ØYENSTIKKER

Vi var så heldige å ha et veldig solid rammeverk da vi begynte å
skrive Øyenstikker: tre karakterer (i all hovedsak), en location, et
klassisk trekantdrama. Under arbeidet med manuskriptet prøvde vi ut en
masse syke greier, men alltid med utgangspunkt i historiens ramme. Av og
til, når Marius og jeg virkelig hadde viklet oss inn i noe som ikke
hørte til denne verden, var det godt å ha den enkle historien å lene seg
til. Vi begynte arbeidet med manuskriptet i begynnelsen av april. I
slutten av juni startet opptakene som skulle vare i 18 dager og slite ut
mentalhelsen til 25 voksne mennesker, brenne ned en låve og sende et
rolexur på svarte sjøen ...
Manuskriptet ble skrevet på et par måneder, og var langt fra noe
perfekt skriftstykke. Men det hadde i seg interessante
karakterbevegelser og mange gode spillescener. Skuespillerne likte
stoffet og hadde mange interessante innspill, særlig med hensyn til
karaktertroverdighet. Det var imponerende å se hvordan disse
skuespillernes finstilte intuitive forståelse av mennesklige
adferdsmønstre fungerte. Mange av de vendepunktene som karakterene går i
gjennom i løpet av handlingens gang ble justert litt etter samtaler med
skuespillerne. Trekantdramet ble "tettere" og karakterene ble
ytterligere spisset til.
Når forfatteren er ferdig med manuskriptet fortsetter regissøren og
skuespillernes arbeid med å utvikle manussidene til film. I dette
tilfellet - hvor det fra begynnelsen av var lagt opp til noe
improvisasjon under opptakene, fikk skuespillerne frihet til å gjøre
justeringer mens kameraet rullet. At jeg skulle være til stede under
opptakene og gjøre korrigeringer av manus, skrive nye scener og delta i
leseprøver, var en forutsetning i og med at skriveperioden hadde vært så
kort. Selv om manuskriptet ble langt mer ferdig enn jeg hadde drømt om da
vi gikk igang med forberedelsene, skulle jeg få nok å gjøre under
innspillingen ...
Begynnelser og slutter er som alle manuskriptforfattere vet noe av
det jævligste som finnes. Det burde finnes historier uten begynnelse og
slutt. På Øyenstikker arbeidet vi med justeringer av slutten fram til én
time før opptak den siste natten. Jeg satt i min kjære campingvogn og
skrev på sluttscenen mens de rigget opp for opptakene på gården. Men
forsøkene på å skrive en riktig slutt på en historie som tydeligvis ikke
ville slutte, var bare en av de tingene som voldte meg hodebry under
innspillingen.
Gården som "Eddie" og "Maria" (Bodnia og Bonnevie) bor på består av
tre bygninger. Hovedhus, uthus, låve. Det var plassert et
elektroaggregat i låven for å forsyne innspillingen med strøm. En morgen
tok aggregatet fyr og satte hele låven i brann. Det store huset brant
til grunnen på noen timer, og det var bare en askehaug tilbake da
brannvesenet ankom. Ingen kan beskylde Holst for å mangle snarrådighet
og kreativitet, han er en dikter på settet, en utømmelig kilde til nye
innfall. Derfor ble brannen plutselig en spillescene. Brannen svei seg
rett inn i manus, uten at manusforfatteren hadde en anelse om hva han
skulle gjøre med det. En låve brenner ikke bare ned sånn helt uten
videre ... eller gjør den det?
Spillefilmmanus - av Nikolaj Frobenius, 5. utkast. Fireogenhalv. Juni 2000
85