Klimaendringers påvirkning på vegetasjonen - Landskapsarkitekt ...

Homogene, fargerike og fine treplantinger er sjeldne i Norske grøntanlegg. 

KLIMAENDRINGER – FREMTIDAS NÆRMILJØTRÆR 

80’årenes nærmiljøforskning - relevant for fremtidas klima? 

Analyse av 90’årenes treplantninger 

Trær for vårt nye klima 

av 

Atle Håbjørg Kjersti Vallevik Håbjørg(red)

Klimaendringer - Atle Håbjørg 

INNHOLD 

INNLEDNING 1 

FRAMTIDAS MILJØTRÆR – BASISRESULTATER 3 

Vekstavslutning 3 

Kvile 4 

Vekststart 7 

Forurensningstoleransen 8 

Halvsøskenstudier. 9 

Forflytningsforsøk 11 

EVALUERING AV 90-ÅRAS TREPLANTINGER 14 

Gjennomrota klump 16 

Djup planting 17 

Barkdekket 20 

Forflytningstoleranse 21 

OMTALE AV DE VIKTISKE ARTENE 23 

Bjørk 23 

Spisslønn 25 

Lind 27 

Rogn 29 

Ask 30 

Fuglekirsebær 32 

Eik 33 

Poppel/or 34 

SAMMENDRAG 36 

TRÆR FOR VÅRT NYE KLIMA 38 

Utvalgsstrategi 39 

Aktuelle arter 41 

HALVSØSKENSTUDIE 44 

Høgde 45 

Høstfarge 45 

Helhet 46 

OPPSUMMERING OG VIDERE FREMDRIFT 47


INNLEDNING 

Det er en halv mannsalder siden FN’s første klimascenario. Der ble det varslet store 

endringer kommende 50 år med 1-2° og 3-4° C økning i sommer-/ vintertemperatur, 

heftig vind og kraftige regnskyll særlig langs kysten. Dette ville føre til opptil 1 måned 

tidligere vår og tilsvarende forlengelse av vekstsesongen om høsten, ustabile vintre 

med temperaturer som vil svinge minst 5-10° rundt frysepunktet i store deler av 

landet. Et klima som allerede har og vil skape store problemer for vår framtidige 

vegetasjonen som stort sett er tilpasset stabile vintre med temperaturer under 

grensen for vekststart. De siste scenarier for neste 100 år er om mulig enda mer 

oppsiktsvekkende, sannsynligvis med 3 - 4° kanskje opp mot 5-6° temperaturøkning. 

Om disse slår til vil fjordstrøk i Finmark få tilnærmet samme temperaturforhold i 

vekstsesongen som Oslo-området i dag. Skepsisen mot scenariene var og dels er 

stor særlig fordi det ble antydet at endringene var menneskeskapt. For oss 

grøntanleggsforskere, som arbeider med ca 2000 planteslag fra svært forskjellige 

klima-/miljøforhold rundt om i verden, kom imidlertid scenariene som en Ahaopplevelse. 

Gjennom 80-årene var det registrert en ny type overvintringsskader på 

våre mest ‘vinterherdige’ planter. 

Med klimascenariene og tredøden i Tromsø i 1987-88, der det etter en uvanlig varm 

oktober og bråfrost i november ble registrert store kambieskader og tredød på lokale 

treslag langs de mest trafikkerte veger, var det mye som falt på plass. Særlig det 

forhold at trønderske økotyper av de samme artene som har lengre kvile, klarte seg 

bra på de samme lokaliteter. Tilsvarende skader ble registrert etter den uvanlig 

varme vinteren 89-90 på Østlandet. Kontinentale arter med 8 -12 dagers kvilebehov f. 

eks. sibirkornell, sibirertebusk, gentspirea mfl, fikk kambieskader med greindød - 

skade 6-8 i en skala fra 0-9. Mens maritime arter med ca 2 mnd. kvilebehov f. eks 

lind, platanlønn, eik mfl var uskadd. Opplagt sto man nå ovenfor store endringer i 

seleksjonspress og dermed kravene til framtidig plantemateriale. 

Internasjonalt ble det allerede på 70-tallet satt fokus på de stadig forverrede 

miljø-/vekstforhold for urban vegetasjon og viktigheten av den for bedring av 

luftkvaliteten i byer og tettsteder. Store treplantingsaksjoner ble satt i gang både i 

Europa og USA, ofte med dårlig resultat. F. eks. var det bare 25% av trærne i den 

engelske aksjonen ’Plant a tree in 73’ som etablerte seg tilfredsstillende. Det førte til 

at ISHS opprettet Commission for Urban horticulture og gjorde det til 

satsningsområde på verdenskongressen i Davis i 1986. Dette sammen med en 

landsomfattende kartlegging av vegetasjonen i norske grøntanlegg førte til omlegging 

av forskningsprioriteringen for sektoren. Hovedtyngden av instituttets 

forskningskapasitet, hovedfag- og dr.studenter sammen med ekstrabevilgninger og 

økonomisk støtte fra næring, industri, vegdirektoratet m.fl. muliggjorde bred 

forskningssatsning. Et bredt spekter av arter og økotyper ble satt inn i halvsøsken-, 

klima-, forurensnings- og forflytningsstudier. 

1


Vinterøkologiske studier samt den landsomfattende evaluering av vegetasjonen i 

grøntanlegg ga etter hvert god oversikt over problemkomplekset. 

Resultatene av denne satsing ble tilrettelagt for grøntanleggsnæringen gjennom en 

rekke kurs der grøntanleggsseminaret Klimaendringer (1990) med temaene 

Konsekvenser for grøntanleggssektoren og Plantevalg i relasjon til klimaendringer 

samt NPL-prosjektet Produksjon og kvalitet på grøntanleggsplanter (1991), var 

de viktigste. 2 år seinere kom også sluttrapporten på prosjektet Verdiprøving av 

grøntanleggsplanter der 64 seleksjoner av trær/busker, de beste fra de 4-årige 

halvsøskenstudiene ble testet på 5 steder - fra Stavanger i sør til Harstad/Tromsø i 

nord. Etter ytterlige 3 års regional testing ble det av flere arter anbefalt dyrking av 

utvalgte trær med stor forflytningstoleranse og dermed evne til å tåle framtidige 

klimaendringer. 

Det var liten interesse for de utvalgte trær. I stedet ble det satt i produksjon og gitt 

E-plante-status til flere ikke testa trær av de samme arter. Først de siste par år har 

produksjonen av noen av utvalgstrærne kommet i gang. Internasjonalt var det 

imidlertid betydelig interesse for basisresultatene som ble presentert på konferanser 

på følgende steder: 

- Davis 1986 (Hort.Sci. 1988) Ecophysiology and selection of European urban 

trees 

- Vaagenengen 1990 (Eur.Sci.Found.) Effects of climatic changes on growth and 

development of North European plants 

- Kreta 1992 (E.Sci.Found.) Effects of climatic changes on growth and 

development of trees 

- Edinbrough 1992 (R.Scot.Hort. Soc) Woody plant selection for future european 

landscape 

2


FRAMTIDAS NÆRMILJØTRÆR – BASISRESULTATER 

Evaluering av trevegetasjonen i våre nærmiljø de siste 10 år viser at trærne stort sett 

er dårlige og at næringen i liten grad har tatt i bruk den klimarelaterte informasjon og 

anbefalinger som ble gitt i forlengelsen av forskningssatsning. Det kan derfor synes 

både nyttig og nødvendig å gi en kort samla oversikt over resultatene av 80-åras 

satsning….. 

Vekstavslutning 

Vekstavslutning hos våre planter bestemmes hovedsakelig av daglengde og skjer 

normalt praktisk talt på samme tidspunkt hvert år på et gitt sted. Kritisk daglengde for 

vekst varierer med breddegrad og høgde over havet - fra 22 til 24 timer lengst nord 

og 14-16 lengst sør og lengre i høgfjellet enn lavlandet. Og den er ca 2 t kortere for 

kambievekst enn for apikal vekst. Når nordlige/kontinentale økotyper flyttes sørover 

eller til lavereliggende områder avsluttes veksten og bladene felles altfor tidlig f.eks 

avsluttet bjørk fra Alta dyrket på NLH veksten allerede i midten av juli med bladfall 1 

måneder seinere og med en årlig tilvekst på 10-12 cm. I Alta var tilveksten nesten 3 

ganger så stor og ble ikke avsluttet før ca 1. september. Ved dyrking i Danmark døde 

Alta-plantene pga utarming og kvileproblemer. Sørlige økotyper derimot avslutter ved 

store nordlige forflytninger så seint at de blir skadd av høstfrost og dør (Figur1) 

3 

Økotype -- ▲ Alta 

“ -- ■ Trondheim 

“ -- ● Århus 

Figur 1: Ukentlig strekningsvekst(cm) hos 3 breddegradsøkotyper av bjørk dyrket på Ås.


Også lokale økotyper vil komme i utakt med høstsesongen. Tidlig vekstavslutning 

gjør at forlenget vekstsesongen om høsten ikke kan utnyttes til lengdetilvekst, men til 

økt tykkelsestilvekst og blomsterutvikling og dermed rikere og sikrere blomstring. 

Dessuten vil høgre temperaturer i vekstavslutningsfasen føre til reduserte høstfarger 

og forstyrrelse av kvileutviklingen og dermed økte overvintringsproblemer. 

Kvile 

Kvile utvikles først ved basis av unge trær og brer seg oppover i krona. Høstfarge, 

bladfall og frostherdighet følger normalt samme mønster i hvert fall i de fleste av våre 

unge trær. I trær i fysiologisk ubalanse (forurensning, djup planting osv) starter 

bladfall først i toppen. I eldre trær kanskje særlig i de nordamerikanske lønneartene 

kan det synes som kvile/bladfall osv først skjer i toppen (Foto 1). 

Foto 1: Gulning, bladfall og kvile starter nederst og brer seg oppover i krona hos unge trær 

(bjørk). Oppheving av kvile følger samme mønster. I eldre trær, kanskje også i de unge 

nordamerikanske lønneartene (rødlønn) er det omvendt. 

Kvileperiodens lengde varierer med art/økotype. Nordlige og kontinentale arter og 

økotyper har grunnere/kortere kvile enn sørlige/maritime. Kvilen kan som vist variere 

fra 8-12 dager til 2 måneder hos ulike arter, mens den f.eks hos ulike økotyper av 

bjørk varierer mellom 4-5 i nordlige/kontinentale (Saltdal/Drevsjø) og 7-8 uker i 

sørlige/maritime økotyper (Arendal/Hareid). Lengden av kvilen er også i betydelig 

grad påvirket av miljøet. Tørke særlig om ettersommeren, djup planting og 

forurensning svekker kvilen, særlig kambiekvilen. Oppheving av kvile starter allerede 

ved ca 10° C, men går raskest ved 4-5°. 

Kombinerte dyrkings- lagringsforsøk under kontrollerte miljøforhold har vist at unge 

bjørkeplanter (20 sideknopper) dyrket i vegforurenset jord fikk sterk redusert 

4


kvileutvikling og redusert vekst sammenlignet med planter dyrket i normal jord (Tabell 

1). Dessuten de 2-3 øverste knoppene døde og kvilen var svært grunn. Allerede etter 

2 uker ved 4-5 plussgrader etterfulgt av 4 uker ved 20°C hadde alle knoppene 

nedover på skuddet brutt. Den reduserte skuddlengden i forhold til lengre lagringstid, 

viser imidlertid at knoppene ikke var heilt igjennom kvilen før etter vel 4 uker. I normal 

jord var det ingen bryting av betydning før etter 4 ukers lagring og bare de 5 nederste 

knoppene brøt da. Først etter 8 ukers lagring brøt knoppene heilt opp til toppen og 

skuddene hadde normal tilvekst. 

Normal jord Forurenset jord 

Lagringstid KB SL KB SL 

----------------------------------------------------------------------------- 

2 uker 19.1- - 2.7 4.3 

4 “ 14.7 9.6 3.0 10.9 

6 “ 6.1 21.9 2.4 11.8 

8 “ 1.1 26.0 2.7 13.2 

Tabell 1: Virkning av lagring ved 4°C på knoppbryting KB (antall knopper ned til første brutte 

sideknopp) og skuddlengde SL (cm) hos ett år gamle bjørkeplanter ‘Bogstad’ dyrket i normal 

og vegforurenset jord. 

Vinterøkologiske studier i 3 økotyper - dansk, Bogstad og Stange dyrket inntil og i 

god avstand fra E6 i Vestby, bekrefter resultatene. Kvist fra 3 posisjoner - nederst på 

treet, midt på og i toppen av ca 4 m høge trær, ble tatt inn til driving hver 14 dag. Hos 

Stangebjørk inntil E6 startet brytingen nederst på treet allerede ved første inntak den 

1.desember. Også kvisten på midten brøt, men de var tydeligvis ikke heilt ut av kvilen 

fordi brytingen først skjedde ca 3 uker etter inntak. Både i 2002 og 2003 var det 

‘hardfrost’ (-12 til -15°C) henholdsvis ca 10. og 20. desember. Etter disse periodene 

var kambiet i de nederste skuddene dødt og brytingen svært redusert og etter hvert 

utover vinteren var også knoppene døde. 

De ikke forurensningseksponerte trærne fra Stange hadde en kvileutvikling som var 

bortimot 14 dager seinere. De nederste greinene på disse trærne ble også skadd, 

men på langt nær så mye som hos trærne inntil E6. Bogstadbjørk inntil E6 hadde 

8-10 dager seinere bladfall. Også de fikk begge år noe kambieskader i nederst del av 

krona etter ‘hardfrosten‘. Knoppene brøt, men de nye bladene døde 8-10 dager 

seinere pga kambiefrost og om våren var skuddene døde. Oppover i treet var det 

ingen skader, heller ikke på de ueksponerte trærne (Foto 2) 

5


Foto 2 A: Vekstavslutning (okt 02) hos danskebjørk (til v) og Bogstadbjørk (til h). 

Foto 2 B: Vekststart (mai 03) hos danskebjørk (til v) og Bogstadbjørk (til h). 

I danskebjørka var det ingen bryting i de nederste skuddene ved første inntak, men 

toppskuddene som hadde grønt lauv fortsatte strekningsveksten. Etter ‘hardfrosten’ 

var både kambiet og knoppene i toppen døde. Først ut i januar ble det registrert 

bryting nederst i krona og tidligst i de forurensningseksponerte trærne, men ingen 

kambium- eller knoppskader. Kambiekvilen er altså grunnere enn den apikale og 

kommer derfor først i gang i varmeperioder og skades ved raske temperaturfall - 

muligens må temperaturen under -6 til -8° C og de kontinentale og nordlige trær med 

den korteste kvile stammer seg opp (Foto 3). 

6


Foto 3: Nordlige/ Kontinentale økotyper har liten forflytningstoleranse og stammer seg opp 

sjøl ved relativt små forflytninger under vårt nye klimaregime. (Stangebjørk E6 Ås.) 

Vekststart 

Vekststart bestemmes av temperaturen uavhengig av daglengde og den er lavest i 

nordlige og kontinentale planter. For villrips fra Alta ca 2° lavere enn for planter fra 

Århus. I feltforsøk på NLH skjedde derfor bladsprett i Alta-materiale ca 1 måned 

tidligere enn Århus og med ca en ukes forskjell mellom økotyper fra Sikkilsdalen og 

Lærdal. 

Knoppsprett 

Økotype 1989 1990 

----------------------------------------------------------------------------------------------- 

Århus 56°N 10 m.o.h 18.4 22.4 

Alta 70 “ ““ 21.3 20.3 

Lærdal 63 “ “ 3.4 4.4 

Sikkilsdal 63 “1000 m.o.h 26.3 27.3 

Tabell 2: Vekststart hos arktiske/sørlige og maritime/kontinentale økotyper av villrips dyrket 

på NLH. 

7


Den tidlig vekststart/bryting hos plantene fra Alta og Sikkilsdalen førte til at det begge 

år ble en del bladrandskader på de første bladene. Etter hvert utover sommeren ble 

bladene normale. Tilsvarende registreringer er gjort i en rekke andre kontinentale 

arter/økotyper blant andre eik som får brune skuddspisser/blad og økt barksprekking. 

Forurensningstoleransen 

Forurensningstoleransen varierer svært mellom og innen arter. Bjørk tåler generelt 

lite dels fordi forurensningskomponenter lett fester seg og vanskelig lar seg vaske av 

de dunhåra bladene hos vanlig bjørk og de klebrige hos hengebjørk. Trærne får 

derfor et temmelig ‘skittent’ utseende på steder med mye støvformige forurensninger. 

Dessuten viser dyrkingsforsøk at artene også reagerer på jordforurensning. 

Figur 2: Tilvekst hos bjørk dyrket i forurenset og ikke forurenset jord (cm.) 

Lind og ask som har glatte blader har brukbar toleranse, men det forutsetter at de er 

plantet riktig. De angripes imidlertid av skadegjørere under forurensningsstress. 

Asal er generelt god og i rogn og hestekastanje er det funnet individer med svært god 

toleranse, men variasjonen innen disse artene er uvanlig stor. På steder med sterkt 

seleksjonspress og i apomiktiske arter som rogn går rasedannelsen svært fort. Ofte 

blir rogna stående igjen som eneste tre på sterkt forurensa steder og under disse 

spirer det nye planter som ved testing har vist stor forurensningsresistens alt i første 

generasjon (Foto 4). 

8


Foto 4: Betydelig forskjell i forurensningsresistens innen arter. Her forurensningsresistent 

rogn nær Al-verket i Årdal. – merk endringer i vekstform. 

Tilsvarende rasedannelse er funnet i en rekke arter fra forurensedeområder rundt om 

i verden. Den individuelle variasjon i forurensningsresistens er ofte stor og viktig å ta 

hensyn til særlig ved bruk av materiale fra steder som aldri har vært utsatt for 

forurensninger. F.eks ble det i frøformert Spiraea tomentosa fra toppen av Mt. 

Washington USA etter 3 års dyrking nær Al-verket i Årdal funnet bortimot 20% nesten 

uskadd planter og 80% så mye skadd at de var uegnet, derav 10% døde, mens 

tilsvarende eksponert Brekkavier (vegetativt formert) alle hadde skadegrad 3-4. 

Folks skepsis mot å ta i bruk forurensningsresistent materiale, har dessverre vært 

stor. Det er synd fordi det totale miljø og folks trivsel bedres mye gjennom trærnes 

større frodighet. F.eks ble det i hestekastanje i Bygdø Alle ved dyrking i forurenset 

jord funnet en forskjell på ca 40% i vekstkraft/helhet i avkom etter gode kontra dårlige 

mortrær. Den estetiske gevinsten ved bruk av veltilpasset og frodige trær er 

udiskutabel også evnen til å akkumulere/ta opp støv- og gassformige forurensninger 

og dermed bidra til luftrensing. Bruk av slikt materiale vil også føre til en betydelig 

reduksjon i vedlikeholdsinnsats pga trærnes lengre levetid og mindre behov for 

beskjæring. 

Halvsøskenstudier. 

Lønnsomheten i norsk produksjon av nærmiljøtrær har vært og er liten hovedsakelig 

pga lite marked, store klimavariasjoner med behov for små kvanta av flere klimaraser 

og liten ferdigvare% - ikke uvanlig 30-40% salgbare trær i frøformerte arter. 

Fristelsene til å strekke både kvalitet og geografisk planteområde er/var derfor stor. 

Resultatet ble stor planteutgang med store ekstrautgifter til erstatning for utgåtte trær 

som altfor ofte kom fra andre planteparti/økotype sterkt avvikende i vekstkraft/form 

fra de ellers homogene trærne i alleene - f.eks Moholdt og Havstein kirkegård, 

Skullerudtoppen og en rekke andre plantinger. Det var derfor nødvendig for 

økonomien både for produsent, anleggsgartner og anleggseier å finne fram til 

homogene frodige trær som var lett å produsere og med stor ferdigvare % og som 

9


etablerte seg lett i anleggene. Av arealmessige grunner og for å begrense utgiftene til 

beskjæring, var det også ønskelig med ”små” trær. 

Halvsøskenstudiene som startet først på 80-tallet tok derfor sikte på å finne mortrær 

som oppfylte disse ønsker. Videre var det nødvendig å finne trær med stor 

klimatoleranse og dermed et stort geografisk bruksområde. Det siste ble stadig 

viktigere utover på 80-tallet pga klimautviklingen og de endrede krav som må stilles til 

trær med en levealder opp mot et par hundrede år. I samarbeid med fagfolk rundt om 

i landet, ble det samlet frø om mulig fra minimum 30 utvalgte fine individer av våre 

viktigste nærmiljøtrær/-busker - i alt 15 arter. 

Etter 1 års dyrking i plasthus ble maksimum 80 planter av hver avkomstgruppe 

plantet på friland hvor det i 3 år ble foretatt årlige registreringer av tilvekst, sjukdom 

og helhet. Ferdigvare% og etableringsevne (skala 0-100) ble beregnet ved 

forsøkslutt. 

Forskjellen mellom halvsøskengruppene var som vist i Tabell 3 meget stor i alle 

undersøkte egenskaper. Vel så viktig og det som ikke kommer fram i tabellen, var 

variasjonen innen gruppene. Den var klart minst i rogn opplagt pga graden av 

apomiksi (frøsetting uten befruktning og dermed avkom identisk med mora). Det 

andre ytterpunkt var lind hvor variasjonen var så stor at satsing på frøformering var 

uaktuelt. I de andre artene var det bare ca 10 % av mortrærne som ga et avkom som 

var homogent og ellers godt nok for å settes i produksjon. 

Ferdigvare% Etableringsevne Høyde (cm) 

Art Max Min Max Min Max Min 

Spisslønn 78 17 95 5 218 149 

Hestekastanje 75 8 100 75 182 94 

Hengebjørk 94 25 80 61 304 151 

Fuglekirsebær 91 35 93 44 253 134 

Sommereik 89 21 91 47 153 61 

Rogn 80 31 94 72 157 74 

Cembrafuru 95 15 94 71 101 58 

Tabell 3. Minste/største gjennomsnittlig ferdigvare, etableringsevne og høyde hos gruppene. 

Ferdigvare% ble bestemt i henhold til NS der det ble lagt særlig vekt på frodighet, 

sunnhet og vekstform. Det ble ikke foretatt noen skjæring i forsøksperioden. Med 

små justeringer kan derfor ferdigvare% økes betydelig. Et vanlig problem som krever 

minimal innsats, var delte topper særlig i bjørk. Frekvensen av delte topper var størst 

i innlandsøkotypene og har sammenheng med bjørkas sympodiale vekst. 

Toppknoppene aborterer og pga tidlig vekstavslutning og lang høst utvikles begge de 

øverste sideknopper til endeknopper isteden for normalt en. 

10


Etableringsevnen er et samlebegrep for tilslags% og frodighet/tilvekst. Den er dels 

genetisk bestemt og varierer som vist vanligvis svært mellom de ulike 

halvsøskengruppene. Imidlertid, også en rekke miljøforhold virker inn. For eks. 

etablerte en utvalgt søskengruppe av fuglekirsebær seg bortimot 100% under alle 

jordbunnsforhold, mens avkom etter nabotreet, som også var vegetativt formert og 

satt inn som pollensort i frøplantasjen på Biri, hadde 95% etablering på god jord i Son 

og 25 og 50% på Biri og Skjæringstad planteskoler under relativt dårlige 

jordbunnsforhold. 

Ellers virker plantenes indre kvalitet - næringsstatus, rotvolum, gjennomrota klump 

osv sterkt på etableringsevnen. F.eks var tilveksten hos planter med god kvalitet 

vanligvis bortimot 50% bedre enn hos dårlige, men opptil 4-5 ganger bedre tilvekst 

ble registrert. Dårlige planter kan stå i årevis før de kommer i gang om de i det heile 

tatt overlever. 

Høyden varierte mye mellom halvsøskengruppene. De minste var stort sett bare 

halvparten så store som de største i de fleste arter. Det viser at det er mulig å 

selektere for størrelse, men dessverre er det ikke alltid slik at de største morplantene 

gir det største avkomet. Hos rogn (apomiktisk) var det slik og høydevariasjon innen 

gruppene var betydelig mindre enn i de andre artene. 

Halvsøskenstudiene viser at fenotypisk utvalg slik det hittil har blitt drevet, er altfor 

usikkert til at det kan satses på. Testing av avkommet etter utvalgte morplanter er 

nødvendig. Dessuten at det i nesten alle treslag finnes morplanter som gir friske 

homogene avkom med stor prosent salgbare planter som etablerer seg lett. Videre 

viser studiene at det er enkelte egenskaper knyttet til partikler i cellesafta og som 

derfor er maternalt nedarvet f.eks nålefarge, høstfarge osv., men også disse påvirkes 

av miljøet. 

Forflytningsforsøk 

Forflytningsforsøk for å kartlegge vegetasjonens evne til å vokse under endrede 

miljøforhold (fysiologisk plastisitet), har vært studert i en rekke feltforsøk både i trær 

og grasarter og med et stort spekter av skandinaviske økotyper fra artenes nordligste 

voksested til Danmark i sør og fra fjord til fjell. Disse viste at det var nesten like 

uheldig å flytte nordlig/kontinentalt materiale til sørlige/maritime områder som vise 

versa. Skadebildet er imidlertid svært forskjellig. Sørlige økotyper av trær/busker får 

toppfrostskader ved flytting nordover/innover i landet pga sein vekstavslutning og 

tidlig frost og dør om flyttingen blir for ekstrem (Tabell 4). Med nordlige og 

kontinentale økotyper er det som nevnt omvendt ( Figur 1). De avslutter veksten 

altfor tidlig og med tidlig gulning/bladfall etterfulgt av en lang periode med høge 

temperaturer, vil plantene ved ekstreme forflytninger dø enten fordi de arbeider seg 

ut av kvilen og skades av første frost eller fordi de tømmes for opplagsnæring eller 

får greindød nederst i krona. 

Et omfattende arbeid i engrapp (Studies on adaptasjon in Poa pratensis L. and in 

some Scandinavian ornamental trees and shrubs) der både vegetativ og 

generativ vekst først ble studert under kontrollerte klimaforhold og deretter i feltforsøk 

på 8 steder med et stort spekter av økotyper, viser at reaksjonsmønstret hos 

grasarter om mulig var enda mer markert enn hos lignosene. Muligens fordi det var 

11


brukt vegetativt formert materiale - totalt 12 genotyper med 3 i hver gruppe. Store 

forflytninger førte til omfattende plantedød og det påvirket skuddtetthet/slitestyrke, 

induksjon/differensiering av blomsteranlegg, skytetidspunkt og frømengde. F.eks 

bidro studien til å forklare den mislykte praktiske frøproduksjon av nordnorske 

grassorter i Danmark. Dessuten og kanskje viktigst i en tid med klimaendringer, de 

bekreftet og styrket fjordtypenes stor toleranse mot klimaendringer (Tabell 4). 

Økotyper 

Dyrkingssted 

Alta Bergen Valdres Landvik 

Arktiske 90 0 70 10 

Fjordstrøk 70 90 80 70 

Fjellområder 85 40 90 25 

Sør Skandinavisk 10 85 50 90 

Tabell 4. Toleranse mot klimaendringer hos ulike økotyper av engrapp (% overvintring). 

Mindre forflytninger av nordlige og kontinentale økotyper av trær til gunstigere 

områder fører ofte til at trærne endrer form. Tidlige avslutning av strekningsvekst og 

fordi tykkelsestilveksten fortsetter etter at lengdeveksten er avsluttet gjør at trærne får 

korte tjukke greiner, knudret vekst og de mister hengekarakteren (bjørk). Siden de 

nederste greinene først kommer ut av kvila og skades ved første frost, stammer 

trærne seg opp (Foto 5). 

. 

Foto 5: Økotyper fra fjordstrøk har god forflytningstoleranse, men også disse vil ved store 

forflytninger f.eks fra Trondheim( til høyre) til Jessheim ( til venstre) få store endringer i vekst. 

Det fotosanitære aspektet ved flytting av trær med jordklump over store avstander 

(import) er kanskje på sikt allikevel mest alvorlig i en tid med klimabedring. 

Skadegjørere følger med importplanter/jord og ettersom næringen importerer 

12


hundrevis av planteslag representert i de fleste planteslekter - ofte noe ‘eksklusive’ 

arter som gjerne plantes nær uteplassen. Veien derfra til bondens åker blir dermed 

farlig kort. 

Etter anmodning fra NPL og med finansiering fra LD ble det derfor i 1990 satt i gang 

et forprosjekt hvor innvandringen av skadegjørere ble undersøkt. Seinere har NISK 

gjennomført mer omfattende undersøkelser der ‘innvandring’ av sopp, insekter og 

karplanter i forbindelse med tømmerimport har vært undersøkt. Begge disse 

undersøkelsene viste at det fotosanitære presset er stort og at flere nye skadegjørere 

har etablert seg under vårt nye klimaregime. Iberiasneglen er vel det beste eksempel 

på problemer relatert til import og den meget effektive spredning ved distribusjon av 

planter til hageeiere. Tømmerimport til Hurum med etablering av søramerikanske 

nattsommerfugler på andre siden av Oslofjorden, er eksempler på hvor effektivt 

skadegjørere spres/etableres når miljøforholdene er gunstige. Planteimportørene har 

her et stort ansvar, ikke bare for å hindre spredning av nye skadegjørere, men særlig 

for å markedsføre trær som trives slik at vi får de frodige og fine nærmiljø vi alle 

ønsker. 

13


EVALUERING AV 90-ÅRAS TREPLANTINGER 

Inntil 1990 var norske treplantinger små og ved problemer i etableringsfasen, var det 

vanskelig å analysere seg fram til årsaken(e) og plassere ansvaret på rette 

faggruppe. Det skjedde opplagt på Lillehammer i den berømmelige saken om 

danskebjørka. Skadene ble antatt å skyldes feil proveniens og treleverandøren ble 

gjort økonomisk ansvarlig. Skadebildet var imidlertid ikke typisk for høstfrostskader 

det normale i slike tilfeller, men svært likt det som oppstår ved for djup planting. I dag 

og etter å ha evaluert ca 1500 nyplanta trær hovedsakelig i by/trafikkområder og 

kjøpesentra, samt ca 4000 eldre trær på kirkegårder og i parker (Evaluering av trær 

på kirkegårder i Trondheim kommune), kan det trygt slås fast at både 

planleggeren gjennom valg av bjørk langs sterkt trafikkerte veger, anleggsgartneren 

ved å ha planta 10-15 cm for djupt og treleverandøren som leverte nettrotpakket 

dansk bjørk, alle var medansvarlig for at trærne ikke holdt mål og måtte skiftet ut. 

Siden nesten alle ’OL-trærne’ på Lillehammer er satt for dypt, vil de ikke utvikle seg til 

normale trær og vil nok bli skiftet ut etter hvert som de skjemmer bybilde og blir en for 

stor belastning på miljøet og kommunens vedlikeholdsbudsjett (Foto 6). 

Foto 6: Djup planting fører til tørre topper/greiner og misvekst. Her 12 år gammel lind, 

Skysstasjonen Lillehammer. 

Denne feildiagnosen sammen med en rekke tilsvarende, viste et klart behov for en 

grundig analyse av problemene i forbindelse med etablering av nærmiljøtrær. 

Analysearbeidet startet for 10 år siden og omfattet årlige registreringer av tilvekst, 

tørre topper/-greiner, helhet m.m i nyplanta individer av bjørk, fuglekirsebær, lønn, 

lind, ask, eik, rogn/asal og poppel/or de første 3 år etter planting. Deretter mer 

sporadisk, men alle plantingene har vært fulgt i mer enn 6 år noen i 10. De fleste 

registreringene ble foretatt i by- og trafikkmiljø, men også noe i hager, kirkegårder, 

kjøpesentra, golfbaner og parker. Ved starten ble også klumpkvalitet, plantedybde, 

dekkemiddel på minimum 10 trær i hver planting registrert, dessuten økotype, 

treleverandør og plantefirma der det var mulig gjennom innsyn i anbudspapirene. 

14


Kvaliteten på plantingene var generelt dårlig og det finnes knapt et vestlig land hvor 

treplantingene er så dårlige og de er dårligst i by- og trafikkmiljø opplagt pga 

vanskelige miljøforhold - forurensning/salting, asfaltslitasje/strøsand bygger opp jorda 

i midtrabatter, grøfter og nærmeste sideterreng. Opptil 25 cm sedimentasjon er 

registrert i midtrabatter (Bodø, Oslo, Ås mfl ) og siden dette er sterkt forurenset jord, 

finnes det i dette sjiktet knapt røtter. Jorda er dessuten så finpartiklet at det påvirker 

luftvekslingen til røttene og dermed trærnes vekst og trivsel. Dette må det taes høyde 

for ved etablering av trærne (Foto 7). 

Foto 7: Strøsand/ asfaltslitasje/ forurensninger sedimenteres langs sterkt trafikkerte veger og 

fører til at trærne gradvis blir stående for djupt. 

I gjennomsnittlig gikk ca 1/3 av trærne ut løpet av de første 3 år - i enkelte anlegg 

opptil 2/3. Tilveksten som normalt skal være minimum 10-15 cm første år med årlig 

dobling de neste 2-3 år, var vanligvis under 10 cm første år ofte bare 3-5 cm. Tørre 

topper og døde greinspisser allerede om høsten, viste at trærne var svært stresset 

noe som førte til at overlevende plantene gikk over i generativ fase allerede andre 

året og dermed sterkt redusert vegetativ vekst. Tilveksten de følgende år var minimal 

gjerne under 1-2 cm. I altfor mange av de evaluerte plantingene har trærne stått slik 

så lenge evalueringene har pågått - dvs 8-10 år. 

Skal man ha det minste håp om å bygge opp en frodig og vakker trevegetasjon under 

dagens og framtidas spesielle nærmiljø, må alle forhold av betydning for trærnes 

vekst og utvikling optimaliseres og man må eliminere de feil som har vært gjort i 90- 

åras plantinger. Analysene viser at det er 3 hovedgrunner for den dårlige kvaliteten 

på treplantingene. 

15


Gjennomrota klump 

I følge Norsk Standard skal store trær ha gjennomrota klump ved planting. 

Evalueringene viste at over 90% av trærne ikke hadde det, men var ‘nettrotpakket’ - 

dvs barrottrær med torv rundt røttene og nett eller netting for å holde ‘jorda’ på plass 

(Foto 8). 

Foto 8: Over 90% av de evaluerte trær var uten gjennomrota klump - ikke underlig at de har 

etableringsproblemer. 

Disse trærne ble markedsført/behandlet som klumpplanter uten nødvendig 

tilbakeskjæring av krona for å skape balanse mellom topp/rot. Det sterkt reduserte 

rotvolum, vansker med vannovergangen fra leir/sandjord til ‘torvklumpen’ pga store 

fysiske forskjeller og videre inn i røttene pga torvas store evne til å holde på vann, 

samt torvas manglende evne til å ta opp vann etter tørkeperioder, fører lett til 

tørkestress med tørre topper/greiner, blomsterinduksjon og frøsetting og dermed 

sterkt redusert vekst. Det var også klare forskjeller mellom 

økotypene/halvsøskengruppene i evne til å tolerere stress uten å gå over i generativ 

fase, en viktig egenskap ved vurdering av plantenes etableringsevne. 

Tilvekst (cm) Frøsetting (skala 0-9) 

Klumpkvalitet/økotype 1. år 2. år 3. år 1. år 2. år 3. år 

Nettrotplante dansk 13 3 5 0 7 8 

Nettrotplante ‘Bogstad’ 12 9 18 0 2 3 

Klumpplante ‘Bogstad’ 19 37 63 0 0 0 

Tabell 4: Tilvekst og frøsetting hos nyplanta 2,5 m høg bjørk med ulik klumpkvalitet. 

16


Etableringsproblemene var generelt størst hos importerte ‘barrot/nettrottrær’ pga 

betydelig kraftigere siste års tilvekst - opptil 1,5 m og dermed større vannbehov for å 

utvikle ei harmonisk krone. Om slike ‘nettrot trær’ ikke vannes i etableringsåret, vil 

årsskuddene tørke ut og bare de nederste knoppene bryte, eller om forholdene er 

gode bare i toppen. Resultatet blir da en slengete vekst med svak krone (Foto 9). 

Foto 9: Lønn (6 år, Vestby). Riktig planta med normal tilvekst (til venstre), uten gjennomrota 

klump og for djupt planta (til høyre). 

Tidlig opptak, før skuddene er avmodnet, samt ugunstig forhold under transport og 

lagring førte til at disse trærne ofte hadde tørre toppskudd ved utplanting. Slike trær 

går lett over i generativ fase og får dermed sterkt redusert tilvekst om de i det heile 

tatt overlever. Det synes ellers som denne ‘uttørringen’ øker mengden av basis- og 

stammeskudd (lind, rogn). 

Djup planting 

Djup planting var den klart viktigste årsaken til elendigheten. Evalueringene viste at 

minst 95% av trærne var for djupt plantet - vanligvis 10 cm pluss/minus 5, men heilt 

ned til 25-30 cm. Dette tiltross for at all forskning, praktisk erfaring samt alle 

kontrollerte anbudsbeskrivelser klart understreker at trær ikke må plantes djupere 

enn de har stått i planteskolen. Her er det ikke lengre behov for forskning. Dette 

’kruttet’ er oppfunnet tidligere til overmål flere ganger. Derimot synes det å være 

betydelig uenighet og usikkerhet omkring symptomene. 

Generelt fører djup planting til redusert tilvekst og misvekst både av topp og rot i 

nesten alle evaluerte arter (Tabell 5). 

17


Art Egenskap 

Plantedybde 

3-5 5-10 10-15 15-20 

Lind Helhet 6.8 6.0 4.0 2.0 

Tilvekst 17 7 2 2 

Stammeskudd 0.5 1.3 7.2 8.1 

Bjørk Helhet 6.5 4.0 3.2 0.2 

Tilvekst 15 8 3-5 1-3 

Tabell 5: Virkning av plantedybde (cm) på helhet (0-9), tilvekst (cm) og stammeskudd (0-9) 

etter 2. vekstsesong. 

Alaskapoppel og svartor klarer djup planting godt, men også de sturer et par år ved 

altfor djup planting. Imidlertid, de kommer seg raskt og får seinere normal utvikling. 

Dette fenomen kan best iakttas ved E6 Skjeberg. Mens de to nevnte arter i den 12-13 

år gamle plantingen er 7-9 m høge, er bjørk, eik, fuglekirsebær og lind alle sterkt 

misdanna eller døde (Foto 10). 

Foto 10: E6 Skjeberg med en relativt stor planting av bjørk, eik, lind, lønn, fuglekirsebær og 

poppel/or 20 m fra E6 Skjeberg på noe av Østfolds beste jord. Trærne var plantet 10-15 cm 

for djupt. Allerede for 5 år siden (til v.) var alle arter unntatt poppel/or døde eller døende. I dag 

12-13 år etter planting er de 7-9 m høge, mens de andre nærmest er borte. 

Djup planting fører opplagt til redusert oksygentilgang til røttene og påvirker dermed 

rotutviklingen. Røttene blir som et tettpakket nøste. De søker i liten grad opp til 

normal dybde. Problemene forsterkes ved barkdekking og hos nettrotpakka trær. 

Slike trær trenger ekstra god lufttilgang i rotsonen for å utvikle nye røtter til erstatning 

for de som har gått tapt ved opptak. Det synes også som fuktighet rundt 

stammebarken fører til redusert transport av karbohydrater ned i rota med 

oppsvulming av basis av treet, opphopning av karbohydrater i stammebarken og 

sterk økning i stamme- og basisskudd hos enkelte arter - lind, rogn mf. Disse 

18


skuddene ‘stjeler’ næring fra krona som i ekstreme tilfeller dør og siden 

lengdetilveksten hos ‘nyskuddene’ blir noe redusert pga sterk forgreining blir ‘trærne’ 

som store ripsbusker (Foto 11). 

Foto 11: Virkning av djup planting på lind (Vestby/Svinesund/Ås) 

Vinterøkologiske studier viser dessuten at djup planting fører til redusert kambiekvile 

og med dagens sterkt skiftende vintertemperaturer til økt stammesprekking (ask, lind, 

bjørk, lønn mfl), dessuten til frostskader i kambiet på de nederste greiner som dør og 

trærne ‘stammer‘ seg opp, og til økt gummiflod i fuglekirsebær. 

Oppgraving av for djupt planta 8-12 år gamle trær, viser at røttene er abnormt utviklet 

og at de vanskelig søker oppover til normal dybde. Dette påvirker opptaket av vann 

og næring og slike trær er alltid de første som viser visningssymptomer i 

tørkeperioder. Nesten uten unntak dør toppskuddene allerede i august og trærne blir 

deformerte (Foto 12) 

Foto 12: Hengebjørk fra E6 Missingmyr (til venstre) 10-12 år gammel, plantet 15 cm for djupt 

med misdanna rot og med død topp. Bjørk (til høyre) 3 år gammel med riktig plantedybde, 

utoversøkende røtter og friske toppskudd. 

19


I USA og Canada anses grunn planting så viktig at praktisk talt alle trekataloger har 

skisser av planteprosessen der det anbefales at klumpen skal stå 1-2 tommer over 

jorda og dekkes med et tynt jordlag (Figur 3). 

Figur 3: Djup planting fører til basis/stammeskudd og stammesprekk 

Barkdekket 

Barkdekket nyplantinger gir et reinslig og tiltalende inntrykk og er derfor svært 

populært. Imidlertid, ingen av de mange studiene som er gjennomført har vist at dette 

er positivt for treveksten og det er særlig uheldig på steder med mye nedbør og på 

tung jord fordi det fører til anaerobe forhold i rotesonen, rotdød og dermed sterkt 

redusert vekst og etter hvert til tredød. Dessuten, rask nedbryting særlig av granbark, 

fører til stort forbruk av nitrogen ca ¾ kg/m3 og ca ¼ kg P/m3 - næring som ’stjeles’ 

fra trærne og som må erstattes for å få tilfredsstillende vekst. Problemene forsterkes 

med bark inntil stammen når et 8-10 cm tykt barklag legges på uten at dette er tatt 

høyde for ved planting. Registreringer indikerer at mange planteslag direkte mistrives 

i barkdekke (berberis, rododendron, kirsebær, bjørk m.fl.) 

Art udekket dekket 

Barlind 8.1 8.0 

Svartsurbær 7.8 4.4 

Tabell 6: Virkning av barkdekking på helhet (0-9) 

I nordamerika er det få problemer med barkdekke, primært fordi det brukes Thujabark/fliser 

som dekomponeres svært langsomt og dermed ikke ’stjeler’ særlig næring 

fra plantene og fordi de er ekstra omhyggelig med å unngå bark inntil stammen. 

20


Forflytningstoleranse 

Forflytningstoleranse eller evne til å trives under endrede miljøforhold varierer svært 

mellom arter/økotyper. For å sikre seg mot uheldige samspill mellom økotype 

(proveniens) og miljøet på plantestedet, har skogbruket et forflytningsreglement der 

økotyper bare anbefales flyttet inntil 10 mil sør/nord og 200m opp/ned. Evalueringen 

av treplantingene viste at dette forhold ikke tas alvorlig i planteskolenæringen. 

Storparten av de trærne som var planta, bortsett fra bjørk, var importert hovedsakelig 

fra Danmark/Holland. Det betyr ikke nødvendigvis at trærne er derfra. På en 

kirkegård i Fredrikstad kom alle trærne fra Sentral Europa. Resultatet av slike 

forflyttinger er altfor ofte toppfrost, misvekst og døde trær. Problemene er særlig 

store de første årene og i trafikkbelasta områder. Etter hvert synes det som sørlige 

økotyper til en viss grad avpasser veksten etter det nye miljøet og frostskadene 

avtar, men trærne får unormal eller buskaktig form. 

Verre er den omfattende planting av innlandsøkotyper av bjørk (Harpefoss, 

Fagernes, Stange m.fl.) i by- og trafikkområder i Oslo-området. Dette er trær som er 

tilpasset stabile vinterforhold og har kort kvile. De synes å ha større problemer enn 

sørlige økotyper med å tilpasse veksten etter det nye miljøet. De kommer fra 

skogbestand og har aldri vært eksponert for forurensning og den spesielle jorda i by- 

og trafikkanlegg. De viser symptomer på mistrivsel fra første stund med gulgrønt 

bladverk, hengende topper, tørre topper/greiner og de ’stammer’ seg opp slik at det 

etter få år bare er en liten grønn dusk i toppen om de i det heile overlever (Foto 3, 

13). 

Foto 13: Frodige og velutviklet trær er viktig i by- og trafikkområder slik denne ca 40 år gamle 

lindealleen i Molde. Hengebjørk (8 år gammel) treslag tatt rett fra skogen i Østfold, aldri utsatt 

for forurensning og plantet ca 10 cm for djupt i den spesielle jorda på Sørenga - et av de 

sterkest trafikkforurensa steder i landet, vil aldri få normal utvikling. 

Gevinsten med å hente produksjonsfrø fra testet planter eksponert for by- og 

trafikkmiljø har vist seg å være stor -30-40% bedre vekst og frodigere planter. I 

21


pågående utvalgsarbeid i nord-amerikansk treslag (halvsøskenstudier) tilpasset 

svært varierende vintertemperaturer og dermed velegnet for vårt ‘nye‘ klima, hentes 

materialet hovedsakelig fra by- og trafikkmiljø. 

22


OMTALE AV DE VIKTIGSTE ARTENE 

Bjørk 

Bjørk har alltid vært mye plantet i norske anlegg og det finnes mange fine opptil 100 

år gamle plantinger av hengebjørk. Den er viltvoksende i Pasvik, Saltdal og i 

lavlandet i Trøndelag/Sør Norge. Også vanlig bjørk, som er noe mindre, sterkere 

angrepet av rust og som med alderen får noe kronglete vekst, var tidligere mye 

plantet. Den er viltvoksende fra Kjøllefjord (70° N) og danner tregrense både ut mot 

havet og opp mot fjellet - en grense som nå utvider seg under vårt nye klimaregime. I 

dag plantes det mest hengebjørk. 

Klima- og forflytningsforsøk viser at bjørkeartene har svært velutviklete klimaraser. 

De er følsomme for luftforurensninger pga bladenes hårete/klebrige overflate hvor 

forurensninger lett festes og vanskelig vaskes av i regnvær. Det gir plantene et noe 

‘møkkete’ utseende. De reagerer på jord- og luftforurensninger med tidlig bladfall, 

redusert kambiekvile og uttørring av skuddspissene. 

Halvsøskenstudier i hengebjørk, der avkommet etter 33 utvalgte morplanter i Sør 

Norge, viste stor variasjon i viktige produksjons- og bruksegenskaper (tabell 3 ). 

Etterfølgende regional testing av forflytningstoleranse bekreftet en rekke tidligere 

studier - materiale fra fjordstrøk hadde større klimatoleranse og dermed større 

geografisk bruksområde enn kontinentale og nordlige økotyper. Studien ble avsluttet i 

1993 etter 7 års testing. Bare en morplante - Bogstad - ble funnet god nok som 

frøgiver og anbefalt for dyrking, men ble ikke satt i produksjon før i 2004. 

Vel 300 nyplanta trær fordelt på 8 plantinger på Østlandet inngikk i de årlige 

registreringene. Dessuten mer tilfeldige observasjoner på 5-600 trær på Østlandet, 

Møre og nordover til Bodø, de aller fleste i by- og trafikkområder. Disse viste at det 

de siste 10 år stort sett har vært brukt norske innlandsøkotyper - Stange, Fagernes, 

Harpefoss og et mer begrenset antall fra Østfold, Saltdal og Trøndelag, men også 

noe ‘dansk’ importbjørk. Ingen av de evaluerte trærne hadde gjennomrota klump ved 

planting og alle unntatt de 10-15 år gamle bjørkene på Moholdt kirke (Snåsa), i 

Oppdal sentrum (Vormdal)og E6 Vestby syd (Bogstad), var plantet for djupt. Disse 

var da også de eneste som hadde akseptabel utvikling. 

23


Foto 14: Bogstadbjørk /E6 Vestby) trives noenlunde bra, mens innlandsøkotypene langs E6 

mot Sverige (Stangebjørk ved Solli) er i svært dårlig forfatning. 

De for djupt planta trærne hadde første året redusert bladverk/vekst og utviklet tørre 

topper/greiner allerede i august. Neste vår var det omfattende toppfrostskader på 

importbjørka pga høstfrost (Foto 2). De norske innlandsøkotypene hadde også noe 

tørre topper/greiner, men da pga djup planting. Dessuten viste de begynnende 

greindød nederst på stammen. Greindøden økte med forflytning sørover og til lavere 

områder og har siden vært et årlig tilbakevendende fenomen. Trærne er sterkt 

misdanna med friske greiner bare i toppen. Det finnes praktisk talt ikke normale trær 

blant de mange hundrede som er planta langs Ringveien/E6 fra Grefsen til 

Svinesund (Foto 14). Utgangs% var stor allerede første år og trær dør fortsatt. 

Plantingene er derfor svært heterogene. Dårligste er plantingene på Skullerudtoppen 

og sørover fra Nordbytunnelen, Støkkensletta og nedover i Østfold. Det er et 

tankekors og ‘mot normalt’ at bjørkeplantingene stort sett er bedre innover og 

nordover i landet og at de i særklasse fineste plantingene ble registrert i Trondheim 

og Oppdal (Foto 15). 

24


Foto 15: Bruk av 'innlandsøkotyper' i låglandet på Østlandet sammen med djup planting har 

ført til stor planteutgang og misvekst. Den 12-13 år gamle trerekken ved Jarlsberg hovedgård 

er et skremmende eksempel (til h.). Bjørkealleen på Moholt, Trondheim av samme alder og 

med trøndersk bjørk (til v.) demonstrerer hvordan en alle skal se ut. 

Det er fullt mulig å bedre kvaliteten på bjørkeplantingene, men da må alle forhold av 

betydning for plantenes fysiologiske tilstand bedres - sterkere satsing på 

testet/utvalgt materiale, hovedsakelig forflytning nordover og innover i landet, trær 

med gjennomrota klump, riktig plantedybde, planting lengst mulig bort fra vegbanen 

og framfor alt unngå planting i veggrøfter og midtrabatter der strøsand og vegstøv 

gradvis bygger opp jorda. Forutsatt profesjonell treetablering bør tilveksten første året 

være 15- 20 cm med en årlig dobling de neste 2 år og det bør ikke aksepteres mer 

enn 5-10% døde topper og greiner. 

Spisslønn 

Spisslønn er viltvoksende på Sør- og Østlandet nord til Fåberg. Treet skal normalt ha 

fine høstfarger, men planta i trafikkforurensete områder og for djupt uteblir de flotte 

røde fargene. Platanlønn kommer fra Sør-Europa/Vest-Asia og er naturalisert langs 

norskekysten til Lofoten. Det er et friskt og frodig tre som trives og svært ofte 

dominerer trevegetasjonen i kystbyene. Dessverre får den ikke høstfarger og de 

store mengdene med lauv kan være problematiske. 

Lønn er brukt langs trafikkårer og da fortrinnsvis på rasteplasser, trafikkmaskiner, 

men kanskje særlig i tettsteder, ved store bygninger og kirkegårder hvor det kreves 

trær med noe større ‘mektighet‘. Kambiet har grunn kvile og den er grunnest ved 

basis. Det gjør at kambiet lett vekkes til live i varmeperioder for så å skades ved 

raske fall i temperatur og det oppstår barksprekking nederst på stammen. Det 

‘saftige’ kambiet gjør også at trærne er utsatt for musegnag. Og med raigras i 

frøblandingene, blir det tjukke lag av tørt gras i vegskråningene - et yndet tilholdssted 

for gnagere og dermed optimale betingelser for musegnag og treskader (E6 

Akershus/Østfold). 

25


Halvsøskenstudien i spisslønn viste at det var større forskjeller mellom gruppene i 

lønn enn bjørk i næringsviktige egenskaper som ferdigvare%, etableringsevne og 

forflytningstoleranse. Av de 28 testa morplantene, var det 3 som ble funnet god nok 

og anbefalt for dyrking – Vollebekk, Lillehammer og Trondheim. - alle opprinnelig 

innplanta og av utenlandsk opphav men med fin gjennomgående stamme og gode 

høstfarger. Ingen er satt i produksjon pr i dag. 

Ca 150 nyplanta trær fordelt på 6 plantinger i Oslofjord-området og Trøndelag har 

vært fulgt årlig i 3 år. Dessuten mer tilfeldige registreringer i 10 plantinger totalt 300- 

400 trær over heile Østlandet, Møre og Romsdal nord til Trondheim/Hitra. 

Trær med opptil 1.5 m lange årsskudd viste at praktisk talt all evaluert lønn var 

importert, nettrotpakket og uten unntak plantet for djupt, vanligvis med podestedet i 

jordoverflata eller ca 10 cm for djupt. Kvaliteten på trærne var overalt usedvanlig 

dårlig og det blir vel knapt et eneste normalt tre (Foto 9, 11). På Hitra var et 40-talls 

trær alle døde eller døende 3 år etter planting. Også langs hovedgata på City Syd, 

Trondheim er trærne i ferd med å dø. Ellers er det en rekke 8-12 år gamle plantinger 

knyttet til trafikkårer som er usedvanlig dårlige og hvor trær fortsatt dør – 

Moholdt/Vinterbrokrysset, E6 Støkkensletta, Vestby nord, Råde, Hvam, RV 111 

Torsnes-Hafslund, flere plantinger i Lillehammer og en rekke andre. Hovedårsaken 

var/er djup planting. 

Også hovedalleen på Havstein Kirkegård var i ferd med å dø av samme grunn. 

Kirkevergen forlangte alle trærne erstattet eller hevet til riktig plantedybde før 

overdragelsen. Trærne ble ‘hevet’ umiddelbart og allerede neste år kunne det 

registreres endringer i veksten og 3 år seinere var alleen frodig og fin med årlig 

tilvekst på 60-80 cm (Foto 16). 

Foto 16: Lønnealleen på Havstein kirkegård var plantet 10-15 cm for djupt. Ved befaring 3 år 

seinere var trærne i elendig forfatning (bilde til v.). Trærne ble 'hevet' til riktig plantedybde og 

etter nok 3 år var årlig tilvekst 60-80 cm. Åtte trær var døde og ble erstattet med Fåberg-lønn. 

Det blir spennende å følge utviklingen av disse i en ellers homogen alle. 

En rekke minst 120 år gamle lønneplantinger på kirkegårder og i parker var nesten 

uten unntak fine. I trafikkmiljø og særlig i midtrabatter hvor det gjennom årene hadde 

26


bygd seg opp med strøsand og asfaltstøv, var det derimot mye dårlige trær. F.eks vil 

det bare være et tidsspørsmål før trærne i den ca 30 år gamle lønneplantingen i Ås 

sentrum må fjernes dels av estetiske, men også av sikkerhetsmessige grunner. 

Lind 

Lind blir normalt et stort tre som vokser på lune tørre steder til Ringebu på Østlandet 

og til Sunnmøre på Vestlandet, dessuten en isolert forekomst på Brønnøy i Nordland. 

Arten er som vist i Figur 4, svært variabel i størrelse, form og greinsetting. F.eks 

består Brønnøy-forekomsten av knapt meterhøge busker. 

Figur 4: Variasjon i høgde og greinsetting i avkom fra lindealleen på Jord gård, Vestby. 

Halvsøskenstudiene viste at denne variasjonen også var stor innen 

halvsøskengruppene, så stor at frøformering ikke anses ønskelig pga kravene til 

homogenitet i rekkeplantinger og alleer som er artens viktigste anvendelsesområde. I 

de evaluerte plantinger var det stort sett brukt ‘Pallida’ - en relativt kortvokst tett og 

pyramidal kultivar velegnet i by- og trafikkmiljø i Sør Norge. Det skulle tilsi homogene 

frodige plantinger slik den 15-20 år gamle plantingen langs E6 sør for Ryenkrysset, 

men det var ikke tilfelle. Alle plantingene var usedvanlig dårlige med altfor stor 

prosent misdanna trær. Slik burde det ikke være fordi denne kultivaren er godt 

tilpasset by- og trafikkmiljø og har stor klimatoleranse. 

Følgende plantinger har vært evaluert - Rv 111 Torsnes-Hafslund, Borg og Vinterbro 

kjøpesenter, E6 Skjeberg, E6 Vestby, Matforsk Ås, Ski sentrum, Sørenga/Lakkegata, 

Strømsveien, Fornebulokket, Lierstranda, Lillehammer mf - 250 trær årlig og ca 400 

mer tilfeldig. Nesten over alt var det plantet for djupt, vanligvis med podestedet i 

jordbandet (ca 10 cm) men heilt ned til 30 cm i Skjeberg. En altfor stor prosent av 

trærne er alt døde eller sterkt misdanna og vil aldri bli skikkelige trær (Foto 11). I det 

minste har plantingene ikke den frodighet som planleggerne opplagt har forventet og 

det er forunderlig at det ikke for lengst er protestert. 

27


Det finnes unntak f.eks Ringveien Ullevål/Maridalsvegen, RV 152 NLH mf. Dessuten 

er lindene langs RV 109 i Fredrikstad noenlunde brukbare, men kommer vel aldri til å 

bli slik planleggerne har tenkt seg fordi de sjøl etter korrigering av plantedybden 

fortsatt står for djupt. De 6-7 år gamle trærne i midtrabatten i Lakkegata ble derimot 

hevet til riktig dybde umiddelbart etter planting og står i dag frodige og fine og har 

noenlunde normal tilvekst for denne kultivaren - 30-40 cm. Trærne på sidene derimot 

er misdanna med ‘hengende’ topper og 1-3 cm tilvekst fordi de ikke ble hevet til riktig 

nivå som trærne i midtrabatten. De vil aldri utvikle seg til normale frodige trær og 

burde erstattes. 

Lindetrærne langs hovedtrafikkårene på Fornebu kommer til å lide samme skjebne. 

De fleste er plantet med podestedet i jordbandet - noen grunnere og noen sågar 15- 

20 cm for djupt og viser i dag alle symptomer på for djup planting - minimal tilvekst, 

hengende topper, frøsetting og med begynnende stammeskudd. De er klart i 

fysiologisk ubalanse dels også pga betydelig trafikkforurensning og som en følge av 

det mindre resistent mot skadegjørere (lindebladflua). 

Denne arten kan tåle å stå inntil 3-4 cm for djupt, men får da noe redusert 

lengdetilvekst, sterkere forgreining og dermed mindre og mer kompakt krone (Foto 

17). 

Foto 17: Lind plantet noe for djupt (E6 Svinesund til venstre, Vinterbro kjøpesenter til høyre) 

får redusert høyde og mer kompakt vekst, men får en del basisskudd. 

Det kan utnyttes positivt slik det er gjort ved SAS-hotellet i Bodø, men plantes de mer 

enn 8-10 cm for djupt og uten gjennomrota klump kan man allerede første året 

registrere starten på ovenfornevnte symptomer. Arten synes også å være relativt 

ømtålig for uttørring før planting. Altfor mange av de evaluerte trærne hadde tørre 

toppskudd ved planting, opplagt pga import og tidlig opptak eventuelt uheldige 

lagringsforhold før planting. Tilveksten på slike trær var minimal allerede første året 

og nå 10 år etter planting står de fortsatt og sturer og flere kommer til å dø i 

kommende år (E6 Vestby sør). 

28


De planta lindetrærne er som nevnt velegnet i by- og trafikkmiljøet i Sør Norge og 

burde ha stått frodig og fin i alle evaluerte plantinger. Når det ikke er tilfelle, skyldes 

det manglende gartnerkompetanse - en utfordring for næringen. 

Rogn 

Rogn tilhører en stor slekt med små ofte apomiktiske arter. Den blir opptil 12-15 m 

høg, vokser over heile landet til Tana og er det treet som trives best på de mest 

forblåste steder ut mot havet og opp i fjellet til vel 1500 m. Også på de sterkest 

forurensete steder står det igjen enkelttrær som eneste tre ofte sammen med 

sølvbunke og engkvein som et bevis på at det innen disse arter finnes individer med 

stor toleranse mot forurensninger (Foto 4). Arten er høyt skattet av hjortedyr og den 

er utvilsomt vårt mest vindtolerante tre. I samarbeid med leplantingskonsulenten ble 

det samlet frø for halvsøskenstudie fra Tana i nord til Egersund i sør. Under 

oppformeringen av materialet ble det klart at arten var uvanlig ømtålig for djup 

planting. Allerede ved 2-3 cm for djup planting ble det dannet konkurrerende 

basisskudd og trærne fikk buskform. 

Regionale leplantingsfelt ble etablert i Mehavn/Gamvik og på Smøla. Etter vedtak om 

at Særheim forskningsstasjon skulle forestå leplantingsforskningen ble alt materialet 

sendt dit. Tilsvarende materiale av Nobelgran utvalgt med sikte på 

pyntebarproduksjon ble også overlatt forskningsstasjonene etter vedtak om at 

forskningen også på dette felt skulle legges til forskningsstasjonene. Et fåtall planter 

fra en barprodusent i Arendal, ble holdt tilbake. Tre trær er lovende, men har enda 

ikke satt frø. 

Rognas ømtålighet for djup planting ble bekreftet i feltobservasjonene. Den årlige 

evaluering i ca 100 trær fra 3 plantinger alle på Østlandet og mer tilfeldige 

registreringer i 200-300 trær i 6 plantinger heilt opp til Mo i Rana, viste at trærne stort 

sett var plantet 5-15 cm for djupt og ingen hadde gjennomrota klump. Toleransen mot 

djup planting var liten både i rogn og svenskeasal. Plantene fikk sterkt redusert 

tilvekst ofte bare 1-2 cm, døde toppskudd, tidlig frøsetting, basisskudd og tredød 

(Foto 18). 

29


Foto 18: Rogn er svært ømtålig for djup planting. E6 plantingen Korsegården er svært 

redusert med store mengder basis-/stammeskudd og tidlig blomstring og er i dag 10-12 år 

etter planting borte. De omtrent like gamle trærne ved E6 Heimdal og Vestby holder seg så 

vidt i liv, men er slett ingen god reklame for norske grøntanleggsbyggere. 

I Heggedal var de til overmål plantet i veggrøft og trærne hadde ikke vokset særlig 

siden planting for 10-15 år siden. Etter hvert som jorda pga strøsand og asfaltslitasje 

bygger seg opp vil trærne få stadig større vekstproblemer og til slutt dø slik de nå 

gjøre i midtrabatten E18 Spydeberg, E6 Korsegården mf. På en parkeringsplass i 

Vestby sentrum er situasjonen enda dårligere. Der er trær av tilsvarende alder sterkt 

misdanna og har ”krympet” siden planting. Det vil også skje på Slependen i Asker, 

utenfor MESTA’s eget anlegg. Der ble det våren 2005 plantet et 20-talls trær minst 

10 cm for djupt. Trærne viste allerede tidlig på ettersommeren tydelige tegn på 

fysiologisk ubalanse med tidlig bladfall og minimal tilvekst. Heller ikke disse trærne vil 

bli til glede for anleggseier eller publikum om de ikke heves til normal plantedybde. 

Lengdetilveksten hos rogn synes å være bestemt i siste års knopp og er vanligvis 

fullført allerede i juli. Slike arter tåler normalt forflytning til ugunstigere klima bedre 

enn til gunstigere. Den kontinentale, fine og svært forurensningsresistente rogna nær 

Al-verket i Årdal (Foto 3) klarte seg dårlig under produksjon i Oslo-området og ble 

ikke markedsført. Den har imidlertid sin absolutte berettigelse på sterkt forurensete 

steder eks. Mosjøen ol. Trær fra Tana ble sterkt redusert og dels døde ved dyrking i 

Danmark. Kultivaren ‘Rosita’ plantet i Oslo og dansk materiale på Lillehammer, var 

de eneste noenlunde brukbare rogneplantinger. 

Ask 

Ask er viltvoksende langs kysten til Leksvik/Frosta og på Østlandet til Biri. Arten er 

særbu og med stor formvariasjon - fra den småvokste ‘Kuleask’ til ‘Hengeask’ med 

lange hengende greiner som tidligere var mye planta som sørgetre på kirkegårder. 

Normalt blir asketrærne opp mot 25-30 m høge med kraftige greiner og svært variert 

greinstruktur. Veden er sprø og eldre trær har ofte store tørre greiner som lett faller 

30


av i sterk vind, sein bladsprett og tidlig bladfelling samt store mengder frø på 

hunnplantene. Dette gjør aska til et noe tvilsomt grøntanleggstre. Den amerikanske 

kvitask viltvoksende til Lawrensbukta, Canada og dermed like hardfør som vår ask, 

mindre variabel i formen og framfor alt med fine høstfarger, er et langt bedre miljøtre. 

På Østkysten av USA/Canada, er denne arten sammen med rødlønn de mest planta 

nærmiljøtrær. Flere fine kultiverer av hanntrær er markedsført. Dessverre er alle av 

sørlige opphav og dermed mindre egnet for våre forhold. 

Totalt 8 plantinger alle på Østlandet med bortimot 200 trær har vært evaluert, hvorav 

3 plantinger - E6 Jessheim, RV 111 Fredrikstad og 152 Ås med ca 80 trær har vært 

registrert årlig de 3 første år. Alle var planta for djupt uten gjennomrota klump og 

mange er døde og noen dør fortsatt, men praktisk talt alle står fortsatt og sturer med 

en årlig tilvekst på maksimum et par cm - E18 Askim, E6 Vestby syd, Råde og Solli, 

RV 152 Ås, og Molde. I Hvamskrysset er trærne i tillegg plantet i veggrøft hvor jorda i 

løpet av etableringsfasen har bygd seg opp et par cm. og hvor trærne pga av 

plantedybden og trafikkforurensninger og dermed forstyrrelse av kambiekvilen hadde 

omfattende kambieskader (Foto 19). 

Foto 19: Ingen av de evaluerte asketrærne hadde akseptabel utvikling. (E6 Jessheim og 

Hvamskrysset. ) 

Også den 12-15 år gamle plantingen langs RV 111 Torsnes har inntil de siste par år 

sturet og flere trær er døde av samme grunn. En del trær som står i en svak skråning 

og i moldrik god jord opp mot gangveien vokser nå godt og kommer til å utvikle seg til 

fine trær, men det er vel de eneste av de mange hundrede trær langs RV 111 som 

kommer til å få en noenlunde tilfredsstillende utvikling. 

Den store plantingen av importert ask på Jessheim er også temmelig mislykket. I 

sørenden har det hvert år vært omfattende angrep av askebladhveps og trærne er i 

ferd med å dø. Tilveksten på resten av plantingen er også minimal dels pga djup 

planting, men kanskje særlig jordbunnsforholdene. Ask trives ikke i sandjord og flere 

steder har innvandret furu med en årstilvekst på 40-50 cm nå etter 10-12 år blitt 

høgre enn aska og skjuler denne. Det vil opplagt ikke gå mange år før furu og 

31


innvandret bjørk vil dominere plantingene inkludert de store plantinger med den 

kontinentale arten Sibirkornell. Totalt sett temmelig tvilsomme plantinger, men med 

svartsurbær fra østkysten av USA som et hederlig unntak. Den gir klare signaler om 

nødvendige egenskapene hos vårt fremtidige plantemateriale og i hvilke geografiske 

områder man må søke for å finne økotyper som kan tåle de framtidig store 

fluktuasjoner i vintertemperatur. 

Fuglekirsebær 

Fuglekirsebær morell eller søtkirsebær vokser naturlig på lett jord og lune steder 

langs kysten nord til Frosta. Et middels til stort tre som kan bli gammelt, blomstrer på 

bar kvist og har grunn kambiekvile. På fuktig tung jord og ved djup planting oppstår 

det lett frost i kambiet med gummiflod - skader som er vanskelig å bli kvitt. 

Fargen på veden er gul til rødlig i yten og går mot kjernen over til rødbrun, ofte med 

dekorative flammer. Svært ettertraktet til dreiing, møbelproduksjon, golv/panel og er 

godt betalt - i Tyskland opptil 10.000 kr for en stor gammel stamme av god kvalitet. 

Arten har velutviklede klimaraser og når den er relativt lite brukt i norske grøntanlegg, 

har det muligens sammenheng med at det bare har vært markedsført sørlige 

økotyper med stor planteutgang (eks. Gardeleiren). Norske økotyper som erstatning 

for utgåtte trær utviklet seg fint. 

I samarbeid med Nordisk genbank og ved hjelp av fylkesgartnere ble det først på 

80-tallet samlet frø fra 38 individer i Sør Norge opp til Trøndelag for 

halvsøskenstudier. Tilsvarende innsamlinger ble også gjort i våre naboland. 

Studien viste at det var stor variasjon i alle undersøkte egenskaper (Tabell 3). En 

morplante med homogent rettvokst avkom velegnet til alleer og for virkeproduksjon 

og med god etableringsevne ble formert ved poding og sammen med det originale 

nabotreet etablert i frøplantasje på Biri skogplanteskole i 1992. 12 år etter planting 

er trærne 7-8 m høge med en stammediameter på ca 15 cm. Testing av avkommet i 

Son og Biri/Skjæringstad skogpl.skoler viste god etablering og ingen frostskade på 

den utvalgte kultivaren, mens avkommet etter ”pollensorten” var dårlig (Foto 20). 

Tilveksten hos 1-årlige ca 1.3 m store pisker av den utvalgte kultivaren P.a ’Son’ i en 

gårdsallé i Trondheim og i Son var 40-50 og 60-70 cm henholdsvis 2. og 3. året etter 

planting. Naboenes interesse for arten, både de estetiske og virkesmessige 

kvaliteter/verdi samt korte omløpstid – 50 til 60 år gir gode perspektiver også for 

framtidig bruk i alleer, kulturlandskap og for regulær virkesproduksjon. Så langt er 

kultivaren ikke satt i kommersiell produksjon, men det vil skje våren 2006 ved Biri 

skogplanteskole 

32


Foto 20: P.a. ’Son’ (til venstre.) etablert i frøplantasje på Biri skogplanteskole sammen med 

pollengiver har utviklet seg usedvanlig fint. Rik blomstring gjør den velegnet i kulturlandskapet 

og med rett og fine stamme og høg pris attraktiv til virkesproduksjon. De 12 år gamle importtrærne 

ved RV 111 (til høyre) kommer aldri til å få normal vekst. 

Seks plantinger er evaluert - to på kirkegårder i Trondheim og 4 vegplantinger på 

Østlandet - totalt ca 100 trær alle av sørlig opphav. Plantingene er stort sett dårlige 

med liten tilvekst, gummiflod og tørre topper/greiner. De 12-15 år gamle trærne langs 

RV 111 er svært dårlige opplagt pga for djup planting. De er betydelig bedre langs 

RV 109 fordi plantedybden der er justert. Langs sterkt trafikkerte gater i Oslo er de 

også dårlige av samme grunn. De 4-5 m høge og 1-2 år gamle P.a ‘Plena’ langs 

hovedtrafikkårene på Fornebu er alle planta 10 -15 cm for djupt - med ubetydelig 

tilvekst og tørre greiner. Disse må ‘heves’ til normal plantedybde om de skal bli til 

berikelse for miljøet - sjøl da kan det kanskje knipe pga forurensning og 

klimaproblemer. 

Eik 

Eik vokser på lune gjerne steinrike steder i et bredt belte i lavlandet fra mjøstraktene 

langs kysten til Møre (sommereik). Innvandringen i Norge startet tidlig i postglasial tid 

og fulgte opplagt folk fordi arten etnobotanisk var viktig og var i høgvarmetiden 

utbredt over store deler av landet. For ca 2500 år siden inntraff en klimaforverring 

som drev eikeskogen tilbake og grana vandret inn. Med dagens klimaforbedring er 

eika nå igjen på fremmarsj mens grana taper terreng. 

Trevirket er gulaktig med kraftige årer og gråbrun kjerneved og er brukt til møbler og 

parkett. Nøttene har vært og er brukt som mat både for mennesker og dyr. Særlig 

berømt er svinekjøtt produsert på eikenøtter. Barken er brukt til garving og mot 

mageproblemer hos dyr - cortex quercus. 

Eika er et hellig tre og i mytologien hører eiketreet med i dyrkingen av den høyeste 

gud, Zevs, Jupiter og Tor - himmelens og tordenes guddom. Kultstedene var alltid på 

steder med stor eik og unormalt mye lyn/torden – Thorsnes, Thorfestir ol.) 

33


Treet regnes for å ha kraftig stamme og greiner, men som i alle arter varierer både 

greinsetting, form og størrelse (Foto 21). 

Foto 21: Eik etablerer seg seint, men er et kraftigvoksende tre med mektig krone (til v.) som 

vil kreve regelmessig og kostbar beskjæring for ikke å skade store lastevogner. Treet tåler 

ikke djup planting og om det plantes i veggrøft, vil bli misdanna - basis- og stammeskudd og 

minimal tilvekst (RV 111 Torsnes). 

Ikke sjelden finnes rettvokste individer med små korte sidegreiner - masteeik. I en 

begrenset halvsøskenstudie med 15 mortrær, alle fra Son ble de funnet betydelig 

variasjon i alle undersøkte egenskaper (Tabell 3). Alle bortsett fra en 

halvsøskengruppe etablerte seg seint, og alle seinere enn f.eks rødeik - en 

nordamerikansk art som pga sine mørkegrønne blanke blad og sterke høstfarger 

samt store klimatoleranse er velegnet for vårt ‘nye’ klima. 

Trærne i de 12-15 år gamle plantingene som var evaluert var alle planta for djupt. 

Mange var døde og resten sto bare og sturte med basisskudd og tørre topper/greiner 

- RV 111 Torsnes og E6 Skjeberg. 

Poppel/or 

Poppel/or var de eneste evaluerte arter som tålte ‘dagens’ djupe planting, men også 

de sto ofte og sturte 2-3 år om de ble planta altfor djupt fordi de trengte å utvikle nye 

røtter oppover stammen. Et fåtall plantinger og arter ble evaluert. Felles for alle er at 

de normalt etablerer seg lett på alle jordarter, men trives best på god fuktig jord med 

naturlig voksested i skjerma daler og forsenkninger. De vokser raskt og blir fort store 

tre, men blir ikke gamle og siden veden er porøs og sprø oppstår det lett greinbrekk. 

Den store krona på f.eks kjempepoppel er svært vannkrevende og graving eller 

andre forstyrrelser i rotesonen fører raskt til tørre topper (Storo). I det heile, tørre 

topper må tas alvorlig fordi det indikerer rotproblemer og redusert jordforankring og 

dermed økt fare for vindfall i en tid med økt vindhastighet. Og når 30-35 m høge trær 

går i bakken, skjer det ikke uten store skader. To store og en mindre planting av 

34


poppel - E6 Ringsaker, Frogner og Skjeberg er evaluert. De to første er svært dårlige 

hvor bortimot halvparten av trærne alt er døde og hvor trær fortsatt dør (Foto 22). 

Foto 22: Poppel trives opplagt ikke inntil veger (E6 Ringsaker). 

Resten er mer eller mindre misdanna. Trærne i Skjeberg derimot er kraftigvoksende 

og frodig på tross av altfor djup planting (Foto 9). Djup planting kan derfor ikke være 

årsaken til den dårlige trekvaliteten i de to første plantingene. Det faktum at flere 

eldre plantinger i midtre østland er dårlige kan tyde på at dette er et 

økotypespørsmål. Det har ikke vært mulig å bringe på det rene pga manglende 

tilgang til anbudsdokumentene. Men om det er økotyper fra Alaska tilpasset stabile 

vintre, er det en sannsynlig forklaring. Den svært avvikende vekst/kroneform hos de 

nordamerikanske artene, gjør at dette er arter som ikke passer inn i norsk natur og 

som derfor ikke bør plantes. 

Svartor er et låglandstre som blir opptil 25-30 m høgt og vokser opp til Ringsaker og 

langs kysten til Trøndelag. Som nevnt vokser det raskt i ungdomsfasen, men 

stagnerer tidlig. Det er et utmerket solitærere som burde brukes mer. Som gråora er 

den nitrogenfikserende og trives best på leirblanda kalkjord rik på fosfor. Sistnevnte 

er viltvoksende over store deler av landet og vandrer raskt inn på steintipper, 

massetak, vegskjæringer osv med høgt fosforinnhold i massene. Fordi den tåler djup 

planting og krever minimalt vedlikehold, har den i de seinere år blitt stadig mer 

populær langs veger (E6 Korsegården). 

Ore-artene blir også brukt som erstatning for trær i dårlig vekst eller som har gått ut - 

ifølge næringens fagfolk pga dårlige jordbunnsforhold (bjørk, lønn E6 Vestby). Men 

disse trærne hadde alle symptomer på for djup planting. Det hadde derfor vært bedre 

for alle parter om dybden på trærne hadde blitt justert allerede ved planting slik det 

ble foreslått og gjort med linda i Lakkegata og lønna på Havstein kirkegård. Uenighet 

om tolkingen av symptomene, diagnosen og foreslåtte tiltak bekreftet behovet for en 

grundig analyse av alle forhold i forbindelse med etablering av trær og var det som 

for 10 år siden førte til igangsettingen av dette analysearbeidet. 

35


SAMMENDRAG 

90-åras treplantinger er dårlige med få unntak, dårligst i by- og trafikkmiljø og langt 

under kvaliteten i våre naboland, f.eks har mindre enn 10% av de mange hundre trær 

som er planta fra Grefsen langs E6 til Svinesund noenlunde normal vekst. Dessuten, 

misdanna og halvdøde trær preger i altfor stor grad sentrale utbygningsområder - 

City Syd Trondheim, Lillehammer, Downtown Oslo mfl og de fleste hovedtrafikkårer 

og parkeringsplasser i og rundt våre byer og tettsteder. Den dårlige kvaliteten skyldes 

i hovedsak slett gartnerarbeide og plantemateriale. 

Undersøkelsen viser at det gjøres elementære feil ved etablering av trær. De langt 

fleste plantes uten gjennomrota klump og altfor djupt. Dette til tross for at Norsk 

Standard, alle leste anbudsdokumenter, all praktisk erfaring og forskning klart 

understreker betydningen av gjennomrota klump og at trærne ikke må settes dypere 

enn de har stått i planteskolen - helst litt grunnere. Det gjelder de fleste treslag særlig 

rogn/asal, men også ask, bjørk, eik, fuglekirsebær og lønn. Lind kan tåle inntil 3-4 cm 

for djup planting. Treet får da en mindre og mer kompakt krone. Plantes det med 

podestedet i jordbandet (ca 10 cm eller djupere) som det altfor ofte gjøres, blir trærne 

misdanna og etter hvert som jorda bygger seg opp langs trafikkårer vil de dø. Poppel 

og or gjør seg derimot lite av djup planting og kanskje er det forklaringen på at 

planleggerne de seinere år i stadig større grad har plantet og dessuten erstattet 

utgåtte trær med or. 

Et fåtall grøntanleggsbyggere planter riktig, men der det gjøres er trærne stort sett 

frodige og fine sjøl i de mest trafikkbelasta miljøer f. eks lind, lønn og ask langs 

Ring 3 Maridalen/Gaustad mf. Imidlertid, rapporter fra evalueringene tilsendt 

fagmiljøene siden 1997, har ikke ført til særlig endring i innarbeid praksis og så lenge 

kontrollen er så dårlig vil dette fortsette fordi trærne ved djup planting kan klare seg 

uten oppbinding noe som betyr store besparelser for grøntanleggsbyggerne, men 

samtidig påføre anleggseierne store ergrelser og ekstra vedlikeholdskostnader. F.eks 

vil det få fatale følger for de siste års omfattende treplantinger langs 

hovedtrafikkårene på Fornebu, Slependen mf. Disse og tilsvarende plantinger bør 

ikke ved overtagelsen godtas før trærne er hevet til riktig dybde slik det ble krevd på 

Havstein kirkegård, midtrabatten i Lakkegata mfl. Dessuten bør årstilveksten helst 

være minst 30-40 cm i lind/rogn og 50-60 cm i de andre evaluerte treslag og ikke 

over 5-10% tørre topper og greiner. 

Storparten av trærne var importert som barrot og nettrotpakka. Og når de ‘normalt’ 

plantes ca 10 cm for djupt - heilt ned til 30, med sedimentasjon av forurenset vegstøv 

i tillegg- opptil 1 cm per år, må nødvendigvis lufttilgangen til røttene og 

vekstforholdene bli en alvorlig minimumsfaktor for rotutvikling og dermed normal 

vekst. Dessuten, fuktig jord/bark inntil stammebarken fører til oppsvulming av basis, 

reduksjon av transporten ned i rota, opphopning av karbohydrater i stammebarken 

med utvikling av basis-/stammeskudd særlig hos lind, rogn og eik, redusert 

kambiekvile med stammesprekking - lønn, ask og bjørk og gummiflod hos 

fuglekirsebær. Alle arter unntatt poppel og or hadde abnormt utviklet rot og kronglete 

krone med en masse tørre topper og greiner. Poppel og or derimot danner nye røtter 

oppover stammen som hovedsakelig utvikler seg i de øverste 15 cm, mens de 

opprinnelige røttene dør. 

De importerte trærne var hovedsakelig internasjonale kultiverer opplagt utvalgt for 

bruk i nærmiljø og hvor klima-/miljøtoleransen var vektlagt. Dessverre var trærne 

36


stort sett planta for djupt (podestedet i jordoverflata) og var derfor dårlige. I de få 

anlegg med riktig planting og i de tilfellene der for djupt planta trær var hevet til riktig 

høyde, var veksten god sjøl i sterkt trafikkbelasta områder. Derimot var frøformerte 

trær av lokalt opphav hentet fra lavkostland i Øst-Europa uten unntak dårlige. 

Omsetning av slike trær er opplagt god foretning for treleverandøren, men dårlig for 

anleggseier og vårt nærmiljø. 

Utstrakt bruk av norske innlandsøkotyper av bjørk, spisslønn osv fra naturområder 

aldri eksponert for forurensninger, men også 2-3 m høge bjørketrær hentet direkte fra 

skogen og plantet langs de sterkest trafikkerte gater og veger i 

Oslo-området/Østlandet, har vært en katastrofe. Utgangs% har vært stor og de 

overlevende er misdanna og ligner mer på kronglet fjellbjørk enn elegant hengebjørk. 

Det kommer til å bli verre etter hvert som klimaet nå framover blir varmere, våtere og 

mer variabelt - lengre vekstsesong, heftigere regnskyll, sterkere vinder, store 

svingninger i vintertemperatur og økt forurensning. Dette sammen med uvanlige 

jordbunnsforhold krever trær som kan vokse under slike forhold. De må kunne vokse 

lengre utover høsten, ha djupere kvile og høyre basistemperatur for vekststar for å 

unngå kambieskader med tredød slik vi alt har registrert i nordlige og kontinentale 

økotyper ved store svingninger i vintertemperatur både i Sør- og Nord-Norge. Det 

innebærer at all forflytning av økotyper bare må skje nordover og innover i landet og 

at man bevist må søke materiale fra steder med store svingninger i vintertemperatur. 

Sjansen for å finne trær med de ønskede egenskaper er største etter morplanter fra 

bymiljø på østkysten av USA/Canada. Der kan f. eks januartemperaturen svinge fra 

10-15 plussgrader ved sørlige vinder fra Karibien til minst like mange minusgrader 

ved plutselig skifte i vind fra Labrador/Grønland. De mest aktuelle treslagene i dette 

området vil med sine fine høstfarger også bringe en annen dimensjon inn i våre 

grøntanlegg (forsidebilde). Forskning har dessuten vist at sterke høstfarger virker på 

folks mentale helse og gjøre det lettere å klare lange mørke vintre. 

Betydningen av friske frodige og fargerike grøntanlegg vil øke med sentraliseringen 

og ettersom trærne er det viktigste element i anleggene, må det i langt større grad 

satses på disse. 

37


TRÆR FOR VÅRT NYE KLIMA 

Bortimot 80% av landets befolkning bor i dag i byer og tettsteder og sentraliseringen 

vil fortsette. Videre bor vel 10% i den 1/3 av landet som ligger nord for Polarsirkelen. 

Med oljeutvinning i nord og klimaendringer, må vi regne med at befolkningen i denne 

regionen vil øke og at bosetting fortrinnsvis vil skje i byer og tettsteder. Som ellers i 

verden vil det føre til endring i vegetasjonsbruken med større fokus på 

trevegetasjonen og siden det Skandinaviske klima, særlig det norske er svært 

spesielt, krever det trær med spesielle egenskaper. 

Lengst mot nord er det i dag et svakt arktisk klima med ned mot to måneders 

vekstsesong, stabile vintre og hektiske somre med kontinuerlig lys. Lengst sør er 

vekstsesongen vel 7 mnd. med opptil 17 timer soldag midtsommers og med relativt 

høge sommertemperaturer. I kyststrøkene i sør er det et meget ustabilt vinterklima 

der maksimal differanse mellom høgste/laveste sommer/vinter-temperatur er ca 35 C 

( +25 til –10). I de mest kontinentale strøk i øst over 85 C (+35 til –50) og med et 

svært stabilt vinterklima. 

Om IPCC-scenariene slår til, vil klimaet som vist i Figur 5 bli betydelig mer maritimt 

og med nær 2 mnd. lengre vekstsesong – en mnd. tidligere vekststart og tilsvarende 

forlengelse om høsten. I sørvest deler av landet vil det ikke føre til fundamentale 

endringer i klima. Større områder vil få et gunstig maritimt klima som gir rom for mer 

krevende arter. Engelsk og skotsk plantemateriale kan og bør i større grad nyttes. 

Det blir heller ikke store endringer i seleksjonspresset i de mest kontinentale strøk, 

men utvalget av planter blir også der større. Derimot blir endringer betydelig på 

Østlandet og kyststrøkene fra Møre til Tromsø. Mens temperaturen der tidligere 

vanligvis lå under optimal temperatur for oppheving av kvile, vil dagens og framtidas 

temperaturøkning føre til at plantene raskere arbeide seg ut av kvilen. Hyppigere 

varmeperioder med temperaturer godt over minimumstemperatur for vekststart vil 

føre til at plantene begynner å vegetere for deretter å skades i påfølgende 

‘hardfrostperioder’. 

Analysene av trevegetasjonen viser at dette allerede er et problem i store deler av 

landet. Problemene vil øke og det vil være katastrofalt særlig for trærne pga lang 

levealder og fordi de stort sett er tilpasset stabile vintre. Det er nå over en halv 

mannsalder siden dette temaet ble satt på dagsorden forskningsmessig, men 

responsen fra grøntanleggssektoren uteble. Nå haster det med å finne fram til trær 

for vårt nye klima. 

38


Figur 5: Midlere min. og max. temperatur på seks steder i Norge. Skravert IPCC Scenario 

1989. 

Utvalgsstrategi 

Strategien for raskt å fremskaffe homogene, frodige, fargerike trær med stor 

klimatoleranse ble diskutert i Nordisk arboretutvalg og Nordisk genbank samt i 

NLH’s(UMB) foredlingsmiljø tidlig på 80-tallet. Løsningen ble som vist 

halvsøskenstudier der viktige egenskaper hos avkommet etter utvalgte mortrær ble 

kartlagt - homogenitet, vekstform, friskhet og etableringsevne. De beste 

avkomstgruppene ble så i samarbeid med Statens forskningsstasjoner etablert i 

regionale felt for testing av klima-/forflytningstoleranse. Videre ble det i 1989 foretatt 

innsamling av trefrø fra østkysten av USA/Canada fordi dette var/er det området med 

et vinterklima mest likt vårt framtidige (Figur 6). En begrenset testing i Son og 

Trondheim, viser at herdigheten hos materialet fra 1989 er tilfredsstillende og at 

39


trærne også utvikler sterke høstfarger og at fargene er arvelige og gjentar seg hvert 

år (Foto 23). 

Foto 23: Rødlønn fra 1989-innsamlingen testet i Son, viser at høstfarger er arvelig. Fargene 

kan variere noe, men er forbausende like fra år til år. 

Figur 6: Midlere min. og max. temperatur Oslo, Nova Scotia og Trondheim. Skravert felt 

IPCC. scenario 1989. 

Skepsisen mot IPCC-scenariene og perspektivanalysen var stor og materialet ble 

lagt til side. I 2000 ble arbeidet tatt opp igjen med systematisk kartlegging/evaluering 

og innsamling av halvsøskenmateriale av aktuelle treslag fra by- og trafikkområder 

på østkysten fra Nova Scotia til Boston. På forespørsel stilte Canadian Forest 

Service i 2002 til disposisjon halvsøskenmateriale av de samme arter fra deres 

nordligste naturlige utbredelsesområde fra kontinentale Ontario til maritime Nova 

Scotia (Figur 7). Dette materialet ble våren 2006 satt ut til en treårs testing i Son, Biri 

og Trondheim. 

40


Figur 7: Oversikt over halvsøskengrupper for rød- og sukkerlønn. 

41


Hovedmålsettingen er å: 

• finne områder i USA/Canada som produserer økotyper velegnet for ulike 

strøk. 

• teste avkommet etter allerede utvalgte lokale trær med sikte på frøleveranse. 

• velge ut/starte vegetativ formering av småvokste/frodige genotyper med god 

greinsetting/høstfarge for å lage de homogene alleer vi sårt trenger 

(forsidebilde). 

Aktuelle arter 

Foto 24: Rødlønn (øverst) og sukkerlønn nederst har et herlig spekter i høstfarger fra gult til 

rødt - der rødlønna generelt har mer intense farger fra sitrongult til purpurrødt. Den er noe 

mindre, minst krevende og mest brukte i grøntanlegg i N. Amerika. 

Rødlønn og sukkerlønn (Foto 24) er de to arter med størst utbredelse og derfor 

velegnet for studier av klimatilpassing. Takket være Canadian Forest Service er det 

av disse et stort spekter av økotyper fra naturområder (Figur 7). I tillegg er det av 

42


disse to arter registrert og samlet frø fra en rekke fine enkeltindivider fra by- og 

trafikkområder. Dette har dels skjedd i samarbeid med landskapsarkitekt N. Flønes, 

Flønes A/S. For å sikre så brei evaluering som praktisk mulig, har også prof.emeritus 

dr. G. J. Sorte og dir. dr. K. Aksnes vært noe engasjert i vurderingene av disse og 

andre aktuelle treslag – rødeik, sumpeik, kvitask (Foto 25) samt robinia og korstorn 

(Foto 26). Dette er de arter som er mest planta i by- og trafikkområder på østkysten i 

dag og de som opplagt har størst aktualitet i våre framtidige grøntanlegg. 

Foto 25: Rødeik (fra v.), sumpeik og kvitask er tre andre mye brukte arter i N. Amerikanske 

grøntanlegg. Alle med stor variasjon i høstfarge og vekstform. 

Foto 26: Korstorn ( begge bilder) og robinia er begge N. Amerikanske arter velegnet for by- 

og trafikkområder og vil under vårt framtidige klimaregime og med sitt eksotiske bladverk 

være en berikelse for vårt nærmiljø. 

43


Halvsøskenstudie 

De 4 mest planta grøntanleggstrær på østkysten av N.Amerika - rødlønn, 

rødeik, sukkerlønn og kvitask - for så vidt også de mest lovende for vårt 

framtidige ustabile vinterklima, har et naturlig vokseområde som spenner over 

et stort klimaspekter - fra Florida i sør til Lawrensbukta/Newfoundland i nord 

og vestover til de ekstremt kontinentale områder nord for sjøene i Ontario. I 

slike arter er det stor variasjon i de fleste egenskaper - herdighet, vekstform, 

høstfarge osv. I USA er det for alle disse artene valgt ut og tatt i bruk en rekke 

usedvanlig fine kultivarer med spektakulære høstfarger hovedsakelig 

beregnet på de store befolkningssentra ca 40° N eller samme breddegrad 

som Sør-Italia. Disse har naturligvis begrenset dyrkingsverdi her i landet pga 

redusert herdighet, men også fordi de ikke utvikler de samme fine høstfarger 

her grunnet sein vekstavslutning. 

Igangværende halvsøskenstudier i Son, Biri og Trondheim med et 20-talls 

avkomstgrupper av rødlønn og sukkerlønn, fra artenes nordvestlige 

vokseområde der vintertemperaturen ved sørlig vind fra Kariben kan gå opp i 

over 15 plussgrader midtvinters for deretter å falle minst like mange grader 

under frysepunktet ved raske endringer i vindretning fra Labrador/Grønland, 

viser at det i dette materialet finnes enkeltindivider men også homogene 

halvsøskengrupper med spektakulære høstfarger velegnet for vårt framtidige 

klima. 

Allerede under oppformeringen ved Biri skogplanteskole, ble høstfarge 

registrert. Totalt 60 individer av hver halvsøskengruppe ble så plantet i Son, 

Biri og Trondheim. Årlige registreringer av helhet, høgde og høstfarge er nå 

foretatt i 2 av planlagte 3 år. Disse viser at det er visse områder som 

produserer økotyper mer velegnet for norske forhold enn andre og at det fra 

disse områder kan skaffes tilveie frodige fargerike trær for store deler av Sør 

Norge til langt opp i Nordland. For å spare tid, vil det allerede i 2008 settes 

fortgang i dette arbeidet sjøl om ett registreringsår gjenstår. 

44


Høgde 

Variasjonen i høgde både mellom og innen halvsøskengruppene viste stort 

sett samme mønster som tilsvarende studier i et 15-talls norske treslag 

gjennomført på 80-tallet. 

De største trærne var nå 2.7 m høge med en siste års tilvekst på over 1 m og 

den var generelt størst i Son. Innen begge arter var det enkelte 

halvsøskengrupper som hadde en gjennomsnittlig høyde dobbelt så stor som 

de minste og det var også til dels store forskjeller i høgde innen gruppene. I 

enkelte var avvikene fra gjennomsnittet bare 20-30 cm, mens den for de mest 

heterogene var over 1m. Også greinstruktur og dermed vekstform varierte 

mer eller mindre mellom og innen halvsøskengruppene og viser klart at utvalg 

må til for å kunne lage de homogene, lettstelte og småvokste alleer og 

treplantinger som kreves i dagens og fremtidens nærmiljøanlegg. 

Høstfarge 

Det var alle fargenyanser fra skarpt gult til mørke rødt og de var klart mest 

intense i rødlønn. Sukkerlønna har generelt varmere farger og i dette 

materiale var det mer gule farger. Siden storparten av avkomstgruppene kom 

fra naturområder innsamlet av Forest Service i Canada, forelå det ingen 

opplysninger om høstfarger og det var ikke vektlagt ved innsamlingen. Det 

som ble samla i by- og trafikkområder hadde generelt mer spektakulære 

farger og var mindre angrepet av bladflekksopper. 

Variasjon i farge ble beskrevet ved oppdeling i 4 grupper fra gul til gulrød, 

rødgul og rød og med fargeintensitet i en skala fra 0 til 9. Høyeste karakterer 

ble gitt til individ med de klareste farger, mest glinsende bladoverflate og uten 

bladflekksopper. 

Som ventet var det pga større fluktuasjon i dag/nattemperatur sterkere farger i 

Biri enn i Son henholdsvis 6.7 og 4.7. Dessuten noe mer røde farger 

hovedsakelig fordi innlandsøkotypene og særlig de mest kontinentale typer fra 

Ontario utviklet mindre rødfarge i Son. F.eks var det i disse i gjennomsnittbare 

ca 30% rødt i Son mot vel 60% i Biri. I de maritime økotyper hadde ca ¾ deler 

av individene overveiende røde farger med liten forskjell mellom de to 

dyrkingssteder, men også der var det en gruppe som klart skilte seg ut med 

1oo% røde individer. To halvsøskengrupper av rødlønn hadde 100% 

gulblada individer både i Son og Biri. Begge disse hadde også 100% 

gulgrønne blad første året i planteskolen i Biri. 

Amerikanske utvalg av fargesprakende kultivarer (podet) viser at høstfarge 

stort sett er arvelig betinget og at samme intense høstfarge kommer igjen årlig 

i de utvalgte genotyper når de dyrkes under miljøforhold ikke altfor avvikende 

fra økotypens opphavssted.. Flere års registrering viser at dette også synes å 

være tilfelle i dette halvsøskenmateriale og at høstfarger er overveiende 

maternalt nedarvet. Men her som i herdighet/forflytningstoleranse er det heilt 

klart store forskjeller i evne til å opprettholde fargene under et stort 

45


miljøspekter. Det understreker igjen viktigheten av en grunnleggende 

test/utvalgsarbeid før materialet markedsføres i stor skala. 

En av halvsøskengruppene var 100% angrepet av meldugg på alle 

dyrkingssteder. Det kan derfor synes som ikke bare høstfarge men også 

resistens mot bladflekksopper kan være maternalt nedarvet. Det var småpass 

mange av gruppene som var angrepet av bladflekksopper og dermed hadde 

redusert dyrkingsverdi, at dette må vurderes nå i 2008 og særlig ved fremtidig 

utvalg. 

Helhet 

Helhet omfatter trivsel/generell dyrkingsverdi, sunnhet og høstfarger vurdert i 

skala 0-9 der 0 er døde, 1-3 ikke dyrkingsverdige, 4-6 noenlunde og 7-9 

dyrkingsverdige. Som i tidligere halvsøskenstudier var det heilt tydelig at 

enkelte halvsøskengrupper pga stor utgangsprosent og redusert tilvekst 

hadde dårlig etableringsevne. Den gjennomsnittlige helhet i gruppene varierte 

derfor fra 1,8 til 7.7 og andelen av særlig dyrkingsverdige individer (helhet 

over 7.0) fra 0 til 90%. Som forventet faktisk større variasjon enn det som ble 

funnet i tilsvarende studier i hengebjørk, spisslønn, fuglekirsebær mfl på 

80-tallet. Dette sannsynligvis fordi hovedtyngden av materiale kom fra 

naturlige bestand uten målrettet utvalgskriterier. Avkom etter utvalgte trær fra 

by- og trafikkområder, viste da også generelt mindre variasjon og helheten var 

betydelig bedre. 

Til tross for at individene generelt var mindre i Biri enn Son, var helheten 

bedre, henholdsvis 5.5 og 5.1, hovedsakelig pga friskere bladverk og bedre 

høstfarger. I Trondheim ble registreringene foretatt av en annen person og 

derfor ikke direkte sammenlignbare og ikke tatt med her. Tendensen i 

materialet var imidlertid den samme. Neste år vil det bli foretatt 

sammenlignbare registreringer på alle steder. Det vil også bli foretatt spesielle 

vurderinger av bladflekksopper. Forurensningstoleransen burde også ha vært 

vurdert fordi dette er en viktig egenskap hos våre nærmiljøtrær. 

Tidligere studier har imidlertid vist at sjansen fore å finne mortrær med slike 

egenskaper er størst i by- og trafikkmiljø. Neste fase av innsamlingen vil 

derfor bli konsentrert om slike lokaliteter. 

46


Oppsummering - videre framdrift 

Norske nærmiljøplantinger er fattige på farger og de domineres i altfor stor 

grad av misdanna halvdøde trær. Altfor lite har blitt gjort for å rette på dette til 

tross for at moderne persepsjonsforskning klart viser at frodige og særlig 

fargerike treplantinger sterkt påvirker folks mentale helse. Spektakulære 

høstfarger inspirerer og gjør folk bedre i stand til å takle lange, mørke og 

snøfattige vintre, mens lurvete veiplantinger med meterhøg burot, tistler osv 

stresser vegfarende og fører til større fart og mer uvøren kjøring. 

80% av landets befolkning bor i dag i byer og tettsteder og i følge 

fremtidsforskere vil andelen øke. Betydningen av estetiske og miljømessige 

gode nærmiljøanlegg vil øke. Vi trenger frodige og fargerike trær for vårt ‘nye 

klima’ med store svingninger rundt frysepunktet slik vi har hatt de siste åra og 

slik det opplagt vil bli i framtida. Trær tilpasset slike ustabile vinterforhold 

finnes, slik det er dokumentert i denne forstudien, på østkysten av N Amerika. 

Når nå 4 av planlagte 5 års testing er gjennomført (2 år oppformering Biri/Son 

og 2 av 3 års regionale testing i Son, Biri og Trondheim) samt tidligere 

halvsøskenstudier, gir klare svar på grunnleggende spørsmål: 

- høstfarge, homogenitet og en rekke andre viktige 

grøntanleggsegenskaper er klart knyttet til morindividet. Utvalg av gode 

mortrær er derfor viktig. 

- blad- og høstfarge er stort sett den samme fra år til år, men modifiseres i 

større eller mindre grad av miljøforholdene avhengig av genotype 

- enkelte geografiske områder/lokaliteter produserer stabile økotyper 

velegnet for vårt framtidige klima og de spesielle forurensningsforhold i by- 

og tettsteder. 

Med basis i disse resultater og supplerende registreringer i 2008,vil mer 

omfattende innsamling av halvsøskematerialet bli foretatt fortrinnsvis i by- og 

trafikkområder i de mest lovende områdene. Materialet vil bli oppformert på 

Biri skogplanteskole og distribuert til flere planteskoler for videre 

produksjon/regional testing av høstfarge, forflytnings- og 

forurensningstoleranse mm i de nye avkomstgruppene. I neste omgang også 

for salg i distriktet. For å unngå spredning av skadegjørere, vil testing/ 

produksjon om mulig bli lagt til steder hvor det tidligere ikke har vært 

produsert eller omsatt importtrær av de samme eller nær beslektete arter. 

47


Med optimale dyrkingsforhold og bruk av veksthus under oppformeringen, vil 

det ta 3 til 4 år før trærne kan markedsføres, men da skal kunden etter planen 

sjøl kunne velge høstfarge og vekstkraft på aktuelle trær av rødlønn, 

sukkerlønn, rødeik og kvitask - arter som vil bli prioritert nå i startfasen. 

Innen disse arter, særlig rødlønn, finnes det buskformete utrolig vakre 

individer med blanke blad og de mest spektakulære høstfarger fra sitrongult til 

skinnende rødt. Disse vil bli vegetativt formert og markedsført enten som 

busker eller små trær podet i stammehøyde og beregnet på de relativt 

begrensa arealer i dagens privathager. Tidsperspektivet her er også 3-4 år. 

Inntil dette materialet kommer på markedet, vil det allerede våren 2008 bli 

solgt en del overskuddstrær av de samme arter fra igangværende 

dyrkingsforsøk. Når halvsøskenstudien avsluttes høsten 2008, skal alt 

brukbart materiale selges eller gå til videre produksjon. 

Interesserte kan henvende seg til…… 

Atle Håbjørg, (atle.habjorg@gmail.com) Nils Flønes (Nils@landscape.no) 

Krokstrandv. 51, Brandseggen 

1555 Son Tlf. 4165 0589 7039 Trondheim Tlf. 91869329 

Teksten samt egen illustrerende billedserie kan finnes på www.barbakke.no. 

48 

Atle Håbjørg - Son 30. mars 2006

Klimaendringers påvirkning på vegetasjonen - Landskapsarkitekt ...

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?