kilen NL(W) 801-805,502-512 1889-1933
8. Tjøme, Eidene NL(W) 802-804,511-512 Før 1892
9. Tjøme, Sandøy NL(W) 835-844,484-506 1893
10. Tjøme, Brøtsøy NL(W) 815-824,505-509 1893-1908
11. Tjøme, Vasser, Vestgårdskilen NL(W) 823-825,494-496 1890-1937
25
Østfold
1. Fredrikstad, Slevik PL(W) 037-041,627-628 1881-1887
2. Hvaler, Arekilen PL(W) 152-159,458-470 1827-1954
3. Hvaler, Skipstadsand PL(W) 122-123,484-485 1882 -2008
4. Hvaler, Skipstadkilen PL(W) 106-115,468-475 1889-2008
5. Hvaler, Kirkøy, Skjærhalden PL(W) 156-174,441-447 Før 1892
6. Hvaler, Asmaløy, Eikevika PL(W) 115-123,461-467 1939-1954(1969)
7. Hvaler, Kirkøy, Hellekilen PL(W) 176-179,458-462 1972-1999
8. Hvaler, Asmaløy, øst for TeneskjæraPL(W) 105,472 1998-2008

26
Kart over Sør-Norge som viser stedfestede lokaliteter av honningblom i Norge.
Blåfargede lokaliteter viser at det ikke er kjent levende eksemplarer herfra etter 1900. Røde
symboler viser antatt utgåtte lokaliteter, men hvor levende eksemplarer er kjent etter 1900.
Grønne lokaliteter regnes som intakte, dvs levende eksemplarer er kjent herfra så sent som i
2008. De påskrevne nummer korresponderer med de samme nummer nevnt i
lokalitetsoversikten.

27
Detaljkart over kjente lokaliteter for honningblom på Hvalerøyene i Østfold. Blå farge viser
lokalitet hvor det ikke er kjent levende honningblom etter 1900. Grønne symboler viser
lokaliteter hvor det ble konstatert levende eksemplarer i 2008, mens de røde lokalitetene
trolig er utgått etter 1900. Lokalitetsnumrene korresponderer med lokalitetsoversikten.

28
6 TRUSSELFAKTORER OG ÅRSAKER TIL
TILBAKEGANG
7.1 TRUSLER
Den største trusselfaktoren for honningblom er antatt å være endret praksis i landbruket
(Ingelög et al. 1993, Økland og Økland 1996, Haugan og Often 1998). Dreneringen og
nedbyggingen av kalkrike fuktenger og myr er i seg selv en trussel for arten. Planten er svært
konkurransesvak og bukker raskt under for gjengroing av høyere urter og forbusking.
Opphør av tradisjonell drift truer alle typer semi-naturlig slåttemark. Oppdyrking og
nedbygging er de største trusler i lavlandet som i dag bare har små arealer igjen av
kulturbetinget engvegetasjon, mens gjengroing er den største trusselen i høyereliggende strøk.
I tillegg truer opphør og endring av drift til gjødsling, opp-pløying etc., opphør av tradisjonell
høsting av løvtrær (styving, rasping, lauving) og opphør av tradisjonell seterdrift
(utmarksbeite, eng- og myrslått, vedhogst) ifølge Fremstad og Moen (2001: 72). Under
kulturbetinget engvegetasjon (s. 71) listes honningblom opp som én av 94 rødlistede arter i
Norge.
Langt inn i det 20. hundreåret ble store myrarealer nyttet til utmarksslått. Denne høstingen av
utmarkas produksjon ble avsluttet for mange tiår siden, og de tidligere slåttemyrene endres,
bl.a. ved gjengroing av kratt og skog. Blåtopp Molinia caerulea og takrør Phragmites
australis øker i mengde etter opphør av høsting, og økt konkurranse og strø fører til
problemer for lavvokste karplanter og moser. Disse endringene fører til nedgang i
artsmangfoldet (Fremstad og Moen 2001: 109). Grøfting av myr fører til at grunnvannet
synker og at næringsstoffer frigjøres, ofte reguleres næringsinnholdet ved tilførsel av
kunstgjødsel.
De siste 100 årene har store myrarealer blitt drenert for landbruksformål og uttak av torv.
Ifølge Løddesøl (1948) og Johansen (1997) er ca 4000 km 2 drenert for å øke
skogproduksjonen i Norge, mens 2000 km 2 er grøftet for dyrking. En svakhet ved disse
tallene er at de viser statistikken over endret bruk av myr som er gitt tilskudd. Dette betyr at
all myr som er endret uten tilskudd ikke er med i disse tallene som derfor blir minimumstall
(Fremstad og Moen 2001: 110).
Honningblom vil forsvinne i et svært tidlig stadium av opphørt hevd (Ekstam og Forshed
1992). Dessuten tåler ikke arten kunstgjødsel, og den kan være svært sårbar overfor forhøyet
nitrogennedfall (Ingelög et al. 1993). Og når vi i tillegg kjenner til anlegg av
parkeringsplasser, sprøyting, opplag av båter og drenering av kjente lokaliteter helt opp til vår
tid (jfr. Båtvik 1992), forklarer dette at honningblom er blitt en svært sjelden plante i norsk og
nordisk natur. At honningblom er følsom overfor tørkesomre (jfr. fenologikapitlet), er
ytterligere med på å forsterke inntrykket av artens sårbarhet.
Høiland (1985: 82) konkluderer, etter å ha presentert en rekke trusselfaktorer for arten, med at
”noe må gjøres raskt om vi vil beholde denne arten i floraen vår”. Trolig er det ingen
karplante med en så dramatisk tilbakegang i Norge som honningblom.
7.2 RØDLISTESTATUS

29
I de fleste nett-tilgjengelige rødlister anses honningblom som utsatt og sjelden. En vanlig
kommentar i svenskspråklige länsfloraer, som det finnes en del av, er ”numera sällsyntare”
(Weimarck og Weimarck 1985: 282, Rydberg og Wanntorp 2001: 711). Olsson og Svensson
(1998: 15) opplyser at i Skåne var honningblom kjent fra totalt 86 lokaliteter hvorav 34 av
disse ble ødelagt allerede før 1900. Etter 1994 er det bare kjent 15 intakte lokaliteter i et
distrikt som tidligere, av selveste Linné på tur fra Malmö til Trelleborg i 1749, omtaltes slik:
”Monorchis växte i stor myckenhet med sina små, gula och desmansluktande blomster på de
sidlänte ängslappar ibland åkerfälten” (Olsson og Svensson 1998: 13). I dag finnes bare tre
lokaliteter i Skåne med masseforekomster, dvs mer enn 1000 individer ifølge Olsson og
Svensson (1998: 16).
Honningblom er rødlistet som sårbar (VU) i Sverige og Danmark, mens den i Tsjekkia og
Finland er utgått (Rassi og Väisänen 1987, Höjer 1995, Gärdenfors 2005). I Polen er arten i
dag bare kjent fra Rospunda-dalen i et fåtall individer ifølge Ewa Jablonska og Pawel
Pawlikowski (http://cmok.free.ngo.pl/en/ar6_en.html). I Norden er arten oppført som sårbar
(Höjer 1995), mens den i Tyskland regnes som sterkt truet (Ludwig og Schnittler 1996). I hele
sitt europeiske utbredelsesområde synes arten å være i sterk tilbakegang, slik også i Danmark
(Løjtnant og Worsøe 1977).
I Norge har honningblom status som kritisk truet (CR) (Kålås et al. 2006: 168). I den norske
rødlisten beskrives honningblom som en art med ”kraftig fragmentert utbredelsesareal med få
lokaliteter, pågående reduksjon av utbredelsesområdet, forekomstareal, av kvalitet på artens
habitat, antall lokaliteter og antall reproduserende individ” (Kålås et al. 2006: 24).
At honningblom i Norge er blitt så fåtallig som vi nå kjenner til, er av relativt ny dato da
Økland et al. (1985: 15) for bare drøye 20 år siden anså honningblom som sårbar (kategori 2)
og ikke akutt truet (kategori 1) i et arbeid hvor sjeldne arter i Norge ble fordelt på en skala fra
0-4 hvor kategori 0 var for arter som er antatt utryddet, kategori 3 betegner arter som er
sjeldne og kategori 4 er benyttet for arter som ble ansett som hensynskrevende. Honningblom
ble altså ikke ansett som akutt truet av Økland et al.(1985). Samtidige har imidlertid vurdert
honningblom som mer utsatt da Fagernæs (1985: 17) skriver at arten ”er sett på 3 lokaliteter
etter 1960 (alle utenfor Buskerud).” ”Arten er i landsmålestokk i meget sterk tilbakegang og
dette er den samme utviklingen som er observert i de andre nordiske land. Årsaken til
tilbakegangen er nok først og fremst gjengroing som følge av opphørt beiting. På noen
lokaliteter har utbygning eller slitasje forårsaket tilbakegangen.” ”Arten er akutt truet på
landsbasis”.
Både i Norge og Sverige er honningblom i dag fredet (Gärdenfors 2005: 124, Kålås et al.
2006: 168), og den er med på den internasjonale CITES-listen II hvor alle orkideer inkluderes
i et forsøk på å hindre handel over grensene med denne populære plantefamilien (DN 1999:
11).

8 PRIORITERTE TILTAK
8.1 INNLEDNING
30
Honningblom er en kritisk truet orkidé (CR i norsk rødliste) som uten at tiltak settes inn står i
fare for å forsvinne fra norsk flora. Arten forekommer hovedsakelig i kalkfuktenger formet av
lang tids beitedrift. Arten går tidlig ut ved gjengroing, og tiltak må settes inn for å forebygge
dette. Tiltak for bevaring av honningblom i Norge må bygge på kunnskap om artens biologi
og krav til voksestedet samt truslene mot dens eksistens, og rette seg inn mot disse.
Utbredelsen av honningblom gikk sterkt tilbake i Norge på 1900-tallet. Av til sammen ca 70
kjente lokaliteter her i landet var bare 2-3 intakte i 2008. Alle lokalitetene finnes på Asmaløy i
Hvaler kommune, på Skipstadsand og på Skjellvik, jfr. kart.
Nær hovedlokaliteten på Skjellvik, finnes det en satellittlokalitet innenfor Teneskjæra som er
regnet som egen lokalitet i denne framstillingen (jfr. kart), men hvor skjøtselen i hovedsak er
slått sammen med hovedlokaliteten. Det er også kjent spredte enkeltindivider eller små
grupper av honningblom mellom disse ytterpunktene på Skjellvik.
Kart over Skipstadsand hvor aktuelt område for honningblom er rammet inn. Rød avmerking
viser hvor arten ble konstatert i 2008, se lokalitetsbeskrivelse. Kart: Grete Nytrøen Kvavik

Utsikt mot strandenga på Skipstadsand nordover fra enden av parkeringsplassen. Foto:
10.5.2009, Jan Ingar I. Båtvik
31
Utsikt mot strandenga på Skipstadsand mot sør nær der honningblom fantes i 2008. Vi ser
markerte tendenser til grovere plantevekst på strandenga allerede så tidlig i vekstsesongen.
Foto: 10.5.2009, Jan Ingar I. Båtvik

32
Kart over Skjellvika med avmerking av tjernet og hovedutbredelsen av honningblom omkring
dette. Lokaliteten innenfor Teneskjæra er også avmerket med rødt. Kart: Grete Nytrøen
Kvavik
Lokaliteten i Skjellvik mot øst. Vi ser den truende krattvegetasjonen som nærmer seg tjernet
samt enkelte gjerder satt opp for sesongen 2009 for å ha bedre kontroll med beiteeffekten.
Dominerende urter, som særlig truer honningblom på dette stadiet, er mjødurt Filipendula
ulmaria, duskstarr Carex disticha og havsivaks Bolboschoenus maritimus, og noe bekkeblom
Caltha palustris og strandkvann Angelica archangelica ssp. litoralis. Foto: 10.5.2009, Jan
Ingar I. Båtvik

33
Lokaliteten ved Teneskjær. Her fantes hundrevis av eksemplarer i 2008, men tørrgress synes å
kunne forårsake en ugunstig skyggeeffekt på stedet. Jordsmonnet her er så grunt at grov
vegetasjon ikke truer i dag, men konkurransen fra tørrgress og røsslyng Calluna vulgaris
synes. Foto: 10.5.2009, Jan Ingar I. Båtvik
8.2 IVERKSATTE TILTAK
8.2.1 Artsfredning etter naturvernloven
Honningblom ble midlertidig fredet etter naturvernloven i 1989 og endelig fredet i henhold til
forskrift om fredning av truede arter av 21.12.2001. Fredningen skal beskytte mot direkte
skade og ødeleggelse, innsamling og annen direkte etterstrebelse. Artsfredning kan imidlertid
ikke hindre at levesteder forringes eller ødelegges pga naturlige prosesser, som gjengroing, og
heller ikke utbygging hjemlet i Plan- og bygningsloven.
8.2.2 Midlertidige begrensninger på arealbruk
På én av lokalitetene (Skipstadsand, Asmaløy) ble det i et konsesjonsvedtak om erverv av
eiendom satt vilkår om at det ikke skal igangsettes tiltak som endrer de naturgitte forholdene
på stedet (gjelder nærmere beskrevet del av eiendom). Dette var i 1996 og bakgrunnen er at de
truede planteartene jordbærkløver Trifolium fragiferum og honningblom skal bevares, samt at
området skal bevares som strandeng. Vilkåret er tidsbegrenset til ferdigstillelsen av
Oslofjordverneplanen, noe som henger sammen med at lokaliteten inngår i Oslofjordverneplanen
som naturreservat.
8.2.3 Gjennomført skjøtsel
Vi vet at dagens honningblomlokaliteter på Hvaler ble beitet i eldre tid, men mer som
utnyttelse av utmarksbeiter enn som en bevisst skjøtsel av områder med sjeldne arter. Det er

34
siden 1995 gjennomført sporadiske skjøtselstiltak på de to større, kjente, intakte lokalitetene
Skipstadsand og Skjellvik på Asmaløy. I tillegg til arbeid utført på oppdrag fra Fylkesmannen
i Østfold, følger flere botanikere og botanikkinteresserte med på utviklingen på lokalitetene
og det er fra tid til annen luket omkring honningblommene, som et forsøk på å etterligne
beiting.
8.2.3.1 Skipstadsand
Ifølge Gunnar Bjar (pers. medd. 2008) hos Fylkesmannen i Østfold, og Ola M. Wergeland
Krog (pers. medd. 2008) som utførte skjøtselen, ble vegetasjonen slått med ryddesag og
plantemassen fjernet, to eller tre år på midten av 1990-tallet. Etter dette er det ryddet løvkratt
med ryddesag og hele enga slått med skiveslåmaskin i 2003 og 2004. I 2007 ble enga slått
med ryddesag og gresset fjernet.
I 2008 ble honningblomforekomsten klippet med gressklipper i mai/juni av en hytteeier i
området, noe som tok det meste av honningblomskuddene (jfr. detaljer under
lokalitetsbeskrivelsen). Det ble senere luket rundt gjenværende individer i juli.
8.2.3.2 Skjellvik
På Skjellvik ble det ryddet svartorkratt med ryddesag i 2003 og 2004 (Ola Wergeland Krog,
pers. medd. 2009). Annen vegetasjon ble slått med tohjulstraktor disse årene og plantemassen
ble fjernet fra området. I 2007 ble området slått og raket i siste halvdel av november. I 2008
ble et areal på rundt 600 m 2 merket for gjerding, med tanke på framtidig beiting og kontroll
med denne.
På den lille lokaliteten ved Teneskjær er det ikke foretatt noen skjøtsel da behovet ikke synes
like påtrengende her hvor jordsmonnet er så tynt at grovere konkurrenter vanskelig får feste.
8.3 PLANLAGTE TILTAK
8.3.1 Områdevern
De kjente, intakte honningblomlokalitetene i Norge finnes på Asmaløy i Hvaler kommune,
ved Skjellvik og på Skipstadsand. De to lokalitetene omfattes av henholdsvis Ytre Hvaler
Nasjonalpark og Oslofjord-verneplanen.
Vedtak om vern som nasjonalpark eller naturreservat vil gi beskyttelse mot uønskede inngrep
og visse endringer i arealbruk, samt annen påvirkning av lokal karakter. Truede og sårbare
arter gis dermed større muligheter til å overleve. Vern etter Naturvernloven, eller fra 1/7-2009
etter Naturmangfoldloven, beskytter imidlertid ikke naturverdiene mot klimaendringer, en del
forurensninger, uønsket spredning av innførte arter eller endringer i vegetasjon, som
gjengroing pga endret arealbruk, men de aktuelle verneformene åpner for iverksetting av
skjøtselstiltak for å fremme formålet med vernet. Dette er særlig viktig for arter tilknyttet
kulturbetinget vegetasjon.
8.3.1.1 Ytre Hvaler Nasjonalpark
Skjellviklokaliteten omfattes av Ytre Hvaler Nasjonalpark. Forslaget til verneforskrift for Ytre
Hvaler Nasjonalpark beskriver verneformål og vernebestemmelser med mer (Fylkesmannen i

35
Østfold 2007). Formålet med nasjonalparken er blant annet å bevare økosystemer på land og i
sjø med naturlig forekommende arter og bestander. Forskriften gir bestemmelser om vern mot
inngrep av enhver art, vern av vegetasjon mot all skade og ødeleggelse, samt forbud mot
planting av trær eller såing av annen vegetasjon. Bestemmelsene skal ikke være til hinder for
beiting, men hjemler for å regulere beiting som kan skade eller ødelegge naturmiljøet.
Skjøtsel er i forslag til verneforskrift tatt ut i en egen paragraf for å tydeliggjøre hjemmelen
for skjøtsel. Her heter det at forvaltningsmyndigheten kan iverksette tiltak for å fremme
formålet med vernet.
Det skal utarbeides en forvaltningsplan med nærmere retningslinjer for forvaltning, skjøtsel,
tilrettelegging, informasjon osv. Forvaltningsplanen skal godkjennes av Direktoratet for
naturforvaltning. Fylkesmannen i Østfold nedsatte i 2008 en arbeidsgruppe som skal utarbeide
en forvaltningsplan med retningslinjer for skjøtsel osv. Det arbeides med å etablere et
nasjonalparksenter for blant annet å ivareta behovet for formidling av verneverdier i
nasjonalparken. Dette arbeidet ble igangsatt av Hvaler kommune allerede før nasjonalparken
ble formelt opprettet. Fylkesmannen i Østfold støtter tanken om et slikt nasjonalparksenter.
8.3.1.2 Oslofjordverneplanen – vern som naturreservat
Lokaliteten på Skipstadsand omfattes av Oslofjordverneplanen, som Skipstadsand
naturreservat (Fylkesmannen i Østfold 2005). Verneformålet er vern av strandeng med sjeldne
planter og øvrig tilhørende plante- og dyreliv. I henhold til foreslått verneforskrift kan
Direktoratet for naturforvaltning regulere beitetrykket i hele eller deler av reservatet av
hensyn til fredningsformålet. Kongen (vernemyndigheten) kan dessuten fastsette nærmere
bestemmelser om området og dets skjøtsel.
8.4 BEHOV FOR NYE TILTAK
8.4.1 Skjøtsel rettet mot gjengroingstrusselen
Honningblom er ytterst svak i konkurranse med større, nitrogenelskende karplanter, arter som
holdes tilbake i sin utvikling der beitedyr får påvirke områdene (Ekstam og Forshed 1992).
Beitedriften som tradisjonell næring på Asmaløy opphørte for 25-40 år siden (Nytrøen 1994),
men enkelte beitedyr har gått i Skjellvika etter dette. Vi ser en markert økning i tilveksten av
gjengroingsarter på begge hovedlokalitetene, og som oppfattes som den største trusselen mot
honningblom på Hvaler.
Når beitingen opphører vil en gjengroing raskt ta til med tilhørende opphopning av strø som
ytterligere forverrer livsvilkårene for honningblom. Om det i tillegg skulle beyttes vanlige
metoder i landbruket som grøfting og gjødsling, vil en konkurransesvak, fuktighets- og
lyselskende art som honningblom raskt forsvinne. Det er denne utviklingen vi har sett i de
mange lokaliteter som i dag ikke har hatt denne spede orkideen på mange tiår. Det er særlig
trusselen mot gjengroing som er i full gang på de 2-3 gjenværende lokalitetene på Asmaløy.
Ønsker man å ivareta floraen i gammel beitemark bør skjøtselsopplegget legges så nær opp til
den tradisjonelle driften som mulig (Norderhaug et al. 1999). Helst bør en bruke de samme
dyreslagene som beitet her tidligere og det er viktig at beitetrykket er tilpasset områdets
bæreevne. Skal gjengroingsprosessene motvirkes, må man fjerne næringsstoffer fra
økosystemet ved å fjerne plantemasse (Johansson og Hedin 1991). Tilføring av næringsstoffer

ved gjødsling eller i form av tilleggsfôring til beitedyr må unngås, da dette vil motvirke
hensikten med beitingen og være til stor skade for trivselen til honningblom.
36
Dersom det ikke ligger til rette for å gjenoppta gamle driftsformer må de etterlignes i størst
mulig grad med hensyn til høstingstidspunkt, tråkk osv. Der man mangler detaljkunnskap om
tidligere drift må man gå forsiktig fram, slik at man ikke ødelegger botaniske forekomster
man har til hensikt å bevare.
8.4.1.1 Beiting – historikk
Både i Skjellvik og på Skipstadsand ble det tidligere beitet med storfe. Skipstadsand ble
tidligere beitet med 7-8 kyr, fram til ca 1965. Denne lokaliteten var del av et større
beiteområde slik det nok også var i Skjellvika for å gi dyrene et tilpasset beiteareal (Nytrøen
1994).
For Skjellvik har vi noe bedre detaljinformasjon. Her beitet normalt tre-fire kyr med kalver og
ungdyr, en okse og i tillegg en fjording fra ca 1930-1975. Sau var ikke vanlig her, da de ble
transportert ut til øyene, og da særlig til Akerøya på Hvaler som har vært en velkjent,
sauebeitet øy i mer enn hundre år (Monika Olsen, Fylkesmannen i Østfold, pers. medd. 2009).
Beiteområdet omfattet til sammen ca 200 daa. Beitet skal ha vært i bruk fram til begynnelsen
av 1980-tallet.
Storferasen var hovedsakelig østnorsk rødkolle og telemarksku fram til ca 1950, som begge er
forholdsvis lette raser, og etter dette norsk rødt fe (NRF) (Grete Wold Sunde, Kalnes vgs.,
Sarpsborg, pers. medd. 2008). Dyrene gikk ute i ca fire måneder, fra mai til slutten av
september, litt avhengig av årets varierende nedbørsmengder.
I dag er det hovedsakelig storfebøndene Erik Lie og Hans Herman Utgård som har dyr som
vil kunne brukes her ute. De er innforstått med at det primære her er skjøtsel av området, og
ikke nødvendigvis optimalt beite for dyr og eier. Det må derfor foregå en løpende vurdering
av om beitingen kan synes for hard slik at dyrene bør ned i antall eller flyttes for en tid.
8.4.1.2 Beiting – skjøtselsanbefalinger
Honningblomlokalitetene bør beites, og driften bør legges så tett opp mot det tradisjonelle
som mulig. Det innbærer storfebeite hele sommeren, fra mai til slutten av september. Der det
er oppslag av løvkratt bør dette ryddes og fjernes. Det synes fordelaktig å rake bort dødt gress
og annet strø for å sette fortgang i prosessen med å fjerne næringsstoffer fra arealene.
Det vil være nødvendig å prøve seg fram for å finne riktig antall beitedyr. Anbefalinger fra
Sverige og Danmark basert på erfaring med skjøtsel, tilsier at honningblomlokaliteter kan
beites nokså hardt med storfe, helst lette raser og gjerne ungdyr. Dyrene bør ut tidlig på våren,
mens uønskede arter som mjødurt har myke og smakelige skudd. For å forebygge opphoping
av strømateriale bør det beites i hele vekstsesongen.
Hest kan prøves i tillegg, men en bør være forsiktig da den som sauen biter av urter nær
bakken. Nå finnes det gamle observasjoner om at hest ikke spiser honningblom, trolig pga
lukten (Palmstruch og Swartz i Wahlenberg 1829: 700b, jfr. kap. 2.2.9 Anvendelse), men
forsiktighet knyttet til bruk av hest anbefales da en ikke kjenner særlig til eventuelle uheldige

37
tråkkskader med hest, og om hesten virkelig vraker honningblom på beite eller ikke er ikke
gitt nevneverdig oppmerksomhet i nyere litteratur.
Sau bør unngås i sommerhalvåret ettersom den kan beite svært selektivt og tett. Dersom det
eneste tilgjengelige beitedyret er sau, bør den bare brukes i vinterhalvåret, når honningblom
ikke har overjordiske plantedeler, slik en har gjort det i Totternhoe knolls i England (Wells et
al. 1998).
Det kan til og med tenkes at årelange beitetradisjoner på en lokalitet med ett dyreslag har
fremskaffet en seleksjon med balanse mellom honningblomindividene på dette stedet,
sammen med jordas mykorrhizasopper, og beitemetode, tråkk og avføring fra nettopp dette
dyreslaget. Et annet dyreslag, med andre vaner og oppførsel, vil kan hende ikke fungere
særlig godt på denne lokaliteten om det finnes populasjoner av honningblom som har vendt
seg til dette beitedyrets særegenheter andre steder. Undersøkelser og erfaringer fra andre land
er derfor ikke nødvendigvis overførbare til våre gjenværende lokaliteter. Denne formodning
styrker argumentet om å fortsette det beiteregimet lokaliteten tidligere var utsatt for, i vår
sammenheng handler det derfor om storfebeiting med kanskje en og annen hest.
Følgende anbefalinger kan brukes som et utgangspunkt, men påvirkningen på beitet må følges
nøye og dyretallet justeres etter behov (Ekstam og Forshed 1996, Norderhaug et al. 1999): På
tørr mark: 0,7 storfe pr 10 daa; på frisk mark: 1,5 storfe pr 10 daa; på fuktig mark: 2,2-2,6
storfe pr 10 daa. Som mål på om beitetrykket er tilstrekkelig for å opprettholde det biologiske
mangfoldet, kan man ta utgangspunkt i at gresshøyden ved beitesesongens slutt bør være
lavere enn 3 cm på tørr til frisk mark, eller lavere enn 5 cm på fuktig mark. I tillegg skal
beitemarka være friskt grønn ved beitesesongens slutt, uten gjenstående gammelt gress.
Ovenstående råd angående engas tilstand ved beitesesongens slutt må ses i lys av at større
beiteområder preges av variasjon i beitetrykk. En vil derfor kunne få en del variasjon mht
gresshøyde og innslag av gammelt gress som står igjen. Skjøtselserfaringer fra Danmark sier
at hardt beite med storfe om høsten er fordelaktig og at beitetrykket bør være så hardt at
vegetasjonen på tuene i kalkfuktengene bare er 1-2 cm i oktober (Søren Grøntved
Christiansen, ansvarlig for amtslig naturforvaltning, Sjælland, pers. medd. 2008). En
honningblombestand ved god helse har for øvrig overvekt av vegetative skudd (Ulla-Britt
Andersson, floraväktare, Øland, pers. medd. 2009).
Honningblomlokalitetene på Skjellvik og Skipstadsand utgjør forholdsvis små deler av større
områder som tidligere ble brukt til beite. Inngjerding av lokalitetene med tanke på beiting
innebærer derfor en fare for uheldig slitasje, ettersom arealene nå er begrenset. Dette gjelder
særlig ved Skipstadsand. Man må derfor være ekstra påpasselig med å vurdere tilstanden på
lokaliteten og eventuell slitasje pga tråkk ved beiting. Aller helst bør man gjerde inn områder
som er så store som mulig for å unngå unødig stor slitasje på de små
honningblomlokalitetene, og for at beitefloraen kan få bedre vilkår også i omkringliggende
deler av de gamle beitearealene.
8.4.1.3 Rydding
Der busker og trær har kommet inn, er det nødvendig med rydding. Dette bør skje om
sommeren mens løvet er grønt for å svekke plantene så mye som mulig, og fordi det er mye
nitrogen i den grønne bladmassen som dermed fjernes fra området. En må være oppmerksom
på at det etter ryddingen vil bli frigjort næringsstoffer som har vært bundet i buskasets

38
rotmasse. Sammen med bedre lysforhold og endringer i temperatur, luft- og jordfuktighet som
følger når trær og busker fjernes, gir dette grunnlag for oppslag av nitrogenelskende
vegetasjon.
I tillegg er det velkjent at oretrær, som ofte er en primær trussel der beiting opphører, er i
stand til å fiksere luftas frie nitrogen i kraft av samlivet med aktinobakterier fra slekten
Frankia. Honningblom, som er følsom overfor nitrogengjødsling, er trolig særlig utsatt for
svartoras Alnus glutinosa nærvær, den orearten som truer honningblomlokalitetene på Hvaler.
En annen utfordring ved rydding er påfølgende oppslag av stubbeskudd fra løvtrær. Dersom
større trær skal fjernes kan ringbarking være et godt alternativ til rydding. Prosessen tar lengre
tid, men med denne metoden drepes hele planten og man unngår oppslag av stubbe- og
rotskudd.
8.4.1.4 Brenning
Vi har ikke funnet kilder som kan gi råd om hvorvidt brenning av tørrgress har noe for seg på
honningblomlokaliteter. Den lille lokaliteten innenfor Teneskjæra på Asmaløy, hvor det i ny
tid har vært registrert opp mot 200 blomstrende individer (se lokalitetsbeskrivelsen), synes
plaget av tørrgress. Her er jordsmonnet skrint og lite egnet for konkurranse fra trær og busker,
men grove gressarter gjør det trolig vanskelig for honningblom her. Om dette tørrgresset
kunne svis av en senvintersdag eller en tidlig vårdag før honningblommen setter spirer,
kjenner vi ikke til, men tiltaket synes nærliggende.
Da honningblom har frøkapsler langt utover høsten, bør forsøk på avsviing av området
utsettes til etter nyttår. I inneværende sesong (2009) bør området forsiktig rakes for å fjerne
tørrgressets formodentlige kvelende og skyggende effekt. Det ville også fjerne noe strø og
næringsstoffer derfra.
8.4.1.5 Alternativer til storfebeiting
Dersom det skulle vise seg vanskelig å få etablert en skjøtsel med storfe ganske raskt, kan
slått i kombinasjon med tiltak som etterligner dyretråkk (for frøspiring), samt rydding av
busker og trær etter behov, bidra til å opprettholde livet for beitemarksarter. Balansen mellom
artene vil imidlertid bli forskjøvet slik at andelen av slåtteengsarter blir større og en mister
mosaikken som karakteriserer beitemark. Vegetasjonen kan ved ensidig slått bli for tett for
honningblommen. Slått er derfor ikke et optimalt tiltak i vegetasjon formet av beite, men kan i
unntakstilfeller benyttes som nødhjelp fram til man får beitedyr (i dette tilfellet storfe) på
plass.
8.4.2 Behov for nye verneområder
I tillegg til de to-tre intakte lokalitetene på Hvaler bør det vurderes å gjennomføre
skjøtselstiltak på tre lokaliteter hvor honningblom er antatt utgått i relativt ny tid i håp om at
det kanskje kan finnes levende rotknoller som venter på gunstige vekstforhold for å spire eller
rett og slett på å bli oppdaget. Fra undersøkelser i England er det lite håp om liv i
populasjonen om den ikke har vist seg med en rosett på tre år (Wells et al. 1998, jfr. kap.
2.2.3), men en kan håpe at det kan ha vært rosetter eller individer i området som har unngått
botanikernes oppmerksomhet om forholdene ellers synes gunstige for vekst av honningblom.

39
Aktuelle lokaliteter hvor en skjøtsel bør vurderes, er Hellekilen på Hvaler i Østfold (sist sett
1999), Torstveit i Tokke i Telemark (sist sett 1980) og Vistehorten i Vågå i Oppland (sist sett
1980). Med tidsaspektet i minnet, er det nok størst mulighet for å reetablere noe i Hellekilen.
Alle tre lokalitetene har vært utsatt for noe endringer siden de hadde levende individer av
honningblom, men ikke større enn at det kanskje er verdt et forsøk med inventering og
skjøtsel i håp om å reetablere honningblom her (se omtale av lokalitetene).
Lokalitetene bør ryddes og beites for å se om honningblommen kan dukke opp. Det foreslås at
man her i første omgang benytter flyttbare elektriske gjerder, som er rimeligere og enklere å
sette opp enn permanente. Dersom det viser seg at skjøtselstiltakene resulterer i funn av
honningblom, bør de innføres som en fast aktivitet når handlingsplanen rulleres. For alle
lokaliteter med honningblom bør en fredning som naturreservat vurderes.
8.4.3 Informasjonstiltak/samarbeid med grunneiere og rettighetshavere
Lokaliteter som vernes som naturreservat eller nasjonalpark vil omfattes av det vanlige
informasjonsopplegget for slike verneområder. Her vil en også ha et oppsyn som blant annet
skal påse at verneforskriftene overholdes samt reagere på brudd med forskriftene. Oppgaver
for naturoppsynet i foreslåtte vernområder vil omfatte informasjon, veiledning og tilsyn med
status for naturverdier i området med spesiell vekt på sårbare og truede arter. I tillegg skal
oppsynet kunne utføre skjøtsel og vedlikehold i området.
Strandenga i Hellekilen på Kirkøy etter nyanlegg av parkeringsplass midt i honningblomforekomsten,
1987. Foto: Geir Hardeng. (Bildet er tidligere benyttet hos Nilsen (1994: 9))
Honningblom er kritisk truet i Norge. Å gå ut med informasjon om artens forekomster kan
synes risikabelt med tanke på fare for plukking eller oppgraving. Markering av voksestedene

40
med skilt bør unngås da dette kan utsette lokalitetene for uønsket og uheldig oppmerksomhet.
Samtidig vil økt kunnskap om arten og økologiske prosesser kunne gi økt interesse for dette
og forståelse for nødvendige tiltak lokalt. Grunneiere bør spesielt tilføres kunnskap om tiltak
som skal gjennomføres, hva som er til fordel for honningblom og hva som kan være til skade
for arten. Gjennomføring av et skjøtselstiltak som beiting i vernede områder forutsetter at
grunneier er med på dette eller at det er alminnelig beiterett i området.. En god dialog med
grunneiere og rettighetshavere om tiltak som ønskes gjennomført er således påkrevet.
Gjennom informasjon, dialog og samarbeid vil grunneiere og rettighetshavere kunne bli
medspillere i arbeidet med å gjennomføre tiltak og å følge med på artens utvikling.
I Hellekilen og ved andre mer usikre lokaliteter vil et samarbeid med grunneiere være spesielt
viktig, ettersom eventuelle funn vil medføre behov for tiltak på arealer der man ikke har
vernebestemmelser som kan beskytte mot inngrep. Ved gjerding i områder der folk ferdes er
det også viktig å ta med andre brukergrupper på råd for å finne egnede steder å plassere porter
og gjerdeklyv.
Et nasjonalparksenter planlegges oppført på Hvaler. Her kan man formidle kunnskap om
kulturbetingede økosystemer, arter tilknyttet disse, samt truslene mot dem.
8.4.4 Reintroduksjon på intakte lokaliteter
Det absolutt gunstigste er at naturens egen seleksjon av populasjoner danner grunnlaget for
ulike forekomster. Våre skjøtselstiltak skal bidra til å fremme eller opprettholde en utvikling
Strandenga i Hellekilen på Kirkøy, Hvaler, slik den fremstår i dag med utvidet parkeringsplass
der det tidligere var honningblom. Foto: 10.5.2009, Jan Ingar I. Båtvik

41
Sørøst fra parkeringsplassen i Hellekilen ligger restene av strandenga det kan være verdt å
forsøke å restaurere i håp om at honningblom kan dukke opp igjen eller et sted vi bør vurdere
å reintrodusere arten. Foto: 10.5.2009, Jan Ingar Båtvik
med et artsinnhold vi ønsker skal videreføres da vi har flere hundre år gamle tradisjoner for en
bestemt bruk av arealene enkelte steder. Honningblom inngår i et artsinventar vi ønsker å
beholde der forholdene ligger til rette for det.
På intakte honningblomlokaliteter, men hvor honningblom ikke lenger finnes, bør vi vurdere å
reintrodusere arten i håp om å sikre en bredere basis for arten i Norge. Som
lokalitetsoversikten viser, er de fleste lokaliteter for honningblom i landet lite aktuelle for en
slik tanke da de i dag fremstår som aldeles uegnet. Uten at alle lokalitetenes egnethet er nøye
vurdert, fremstår tre lokaliteter som særlig aktuelle for å reintrodusere honningblom om ikke
stedegne individer skulle dukke opp. Det er Hellekilen i Hvaler kommune i Østfold,
Vistehorten i Vågå kommune i Oppland og Torstveit i Tokke kommune i Telemark. Det kan
også være det finnes egnede lokaliteter i Vestfold fylke som bør vurderes som aktuelle for en
reintroduksjon av honningblom, fortrinnsvis innenfor allerede vernede arealer. En
forutsetning er at arealene skjøttes og overvåkes kontinuerlig med tanke på best mulige vilkår
for honningblom.
En slik reintroduksjon bør foretas med individer fra nærliggende lokaliteter. Hos oss synes det
som lokaliteten i Skjellvika på Hvaler er eneste lokalitet som kan tåle at eksemplarer fjernes
med tanke på flytting til andre steder.
8.4.5 Kartlegging og overvåking
Overvåking av lokalitetene er viktig for å kjenne status til arten på de ulike lokalitetene og for
å registrere effekter av tiltak som gjennomføres, eventuelt annen påvirkning av menneskelig
aktivitet eller naturfenomener.

42
Ethvert skjøtselsopplegg må overvåkes nøye for å registrere effekt av gjennomførte tiltak og
eventuelt for å kunne korrigere for uønskede konsekvenser. Med en kritisk truet art som
honningblom er det ekstra viktig å følge lokalitetene nøye og registrere eventuelle endringer
for å kunne vurdere om skjøtselen har tilsiktet effekt. Samtidig er det viktig å huske på at
arten ofte svinger i antall fra år til år og at hardt beite eller stor variasjon i nedbøren kan skape
store svingninger i populasjonsstørrelsen, antall rosetter etc.
Tiltak som blir gjennomført må noteres, og omfang, tidsbruk og tilstand må beskrives nøye.
Slik dokumentasjon er viktig for å forstå lokalitetene best mulig. Lokalitetene bør oppsøkes
flere ganger i løpet av vekstsesongen slik at man kan korrigere eventuelle tiltak som måtte ha
uønsket effekt.
Lokaliteter som er antatt utgått i ny tid og som derfor har usikker, dog negativ status i dag, bør
oppsøkes og undersøkes grundig. Som tidligere nevnt er det særlig Hellekilen, Vistehorten og
Torstveit det ville være naturlig å se nærmere på i første omgang, men en skal ikke helt se
bort fra at arten kan dukke opp andre steder også. Om skjøtselstiltak gjennomføres, må en
rimeligvis følge med på responsen. Og her kan det være nyttig å beskrive responsen uansett
om honningblom dukker opp eller ei for å skaffe kunnskap om effekten av ulike skjøtselstiltak
nettopp her.
8.4.6 Forskning
Det vil alltid være behov for økt kunnskap om vår natur. I denne sammenhengen mangler vi
norsk forskning på honningblom slik at vår tilnærming for å forvalte restpopulasjonene i
landet baseres på antatt tidligere bruk av områdene og på å dra nytte av forskningsresultater
gjort i andre land. Som tidligere nevnt er det ikke sikkert våre populasjoner er
sammenlignbare med resultater andre steder da vi har et annet klima, annen sesonglengde og
annen artssammensetning og derfor ikke helt sammenlignbare konkurranseforhold ved opphør
av beitedyr på arealene. Som eksempel kan nevnes at i England har de gode resultater med
kaninbeiting (Wells et al. 1998), et beitedyr som oppleves uaktuelt her i landet av flere
grunner. Tidligere antydninger om at populasjoner av honningblom kan være særlig tilpasset
en type beitedyr over årtier, slik at å innføre et annet beitedyr, som kan ha gitt gode effekter et
annet sted, kan være uheldig hos oss. Vi kjenner ikke til mye om dette, men denne lille
orkideen er tydeligvis så sårbar at en ikke skal se bort fra denne mulighet, noe forskning vil
kunne avdekke.
Det er gjort studier av mykorrhizaforhold hos honningblom fra England (Rasmussen 1995),
men vi kjenner lite til hvordan forholdene er mellom karplante og sopp under norske
betingelser. Det er kanskje liten grunn til å tro at mykorrhizaforholdene er særlig annerledes
hos oss da orkidémykorrhiza synes ganske lik blant disse slektene (Smith og Read 1997), men
forholdene er ikke studert hos oss.
Vi kjenner heller ikke til om dårlige norske somre kan gi mangel på aktuelle pollinatører for
honningblom. Nå har det vist seg at arten kan pollineres av mange ulike insekter, fra studier i
Sverige og fra England (Darwin 1885, Nilsson 1979), men hvorvidt disse resultater direkte
kan overføres til norske forhold, kjenner vi mindre til. Det er kjent at ca 70 ulike pollinatører
kan pollinere honningblom (Nilsson 1979), så kanskje er pollineringen av honningblom lite å
bekymre seg for, men vi mangler kunnskap om forholdene og eventuelle begrensninger
overfor pollineringen av honningblom hos oss.

43
Det er velkjent at honningblom forsvinner på kunstgjødslede arealer, men om det er kjemien i
kunstgjødselen eller responsen fra konkurrerende arter omkring som har størt betydning,
kjenner vi ikke til. Om nærvær av nitrogenfikserende symbioser med svartor oppleves som en
særlig trussel for honningblom, kjenner vi heller ikke. Kunnskap om dette ville kunne sette
særlig fokus på å bekjempe svartor som ofte er en pionerplante i kystnære strøk der beitingen
opphører på en honningblomlokalitet.
Vi har nevnt brenning som et mulig skjøtselstiltak der mye tørrgress blir liggende som et
kvelende teppe for honningblom etter vekstsesongen, men kjenner ikke konsekvensene av et
slikt tiltak. Her kunne en forsøke seg forsiktig fram ved at deler av et aktuelt areal forsøkes
brent for å se på responsen.
Det er tidligere nevnt at det i utlandet er gjort gansek vellykkede forsøk med frøspiring hos
honningblom (Rasmussen 1995). Dette, i tillegg til andre oppformeringsteknikker, så som
kallus-dannelse in vitro, vil kunne gi viktige bidrag til anstrengelsene med å forsøke å
reintrodusere arten på utvalgte lokaliteter i Norge.
Flere av de nevnte temaer er både tid- og ressurskrevende å finne ut av. I vår sammenheng vil
kanskje det aller viktigste være å se på hvilken skjøtsel våre forfedre ga områdene, den gang
det så ut som om honningblom virkelig trivdes, og så satse på en etterligning av denne.
8.4.7 Kommunens arealplanlegging
I arealdelen til kommuneplan for Hvaler 2004-2015 ligger Skipstadsand, Skjellvik og
Hellekilen i ulike typer LNF-områder. Skipstadsand ligger i et område der spredt
boligbebyggelse er tillatt. Skjellvik ligger i et område som er prioritert for friluftsliv, mens
Hellekilen ikke har noen tilleggsbestemmelser. I 2008 pågikk et arbeid for å rullere
kommuneplanen og ny plan skal gjelde for perioden 2009-2021.
De to første lokalitetene, som fortsatt har intakte forekomster av honningblom, er som nevnt
vernet som naturreservat eller nasjonalpark. I kommuneplanen vil disse områdene bli oppført
som båndlagt etter Naturmangfoldloven. På lokaliteten i Hellekilen, hvor en betydelig
parkeringsplass er plassert i strandenga, er ikke honningblom sett etter 1999. I dag ligger det
ikke an til endringer i status i kommuneplanen for denne lokaliteten. Det ville imidlertid være
svært ønskelig med en begrensning i arealbruk og inngrep i kommuneplanen for dette
området, samt at det ble lagt til rette for skjøtsel som anbefalt for de intakte lokalitetene i totre
år for å undersøke om honningblommen kan komme tilbake på lokaliteter som er antatt
utgått.
For de to honningblomlokalitetene hvor det anbefales en inventering med påfølgende skjøtsel
i Vågå og Tokke, er status i kommuneplanene mindre kjent, men Vistehorten i Vågå ligger
innenfor et naturreservat. Skjøtselsplaner må rimeligvis inkludere fokus på denne arten om
den skulle dukke opp igjen på tidligere eller nye lokaliteter.
8.4.8 Positive effekter på andre sjeldne arter
Mange truede og sjeldne arter er knyttet til kulturmark (Kålås et al. 2006). Endringer i
arealbruk i områder som er preget av sammenhengende drift i lang tid forårsaker at plante- og
dyrearter som er tilpasset kulturmarker går tilbake og forsvinner.

44
Strandengene der honningblomlokalitetene på Hvaler befinner seg er formet av lang tids
beiting og har en flora med tilhørende fauna som er tilpasset denne driften. Her er det
registrert en rekke plantearter som har sitt levested i gammel beitemark. Flere av disse er truet
i Norge med en tilbakegang som kan settes i sammenheng med opphørt bruk av beiter i
utmark og på strandenger. Det er grunn til å forvente at skjøtsel innrettet for å ivareta
honningblommens livskrav også vil begunstige andre arter knyttet til samme kulturmarkstype.
Ifølge Løfall (2001) finnes jordbærkløver Trifolium fragiferum, som er rødlistet som sterkt
truet (EN) i rødlista (jfr. Kålås et al. 2006), tusengylden Centaurium littorale (EN),
dverggylden Centaurium pulchellum som sårbar (VU) og ormetunge Ophioglossum vulgatum
(VU). På Skjellvik omfatter lista over truede plantearter dessuten smalsøte Gentianella
uliginosa (EN), dverglin Radiola linoides (EN) og engmarihånd Dactylorhiza incarnata som
nær truet (NT) (Kålås et al. 2006). Sommeren 2008 ble også en fin bestand av vasskjeks
Berula erecta oppdaget her (Båtvik 2008), rødlistet som sterkt truet (EN) (Kålås et al. 2006). I
tillegg har tjernet flere rødlistede kransalger (jfr. Langangen 2007). Av dyreliv er ca 50
nasjonalt rødlistede storsommerfugler registrert på Skjellvik (Tangen 1999, jfr. Løfall 2001).
I Hellekilen på Hvaler er det kjente forekomster av de rødlistede artene jordbærkløver og
tusengylden (Båtvik et al. 2001: 78). Begge artene er beitebegunstiget og konkurransesvake.
Ved å gjenoppta slått og eventuell beiting i strandenga, vil disse artene få langt bedre vilkår
enn i dag hvor grovere vegetasjon av duskstarr Carex disticha, havsivaks Bolboschoenus
maritimus og saltsiv Juncus gerardii dominerer ved siden av takrør Phragmites australis.
8.5 PRIORITERING AV TILTAK
Prioritert rekkefølge for gjennomføring av tiltak:
Beiting som beskrevet i kapittel 3.5.1 på intakte lokaliteter på Skjellvik og
Skipstadsand
Raking og fjerning av tørrgress på lokaliteten ved Teneskjær
Overvåking av lokalitetene på Skjellvik og Skipstadsand – dokumentasjon av tiltak og
effekt av disse
Rydding av kratt etter behov med påfølgende fjerning av organisk avfall
Skjøtsel som på intakte lokaliteter på de antatt utgåtte lokalitetene i Hellekilen
(Hvaler), Viste (Vågå i Oppland) og Torstveit (Tokke i Telemark)
Studier av skjøtselseffekt på intakte og antatt utgåtte lokaliteter
Anbefale studier omkring norske populasjoner av honningblom med tanke på
mykorrhizaforhold, pollinasjon, toleranse overfor svartor, varierende beiteregimer,
skjøtsel med ryddetiltak, ulike beitedyr, effekt av brenning, etc.
Evaluering av handlingsplanen og korrigere dersom behov etter to års virketid
Rullering av handlingplanen (2014)
8.6 SAMORDNING AV TILTAK OG ORGANISERING
Direktoratet for naturforvaltning vil ha det overordnede ansvaret for gjennomføring av denne
handlingsplanen, noe som også omfatter oppfølging og evaluering. Handlingsplanen omfatter
tiltak knyttet til skjøtsel, forskning og forvaltning. Ansvaret for å lage detaljerte årlige
tiltaksplaner, samordne tiltakene i handlingsplanen, holde kontakten med øvrige involverte
fylker og kommuner utenfor Østfold, utarbeidelse og inngåelse av avtaler om gjennomføring

45
av tiltak, samt styringa av økonomien ut fra årlig tildelte rammer for gjennomføring av denne
handlingsplanen, delegeres til Fylkesmannen i Østfold.
Det skal nedsettes en prosjektgruppe for gjennomføring av handlingsplanen lokalt for Hvaler,
der alle samarbeidsparter deltar, for å koordinere arbeidet, diskutere planer for gjennomføring
og dele informasjon om framdrift og effekten av skjøtsel. Gruppen bør møtes minst to ganger
i året for å planlegge og evaluere årets aktiviteter.
For å koordinere og følge opp tiltak på antatt utgåtte lokaliteter i Vågå og Tokke der det bør
gjennomføres forsøk på gjenoppliving og/eller reintroduksjon av arten, bør det også her
opprettes prosjektgrupper, med respektive fylkesmenn, kommune, grunneiere, SNO og
SABIMA representert. Det må etableres kontakt mellom prosjektgruppene i de ulike fylkene,
og Fylkesmannen i Østfold har et ansvar for å koordinere aktivitetene. Dersom forsøk på å
gjenopplive antatt utgåtte lokaliteter lykkes, vil dette kunne medføre behov for justering av
handlingsplanen.
Følgende samarbeidspartnere bør være representert i prosjektgruppen som skal gjennomføre
handlingsplanen. I tillegg bør det vurderes om forskningsinstitusjoner skal involveres med
tanke på å øke kunnskapen om honningblom i Norge:
Fylkesmannen i Østfold, miljøvern- og landbruksavdelingen – koordinere arbeid med
forvaltning og forskning, levere årlige rapporter til DN om status og tiltak og økonomi
Hvaler kommune – informasjon om løpende arbeid og aktuelle hendelser lokalt
SABIMAs rødlisteprosjekt i samarbeid med Østfold Botaniske Forening – bidra med
tilstandsrapporter i løpet av vekstsesongen
Statens naturoppsyn (SNO) – oppsyn i verneområder
Grunneiere – informasjon om planlagte tiltak og gjennomføring av disse, samt
evaluering av skjøtselstiltakene. Høres ved forslag til endringer i opplegg
Aktuelle instanser og personer som gjennomfører de praktiske skjøtselstiltakene –
diskusjoner om tidspunkt, skånsomme metoder, fjerning av avfall, gjerding, etc.
Gårdbrukere med beitedyr – gjennomføre planlagt beiteregime
Nasjonalparksenter – formidling av kunnskap om kulturbetingede økosystemer, arter
tilknyttet disse samt trusler mot dem
Kontakt med forskningsinstitusjoner som UMB og UIO, men også andre høyskoler og
universiteter som kan ha kapasitet, og interesse for forskning på honningblom.
Det anbefales også at det opprettes et samarbeid med Danmarks miljøundersøgelser og det
svenske Naturvårdsverket om overvåking og forvaltning av honningblom.

46
9 DATALAGRING OG DATATILGANG
Artsobservasjoner www.artsobservasjoner.no vil være det viktigste verktøyet for å kunne ta
vare på og systematisere funnopplysninger om denne arten. Denne basen sammen med
Artskart (som også henter inn funn fra Artsobservasjoner), vil være den viktigste databasen
for å hente ut opplysninger om truede arter, enten det gjelder kommuneplanlegging,
inngrepssaker, forskning eller andre behov.
Siden arten er fredet, er det ikke (uten skriftlig tillatelse fra Direktoratet for naturforvaltning)
tillatt å samle eksemplarer for dokumentasjon; man kan i stedet eventuelt dokumentere med
foto. Det anbefales generelt at enkeltobservasjoner av honningblom legges inn i
Artsobservasjoner. Observasjoner med dokumentasjon bør også sendes til en av de aktuelle
primærdatabasene som er knyttet opp mot Artskart, og først og fremst da til en av de
offentlige herbariene i landet. Sikre og rimelig stabile leveområder med populasjoner av
honningblom bør i tillegg avgrenses som flater på et kart, digitaliseres og sendes til DN for
innlegging i Naturbase.
For innlegging av data for arter og naturtyper i DNs Naturbase henvises til en egen
kvalitetssikringsside http://kvalitetssikring.dirnat.no/.

47
10 TIDS- OG KOSTNADSPLAN
Det foreslås at handlingsplanen får en funksjonstid på fem år, 2010-2014. Den bør evalueres
og eventuelt justeres etter to års virketid. I 2014 bør planen rulleres.
Skjøtselstiltak gjennomføres årlig, med særlig fokus på 2010, og som for lokalitetene på
Asmaløy innebærer å fortsette med en skjøtsel man tidligere har satt i gang. Enkelte
aktiviteter, som gjerding, gjennomføres en gang, mens andre tiltak må utføres årlig, jfr.
fordeling på engangs- og årlige kostnader. En overvåking av lokalitetene, effekter av
skjøtselen etc., må mer eller mindre foretas jevnlig gjennom sesongen. Da kan en også
oppdage at gjerder bør flyttes for å få til et mer hensiktsmessig beitetrykk.
Kostnadsplanen omfatter stipulerte kostnader knyttet til forvaltning, skjøtsel og evaluering,
jfr. kapittel 3.5. Kostnader knyttet til mer omfattende grunnforskning på honningblom er ikke
medregnet og må søkes finansiert på andre måter. Totalt beregnes ressursbehovet for å
gjennomføre handlingsplanen i perioden 2010-2014 å være på kr. 1 140 000.
Kostnadsplan forvaltningstiltak 2010-2014
Tilrettelegging for beiting på Skjellvik,
Skipstadsand og i Helleskilen
(medregnet permanente gjerder med grinder og
gjerdeklyv, samt godtgjørelse til gårdbruker)
Tilrettelegging for beiting Vågå og Tokke
(strømgjerder, ellers tilsvarende som over)
Engangskostnader Årlige kostnader
150 000,-
80 000,-
5 x 15 000,-
5 x 20 000,-
Rydding av kratt på Hvaler 5 x 10 000,-
Rydding Vågå og Tokke 30 000,- 5 x 5 000,-
Studier av skjøtselseffekter
Reintroduksjon av honningblom på utvalgte
50 000,-
lokaliteter
50 000,-
Midtveisevaluering 2012
Årlige kostnader for FM Østfold til koordinering av
50 000,handlingsplanen
5 x 100 000,-
Sum 390 000,- 5 x 150 000,-

11 TAKKSIGELSER
48
Et slikt arbeid er avhengig av en rekke informanter som har bidratt med personlige
meddelelser (pers. medd.), detaljinformasjon om enkeltlokaliteter, hjelp i ulike herbarier og
hint om aktuell litteratur. De fleste personer er nevnt under lokaliteten eller fylket de har
særlig kjennskap til. Likevel finner vi grunn til å fremheve enkeltpersoner som har bidratt
utover den omtalen som er gitt i den generelle lokalitetsoversikten eller i forbindelse med
skjøtselsforslag og diskusjoner omkring denne.
I herbariene rettes en særlig takk til Torbjørn Alm (Tromsø Museum), Thorsten Elfström,
(Naturhistoriska museet i Gøteborg), Katarina Stenman (Naturhistoriska museet i Umeå),
Olof Ryding (Naturhistorisk museum i København), Solfrid Hjelmtveit (Naturhistorisk
Museum i Bergen), Mats Hjertson (Evolutionsmuseet, Botaniksektionen, Uppsala), Thomas
Karlsson (Naturhistoriska Riksmuseet, Stockholm), Bjørn Petter Løfall (Naturhistorisk
Museum, Tøyen, Oslo og herbariet på UMB, Ås), Tommy Prestø (Vitenskapsmuseet i
Trondheim), Håkan Wittzell (Naturhistoriska museet, Lund) og Per Arvid Åsen (Agder
Naturmuseum, Kristiansand).
Bibliotekar Wenche Johansen, Naturhistorisk museum på Tøyen, Oslo, fortjener en stor takk
for stor velvillighet med ikke alltid like lett-tilgjengelig litteratur. Egil Michalsen, Sarpsborg,
fortjener også en særskilt takk for tilrettelegging og hjelp med utbredelseskartene samt med
enkelte bilder.
Even W. Hanssen har bidratt med tilrettelegging og vurdering av Rune Halvorsens notater fra
feltarbeidet med sjeldne karplanter i Norge fra slutten av 1970-tallet, Rune Halvorsen for å gi
innsyn i disse notatene, og Oddvar Pedersen og Bjørn Petter Løfall for avskrifter og
opplysninger om dagbøker og håndskrevne floranotater etter Axel Blytt og Johannes Lid som
oppbevares på Naturhistorisk Museum i Oslo. Fruktbare samtaler og innspill er også mottatt
fra Gunnar Bjar og Geir Hardeng (begge Fylkesmannen i Østfold, miljøvernavd.), Monika
Olsen (Fylkesmannen i Østfold, landbruksavd.), Ola M. Wergeland Krog (skjøtsel av
Skjellviklokaliteten), Søren Grøntvedt Christiansen (skjøtsel av honningblom på Sjælland,
Danmark), Kjell Emanuelsson (skjøtsel av honningblom i Bohuslän, Sverige), Ulla-Britt
Andersson (skjøtsel av honningblom på Øland), Peter Wind og Henrik Ærenfeldt Pedersen
(råd vedrørende handlingsplanen samt noe litteratur, begge København) og Erik Ljungstrand
(Gøteborg, tolkning/stedfesting av håndskrevne etiketter). Videre vil vi rette en takk til
informanter om særskilte lokaliteter eller som har gitt mer generelle synspunkter om
forvaltning av en slik orkidé: Anders Breili, Geir Gaarder, Roger Halvorsen, Reidar Haugan,
Klaus Høiland, Johan Kielland-Lund, Mats G. Nettelbladt, Oddvar Pedersen, Trond
Schumacher og Einar Timdal.
I avslutningsfasen har vi mottatt råd og tips, samt noe korrektur fra Rune Aae og hjelp med
det engelske sammendraget fra Camilla Halstvedt, Espen Braaten og Ingebjørg Mellegård,
alle fra høyskolen i Østfold, Halden.
En stor og rundhåndet takk til dem alle!

12 REFERANSER
49
Aanes, H. (red.) 2004. Kartlegging av vegetasjonstyper i Tolga kommune. – Tolga. 46 s.
Agardh, C.A. 1829. Biographie über den Prof. Olavus Swartz. (Opprinnelig skrevet av
C.A.Agardh 1820. Necrolog Olof Swartz. - Botanische Zeitung & c. 3, bd 2(35):550-
558.)
Aiton, W.T. (red.) 1813. Hortus Kewensis, or, A catalogue of the plants cultivated in the
Royal Botanic Garden Kew. 2 utg. 5: 191. - Kew, London.
Allioni, C. 1785. Flora Pedemontana sive enumeratio methodica stirpium indigenarum
pedemontii. Vol. 2. - Torino, Briolus. XIX + 344 s.
Alm, T. 1992. Floraen i Finnmark 4. Marihåndfamilien (Orchidaceae). - Polarflokken
16(1): 89-148.
Bateman, R.M., P.M. Hollingworth, J. Preston, Luo Yi-Bo, A.M. Pridgeon & M.W.
Chase 2003. Molecular phylogenetics and evolution of Orchidinae and selected
Habenariinae (Orchidaceae). - Bot. Journ. Linn. Society 142(1): 1-40.
Berg, T. 1996. 24.-30. juli. Sommerekskursjon til søndre Østfold. - Blyttia 54(2): 88-92.
Bernard, W. 1909. L’evolution dans la symbiose. Les orchidèes et leur champignons
commenseaux. - Annales des Sciences Naturelles; Botanique, Paris 9: 1-196.
Blindheim, T., K. Abel & K.M. Olsen 2005. Kartlegging av naturtyper i Asker kommune,
oppdatering 2004-05. - Siste Sjanse-rapp. 2005-5. 58 s.
Blytt, A. 1864. Beretning om en i Sommeren 1863 foretagen botanisk Reise til Valders og
de tilgrænsende Tracter. - Nyt Mag. f. Naturvit. 13(1): 1-149 + kart. Christiania.
Blytt, A. 1869. Botaniske Observationer fra Sogn. - Nyt Mag. f. Naturvit. 16: 81-266.
Christiania.
Blytt, A. 1870. Christiania Omegns Phanerogamer og Bregner med Angivelse af deres
Utbredelse samt en Indledning om Vegetationens Afhængighed af Underlaget.
- Brøgger & Christie. Christiania 8 + 103 s.
Blytt, A. 1882. Nye Bidrag til Kundskaben om Karplanternes Udbredelse i Norge.
- Vidensk. Selsk. Forhandl. Nr. 1. Christiania. 26 s.
Blytt, A. 1886. Nye Bidrag til Kundskaben om Karplanternes Udbredelse i Norge. - Vidensk.
Selsk. Forhandl. Nr. 7. Christiania. 33 s.
Blytt, A. 1892. Nye bidrag til kundskaben om karplanternes udbredelse i Norge. - Vidensk.
Selsk. Forhandl. Nr. 3. Christiania. 73 s.
Blytt, A. 1897. Nye bidrag til kundskaben om karplanternes udbredelse i Norge. - Vidensk.
Selsk. Forhandl. Nr. 2. Christiania. 40 s.
Blytt, A. & M.N. 1876. Norges flora. 3. del: 857-1228 + Tillæg: 1229-1348. - Christiania.
Blytt, A. & O. Dahl 1902-06. Haandbog i Norges Flora. - Kristiania. 780 s.
Blytt, M.N. 1840. Botanisk Reise i Sommeren 1837. – Nyt Mag. f. Naturvid. 2: 241-276.
Christiania.
Blytt, M.N. 1844. Inest enumeratio plantarum vascularium, qvæ circa Christianiam sponte
nascuntur, auctore M.N.Blytt, botanices in Universitate Christianiensi professore.
- Christianiæ. 76 s.
Blytt, M.N. 1847. Torsdagen den 18de Juli i; Forhandlinger ved de skandinaviske
Naturforskeres Møde i Christiania den 11-18. Juli 1844, s. 215-218. - Christiania.
Blytt, M.N. 1861. Norges flora eller Beskrivelser over de i Norge vildtvoxende Karplanter
tilligemed Angivelser af de geographiske Forholde, under hvilke de forekomme.
1.deel. - Christiania. 386 s.
Borba, E.L. & J. Semir 2001. Pollinator Specificity and Convergence in Fly-pollinated
Pleurothallis (Orchidaceae) Species: A Multipal Population Approach. - Annals of
Botany 88(1): 75-88.

50
Bugge, P., R.M. Eilertsen, G. Hardeng, E. Sandersen & A. Ådnem (red.) 1983.
Vandringer i Østfold-naturen. - Universitetsforlaget. 144 s.
Båtvik, J.I.I. 1992. Sjeldne, sårbare og hensynskrevende karplanter i Østfold. Oversikt over
utvalgte arter med lokalitetsangivelser og litteraturreferanser. - Fylkesmannen i
Østfold, miljøvernavd. Rapp. 6/1992. 261 s.
Båtvik, J.I.I. 1996a. Status og utbredelse av rødlistete karplanter i Fredrikstad kommune,
samt en artsliste over registrerte karplanter i kommunen. - Rapp. til Fredrikstad
kommune. Carex-Bioprint, desember 1996. 126 s. Upubl.
Båtviik, J.I.I. 1996b. Verdifulle kulturlandskap i Østfold. - Fylkesmannen i Østfold,
Miljøvernavd. og Landbruksavd. rapp. 9/1996. 712 s. (Carex-Bioprint, august 1996.)
Båtvik, J.I.I. 1997. Liste over karplanter en skal ha et særlig øye for i fylket. [Artsliste over
karplanter som bør samles mer i fylket da utbredelsen er mangelfullt kjent.] - Oversikt
laget primært til medl. i Østfold Botaniske Forening. 6. mars 1997. 15 s. Upubl.
Båtvik, J.I.I. 2005. Kort botanisk vurdering av deler av naturreservatet Enghaugberget i
Onsøy, Fredrikstad (2004). - Fylkesmannen i Østfold, miljøvernavd. Rapp. 1, 2005:
39-40.
Båtvik, J.I.I. 2008. 6.-8. juni Botanikktur i Østfold med Botaniska Föreningen i Göteborg.
- Blyttia 67(2) suppl.(http://www.nhm.uio.no/botanisk/nbf/blyttia/blyttia
_pdf/Blyttia_200802_supplement.pdf).
Båtvik, J.I.I., S. Aastorp, K. Stenerød & B.-H. Hansen 1996. Verdifulle kulturlandskap i
Østfold. - Fylkesmannen i Østfold, miljøvernavd. og landbruksavd. Rapp. 9a/1996.
217 s.
Båtvik, J.I.I., M. Kristiansen & B.P. Løfall 2001. Veikanter i Østfold, verdier og skjøtsel.
Sluttrapport fra prosjektet skjøtsel av vegetasjon langs europa-, riks- og fylkesveier i
Østfold. - Statens Vegvesen Østfold, Moss. 124 s.
Båtvik, J.I.I. & Ø. Lågbu 1994. Østfold Botaniske Forenings ekskursjoner 1992-1994.
- Natur i Østfold 13(1/2): 63-67.
Collett, R. 1868. Zoologiske-botaniske Observationer fra Hvaløerne. - Nyt Mag. for
Naturvid. 15: 1-84. Christiania.
Corneliuson, J. 1997. Växternas namn. Vetenskapliga växtnamns etymologi, språkligt
ursprung och kulturell bakgrund. - Wahlström & Widstrand. 602 s.
Dahl, O. 1893. Biskop Gunnerus’ virksomhed fornemmelig som botaniker tilligemed en
oversigt over botanikens tilstand i Danmark og Norge indtil hans død. C. Gunnerus’
visitasreiser i Nordland og Finmarken og der indsamlede planter. - Det Kgl. norske
Vidensk. Selsk. Skrifter 1892: 1-56.
Dahl, O. 1908. Botaniske Undersøgelser fornemmelig i Hallingdal. - Christ. Vidensk.- Selsk.
Forh. for 1908, 4: 1-42. Christiania.
Dahl, O. 1934. Floraen i Finnmark fylke. - Nyt Mag. f. naturvid. 69. Oslo.
430 s. + XVII pl.
Darwin, C. 1869. Notes on the fertilization of orchids. - Ann. Mag. Nat. Hist. 4:141-159.
Darwin, C. 1885. The Various Contrivances by Which Orchids are Fertilized by Insects.
- London. XVI + 300 s. (Nytrykk Kessinger Publishing, 2004.)
Daumann, E. & F. Syntek 1968. Tier-, Wind- und Wasserblütigkeit in der
tschechoslowakischen Flora. I. Monocotyledonen. - Journ. Plant Systematics and
Evolution 115(4/5): 427-433. Wien.
DN (Direktoratet for Naturforvaltning) 1999. Nasjonal rødlise for truete arter 1998.
Norwegian Red List 1998. - DN-rapp. 1999-3. Trondheim. 161 s.
Dyring, J.P.M. 1911. Flora grenmarensis. Et bidrag til Kundskaben om vegetationen ved
Langesundsfjorden. - Nyt Mag. f. Naturvid. 49: 99-276. Kristiania.
Eckblad, F.-E. 1995. Søren Christian Sommerfelt, et 200 års minne. - Blyttia 53(1):43-58.

51
Ekstam, U. & N. Forshed 1992. Om hävden upphör. Kärlväxter som indikatorarter i ängs-
och hagmarker. - Naturvårdsverket. Värnamo. 135 s.
Ekstam, U. & N. Forshed 1996. Äldre fodermarker. Betydelsen av hävdregimen i det
förgågna. Målstyrning. Mätning och uppföljning. - Naturvårdsverket.
Engan, G. 1996. Trua og sårbare karplanter ved Oslofjorden. ”Oslofjord-verneplanen”.
- NIJOS, Ås. 84 s.
Fagernæs, K.E. 1985. Truete og sårbare plantearter i Buskerud. 2. omarb. utg. 1983.
- Fylkesmannen i Buskerud, Miljøvernavd. Naturvern, Friluftsliv. 82 s.
Finer, M.S. & M.T. Morgan 2003. Effects of natural rates of geitonogamy on fruit set
Asclepias speciosa (Apocynaceae): evidence favoring the plant’s dilemma.
- Amer. Journ. Bot. 90: 1746-1750.
Fredrikson, M. 1990. Embryological Study of Herminium monorchis (Orchidaceae) Using
Confocal Scanning Laser Microscopy. - Amer. Journ. Bot. 77(1): 123-127.
Fremstad, E. & A. Moen (red.) 2001. Truete vegetasjonstyper i Norge. - NTNU,
Vitenskapsmuseet. Rapp. bot. ser. 2001/4. Trondheim. 231 s.
Fries, E. 1880. Kritisk ordbok öfver svenska växtnamnen. - Stockholm. XIV + 178 s.
Fries, H. 1971. Göteborgs och Bohus läns fanerogamer och ormbunkar. Förteckning med
fyndorter. 2. uppl. - Uddevalla. 453 s.
Fries, T.M. 1859. Bidrag till kännedomen af Finmarkens Flora. - Botaniske Notiser
1858(11): 173-188. Lund.
Fries, T.M. 1905. Flora Lapponica öfversat till svenska språket. - Upsala.
Fylkesmannen i Østfold 2005. Verneplan for Østfoldkysten. Vern av viktige naturområder
rundt Oslofjorden og Telemarkskysten, ”Oslofjord-verneplanen”. Utkast til verneplan
for Østfold. Høringsforslag. - Fylkesmannen i Østfold, miljøvernavdelingen, rapp.
6/2005.
Fylkesmannen i Østfold 2007. Verneforslag og konsekvensutredning for Ytre Hvaler
nasjonalpark. - Fylkesmannen i Østfold, område miljøvern, rapp. 2/2007.
Gärdenfors, U. (red.) 2005. Rødlistade arter i Sverige 2005. The 2005 Red List of Swedish
species. - ArtDatabanken, SLU, Uppsala. 496 s.
Gunnerus, J.E. 1772. Flora Norvegica, observationibus præsertim oeconomicis panosqve
norvegici locupletata. Del 2. - Hafniæ. VIII + 148 s. + reg. 56 s.
Halvorsen, R. 1994. Fra Telemarks natur: Landet rundt Bandak. - Listera 1: 5-12.
Porsgrunn.
Halvorsen, R. & K.E. Fagernæs 1980a. Truete og sårbare plantearter i Sør-Norge. Del 1.
Generell del. - Rapp. til Miljøverndep. utarbeidet på grunnlag av feltundersøkelser
1978 og 1979. Botanisk Hage og Museum, Univ. i Oslo. 25 s.
Halvorsen, R. & K.E. Fagernæs 1980b. Truete og sårbare plantearter i Sør-Norge. Del 1.
Spesiell del. - Rapp. til Miljøverndep. utarbeidet på grunnlag av feltundersøkelser
1978 og 1979. Botanisk Hage og Museum, Univ. i Oslo. 140 s.
Hampton, F.A. 1925. The scent of flowers and leaves. - London.
Hansen, K. (red.) 1993. Dansk feltflora. - Gyldendal. 757 s. + kart.
Hansen, T.L. & P.P. Aspaas 2005. Maximilian Hell’s geomagnetic observations in Norway
1769. - Tromsø Geophysical Reports 2: 1-43. Univ. i Tromsø.
Hardeng, G. 1978. Truete, sårbare og sjeldne karplanter i Østfold. - Østfold-Natur 4: 60-66.
Fredrikstad.
Hardeng, G. & J.I. Iversen 1989. Fredning av orkideer i Østfold. - Natur i Østfold 2: 109.
Fredrikstad.
Hartman, C.J. 1820. Handbok i Skandinaviens Flora innefattande Sveriges och Norriges
Vexter, till och med Mossorna. - Stockholm. 32 + 63 + 488 s. + to pl.
Hartman, C.J. 1832. Handbok i Skandinaviens Flora innefattande Sveriges och Norriges

52
Vexter, till och med Mossorna. 2. uppl., omarbetad och förökad. - Stockholm. 28 +
154 + 408 s. + 2 pl.
Hartman, C.J. 1838. Handbok i Skandinaviens Flora innefattande Sveriges och Norriges
Vexter, till och med Mossorna. 3. uppl., rättad och förökad, 2. delen. - Stockholm. 178
+ 32 + 350 s. + 2 pl.
Hartman, C.J. 1843. Handbok i Skandinaviens Flora innefattande Sveriges och Norriges
Vexter, till och med Mossorna. 4. uppl., rättad och förökad. - Stockholm. 33 + 482 s. +
2 pl.
Hartman, C.J. 1849. Handbok i Skandinaviens Flora innefattande Sveriges och Norriges
Vexter, till och med Mossorna. 5. uppl., rättad och förökad. - Stockholm. 120 + 503 s.
Hartman, C.J. 1854. Handbok i Skandinaviens Flora innefattande Sveriges och Norges
Vexter, till och med Mossorna. 6. uppl., rättelser och tillägg af Carl Hartman.
- Stockholm. 124 + 536 s.
Hartman, C.J. 1858. Handbok i Skandinaviens Flora innefattande Sveriges och Norges
Vexter, till och med Mossorna. 7. uppl., rättelser och tillägg af Carl Hartman.
- Stockholm. 108 + 494 s.
Hartman, C.J. 1861. Handbok i Skandinaviens Flora innefattande Sveriges och Norges
Växter, till och med Mossorna. 8. uppl., rättelser och tillägg af Carl Hartman.
- Stockholm. 108 + 518 s.
Hartman, C.J. 1864. Handbok i Skandinaviens Flora innefattande Sveriges och Norges
Växter, till och med Mossorna. 9. uppl., rättelser och tillägg af Carl Hartman.
- Stockholm. 64 + 322 + 12 + 120 s.
Hartman, C.J. 1870. Handbok i Skandinaviens Flora innefattande Sveriges och Norges
Växter, till och med Mossorna. 10. uppl., rättelser och tillägg af Carl Hartman.
- Stockholm. 70 + 343 s.
Hartman, C. 1879. C.J. Hartmans Handbok i Skandinaviens Flora innefattande Sveriges och
Norges Växter, till och med Mossorna. 11., helt och hållet omarbetade uppl.
- Stockholm. 83 + 616 s.
Haugan, R. & A. Often 1998. Status for truete arter i Hedmark, karplanter. - Fylkesmannen i
Hedmark, Miljøvernavd. 17/98. 104 s. + 6 vedl.
Hauge, N. 1948. Plantefunn fra Fredrikstad omegn og Hvaler. - Blyttia 6: 51-52.
Hell, M. 1770. Observatio Transitus Veneris ante discum Solis die 3. Junii Anno 1769.
Wardoëhusii auspiciis potentissimi ac clementissimi Regis Daniæ et Norvegiæ
Christianii VII. Facta, societati regiæ Scientiarium hafniensi prælecta. - Hafniæ.
Herbert, W. 1847. On Hybridization among Vegetables. - Journal of the horticultural Society
of London 2: 1-107.
Holmboe, J. 1903. Planterester i norske torvmyrer. Et bidrag til den norske vegetations
historie efter den sidste istid. - Videnskap. Selsk. i Christ. I. Mat.-Nat. Kl. Christiania
227.s. + 5 pl.
Hornemann, J.W. 1806. Forsøg til en dansk oekonomisk Plantelære. Et Priisskrivt. 2. opl.
forøget med norske og holsteenske Planter. - Kjøbenhavn. LXVI + 990 s. + 2 pl.
Hylander, N. 1965. Nordisk Kärlväxtflora omfattande Sveriges, Norges, Danmarks,
Östfennoskandias, Islands och Färöernas kärlkrypogamer och fanerogamer. II. 458 s.
Stockholm. - (Nytrykk Lund 1982.)
Häggström, C.-A. 1992. Mesikämmekän (Herminium monorchis) siirtoistutuksista
Ahvenanmaalla. - Lutukka 8(2): 35-38. Helsinki.
Høeg, O.A. 1940. G.T. Holms liste over plantenavn fra Numedal og Sandsvær i 1750-årene.
- Nytt Mag. f. Naturvid. 80: 89-107. Oslo.
Høiland, K. 1985. Planter i fare. Truede og sjeldne planter i norsk flora. - Aschehoug. Oslo.
142 s.

53
Høiland, K. 1988. Forvaltningsplan for truete plantearter i Oslo og Akershus fylker.
- Økoforsk. 51 s. + app. Ås.
Høiland, K. 1996. Truete kulturbetingete planter i Norge. 3. Planter i beitemark og
slåtteng. - NINA Fagrapp. 019. 33 s.
Høiland, K. & P.M. Jørgensen 2007. Lokale floristiske undersøkelser. I: Jørgensen, P.M.
(red.) 2007. Botanikkens historie i Norge. - Fagbokforlaget. 396 s.
Höjer, J. (red.) 1995. Hotade djur och växter i Norden. - Nordisk Ministerråd. TemaNord
520: 1-142 + tab.
Hultén, E. 1950. Atlas över växternas utbredning i Norden. - Stockholm. 512 s.
Hultén, E. 1971. Atlas över växternas utbredning i Norden. - Stockholm. 531 s.
Hultén, E. & M. Fries 1986. Atlas of North European vascular plants north of the Tropic of
Cancer. I-III. - Königstein. 1172 s.
Ingelög, T. G. Thor, T. Hallingbäck, R. Andersson & M. Aronsson (red.) 1993. Floravård
i jordbrukslandskapet. Skyddsvärda växter. - Databanken för hotade arter. SBT-
förlaget. Lund. 559 s.
Iversen, J.I. 1987. Sjeldne og sårbare plantearter i Østfold. En oversikt over utbredelse og
litteraturhenvisninger. - Rapp. til Fylkesmannen i Østfold, miljøvernavd. 276 s.
Iversen, J.I. 1989. Kort oversikt over kjent/registrert forekomst av orkideer i Østfold med
enkelte litteraturhenvisninger. - Rapp. til Fredrikstad Soppforening. November 1989.
16 s. Upubl.
Janse, J.M. 1897. Les endophytes radicaux de quelques plantes Javanaise. - Annales du
Jardin Botanique de Buitenzorg 14: 53-212.
Johansen, S.W. 1997. Begroingsundersøkelser i Suldalslågen, tidsutvikling, effekter av tiltak
og utspyling av organisk materiale. - Lakseforsterkingsprosjektet i Suldalslågen Rapp.
37: 1-96.
Johansen, Ø. 1981. Planteliv. Botaniske vandringer på Hvaler. - Hjembygda Hvaler 1/2.
Fredrikstad. 43 s.
Johansen, Ø. 1987. Et supplement til Onsøy-floraen. - Natur i Østfold 6(1): 19-23.
Johansen, Ø. 1988. Sjeldne planter forsvinner i Østfold, kan noe gjøres med det? - Blyttia 46:
102. (Også trykt i 1989 – Natur i Østfold 1: 41-42. Fredrikstad.)
Johansen, Ø. 1991. Nye bidrag til Onsøys flora. - Natur i Østfold suppl. 1: 58-62.
Fredrikstad.
Johansson, O. & P. Hedin 1991. Restaurering av ängs- och hagmarker. - Naturvårdsverket.
Solna. 146 s.
Jordal, J.B. & G. Gaarder 1998. Rødlistearter i Møre og Romsdal, planter, sopp og lav.
- Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Miljøvernavd. Rapp. 3/98. 109 s. + kart.
Jørgensen, P.M. (red.) 2007. Botanikkens historie i Norge. - Fagbokforlaget. 396 s.
Kull, T. & J. Arditti (red.) 2004. Orchid Biology; Reviews and Perspectives. 8. - Kluwer
Academic Publishers. XIV + 579 s.
Kålås, J.A., Å. Viken & T. Bakken (red.) 2006. Norsk Rødliste 2006. 2006 Norwegian Red
List. - Artsdatabanken, Trondheim. 415 s.
Lagerberg, T., J. Holmboe & R. Nordhagen 1952. Våre ville planter. II. - Tanum, Oslo.
371 s. + XI vedpl. + pl. 161-368 + reg. 5 s.
Langangen, A. 1972. Characé-vegetasjonen på Hvaler-øyene. - Blyttia 30(1): 1-13.
Langangen, A. 2007. Kransalger og deres forekomst i Norge med korte beskrivelser av
viktige norske lokaliteter. - Saeculum forlag. Oslo. 76 s. + vedl. 19 s.
Lange, J. 1851. Haandbog i den danske flora. - Kjøbenhavn. LVI + 639 s.
Lange, J. 1864. Haandbog i den danske flora. 3. udg. - Kjøbenhavn. CIV + 841 s.
Larsen, B.H., G. Gaarder, R. Haugan & J.B. Jordal 2006. Naturverdier i nasjonalt
verdifulle kulturlandskap. Nordherad i Vågå kommune, Oppland fylke. - Miljøfaglig

54
Utredning Rapport 2006/6. 37 s. + vedlegg.
Larsen, F.G. & H. Greve 1870. Fortegnelse over de i Kristianssund og nærmeste Omegn
voxende Karplanter (med Undtagelse af Mosserne). - Indbydelsesskrift til
Hovedexamen i juli 1870 ved Kristianssunds lærde- og Realskole, s. 71-84.
Kristiansund.
Lid, J. & D.T. Lid 2005. Norsk Flora. 7 utg. ved Reidar Elven (red.). - Det Norske Samlaget.
Oslo. 1230 s.
Liljeblad, S. 1816. Utkast till en Svensk flora, eller afhandling om Svenska växternas
väsendteliga kännetecken och nytta. 3. Upl. med Norska växter tillakt efter
Författarens död utgifven. - Sterbhusets Förlag, Uppsala. 763 s. + 2 pl.
Lindblom, A.E. 1839a. “Sören Christian Sommerfelt”, nekrolog. - Botaniska Notiser
1839(2): 9–12. Lund.
Lindblom, A.E. 1839b. Underrättelser från H:r Adjunkt Lindblom, daterade Grans Prestgård
på Hadeland i Norrige den 4 Juli 1839. – Botaniska Notiser 1839(5): 56-62. Lund.
Lindman, C.A.M. 1965. Nordens Flora. Bd. 3 (oversatt og bearbeidet til dansk av Kai Larsen
og Bertel Hansen, 4 utg. 2.oppl.) - Nytrykk av Gyldendals forlag 1987. 60 s. + 67
plansjer.
Lind-Jenssen, I. 1952. Vegetasjonen på Helgøya i Nes kommune. Hedmark fylke.
- Hovedoppgave i botanikk høstsem.1952. Universitetet i Oslo. 176 s. Upubl.
Linnæus, C. 1737. Flora Lapponica, exhibens plantas per Lapponiam crescentes, secundum
systema sexuale collectas in itinere impensis Soc. reg. litter. et scient. Sueciae a [1732]
instituto, additis synonymis & locus natalibus omnium, descriptionibus & figures
rariorum, viribus medicatis & oeconomicis plurimarum. - Amstelaedami. 4 + 390 s. +
40 pl.
Linnæus, C. 1745. Flora Svecica. Exibens Plantas Per Regium Sveciæ Crecentes,
Systematice Cum Differentiis Specierum, Synonymis Autorum, Nominimus
Incolarum, Solo Locorum, Usu Pharmacopærum. - Stockholmiæ. 3 +XII + 4 + 420 s.
Linnæus, C. 1753. Species Plantarum, Exibentes Plantas Rites Cognitas, ad Genera Relatas
cum Differentiis Specifisis, Nominibus Trivialibus, Synonymis Selectis, Locis
Natalibus, Secundum Systema Sexuale Digestas. Del II: 561-1200 + 31 s. - Holmiæ.
Lubbock, J. 1875. On British wild flowers. - London.
Ludwig, G. & M. Schnittler 1996. Rote Liste gefärdeter der Pflantzen Deutschlands.
- Schriftenreihe für Vegetationskunde Heft 28. Bundesamt für Naturschutz. Bonn.
Lund, N. 1846a. Haandbog i Christianias fanerogame Flora. - Cappelen. 335 s. + 1 vedl.
Lund, N. 1846b. Förste Anhang til Beretningen i Botaniske Notiser N:o 3. [= Nr. 3:
Forelöbig Beretning om en botanisk Reise i Østfinmarken i sommeren 1842. - Bot.
Not. 1846(3): 33-48] i: Lindholm, A.E. (red.) - Botaniske Notiser (5/6): 65-95. Lund.
Lundberg, A. & K. Rydgren 1994. Havstrand på sørøstlandet. Regionale trekk og botaniske
verneverdier. - NINA Forskningsrapp. 47. 222 s.
Lye, K.A. 1967. En ny inndeling av Norges plante-geografiske element. - Blyttia 25: 88-123.
Lye, K.A. 1991. Utryddete og akutt truete plantearter i Norge. - Naturforvaltning,
informasjonsmøte 4.-5. nov. 1991. St. fagtj. for landbr. 23: 18-51. NLH.
Løddesøl, A. 1948. Myrene i næringslivets tjeneste. - Oslo. 330 s.
Løfall, B.P. 2001. Truete karplanter i Østfold. Forvaltningsplan. - Fylkesmannen i Østfold,
Miljøvernavd. rapp. 3/2001. 199 s.
Løfall, B.P. & O. Pedersen 2005. Karplantefloraen i Østfoldkommunene, en
kunnskapsoversikt basert på materiale belagt ved museumssamlingene. - Natur i
Østfold 24/1-2): 9-36.
Løjtnant, B. & E. Worsøe 1977. Foreløbig Status over den danske flora. - Reports from The
Botanical Institute. Univ. i Aarhus 2. 341 s.

55
Löve, Á. & D. Löve 1942. Chromosome numbers of Scandinavian plant species. - Botaniske
Notiser 1942:19-59. Lund.
Mabberley, D.J. 1997. The Plant-Book. A portable dictionary of the vascular plants. 2. ed.
- University Press, Cambridge. 858 s.
Markussen, J.A. (red.) 1999. Naturfaglige registreringer i Oslo og Akershus 1993-1997,
”Verneplan for Oslofjorden”. - Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Miljøvernavd. rapp.
2/1999. 152 s.
Moe, N.G. 1875. Fortegnelse over nogle Boniteringsplanter samt Oversigt over
Ladegaardsøens Plantevæxt. - Christiania. VIII s. + 3 kart.
Mossberg, B. & S. Nilsson 1977. Nordens orkideer. - Cappelen, Oslo. 128 s.
Mossberg, B. & L. Stenberg 2007. Gyldendals store nordiske flora. Revidert og utvidet
utgave. - Gyldendal. 928 s.
Nilsen, S.L. 1994. Naturarven i Østfold. - Natur i Østfold Suppl. 3: 2-26. Fredrikstad.
Nilssen, J.P. 1996. Natur, biologisk mangfold og kulturlandskap på Hvaler. - Fylkesmannen i
Østfold, Miljøvernavd., rapp. 5/96. 68 + 118 s.
Nilsson, L.A. 1979. The pollination ecology of Herminium monorchis (Orchidaceae).
- Botaniska Notiser 132: 537-549. Stockholm.
Nordhagen, R. 1917. Ranunculus Cymbalaria Pursh. fundet i Norge. - Nyt Mag. f. Naturvid.
55: 119-145.
Nordhagen, R. 1920. Vegetationsstudier i Kristianiafjorden. 1. Strandvegetationen.
- Kristiania. (Upubl. manus NHM, Oslo.)
Norderhaug, A., I. Austad, L. Hauge & M. Kvamme (red.) 1999. Skjøtselsboka for
kulturlandskap og gamle norske kulturmarker. - Landbruksforlaget. 252 s.
Norman, J.M. 1851. Beretning om en botanisk Reise i Gudbrandsdalen. - Nyt Mag. f.
Naturvid. 6(2): 212-291. Christiania.
Norman, J.M. 1894-1900. Norges arktiske flora, I-III. - Christiania. (I. Speciel
plantetopografi 1. del 1894, 1-760; II. Oversigtlig fremstilling af karplanternes
udbredning, forhold til omgivelserne mm.1895, VIII + 623 s. + reg. VIII; III. Speciel
plantetopografi 2. del, 1900, VIII + 761-1487.)
Nyman, C.F. 1868. Utkast til svenska växternas naturhistoria eller Sveriges fanerogamer
skildrade i korthet med deras växtställen och utbredning m.m. deras egenskaper,
användning och historia i allmänhet. 2 del. - Örebro. 566 s.+ app. 29 s. (Nytrykk
Avesta 1980).
Nytrøen, G. 1994. Honningblomst (Herminium monorchis). Økologi og skjøtsel på Hvaler.
- Hovedoppg. ved Inst. for Biologi og Naturforv. NLH-Ås. 89 s. 12 vedlegg. Upubl.
Nytrøen, G. 1995. Honningblomst, Herminium monorchis, truet orkide på Hvaler. - Natur i
Østfold 14(1): 72-73.
Odhner, E. 1963. Växternas namn. - Stockholm. 96 s.
Often, A. & R. Haugan 1994. Hedmarks karplanteflora, del 1. Foreløpig utbredelse av 139
arter. - Stensil, upubl. 82 s.
Often, A., R. Haugan, V. Røren & O. Pedersen 1998. Karplantefloraen i Hedmark:
Sjekkliste, plantegeografiske elementer og foreløpige utbredelseskart for 488 taksa.
- Fylkesmannen i Hedmark, Miljøvernavd. 261 s.
Ohwi, J. 1965. Flora of Japan. - Smithsonian, Washington DC.
Olsson, K.-A. & Å. Svensson 1997. Honungsblomster, Herminium monorchis, i Skåne.
- Lunds Botaniska Förening, Medlemsblad 1997(2): 13-16.
Pedersen, H.Æ. 2004. Floristiske meddelelser fra Dansk Herbarium, V. Noter om Sump-
Nælde, Sod-Siv, Rød Hullæbe, Hollandsk Hullæbe og Pukkellæbe. - Urt 28(1): 19-25.
Pettersen, I. 1983. Orkideer i Fredrikstad-distriktet. - Agarica 7: 35-36.
Pijl, L.v.d. & C.H. Dodson 1966. Orchid flowers, their pollination and evolution.

56
- Coral Gables, Florida.
Poulsson, E. 1890. Fortegnelse over Kongsbergs og Omegns vildtvoxende Fanerogamer og
Karkryptogamer. - Nyt Mag. f. Naturvid. 31(4): 340-378.
Proctor, M. & P. Yeo 1973. The pollination of flowers. - London.
Proctor, M., P. Yeo & A. Lack 1996. The Natural History of Pollination. - Harper Collins
Publ. 479 s.
Rafn, C.G. 1796. Danmarks og Holsteens Flora, systematisk, physisk og oeconomisk
bearbeydet, et Priisskrivt. 1 deel. - Kiøbenhavn. X + 724 s.
Rasmussen, H.N. 1995. Terrestrial orchids from seeds to mycotrophic plant. - Cambridge.
XII + 444 s.
Rassi, P. & R. Väisänen (red.) 1987. Threatened animals and plants in Finland. English
summary of the report of the committee for the conservation of threatened animals and
plants in Finland. - Gov. Print. Cent., Helsinki.
Resvoll, T. 1913. Vækstlivet i Kristians amt. - Norges Land og Folk 5. Kristians amt 2: 20-
55. - Kristiania. (Finnes som særtrykk. NHM, Oslo. 38 s.)
Resvoll, T. 1914. Vækstlivet i Jarlsberg og Larvik amt. - Norges land og folk. 7. Jarlsberg og
Larviks amt. 1: 319-359. Kristiania. (Finnes som særtrykk. NHM, Oslo. 40 s.)
Rosvall, S. & B. Pettersson 1951. Gotlands orkideer. - Stockholm.
Rud, J.O. 1884. Mjøsegnens flora. Fortegnelse over de i Mjøs-trakterne forekommende,
vildtvoxende karplanter. - Indbydelsesskrift til eksamen ved Hamar offentlige skole
for den høiere almendannelse. Hamar s. 1-32.
Rudbeck, O. & O. Rudbeck d.y. 2006. Utdrag av “Campi Elysei 1701” – Nytrykk Uppsala.
Rydberg, H. & H.-E. Wanntorp 2001. Sörmlands flora. - Stockholm. 776 s.
Smith, S.E. & D.J. Read 1997. Mycorrhizal Symbiosis 2. ed. - Academic Press.
Storbritannia, USA. 605 s.
Smith, J.E. 1828. The English Flora. IV. - London. VI + 373 s.
Solvang, R. (red.) 1999. Statusrapport for trua arter i Telemark. Sopp, lav, moser, karplanter,
sommerfugler, amfibier, krypdyr, fugler og pattedyr. - Fagrapport 08/1999.
Fylkesmannen i Telemark, Telemark Fylkeskommune. 226 s.
Sommerfelt, S.C. 1828. Bemærkninger paa en botanisk Excursion til Bergens Stift.
- Magazin for Naturvidenskaberne, bd. 8, s. 246–262 og bd. 9, s. 1–33.
Spikkeland, O.K. (red.) 1996. Biologisk mangfold i Buskerud. Truete og sårbare arter og
deres leveområder. Rødlister. - Fylkesmannen i Buskerud, Miljøvernavd.,
Landbruksavd. Buskerud Fylkeskommune, Plan- og næringskont. 165 s. + 4 kart.
Stenhagen, E., S. Abrahamson & F.W. McLafferty 1974. Registry of mass spectral data.
- New York.
Summerhayes, V.S. 1951. Wild orchids of Britain. - Collins, London. XVII + 366 s.
Sundfær, J. 1923. Floraen i Nidaros bispedømme, praktisk handbok for skoler og ved
botaniske utferder. - Trondhjem. 236 s.
Sunding, E. 2006. Linnaeus and Norway – Foredrag ved Uppsala Univ. i anledn. Linnaeus’
life and sciences, autumn 2006. 8 s., upubl., men tilgjengelig på:
(www.ebc.uu.se/undervisning/AlumnCvL/uppsatser/Resor/SundingElisabeth.pdf).
Sørensen, H.L. 1941. Norsk skoleflora til bruk ved undervisning og botaniske utferder. 16.
utg. ved Rolf Nordhagen. - Oslo. XXXVI + 303 s.
Tangen, P. 1999. Sjeldne stor-sommerfugler i Østfold. - Fylkesmannen i Østfold,
miljøvernavd. rapp. 4/99. 313 s.
Thedenius, K.F. 1871. Flora öfver Uplands och Södermanlands fanerogamer och
bräkenartade växter. - Stockholm. 524 s.
Tremblay, R.L. 1992. Trends in pollination biology of the Orchidaceae: Evolution and
Systematics. - Canadian Journ. of Botany 70: 642-650.

57
Tutin, T.G., A.O. Chater, V.H. Heywood, I.B.K. Richardson, N.A. Burges, D.H.
Valentine, S.M. Walters & D.A. Webb 1980. Flora Europaea, 5: Alismataceae to
Orchidaceae (Monocotyledones). - Cambridge. XXIV + 476 s.
Viker, M.G., R.G. Bosy & P.R. Viker 1990. Fauna og flora på Søndre Asmaløy, Hvaler.
- Østfold-Natur 31. Fredrikstad. 81 s.
Wahlenberg, G. 1812. Flora lapponica exibens plantas geographise et botanice cincideratas
in lapponiis svecicis scilicet Umensi, Pitensi, Lulensi, Tornensi et Kemensi nec non
Lapponiis Norvegieis scilicet Nordlandia et Finmarkia utraque indigenas, et itineribus
annorum 1800, 1802, 1807 et 1810 denuo investigatas. - Taberna libraria scholae
realis. Berlin. LXVI + 550 s. + tab. XXXI.
Wahlenberg, G. (red.) 1829. Svensk Botanik utgifven av Kongl. Vetenskaps Academien. 10.
bandet innehållande N. 549-720. - Upsala 1826-1829.
Wahrlich, W. 1886. Beiträge zur Kenntnis der Orchideen Wurzelpilze. - Botanische Zeitung
44: 480-488.
Weimarck, H. & G. Weimarck 1985. Atlas over Skånes flora. - Botaniska
Centralredaktionen. Lund. 640 s.
Wells, T.C.E., P. Rothery, R. Cox & S. Bamford 1998. Flowering dynamics of Orchis
morio L. and Herminium monorchis (L.) R.Br. at two sites in eastern England.
- Bot. Journ. Linn. Society 126: 39-48.
Wergeland Krog, O.M. 1997. Biologisk mangfold. Kartlegging av nøkkelbiotoper, tiltak for
bevaring av artsmangfoldet. - Fredrikstad kommune, plan- og miljøseksjonen rapp.
1/1997. 79 s. + 3 vedlegg + kart.
Wind, P. 2002. Overvågning af orkideer 2000. Naturovervågning. - Danmarks
Miljøundersøgelser. Miljøministeriet, Arbejdsrapport fra DMU 163. 46 s.
Wischmann, F. 1969. 29. juni – 7. juli: Sommerekskursjon til Dalen i Telemark. - Blyttia
27: 36-39.
Wikstöm, J.E. 1828. Öfversigt af botaniska arbeten och upptäckter uti Norrige för år 1827.
- Årsber. om framstegen uti botanikk 1827. Stockholm 1828: 309-357.
Wikström, J.E. (red.) 1829. Adnotationes botanicæ quas reliquit Olavus Swartz. Post
mortem Auctoris collectæ, examinatæ in ordinem systematicum redactæ atque notis et
præfatione instructæ. - Holmiæ.
Wikström, J.E. 1854. Års-berättelse om botaniska arbeten och upptäckter för år 1850 till
Kongl. Vetenskaps-Akademien afgiven den 31 mars 1851. - Stockholm. XV. + 423 s.
+ vedl. 3 s.
Wille, N. 1902. Vegetationen i Seljord i Telemarken efter 100 Aars Forløb. - Nyt Mag. f.
Naturv. 40: 65-98. Christiania.
Ziegenspeck, H. 1936. Orchidaceae. I: O. von Kirschner, E. Loew & C. Schröter:
Lebensgeschichte der Blütenpflanzen Mitteleuropas. - Stuttgart.
Økland, R.H. & T. Økland 1988a. Forvaltningsplan for truete plantearter i Sogn og
Fjordane fylke. - Økoforsk program for anvendt økologisk forskning. 27 s.
Økland, R.H. & T. Økland 1988b. Forvaltningsplan for truete plantearter i Østfold fylke.
- Økoforsk program for anvendt økologisk forskning. 54 s.
Økland, R.H. & YT. Økland 1996. Herminium monorchis. Pl. 20c. I: Fægri, K. & A.
Danielsen: Maps of distribution of Norwegian vascular plants. The southeastern
element III: 61-62. - Fagbokforlaget, Bergen.
Økland, R.H., T.E. Brandrud, K. Høiland & T. Økland 1985. Stratgi for forvaltning av
forekomster for utsatte plantearter i Norge. - Økoforsk notat 1985: 1. 16 s.
Økland, T. 1984. Lokaliteter for utsatte plantearter i Vestfold fylke. Rapport til
Fylkesmannen i Vestfold, Miljøvernavd. - Bot. Hage og Museum, Univ. i Oslo, jan.
1984. 143 s. + 6 kart.

58
VEDLEGG
Fylkesvis oversikt over lokaliteter i Norge med utgangspunkt i herbariekollekter
og litteratur
I følgende oversikt er alle kjente innsamlinger fra Norge av honningblom forsøkt tatt med. De
ligger i angitte botaniske herbarier i Norden med tilhørende dataregistreringsnummer der slike
finnes. Det kan være det finnes belegg også utenfor Norden av arten fra Norge, men dette er
ikke konstatert.
Det er fremskaffet detaljopplysninger om samtlige kollekter så langt det har vært mulig, enten
på egen hånd eller via andre (jfr. kapitlet om takksigelser). Antall eksemplarer på hvert
kollekt, hvor mange av disse som er samlet med knoll, hvor mange som eventuelt har to
knoller eller bare rosetter, er tatt med. Dette gir en oversikt over hvor mange eksemplarer som
er kjent fra hver enkelt lokalitet, kanskje av interesse der arten ikke kan gjenfinnes på
lokaliteten lenger.
Alle lokaliteter er omtalt under de respektive fylker og kommuner i alfabetisk rekkefølge.
Lokaliteter som er dokumentert med innsamlinger er presentert med uthevet skrift, i
kronologisk rekkefølge om det finnes flere. Mangler dokumentasjon i form av en innsamling,
dvs at den bare består av en opplysning, et dagboksnotat eller lignende, er denne enten nevnt i
teksten under hver lokalitet, eller nevnt i oversikten uten uthevet skrift. Der det er tvil om
kollektet virkelig er fra den omtalte lokalitet, er parenteser benyttet.
Alle nevnte litteraturhenvisninger er forsøkt inkludert under hver lokalitet eller samlet under
hvert fylke der dette har vært mest naturlig. Naturlig nok har mange forfattere gjentatt andre
kilder, men de originale opplysninger har størst interesse, i tillegg til utvikling av status på
lokaliteten, årsak til eventuell utgang, etc. Litteraturen er samlet etter kollekt-oversikten, om
det finnes noen, under hver lokalitet i kronologisk rekkefølge. De er angitt med store
bokstaver og understrekning. Parenteser er benyttet der opplysningen er skriftlig, men ikke
tilgjengelig via bibliotek, så som upubliserte originaler, dagboksnotater, etc.
Kollektene som i Norden ligger under navnene Ophrys monorchis L. eller Herminium
monorchis (L.) R.Br. (se kapitlet om nomenklatur), er kontrollert av Henrik Æ. Pedersen,
Univ. i København (han har konfirmert mange av beleggene i Hb O, oftest datert 12.5.2005,
mens Per G. Ihlen har kontrollert beleggene i Bergen i 2005 ifølge opplysninger derfra.
Hver lokalitet er lokalisert på kart med en tilhørende UTM-koordinat som har dannet grunnlag
for kartene. I teksten under lokalitetsbeskrivelsene vil nøyaktigheten av lokaliseringen
framgå. Her finnes mange presise angivelser, mens andre er mer å regne som antagelser ut fra
topografiske forhold på dagens kart og kjennskap til artens økologi.
NORGE (ikke stedfestede kollekter)
I nordiske herbarier finnes flere kollekter av honningblom uten presis stedfesting. Mange er
likevel mulig å stedfeste med rimelig sikkerhet da de kan ha felles dato med kollekter hvor
angivelsen er mer presis, innsamlinger kan være nevnt i litteraturen, i dagbøker, eller kan
indirekte antydes da samleren var i et område hvor det finnes andre innsamlede arter fra
vedkommende samtidig. Andre kollekter knytter det seg større usikkerhet til. Dette er nevnt
under hver lokalitet, oftest med en argumentasjon for hvorfor de er ført dit.

59
Mange samlere og botanikere gjengir at arten ble funnet mange steder i en dal eller i et
område. Der det ikke finnes grunnlag for å nyansere lokalitetsoversikten, er området
behandlet som én lokalitet. Det kan også finnes eksempler på at ulik måte å angi lokaliteter på
har urettmessig blitt til ulike lokaliteter i denne oversikten.
1.a. e Norvegia. Udat.. Anon. C, Herm.2. [1 eks. med knoll]
Det er forsøkt å finne ut av hvem som kan ha samlet kollektet i København ved hjelp av
skrifttolkning. Det kan synes som det er Axel Blytt som har skrevet ”e Norvegia”, men det
synes underlig at han ikke spesifiserte funnet nærmere. Forespørsler er sendt Botanisk
Museum i København, Erik Ljungstrand i Gøteborg og Thomas Karlsson i Stockholm, men
uten å komme nærmere en bekreftelse eller alternativ.
Nå synes enkelte kollekter å ”mangle” med utgangspunkt i den foreliggende litteratur, og som
kan ha havnet i Danmark. En slik opplysning finnes i Norges Flora, bind 1: ”Jeg har seet
Exemplarer af den fra et enkelt Sted i Bergens Stift (Blaaberg i Aardal)” (Blytt 1861: 350). I
Axel Blytts interfolierte flora finnes Christen Smith som en tilleggsopplysning til denne
omtalen (jfr. omtalen av Blåberg under Sogn og Fjordane). Smith var i Sogn i 1812 og samlet
både karplanter, lav og moser. Hans nære venn, dansken Jens Wilken Hornemann, fikk
beretning fra Smith om dette (jfr. Jørgensen 2007: 64). Det meste av disse innsamlingene fra
Etiketten på kollektet i København (C, Herm.2) hvor påskriften antas å være gjort av Axel
Blytt, se ellers teksten.
turen synes imidlertid å ha gått tapt, særlig moser og lav (Jørgensen 2007), men da
Hornemann var mest interessert i karplanter, kan det være disse har nådd ham, og Mathias
Numsen Blytt forteller at han har sett et slikt eksemplar. Axel Blytt kan ha notert på kollektet
i København i ettertid, men mangel på nærmere spesifikasjon styrker ikke antagelsen.
Dette blir rimeligvis spekulasjoner, men Blytt (1861) nevner i alle fall at han har sett et slikt
kollekt fra Sogn og som vi i ettertid ikke kan gjenfinne, og det ville ikke være overraskende
om nettopp dette kunne dukke opp i København.
A. AKERSHUS/OSLO
1.a. Asker. Chria.: Brøndøen. NM(W) 853-871,358-376. Udat. Mathias Numsen Blytt. O
62123. [22 eks, 18 med knoll]
b. Brynø v. Christ. Udat. Johannes Musæus Norman. O 62124. [2 eks.med knoll]
c. Xia: Brynøen. 8.1889. Brød. Pettersen. O 62125. [5 eks, 3 med knoll]
d. Brynøen. 8.1890. Niels Green Moe. S 12820. [5 eks, 3 med knoll]
Litt.: A: ”Brynøe ved Christiania” (Blytt 1861: 350).

60
B: ”Sj.: Brøndøen” (s. 7) ”Brøndøens østlige Strand” (s. 51) (Blytt 1870).
[Lokaliteten angis som intakt på dette tidspunkt]
(C): ”Brøndø” (A.Blytts protokoll Flora Norvegica II, s. 391, originalen oppbevares på
NHM, Oslo).
D: ”Akershus: Holmen, 1 lok., kun sett på 1800-tallet, sist sett i 1889, nå utgått på grunn
av nedbygging” (Halvorsen og Fagernæs 1980b: 75).
E: ”Akershus: Asker: Brønnøya. Her ble den funnet på 1800-tallet, og sist sett i 1889
(Halvorsen 1980)” (Høiland 1988: 11).
F: Asker, Brønnøya Ø, NM(E) 86,36, utgått, sist sett i 1889 (Engan 1996: 50).
G: Forsvunnet fra Akershus og Oslo (s. 124), ”Brønnøya Ø (utgått) 1889” (s. 130)
(Gunnar Engan i Markussen 1999).
H: Honningblom (1889) utgått pga tap av biotop (Blindheim et al. 2005: 25).
Brønnøya ligger like sør for Nesøya i Asker kommune, adskilt av Vendelsundet, vest for
Ostøya i Bærum. På Brønnøya har det vært registrert hele 12 orkideer opp gjennom tidene
(Blindheim et al. 2005: 25). En så stor tetthet av orkidearter er neppe registrert andre steder i
Norge. I dag er dessverre bare et fåtall tilbake på grunn av nedbygging og gjengroing.
Honningblom ble samlet herfra før 1860 (jfr. Blytt 1861), men det er ikke funnet nærmere
tidspunkt for når førstefunnet ble gjort. Hverken Blytt (1844), Lund (1846a) eller Moe (1875)
nevner honningblom fra Brønnøya i sine karplanteoversikter fra Oslo-området, slik at den
eldste sikre omtale herfra blir i Norsk Flora fra 1861 (Blytt 1861). Hartman nevner i sin flora
fra 1832 at honningblom forekommer på ”Öarne i Christianiafjorden”, altså flertall, noe som
kunne indikere at han allerede da var kjent med funn av honningblom både fra Bygdøy (se
lok. 2) og Brønnøya, men da Hartman ikke spesifikt nevner Hvalerøyene, hvor arten ble
påvist i 1827 (se under Østfold), må vi tro hans flertallsform handler om hele Oslofjorden.
Øyas trolig ene lokalitet lå ved stranda på østsiden (Blytt 1870), trolig nær dagens Viernbukt,
hvor det tidligere kan ha vært brukbare strandenger, NM(W) 865-866,365-367.
Det siste kollektet fra Brønnøya er datert 1890. Til sammen er det fra Brønnøya funnet 34
innsamlede eksemplarer hvor 26 har knoll.
Med dagens tettbebyggelse av hytter og veisystemer helt nede i fjæra over praktisk talt hele
Brønnøya, riktignok med noen gjengrodde mindre reservater i mellom, synes det helt
usannsynlig at det kan finnes strandenger med honningblom her ute i dag.
2.a. Oslo. Ladegaardsøen. NM(W) 929-951,408-439. 6.1827. Mathias Numsen Blytt.
O 62122. [5 eks. med knoll]
Litt.: A: In peninsula Ladegaardsøe olim infra colliculum Dronningbjerg in salicetis nunc
exstirpatis (Blytt 1844: 56). [Også skrevet på kollektet O 62122]
B: “Krat. Funden ved Dronningbjerget, men synes dersteds at være udryddet” (Lund
1846a: 260).
C: Ladegaardsøe ved Christiania (Blytt 1861: 350).
D: ”.. forhen paa Ladegaardsøen (Bl.)” (s. 7.) ”Græsbundne, lidt fugtige Steder m.sj.:
Ladegaardsøen nedenfor Dronningberget (nu utryddet)” (s. 51) (Blytt 1870).
(E): ”Ladegaardsø forhen” (A.Blytts protokoll Flora Norvegica II, s. 391, originalen
oppbevares på NHM, Oslo).
F: ”Forhen i de nu udryddede Pilekrat nedenfor Dronningbjerget” (Moe 1875: VII)

61
G: ”Funnet i 1827 på Bygdøy av M.N.Blytt, nå for lengst utgått” (Halvorsen og Fagernæs
1980b: 75).
H: Oslo, Bygdøy, NL(E) 93-94,40-43, utgått, sist sett i 1827 (Engan 1996: 50).
I: “The oldest literary reference [i Norge med unntak av Finnmark] is Blytt’s (1844: 56)
from a station at Oslo, where it is stated to become extinct” (Økland og Økland 1996:
61)
J: Forsvunnet fra Oslo og Akershus (s. 124); ”Bygdøy ved Bestumkilen, utgått, 1827” (s.
129) (Gunnar Engan i Markussen 1999).
K: Bygdøy omtales som et sted hvor mange interessante planter ikke lenger finnes. En av
disse er ”den vesle orkideen honningblom (Herminium monorchis), som Moe [1875]
allerede melder er forsvunnet” (Klaus Høiland og Jørgensen 2007: 134).
Bygdøy het tidligere Ladegaardsøen. Det er bare kjent én innsamling herfra, samlet i 1827,
nærmere bestemt nedenfor Dronningberget som ligger NNV på Bygdøy, innerst i
Frognerkilen, NM(W) 943-946,429-432. Her fortelles det om en fuktig eng som snart vokste
til med piletrær slik at honningblommen allerede var forsvunnet herfra før 1844 (Blytt 1844).
Kollektet inneholder fem eksemplarer, alle med knoll.
Med dagens ferdsel og hyppige besøk av botanikere opp gjennom tidene, må vi regne
honningblom som borte herfra.
3.a. Oslo. Vækkerøe. NM(W) 92,42-43. Udat. Anon. BG 15700. [1 eks. med knoll.] (if.
Finn Wischmann er Koren samler, notat NHM; Rune Halvorsen angir J.M.Norman
som samler, notat NHM.)
Litt.: ”Oslo: Bygdøy og Vækkerø. Arten ble funnet på 1880-tallet, men ikke sett i vårt
århundre”. ”Arten er sannsynligvis forsvunnet fra Oslo og Akershus på grunn av
tørrlegging og nedbygging (Halvorsen 1980)” (Høiland 1988: 11).
Vækerø ligger på nordsiden og ytterst i Bestumkilen, på østsiden av utløpet til Lysakerelva i
Lysakerfjorden, NV for Bygdøy. Det er kjent ett funn herfra, gjort omkring 1880, men med
usikker innsamler. Det synes ikke som det finnes parallelle innsamlinger av verken Koren
eller Norman i databasene på NHM, Oslo, som kunne hjelpe på identifiseringen av samleren
eller datoen for kollektet (Bjørn Petter Løfall pers. medd.). Belegget inneholder ett eksemplar
med knoll.
Vækerø er i dag et sterkt nedbygd område hvor Norsk Hydro har store anlegg i vest og annen
industri og bebyggelse med kaianlegg preger selve Vækerø-området hvor Drammensveien
(E18) beslaglegger store arealer i NV. Lokaliteten må regnes som uaktuell for honningblom,
men tilsynelatende egnede områder kan ha ligget ved NM(W) 923-928,428-432.
Generell litteratur fra Oslo og Akershus:
1. ”Öarne i Christianiafjorden” (Hartman 1832: 236, 1838: 206, 1843: 284, 1849: 227,
1854: 247, 1858: 224, 1861: 234, 1864: 192, 1870: 205).
2. ”Christiania st.” (Hartman 1879: 292).
3. ”Asker: 1 lokalitet (M.N.Blytt 1861), utgått (Høiland 1988).” ”Oslo: 2 lokaliteter
(M.N.Blytt 1861, A.Blytt 1871), begge utgått (Høiland 1988).” (Høiland 1996: 25).
B. AUST-AGDER

62
1.a. Tvedestrand. (Dypvåg) Sandøen v. Tvedestrand. Ca NK(E) 02,94. 7.1930. Conrad
Platou. KMN 20834. [2 eks. med knoll, 1 dårlig utviklet knoll og 1 med knoll og
tendens til to sideknoller!] Et litt problematisk belegg, siden Platou visstnok ikke alltid
var like etterrettelig (?). Men hvor ellers i hele Aust-Agder enn på Sandøya ville en
forvente at Herminium skulle vært funnet? (Oddvar Pedersen pers. medd. 17.11.2008).
Litt.: Angitt med et ”?” i Hultén (1950, 1971).
Det er bare kjent ett funn fra fylket, fra Sandøya utenfor Tvedestrand, samlet i 1930. Sandøya
ligger øst for der Hagefjorden og Sandøyfjorden møtes sørøst for Tvedestrand. Aktuelle
områder synes å være i området med UTM NK(W) 023-048,934-955. Funnet har vært dratt i
tvil, og Hultén angir lokaliteten med et spørsmålstegn i sine utbredelseskart for arten i
Skandinavia.
Øya har fortsatt mange strandenger og sumper, så selv om den i dag er sterkt beferdet, synes
det som om øya gjerne kunne hatt aktuelle lokaliteter for honningblom. Ingen har funnet
honningblom her etter 1930, og forekomsten er ganske sikkert utgått.
Kollektet har to eksemplarer, begge med knoll.
C. BUSKERUD
1. Litt.: Nore og Uvdal. ”Herminium. I Opdahl ved Tonberg i Mængde” (s. 90); Opdahl er
”Annex til Rollag” (s. 94); 1751 (-1753) Georg Tycho Holm (Høeg 1940).
Gården Tonnberg ligger sørøst for Tonnbergsfjellet (1250 moh) nær Uvdalselvi som er en
forlengelse av Numedalslågen. På gamle kart het elva Opdalselvi, og gamle Opdal er i ny
språkdrakt blitt til Uvdal. Selve gården ligger på ca 580 moh, men nøyaktig hvilken eng eller
slåttemark i nærheten som hadde honningblom er ukjent. Kanskje kunne arten finnes i
slåttemarkene sør for gården mot veien og elva, trolig innenfor MM(W) 800-805,804-807.
Ifølge Holm var honningblom tallrik her den gangen.
Denne angivelsen er den eldste omtalen av honningblom fra Norge. Opplysningen stammer
fra dansken Georg Tycho Holm (1726-1759), en av Linnes studenter, som oppholdt seg i
Kongsbergområdet i tiden fra 1751-1753. Han laget et manuskript hvor han blant annet lister
opp botaniske forhold i Numedal og Sandsvær. Originalen oppbevares i København (Prof.
Holms Relationer - Kall. 4 o 595). Oversikten er delvis publisert i Magazin for Danmarks og
Norges topografiske, økonomiske og statistiske beskrivelse, utg. av Fredrik Thaarup, Kbh.
1779-1801, bd I, s. 85-101, med tittel: Georg Tycho Holm: «Nogle økonomiske Optegnelser
paa en Reise i Sandsvær men mest i Nummedalens fogderi i året 1751» (ikke sett). Elisabeth
Sunding (2006: 2) forteller at Holm brakte en del planter fra sitt opphold i Kongsberg som
Linné brukte i sin Species Plantarum (Linné 1753). Om honningblom var med i disse
forsendelser, er ikke nærmere undersøkt, men det er usannsynlig da arten er langt vanligere i
Linnés hjemtrakter.
Ove Arbo Høeg har tatt for seg Holms botaniske opplysninger og gjengitt mange interessante
opplysninger fra denne listen. Høeg (1940: 91) kommenterer hans opplysninger med at
”Holms iakttagelser og bemerkninger i hele manuskriptet virker pålitelige og nøiaktige, og
selv om oplysningene til dels kan være nye og ganske bemerkelsesverdige, er det sjelden at de
faller så langt utenfor det som vi vet fra før at det er særlig grunn til å betrakte dem med

63
mistro. Man har tvert imot følelsen av å stå overfor en eksakt og omhyggelig videnskapelig
iakttager som man kunde stole på.”
Edvard Poulsson har skrevet sammen en karplanteliste over Kongsberg og omegn, men hvor
honningblom ikke er med (Poulsson 1890). Dette behøver ikke bety at den på dette tidspunkt
var utgått fra Holms lokalitet, da Poulssons beskrivelse ikke omfatter lokaliteter som ligger
lenger nord i Numedalen enn Svene. Poulsson kjente nok neppe til Holms nedtegnelser fra
Kongsbergområdet da disse ikke nevnes i hans fortegnelser.
Det er ikke kjent at andre har ettersøkt honningblom i aktuelt område i ettertid, men det synes
å være liten grunn til å dra Holms opplysning i tvil. Det er imidlertid ikke kjent noe
herbarieeksemplar eller annen dokumentasjon herfra.
2.a. Ål. Aal, Hallingdal, Strand. MN(W) 72,19. 16.8.1907. Ove Dahl. O 87320. [12 eks.,
10 med knoll]
b. Aal i Hallingdal, Strand ved Strandefjorden. 16.8.1907. O.Dahl. S 12823, S 12824 (to
like etiketter reg. to ganger, men bare ett eksemplar). [1 eks.med knoll]
Litt.: A: ”Paa nordsiden af Strandefjorden, saaledes ovenfor gaarden Strand.” ”Interessant
var det ogsaa her paa fugtig torvgrund at finde Herminium Monorchis, en
østlandsplante, der særlig er udbredt i Telemarken, Land og Hadeland samt i
Mjøstrakerne” (Dahl 1908: 20).
(Lokaliteten ligger på minst 450 moh ifølge Finn Wischmann på et notat (floraatlaskortene
NHM, Oslo)).
B: ”Buskerud: Ål, enkeltfunn 1907” (Halvorsen og Fagernæs 1980b: 75).
C: Kun funnet en gang i Buskerud, i 1907 i Ål; angitt som ”Ål/Strand” som er for diffust
for å oppsøke lokaliteten; ingen av lokalbotanikerne har sett honningblom i Ål. Arten
er trolig utgått i Buskerud (Fagernæs 1985: 17).
D: Honningblom er utgått i Buskerud (Spikkeland 1996: 146).
E: ”Ål: 1 lokalitet, usikker, mulig utgått” (Høiland 1996: 25).
Funnet er lokalisert på nordsiden av Strandafjorden overfor gården Strond (Strand på eldre
kart) og ble gjort i 1907, MN(W) 719-725,190-195. På fuktig torv fantes den her i en høyde
på minst 445 moh (antatt maks. 540 moh). Ingen har senere funnet honningblom i dette
området, og det er sannsynlig at arten har gått ut herfra for lenge siden.
Det foreligger bare en innsamling herfra fordelt på to ark. Kollektet består av 13 eksemplarer,
hvorav 11 har knoll.
(3). Kongsberg, Hostvet,”har sett 1 eks. i fast gressbakke ved veien til Rajeseter ifølge
A.Langrin” (Notat Finn Wischmann, NHM, Oslo).
I et forsøk på å finne ut mer om denne opplysningen, har barnebarn Åse Berit Langrin Hansen
gitt følgende opplysninger: ”Dette må være min bestefar Arnold Langrin som kan ha gitt disse
opplysningene. Han døde for ca 40 år siden. Han var svært planteinteressert og fant flere
kalkkrevende arter både rundt hjemstedet Hostvet og opp mot Rajeseter som jeg også husker
vi besøkte som barn. Han var bl.a. veldig stolt av mye reinrose i traktene han besøkte. Hvor
han eventuelt fant honningblom, kjenner jeg ikke til, men kanskje på strekningen fra
hovedveien og oppover mot setra, eventuelt nærmere Skrimfjellet. Min bestefar samlet også et
stort herbarium som jeg tror er ivaretatt, men ryddet godt vekk sammen med andre ting han
hadde. Jeg tar kontakt om noe av dette dukker opp.”

64
Hostvet ligger en drøy mil SSØ for Kongsberg. Rajeseter ligger i nordkant av Ravalsjø, ca 12
km SSV for Heistadmoen militærforlegning, ca 18 km VSV for Hostvet. Ved krysset der
hovedveien tar av mot Rajeseter er det flatmark, noen gårder og kanskje beitemarker som
kunne ha honningblom i området NM(W) 337-345,015-020.
Noe nærmere disse opplysningene var ikke mulig å komme i denne omgang. Så lenge det ikke
foreligger noen dokumentasjon av honningblom fra området utover dette, må lokaliteten
forbli som et rykte, og lokaliteten tas ikke med i oversiktskart eller andre oppsummeringer av
honningblomlokaliteter uten at bedre dokumentasjon kan fremskaffes.
D. FINNMARK
Det foreligger ingen innsamlinger fra Finnmark, bare opplysninger om honningblom herfra
i litteraturen.
1. Litt.: A: ”Habitat in porsangria vestfinmarchiæ rarius” (Gunnerus 1772: 72).
B: ”I Norge, ved Porsanger i Vestfinmarken” (Hornemann 1806: 790).
C: ”in Porsangria Finmarkiæ orientalis: Gunnerus“ (Wahlenberg 1812: 217).
D: ”N [= Norge]. Finnm.” (Hartman 1820: 329).
E: ”Finnm. Porsanger & c.” (Hartman 1832: 236-237, 1838: 206, 1843: 284).
F: ”Ved Porsangerfjorden (?) ifølge Gunnerus. (Har sandsynligviis været Platanthera
obtusata Lindbl.)” (Lund 1846b: 88).
G: ”Finnm. Porsanger?” ”Gunnerus från Finnm. torde, som afl. Adj. Lund gissar, hafva
varit Platanth. obtusata” (Hartman 1849: 227-228, 1854: 247, 1858: 224, 1861: 234,
1864: 192).
H: Fries (1859: 174) omtaler Gunnerus’ fire visitasreiser i Finnmark fra 1759-67 hvor
Gunnerus, i tillegg til egne observasjoner, oppmuntret andre til å samle for seg i
forbindelse med hans Flora Norvegica. Fries kommenterer videre enkelte av hans mer
tvilsomme opplysninger ”om flera för dessa trakter egendomliga växter som äfven
[påminnar] om mera sydliga arters nordliga gränser. Bland de utmärktare, .. hvilka
sedan ej blifvit återfunna, t.ex. ..Herminium Monorchis, .. Flere af dessa torde dock
med lika säkerhet kunna antagas vara uppgifna till följe af felaktig bestämning, ..”
I: ”Nordenfjelds har jeg aldrig bemærket den. Gunnerus anfører den som voxende i
Porsanger i Østfinmarken” (Blytt 1861: 350).
J: ”Fl. 644. Ophrys Monorchis: In Porsangria Vestfinmarchiaæ rarius” (Dahl 1893: 47).
K: ”.. den usannsynlige angivelse av .., Herminium Monorchis (Fl. Norv. 644 for
Porsanger, ...)” (Dahl 1934: 3).
L: Angivelsen av honningblom i Porsanger av Gunnerus er neppe pålitelig (Alm 1992:
89). Alm (1992: 128) siterer Gunnerus og kommenterer at det for øvrig ikke er kjent et
eneste sikkert funn fra Nord-Norge, og at opplysningen skyldes helst en
feilbestemmelse. Alm er kjent med den ikke bekreftede opplysningen fra Nordland
som også kommenteres (se denne).
M: Porsanger: 1 lokalitet angitt av Gunnerus (1772), meget tvilsom (Alm 1992)” (Høiland
1996: 25).
N: ”First Norwegian record ..referring to Porsanger, is certainly erroneous” (Økland og
Økland 1996: 61).
Opplysningen om funn av honningblom i Finnmark er fortsatt gåtefullt. Mange har forsøkt

65
å forklare Gunnerus’ opplysning herfra da han beskriver planten ganske treffende i sin flora
(”to rotstilte blad, en knoll, gule eller gulhvite blomster”). Gunnerus oppgir i tillegg et samisk
navn for honningblom, ”Lapp.porsangr. Haigi-ràse”, og øker dermed undringen over
angivelsen så langt nord. De fleste samiske navnene gitt til Gunnerus stammer fra presten
Chr. Weldingh ifølge Dahl (1934: 2), men noen originaler eller andre kilder som kan forklare
navnets opprinnelse, er ikke funnet. Alm (1992: 128) kommenterer Gunnerus’ samiske navn
på planten med: ”Lokalnavnet er riktignok av uviss tilhørighet, men sjansen for at en så
uanselig og sjelden art som honningblom skulle ha fått et eget samisk navn er ytterst
beskjeden. Beskrivelsen av planten hos Gunnerus stemmer ellers godt med honningblom..,
men det er mulig at den bygger på opplysninger i andre floraer. Lund (1846[b]) antok at
planten kunne ha vært sibirnattfiol (Platanthera obtusata ssp. oligantha), men det virker ikke
sannsynlig med noe eget lokalnavn på den heller. Til det er sibirnattfiolen rent for sjelden og
uanselig. Identiteten må derfor regnes som uviss”.
Antagelsen av Nikolay Lund om at Gunnerus’ honningblom trolig kan være sibirnattfiol,
gjentas i Hartmans påfølgende 5 florautgaver fra 1849-1861, mens i de tre siste florautgaver,
utgitt fra 1864-1879, er Porsanger-opplysningen utelatt. Axel Blytt har også notert seg dette i
sin interfolierte Flora Norvegica II, (s. 391, originalen oppbevares på NHM, Tøyen, Oslo)
”Porsanger (Gunn.). Har sandsynlig været Platanthera obtusata (Lund)” uten ytterligere
kommentar.
Dahl (1934: 2) forteller at flere sendte planter til Gunnerus på oppfordring av ham selv i
forkant av hans Flora Norvegica, blant annet prestene Christian Weldingh (1728-1801),
Henning Junghans Kaurin (1737-1797) og Jacob Elias Schøning (1733-1793) i tillegg til
amtmann Gunder Hammer (1725-1772) og den østerrikske astronomen og jesuittpateren
Maximillian Hell (1720-1792), hvor sistnevnte reiste til Vardø i 1769 i anledning
venuspassasjen (jfr. Hell 1770, Hansen og Aspaas 2005). Det er nærliggende å anta at et
tilsendt belegg av honningblom kan ha blitt med disses forsendelser, og via en misforståelse
eller etikettombytting ha havnet som en Finnmarksplante. Dens samiske navn kan ha kommet
til sekundært og sannsynligvis også bygd på en misforståelse uten at det oppleves særlig
fruktbart å forfølge dette tema ytterligere. Man kan jo imidlertid merke seg at snarlike planter
som hvitkurle og fjellhvitkurle (Pseudorchis albida og P. straminea), samt kanskje også
knerot (Goodyera repens), alle er kjent fra Porsanger-området (Alm 1992).
Mathias Numsen Blytt holdt et foredrag på det 4. skandinaviske naturforskermøtet i
Christiania, som ble avholdt fra 11.-18. juli 1844. I referatet, fra den 18.7.1844, står
”Professor Blytt holdt et Foredrag angaaende nogle critiske norske Planter, især med Hensyn
til Gunnerus’s Opgivende og hans Herbarium, hvorhos de tilhørende Exemplarer forevistes”
(Blytt 1847: 215). Her nevnes en rekke av de mer tvilsomme angivelser hos Gunnerus i Flora
Norvegica, ofte med forslag til hvilken art det egentlig handlet om, i mange tilfeller ved å
demonstrere eksemplarer fra Gunnerus sitt herbarium. Noe overraskende er det at
honningblommen fra Porsanger ikke nevnes i det hele tatt. En forklaring, og som styrker
oppfatningen av opplysningen som en misforståelse, er at det ikke fantes noe eksemplar å vise
fram.
Alle som senere har befattet seg med Gunnerus’ opplysning om honningblom konkluderer
med at opplysningen må bero på en feil, eller slik Johannes Musæus Norman har gjort i sitt
omfattende og nøyaktige trebindsverk Norges arktiske flora (Norman 1894-1900), forbigår
hele honningblommen i nord med stillhet.

E. HEDMARK
66
1. Litt.: A: [Hamar.] Rud (1884: 19) angir arten (Monophyllos monorchis [for øvrig en
ugyldig navnekombinasjon for arten]) fra ”Mjøs-trakterne”.
(B): ”i Mjøstrakerne” (Dahl 1908 :20).
(C): ”Furuberget pr. Mjøsen (P if. Rud)” (notat i Axel Blytts interfolierte flora (s. 350),
NHM, Oslo).
(D): Trolig samme lokalitet som angis som ”Furnes (ca 1880).. antageligvis for lengst
utgått” hos Halvorsen og Fagernæs (1980b: 75).
E: Hamar. Furuberget. PN 10,43. 1883. J.Rud. Litt. (Often og Haugan 1994: 43).
F: Lokaliteten oppsøkt uten resultat (Haugan og Often 1998: 32).
Det er ikke funnet noen innsamling fra lokaliteten Jon Olsen Rud gir opplysninger om i 1884.
Han angir bare ”Mjøs-trakterne” (Rud 1884: 19). Det er lite trolig at Rud selv fant
honningblom nær Mjøsa da han angir mange presise opplysninger om finnesteder i sin
karplanteliste, men alstå ikke for honningblom. I innledningen i sin oversikt henviser han til
Blytts flora der han ikke selv har tilleggskommentarer på nærmere lokalisering.
Nå nevnes ikke denne lokaliteten i Norges Flora (Blytt 1861, Blytt og Blytt 1876), men det er
sannsynlig at i alle fall Axel Blytt kjente til opplysningen før siste florabind gikk i trykken. I
hans interfolierte flora finner vi en nærmere presisjon samt kilde av Ruds lokalitet,
”Furuberget pr. Mjøsen (P if. Rud)”. Denne ”P” er trolig Hans Christian Printz da en slik
enkel forkortelse i en håndskrevet utgave bør henvise til en hyppig bidragsyter i
florasammenheng, skjønt vanlig forkortelse for Printz hos Blytt er ”Pr”. Personer som nevnes
sjeldnere er oftest angitt med fullt navn hos Blytt. Sitatet er skrevet mellom lokaliteter som er
inkludert i den trykte floraen (Blytt og Blytt 1876), så det er rimelig å tro at opplysningen
stammer fra før 1876. Årsaken til at opplysningen er utelatt i den ferdigtrykte utgaven kan
skyldes at den mangler nærmere dokumentasjon.
Furuberget ligger like nord for Hamar by nær Mjøsa, ca PN(W) 10,43. Halvorsen og
Fagernæs (1980b) angir ”Furnes” for samme lokalitet ifølge originale notater. Da havner vi i
så fall litt lenger nord for Hamar enn selve Furuberget, over i Ringsaker kommune, uten at
denne spesifiseringens opprinnelse er klarlagt. Honningblom har vært ettersøkt omkring
Furuberget i nyere tid uten resultat, og vi må regne arten som utgått herfra. Lokaliteten ligger
i et område hvor det tidligere er gjort flere funn av honningblom, særlig rundt Mjøsas nordre
deler, slik at det er liten grunn til å tvile på at arten en gang fantes også her.
”Jeg kjenner Hamar kommune og Furuberget godt. Det er meget sannsynlig at denne
forekomsten har blitt bygd ned eller dyrket opp, alternativt vokst igjen. Det er helt
usannsynlig at arten finnes i/ved Furuberget i dag. Selve Furuberget er byskogen til Hamar by
og er et kalkskogsreservat. Mesteparten av Furuberget gård er i dag bygd ned” (Reidar
Haugan pers. medd. 3.5.2009).
2.a. Ringsaker. Ringsager. Udat. Søren Christian Sommerfelt. O 62128. [2 eks, 1 med
knoll]
Litt.: A: ”Toten, Ringsaker (S.Somf.)” (Blytt og Blytt 1876: 1275).
B: Ringsaker. Chr. Sommerfelt. Hb O 62128. (Often og Haugan 1994: 43).
C: For upresis til å kunne oppsøkes (Haugan og Often 1998: 32-33).

67
Kollektet til Søren Chr. Sommerfelt er ganske sikkert fra en annen lokalitet enn
innsamlingene fra Helgøya i Mjøsa da Blytt og Blytt (1876) angir begge lokalitetene adskilt.
Blytt og Blytt (1876) angir Sommerfelts funn fra Ringsaker sammen med ”Toten”, som kan
tolkes som at Blytt anser dette som samme lokalitet, men da de geografisk ligger på hver side
av Lågen, i ulike fylker, er de her ansett som to lokaliteter, dog upresist angitt.
Herbariebeleggene kan også tolkes i samme retning (se under Oppland).
Sommerfelt var sogneprest i Ringebu i Gudbrandsdalen fra 1827 til sin død i 1838 etter å ha
kommet hjem fra Danmark etter frigjøringen i 1814. Han tok sin teologiske embedseksamen i
1816. I 1818 fikk han prestetjeneste i Saltdal og senere i Asker fra 1824 til 1827 (Lindblom
1839a, Eckblad 1995). Han foretok en botanisk reise til Vestlandet i 1827, men hans funn av
honningblom i Ringsaker er ikke nevnt i hans reiseberetning fra denne turen (jfr. Sommerfelt
1828). Det har ikke vært mulig å finne nærmere omtale av lokaliteten. Den kan ha vært i tiden
som sogneprest i Ringebu, kanskje gjort på en reise til en kollega nær prestegården i
Ringsaker. UTM-koordinaten er satt mellom prestegården i Ringsaker og Lågen hvor det kan
ha vært brukbare lokaliteter omkring 1830, NN(W) 935,532.
Kollektet inneholder to eksemplarer hvorav det ene har knoll.
3.a. Ringsaker. (Nes), Helgøen, Grimsrud. Ca PN(E) 07,37. 4.7.1863. Axel Blytt.
O 62129. [6 eks.med knoll]
b. Helgøen, Grimsrud. 4.7.1863. A.Blytt. BG 11755. Påskrift: 100 moh. [5 eks. med
knoll]
c. Helgøen, Grimsrud. 4.7.1863. Mathias Numsen Blytt. BG 11756. Påskrift: 100 moh.
[4 eks., 3 med knoll]
d. Helgøen i Mjøsen ved Grimsrud. 4.7.1863. A.Blytt. UPS V-233528 (sammen med
UPS V-233527). [10 eks, 9 med knoll, 1 bare rosett]
Litt.: A: ”Ved Gaarden Grimsrud fandt jeg paa en noget fuktig Eng Herminium monorchis”
(Blytt 1864: 4).
B: ”Helgøen i Mjøsen” (A.Bl.) (Blytt og Blytt 1876: 1275).
C: Kunne ikke finne Herminium ved Grimsrud (Lind-Jenssen 1952: 71-72).
D: ”Engangsfunn fra Nes (Ringsaker), 1863, antakeligvis for lengst utgått” (Halvorsen og
Fagernæs 1980b: 75).
E: Ringsaker. Nes: Helgøya, Grimsrud PN 07,33. 4.7.1863 Axel Blytt. Hb O 62129.
(Often og Haugan 1994: 43).
F: Ringsaker: 2 lokaliteter (A.Blytt 1876), usikre, sannsynligvis utgått. (Høiland 1996:
25). [Høiland omtaler denne lok. samt foregående.]
G: Ettersøkt på Helgøya uten resultat (Haugan og Often 1998: 33).
Grimsrud gård på Helgøya ligger på skifer, men kalkholdige bergarter med mjøskalk,
pentameruskalk og skifer med graptolitter finnes sentralt på øya og mot ØNØ. I SSØ finnes
skifrige bergarter med orthocerkalk og svart skifer (Lind-Jenssen 1952: 8). De geologiske
forholdene for vekst av Herminium burde således ligge godt til rette på Helgøya.
Blytt (1864: 4) besøkte Helgøya i 1863 og beskriver deler av vegetasjonen slik: ”Skovengene,
der i Almindelighet vare bevoxede med temmelig fjerntstaaende, tykstammede, høie og
frodige Birkestræer med løvrige Kroner, rødmede paa sine Steder af Gymnadenia conopsea
og Orchis maculata”. Blytt forteller videre at ”Ved Gaarden Grimsrud fandt jeg paa en noget
fuktig Eng Herminium monorchis og mellem denne Gaard og Hovelsrud voxte Pyrola
chlorantha hist og her i Skoven”.

Lind-Jenssen (1952) fant verken honningblom, brudespore eller furuvintergrønn i 1951 på
Helgøya, men spredte forekomster av flekkmarihand. Det er tydelig at det har skjedd store
endringer i vegetasjonen på Helgøya på disse 90 år.
68
Tidlig på 1950-tallet beskrives Helgøya som at størstedelen av øya er ryddet og dyrket (Lind-
Jenssen 1952: 15). Grimsrud gård nevnes som en gård med en del kunstenger, bl.a. 400 m
sørøst for gården beskrives en kunsteng dominert av rødkløver ifølge Lind-Jenssen (1952: 62)
som besøkte området 25.8.1951. 250 m sørøst for Grimsrud var det i 1951 en kornåker (s. 65).
Ved enkelte gårder ble også gårdsplassene inventert, deriblant Grimsrud gård (s. 71-72), uten
at det ble funnet eller nevnt aktuelle områder for vekst av Herminium. I 1951 beskrives
naturenger flere steder, bl.a. én ca 200 m N for Grimsrud, men disse har ingen fuktmarksarter
som kan gi grunnlag for at Herminium kunne passe inn (s. 77). Det ser snarere ut til at
interessante arter i landbruket som grove gress og urter er fremelsket på det som er kalt
naturengene, begge forhold vanskelig å forene med trivsel for honningblom. Helgøya
beskrives som fattig på myr (s. 114). De myrpartier som fortsatt fantes i 1951 beskrives som
små, grøftet, oppdyrket eller gjengrodd.
Om forekomst av honningblom skriver Lind-Jenssen (1952: 161) at siden Blytt besøkte øya
”har meget natureng blitt brutt opp og dyrket. En kan vel derfor ikke se bort fra den mulighet
at Herminium monorchis av denne grunn kan være helt forsvunnet fra Helgøyas flora.” Nå har
tydeligvis både Ove Dahl i 1902, Ivar Jørstad i 1914 og Bernt Lynge ca 1920 besøkt Helgøya
på jakt etter planter, sistnevnte mest etter lav, men ingen av dem nevner honningblom fra sine
besøk (Lind-Jenssen 1952: 22). Dette kan bety at arten forsvant allerede på 1800-tallet herfra.
”Helgøya er meget godt kartlagt med hensyn på botanisk mangfold av blant andre Finn
Wischmann 1958-60 og Anders Often et al. ca 2005 uten funn av arten. Lokaliteten har trolig
vokst igjen, blitt dyrket opp eller gjødslet. Det er svært liten sjanse for at arten finnes på
Helgøya i dag” (Reidar Haugan pers. medd. 3.5.2009).
Grimsrud gård ligger på vestsiden av Helgøya i Mjøsa og med et sannsynlig areal som en
gang var aktuelt for honningblom, innenfor PN(W) 068-075,337-343. Herfra er det samlet 25
eksemplarer hvor 23 har knoll og ett eksemplar er bare en rosett.
4.a. Tynset. Tønsæt. 1866. Boye Strøm (hrb. J.Dyring). BG 11757. [1 eks. med knoll]
Litt.: A: Tynset. Tønset. Ca NQ 92,06. B.Strøm. Hb B. (Often og Haugan 1994: 43).
B: ”Tynset: 1 lokalitetet, usikker, mulig utgått” (Høiland 1996: 25).
C: Lokaliteten i Tynset er så upresis angitt at den er umulig å oppsøke (Haugan og Often
1998: 32).
Dette gamle funnet fra Tynset har det ikke vært mulig å finne nærmere lokalisering av.
Lokaliteten er ikke nevnt i Norges Flora (Blytt 1861, Blytt og Blytt 1876) eller i den
interfolierte floraen med mange håndskrevne opplysninger fra Axel Blytts hånd, hvor de fleste
er blitt med i den ferdigtrykte utgaven. Dette funnet kjente tydeligvis ikke Blytt til.
Det blir mest spekulasjoner å forsøke og angi potensielle lokaliteter i Tynsetområdet, men
avmerkingen på kart er satt ved UTM NQ(W) 92,06.
Det finnes en innsamling herfra med ett eksemplar med knoll.

69
5.a. Åsnes. Konglebek i Solør. PN(E) 63,23. 1837. Qvigstad. O 62127. [1 eks.med knoll]
b. Konglebæk i Solør. Udat. (1837). Mathias Numsen Blytt. O 62131 (sammen med O
62130). [2 eks.med knoll]
[Nevnt som ”Solør: Konglebæk” i A.Blytts protokoll Flora Norvegica II, s. 391,
originalen oppbevares på NHM, Oslo.]
(c). Åsnes. Solør. 1873. Nils Bryhn. BG 11754. [7 eks. med knoll]
[Nevnt som ”Solør (Bryhn herb).” i A.Blytts protokoll Flora Norvegica II, s. 391,
originalen oppbevares på NHM, Oslo.]
Litt.: A: ”Sjælden. Ved Konglebæk” (Blytt 1840: 257).
B: ”.. mell. Kongsvinger och Elverum vid Konglebæk” (Hartman 1843: 284, 1849: 227,
1854: 247, 1858: 224, 1861: 234, 1864: 192, 1870: 205).
C: ”Mer almindelig i Soløer, Østerdalen og Gudbrandsdalen til en Høide af omtrent 2000
Fod over Havet” (Blytt 1861: 350).
D: Åsnes: 1 lokalitet (M.N.Blytt 1861), usikker, mulig utgått (Høiland 1996: 25).
E: ”Konglebæk i Solør” Kollektene a. og b. er nevnt, men Blytts kollekt er oppført
udatert [slik som på originalinnsamlingen]. Ansett som samme lok som Baltehøl
[Baltebøl] og gitt UTM ca UH 36,23 (Often og Haugan 1994: 43).
Konglebæk i Solør er en gård som ligger ca 1,7 km VNV for Flisa sentrum, på nordsiden av
Glomma, drøye 200 moh. Det kan synes som om honningblom ble samlet fra flere
nærliggende områder (se lok. 4 og 5) og Blytt (1861) angir honningblom som en ganske
alminnelig art i Solør, dog sjelden ved Konglebæk (Blytt 1840). Aktuelt areal omkring gården
kan være PN(W) 632-638,233-238.
”Jeg besøkte området i forbindelse med feltarbeid på knottblom. Området har grodd igjen
med gråor-heggeskog, evt. blitt bygd ut eller drenert” (Reidar Haugan pers. medd. 3.5.2009).
Honningblom ble samlet herfra i 1837 og kanskje så sent som i 1873 uten at Bryhns
innsamling med sikkerhet er fra samme lokalitet. Om vi går ut fra dette, foreligger det 10
eksemplarer herfra, alle med knoll.
6.a. Åsnes. Baltebøl [tidligere feiltolket som ’Baltehøl’], Aasnes paa Jordet. Kun dette ene
Exemplar fandtes. UH(E) 38,23 [i sonebelte 33]. 17.7.1912. Olinus Nyhuus. O 62126.
[1 eks.med knoll]
Litt.: A: ”Åsnes. 1 eks. på et jorde i 1912” (Halvorsen og Fagernæs 1980b: 75).
B: ”Baltehøl.” Etiketten nevnt i sin helhet [med gammel fortolkning] med UTM UH
38,23 (Often og Haugan 1994: 43).
(C): ”Åsnes, Flisa, ikke gjenfunnet” (Haugan og Often 1998: 32). [Opplysninger fått av
Klaus Høiland (pers. medd. 19.11.2008), UH(W) 37,23, kan tolkes som at det skal
finnes et belegg herfra, men dette er ikke sett. Opplysningen er derfor slått sammen
med lokaliteten over.]
Baltebøl ligger ca 1,5 km Ø for Flisa sentrum på Ø-siden av elva Flisa, ca 190 moh. Aktuelt
område kan ligge innenfor PN(W) 668-670,232-235 (i sonebelte 32, i sonebelte 33 blir
lokaliteten UH(E) 38,23). Her fant Olinus Nyhuus ett eksemplar i 1912, som han samlet med
knoll, og senere har ingen funnet honningblom her eller angitt nærmere lokalitet eller
utvikling på stedet. Vi må imidlertid regne lokaliteten for uaktuell i dag for honningblom.
Generell litteratur fra Hedmark:

70
1. Often et al. (1998: 92) angir fem lokaliteter i Hedmark som kan merkes inn på kart
(kart 223), og med Haugan og Often (1998) som kilde oppgis honningblom fra
Hedmark fra ”få funn på frisk, baserik og åpen beitemark. Ganske sikkert forsvunnet
fra fylket”. Inkluderer vi også mindre godt dokumenterte opplysninger fra fylket, må
vi regne seks eller sju lokaliteter i Hedmark.
Den eldste innsamling ble gjort trolig omkring 1830 og den siste i 1912. I Hedmark fantes det
tidligere rikelige forekomster av honningblom, særlig nord i Mjøsa, men det nærmer seg
hundre år siden sist den ble sett i fylket.
F. MØRE OG ROMSDAL
1. Litt.: A: Kristiansund og Omegn (Larsen og Greve 1870: 75).
B: ”Christianssund (if. Greve)” (Blytt og Blytt 1876: 1275).
(C): “Chrsund. (Gr. [= Henrik Greve])” (A.Blytts protokoll Flora Norvegica II, s. 391,
originalen oppbevares på NHM, Oslo).
D: ”fra Hvaløerne til Kristianssund” (Blytt og Dahl 1902-06: 230).
E: ”Fuktige steder, meget sjelden, Kr.sund (nordgrense)” (Sundfær 1923: 69).
F: ”Fukt. enger på kalk; til Kristiansund sj.” (Sørensen 1941: 36).
G: ”Kristiansund: 1 lokalitet (A.Blytt 1876) sannsynligvis feilangivelse” (Høiland 1996:
25).
H: ”The uncorroborated find in Kristiansund (Larsen and Greve 1870) is considered too
doubtful for recognition” (Økland og Økland 1996: 61).
I: Angitt av A.Blytt i 1876, sannsynligvis feil ifølge Høiland (1996) (Jordal og Gaarder
1998: 65).
Det er ikke funnet nærmere lokalitetsangivelse eller annen opprinnelse til Larsen og Greves
(1870) påstand om forekomst av honningblom i Kristiansund. Klaus Høiland (pers. medd.
19.11.2008) har antydet at Johan Emanuel Wikström kan ha gitt opplysninger om Greves
funn, kanskje fra omkring 1850, i sine ”Årsberättelser om framstegen uti botanikk”, men
nærmere om dette er ikke funnet.
Kristiansund ligger så vidt langt unna nærmeste dokumenterte lokalitet med honningblom, at
det er mest naturlig å tro at opplysningen beror på en feil, selv om mange floraforfattere har
festet tilstrekkelig tillit til opplysningen slik at de har inkludert den i sine floraoversikter.
G. NORDLAND
1. Litt.: A: Om Herminium Monorchis: ”En allmän växt i medlersta Europa, i Rysska
Lappmarken: Ruprecht. I norska Nordland Swartzii Herb. – I Sibirien allmän”
(Wikström 1854: 103).
B: ”i norska Nordland” (Swartzii Herb. if. Wickstrøm Årsber. 1850: 103” (Blytt og Blytt
1876: 1275).
C: ”Skal ifølge Bl. Norg. Fl. p. 1275 i Schwartzii hb (i Wickstrøm Aarsb. 1850 p. 103)
angives at vokse i norska Nordland” (Dahl 1893: 43).
D: ”.. den usannsynlige angivelse av .., Herminium Monorchis (Fl. Norv. 644 for
Porsanger, angitt i Wikströms Årsberättelse 1850 s. 103, for ”norska Nordland” fra
O.Swartz’ herb., men ellers ikke kjent fra det nordlige Norge.” (Dahl 1934: 3-4).

71
E: Et belegg av honningblom fra ”norska Nordland” inngikk i O.Swartz’ herbarium, men
noen nøyaktig lokalitet er ikke kjent (jfr. Blytt 1892, Dahl 1893: 47, Dahl 1934: 3-4).
Senere funn av arten er ikke kjent (Alm 1992: 128).
F: ”En lokalitet, tvilsom (T.Alm pers. medd.)” (Høiland 1996: 25).
Det er ikke funnet nærmere omtale eller datering for denne opplysningen utover hva Johan
Emanuel Wikström angir fra Olavus Swartz’ herbarium (Wikström 1854: 103) og som er
gjengitt av flere forfattere.
Det har vært vanskelig å finne igjen herbariet etter Swartz som eventuelt kunne vise
honningblom fra nordområdene. Hverken Riksmuseet i Stockholm eller herbariet i Uppsala
kunne hjelpe med dette.
Nå har J.E. Wikstrøm samlet en del av Swartz’ publikasjoner og botaniske innsats i en egen
publikasjon (Wikstrøm 1829). Her finnes også to biografier skrevet av henholdsvis
C.Sprengel og C.A.Agardh. Begge forteller at Swartz reiste i ulike deler av Sverige i 1789 og
1790, og at Swartz reiste mye i Vest-India, men at han i Norden besøkte Finland, Gotland og
Øland ved siden av at han i 1807 reiste ”nach den nördlichen Landschaften Schwedens”
(Agardh 1829: XXV).
Intet tyder på at Swartz noen gang har vært i norske nordområder. Han har derimot vært i
”norra Norrl.” i Sverige, og det kan ha skjedd en forveksling med ”norra Nordland” i en eller
annen sammeheng som kan ha forledet tolkningen inn på Norge. Om Swartz fant
honningblom i svenske Norrland, er usikkert, men den er omtalt funnet så langt nord som til
Umeå ifølge Th.M.Fries som siterer Carl von Linnés Flora Lapponica fra 1737 (Linnæus
1737) i svensk oversettelse ”En enda gång af mig iakttagen ved Umeå Lappmark” (Fries
1905: 213). Funnet er imidlertid senere dratt i tvil da Hultén (1950, 1971) plasserer et
spørsmålstegn ved Umeå i nord-Sverige.
H. OPPLAND
1.a. Dovre. 1828. Wilhelm Boeck. O 87316. Beleggets tre eks. er nummerert med påskrift:
”1. [1 eks.] Dovre 1828 W.Boeck” [M.N.Blytts scr.]; “2. [2 eks.] Sine loco (Dovre?)”
[A.Blytt scr.]. [3 eks. med knoll]
b. Dovre. Udat. Mathias Numsen Blytt scr. NLH 10138. [1 eks. med knoll]
Litt.: A: ”overalt i øvre Gudbr.d. (W.Boeck)” (A.Blytts protokoll Flora Norvegica II, s. 391,
originalen oppbevares på NHM, Oslo).
B: ”Dovre: 1 lokalitet, usikker, mulig utgått” (Høiland 1996: 25).
Det finnes ingen nærmere lokalisering av denne lokaliteten utover ”Dovre” og ”øvre
Gudbrandsdalen” hvor det ifølge Carl Wilhelm Boeck fantes honningblom mange steder. For
kartfesting, som åpenbart blir usikker, er det valgt fra utløpet til bekken Einbugga og langs
Lågen til Dovre sentrum, NP(W) 122-128,724-732.
Det finnes bare to herbariebelegg herfra som kan være fra samme lokalitet, hvor det ene er
datert 1828, med til sammen 4 eksemplarer hvor alle har knoll. Med stor usikkerhet overfor
lokaliseringen, synes det likevel som om ingen har funnet honningblom så nær Dovre sentrum
i ettertid.

72
2.a. Jevnaker. Dal i Jevnaker. 17.8.1849. Hans Thomas Meinich. O 87301. [2 eks. med
knoll]
b. Dal i Jevnaker. NM(W) 77,86. 17.8.1849 H.T.Meinich (hrb. J.M.Norman). TRH
167615. [8 eks., 6 med knoll]
(c). Lands Præstegaard, Dal i Jevnaker 24.-27.9.1849 -/9.1849. H.T.Meinich (hrb. Chr.
Sommerfelt). O 87302. [1 eks. med knoll]
[Her angis to lokaliteter, de burde vært registrert adskilt, men det finnes bare ett
eksemplar.]
Litt.: A: ”Jevnaker (Meinich)” (Blytt og Blytt 1876: 1275).
(B): ”Dal i Jevnager (M. [=H.T. Meinich])” (A.Blytts protokoll Flora Norvegica II, s. 391,
originalen oppbevares på NHM, Oslo).
C: ”Jevnaker: 1 lokalitet (A.Blytt 1876), usikker, sannsynligvis utgått” (Høiland 1996:
25).
Lokaliteten ligger på sørøst-siden av Randsfjorden. Gården Dal ligger ganske nær fjorden
med muligheter for beite- og slåttemarker mellom gården og fjorden, trolig innenfor NM(W)
767-770,859-861.
Ingen synes å ha funnet honningblom her etter Meinich i 1849. Dagens botanikere kjenner
ikke til aktuelle lokaliteter i området (Anders Breili pers. medd. 21.11.2008).
Om vi regner med ”felleskollektet” under (c), er det samlet 11 eksemplarer hvorav ni har
knoll herfra.
3.a. Lillehammer (Fåberg). Fliflet. NN(W) 709-719,812-817. 7.1866. Otto Theodor Kinck.
O 87315. [5 eks., 4 med knoll]
b. Faaberg. 7.7.1866. O.T.Kinck [samler er påført senere]. NLH 10131. [2 eks., 1 med
knoll]
Om denne lokaliteten forteller Anders Breili (pers. medd. 21.11.2008): ”Lokaliteten har trolig
ligget i nærheten av Fliflet gård vest for Jørstadmoen i Lillehammer. Området er i dag preget
av landbruk, ispedd skogteiger og krattskog. I dalbunnen finnes oppdyrkede landbruksarealer
på elvesletter. Det er sannsynlig at en lokalitet for honningblom kan ha ligget i tilknytning til
kulturmark/fukteng på elveslettene. Uansett finnes det ikke lenger særlig interessant,
tradisjonell kulturmark i området. Mest trolig er lokaliteten oppdyrket i dag, men det kan ikke
utelukkes at lokaliteten er tidligere kulturmark/fukteng som nå er grodd igjen.”
Lokaliteten er kartfestet til NN(W) 709-719,812-817. Her foreligger bare én innsamling, fra
1866, fordelt på to museer. Kollekt b. er antatt å være fra samme lokalitet som den første da
datoen sammenfaller. Om antagelsen er riktig er det samlet til sammen sju eksemplarer
hvorav fem har knoll herfra.
4.a. Lillehammer (Fåberg). V. Skurva. NN(W) 813-823,789-798. 8.7.1868. Otto Theodor
Kinck. O 87312. [4 eks., alle med knoll]
Om denne lokaliteten forteller Anders Breili (pers. medd. 21.11.2008): ”Skurva er en bekk/elv
som renner fra skogsområdene ovenfor byen og gjennom nordre bydel av Lillehammer.
Utvilsomt fantes det betydelige arealer med kulturmark i dette området frem til så seint som
etter 2. verdenskrig. I dag er Skurva stedvis lagt i rør og omgitt/nedbygd av boliger. Det
finnes enkelte partier med oppdyrka jordbruksarealer langs bekkedraget. Sannsynligvis har

73
lokaliteten for honningblom gått tapt i forbindelse med omlegging av landbruket eller ved
nedbygging til boligformål. Utbygging langs Skurva har skjedd i flere omganger gjennom
1900-tallet. Det er vanskelig å se for seg områder lenger opp langs bekkedraget som kan ha
hatt egnede forhold for honningblom, men at det har vært mindre partier med kulturmark også
her kan ikke utelukkes. Lokaliteten er nesten sikkert nedbygd av boliger eller sterkt berørt av
tekniske inngrep i dag.”
Aktuelt areal er lokalisert til NN(W) 813-823,789-798. Det finnes bare én innsamling herfra, i
1868, som inneholder fire eksemplarer, alle med knoll.
5.a. Nord-Fron. Viig i Kvam. NP(W) 380-387,365-373. Udat. (1849). Johannes Museæus
Norman. O 87310. [12 eks., 10 med knoll]
b. Vik i Kvam, Udat. J.M.Norman O 87310B. [3 eks., alle med knoll]
c. Ad Gudbrandsdaliam. Udat.. J.M.Norman (hrb. P.Svendsen). O 87309. [5 eks. med
knoll]
d. Ad Gudbrandsdalen. Udat. J.M.Norman (hrb. E.Fries). UPS V-233522. [5 eks. med
knoll]
e. Ad Gudbrandsdaliam. Udat. J.M.Norman. BG 15702. [1 eks. med knoll]
(f). Guldbrandsdalen. Udat. Elias Fries. UPS V-233520. [3 eks., 2 med knoll]
[Trolig Normans kollekt fra E.Fries’ herbarium da E.Fries neppe har samlet planter i
Gudbrandsdalen.]
(g). Guldbrandsdal in Norvegia. Udat. Anon. C, Herm.3, (to lok. på samme ark). [5 eks.
med knoll]
(h). Nord-Fron. Kvam. NP(E) 35-38,36-37. 6.8.1911. Anon. TROM 12231. [3 eks. med
knoll.]
Litt.: A: “Lige ved Skiftet Viig samlede jeg Herminium Monorchis, ..” (Norman 1851: 214).
B: ”Nord-Fron: 1 lokalitet, usikker, mulig utgått” (Høiland 1996: 25).
[Høiland regner lokaliteten ”Vik i Kvam” som samme lokalitet som den i Øyer
”mellom Vik og Solheim”.]
Vik (Viig) i Kvam ligger ca 2 km øst for Kvam stasjon ved E6, nær den delen av Lågen som
kalles Øvju. Norman angir at han fant honningblom ”ved Skiftet Viig” som tolkes til NP(W)
380-387,365-373. I dag er det usannsynlig at honningblom kan finnes her da moderne
landbruk preger arealet omkring Vik gård og mellom gården og Lågen.
Det finnes fem kollekter som ganske sikkert er fra denne lokalitet da Norman har spredt sine
kollekter til flere museer og samlere. Fries og kollektet i København er mer usikkert, men kan
trolig være fra samme lokalitet med samme kilde da Elias Fries neppe har vært i Norge ifølge
en svensk bibliografi som fremstiller ham som en person som reiste lite. Han var på sin
lengste reise som deltager på et naturforskermøte i Berlin (http://susning.nu/Elias_Fries).
Så finnes det et uklart kollekt (h) både med med hensyn til lokalitet og samler, men som er
ført hit da det angis fra ”Kvam”. Om vi antar disse kollektene stammer fra samme lokalitet
finnes det 38 individer hvorav 35 har knoll.
6.a. Nordre Land. Land, emel. Öst Sinnens kyrka o Gefle [?]. 15.7.1869. Carl Reuterman.
GB 18972 (på samme ark som GB 18971). [3 eks. med knoll]
b. Nordre Land. (Østsinnen). Rud. NN(W) 576-585,455-463. 14.7.1906. Randor Eretius
Fridtz 21262. O 87303. [8 eks., 7 med knoll]
Litt.: A: ”Ved Rud, Annexets Præstegaard, voxte Herminium Monorchis” (s. 9). ”Rud i

74
Ostsinnen (! [=A.Blytt]). Blomsterne lugte som honning” (s. 116) (Blytt 1864).
B: ”Rud i Ostsinnen, Annex til Land” (! [= A.Bl.]) (Blytt og Blytt 1876: 1275).
(C): ӯstsinnen i Land (! [=A.Blytt]) (A.Blytts protokoll Flora Norvegica II, s. 391,
originalen oppbevares på NHM, Oslo).
(D): ”Ruud i Østsinnen, Annex til Land (A.Blytt)” (A.Blytts interfolierte flora I, s. 350,
originalen oppbevares på NHM, Oslo).
E: ”Land” (Dahl 1908:20).
F: ”Langt sjeldnere er nogle andre orkideer, nemlig den spæde, 1-bladete microstylis
monophyllos med bittesmaa gulgrønne blomster i en lang akslignende klase, den er
kun fundet faa steder i amtet, især i Land. Honningblom (herminium monorchis), hvis
tætte, gulgrønne blomsteraks dufter honning, vokser i samme egne som foregaaende,
og …” (Resvoll 1913: 30).
G: ”Østsinni, enkeltfunn 1906” (Halvorsen og Fagernæs 1980b: 75).
[Henviser til O 87303 som er eneste kollekt herfra i NHM.]
H: ”Nordre Land: 1 lokalitet (A.Blytt 1876), usikker, sannsynligvis utgått” (Høiland
1996: 25).
Prestegården i Nordre Land heter Rud og må være det samme som ”Ruud i Østsinnen” (jfr.
Blytts notater), NN(W) 577-586,455-462. Her beskrives funn av honningblom fra før 1864
(jfr. Blytt 1864), mens de eldste herbariekollekter herfra synes å være fra 1869. Siste sikre
dokumentasjon herfra er fra 1906.
Det er intet som tyder på at honningblom kan finnes her i dag da moderne landbruksdrift og
nedbygging preger området (Geir Gaarder og Anders Breili pers. medd.).
Det foreligger 11 eksemplarer herfra hvorav 10 har knoll.
7.a. Ringebu. Elstad i Ringboe. NP(W) 619-633,185-202. 7.1824. Mathias Numsen Blytt.
O 87304 (sammen med O 87305). [5 eks. med knoll]
(b). Guldbrandsdalen. 7.1824. M.N.Blytt. O 87305 (sammen med O87304). [5 eks. med
knoll]
c. in Guldbrandsdalen pr Elsta. Udat. Anon. C, Herm.1. [3 eks. med knoll]
(d). Gudbrandsdalen. Udat. M.N.Blytt. O 87307. [10 eks., 9 med knoll]
(e). In pratis humidis Gulbrandsdaliæ Norvegiæ centralis. Udat. M.N.Blytt.
UPS V-233521. [3 eks. med knoll]
(f). Guldbrandsdalen. Udat. M.N.Blytt. BG 15701. [1 eks. med knoll]
(g). Gudbrandsdalen. Udat.. M.N.Blytt. TROM 12228. [4 eks. med knoll]
(h). Gudbrandsdalen. (1800-tal). U.koll.. S 12818 (sammen med ÖG 5255, ÖG 5256). [2
eks. med knoll]
(i). Gausdal[?] Ad flumen Gusdal. 1830. M.N.Blytt scr. NLH 10134. [2 eks, med knoll,
men her har tydeligvis vært 6 planter opprinnelig – rester etter limbånd fra 4 eks. som
er fjernet.]
(j). Ringeboe in pratis. 7.u. år. Søren Christian Sommerfelt. O 87306. [1 eks. med knoll]
[Sommerfelt var prest i Ringebu fra 1827 til 1838. Omtalt som ”Ringebo (Sommerfelt
herb.)” i A.Blytts protokoll Flora Norvegica II, s. 391, originalen oppbevares på NHM,
Oslo.]
(k). Ringebo. Udat. M.N.Blytt. O 87338 (sammen med O 87335, O 87336, O 87337).
[antall er angitt under O 87335, Telemark.]
(l). Ringebo. 1873. Wilhelm Hiorth. BG 11759. [2 eks. med knoll]
(m). Gudbrandsdalen, Riingebu. 16.7.1904. Per Söderlund. S 12819. [10 eks.med knoll]

75
n. Elstad, ca 500 m over der campingen ligger i dag. Her var det den gang en slåttemark
hvor honningblom vokste ganske tallrik (flere ti-talls) langs slåttekantene ned mot
Lågen. 1948. Senere er stedet gjødslet og pløyd, og den var utgått ved et besøk her, ca
1970. Johan Kielland-Lund (pers. medd. 17.11.2008).
Litt.: A: ”Guldbrandsdalen” (Hartman 1832: 236, 1838: 206, 1843: 284).
B: ”Guldbrandsd.” (Hartman 1849: 227, 1854: 247, 1858: 224, 1861: 234).
C: ”Guldbrandsd. m.fl.st.” (Hartman 1864: 192, 1870: 205).
(D): ”Gudbrandsdalen: Elstad”; ”Elstad paa Sanden (Lg [= Carl Johan Lindeberg])”
(A.Blytts protokoll Flora Norvegica II, s. 391, originalen oppbevares på NHM, Oslo).
E: ”Ringebu: 2 lokaliteter, usikre, mulig utgått” (Høiland 1996: 25).
[Høiland sikter til denne samt lokaliteten ved Tromsnes.]
I Axel Blytts protokoll Flora Norvegica II, s. 391, omtales Sommerfelts herbariebelegg fra
”Ringebo” i tillegg til lokalitet ”Elstad”, og ”Elstad paa Sanden (Lg)”, alle i Gudbrandsdalen.
Opplysningene kan derfor oppfattes som minst to lokaliteter. Da det ikke er funnet nærmere
detaljer om hvor Sommerfelt gjorde sin innsamling, eller om Blytt og Lindeberg har funnet
honningblom på samme sted, er disse opplysninger behandlet som én lokalitet knyttet til nær
Lågen ved Elstad, NP(W) 620-626,187-199. Litteraturhenvisninger til det upresise
”Gudbrandsdalen” er også ført hit da denne lokaliteten er den eldste fra dalen.
M.N.Blytt samlet honningblom herfra i 1824 som dermed blir en av de eldste daterte kollekter
fra Norge av arten. Etter P.Söderlunds innsamling i 1904 finnes ingen sikre opplysninger om
honingblomst herfra.
Kollekt (i) ”Ad flumen Gusdal” er vanskelig å stedfeste. En tolkning kan være Gausdal, men
da denne dalen ikke nevnes i litteraturen av Blytt i ettertid, er det grunn til å tvile på dette.
Etiketten synes å være tolket riktig, tilsynelatende siktes det da til Gausdal (Gusdal), men på
grunn av manglende omtale i litteraturen, må vi heller tro det siktes til en forkortelse av
Gudbrandsdal, på tross av at årstallet 1830 ikke sammenfaller med andre innsamlinger fra
Blytts hånd. Så langt er ingen daterte funn av honningblom kjent fra 1830, så åpenbare
løsninger er ikke funnet. Det mest nærliggende er kanskje å tro at det kan være et mottatt
kollekt fra Søren Chr. Sommerfelt, og som M.N.Blytt skriver etiketten til, presten som var i
området (primært Ringebu) fra 1827-1838, uten at andre holdepunker for dette er kjent.
Området omkring Elstad består i dag av oppdyrkede elvesletter/flommark, skog,
flommarksskog, E6 og krattskog/gjengrodd kulturmark i lia opp fra dalbunnen. Rester av
interessant kulturmark finnes i lia ovenfor E6 ved dalbunnen, men dette er først og fremst
tørrbakker som neppe har egnet seg for honningblom. Kanskje fantes den en gang på
kulturpåvirket fukteng langs Lågen som i dag er oppdyrket eller grodd igjen. Dersom
lokaliteten har vært i dalbunnen, er det trolig at lokaliteten er oppdyrket i dag. Dersom
lokaliteten har ligget i dalsiden, er det sannsynlig at den er gjengrodd. Honningblom finnes
neppe i dette området i dag (Anders Breili pers. medd. 21.11.2008). Johan Kielland-Lund
(pers. medd. 17.11.2008), som er den siste som kan bekrefte honningblom herfra, i 1948,
forteller at han ved et senere besøk, ca 1970, opplevde stedet som oppdyrket, gjødslet og slitt
pga en campingplass i nærheten, og dermed uaktuell for honningblom som i 1948 vokste
langs slåttemarkskanter i flere titalls individer ned mot Lågen.
Om vi anser de angitte kollektene fra samme lokalitet, er det (med unntak av kollekt (k) som
er havnet under Telemark) samlet 52 eksemplarer hvorav minst 47 med knoll herfra.

76
8.a. Ringebu [Fåvang] Tromsnæs. NP(W) 63,14. 7.1894. Anon. (hrb. J. Rekstad). TRH
167611. [6 eks.med knoll]
b. Ringebo, Gudbrandsdalen. 1894. John B.Rekstad. C, Herm.5. [8 eks. med knoll]
c. Ringebo, Gudbrandsdalen. 1894. J.Rekstad (hrb. C.H.Ostenfeld). C, Herm.4. [5
eks.med knoll]
d. Ringebu. Tromsnæs, Ringebu, Gudbrandsdalen. 9.7.1896. J.Rekstad. O 87313. [8 eks.
med knoll]
e. Ringebu. (Gudbrandsdalen) Tromsnes. 9.7.1896. J.Rekstad (hrb. R.Fridtz 9666).
Påskrift: ”nederste blad kortere og tungeformet”. O 87313B. [10 eks. med knoll]
f. Ringebu. Tromsnæs, Ringebu, Gudbrandsdalen. 9.7.1896. J.Rekstad. BG 11760. [8
eks., 7 med knoll]
g. Ringebu. Tromsnæs, Ringebu, Gudbrandsdalen. 9.7.1896. J.Rekstad. BG 11761. [8
eks., 7 med knoll]
h. Ringebu Tromsnæs, Ringebu, Gudbrandsdalen. 9.7.1896. J.Rekstad. KMN 26838. [6
eks. med knoll, noen inkomplette]
Lokaliteten ved Tromsnes har trolig ligget i området omkring der elva Tromsa renner ut i
Gudbrandsdalslågen, mellom Fåvang og Lågen, NP(W) 629-634,138-147. Navnet Tromsnes
er angitt på kart der Fåvang sentrum ligger i dag. Området er i dag et tettsted med boliger og
næringsarealer, i tillegg til oppdyrka arealer i dalbunnen. Dersom lokaliteten for honningblom
har ligget i dalbunnen, kan det ha vært i tilknytning til kulturpåvirket fukteng og flommark.
Disse arealene er i dag oppdyrket eller utsatt for tekniske inngrep (E6, flomforbygninger/
kanalisering/drenering). I overgangen mellom dalbunn og dalside er arealer bygd ned av
boliger og næringsbygg, og er høyst sannsynlig uaktuell for honningblom i dag (Anders Breili
pers. medd. 21.11.2008).
Det foreligger innsamlinger herfra fra tidsrommet 1894-1896 av samme samler. Til sammen
er det samlet 61 eksemplarer hvorav 59 med knoll.
9.a. Ringebu. ”Tvåjord Ø for Fåvang kirke, øvre side av Gopollveien nær veikrysset
Fåvang – Tvåjord, ca 300 moh. Jon Fryjordet i brev til Finn Wischmann, datert
14.7.1954.
Lokaliteten er beskrevet ganske nøyaktig i brevet til F.Wischmann, NP(W) 655-657,106-109.
Jon Fryjordet (f. 1923) er kontaktet for om mulig å få tak i flere opplysninger om lokalitet,
forekomst og status, etc. Han forteller at han husker bestanden godt ved veiskillet han beskrev
i brev til F.Wischmann. Det var grasmark der den gangen og bestanden var liten, kanskje bare
4-5 eksemplarer. Han husker honningblom herfra bare denne ene gangen, og ved et besøk i ca
1957 var den ikke der. Han har aldri senere vært på dette stedet for å se etter arten. Det ble
dessverre ikke tatt noe bilde eller belegg fra forekomsten, men han er nokså sikker på at
bestemmelsen var riktig (Jon Fryjordet pers. medd. 27.4.2009).
Det synes å være liten grunn til å tvile på disse opplysninger selv om ingen dokumentasjon
finnes utover brevet fra 1954 samt minnene om funnet i ettertid.
10.a. Sel. Laurgård i Sell. NP(W) 214-226,568-581. Udat. (1849). Johannes Musæus
Norman. 2 ark, O 87311. [9 eks. med knoll]
Litt.: ”Sel: 1 lokalitet, usikker, mulig utgått” (Høiland 1996: 25).

77
Laurgård i Sel ligger ved NP(W) 214-226,568-581. Her foreligger bare én innsamling som er
antatt å være samlet i 1849 da Norman var på tur i Gudbrandsdalen dette året (jfr. Norman
1851).
”Jeg har inventert i området rundt Laurgård et par ganger de siste årene og har ikke sett noen
miljøer der som etter min kunnskap om artens livskrav tilsier at den fortsatt vokser der.
Generelt er det nok mange spennende funn som i sin tid ble gjort rundt Laurgård som det nå
er lite spor etter” (Geir Gaarder pers. medd. 17.11.2008).
Området omkring Laurgård har i dag preg av å være et mindre tettsted med boligbebyggelse
og landbruksarealer. Fortsatt finnes enkelte rester med gjengroende, relativt artsrik
kulturmark/tørreng i området. Trolig kan det ha vært artsrik og interessant kulturmark på det
som i dag er oppdyrkede landbruksarealer. Lokaliteten er trolig oppdyrket eller nedbygd
(Anders Breili pers. medd. 21.11.2008).
Det foreligger bare én innsamling herfra med ni eksemplarer, alle med knoll.
11.a. Søndre Land. Mellem Lands prestegård og Kirken. NN(E) 67,38. Udat. Mathias
Numsen Blytt. O 62130 (sammen med O 62131). [3 eks. med knoll]
b. Lands Prestegaard. 29.6.1845. Hans Christian Printz. O 87299. [1 eks. med knoll]
c. Lands Prestegaard. 29.6.1845. H.C.Printz. NLH 10137. [2 eks. med knoll]
d. Lands Prestegaard. 29.6.1845. H.C.Printz. TRH 167613. [1 eks. med knoll]
e. Lands Prestegaard. NN(W) 67,38. 1845. H.C.Printz. TRH 167614. [3 eks., 2 med
knoll]
f. Fluberg Kirke. NN(W) 677-678,383-385. 22.7.1849. H.C.Printz (hrb. Chr.
Sommerfelt). O 87300. [4 eks. med knoll]
g. Land, Fluberg. 22.7.1849. Hans Thomas Meinich. BG 11758. [4 eks. med knoll]
(h). Lands Præstegaard, Dal i Jevnaker 24-27.9.1849 -/9.1849. H.Th.Meinich.
[Kollektet angir to lokaliteter, men bare ett individ; tatt med under ”Dal i Jevnaker”.]
Litt.: A: ”Kun i Lands lavere Dele ved Fluberg (Printz), ..” (Blytt 1864: 116).
B: ”Lands Præstegaard, Jevnaker (Meinich)” (Blytt og Blytt 1876: 1275).
C: ” ..kun funnet 1845-1849, nå utgått” (Halvorsen og Fagernæs 1980b: 75).
D: ”Søndre Land: 1 lokalitet (A.Blytt 1876), usikker, sannsynligvis utgått” (Høiland
1996: 25).
Området mellom dagens Fluberg kirke og prestegården (tidligere Lands prestegård) ligger ved
NN(W) 679-680,384. Her ble honningblom samlet fra 1845 til 1849 ifølge herbariebelegg.
Ingen har gjenfunnet arten her, og vi må anta den for lengst er utgått.
Om vi ekskluderer kollekt (h) fordi denne er tatt med under ”Dal i Jenvaker” (blandet
kollekt), er det samlet 17 eksemplarer herfra hvorav 16 har knoll.
12.a. Sør-Fron. Hunddorp, Gudbrandsdalen. Udat. Anon. BG 15705. [2 eks. med knoll]
[”Oden v Hunddorp, NP 49,25”, if. Finn Wischmann, notat NHM.]
Litt.: (A): ”Odem, Froen” (A.Blytts protokoll Flora Norvegica II, s. 391, originalen
oppbevares på NHM, Oslo).
Lokaliteten er upresist angitt på etiketten, men notat i Axel Blytts protokoll, tolket av Finn
Wischmann til ”Oden ved Hunddorp”, gir oss informasjon om lokaliteten. Oden, som gården
heter i dag, er et bruk like nord for Hundorp sentrum. Om en tenker seg aktuelt område rundt

78
gården og ned til Lågen samt strandengene langs elva ligger lokaliteten innenfor NP(W) 493-
499,249-259. Ingen har antydet at området kan ha aktuelle lokaliteter med honningblom i dag.
Det finnes ett kollekt herfra med ukjent samler og år, men det må være før 1898 (A.Blytts
dødsår). Kollektet viser to individer, begge med knoll.
13.a. Sør-Fron. Segelstad. NP(W) 507-513,255-261. 16.7.1942. Johannes Lid.
O 87314, X-l. [6 eks., 4 med knoll]
Litt.: (A): Segelstad 16.7.1942: ”Ned mot åkeren på kalkgrunn: Herminium monorchis,
nokre eks. i blomster” (J.Lids dagbok, originalen oppbevares på NHM, Oslo).
B: ”Sør-Fron: 2 lokaliteter usikre, mulig utgått” (Høiland 1996: 25).
[Høiland tar med både Segelstad og Hundorp her.]
Segelstad er en gård i dalsiden nordøst for Hundorp sentrum, ca 1 km øst for Sør-Fron kirke.
Selve gården ligger på 470 moh, men det er mest sannsynlig lokaliteten lå nedenfor gården
ifølge Lids dagboksnotater. Lokaliteten blir likevel en av de høyestliggende i landet. Aktuelt
areal for arten kan være NP(W) 507-513,255-261.
Området er i dag sterkt preget av landbruk og det finnes vekselvis moderne dyrkingsarealer/
beiter og eldre kulturmark i området. Segelstad ligger innenfor det som er kategorisert som
det nasjonalt viktig kulturlandskapet Frya – Harpefoss. Sannsynligvis er tidligere lokalitet for
honningblom i dag oppdyrket/gjødslet kulturmark (Anders Breili pers. medd. 21.11.2008).
Det finnes ett kollekt herfra, samlet i 1942, med seks individer hvorav fire har knoll.
14.a. Vågå. Ottadal, Vaage, ved Veien. 1862. Fritz Hoch. O 87317. [5 eks. med knoll]
(b). Høire Side af Veien paa græsbunden Mark tæt ved Skar i Vaage. Udat. ”Hoch?”
Kollektor er trolig skrevet av A.Blytt (scr.) O 87318. [8 eks., 7 med knoll]
(c). Vaage. 1877. Alfred Bryn. O 87319. Påskrift: ”Det er også belegg i TRH Fundet av
Alfred i Vaage i Gudbrandsdalen. [1 eks. med knoll]
(d). Fundet af Alfred i Vaage i Gudbrandsdalen. Udat. Anon. TRH 167619. [1 eks.med
knoll]
Ottadalen er upresist angitt da den strekker seg i ca tre mils lengde fra Otta til Vågåmo (Vågå
sentrum). Går vi ut fra at kollektene er samlet fra samme område, noe som slett ikke bør være
tilfelle, kan vi lokalisere området ved veien øst for Skår-gårdene (Skar) på vestsiden av
Lalmvatnet i Ottadalen, NP(W) 140-141,543-547, et område som gjerne kan ha hatt
lokaliteter for honningblom. Nå finnes det lignende navn (Skårvangen) nord for Vågå
sentrum, men dette området synes mindre aktuelt for honningblomlokaliteter.
Det finnes fire kollekter som er ført hit, men hvor usikkerheten er stor mht både samler,
lokalitet og tidspunkt. Om vi går ut fra at disse stammer fra samme område finnes det 15
eksemplarer herfra hvorav 14 er med knoll samlet fra 1862 til 1877.
15.a. Vågå. Vaage, Tholfstad. 28.7.1869. Carl Reuterman (hrb. N.A.Johanson).
GB 19829. [8 eks., 7 med knoll]
Tolstad (Tholfstad) ligger på østsiden av Lalmvatnet hvor det mellom gården og vannet kan
finnes egnede arealer, NP(W) 146-152,554-559. Andre innsamlinger fra Vågå kan stamme fra

79
samme lokalitet som denne, men uklare lokalitetsangivelser gir ingen videre holdepunkter for
dette. Ingen har antydet at det kan finnes honningblom her lenger.
Det finnes bare ett sikkert funn herfra, fra 1869, som inneholder åtte eksemplarer hvorav sju
har knoll.
16.a. Vågå, Viste, i sørvendt bakke ovenfor gården, ett eksemplar fotografert, ikke
gjenfunnet siden, 430-480 moh. NP(E) 011,595. 5.7.1980. Einar Timdal. (pers. medd.)
Litt.: A: ”Vågå: 2 lokaliteter, 1 intakt (men dårlig, E.Timdal pers. medd.), 1 usikker, mulig
utgått.” (Høiland 1996: 25).
[Høiland slår de eldre angivelser fra Vågå sammen til en lokalitet.]
B: Nordherad, Vågå. ”Den eneste kjente, mulig intakte forekomsten av den direkte truede
arten honningblom i innlandet i Norge finnes innenfor Vistehorten naturreservat, og
dette forsterker ytterligere de store verneverdiene i området” (s. 9, 33). Tilsvarende er
nevnt på s. 27 hvor det i tillegg er med en tabell som viser en lokalitet for arten med ett
funn og E.Timdal som muntlig kilde. ”Einar Timdal fant og fotograferte honningblom
(E) i einerkratt på lokaliteten i 1980 (Einar Timdal pers. medd.), og dette er den eneste
kjente, mulige intakte forekomsten av arten i innlandet i Norge (ikke gjenfunnet etter
1980)” (s. 39) (Larsen et al. 2006).
Einar Timdal (pers. medd. 19.11.2008) forteller om funnet: ”Honningblom ble funnet i
bakken over gården Viste i Vågå, trolig 5.7.1980. Jeg har vært på Viste flere ganger senere,
men er ganske sikker på at det var på den første turen jeg fant honningblom. Lavene jeg
samlet er fra denne UTM-koordinat. Honningblommen vokste blant einerkratt mens lavene
vokste på åpen jord og knauser. Jeg fotograferte arten da jeg ikke hadde sett den før, men
tenkte ikke mer på den - jeg lette etter lav! Kan ikke huske flere enn ett eksemplar. Jeg mener
et foto (dias) ble gitt til museet, men det er visst ikke i samlingen i dag. Flere har sett bildet da
jeg viste det blant annet i et NBF-foredrag på Blindern om steppelavfloraen i Gudbrandsdalen
en gang på 80-tallet.”
Geir Gaarder (pers. medd. 17.11.2008) forteller at ”verken jeg, Bjørn Harald Larsen eller
andre som har botanisert i området i nyere tid (gjelder trolig også Jarle I. Holten og Reidar
Haugan) har gjenfunnet arten der. Området (slik jeg har forstått stedet av Reidar Haugan)
benyttes til storfebeite og har antagelig vært i kontinuerlig god hevd hele tiden. Hvis det har
vært en liten bestand kan jo tilfeldigheter ha tatt knekken på den. Vi (Bjørn Harald Larsen og
jeg) har for øvrig ikke kommet over det vi tror er egnede miljøer for arten under
kulturlandskapskartlegginger i Sel og Vågå de siste to årene (men her bør det nok tas
forbehold basert på vår rimelig mangelfulle kjennskap til arten), på tross av et stort antall
verdifulle kulturlandskap der med mange rødlistede karplanter (også arter som tidligere ikke
er funnet så langt nord i fylket, som enghaukeskjegg og solblom.)”
Andre botanikere forteller at ”området ved Viste har fortsatt mye interessant og artsrik
kulturmark, men dette er vesentlig tørrbakker/tørrenger. Fuktigere/middelsfuktig mark synes å
være mer sannsynlige livsmiljøer, men er sterkere rammet av gjengroing. Det er heller ikke
usannsynlig at det kan ha vært arealer som i dag er oppdyrket som tidligere kan ha hatt
livsmiljø for honningblom. Mest trolig er lokaliteten ikke påvirket av tekniske inngrep, men
gjengrodd, og dersom den kan lokaliseres mer nøyaktig burde den kunne være aktuell for
restaurering, selv om den neppe er aktuell for honningblom i dag. Området er for øvrig i det
nasjonalt viktige kulturlandskapet Nordherad. Jeg får følelsen av at flere av honningblomlokalitetene
i Oppland kan ha vært beliggende i overgangen mellom dalside og

80
nedenforliggende flatere områder, slik som elvesletter. Utstrømming av baserikt grunnvann i
bunnen av dalsider/lisoner (punktkilder, kildehorisonter) kan kanskje ha vært attraktive
områder for slåtteng/kulturpåvirket fukteng. Lokaliteten ved Viste i Vågå er nok den i fylket
som har hatt lengst forekomst av honningblom. Lokaliteten er sannsynligvis intakt, dvs. ikke
påvirket av oppdyrking/nedbygging/tekniske inngrep, og burde derfor kunne være aktuell å
undersøke nærmere” (Anders Breili pers. medd. 21.11.2008).
”Jeg har befart liene rundt Vistegårdene i Nordherad flere ganger. Har aldri truffet på denne
arten. På tross av at området fremdeles har store åpne beitearealer har jeg et inntrykk av at
gjengroingen av spesielt de fuktige arealene har vært ganske kraftig (spesielt med gråorheggeskog),
også langs bekkene. Beitearealene i dag er derfor mest av de tørre typene. Jeg har
vært oppmerksom på arten i forbindelse med noen mindre, fuktige/sesongfuktige arealer som
jeg ville tro at arten kunne finnes, men har ikke sett den. Opp for Viste har det i de siste årene
vært benyttet geit som beitedyr, noe som selvfølgelig tar mye skog og kratt, men dette beitet
har også vært altfor hardt, og mange rødlista lavarter lider meget sterkt av det i Vistehorten
naturreservat. Det er mulig at geitebeitet også går unødvendig sterkt utover karplantefloraen”
(Reidar Haugan pers. medd. 3.5.2009).
Lokaliteten ligger 0,5 km vest for Vågå sentrum overfor gården Viste, NP(W) 011,593, på
nordsiden av Vågåvatnet. Eneste dokumentasjon herfra er et foto som for tiden er på avveier,
men det er liten grunn til å tvile på angivelsen. Området ligger innenfor Vistehorten
naturreservat, men har ikke vært sett siden oppdagelsen i 1980. Området bør inventeres og
eventuelt skjøttes med tanke på muligheter for fortsatt vekst av honningblom.
17.a. [Østre Toten] Toten. Udat. Søren Christian Sommerfelt. O 87298. [1 eks. med knoll]
(Det står ”hrb. S.C.Sommerfelt” på kollektet, noe som tolkes som at samler er en
annen, men Blytt regner Sommerfelt som samler.)
Litt.: A: ”Toten, Ringsaker (S.Somf.)” (Blytt og Blytt 1876: 1275).
B: ”Toten: 1 lokalitet (A.Blytt 1876), usikker sannsynligvis utgått” (Høiland 1996: 25).
C: For upresis til å kunne oppsøkes (Haugan og Often 1998: 32-33).
Det har ikke vært mulig å finne nærmere lokalisering av dette funnet fra Toten. Hos Blytt og
Blytt (1876) nevnes Toten sammen med ”Ringsaker”, og dette kan tolkes som to lokaliteter
med samme kilde. At stedsnavnene i tillegg ligger i to ulike fylker, styrker denne oppfatning.
Sommerfelt nevner ikke honningblom fra sin botaniske reise til Vestlandet i 1827 hvor han
reiser over store deler av Hedmark og Oppland (Sommerfelt 1828). Det synes derfor som om
funnet er gjort etter denne reise, ca 1830, men før 1838 (Sommerfelts dødsår). Den upresise
UTM-koordinaten er satt nær grensen mellom Østre og Vestre Toten, NN(W) 30,95.
Upresise lokaliteter kan vanskelig inventeres. Geir Gaarder (pers. medd. 17.11.2008) forteller:
”Både jeg og dels andre har kartlagt såpass grundig på Toten de siste 20 årene, uten å se
snurten av egnede miljøer for denne arten der lenger (eller andre interessante arter som
svartkurle og brunskjene for den saks skyld). Ganske opplagt for lengst forsvunnet fra
kommunen(e). De kalkrike fuktengene som arten er knyttet til forsvant nok helst fra Toten for
godt over 50 år siden.” Anders Breili (pers. medd. 21.11.2008) samstemmer i denne
vurderingen.
Det finnes én innsamling herfra med ett eksemplar med knoll.

81
18.a. Øyer. Gudbrandsdalen, mellem Vik og Solheim. 1854. Mathias Numsen Blytt.
O 87308. [9 eks. med knoll]
b. Gudbrandsdalen mellom Vik og Solheim. 1854. Axel Blytt. TROM 12229.
[2 eks. med knoll]
c. Mellem Vig og Solhjem i Gudbrandsdalen. 7.1854. A.Blytt. UPS V-233527 (sammen
med UPS V-233528). [5 eks. med knoll]
(d). Gudbrandsdal. 1854. A.Blytt. BG 15703. [3 eks. med knoll]
(e). Gudbrandsdal. 1854. A.Blytt. BG 15704. [2 eks. med knoll]
f. Mell. Vig og Solheim. Udat. Anon. (hrb. Fritz Hoch). Påskrift: ”Solheim (alias
Revolen) i Øyer cfr. M.N.Blytts reise 1854”. (trolig J.Lids scr. if. B.P.Løfall pers.
medd.). O 87308B. [3 eks. med knoll]
[Kollektet stammer fra F.Hochs herbarium og er trolig en parallell til far og sønn Blytt
da Hoch ikke har andre innsamlinger fra området ifølge databasen på NHM (if. B.P.
Løfall pers. medd.).]
Litt.: (A): ”Mellem Vig og Solheim” (A.Blytts protokoll Flora Norvegica II, s. 391,
originalen oppbevares på NHM, Oslo).
Det kan være uklart hvor denne lokaliteten ligger da både Solheim og Vik er steder i Nord-
Fron ikke langt fra Kvam (se lok. under ”Vik i Kvam”), dog ikke så nær hverandre at en slik
lokalitetsbeskrivelse er åpenbar hvor hører hjemme. Nå ser det ut som om far og sønn Blytt
reiste via Solheim i Øyer, ifølge påskrift på kollekt f. I så fall er det trolig Solheim straks nord
for Øyer sentrum som er aktuell lokalitet. Dette bestyrkes ved kommentar ”Revolen”, som er
et eldre navn (Revolden) på en oppdelt eiendom hvor Solheim i dag er gitt bruksnummer 1.
Vik er et navn som i dag går under navnet Lånke (if. matrikkelutkastet for Oppland fra 1950),
snaut 2 km nord for Solheim. Antatt lokalitet er derfor angitt nær Lågen mellom disse
eiendommene, NN(W) 744-758,940-950.
Det er sannsynlig at de mer upresise etiketter bør regnes som dubletter fra samme lokalitet da
innsamlingene har samme årstall, 1854.
Ifølge Anders Breili (pers. medd. 21.11.2008) er området i dag preget av jordbruk, E6 og
gjengroende/gjengrodd kulturmark. Mest trolig er lokaliteten for honningblom blitt dyrket opp
i moderne tid og for lengst ødelagt som aktuell for honningblom.
Fra lokaliteten finnes 24 individer, alle med knoll.
Generell litteratur fra Oppland:
1. ”Gudbrandsdalen fra Fåberg til Dovre, 9 lok., 7 lok. er kun funnet før 1910, de nyeste
funn er fra Sør-Fron 1942 og Fåvang 1954. Status er meget usikker” (Halvorsen og
Fagernæs 1980b: 75).
I. SOGN OG FJORDANE
1. Litt.: A: ”Jeg har seet Exemplarer af den fra et enkelt Sted i Bergens Stift (Blaaberg i
Aardal)” (Blytt 1861: 350).
B: ”M. sj. og kun i Aardal if. Bl. N. Fl. voxer den ved Blaaberg” (Blytt 1869: 181).
C: ”Bergen st. Aardal enl. Bl.” (Hartman 1879: 292).
(D): ”Sogn: ..Blaaberg i Aardal (Chr.Smith)” (A.Blytts protokoll Flora Norvegica II, s. 391,
originalen oppbevares på NHM, Oslo).

82
Blåberg er et fjell, NNV for Årdalsvatnet, vest for Øvre Årdal sentrum, men hvor det ved
utløpet av elva, der Øvre Årdal ligger i dag, kan ha vært vekst av honningblom, MN(W) 347-
355,976-982. I Axel Blytts opprinnelige notater er Christen Smith angitt som kilde, men dette
er utelatt i den trykte utgaven (jfr. M.N.Blytt 1861). Smith returnerte fra sin reise via Sogn i
1812. I et brev til Jens Wilken Hornemann skriver han at etter denne reisen hadde han samlet
”et læs mosser og lichenes, hvis undersøgelse vil ta meget lang tid”, men disse samlinger
synes dessverre å ha gått tapt (Jørgensen 2007: 64).
Det er usikkert om de øvrige to lokalitetene i Sogn, Mo og Svalheim, er andre enn ’Blåberg’,
men da disse lokalitetene ligger øst for Øvre Årdal blir disse behandlet som forskjellige. Det
kan også være tolkningsmuligheter i litteraturen til å opprettholde tre lokaliteter i Sogn og
Fjordane.
I bind 1 av Norges Flora går det fram at Blytt (1861) har sett eksemplarer fra Blåberg, men
dette kollekt er ikke med sikkerhet gjenfunnet, se innledningen til Utbredelseskapitlet og
under ”ikke stedfestede kollekter”.
2. Litt.: A: ” M. sj. og kun i Aardal ..;W. [Wulfsberg] og jeg fant den ved Mo og Svalheim.”
(Blytt 1869: 181).
B: ”Mo i Aardal (Wulfsberg)” A.Bl. (Blytt og Blytt 1876: 1275).
(C): ”Sogn: ..Mo i Aardal (! [Axel Blytt])” (A.Blytts protokoll Flora Norvegica II, s. 391,
originalen oppbevares på NHM, Oslo).
(D): ”Mo i Aardal (Wulfsb & AB.1867)” (A.Blytts interfolierte flora I, s. 350, originalen
oppbevares på NHM, Oslo).
E: ”Årdal: Øvre Årdal: Moa UTM MN 37,98 ca 100 moh. Status: Sett ca 1850, nå utgått”
(Økland og Økland 1988a: 27).
Moa i Årdal ligger øst for Øvre Årdal sentrum mellom dette og Fugleåsen. Ved elvas utløp
ved Øvre Årdal gjennom Moadalen kan det ha vært aktuelle strandenger eller beitemarker
tidligere, MN(W) 373-377,981-985. Ifølge Blytts notater er funnet gjort i 1867, men ingen
innsamling er kjent herfra.
Rune Halvorsen og Tonje Økland oppsøkte området 12.8.1985, men konstaterer at lokaliteten
i dag er ødelagt av bebyggelse (Økland og Økland 1988a).
3. Litt.: A: ”M. sj. og kun i Aardal ..;W. [Wulfsberg] og jeg fant den ved Mo og Svalheim.”
(Blytt 1869: 181).
B: ”Svalheim” (Wulfsberg) A.Bl. (Blytt og Blytt 1876: 1275).
(C): ”Sogn: Svalheim.. (! [=Axel Blytt])” (A.Blytts protokoll Flora Norvegica II, s. 391,
originalen oppbevares på NHM, Oslo).
(D): ”Svaleim .. (Wulfsb & AB. 1867)” (A.Blytts interfolierte flora I, s. 350, originalen
oppbevares på NHM, Oslo).
E: Årdal: Øvre Årdal: Svalheim, UTM MN ca 38,99 50 moh. Status: Sett ca 1850, nå
utgått” (Økland og Økland 1988a: 27).
Svalheim er en gård i Årdal som ligger øst for Tronteigen ikke langt fra Øvre Årdal sentrum.
Aktuelle lokaliteter kunne vært på flatmarka mellom gården og mot elva, MN(W) 383-
386,994-997. Ifølge notater fra A.Blytt ble honningblom konstatert her i 1867, men ingen
innsamling er kjent.

Rune Halvorsen og Tonje Økland oppsøkte området 12.8.1985, men konstaterte at arten er
forsvunnet herfra.
Generell litteratur fra Sogn og Fjordane:
1. ”Aardal i Sogn” (Blytt 1870: 23).
2. ”En del planter forekommer utenfor Østlandet bare i Sogn, f. eks. Herminium
monorchis ..” (Lye 1967: 108).
3. ”Sogn og Fjordane. Øvre Årdal, 2 lok., begge enkeltfunn fra omkring midten av
forrige århundre.” (Halvorsen og Fagernæs 1980b: 75).
4. ”Årdal: 3 lokaliteter (M.N.Blytt 1861, A.Blytt 1869, 1876), 2 utgått (Økland og
Økland 1988c), 1 usikker” (Høiland 1996: 25).
83
Det ser ikke ut som det foreligger spesifiserte herbariebelegg fra Sogn og Fjordane. Se likevel
omtalen av kollektet i København under ”Norge, ikke stedfestede kollekter” hvor det finnes
ett eksemplar med knoll, muligens fra Sogn og Fjordane.
J. TELEMARK
1.a. Kviteseid. Kirkebø i Øvre Thelemarken. ML(W) 69-70,84-85. Udat. [1838 if. FW,
notat NHM]. Mathias Numsen Blytt. O 87335 (sammen med O87336, O 87337,
O87338). [Totalt på arket, minus Hvalers ene, avmerkede eks., finnes 6 eks. med knoll
fordelt på tre kollekter/lokaliteter, uten av antall eks. er fordelt på lokalitetene.]
Litt.: A: ”Hviteseid” (Printz) (Blytt og Blytt 1876: 1275).
(B): ”Hvidesø .. (Pr. [=Hans Christian Printz])” (A.Blytts protokoll Flora Norvegica II, s.
391, originalen oppbevares på NHM, Oslo).
[Wille (1902) angir to lokaliteter med H.C. Printz som kilde i Kviteseid.]
C: ”Paa Veien til Midtsund i Hvideseid ved Gaarden Kirkeby” 14.7.1843 if. Printz (Wille
1902: 73).
Kirkeby i Kviteseid er kartfestet til ML(W) 699-700,850-851. Honningblom ble oppdaget her
tidligst av M.N.Blytt, trolig i 1838, men etter at H.C.Printz var her i 1843 har ingen gitt
opplysninger om funn av arten her. Det er lite sannsynlig den finnes her i dag.
Kollektet herfra består av en blanding fra flere kollekter hvor bare eksemplarer fra Hvaler i
Østfold er særskilt avmerket som derfra. De øvrige regnes derfor med herfra, dvs at det finnes
seks eksemplarer med knoll i herbariene.
2.a. Kviteseid. Vraadal. Udat. Mathias Numsen Blytt. T ??. (1838 if. FW, notat NHM.)
[Kollektet er ikke funnet igjen. Minst ett eks. må ha vært med på kollektet.]
b. Hæggeland i Vraadal. ML(W) 54-55,80. 2.+ 4.8.1898. Ove Dahl. O 87345. [3 eks.
med knoll, 2 av dem også med sideknoll]
c. Vraadal, Hæggeland nær Vraaliosen. ML(E) 55,80. 2.8.1898. Ove Dahl.
TROM 12227. [6 eks. med knoll]
d. Vraadal, Hæggeland. 4.8.1898. O.Dahl. O 87346. [17 eks. med knoll]
e. Vraadal, Hæggeland. ML(W) 54-55,80. 4.8.1898. O.Dahl. TRH 167617. [12 eks., 10
med knoll]
f. Vraadal i Telemarken, paa fugtige bakkeskraaninger ved veien langs Vraavand, meget
hyppig. ML(W) 65-66,75-76. 7.1908. Baard Kaalaas. O 87347. [4 eks., 3 med knoll]

84
Litt.: A: ”Om forekomsten i Vrådal skriver B.Kaalaas på etiketten: ”Paa fuktige
bakkeskraaninger ved veien langs Vraavand, meget hyppig.”” (Halvorsen og Fagernæs
1980b: 75).
B: ”siterer B.Kaalaas’ etikett fra 1908: ”the road along Vråvatn, very frequent”, ikke
gjenfunnet (Økland og Økland 1996: 61).
C: ”Kviteseid: 2 lokaliteter, usikre, mulig utgått” (Høiland 1996: 25).
[Høiland omtaler Vrådal og Kirkebø fra Kviteseid.]
Vrådal i Kviteseid langs Vråvatnet er kartfestet til ML(W) 547-553,797-801. Her fantes det
åpenbart store bestander ifølge B.Kaalaas for hundre år siden, kanskje fordelt på flere ulike
lokaliteter. Honningblom ble oppdaget her trolig av M.N.Blytt allerede i 1838, men det er
usikkert hvor denne innsamlingen finnes i dag. Arten er ikke gjenfunnet her etter 1908.
Det finnes til sammen 43 eksemplarer herfra hvorav minst 40 har knoll, to eksemplarer i
tillegg med sideknoll.
3. Litt.: ”Ved Nordgaarden i Hvideseid i stor Mængde ” 2.8.1843 if. Printz (Wille 1902: 73).
Nordgården i Kviteseid er kartfestet til ML(W) 684-691,870-880. H.C.Printz forteller om
store mengder her i 1843. Så langt vi kjenner finnes ingen spesifikk innsamling herfra, og det
ser heller ikke ut som om andre har vært på denne lokaliteten eller ettersøkt honningblom her
i ettertid.
4.a. Notodden. Telemarken, Hitterdals kyrka. Ca NM 09,04. 1856. Theodor Magnus Fries.
UPS V-233526. [6 eks. med knoll]
Litt.: ”Notodden: 1 lokalitet, usikker, muligens utgått” (Høiland 1996: 25).
Hitterdals kirke har i dag navnet Heddal kirke. Her var Theodor M. Fries og samlet
honningblom i 1856, ca NM(W) 091-105,040-048. Det er ikke funnet nærmere beskrivelse av
lokaliteten, og det synes ikke som om lokaliteten har vært ettersøkt i ettertid. Må trolig regnes
som utgått herfra i dag.
Det finnes seks eksemplarer herfra, alle med knoll.
5. Litt.: A: ”Silgjord (Printz)” (Blytt og Blytt 1876: 1275).
(B): ”Sillejord (Pr. [=Hans Christian Printz])” (A.Blytts protokoll Flora Norvegica II, s.
391, originalen oppbevares på NHM, Oslo).
C: Printz besøkte ”Silgjord” i 1843, men noterte ikke Herminium fra Skorvefjeld eller
Brokefjeld i Sillejord. Dette er presentert i brev fra H.C.Printz til N.Wille (s. 73).
Wille konkluderer derfor med at ”Da det er lite sandsynligt, at en saa overordentlig
omhyggelig og nøiaktig Mand som Distriktslæge Printz skulde have forglemt at notere
Herminium Monorchis, om han havde fundet den i Seljord og da heller ikke
Exemplarer af den findes fra Seljord i Universitetets Herbarium, er det rimeligst, at
antage at Angivelsen om dens Fund i Seljord i ”Norges Flora”, beror paa en
Misforstaaelse, idet formodentlig en af Lokaliteterne i Hvideseid er forvexlet med
Seljord” (Wille 1902: 74).
D: ”Seljord: 1 lokalitet (A.Blytt 1876), usikker, mulig utgått” (Høiland 1996: 25).
Seljord sentrum ligger i nordenden av Seljordsvatnet med utløp av flere elver som kan ha
egnet seg for honningblom, ML(W) 788-795,932-951. Nå er opplysningen med H.C.Printz

85
som kilde dratt i tvil da han ikke nevner den fra Seljord i sin beretning til N.Wille (jfr. Wille
1902). Lokaliteten er likevel gitt omtale, samt avmerket på kart, da han åpenbart må ha gitt
A.Blytt beskjed om funnet fra Seljord. Wille (1902: 73) presiserer at opplysninger om
plantefunnene fra Printz i 1843 er fra Skorvefjeld og Brokefjeld, og det kan være Printz ikke
fant honningblom i disse egnene, men i lavlandet på samme tur.
Wille har rett i at det ikke er funnet noe belegg etter Printz herfra, og at dette kan tas til
inntekt for at opplysningen fra Seljord kan bero på en misforståelse, skjønt Printz er nevnt
som kilde mange steder i Norges Flora av far og sønn Blytt uten at det kan gjenfinnes noe
tilhørende belegg i dagens museer.
6.a. Tinn. Tin, Thellemarken. 1839 (27.6.1839 er senere påført av F.Wischmann scr.).
Alexis E. Lindblom. O 87339. [2 eks. med knoll]
b. Tind, Telemarken Norveg. 27.6.1839. A.E.Lindblom L 1226174. [1 eks. med knoll]
c. Ostbygd, Tind i Tellem. 27.6.u.å. Anon. (hrb. Hartman). UPS V-233523. [1 eks. med
knoll]
(d). Telemarken in Norvegia. Udat. Anon. C, Herm.3, (to lok. på samme ark). [2 eks., 1
med knoll]
(e). Telem. Dale. 1.7.1870. Jacob Spångberg. UPS V-233524. [3 eks. med knoll.]
Litt.: A: Tind. ”Herminium Monorchis (i Östbygden ..)” (Lindblom 1839b: 61-62).
B: ”Tind” (Hartman 1843: 284, 1849: 227, 1854: 247, 1858: 224, 1861: 234, 1864: 192,
1870: 205).
C: ”Ostbygden i Tin (Lindblom)” (Blytt og Blytt 1876: 1275).
(D): ”Ostbygden i Tind (Lbl)” (A.Blytts protokoll Flora Norvegica II, s. 391, originalen
oppbevares på NHM, Oslo).
På gamle kart kalles området nord for Tinnsjøen ”Östbygden”. Nå har flere av kollektene ført
hit upresise lokalitetsangivelser, men litteraturen gis oss grunn til å tro at de stammer fra
samme område. Kollektet fra Carl Johan Hartmans herbarium er trolig samlet av A.Lindblom
da datoen er sammenfallende om årstallet mangler. Kollektet som oppbevares i København, er
høyst usikkert om stammer herfra, men synes å være fra tidlig 1800-tall.
Jacob Spångbergs kollekt fra ”Dale” 1870 er også høyst usikkert om hører hit. Det finnes
mange steder i Telemark med navnet Dale. Veien mot Rjukan er en mye beferdet strekning
for tilreisende, og det kan for eksempel ha vært Dale sørøst for Rjukan hvor navnene Dale
øvre og Dale nedre, Dalsgrendi og Dalelia ligger på nordsiden av elva. Han kan også ha vært
nordvest for Bandaksvatnet hvor det heter Dalen og hvor honningblom er samlet av både
M.N.Blytt og H.C.Printz tidligere (se lok. 10), men ikke så sent som i 1870. Det kan også ha
vært samlet i Vestfjorddalen hvor bare ”Dal” også forekommer (jfr. lok. 8.g.), men i så fall
var Spångberg den første til å påvise honningblom der, noe som er usannsynlig ifølge
litteraturen. Han tas derfor med her, men hvor sisteåret, 1870, må settes i en parentes. Med
tilgang til flere herbariebelegg etter Spångbergs tur i Norge (få norske kollekter er ennå
dataregistrert i svenske herbarier), kan det kanskje avgjøres hvor han fant honningblom i
Telemark.
Nøyaktig hvor i Østbygden honningblom ble samlet av Alexis Lindblom, er uklart, men
kanskje mellom veien langs elva og ned til stranden ved Tinnsjøen hvor det på kart kan se
gunstig ut, MM(W) 902-907,505-508. Ingen har oppgitt området som aktuelt for
honningblom i ettertid uten at den er kjent aktivt ettersøkt.

86
Som nevnt er det usikkert om det er samlet noe herfra utover innsamlingene i 1839, men går
vi ut fra at de angitte kollekter stammer fra denne lokalitet, finnes det ni eksemplarer herfra
hvorav åtte har knoll.
7.(a). Tinn. Westfjorddalen, Thelemarken. 7.1877. Baard Kaalaas. BG 11766. [1 eks. med
knoll]
(b). Vestfjorddal. 7.1880. Nils Bryhn. O 87342. [3 eks. med knoll]
(c). Vestfjorddalen. 7.1880. N.Bryhn. BG 11767. [6 eks. med knoll]
(d). Vestfjorddal i Telemarken. 25.7.1887. K.Jonsen. BG 11768. [2 eks. med knoll]
e. Tinn. Mogen i Vestfjorddalen. MM(E) 77,38. 7.1895. Baard Kaalaas (hrb. Kr. August
Nøkleby). O 87341(A). [5 eks., 4 med knoll]
f. Tinn. Mogen i Vestfjorddalen. 7.1895. B.Kaalaas. O 87341(B). [5 eks. med knoll]
g. Mogen, Dal (Telemarken). 7.1895. B.Kaalaas (hrb. R.Fridtz 9668). O 87341(C). [5
eks. med knoll]
Litt.: (A): ”Vestfjorddalen (if. Bryhn)” (A.Blytts interfolierte flora I, s. 350, originalen
oppbevares på NHM, Oslo).
B: ”Vestfjorddalen (Kaalaas)” (Blytt 1882: 7).
C: ”Vestfjorddalen: på mange steder i tusindvis, i størst mængde ved veien nær gården
Mogen (if. K.[= B.Kaalaas])” (Blytt 1897: 14).
(D): ”Vestfjorddalen (lærer Jonsen in herb. Dyring)” (A.Blytts interfolierte flora I, s. 350,
originalen oppbevares på NHM, Oslo).
E: ”Vestfjorddalen, in many places in thousands” (Blytt 1897: 14; Økland og Økland
1996: 61).
F: ”Blytt (1897) skriver om forekomsten i Mæl (Tinn): “..flere steder i tusindvis..””
(Halvorsen og Fagernæs 1980b: 75).
G: ”Tinn: 1 lokalitet (A.Blytt 1876), usikker” (Høiland 1996: 25).
H: Fra slutten av forrige århundre [dvs 1800-tallet] foreligger opplysninger om at arten
hadde rikelige forekomster i indre Telemark; bl.a. om forekomsten i Mæl, Tinn ” ..
flere steder i tusindvis ..” (Faktaark TBF if. Solvang 1999: 88).
I Vestfjorddalen er det sannsynligvis samlet honningblom fra flere lokaliteter da det i
litteraturen angis ”på mange steder i tusindvis” (Blytt 1897: 14), men hvor særlig området
omkring Mogen gård utmerker seg. Det er Baard Kaalaas som er primærkilde til denne
presisering. Han samlet også moser fra distriktet. I moseherbariet ved NHM, Oslo, ligger fire
kollekter datert fra 14.7.1895 (1 etikett) og 16.7.1895 (3 etiketter) hvor det på en av de
sistnevnte står: ”Vestfjorddalen: Mogen nær Ørnæs” (Bjørn Petter Løfall pers. medd.).
Lokaliteten stedfestes derfor langs veien mellom de nærliggende gårdene Mogen og Ørnes,
MM(W) 866-873,433-437.
Fra Vestfjorddalen foreligger det innsamlinger fra 1877-1895, til sammen 27 eksemplarer
hvorav 26 har knoll. Etter 1895 er det ikke kjent at noen aktivt har ettersøkt lokaliteten, men
få tror den i dag kan finnes igjen. I dag kalles nordsiden av Vestfjorddalen ofte Mæl.
8. Litt.: (A): Tinn. ”Stegerud i Telem. (Kgd. [= ?]”) (Axel Blytts protokoll Flora Norvegica
II, s. 391, originalen oppbevares på NHM, Oslo).
Stegarud (Stegerud) er en gård som ligger på østsiden av Tinnsjøen i Hovin med beitemarker
særlig på sørsiden, MM(W) 953-956,431-434. Gården ligger på 570 moh og selv om
beitemarkene i sør ligger noe lavere, er lokaliteten en av de høyeste for honningblom i Norge.

87
Det foreligger bare denne litteraturopplysningen herfra med ukjent kilde (”Kgd” ?). Den synes
heller ikke nevnt spesifikt i Norges Flora, men inkluderes av den mer upresise ”Hist og her i
Nedre Telemarken” (Blytt 1861: 350). Når den ble notert herfra, er også usikkert, men må
være fra før Axel Blytts dødsår, 1898.
9.a. Tokke (Lårdal). Huverstadfjeld i Eidsberg. ML(E) 41-42,90. Udat. Mathias Numsen
Blytt O 87336 (sammen med O 87335, O 87337, O 87338). [antall er angitt under O
87335.]
Litt.: ”Paa Huvestadfjeld i Eidsborg ved Gaarden Huvestad ved en Bæk” 5/7 1843 if. Printz
(Wille 1902: 73).
Gården Huvestad ligger i nordvestenden av Bandaksvatnet ved elva Tokke nordvest for
Dalen. Hans Christian Printz angir en bekk ved garden som aktuelt voksested. Dette må trolig
være Berglibekken som renner 200 m øst for Huvestad gård ut i Tokke, ML(W) 421-424,904-
906. Printz var her i 1843, mens M.N.Blytt ikke angir årstall for sitt besøk, og som for øvrig
ikke nødvendigvis er sammenfallende med lokaliteten til Printz da Eidsborg gård ligger drøye
3 km lenger nordøst enn Huvestad. Kollektet til Blytt er satt sammen av flere lokaliteter. Da
disse ikke er adskilt presist, er eksemplarene tatt med samlet under lok. 1, Kirkebø i Kviteseid
(O 87335).
Det er ikke kjent om området er særlig inventert i nyere tid, men det er trolig at honningblom
kan være borte herfra.
10.a. Tokke. Thelemarken. Taet ovenfor Laurdals Kirke. 23.7.1880. Edvard Ellingsen.
GB 19828. [4 eks. med knoll]
b. Tokke. Laurdal. ML(W) 52-54,87-88. 7.1889. E.Mysen (”koll. er usikker”, O.
Gjærevoll scr.). [Finn Wischman mener samler er E.Ellingsen, notat NHM]. TRH
167618. [2 eks.med knoll]
Litt.: A: ”Thelemarken: Triset (E.Ellingsen)” (Blytt 1892: 23).
(B): ”Trisæt på fjeldet ovenfor Kniken [kirken] (E.Ellingsen in herb. K.Gløersen)”
(A.Blytts interfolierte flora I, s. 350, originalen oppbevares på NHM, Oslo).
Trisæt ligger overfor Lårdal (Laurdal) på nordsiden av Bandaksvatnet. Edvard Ellingsen
presiserer funnstedet som ”ovenfor Laurdals Kirke”, ML(W) 534-540,876-880. Her ble
honningblom konstatert fra 1880-1889. Ingen har aktivt ettersøkt arten her så langt en kjenner
til, men i et så vidt tettbygd strøk, er det grunn til å tvile på dens forekomst i dag.
Det foreligger seks eksemplarer herfra, alle med knoll.
11.(a). Tokke (Lårdal). Laurdal, Strandheim. ML(W) 55,86-87. 2.8.1887. Johannes
Musæus Norman. O 87340. [4 eks., 3 med knoll]
b. Tokke. Laardal. Strand paa nordsiden af Bandaksvand. ML(W) 55-56,86-87.
28.7.1898. Ove Dahl. O 87344. [21 eks., 20 med knoll]
c. Tokke. Laardal, Strand. ML(W) 55-56,86-87. 1898. O.Dahl. (Påskrift: ”200 moh.”).
BG 11765. [3 eks., 2 med knoll]
Gården Strond nord for Bandaksvatnet ligger ca 2 km øst for Lårdal sentrum, ML(W) 553-
558,867-871. Navnet Strandheim er ikke funnet, men kan være samme lokalitet som Strond
(Strand). Om vi går ut fra at dette er samme lokalitet, ble honningblom samlet her fra 1887-

88
1898. Lokalitet 12 inneholder også trolig eksemplarer fra denne lokalitet, men er regnet med
som egen under ”Lianset”.
Fra Strond er det minst samlet 28 eksemplarer hvorav 25 har knoll. Så langt en kjenner til har
ikke honningblom vært aktivt ettersøkt i området. Områdene langs Bandaksvatnet burde
derfor vært inventert med tanke på rester etter gamle driftsformer som kanskje har gitt rom for
honningblom fram til i dag (Roger Halvorsen pers. medd. 30.4.2009).
12.a. Tokke (Lårdal). Ved pladsene Strand og Liansæt ved Bandaksvand. ML(W) 55-56,86-
87. 28.7.1898. Ove Dahl. O 87343. [22 eks. med knoll]
Navnet Liansæt er ikke å finne i matrikkelutkastet over Telemark fra 1950, men ”Lian” ligger
nord for Bandaksvatnet som en plass under Flekstvedt Øvre, øst for Lårdal sentrum.
Flekstvedt Øvre ligger på 650 moh, mens Lian, som har fått bruksnummer 11, ligger nærmere
Bandaksvatnet på 125-220 moh. På kartet synes det ikke som det finnes aktuelle beitemarker
eller slettelandskap gunstig for honningblom, men det kan ha vært en mindre forekomst langs
fuktige bekkekanter i skrånende terreng. Om dette er riktig, kan den kartfestes til ML(W) 872-
577,861-862. Roger Halvorsen (pers. medd. 30.4.2009) forteller at området øst for Lårdal
heter Liseter, altså nær det avmerkede området.
Det finnes bare én etikett som omtaler stedet Liansæt, men hvor Strond er nevnt samtidig.
Kollektet kan derfor inneholde eksemplarer fra begge stedene, jfr. lok. 11. Kollektet
inneholder 22 eksemplarer, alle med knoll.
Som for foregående lokalitet, bør områdene inventeres med fokus på gamle driftsformer som
fortsatt holdes delvis i hevd langs nordenden av Bandaksvatnet (Roger Halvorsen pers. medd.
30.4.2009).
13.a. Tokke. Mo, våteng ved Torstveit. ML(E) 36,90. 5.7.1968. Finn Wischmann.
O 87348. (Notat NHM: ca 250 moh, FW.) [1 eks. med knoll]
b. Eng ved Torstveit i Froland, 3-4 eks. ML(W) 36,90. 23.7.1980. Roger Halvorsen
(Påskrift: Halvorsen 2006: ”Siste funn i Telemark? Langs veien forbi Torstveit ligger
ei lita slåtteeng opp fra veien. Den gror igjen fra kanten, men huser mange
krevende planter. Inne i skogen på vestsida av enga ligger en stor stein som i
1980 lå i engkanten.”) O 195625. [1 eks. uten knoll]
Litt.: A: ”5. juli reiste vi til Froland i Mo.”.. vi ble ”ved Torstveit fristet av en eng som
skinte av Trollius, i selskap med … og, som rosinen i pølsen: Herminium monorchis”
(Wischmann 1969: 38-39).
B: ”Sist honningblom med sikkerhet ble sett i Telemark, var i 1980 på en slåtteng på
nordsida av veien ved Torstveit. Denne gården ligger vest for Dalen i Tokke, på veien
mot Froland. Slåttenga blir fortsatt holdt i hevd og inneholder mange fine arter, f.eks.
ballblom, Trollius europaeus, brudespore, Gymnadenia conopsea og skogmarihand,
Dactylorhiza fuchsii” (Halvorsen 1994: 9).
C: ”Tokke: 2 lokaliteter (Wischmann 1969), usikre, sannsynligvis utgått (Roger
Halvorsen 1994)” (Høiland 1996: 25).
D: ”Arten er funnet på en lokalitet i Telemark etter 1910, på en slåtteeng i Torstveit, vest
for Dalen, Tokke fram til 1980. Dette er siste kjente funn fra Telemark. Lokaliteten er
besøkt flere ganger i ettertid, og selve vokseplassen har grodd igjen (Roger Halvorsen
pers. medd.)” (Solvang 1999: 88).

89
Lokaliteten i Torstveit ligger ved ML(E) 365,905. Honningblommen er siste gang sett her i
1980, og det var 4-5 individer der den gang på få kvadratmeter. Lokaliteten ligger på
oversiden av veien i kanten av en rikeng med ballblom (Trollius eurpaeus) og skogmarihand
(Dactylorhiza fuchsii). Honningblom fantes i kanten av dette rike engstykket, nær en stor
stein. Denne steinen er i dag innesluttet av orekratt som gjør vekst av honningblom umulig.
Ved senere besøk er det meste av området gjenvokst av dette orekrattet, men en del av rikenga
finnes fortsatt. Lokaliteten bør skjøttes med tanke på om honningblom kan reetableres her. Da
må i så fall oretrærne vekk og marka omkring steinen og ut på engarealet slås (Roger
Halvorsen pers. medd. 30.4.2009).
Lokaliteten ble oppdaget i 1968 og sist sett i 1980. Det finnes to eksemplarer hvorav den ene
har knoll herfra.
(14).a. Hjartdal, Tuddal turisthotell, 500 m i retning Gausta, NM(E) 85,29, oppr. Inger M.
Paulsen, har vært oppsøkt i 1982 uten gjenfunn. Klaus Høiland pers. medd.
19.11.2008.
Litt.: ”Hjartdal: 1 lokalitet, usikker, mulig utgått” (Høiland 1996: 25).
Tuddal turisthotell heter i dag Tuddal høyfjellshotell og ligger 7 km mot Rjukan fra Tuddal
sentrum. Drar vi enda 500 mot Gausta er vi ved Bitringsnatten ved Bekkjestulsvatnet MM(W)
85,29. Her har det fra gammel tid vært mye stølsdrift, og hvor det ennå drives noe fortsatt. Det
meste av området er for øvrig nedbygd av hytter (Ingebjørg Landsverk, Hjartdal kommune,
pers. medd. 29.4.2009). Elsa Pedersen (pers. medd. 29.4.2009) ved turisthotellet forteller at
hun husker godt at folk fra Stavanger var her og fant en sjelden orkidé hvor Inger Paulsen var
med. Inger Paulsen sendte et eksemplar fra denne oppdagelsen til Roger Halvorsen (pers.
medd. 30.4.2009) som konstaterte at dette var knerot (Goodyera repens). Halvorsen forteller
at dette var både morsomt og uventet, men legger til at aktuelt området er for fattig til at
honningblom kunne forventes her.
Lokaliteten må derfor forkastes som honningblom-lokalitet.
Generell litteratur fra Telemark:
1. ”Hist og her i Nedre Telemarken” (Blytt 1861: 350).
2. Den ”der særlig er udbredt i Telemarken” (Dahl 1908: 20).
3. ”Adskillige st. i Telemarken” (Dyring 1911: 163).
4. ”I indre Telemark fra Heddal til Mæl og Mo, 9 lok. Av disse lok. bare på et sted sett
etter 1910 (Mo 1968, F.Wischmann, 1 eks.)” ”Området er meget mangelfullt
undersøkt botanisk, og det er mulig at en del av forekomstene fremdeles er intakte”
(Halvorsen og Fagernæs 1980b: 75).
5. ”Det vil bli for mye å ta med alle godbitene i ”Bandak-landet”, men man kan ikke
komme utenom et lite knippe av botaniske godbiter: Honningblom Herminium
monorchis, ..” (s. 6). ”Honningblom er samlet mange steder i øvre Telemark, bl.a. i
mengder ved Heggland i Vrådal og i Lårdal. De fleste belegga som ligger på Botanisk
Museum i Oslo er gamle, samlet så tidlig som på siste halvdel av 1800-tallet. På en
rekke av disse lokalitetene er honningblom ettersøkt, men det har ikke vært mulig å
finne den igjen. På noen av disse er forholdene så drastisk endret at det er lite
sannsynlig at arten fortsatt finnes her. Men en utfordring kan det være å prøve å finne
den” (s. 9-10). ”Honningblom blir bare mer og mer sjelden i Norge. Kanskje er den

90
også ute av Telemarks flora Eller kan hende står den der bortgjømt i en eller annen
gammel og rik eng som fortsatt holdes i hevd” (s.10) (Halvorsen 1994).
Kommentar Telemark:
”Jeg har aldri sett Herminium i Telemark. Men, man bør på ingen måte utelukke at den
fortsatt finnes. De fleste av disse stedene er fortsatt flotte kulturlandskap. Spørsmålet er om
moderne jordbruk har utryddet planten overalt. Det er få av lokalitetene som kan utelukkes
helt på grunn av nedbygging” (Bjørn Halvorsen pers. medd. 18.11.2008).
”Flere lokaliteter er kjent i Telemark før 1910 (Halvorsen 1980); blant annet i Hjartdal (1),
Kviteseid (2), Notodden (1), Seljord (1), Tinn (1) og Tokke (1). Arten kan forekomme i indre
deler av Telemark hvor gamle driftsformer i landbruket er i bruk (slått), men dette er usikkert”
(Solvang 1999: 88).
Roger Halvorsen (pers. medd. 30.4.2009) mener også at arten bør ettersøkes på steder i fylket
hvor gamle driftsformer opprettholdes. Her utpeker seg både lokaliteter langs Tinnsjøen og
langs Bandaksvatnet, kanskje særlig rundt sistnevnte som trolig har opprettholdt gamle
driftsformer uten kunstgjødsel lengst.
K. VESTFOLD
1.a. Larvik (Tjølling). Varild ved Vigsfjord. NL(W) 65-66,46. 27.6.1894. Carl Størmer
(hrb. S.O.F.Omang). O 87334. [3 eks., 2 med knoll]
Litt.: A: ”Tjølling: nedenfor Varild ved Viksfjorden (Ove Dahl)” (Blytt 1897: 14).
(B): ”Tjølling: nedf. Varild ved Vigsfjorden (O.Dahl)” (A.Blytts interfolierte flora I, s. 350,
originalen oppbevares på NHM, Oslo).
C: ”Nedenfor Varild ved Viksfjorden vokser den lille 2-bladete honningblom (Herminium
monorchis) med gulgrønne, honningduftende blomster” (Resvoll 1914: 348).
D: ”Tjølling, enkeltfunn 1894” (Halvorsen og Fagernæs 1980b: 75).
E: Tjølling, Viksfjord, nedenfor Varil NL(E) 66,46-47, 0 moh. Området er oppdyrket
nesten helt ned til stranden, og har derfor ingen egnede voksesteder for arten. Utgått.
23.6.1983 (Økland 1984: 33).
F: Tjølling, Viksfjord, Varil, NL(E) 66,46-47, utgått, sist sett i 1894 (Engan 1996: 50).
G: ”Larvik: 1 lokalitet, utgått (T.Økland 1984a,b)” (Høiland 1996: 25).
Varill ligger ca 1,5 km øst for Tjøllingvollen, øst for Larvik nede ved Varilfjorden som er en
mindre del av Viksfjorden. Aktuelle strandenger kan ha ligget ved NL(W) 660-665,460-465.
Rune Halvorsen (27.6.1979) og Tonje Økland (23.6.1983) har oppsøkt stedet i ny tid, og
konkluderer med at området er oppdyrket nesten helt ned til stranden. Området gir derfor ikke
rom for honningblom lenger.
Det foreligger bare én innsamling herfra, i 1894, men det er sannsynlig den fantes her da
Thekla Resvoll ga en beskrivelse av området i 1914. Innsamlingen har tre eksemplarer hvorav
to med knoll.
2.a. Sandefjord (Sandar). Skogan, Sandeherred. NL(W) 739-746,488-497. 10.7.1875.
Sophie Møller. O 87329(A). [9 eks. med knoll]
b. Skogan, Sandeherred. NL(W) 739-746,488-497. 10.7.1875. S.Møller (hrb. R.Fridtz
9667). O 87329(B). [5 eks. med knoll]

91
c. Sandefjord. 7.1875. S.Møller. O 87329(C). [10 eks. med knoll]
Litt.: (A): ”Sandefjord (if. frk. S.Møller)” (A.Blytts protokoll Flora Norvegica II, s. 391,
originalen oppbevares på NHM, Oslo).
B: ”Utgått ved hyttebygging.., kun sett der i 1875” (Halvorsen og Fagernæs 1980b: 75).
C: Sandar, Østerøya, Skogan N. NL(E) 74,48, 0-10 moh. Området har små intakte
strandengfragmenter. Slitasje på strandenger eller oppdyrking av beitemark og/eller
myr er trolig de viktigste årsakene til utgang av arten på lokaliteten. 23.6.1983
(Økland 1984: 33,35).
D: Østerøya, Skogan N, NL(E) 74,48, utgått, sist sett i 1875 (Engan 1996: 50).
Skogan er en gård sør på Østerøya som er den østligste halvøya øst for Mefjorden i
Sandefjord. Aktuelt område ligger ved NL(W) 739-746,488-497. Honningblom ble samlet her
i 1875. Både Rune Halvorsen (28.6.1979) og Tonje Økland (23.6.1983) har oppsøkt stedet i
ny tid, men konkluderer med at slitasje på strandenger, oppdyrking av beitemark og
hyttebygging har forårsaket at arten ikke finnes her lenger.
Det ene innsamlingen viser 24 eksemplarer, alle med knoll.
3.a. Sandefjord. Sandeherad, Østerøy, Namløs. NL(W) 738-745,510-517. 18.7.1920. Ralph
Tambs Lyche 4178. TRH 167612. [5 eks., 3 med knoll]
b. Sandefjord. Sandar. Namløs, på myr. NL(W) 738-745,510-517. 22.6.1955. Per
Størmer, studentekskursjonen. O 87331, X-l. [1 eks. uten knoll]
c. Sandar, bukten ved Namløs, Østerøy. NL(W) 737-739,513-515. 24.6.1961. Eilif Dahl.
O 87332. [2 eks. 1 med knoll]
d. Sandar, bukten ved Namløs, Østerøy. 24.6.1961. Per Sunding. O 87333. [2 eks. uten
knoll]
Litt.: (A): Namløs 22.6.1955: ”Stopp ved Namløs: God myr, brakkvatn: ..Herminium
monorchis ..” (J.Lids dagbok, originalen oppbevares på NHM, Oslo).
B: ”..oppdaget i 1955 og gjenfunnet i 1961, nå oppdyrket og utgått” (Halvorsen og
Fagernæs 1980b: 75).
C: Sandar, Østerøya, mye innenfor bukta ved Namløs. NL(E) 741,517, ca 5 moh.
Rikmyra der arten vokste er grøftet og vegetasjonen meget sterkt forandret. Per
Størmer oppgis som kilde. 23.6.1983. Utgått. (Økland 1984: 35).
D: Østerøya, Namløs, NL(E) 740,517, utgått, sist sett i 1961 (Engan 1996: 50).
Namløs ligger en drøy km nord for Bergan sentralt på halvøya Østerøya SØ for Sandefjord.
Her fantes en rik myr med brakt vann ifølge Lids dagboksnotater fra 1955, NL(W) 743-
744,515-518. I ny tid har Rune Halvorsen (28.6.1979) og Tonje Økland (23.6.1983) oppsøkt
myra og konstaterer at den er grøftet og gjenvokst.
Det foreligger innsamlinger herfra fra 1920 til 1961, totalt 10 eksemplarer hvorav fire har
knoll.
4.a. Sandefjord (Sandar). Bergan, Østerøen. NL(W) 738-747,503-509. 3.7.1928. Hanna
Resvoll-Holmsen. O 87330. [3 eks., 2 med knoll]
Litt.: A: Sandar, Østerøya, Bergan. NL(E) 74,50. 0 moh. Nåværende eiere av Bergan gård
opplyste at et tidligere beitet fuktmarksområde ved stranda nedenfor gården
forholdsvis nylig er gjenfylt. Bortsett fra en smal strandengstripe, var ingen egnede
voksesteder intakte. 28.6.1983. Utgått. (Økland 1984: 35).
B: Østerøya, Bergan, NL(E) 74,50, utgått, sist sett i 1928 (Engan 1996: 50).

92
Bergan ligger ca 1,5 km nord for Skogan på Østerøya, NL(W) 738-747,503-509. Her ble det
samlet honningblom i 1928. Tonje Økland var her 28.6.1983, men måtte konstatere at
fuktmarksområdet nedenfor gården er gjenfylt og ødelagt som lokalitet for arten.
Det ene innsamlingen viser tre eksemplarer hvorav to har knoll.
5. Litt.: A: ”Tjømø: Treidene (Brunchorst)” (Blytt 1882: 7).
(B): ”Treidene (Brunchorst) ! [= A.Blytt]” (A.Blytts interfolierte flora I, s. 350, originalen
oppbevares på NHM, Oslo).
C: Tjøme, Treidane NL(E) 80,49-50, 0 moh. Flora-atlaskartoteket Bot. Mus., O angir
angivelsen etter Brunchorst. Området er gjenvokst som følge av opphørt beiting og
ingen egnede intakte voksesteder finnes. Utgått. 21.6.1983. (Økland 1984: 36).
D: Treidane, NL(E) 80,49-50, utgått, sist sett i 1880 [?] (Engan 1996: 50).
Treidene ligger i området sør for Kulebekk-kilen hvor det også er samlet honningblom (se
egen omtale). Om vi regner øst-siden av bukta som det mest aktuelle område for honningblom
ligger lokaliteten på ca NL(W) 800-802,496-499. Tonje Økland (1984) angir, etter en befaring
21.6.1983 (sammen med Rune Halvorsen if. Klaus Høiland pers. medd. 19.11.2008), at
området i dag er gjenvokst som følge av opphørt beiting slik at ingen egnede voksesteder
finnes.
Det er ikke kjent noen særskilte innsamlinger herfra, men funnene må ha vært gjort før 1882
(jfr. Blytt 1882).
6.a. Tjøme. Tjømø, Otterstig. NL(E) 80-81,50. 1884. Nils Bryhn. BG 12468.
(Kollektet har ligget i studentherbariet siden 1951 og kan se ut som om det er kommet
bort. Solfrid Hjelmtveidt, pers. medd. 2.12.2008.) [Minst ett eks., men kollektet
muligens tapt.]
Litt.: A: ”Tjømø: Otterstig paa Strandenge i uhyre Mængde (if. Bryhn)” (Blytt 1886: 11).
B: ”Temmelig stor utbredelse paa strandengene har .. og den lille orkidé honningblom
(Herminium monorchis) .. Ved Oterstig forekommer den i stor mængde“ (Resvoll
1914: 349).
(C): Ikke nevnt fra ”Otterstig” i J.Lids dagbøker herfra 18.6.1933, trolig utgått (originalen
oppbevares på NHM, Oslo).
Ottersti (Otterstig) er området nordøst på Kirkelandet i Tjøme på dagens kart. Det ligger øst
for Kulebekk-kilen hvor det er gjort mange funn av honningblom. Det kan være denne
lokaliteten er sammenfallende med Kulebekk-kilens innsamlinger, men Blytt (jfr. Blytt 1886
og 1892) angir begge lokalitetene særskilt, noe som gir oss grunn til å anta at dette kan ha
vært to lokaliteter. Dette bestyrkes i Johannes Lids dagbøker, fra 18.6.1933, hvor han omtaler
Otterstig og Kolebekk-kilen som to steder: ”Til Kolebekk-kilen .. Ved vestsida av kilen nær
sørenden .. Gjekk til Otterstig og tilbake kl. 14.30” (Bjørn Petter Løfall pers. medd.).
Nå kan det synes usannsynlig at en lokalitet med omtale ”Otterstig paa Strandenge i uhyre
Mængde” (jfr. Blytt 1886: 11) ikke senere har skapt omtale. Det kan derfor høres ut som om
lokaliteten ved Ottersti ble tidlig ødelagt. Lid og hans deltagere nevner honningblom bare fra
Kolebekk-kilen. Det fantes åpenbart mange nærliggende lokaliteter på Tjøme på 1880-tallet
uten at noen vel tenkte videre over at etterslekten kunne ha interesse av detaljene rundt denne
artens relativt hyppige forekomster her ute.

93
Strandengene ved Ottersti kan antas å ligge ut mot Rossesund nord for Havna ved NL(W)
807-809,509-511. Det foreligger bare en innsamling, spesifikt angitt fra Ottersti, fra 1884.
Kollektet, som tilhører Botanisk museum i Bergen, er opplyst å tilhøre et studieherbarium
som for tiden ikke synes tilgjengelig for nærmere studier. Vi må imidlertid anta at det finnes
minst ett eksemplar på dette kollektet.
7.a. Tjøme. Kulebæk. NL(E) 80-81,54-55. 22.6.1889. Anton Landmark. 2 ark, O 87321.
[11 eks. med knoll]
b. Jarlsberg: Thjømø, Kulebæk. NL(E) 80,50. 22.6.1889 A.Landmark. TROM 12226. [8
eks., minst 4 med knoll (to er overført til et studentherbarium if. T.Alm, pers. medd.
9.12.2008).] [if. Even Hanssen pers. medd., skal det en gang ha stått “5 Expl uten
sideskudd” på kollektet, if. notat NHM, Oslo.]
c. Kvilebæk, Tjømø. NL(E) 80,50-51. 22.6.1899. A.Landmark (hrb. N.Hvoslef). TRH
167616. [4 eks. med knoll]
[Etiketten bør sjekkes for feiltolkning for ’Kulebæk’ og årstall ’1889’.]
d. Tjøme. Kolebekk-kilen. NL(W) 801-805,503-512. 18.6.1933. Jens Holmboe og
Johannes Lid. O 87327. [18 eks., 17 med knoll inkl. 3 rosetter]
e. Tjømø. Kolebekkvann. NL(W) 801-805,503-512. 18.6.1933. Karen Hygen.
O 142628. [5 eks. med knoll]
f. Nær Kolebekk-Kilen. NL(E) 80,50-51. 18.6.1933. Asbjørn Hagen. O 87328. [2 eks.
med knoll]
g. Kohlebekkvann på Tjøme. 18.6.1933. Eilif Dahl. NLH 10136. [3 eks. med knoll]
h. Kolebekk 1933. Per Størmer. X-l, if. notat Finn Wischmann, NHM, Oslo.
Litt.: A: ”Tjømø: Kulebæk (L. [= A.Landmark])” (Blytt 1892: 23).
(B): Angir honningblom fra Kolebekk-kilen 18.6.1933, ”P.Størmer og frk. Breien fann
Liparis loeselii [fettblad], sidan Herminium og rikelig Orchis incarnata
[engmarihand]” (Lids dagbøker, originalen oppbevares på NHM, Oslo).
C: Tjøme, Kolabekk-kilen. NL(E) 805-806, 512-513, 0 moh. Området er nå forsumpet og
fullstendig gjenvokst med Phragmites communis (takrør), og har ingen egnede intakte
voksesteder. Landheving er trolig den viktigste årsaken til forsumpingen (jfr. Per
Størmer, muntlig), men opphørt beiting kan også ha hatt betydning for
gjenvoksningen. 21.6.1983. Utgått. (Økland 1984: 35).
D: Kolebekk-kilen, NL(E) 805-806,512-513, utgått, sist sett i 1933 (Engan 1996: 50).
Kulebekk-kilen (Kulebæk, Kolebekk, Kolebekkvann, Kohlebekkvann), ligger på vestsiden av
Tjøme, ut mot Goneskjæra i Tønsbergfjorden, NL(W) 801-805,502-512. Både selve kilen og
nærliggende stedsnavn angir vekst av honningblom. Dette skaper usikkerhet omkring hvor
mange enkeltlokaliteter vi bør regne på denne delen av Tjøme. Her er kollekter som spesifikt
angir ’Kulebekk’ eller lignende regnet som samme lokalitet. Nærliggende stedsnavn er tolket
som egne lokaliteter.
Nordhagen (1920) gir en detaljert beskrivelse av kilen i 1919. Kilen beskrives som den mest
interessante del av Tjøme på den tiden. Med stor begeistring tegnes et variert bilde av
vegetasjonsforholdene, som var dominert av strandenger, selv om takrør også den gang hadde
et godt fotfeste. Bildet var likevel mye mer differensiert, med flere parallelle suksesjonsserier,
bl.a. betinget av varierende substrattyper. Flere av vegetasjonstypene som Nordhagen omtaler
er i dag fullstendig borte og i stedet erstattet av takrør (Lundberg og Rydgren 1994: 100).
Kolabekkilen oppleves som et område med et restaureringspotensiale hvor brenning av takrør
og innføring av storfebeiting vil kunne føre til et rikere og mer variert naturmiljø (Lundberg

94
og Rydgren 1994: 103). Vi har imidlertid få holdepunkter for at fravær av orkideer som
honningblom over så lang tid (over 75 år) vil kunne reetablere seg om forholdene blir slik de
var den gang orkideer vokste her.
Etter inventering av området av Rune Halvorsen (25.6.1979) og Tonje Økland (21.6.1983)
konkluderes det med at kilen i dag er forsumpet, fullstendig gjenvokst av takrør, og har ingen
egnede, intakte voksesteder. Her antydes også at landhevning kan ha skyld i forsumpingen
samt opphør av beite (Økland 1984).
Ved Kulebekk-kilen foreligger innsamlinger fra 1889 fram til 1933. Det finnes samlet 51
eksemplarer hvorav 46 har knoll og tre eksemplarer foreligger bare som rosetter.
8. Litt.: (A): ”Tjømø: Eidene på stranden” (A.Blytts interfolierte flora I, s. 350, originalen
oppbevares på NHM, Oslo).
B: ”Tjømø: Eidene ..” (Blytt 1892: 23).
Eidene ligger vest for Bratsø sør på Tjøme. Området er særskilt nevnt i Axel Blytts notater
som noe utover lokaliteten på Bratsø da sitatet fra hans interfolierte flora i sammenheng er
”Tjømø: Eidene på stranden, Brøsseland på stranden (if. B.Hansteen)” (s. 350). Fortsetter vi
mot sør kommer vi til flere honningblomlokaliteter på Oppegård på Hvasser, Treidene og
Sandøy (se egne omtaler). Det synes derfor som om dette området har hatt minst fem ulike
lokaliteter.
Det er ikke gitt nærmere lokalisering enn Eidene. Et aktuelt areal kan ligge innenfor NL(W)
802-804,511-512. Området ble oppsøkt av Rune Halvorsen 25.6.1979 som konkluderer med
at det ikke finnes passende lokaliteter lenger her ute (if. Even W. Hanssen pers. medd.). Det er
ikke kjent særskilt innsamling herfra, men opplysningene må stamme fra før 1892 (jfr. Blytt
1892).
9.a. Tjøme. Sandø, Færder. NL(W) 835-844,484-506. 1893. Carl Størmer. O 87323. [4
eks. med knoll]
Litt.: A: Tjøme, Sandøya, nær nordenden (?). NL(E) 83,48-50. 0-20 moh. Ingen egnede
voksesteder for arten ble funnet på øya, som er friområde og særlig sterkt
slitasjepåvirket i nordre delen. Dette kan være årsaken til at arten ikke lenger finnes på
øya (oppgitt kilde: Knut Tjønneland). Trolig utgått. 22.6.1983. (Økland 1984: 36).
B: For hundre år siden ble honningblom (Herminium monorchis) funnet på øya. Området
er plassert i vernekategori 3 [av 4 mulige] – meget verneverdige lokaliteter if.
”Naturfaglige registreringer 1993-1994” (s.73). Sandøya, NL(E) 83,48-50, trolig
utgått, sist sett 1893 (Engan 1996: 50).
Sandøy ligger SØ i Tjøme, NL(W) 835-844,484-506. Området ble inventert av Tonje Økland
22.6.1983, men anses uaktuell for honningblom på grunn av generell slitasje. Hun antyder at
aktuell lokalitet kan ha ligget i nordenden på øya.
Det er kjent én innsamling herfra, fra 1893, som viser fire eksemplarer, alle med knoll.
10.a. Tjøme. Bratsøland. 23.6.1893. Helga Eide Parr. BG (kollektet har ikke fått reg.nr.
enda pga ukjent lok. så langt, Solfrid Hjelmtveit pers. medd.) [1 eks. med knoll]
b. Tjøme. Tjømø, Brøsseland nær broen til Vasserland. NL(E) 81-82,50-51. 17.6.1908.
Ove Dahl. O 87325. [2 eks. med knoll]

95
Litt.: A: ”Tjømø: .. Brøsseland på stranden (if. Hansteen)” (Blytt 1892: 23).
B: ”Temmelig stor utbredelse paa strandengene har .. og den lille orkidé honningblom
(Herminium monorchis), den findes saaledes paa .. Brøsseland ..“ (Resvoll 1914: 349).
C: Tjøme, Brøtsøy, nær brua på sørsiden. NL(E) 810,507, 0 moh. Hyttebygging og
anlegging av plen har ødelagt alle egnede voksesteder. Utgått, 21.6.1983. (Økland
1984: 35-36).
D: Brøtsøy, NL(E) 810,507, utgått, sist sett i 1908 (Engan 1996: 50).
Brøtsøy er en øy øst for Kirkebygda i Tjøme. Tidligere er området kalt både Brøsseland og
Bratsøland og kalles ofte i dag Brøtsø. O.Dahl presiserer at han gjorde sitt funn ”nær broen til
Vasserland”, ca NL(W) 815-824,505-509. Ifølge Rune Halvorsen, som inventerte området
25.6.1979 (if. Even W. Hanssen pers. medd.), og Tonje Økland, som var her 21.6.1983, har
hyttebygging og anlegg av plen ødelagt alle egnede voksesteder (Økland 1984).
Om vi går ut fra at innsamlingene er gjort fra samme lokalitet, nær brua til Vasserland, er det
samlet honningblom her fra 1893-1908 med til sammen tre eksemplarer, alle med knoll.
11.a. Tjøme. [Hvasser] Vasserland. NL(W) 816-833,478-518. 20.7.1890. H.Næss.
O 87322. [11 eks. med knoll]
b. Vasserland. 20.7.1890. H.Næss. BG 11762. [5 eks. med knoll]
c. Vasserland. 20.7.1890. H.Næss. BG 11763. [10 eks. med knoll]
d. Vasserland. 20.7.1890. H.Næss. L 1226294. [7 eks. med knoll]
(e). Par. Tjømi prope Tønsberg. 20.7.1890. H.Næss. L 1226474. [10 eks. med knoll]
(f). Tjömö prope Tönsberg. 20.7.1890. H.Næss (hrb. Joh.Dyring). ST-12822. [9 eks.med
knoll]
(g). Tjömö prope Tönsberg. 20.7.1890. H.Næss (hrb. Joh. Dyring). UPS V-233525. [9 eks.
med knoll]
(h). Tjøme. Tjømø. NL(E) 76-88,43-60. Udat., (men påskrift ”1917?“). Joh. Tideman
Ruud. O 87324. [1 eks. med knoll]
i. Tjøme Vasserland. NL(E) 820-835,480-520. 24.7.1918. Boye Strøm TROM 12230. [6
eks., 5 med knoll]
[Det kan være P.Benum som er samler if. notat NHM, Even Hanssen pers. medd.].
j. Tjøme. Vasser, Oppegaard. NL(E) 82,49. 11.6.1919. Ove Dahl og Rolf Nordhagen.
O 87326. [11 eks., 9 med knoll inkl. 5 rosetter]
k. Tjøme. Vasser, i strandengen ved bunnen av Vestgård Kilen. NL(E) 82,49-50.
9.8.1937. R.Nordhagen. BG 11764. [6 eks., 5 med knoll]
Litt.: A: ”Tjømø: Oppegård på Vasserland (! [=A.Bl.])” (Blytt 1892: 23).
B: Vasser ved Tønsberg (i mængde, lærer H.Næss) (Dyring 1911: 163).
C: ”Temmelig stor utbredelse paa strandengene har .. den lille orkidé honningblom
(Herminium monorchis), den findes saaledes paa Vasserland..“ (Resvoll 1914: 349).
D: Strandeng i bunnen av Vestgårdskilen. NL(E) 824-825,497-498, 0 moh. Den
sannsynlige årsaken til at arten trolig er utgått fra stedet, er gjenvoksning som følge av
opphørt beiting. Svartorskogen har, muligens av samme årsak, fått bre seg lenger
utover i kilen. En annen følge av opphørt beiting kan være mindre næringstilførsel
(gjødsel). Trolig utgått. 21.6.1983. (Økland 1984: 36).
E: Vasser, Vestgårdkilen, NL(E) 82,49-50, utgått, sist sett i 1937 (Engan 1996: 50).
På Vasser (Hvasser, Vasserland) kan det ha vært flere forekomster med Herminium da
samlerne har angitt sine funn upresist. De mest presise lokalitetene fra Vasser er i bunnen av
Vestgårdskilen ved gården Oppegård. Strandenga sør i Vestgårdskilen ligger ved NL(W) 823-

96
825,494-496, mens selve gården Oppegård ligger drøyt 400 m lenger sør. Her er det valgt å
slå sammen alle innsamlinger fra Vasser samt ta med noen mer upresist angitte innsamlinger,
men hvor både dato og samler sammenfaller med mer sikre opplysninger herfra. Ett unntak er
Joh. Ruuds innsamling hvor en dato er skrevet på etiketten (”1917?”), som er en tid hvor
mange var i området og samlet Herminium skjønt det foreligger usikkerhet om hvor Ruud
gjorde sin innsamling.
Området ble inventert av Rune Halvorsen 27.6.1979 (if. Even W. Hanssen pers. medd.), som
konkluderer med at området er i ferd med å gro igjen. Tonje Økland (1984) var her 21.6.1983,
og antar at gjenvoksning som følge av opphørt beiting, samt at svartorskogen har bredt seg
utover kilen i dag, kan forklare dens utgang.
Om vi går ut fra at disse innsamlinger stammer fra samme lokalitet på Vasser, er det samlet
85 eksemplarer herfra hvorav 81 med knoll, inklusive fem rosetter. Innsamlingene er gjort i
tidsrommet 1890-1937.
Generell litteratur fra Vestfold:
1. ”Temmelig stor utbredelse paa strandengene har .. og den lille orkidé honningblom
(Herminium monorchis), den findes saaledes paa .. et par strande paa Tjøme“ (Resvoll
1914: 349).
2. ”Tjøme, 5 lok., kjent fra omkring 1880, sist sett i 1937 og nå trolig utgått på alle
lokaliteter som følge av gjenvoksning eller nedbygging” (Halvorsen og Fagernæs
1980b: 75).
3. ”Sandefjord: 3 lokaliteter, utgått (T.Økland 1984a,b)”; ”Tjøme: 5 lokaliteter, utgått
(T.Økland 1984a,b)” (Høiland 1996: 25).
L. ØSTFOLD
1.a. Fredrikstad. (Onsøy), Slevik. PL(W) 03-04,63. 6.1881. Elling Ryan scr.
TRH 5491. [9 eks. med knoll]
b. 6.1887. E.Ryan. TRH 5494. (Dato sek. feiltolket ”1881”.) [5 eks., 3 med knoll]
Litt.: A: "Honningblommen på Slevik er nok ikke å finne i dag." (s. 21). "Slevik (E.Ryan)"
(s.22) (Johansen 1987).
B: Sett 1881-1887, utgått (Økland og Økland 1988b: 53).
C: "Det er grunn til å tro at orkideen honningblom, som ble funnet av Elling Ryan på
Slevik i 1881, forlengst er forsvunnet" (Johansen 1991: 60).
D: Omtalt som utgått (Båtvik 1992: 98-99).
E: Slevik, upresis angivelse, trolig utgått, sist sett i 1887, PL(W) 03,62-63 (Engan 1996:
50).
F: ”Fredrikstad: 1 lokalitet, uten tvil utgått (Ø.Johansen 1991, Båtvik 1992)” (Høiland
1996: 25).
(G): Båtvik (1996a: 19-20) oppsummerer status for honningblom i Onsøy kommunedel.
Den angis som nasjonalt sårbar, regionalt som svært sjelden, sårbar eller akutt truet
og som utgått fra kommunen (s. 82).
H: Enghaugberget (Wergeland Krog 1997: 50).
I: Løfall (2001: 164) siterer Båtvik (1992, 1996a), Engan (1996) og Wergeland Krog
(1997). Status utgått.
J: ”I Østfold fantes den også tidligere i Onsøy, men der er den forsvunnet for lenge siden
(Løfall og Pedersen 2005: 11).

97
Enghaugberget i Slevik er et område i Onsøy som er kjent for mye sjelden botanikk (jfr.
Båtvik 1992, 2005). Det er sannsynlig, dog ikke sikkert at det var her Elling Ryan fant
honningblom fra 1881-1887. Alternativt kunne det være på en av strandengene mellom
Enghaugberget og Slevik brygge som kan ha hatt aktuelle voksesteder den gang. Mest
sannsynlig er likevel de kalkrike fuktengene knyttet dette området, PL(W) 037-041,627-628.
Enghaugberget er i dag et naturreservat på grunn av mange sjeldne arter og
vegetasjonssamfunn.
Arten er ikke sett her etter 1887, og regnes som utgått herfra. Det finnes 14 eksemplarer
herfra hvorav 12 har knoll.
2.a. Hvaler. Hvaløerne. Udat. (8.1827). Mathias Numsen Blytt . O 87337 (sammen med O
87335, O 87336, O 87338). [1 eks. med knoll avmerket for Hvaler]
b. Kirkøen. (8.1827). PL(W) 138-197,437-525. M.N.Blytt. O 87270. [5 eks, 3 med knoll]
c. Hvaler. I Sumpen paa Kirkø, een af Hvaløerne. 1842. Hans Christian Printz. TRH
5496 (sammen med Opland "Ophrys monorchis Elstad i Ringebu. Bl"[=Blytt]. 2 ind).
[2 eks. med knoll]
d. Arekilen. 6.8.1879. Elling Ryan scr. (det.: Anon.). TRH 5488. [3 eks. med knoll]
e. Hvaløerne. Arekilen. . E.Ryan scr. (det.: Arnfinn Skogen 30.9.1965, tidl.best.:
Malaxis paludosa (L.) Sw., E.R. scr.). TRH 5490. [2 eks., 1 med knoll]
f. Kirkeøen. Udat. [1884 if. F.W., notat]. Per Svendsen. O 87273. [5 eks, 4 med knoll]
(g). Hvaløerne. 1884. P.Svendsen. O 87272. [2 eks. med knoll]
(h). Kirkøen. Udat. U.koll. NLH 3803.
[Kollektet synes borte fra NLH i dag, det ble dataregistrert i 1997-98 da bare
Østfoldmaterialet ble plukket ut den gang for dataregistrering (Løfall og Pedersen
2005: 12). I 2008-09 arbeides det med å dataregistrere alt herbariemateriale som
oppbevares ved NLH (nå UBM, Ås). Kollektet, om det er det samme, mangler nå også
etiketten med påskrift ”Kirkøen”. Det er i ny tid registrert som NLH 10135, men kan
være det samme som nå ikke gjenfinnes. Kollektet viser 7 eks. med knoll og er trolig
fra 1800-tallet.]
i. Arekilen paa Kirkø. PL(W) 152-159,458-470. 1885. Ingolf Riddervold. O 87274. [1
eks.med knoll]
j. Arekil, Kirkø, Hvaløer. PL(W) 152-159,458-470. 1885. I.Riddervold. O 87274B. [2
eks.med knoll]
k. "Præstegaarden i myren". Notat fra A.Blytt 1886, Bot.mus.,O.
l. Kirkøen, Arekilen. 8.8.1887. Edvard Ellingsen. GB 18974 (sammen med GB 18973,
GB 18975). [2 eks. med knoll]
m. Arekilen. 8.8.1887. E.Ryan scr. TRH 5489. [4 eks., to med knoll]
n. Kirkø. 1889. Haakon Harsberg Gran. O 295510. [3 eks.med knoll]
o. Arekilen (4 expl med sideknold). 9.8.1889. Anton Landmark. TROM 89002. (Påskrift:
”Kulebæk?, Tjømø, Jarlsberg.”) [Var tidligere reg. som TROM 12226B, Torbjørn Alm
(pers. medd. 9.12.2008).] [3 eks. med knoll]
p. Kirkön. 8.1893. V.Haglund. GB 18971 (sammen med GB 18972). [4 eks. med knoll]
q. Kirkön. 6.1893. V.Haglund. ST 12821. [5 eks.med knoll]
r. Kirkön. 6.1893. V.Haglund. L 1226234. [5 eks. med knoll]
s. Kirkön. 6.1893. V.Haglund. UPS V-233519. [7 eks. med knoll]
t. Kirkøen. 30.6.1896. Karl Pettersen. 3 ark, O 87275. [Totalt 15 eks, 14 med knoll.]
u. Kirkøen. 30.6.1896. K.Pettersen (hrb. Fridtz 9665). O 87275C. [13 eks, 11 med knoll]
v. Kirkøen. 30.6.1896. K.Pettersen (hrb. S.K. Selland). BG 11750. [2 eks.med knoll]

98
w. Kirkøen. 30.6.1896. K.Pettersen (hrb. Joh. Dyring). BG 11753. [4 eks., 3 med knoll]
x. Kirkøen. 30.6.1896. K.Pettersen. TROM 106452. [4 eks.med knoll]
y. Arekilen, Hvaløerne. 1897. Jens Holmboe. BG 11752. [6 eks., 5 med knoll]
z. Kirkön. 6.1897. V.Haglund. L 1226534. [1 eks. med knoll]
æ. Arekilen. 13.7.1902. A.Landmark. TROM 12225. [6 eks. med knoll]
ø. Arekilen. Hvaløerne. 28.6.1905. Thomas Henrik Poulsson. O 87276. [2 eks.med knoll]
å. Kirkø. 6.7.1905. Jørgen Hverven. 2 ark, O 87277. [Totalt 9 eks.med knoll]
aa. Arekilen. 10.6.1915. Ivar Jørstad. O 87280. [3 eks, 1 med knoll, alle rosetter]
ab. Arekilen, Kirkøy. 1915. Rolf Nordhagen. BG 11751. [4 eks.med knoll]
ac. Arekilen, Kirkøen. 3.7.1920. A.Landmark. O 87282. [4 eks.med knoll]
ad. Arekilen. 4.7.1920. Arne Magnus O 87284 (sammen med O 87283). [1 eks.med knoll]
(ae). Hvaler. 9.6.1922. Frode Lieungh. O 87285. [2 eks.med knoll]
af. Arekilen paa Kirkø. 7.1922. Per Størmer. O 87286. Notat: ”Græsbundne, lidt fugtige
steder i de lavere egne (sydlige), fra havet til omtr. 650 m.o.h., ei alm. Især østenfjelds,
fra Hvaløene til Kristiansund” (Blytt), P.S. scr. [2 eks.med knoll]
ag. Kirkeøya, Arekilen. 27.7.1932. Ralph Tambs Lyche 23559. TRH 5492. [5 eks.med
knoll]
ah. Arekilen. 18.6.1935. Jens Holmboe og Johannes Lid. O 87287, X-l. [1 eks.med knoll.]
(Også nevnt i J.Lids dagboksnotater fra 18.6.1935: ”..går straks til Arekilen:
Herminium monorchis og ein del andre, men elles altfor mykje vatn, og for lite utvikla
vegetasjon.”)
ai. Kirkøy, Arekilen. 30.7.1935. Hans Tambs-Lyche. BG 12467.
(Kollektet har ligget i studentherbariet siden 1951 og kan se ut som er kommet bort.
Solfrid Hjelmtveidt pers. medd., 2.12.2008.) [minst 1 eks.]
aj. 5.7.1953. Nils Hauge. X-l.
ak. Ved Arekilen på Kirkøy, på grasmyr. PL(E) 15,46. 21.7.1954. N.Hauge.
O 87294. [3 eks., 1 med knoll]
Litt.: A: (Ophrys monorchis) "Ved prostegaarden på Kirköe, i myrorne". 2.-8.8.1827.
M.N.Blytt (Wikstrøm 1828: 355).
B: "Kirkøe" (Blytt 1861: 350).
C: "Forekommer paa Sumpengene i den sydøstligste Arm" (s. 17). "Funden af Bl.
[M.N.Blytt] og Pr. [H.C.Printz] paa Kirkøen i en Sump vestenfor Præstegaarden" (s.
74) (Collett 1868).
D: "Arekilen på Kirkø (! [= A.Blytt])" (Blytt 1892: 23).
(E): ”Hvaløer: Kirkøen i Mængde ved Præstegaarden i Myren, Brækkevand” (A.Blytts
protokoll Flora Norvegica II, s. 391, originalen oppbevares på NHM, Oslo).
F: Arekilen. "Mellom krattene er der aabnere partier med græsmyrer; her vokser
Herminium monorchis" (s. 44). Arten finnes også "nedenfor Lamenæs ved tjernets
sydende, nær dets udløp i "Vass-engen", en vaad græsmyr eller myrslaat" (s. 47)
(Holmboe 1903).
G: ".. kjent fra midten av 1800-tallet og sist samlet i 1954, nå utgått på grunn av
gjengroing etter opphørt beiting" (Halvorsen og Fagernæs 1980b: 75).
H: Først samlet i 1885 ifølge Bot. mus., O. Ikke funnet 18.7.1978 (Halvorsen og
Fagernæs 1980b: 367).
I: Tar med alle kollekter, litteratur, utgått pga drenering, opphør av beite og gjengroing
(Iversen 1987: 67-68, Båtvik 1992: 96,99).
J: Areskilen, antatt utgått (Nytrøen 1994).
K: Arekilen, utgått, sist sett i 1954, PL(W) 15,46 (Engan 1996: 50).
L: Løfall (2001: 165) siterer Nytrøen (1994), Engan (1996). Status utgått.

99
Arekilen på Hvaler er en av de klassiske lokaliteter for honningblom i Norge, PL(W) 152-
159,458-470. Her ble det samlet honningblom fra 1827 til 1954. Kilen har vært utsatt for flere
dreneringer, stort trykk fra samlere og borttak av beitedyr slik at kilen i dag ikke er egnet for
vekst av honningblom.
Det er ikke sikkert alle kollektene som er tatt med fra Arekilen stammer herfra, men de er tatt
med her da det ikke finnes god dokumentasjon for å skille på denne lokaliteten og en mer
upresis angivelse fra Skjærhalden i litteraturen, og som også ligger på Kirkøy, se lok. 5. Med
utgangspunkt i at alle kollektene i opplistingen stammer fra Arekilen, er det samlet minst 152
eksemplarer herfra hvor minst 139 har knoll, inklusive 3 rosetter.
3.(a). Hvaler. Hvalöerne. 1882. Elling Ryan. GB 18973 (sammen med GB 18974, GB
18975). [1 eks. med knoll.] [Trolig fra Asmaløy, se Blytt 1886: 11.]
(b). Hvalöerne, Asmalö. 4.8.1887. Edvard Ellingsen. GB 18975 (sammen med GB 18973,
GB 18974). [1 eks. med knoll]
(c). Asmal. PL(W) 098-128,450-513. 4.6.1911. Ove Dahl. O 87278. [4 eks. med knoll]
d. Skipstadsand. PL(W) 122-123,484-485. 6.1911. Martinius Alm. O 87279. [8 eks. med
knoll]
e. Skipstadsand, Asmaløy. 7.7.1919. Ralph Tambs Lyche 2490. TRH 5493. [7 eks., 6
med knoll]
f. Skipstadsand på Asmalø. 7.7.1919. R.Tambs Lyche 201. TRH 5497. [1 eks. med
knoll]
(g). Asmal. 2.7.1920. Anton Landmark O 87281. [10 eks., 9 med knoll og en rosett]
(h). Asmal. 3.7.1920. Arne Magnus. O 87283 (sammen med O 87284). [Sek. etik. feil dato
2.7.1920, 6 eks., 5 med knoll]
(i). Asmal. 3.7.1920 A.Magnus. O 87283B. [6 eks. med knoll]
j. Asmaløy, straks syd for dampsk.stoppestedet Skibstadsand, på strandeng. PL(W)
12,48. 15.7.1939. Nils Hauge. O 87288. [3 eks. med knoll]
(k). Asmalø. 1.7.1947. Kristian Horn. O 87290. [1 eks. med knoll]
(l). Asmaløia, strannkanten. 1.7.1947. Finn Christian Sørlye. O 87291. [5 eks., 4 med
knoll]
(m). Asmaløy. 1.7.1947. Anton Røstad 1469. TRH 5495. [2 eks. med knoll]
(n). Asmaløy. 1.7.1947. Gunnar Hofstad. O 24155. [1 eks. med knoll]
(o). Asmaløy, fuktig strandeng nær strandmalurten v. et lite tjern. PL(W) 075-078,366-371
[feil koordinater?] 6.7.1960. Øivind Johansen. O 319229. [3 eks., 2 med knoll]
p. Asmaløy, Skibstadhavn. PL(W) 12,48. 17.7.1961. Hans Fredrik Røer. O 16749. [3
eks. med knoll]
q. Asmaløy, strandeng v. fergeleiet, Skibstadsand. 19.7.1972. Ø.Johansen.
O 319230. [5 eks., 3 med knoll]
r. Skibstadsand, Asmaløy, near the beach. 21.7.1972. Ø.Johansen. L 1226594. [4 eks., 1
med knoll]
s. Skibstadsand, Asmaløy, near the beach. 21.7.1972. Ø.Johansen UM. [2 eks. med
knoll]
t. Konstatert 19.7.1972. Øivind Johansen (if. brev til G.Hardeng 1981). Geir Hardeng
pers. medd. 1985.
u. Skibstadsand, Asmaløy, nær fergeleiet, rikelig på strandeng. Udat. (6.1973 if. Rune
Halvorsen, Even Hanssen pers. medd.). Øivind Johansen. O 87295. [5 eks., 4 med
knoll]

100
v. Skipstadsand. Funnet 3 fertile eks. pluss 2 sterile blant furutrærne på Skipstadsand N
for strandenga. Fant ingen eks. ute på selve strandenga dette året.12.7.1976. Jan Ingar
Iversen (=Båtvik). O. [1 eks. med knoll.] [Jfr. Iversen 1987: 66, lok.3.i.]
w. Ca 34 blomstrende eks, på ca 5 m 2 . 16.7.1978. Rune Halvorsen notat NHM Even
Hanssen pers. medd.
x. "Fant bare 4 blomstrende eks. på en årviss sikker plass i sommer", (dvs under trærne
mot hyttene i NV.) 1978. J.I.Iversen. (Medd. til Isak Selenius, Østfold fylke i brev
23.1.1979).
y. 18 fertile eks. 1979. J.I.Iversen.
z. Mange eks. 1980. G.Hardeng pers. medd.
æ. 100-150 eks. i strandenga N for fergeleiet ved Skipstadsand. 1.7.1984. Svein T.
Iversen og Arild Krovoll pers. medd. [Jfr. Iversen 1987: 66, lok. 3.n.]
ø. Planten finnes både sør og nord for fergeleiet i varierende antall. Individene er noe
utsatt fra hytteeiere og annen trafikk, men viste god bestand i 1985, særlig på
nordsiden av veien på 3 dellok. På sørsiden av veien fant jeg den ikke i 1976 og 1985,
men i 1977 og 1983, i svært få eks. (1-3). PL 123-124, 485-487. J.I.Iversen [sitert i
Iversen 1987: 66, lok. 3.o.]
å. Hvaler kommune hadde planer om å utvide til parkeringsplass noe som ville ødelegge
mye av lokaliteten, men planene er foreløbig skrinlagt pga for mye grunnarbeid som
må gjøres på området. (Ref. fra møtet i Friluftsnemnda, Hvaler, 24.5.1982).
G.Hardeng pers. medd.1985.
aa. ”Gikk over strandenga n f fergeleiet på jakt etter Herminium med godt resultat.
19.7.1985. 2 dellokaliteter: Dellok 2: 9 fertile eks. i Molinia-dominert vegetasjon.
Dellok 1: Ca 200 juvenile eks.i Molinia-Carex distans-dominert vegetasjon.”
Ruteanalyse fra lokaliteten 25.7.1985. R.Halvorsen dagbok. (Even W. Hanssen pers.
medd.)
ab. ”1 x Herminium fertilt, 7 sterile. … 3 fertile og 5 sterile Herminium” Ruteanalyser
26.7.1985. Tonje Økland dagbok. (Even W. Hanssen pers. medd.)
ac. Bestanden sto fint i 5.7.1988. Runar Larsen. (pers. medd.)
ad. Ca 20 avblomstrede ind. 7.10.1988. Marit Fosby og J.I.Iversen.
ae. Ca 100 eks. 28.6.1989. M.Fosby (pers. medd.)
af. 200 eks. i blomst. 9.7. + 15.7.1995. Steinar Skrede (pers. medd. 3.12.2008.)
ag. 2-300 eks. i blomst. 24.7.1998. S.Skrede (pers. medd. 3.12.2008)
ah. 20-30 eks. i år mot omkring 300 årlig mot slutten av 1990-tallet. 6.7. + 20.7.2002.
Drensgrøfter er anlagt på V-siden av lok. samt at stedet ble kortklipt langs kanten dette
året av ny hytteeier. Grunneier fikk informasjon om arten og dens behov, vern, tiltak
etc 2.8.2001. S.Skrede (pers. medd. 22.11. + 3.12.2008.)
ai. Fant ingen eks. 26.6.2003, området nær ødelagt som lokalitet for arten. S.Skrede (pers.
medd. 22.11. + 3.12.2008)
aj. Var ikke der i 2004, men fant 15 planter 29.6.2005 (beskjed om dette gitt Even
Woldstad Hanssen [og senere til Bjørn Petter Løfall (pers. medd. 23.5.2007.)]
S.Skrede (pers. medd. 22.11.2008.)
ak. 36 eks. i blomst. 6.7.2006. S.Skrede (pers. medd. 22.11. + 3.12.2008)
al. 20 fertile 8.7.2008. Lok. slått, kjemikaliesprøytet og grunneier har sådd ut kløver.
John Kure eier hyttetomta. Ved oppgradering av denne har han grøftet langs veien og
rundt forekomsten i 2002. I 2003 ble det slått med mekanisk håndklipper og hele
arealet ble snauet. Han har vel ikke plukket eksemplarene, men ødelegger lokaliteten
ved å grave i området. I 2007 sådde han kløverfrø if. nabo Pål Larsen. Andre naboer
(Arne Gulbrandsen, Nina Brügger) kan fortelle at det også er sprøytet her med
glyfosat. Inngrepene er politianmeldt av S.Skrede (til politibetjent Skipstad) uten at

101
dette synes å ha endret holdning til denne fredete orkideen fra grunneier. S.Skrede
(pers. medd. 22.11. + 3.12.2008.)
Litt.: A: "Asmalø i masse (if. Ryan)" (Blytt 1886: 11).
B: Asmal, ca 500 m fra en strandeng med Ranunculus cymbalaria, saltsoleie. "H.
monorchis opptraadte her i stor mængde, i særdeleshet i Agrostis stolonifera-zonen,
men ogsaa længer inne paa stranden" (Nordhagen 1917:125).
C: Asmaløy, "Skipstadsand på strandeng." 1.7.1947. (Hauge 1948:51.)
D: ”Skipstadsand, S for fergeleiet: strandeng mellom campingplass og fergeleiet,
sannsynligvis like S for den S-ligste hytta if. Tore Berg” Stedet er sterkt beferdet,
trolig utgått 16.7.1978 (s. 371) PL 123,485. ”NØ for fergeleiet fantes ca 34
blomstrende eks. på ca 5 kvm.” Tilstanden på lok. er bra, men utsatt for reisende med
fergen og truet om parkeringsplassen utvides. Antas å være best sikret om den får
stillhet (s. 373-374) (Halvorsen og Fagernæs 1980b). [Sitert hos Iversen 1987: 66.]
E: ”5-7 eks. funnet sør for fergeleiet if. T.Berg” PL 123485. (Halvorsen og Fagernæs
1980b: 371).
F: "Har funnet den på Asmaløy i strandeng ved Skipstadsand" (Johansen 1981: 31).
(Også nevnt i en avisartikkel i "Fredrikstad Blad", 21.7.1975; Ø.J.)
G: Lokalitetene nevnes med tilhørende litteratur (Iversen 1987: 66). [Lok. og litteraturen
nevnes mer presist og med geografiske koordinater sammenlignet med en senere
utgave (jfr. Båtvik 1992).]
H: Utsatt for planer om kaianlegg, parkeringsplass, båtopplag mm. Forekomsten må gis
formelt vern (Økland og Økland 1988b: 22).
I: Gjennomgår historikken med kjente kollekter, intakt (Båtvik 1992: 96,99).
J: Intakt 1992 (Geir Hardeng pers. medd.) (Lundberg og Rydgren 1994: 169).
K: Intakt, 155 blomstrende i 1992, 110 blomstrende i 1993 (Nytrøen 1994).
L: ”Noe vi derimot fant med en gang var honningblom (Herminium monorchis), som nå
sto i sin aller fineste blomstring, og som det var en del av.” ”Det var påfallende at ...
Herminium trivdes best i kanten av stier og tråkk. Denne lille strandengen er nok truet
av gjengroing av mer storvokste arter, og vil trenge skjøtsel for å bibeholde det
interessante artsinventaret som finnes der nå.” 25.7.1995 (Berg 1996: 88).
M: Asmaløy, Skipstadsand. Honningblom (Herminium monorchis) vokser her if.
Lundberg og Rydgren i 1993. Området plasseres i verneverdi 4 av 6 mulige –
lokaliteter med høy verneverdi (regionalt verneverdige) (s. 80). Lokaliteten var intakt i
1995 PL(W) 122,485 og PL(W) 123,486 (s. 50). (Engan 1996).
N: Skipstadsand: Velutviklet strandeng og strandsump, samt rike forekomster av de
sjeldne artene tusengylden, honningblom og jordbærkløver gjør at lokaliteten er klart
verneverdig. Området er båndlagt som friluftsomr. i K-planen. Noen hytter ligger i
umiddelbar nærhet, og det går en relativt kraftig sti over strandenga. En kraftlinje
krysser lokaliteten (Nilssen 1996: 20, 22).
O: Min. 200 fertile ind. 2.7.1998. Geir Hardeng, Bjørn Frostad og Bjørn Petter Løfall. Ser
ut til å klare seg best på den delen av strandenga som slås og ryddes. Status intakt
(Løfall 2001: 165).
Skipstadkilen på Asmaløy har vært mye besøkt av samlere siden honningblom ble oppdaget
her i 1882 og fram til i dag. I tillegg ligger lokaliteten like ved det gamle fergeleiet slik at
mange oppdaget arten eller tok en kikk på den mens de ventet på ferga over til Kirkøy før
tunnellen kom i 1989. Bestanden kan deles opp i flere dellokaliteter, men hvor
hovedlokaliteten ligger ved PL(W) 122-123,484-485.

102
Fra Skipstadsand ble det samlet honningblom fra 1882 og den finnes i området fremdeles. Fra
kollektene, inklusive dellokalitetene, er det kjent 80 eksemplarer hvor 70 har knoll, inklusive
en rosett.
Rune Halvorsen (Økland og Økland 1988b: 20-22) har utarbeidet et detaljert verneforslag for
området. Dette må nok justeres i dag da forutsetningene er endret. Det foreligger i dag
betydelige trusler fra beboere i området som sterkt truer forekomsten.
4.(a). Hvaler. Asmalø, opgivet funden ved Skipstadkilen. PL(W) 106-115,468-475. 7.1889.
Carl L. Holtermann (hrb. L.Sylow). O 87271. [3 eks, 1 med knoll]
b. Asmaløy SV v/Svarteberget, S for Brattestø, ved lite Chara-tjern. PL(E) 103,476.
20.7.1983. Geir Hardeng, Øivind Lunde og Jan Chr. Pettersen. O 87296. (Påskrift:
”foto, se Blyttia 30:1,1972, ca 500 individer tellet v/tjernet 21/7 1983 (Runar Larsen,
Morten Viker)”. ”Se ellers herbariebelegg Bot. Mus., Oslo, juli 1889 v/L.Sylow
”Skipstadkilen”, muligens er foreliggende lokalitet identisk med Sylow’s”, G.H. scr.)
[2 eks, begge uten knoll.]
Brev vedlagt kollektet fra G.H. 27.9.1983: ”Etter at jeg sendte brevet til Bot. Mus. 4/8-
83, fant jeg et notat hjemme med flg data: Iflg et brev fra Øivind Johansen, Onsøy, til
naturvernkons. Selenius, Østfold fylke 12/6-81: ”Lokaliteten for honningblom 6/7-
1960 var mellom Brattestø og Landfasten, Asmaløy, nær et vann(?)” – Dette antyder
at Ø.J. fant lokaliteten i 1960, som så uavhengig av dette, ble ”gjenoppdaget” i 1983.
Denne opplysning bør vel kanskje påføres belegget.” (Jfr. Iversen 1987: 66, lok. 2.b.
som omtaler dette brevet.)
c. Finnes fortsatt på stedet. 1984-85. Morten Viker, G.Hardeng og J.I.Iversen.
d. Brattvågen på Asmaløy, bakken ved et lite tjern. PL(W) 101-102,474. 8.1985. Øivind
Johansen. O 319232. [2 eks, 1 med knoll]
e. ”2 x Herminium fertile … 14 blomstrende, 8 sterile Hermnium…66 fertile Herminium,
tallrike sterile… 18 fertile, minst like mange sterile, 8 Herminium fertile, lavvokste.”
Ruteanalyser.. 23.-24.7.1985. Rune Halvorsens dagbok (Even W. Hanssen pers.
medd.)
f. Fortsatt intakt. 1991. J.I.I.Båtvik.
g. Asmaløy, Skjellvik. 8.1992. Grete Nytrøen. NLH 3773. [1 eks. med knoll]
h. Kanskje 100 ind., mange i flott blomstring. 6.1993. J.I.I.Båtvik.
i. Skjellvika Nord (dvs ved dammen) - langs stien, i kratt ved sti, i fuktsig SV, V og
VNV for dammen, stor bestand. 21.7.1997. Steinar Skrede pers. medd. 3.12.2008.
j. 1000 eks. + i blomst (dette året fintelte jeg til over 1000). 4.7.1998. S.Skrede pers.
medd. 3.12.2008.
k. Skjellvik S, 2 moh. 20.7.1998. Gunnar Engan (Artsobs.)
l. Ca 1000 eks. i blomst (fintelling) 12.7.2000. S.Skrede pers. medd. 3.12.2008.
m. 400 eks.(grovtelling). 6.7.2002. S.Skrede pers. medd. 3.12.2008.
n. Flere hundrede. 26.6.2003. S.Skrede pers. medd. 3.12.2008.
o. Mest avblomstret men enkelte sto fortsatt på sørøstsiden av dammen ved Svarteberget.
Gjorde ikke noen tellinger, men mitt inntrykk var at det var dårlig med honningblom
på denne lokaliteten som har vært den beste i landet. Bra skjøtsel har vært utført her,
men de siste par ukers nedbør setter likevel fart på gjengroingsprosessene. Bør snart ta
en ny runde eller aller helst få til beiting i området. 26.6.2005. Bjørn Petter Løfall og
Anne Ognedal (pers. medd.)
p. Langt færre i blomst enn tidligere. 29.6.2005. S.Skrede pers. medd. 3.12.2008.
q. Ca 500 eks. i blomst totalt. 6.7.2006. S.Skrede pers. medd. 3.12.2008.

103
r. Flere hundre eks., mest på øst- og sørøstsiden av tjernet. 7.6.2008. J.I.I.Båtvik/
Gøteborg Bot. For.
s. Gikk bare langs kanten, fant 100 i randsonene i tørrere parti, færre enn i 2006, men
ufullstendig telling. 8.7.2008. S.Skrede pers. medd. 3.12.2008.
Litt.: (A): Foto av tjernet med honningblom rundt er med som et eksempel på et tjern med
sjeldne kransalger (Langangen 1972: 4).
B: "Dårlig angitt lokalitet og svært store sjanser for å overse den lille planten." Ikke
funnet 20.7.1978 (Halvorsen og Fagernæs 1980b: 375).
C: Lok 2.c. ”Asmaløy, mellom Skipstadkilen og Brattestø. 84 eks. per m 2 , anslått til
1000-1500 eks. 1984.” Morten Viker pers. medd. 1984. 2.d. “Asmaløy, Svarteberg,
rundt et lite Chara-tjern nær sjøen. Den var noe utsatt for beitende storfe i 1985, men
viste stort antall eks.(flere hundre) på et lite område! [! = Jan Ingar Iversen]” (Iversen
1987: 66).
D: Sett 1889, usikker angivelse (s. 53). Forekomsten bør vernes som naturreservat.
Beitetrykk, helst fra storfe, bør opprettholdes for å unngå gjengroing (s. 19). (Økland
og Økland 1988b).
[Rune Halvorsen antar i sin dagbok at Hornemanns kollekt i Sylows herbarium er fra
en annen lokalitet enn den ved Skjellvika (Even W. Hanssen pers. medd.)]
E: Intakt, 771 blomstrende 1992, 900 blomstrende 1993 (Nytrøen 1994).
F: Asmaløy 19.6.1993 (Svein Åstrøm i Båtvik og Lågbu 1994: 64).
G: ”Landets største bestand av honningblom finnes også her (Båtvik 1992a). Denne er
ansett som sterkt sårbar da den har hatt en markert tilbakegang i landet grunnet opphør
av beite. Lye (1991) angir at honningblom var kjent fra ca 45 lokaliteter i Norge, men
at den nå bare finnes på 4-5 intakte lokaliteter. Alle de nevnte artene kan fort forsvinne
om beitepresset fortsatt uteblir (Båtvik 1996b: 249, Båtvik et al. 1996: 87.)
H: Asmaløy, Brattestø – Skipstadkilen. Honningblom (Herminium monorchis) vokser her.
Landets største forekomst if. Lundberg og Rydgren 1993. Området plasseres i
verneverdi 5 av 6 mulige – lokaliteter med meget høy verneverdi (nasjonalt
verneverdige) (s.77). Intakt lok. i Skjellvik 1993, PL(W) 102-103,475. (Engan 1996:
50).
I: Min. 150 fertile ind. 2.7.1998. Geir Hardeng, Bjørn Frostad og Bjørn Petter Løfall.
Gjengroing med mjødurt, pors og svartor truer. Ellers siteres Nytrøen (1994),
Lundberg og Rydgren (1994), Åstrøm (1994), Båtvik (1996b), Engan (1996) og Berg
(1996). Status intakt (Løfall 2001: 165).
Denne lokaliteten ved Skjellvika ble oppdaget trolig allerede av Carl L. Hornemann i 1889 da
han gjerne kunne vært her om beskrivelsen av lokaliteten er upresist angitt som Skipstadkilen.
Strandegnene innerst i Skipstadkilen kunne også være aktuelle for honningblom en gang, men
er gjengrodde i dag med dominans av takrør.
I dag er dette landets største gjenlevende lokalitet for honningblom med over tusen
blomstrende enkelte år, PL(W) 106-115,468-475. Herfra er det samlet åtte eksemplarer hvor
fem har knoll.
Det er mange som årlig besøker lokaliteten for å se honningblom i Norge. Det kan være
aktuelt å begrense ferdselen for å dempe slitasjen på området samtidig som en aktiv skjøtsel
må settes i verk for å sørge for fortsatt vekst av honningblom her i landet.
5. Litt.: A: Hvaler. "Skjærhalden på Kirkø (! [= A.Bl.])" (Blytt 1892: 23).

104
(B): ”Kirkø: Skjærhalden, ..” (A.Blytts interfolierte flora I, s. 350, originalen oppbevares på
NHM, Oslo).
C: Omtalt som utgått (Båtvik 1992: 98,99).
D: Skjærhalden, utgått, sist sett i 1889[?], PL(W) 16-17,44 (Engan 1996: 50).
E: Løfall (2001: 165) siterer Båtvik (1992), Nytrøen (1994), Engan (1996). Status: Antatt
utgått.
Denne lokaliteten er så upresist angitt at det kan være tvil om den er forskjellig fra Arekilen. I
litteraturen synes den som en annen enn Arekilen da både Skjærhalden og Arekilen nevnes
adskilt hos Axel Blytt. En antatt lokalitet kan være arealet fra Storesand og mot Skjærhaldens
kyststripe, PL(W) 156-174,441-447.
Det er ikke mulig å skille kollektene på Kirkøy slik at de faller til én av disse antatte to
lokaliteter. De er derfor alle inkludert under Arekilen. Funnet ved Skjærhalden må imidlertid
være gjort før 1892 (jfr. Blytt 1892), og arten er ikke kjent herfra i ny tid.
6.(a). Hvaler. Asmaløy, sydøstkysten. PL(W) 10,47. 15.7.1939. Nils Hauge. O 87289. [5
eks.med knoll]
b. Asmaløy, Viker, Ekvika. PL(W) 115-123,461-467. 7.8.1949. Rolf Yngvar Berg 348.
O 87292. [5 eks, 3 med knoll]
c. Håbu på Asmaløy, på strandeng over skjellsandbank. PL(W) 12,46. 18.7.1954.
N.Hauge. O 87293, X-l. [5 eks, 1 med knoll]
(d). Mellom Vikerkilen og Skipstadkilen (1969, Ø.Johansen). Geir Hardeng (pers. medd.
1985).
Litt.: A: "En stor del av stranda ved Håbu er slått og omgjort til fotballplass. Lette meget
grundig langs kantene uten resultat. Trolig utgått." 20.7.1978 (Halvorsen og Fagernæs
1980b: 369).
(B): Ikke funnet 22.7.1985. Rune Halvorsens dagbok if. Even Hanssen pers. medd.
C: Oppdaget 1939, sist sett 1954, trolig utgått (Økland og Økland 1988b: 53).
D: Håbu, antatt utgått (Nytrøen 1994).
E: Håbu, trolig utgått, sist sett i 1954, PL(W) 128,466 (Engan 1996: 50).
F: Løfall (2001: 165) siterer Båtvik (1992), Nytrøen (1994) og Engan (1996). Status:
Antatt utgått.
Sydøstkysten av Asmaløy, Ekvika og Håbu ligger så nær at de her er ansett som samme
lokalitet, men det kan ha vært flere da området har mange fuktige skjellsandbanker som ble
beitet i eldre tid, PL(W) 115-123,461-467. Dessverre synes området i dag å være lite aktuelt
for honningblom da campingplass, forballbane, båtplasser og hyttebygging preger området,
samtidig som en gjengroing er markert over alle aktuelle strandarealer. Området synes
uaktuelt for honningblom i dag.
Om vi regner innsamlingene fra området som samme lokalitet, finnes det 15 eksemplarer
herfra hvorav ni har knoll, samlet i tidsrommet 1939-1954.
7.a. Hvaler. Kirkeøy, strandeng i Hellekilen, rikelig. PL(W) 176-179,458-462. 17.7.1972.
Øivind Johansen. O 319231. [5 eks, 4 med knoll]
b. Hellekilen, Kirkeøy, strandeng, ganske rikelig. PL(W) 176-179,458-462. 30.6.1985.
Ø.Johansen. O 87297. [2 eks, 1 med knoll]
c. Strandområde i Hellekilen, Kirkeøy. 30.6.1985. Ø.Johansen. O 319233.

105
(Påskrift: ”Parkeringsplass ble bygget på stedet høsten 1987. J.I. Iversen m.fl. forteller
at de så sparsomt med planten der i 1987” Ø.J. scr.) [3 eks, 1 med knoll]
d. 81 ex fordelt på 4 delforekomster. Ruteanalyse. 24.7.1985. Rune Halvorsens dagbok
(Even Hanssen pers. medd.)
e. Lokaliteten trues sterkt av ferdsel og en parkeringsplass. 20.7.1987. Geir Hardeng og
Jan Ingar Iversen. Foto.
f. Totalt ca 90 blomstrende eks. 1988. Runar Larsen (etterlatte notater).
g. Ikke funnet, forekomsten er sterkt ødelagt av parkeringsplass og båter i opplag.
19.8.1989. J.I.Iversen.
h. Få individer (3-4) funnet nær parkeringsplassen, en svært truet forekomst som uten
skjøtsel trolig blir uaktuell for Herminium. 6.1993. J.I.I.Båtvik.
i. 3 eks. i blomst 200 m N for P-plass, på oversiden av og i kanten av sti, mellom to små
brygger, lite dalsøkk med båtvelt ovenfor stien. 6.7.1994. Steinar Skrede (pers. medd.
22.10. + 3.12.2008).
j. 2 fertile og 5 rosetter 9.7.1995. S.Skrede (pers. medd. 22.10. + 3.12.2008).
k. 1 eks. 7.1999. S.Skrede (pers. medd. 22.10 2008).
l. Besøkte stedet 2.8.2001, 6.7.2006 (skjøtselsdiskusjon med grunneier) og 8.7.2008 uten
å finne arten (skjøtsel ikke utført). Lokaliteten synes ødelagt. S.Skrede (pers. medd.
22.10. + 3.12.2008).
Litt.: A: ”Har funnet den ved Hellekilen på Kirkøy” (Johansen 1981: 31). (Også nevnt i en
avisartikkel i ”Fredrikstad Blad" 21.7.1975.) [Sitert hos Iversen 1987: 66, lok. 7.]
B: "En flott bestand på Kirkøy ble i 1986 så godt som totalskadet. Vekk med
fuktigheten, fyll på med masse, og så har man en fin parkeringsplass - midt oppå
voksestedet" (Johansen 1988: 142, 1989: 41).
C: Utvidelse av parkeringsplass, utfylling av strandeng, anlegg av småbåthavn og
generell slitasje truer forekomsten. Området må gis formelt vern (Økland og Økland
1988b: 14).
D: Helleskilen, intakt, 0 blomstrende 1992, 7 blomstrende 1993, forsvinnende pga
gjengroing (Nytrøen 1994).
E: Intakt forekomst 1993, PL(W) 177,462 (Engan 1996: 50).
F: ”Helleskilen, 3 eks.1998, PL 177,465, 0 eks. 1999 (Steinar Skrede i brev 2.8.2000).
Status: Antatt utgått” (Løfall 2001: 166).
Lokaliteten i Hellekilen på Kirkøy ligger ved PL(W) 176-179,458-462. Honningblom ble
oppdaget her av Øivind Johansen i 1972. Bestanden har vært varierende, men relativt god
inntil anlegg av en parkeringsplass ble lagt her i 1987. Den ble sist sett her i 1999.
Det som er igjen av aktuell strandeng har et potensiale for honningblom fortsatt, og en
skjøtsel i håp om å gi brukbare forhold bør iverksettes.
Det foreligger 10 eksemplarer herfra hvorav seks har knoll. Det finnes også bilder av
strandenga og parkeringsplassen her fra 1987 som er medtatt i rapporten.
8.a. Hvaler. Asmaløy, Ø for Teneskjæra, 3 moh. 22.7.1998. Gunnar Engan (Artsobs.)
b. Hvaler. Asmaløy, innenfor Terneskjær, noe lenger øst enn lok. ved Svartetjern. Mange
fertile skudd i kanten av en vegetasjonsløs skjellsandflekk. 26.6.2005. Bjørn Petter
Løfall og Anne Ognedal (pers. medd.)
c. Sørvestre Asmaløy innenfor Knubbeskjæra, innenfor Kampellen. Lokaliteten først
rapportert av Gunnar Engan tidligere. Etter en rask runde her fant vi honningblom kun

106
på en liten flekk som den ble funnet tidligere i sommer. PL(W) 10568,47204.
28.7.2005. B.P.Løfall og A.Ognedal (pers. medd.)
d. 108 avblomstrede skudd + et skudd avknepet/beitet innenfor et rektangel på ca 60 x 25
cm. De sto i kanten av grunn trauformet skjellsandbanke. Ca 3 m SV for
honningblomforekomsten er det en dam (som kan tørke ut) med en stor kløyvd
steinblokk i. 5.9.2005. A.Ognedal og B.P.Løfall (pers. medd.)
e. Asmaløy, innenfor Knubbeskjær så jeg avblomstret honningblom. PL(W) 1058,4718.
Bård Haugsrud. 11.9.2005 (pers. medd.)
f. Skjellvika syd, dvs langs svaene sydover fra stien og utover i retning Vikerkilen i et
par hundrede meters avstand fra tjernet, 200 eks. i blomst (i det tetteste området 110
eks. på et 50 x 50 cm stort areal). 6.7.2006. Steinar Skrede (pers. medd. 3.12.2008.)
g. Tett bestand på minst 50 blomstrende. 6.2007. Jan Ingar I. Båtvik.
h. 46 eks. i blomst, mange færre enn før. 8.7.2008. S.Skrede (pers. medd. 3.12.2008.)
Litt.: Hvaler. Asmaløy lok. 2. 100+ ind. 22.7.1998. G.Engan (pers. medd.) Løfall (2001:
165).
Lokaliteten ligger ca 200 m fra tjernet ved Skjellvika og kan oppfattes som en satellitt til
denne, PL(W) 1058,4718. Gunnar Engan oppdaget honningblom her i 1998 og arten finnes
fortsatt her i 2008. Det er intet som direkte truer lokaliteten, men den er liten og sårbar for
små endringer i fuktighetsforhold og slitasje. Det er ikke samlet eksemplarer fra denne
lokaliteten, men flere har tatt bilder herfra.
Generell litteratur fra Østfold:
1. ”Öarne i Christianiafjorden” (Hartman 1832: 236, 1838: 206, 1843: 284, 1849: 227,
1854: 247, 1858: 224, 1861: 234, 1864: 192, 1870: 205).
2. ”Græsbundne, lidt fugtigere steder i de lavere sydlige egne, fra havet til omtr. 650 m.o.h., ei
alm., især østenfjelds, fra Hvaløerne til Kristianssund” (Blytt og Dahl 1902-06: 230).
3. “Hvaler“ (Lagerberg et al.1952: 74, Mossberg og Nilsson 1977: 120).
4. "frå Øf. Hvaler ..” (Lid og Lid 2005: 914).
5. Honningblom er akutt truet nasjonalt, påvist i Østfold (Gjerlaug 1977) (Hardeng 1978:
60).
6. "Av de øvrige 4 lok. er en sett kun i 1889, en kun sett i 1954, ettersøkt i 1978 uten
resultat, to funnet første gang i 1911, den ene sist sett i 1973 (6 eks. ifølge T.Berg) og
senere forgjeves søkt og trolig utgått pga slitasje (campingplass), den andre gjenfunnet
i 1978, 34 eks" (Halvorsen og Fagernæs 1980b: 75).
7. "Honningblom klorer seg fast på en av Hvalers strandenger." (Geir Hardeng i Bugge et
al. 1983: 129).
8. Lokalitetene i fylket gjennomgås med herbariekollekter, geografiske koordinater,
litteratur, etc., men hvor det meste er inkludert i behandlingen av lokalitetene (Iversen
1987: 65-68, 1989: 8-11).
9. Arten regnes som "meget sjelden" i Østfold (Hardeng og Iversen 1989: 109).
10. Arten er svært sjelden på S. Asmaløy, kalkmyr, kjent fra 3 steder i området. "Disse,
pluss ett sted på Kirkøy, er eneste voksesteder i Norge" (Viker et al. 1990: 65).
11. Arten er av de norske blomsterplanter som har gått sterkest tilbake. Den er utryddet fra
6 fylker og ca 40 lokaliteter (Lye 1991: 40).
12. ”På Hvalers intakte honningblomlokaliteter opphørte beitedriften for 10-30 år siden.
To av dem er allerede sterkt preget av gjengroingsarter, men også den tredje har
symptomer på dette. Får utviklingen fortsette uforstyrret vil arten honningblom heller
før enn senere gå ut på disse lokalitetene, som den har gjort det på alle de andre vi har

107
hatt i Norge. Muligheten for å redde honningblommen ligger i å gå inn med tiltak som
kan stoppe og snu den naturlige suksesjonen fra blåstarr-engstarreng til svartorstrandskog.
Vegetasjonen må holdes lav og det må skje en eksport av næringsstoffer
som ved beite. I Sverige og Danmark har arten fremdeles en del lokaliteter. Disse
beites, og den vanlige driften er ekstensivt storfebeite” (Nytrøen 1995: 73).
13. Hvaler-kartet viser 6 lokaliteter [alle kjente], men hvor bare to er intakte, begge på
Asmaløy (Nilssen 1996: 64).
(14). Honningblom nevnes som en art en må være særlig på utkikk etter på Hvaler (Båtvik
1997: 13).
15. ”Hvaler: 7 lokaliteter (M.N.Blytt 1861, Holmboe 1903, Hauge 1948), 4 utgått, 3
intakte (Økland og Økland 1988a, Båtvik 1992, Lundberg og Rydgren 1994b, Nytrøen
1994)” (Høiland 1996: 25).
16. ”Honningblom fantes spredt på kalkmyrer på Østlandsområdet. I dag finnes den bare
på et fåtall lokaliteter på Hvaler. Den sterke tilbakegangen har medført at arten er
rødlistet som direkte truet i Norge (DN 1999). Med dagens situasjon har Hvaler
kommune et nasjonalt forvaltningsansvar for arten” (Løfall og Pedersen 2005: 11).