ØYENSTIKKER

Hele prosessen - manusskriving, skuespillerarbeid, opptak - var
preget av en vilje til å ta innfall på alvor, og derfor var det på en
måte naturlig at også en ulykke skulle komme uventet inn i historien,
som et innfall fra elementene.
DET ER GRENSER FOR DET AKSEPTABLE
I ettertid velger jeg å betrakte filmimprovisasjon med begrenset
entusiasme. Jeg tror alle har noe å lære av å improvisere, av å være
tvunget til å improvisere. Men faren for å lage noe makkverk er alltid
til stede når man improviserer, og hvis man ønsker å ende opp med et
godt resultat er det essensiellt at rammene for det improviserte
arbeidet er klare og at de dramatiske forutsetningene er til stede.
Vi var under innspillingen av Øyenstikker heldige i den forstand
at vi hadde en ferdig formulert historie, et manuskript som kunne
spilles inn uten forandringer, og samtidig hadde vi skuespillere og
filmarbeidere som var villige til å strekke seg langt for å se om
historien kunne utvikles ytterligere.
For meg som manusforfatter var den viktigste erfaringen knyttet til
selve manusprosessen. Når skuespillere improviserer på settet ligger det
utenfor forfatterens kontroll, og en vurdering av hva som skjer under
slike prossesser er ikke så enkel, og kanskje ikke så viktig. Det
interessante for meg var at veien fram til det endelige manuskriptet var
preget av frihet og lekenhet. Marius og jeg arbeidet mye med å tøye
grensene for det akseptable. Hva skjer hvis Eddie ikke gjør det vi
forventer at han skal gjøre? Hva skjer hvis han ikke oppfører seg
skikkelig? Hva skjer hvis han oppfører seg skikkeligere enn vi noensinne
har trodd han kunne? Hva skjer hvis Maria nekter å svare på det
spørsmålet? Er det mulig at Kullmann vender tilbake enda en gang? Hvor
langt strekker Eddies tålmodighet seg? Hvor lang er kjærligheten?
Denne type karakterforsøk i manusskrivingen forutsetter at man ikke
har klarlagt for mange ting på forhånd og hele tiden støter hodet mot et
vegg av et treatment (en ca 20 siders prosaberetning om filmens
handling). Det ble aldri skrevet noe treatment for filmen, og jeg er
sikker på at det hadde gjort manuskriptet dårligere. I stedet arbeidet
vi mye med emosjonell struktur, å følge karakterenes bevegelser innenfor
fortellingens begrensninger. Dette var ikke alltid noe enkelt arbeid, og
det førte oss inn i mange merkelige kroker av disse menneskenes tankeog
følelsesliv. Begrepsparene som jeg nevnte innledningsvis preget også
dette arbeidet. Å trekke en dramatisk karakter utover sine egne rammer
handler mye om å forstå forholdet mellom overskridelse og lover i
mennesker, og om hvordan motsetninger knytter seg til hverandre.
Under arbeidet med manuskriptet lærte jeg mange ting jeg ikke hadde
forventet å lære, og kanskje lærte jeg bort en ting eller to som jeg
ikke visste at jeg kunne. Det var uansett en prosess som satte
spørsmålstegn ved mange av de lovene og reglene som vi tar for gitt når
vi skal lage fortellinger.
Spillefilmmanus - av Nikolaj Frobenius, 5. utkast. Fireogenhalv. Juni 2000
86