Vintervetter

V intervetter
Et eventyr til Draug
Av Matthijs Holter
Illustrert av Bjørn Olav
Holter, Anders Nygaard
(tuss), Matthijs Holter
(kart)

V intervetter
«Hvem graver du denne graven for?» spurte jeg, i det håp at det kanskje kunne utspinne seg
en samtale av dette spørsmål.
«For fanden og kjerka,» svarte graveren. Dette måtte jeg be om en forklaring på.
«Fanden tar sjela og kjerka får pengene,» svarte han.
- ASBJØRNSEN & MOE: “Graverens fortellinger”
INTRODUKSJON
Vintervetter er et eventyr til rollespillet “Draug”. Det er spesielt laget for å introdusere nye spillere
til Draug, og fokuserer på innlevelse og dramatikk. Eventyret passer best for en gruppe på 4-5
spillere pluss spilleder, men det er mulig å spille med et vilkårlig antall spillere.
I Vintervetter forsøker spillerne å løse et mysterie. En sen vinternatt sjanglet bonden Halvard
Bakken hjemover fra Prestebroa, full og god etter å ha ranglet med en gjeng plankekjørere.
Morgenen etter kom kona hans, Turid, ned til prestegården - Halvard var ikke kommet hjem. Flere
dager etterpå er han stadig ikke funnet - og det ryktes at Halvard var stinn av gull...
IKKE LES VIDERE HVIS DU SKAL SPILLE VINTERVETTER.
GUROS DØD
… hvori rollene kommer ut for
en hensynsløs morder
en mørk og iskald vinternatt
Taterkona Guro Svendsen hadde lært mangt i et langt liv; men det var nok av dem som sa at av alt
hun lærte, var lite eller intet av det gode. Den eneste som var der da hun døde i husvognen en sen

vintersøndags kveld var datter hennes, Aina, for både mannen hennes, Per, og sønnen Jakob med
kona var ute i bygda for å skrape sammen til livets opphold. De siste ordene Guro raspet fram fra
en vissen strupe var det bare en eneste levende sjel som hørte, og det var Aina. Men der var også
andre som lyttet med mens parafinlampen blafrende kastet sitt skinn over de to.
“Så skal jag vel samma väg som din far drog. Den onda tar min själ nu, men jag tror inte han vill få glädje
av den. Av alt han givit mej, finns inget som hjälper mej nu. Och av människor har jag aldrig fått nåt av et
gott hjärta. Till helvetet med dom alla. Lyssna til mej nu, flicka. Där ute står min karl, han är av mitt blod
och av den ondas kraft, han är din bror lika mycket som Jakob. Ve den som kommer i hans väg, för han
blev väckat till liv av avund, och intet här på jorden kan forstöra en sådan kraft. Och han äre din bror... nu
känder jag en klo som rispar på mitt hjärta, jag hör hans stämma kallar mej... heheh - akta dej för människorna,
Aina, akta dej för dom alla.”
I det samme var det som om noe brast i Guro; og en lyd som av en spent fiolinstreng som røk,
ga gjenlyd i vognen. Utenfor hørtes skritt, lette og lange, som fjernet seg sakte fra taterleiren. Aina
gikk ikke ut i mørket for å se den fremmedes ansikt; hun ble sittende og holde sin mors hånd til
det lysnet av dag, og hennes far og bror kom tilbake for å finne Guro død.
RESYME
Guro ble på sine gamle dager mer og mer bitter og avundsyk mot folk flest, og tolererte kun sin
nærmeste familie. Sine heksekunster brukte hun etterhvert mest til hevn og djevelskap. Noen
måneder før hun døde dro hun ut i skogen og skapte seg en tuss (se avsnittet om tussen). Denne
tussen, eller hennes “karl”, som hun kalte den, brukte hun ikke mye; hun hadde den mest for å veie
opp for sin egen svinnende styrke, og lot den ligge i skjul i nærheten av leiren. Men av og til ble
tussen sendt ut for å hente avklippede negler, hårrester og lignende som tankeløse mennesker
hadde forsømt å brenne; slike ting kunne Guro bruke til å få makt over folk.
Da Guro døde, hadde tussen plutselig ingen til å styre seg. Et par dager ble den liggende på
skjulestedet sitt under isen i Krokvann og vente; men tirsdag kveld dro den ut igjen for å sanke det
den før hadde hentet til Guro.
Den uheldige Halvard var ved kroen ved prestegården den kvelden, og ble som sedvanlig full og
brautende. Han snakket med en del mennesker - alle reisende folk, for Halvard kom ikke så godt ut
av det med folk i bygda. De fleste har dratt sin kos, men et par av plankekjørerne hørte ham skryte
av gullet sitt.
Så sjanglet Halvard seg ut i vintermørket og begynte på den lange veien hjem. Han sang og
gaulte, og tussen hørte ham langveis fra. Den er en enkel skapning, og gjør ikke forskjell på hvor
den henter tenner og negler fra; Halvard ble drept fordi han ikke ville stå stille mens tussen gjorde
sitt arbeid på ham. Tussen tok ham med til skogen ved Krokvann og lot ham ligge der. Snøen som
falt den natten dekket alle spor.
Mens dette skjedde, var Truls’ ånd ute og fløy, som den gjør om natten. I drømme så han hva
som skjedde, og ble nesten skremt fra det han har av sans og samling. Om morgenen tenkte han
gjennom hva som var skjedd, og konkluderte med at han selv hadde drept Halvard den natten.
Han sa ingenting om dette til noen.
Da Aina hørte om hva som hadde skjedd, tenkte hun sitt. Hun vet at tussen er skjult nær leiren
et sted, men ikke hvor; og hun hadde forsøkt å ikke tenke på den etter at Guro døde. Men etter-

hvert som det blir mer og mer klart for henne hva som holder på å skje, vil hun forsøke å stanse
den på den eneste måten hun kan tenke seg: ved å skape sin egen tuss, som kan nedkjempe den
andre. Aina har en ekstremt sterk tilstedeværelse; hun har arvet både farens og morens krefter, og
er i en alder hvor kropp og sjel er i blomstring og kaos. En av rollepersonene vil se henne i drømme
tirsdagsnatten.
Det begynner å gå mange rykter i bygda. Noen mener at Truls har gjort kål på Halvard, andre
mener det er tull og Truls ikke kan gjøre en flue fortred. Noen mener at det er taterne som har tatt
ham. Noen mener at han har blitt ranet av plankekjørerne som ville ta gullet hans. Noen mener
sågar at han har dratt til de underjordiske, der vil han ha det bedre. Noen mener at Turid har dyttet
ham utfor en skrent et sted og latt ham fryse i hjel. Men ingen har funnet liket, og det vil være
meget vanskelig å finne.
Onsdag kveld er tussen ute igjen, i samme ærend som alltid. På dette tidspunktet er rollepersonene
i bygda; men sjansen er stor for at de ikke klarer å forhindre det som skjer: En av
plankekjørerne, Arne, har sovnet i fylla, men våkner om natten og går ut for å slå lens. Mens han
er der ute får han en ikke spesielt lys idé: han skal forsøke å finne ut hva som skjedde med Halvard
og se om han finner gullet. Han begynner å traske oppover veien mot Nerigården, og treffer
tussen. Arne lever ikke lenge, og tussen gjør ferdig sitt arbeid bare noen meter fra veien: Den tar
hans negler og hår.
Onsdagsnatten snør det ikke; torsdag morgen er det mulig for rollepersonene å finne spor etter
tussen, både til Arne, og til råken. Men Truls forsvinner også denne morgenen, og rømmer til
skogs - noe som selvfølgelig gjør at hele bygda tror det er han som står bak begge dødsfallene.
Torsdagskvelden ringer presten med klokkene, en gammel skikk for å holde ånder og skrømt
borte, og kalle tilbake de som har blitt bergtatt. Tussen tiltrekkes og frastøtes av klokkene, og går i
ring på den andre siden av elven, i mørket.
Denne kvelden stjeler Aina en hest og rir ut i natten. Hun rir østover til hun kommer til en elv,
og stiller seg naken uti det iskalde vannet med et såld og det som skal til for å lage en tuss. Hun
roper ut reglene i bekmørket; hvis rollepersonene ikke klarer å stanse henne i tide, klarer hun å
skape seg en tuss. Følgene av dette kan være fatale...
TIDSLINJE
Fredag - taterne kommer til bygda.
Søndag - Guro dør. Tussen forsvinner, legger seg i råken.
Tirsdag kveld - Halvard skryter om huldregull til plankekjørere. Han går ut i natten og forsvinner,
tatt av tussen. Truls’ drømmeånd ser hva som skjer.
Mandag kveld - rollene kommer til Prestebro. De treffer en gjeng plankekjørere som står i veien
for lensmannens slede, og skal motsatt vei. De overnatter i prestegården.
Tirsdag natt - en av rollene drømmer om Aina.
Onsdag kveld - Arne forsvinner, tatt av tussen. Truls’ ånd ser dette også.
Torsdag - Truls forsvinner, rømmer til skogs.
Torsdag natt - Aina forsøker å lage en tuss.

STEDER
Prestegården
Prestegården er velholdt og bare ti år gammel.
Den består av et hus og en stall, hvor hester
og kjerre er plassert. Her bor presten, hans
kone og noen tjenestefolk. Det er alltid varmt
og godt her; prestegården er et lunt og trygt
sted rollepersonene kan bruke som base. De
har ofte ferskt brød og varm kaffe.
Kirken
Kirken er et lite trebygg, uten særlig pynt.
Den har en liten kirkegård omkranset av et
plankegjerde. Tussen vil ha vanskelig for å
bevege seg inn hit, og vil aldri komme inn i
kirken (eller prestegården). Det er kanskje
mulig å bruke vievann eller prestegårdsjord
for å holde utysket borte, eller drive ånden
fullstendig ut av det.
Kroen
Kroen ved prestegården er strategisk plassert
ved veien. Plankekjørere og gjennomreisende
kommer alltid innom. Det er et lavt, lite rom
med en øltønne i hjørnet, hvor krovertens
datter deler ut øl. Folk står for sin egen
underholdning: Felespill, sang, dans, slåssing
og skrønemakeri.
Nerigården
Denne lille gården er hjemstedet til Truls, Per
og Kari. Gården er ikke spesielt velholdt; Per
og Kari kan ikke gjøre så mye, og Truls har sin
fulle hyre med å holde hjulene i gang så det er
mat til alle. Nerigården ligger midt i en bakke;
gudene vet hvorfor den ble plassert der, det er
ikke spesielt praktisk. Nerigården har tre kyr og en okse, pluss en skokk med høns som stadig
stikker av.
Bakken
Bakken er en liten gård med god plass. Den ligger på toppen av en ås, et stykke unna prestegården.
Her bodde Halvard da han var i live. Turid bor der enda, med Anna og Anne, og lurer på hva hun
skal ta seg til. De har en bikkje, en liten saueflokk og to kyr.

Underhaug
Underhaug er en nedbrent gårdsruin. Det er rundt førti år siden den brant; Per og Kari Nerigården
husker det i den grad de husker noe, men resten av bygda har stort sett alltid kjent Underhaug
som en ruin. Det ryktes at det spøker der. Det gjør det ikke - ingen skrømt ville våget seg i
nærheten av den ondskapsfulle nissen som holder til der blant svarte bjelker og mosegrodde steinheller.
Bakkenelva og Krokvann
Alt er frosset over nå på vinteren, men det er en råk i Krokvann der elven treffer vannet. Her bor
Tussen. Isen er ikke like tykk alle steder, og man bør passe seg for å trampe rundt for mye på isen.
PERSONER
Halvard Bakken (†) Forsvunnet og død.
Turid Bakken Halvards kone.
Anna og Anne Bakken Barn av Turid og Halvard.
Truls Nerigården Eldstesønn på Nerigården. Forelsket i Turid.
Per og Kari Nerigården Foreldrene til Truls.
Per Svendsen (Heste-Per) Taterleder.
Guro Svendsen (†) Pers kone, kraftig trollkone. Død.
Jakob Svendsen
(Jakob Knappefant) Sønn av Per og Guro.
Karen Svendsen
(Jakobs-Karen) Gift med Jakob.
Aina Svendsen Datter av Guro og en annen mann.
Niels Caspar Bøchmand Prest.
Sofie Bøchmand Prestens kone, bortreist.
Arne Plankekjører som forsvinner.
Knut og Peder Arnes venner.
Hallingen Svær kar som slåss med plankekjørerne.
Svartnissen Kjip nisse som henger rundt på Underhaugen
Tussen Skapt av Guro.
Halvard Bakken (47)
“Han Halvard kom til bygda for en åtte-ti år siden. Jo, han kom vel nordifra, tenker jeg. Hvorfor han dro
derifra? Nei, ikke spør man vel om slikt?! Men folk snakker jo, det sies at han hadde en kone der oppe
også, at han dro fra hele familien. Noen vil ha det til at han drap kona si og brant ned gården. Men han
kom nå hit, ja, og traff ho Turid. Det gikk ikke lange tida, så var han Halvard oppe hos Turid titt og ofte,

og så blei de forlova.
Det var som om han forandra seg, han Halvard, da ungene kom. Begynte å drekke mer, blei borte
seint på kveldene. Snakka bare med folk når han hadde fått for mye innabords, og da blei det mest
plankekjørere og fant han rangla med. Og når han kom heim, så vanka det slag og skjellsord for ho Turid,
og kanskje for ungene også, hvem veit. Nei, han har nok ikke så mange venner igjen, han Halvard.”
Halvard er allerede død når spillet begynner. Liket hans ligger mellom trærne vest for
Krokvann, ikke langt fra råken der tussen holder til. Man ser at han har vært en høy, litt mager
kar, lutrygget, med langt skjegg og buskete bryn. Noen tenner er revet ut, hårdotter også, neglene
har blitt dradd av. Det er frosne blodspor rundt ham. Han har på seg en liten pung med gullklumper;
tussen hadde ingen interesse av dem.
Den siste kvelden han levde, skrøt Halvard for et par plankekjørere om at han hadde funnet
huldregull. Han kunne hente så mye han bare ville, sa han, og det var bare han som visste hvor det
var hen. Om det er sant eller ikke, har lite å si nå: han er død, og ingen vet hvor gullet er, eller om
det fantes.
Halvards egentlige etternavn er ukjent. Da han flyttet inn på Bakkengården, ble han etterhvert
bare hetende Bakken. Nå er det ingen som tenker over det.
Turid Bakken (32)
“Ho Turid, ja... ho Turid... der er jente som har fått sitt av de slag som livet deler ut. Ho var alltid så grei
når ho var lita, blid og snill som dagen er lang. Ikke så rart han Halvard la sin elsk på ho, det var det flere
som gjorde av de som traff henne; han Truls Nerigården hadde lenge gått og vært kjær i henne. Men han
turde ikke si noe, stakkar tull.
Nei, foreldra til Turid Bakken døde før han Halvard kom til bygda, i samme veka, mora først, så
faren. De to brødrene hennes var reist ut, Gud hjelpe dem, hvorfor de dro vet jeg ikke, men ingen har sett
dem sida. Ho bodde der bare med søstera si, og var vel fornøgd med det, men så fikk søstera svekk -
somme sier sott. Da han Halvard kom til gards, lå søstera i sykeseng hele dagen, og etter et år var ho dau,
ho også. Men så fikk de nå ungene, da, Anna og Anne; og det var fryd og glede der i gården et par år. Til
han Halvard begynte å bli så kranglete og lei.”
Turid bor på Bakken med ungene. Hun har langt lyst hår, som har begynt å bli falmet i fargen,
og som hun alltid har i en knott i nakken. En tynn kvinne, senete, med et pent ansikt som begynner
å bli dradd. Hun er bitter, men stolt, og lar ikke folk synes synd på henne, eller fortelle henne
hva hun burde tenke og gjøre.
Det er ikke lett å komme inn på Turid. Men av og til er det lettere å betro seg til fremmede enn
til de man har kjent hele livet; og av og til blir ting for mye å bære på helt alene. Det er tvilsomt at
hun vil snakke inngående med en hel gruppe av gangen, men hvis en enslig rolleperson drar til
Bakken og bruker litt tid på Turid, vil hun fortelle sitt.
Det har aldri vært noe forhold mellom Truls og Turid. Hun har forlengst forstått hva han vil,
men later som ingenting overfor alle. Turid vet ikke noe om Halvards huldregull; hun har aldri sett
verdier av noe slag på Bakken. Hun hater taterne inderlig, uten å ha noen bestemt grunn for det -
hun mener kanskje at søsterens sykdom skyldtes dem, for folket på Bakken har aldri gitt taterne
noe.
Anna og Anne Bakken (8 og 4)
“De småjentene, ja, de ligner begge på mor si. På en flekk. Og snille er de også, og flinke med dyra. Ofte
nede på Nerigården for å besøke de gamle der. Der har ho vært heldig, Turid, at ungene ikke likna på far

sin... nei, nå skal jeg ikke si for mye, det var ikke slik ment. Men ungene har vokst opp godt, dem, runde i
kinna og lyse i luggen.”
Dette er glade og lekne unger, lite preget av alvoret på Bakken. De er glade i faren Halvard, men
mer redde for ham. De er sterkt knyttet til Turid, og til folket på Nerigården. De har arvet sin mors
holdninger til tatere, og kaster stein etter taterne hvis de ser dem - og hvis de tør, for Heste-Per er
en skremmende figur. Jentene er sikre på at Guro er en heks, og har tenkt å drepe dem; de vet ikke
at hun er død.
Truls Nerigården (34)
“Han er en god gutt, han Truls, finnes ikke noe vondt i ham. Jeg husker en gang han hadde vært ute og
gjeta sauene, og de kom ut for gråbein, en hel flokk utav dem. En annen stakkar ville bare sprunget for å
berge livet, og mista sauene, men han Truls syntes det var for gudsjammerlig ille at dyra hans skulle få et
slikt endelikt, og han reiv av seg skjorta og tente på, og vifta for nesa på vargen. Og skulle du tru det, han
klarte å jage hele flokken til skogs! Og jeg vet det er sant, for jeg har snakka med en som var med Truls da
det skjedde.
Det var vel nesten femten år sida at bror hans Truls dro til Christiania for å søke lykken. Han fant
den visst og, sier Truls sjøl; blitt handelsmann og jobber i kompaniskap med de store der borte, har kjøpt
seg lasteskip og hus og bliven gift. Mens Truls er heime og passer de gamle... det er ikke alltid like
morosamt å være odelsgutt, nei. Ikke slik å forstå, han Truls har nå alltid vært hjemmekjær, men det er
ikke så mye for ham å gjøre her i bygda; garden er liten og ikke så rik, og Turid fikk han aldri, så nå går
han mye rundt i skauen og drømmer og snakker med seg sjøl.”
Truls tusler rundt på Nerigården, holder den ved like, passer dyra og gjør det som trengs. Han
er grei med foreldrene sine, og en favoritt hos Anna og Anne, som titt og ofte er på besøk hos ham.
Men han er en drømmer, og hans frustrerte visjoner har med årene blitt mer og mer fantasier. Han
har aldri klart å riste av seg forelskelsen i Turid, og drømmene hans om deres liv sammen; kanskje
de kunne slått sammen gårdene og fått den flotteste gården i vid omkrets; kanskje de kunne flyttet
til Christiania og begynt butikk der... Da Anna nettopp var født, kom Truls nesten til virkeligheten
igjen, og begynte å jobbe hardt på gården, ryddet land og hogget skog; men etterhvert
som han så at Turid mistrivdes mer og mer, begynte han igjen å forestille seg et liv med henne. Nå
skal det mye til for at han skal rives tilbake til virkeligheten igjen.
Truls har aldri vært voldelig, og har ikke gjort Halvard noe fortred; han har unngått mannen
som best han kan, og de har knapt vekslet et ord siden Halvard og Turid giftet seg. Men det har
skjedd noe med Truls i de siste årene; ettersom skillet mellom drøm og virkelighet har blitt borte
for ham, har han begynt å se virkelige ting i drømme. Om natten flyr ånden hans ut av ham, som
en liten sort fugl som flyr ut av munnen hans; ingen har sett dette skje, og han vet det ikke selv.
Men den natten Halvard døde, var Truls der i drømme og så det hele. Han forstår ikke disse synene
selv, men de er veldig livaktige, og han tror nå at det kanskje var ham selv som drepte Halvard.
Det finnes ingen beviser som peker mot ham - foreldrene så ham sovne hjemme den kvelden,
ingen har sett ham nær åstedet, ingen blodspor på klærne hans, osv osv - men det kan hende han
lar det glippe at han vet Halvard er død, mens resten av bygda bare vet han er forsvunnet.
Truls er en litt tufsete skikkelse, ofte ustelt i klærne og rufsete på håret, med en skjeggvekst
som er beskjeden, men får utfolde seg fritt. Han er vennlig, men nervøs rundt folk, skjønt han kan
av og til få ånden over seg og prate fritt i vei lenge.

Per og Kari Nerigården (68 og 62)
“Det tok lang tid før han Per Nerigården turde fri til ho Kari fra Bakkelvtjernet, ja. Men ho sa ja med det
samme. De har nå vært ihop i alle herrens år, de to. Nå som de er gamle, ligger de mest inne hele dagen;
han Per er så skral til beins at han ikke kan gå, og ho Kari står bare opp når ho skal lage mat til mannfolka.
De snakker nå mest om gamle dager, de to, men de er vel nøgde med at ting har gått dem vel. Begge
ungene har levd opp, og garden er i god behold.”
Det er ikke mye vettugt å få ut av de to gamle; Per sover nesten hele dagen, og er i ferd med å
bli senil, mens Kari etterhvert har et veldig begrenset verdenssyn - hun har forlatt huset tre ganger
på to år (unntatt for å besøke det lille huset med hjerte på døren). De er veldig vennlige og
hyggelige, men har ikke fått med seg så mye de siste fem årene.
Heste-Per (Per Svendsen) (40)
Heste-Per er en høy, kraftig mann med ørnenese og falkeblikk. Han smiler aldri til en buro
(bonde), men ler ofte og hjertelig når han er med sin familie. Han jobber som hesteskjær når han
er i byen, og gjør ellers forefallende arbeid på gårder og bygder. Han har et avstandsforhold til
bygdefolket, men selv om han ikke snakker mye med folk, ser han hva som skjer og forholder seg
til det. Han vet hvem som er ærlige og hvem som snyter, og arbeider ikke for dem han ikke respekterer.
Selv er han en dønn ærlig fyr; ikke godhjertet, men han snyter ingen.
Guro Svendsen (†)
Guro er død. Hun var en mektig trollkone, bitter over livet og verden, som følte at hun ikke hadde
fått det Gud skyldte henne. Hadde hun visst hva tussen gjorde etter hennes død, hadde hun ledd
av det og ment folk fikk det de fortjente.
Jakob Knappefant (Jakob Svendsen) (19)
Jakob er en bred fyr, med et svært snyteskaft og en større bart. Han har arvet noe av sin mors
avsky for bondesamfunnet, og har ikke sin fars integritet. Han bøter på kopper og kjeler, støper
knapper og selger metallgjenstander til bøndene, men legger ikke mye flid i jobben; mye av det han
lager og gjør er av slett kvalitet. Han bryr seg ikke; det er et stort land, og mange man kan snyte
underveis. Han bruker gjerne kveldene på å drikke og hoie.
Jakobs-Karen (Karen Svendsen) (21)
Karen er en taus og sta kvinne, med langt svart hår og mengdevis av smykker. Hun gjør det hun
kan og må for å få ting til å gå rundt. Stort sett er det håndarbeid og spådommer hun driver med.
Hun er gift med Jakob, men de har ingen barn sammen.
Aina Svendsen (13)
Aina er datter av Guro og en ukjent mann. Alle vet hun ikke er Heste-Pers datter. Han har aldri
tilgitt Guro for dette, men behandler Aina som sin egen datter. Med andre ord forventer han hardt
arbeid og ingen klaging. Aina assisterer Karen og Jakob med arbeidet. Hun har en potensielt
utrolig vakker stemme, men verken hun eller familien ser ut til å bry seg mye om det; hun synger
med når det er spell og sang på kvelden. Hun er en jente som holder på å vokse opp til kvinne, og
bærer på enorme spenninger og energier som krever utløp. Derfor vil hun forsøke å følge i sin
mors spor, og lære seg svartekunst.

Niels Caspar Bøchmand (57)
Prest Bøchmand er en godslig, rund og blid mann. Utseendet kan bedra: han er ikke fullt så naiv og
dumsnill som han virker. Føler han at han har en gjerning å gjøre, gjør han den, og nåde de som
står i veien. Får han ferten i at det skjer ugudelige ting i bygda, vil han straks gå til handling. Han
er kompetent og gjør stort sett gode valg, men han har sine fordommer mot tatere, og det er mulig
han vil gjøre noe dumt dersom spillerne ikke leder ham på rett vei.
Sofie Bøchmand (46)
Prestens kone er bortreist. Ingen har noe vondt å si om henne, unntatt at hun ikke har båret noen
barn. Det ryktes at det ikke er hennes feil: kanskje presten ikke gjør sin del av jobben?
Arne, Knut og Peder (30-35)
Arne, Knut og Peder er tre plankekjørere som drakk med Halvard Bakken den kvelden han
forsvant. De er skjeggete, illeluktende, forfyllede og høylytte, men godhjertede og nesten spake i
edru tilstand. De kan fortelle at Halvard skrøt av gullet han hadde funnet. Arne forsvinner noe
senere; tatt av tussen, han også.
Hallingen (25)
Hallingen er en svær brande. Ingen vet navnet hans, og han gidder ikke fortelle det. Han er i bygda
for å slåss og vise seg fram. Snakk er han ikke interessert i. Han henger på kroen ved prestegården
og håper på handling.
Svartnissen
Svartnissen bor på Underhaug, en gammel nedbrent gård. Han har
blitt smårar av at gården brant ned, og hater mennesker og
deres verk. Han er en farlig fiende å ha; kjapp, sterk, lommekjent
i terrenget og ganske så hensynsløs. Han
liker å plage smådyr når det ikke er folk å ta.
Tussen
Tussen er et halvintelligent vesen som gjør det den har
fått beskjed om. Den er laget av en sopelime, noen
sekker og noen hårtuster, samt blod og livskraft fra
Guro. Når hun nå er død, går den rundt og følger sine
ordre: hent inn hår og negler. Men når Guro ikke kan gi
den bedre instrukser, tar den det på den raskeste og ondeste måten.
Det letteste er å slå ned folk som går alene, og rive ut det som trengs.
Hvis de bråker og stritter imot, slår den videre til de ligger stille.