ØYENSTIKKER

og mishandlet fra en novelle ... Men i huset ute på Gåsøya i Oslofjorden
ble det minimal tid til å være bekymret for egen stolthet.
Det finnes fordeler og ulemper med skuespillere. Jeg har ingen tro
på at skuespillere kan improvisere fram manuskripter for regissører og
forfattere. Det er en misforståelse at Mike Leigh jobber på den måten,
og det er en enda større misforståelse å kopiere noe Mike Leigh ikke
gjør. Dette er de fleste erfarne skuespillere fullstendig inneforstått
med. Men at skuespillernes oppfatninger og lesninger av et manuskript
kan være av uvurderlig betydning fikk vi til alt overmål bevist under
arbeidet med denne filmen. Bodnias rasende entusiasme, Bonnevies
stillfarne og dramatiske søk og Persbrandts virtuose skulpturering av
karakteren sin, skulle få stor betydning for utformingen av manuskriptet
langt inn i opptakene.
TEKST, TEKST, FILM
Utgangspunktet for den filmen som til slutt fikk tittelen Øyenstikker er
bemerkelsesverdig avklart. Ingvar Ambjørnsens novelle handler ganske
enkelt om et par som har trukket seg tilbake fra det harde livet i byen
for å forsøke å skape et nytt liv. Det kommer et besøk, en venn fra
gamle dager. Vi vet ikke hva han bringer med seg, bare at det ikke er
noe godt.
Dette er også utgangspunktet for filmen. Selv om Ambjørnsens
materiale er hogget opp og veltet omkull og kastet fram og tilbake med
full frihet, så er det Ambjørnsens klare dramaturgi som ligger i bånn og
driver karakterene videre, utover, inn igjen, og fram mot et sluttpunkt.
Klarheten var en stor fordel når jeg skulle skrive så fort, og samtidig
være åpen for forslag fra skuespillere og produsent og regissør. Jeg har
ofte tenkt at filmskriving er en øvelse i diplomati, og under denne
hurtige og til tider desperate prosessen ble det også en øvelse i
magefølelse. Det var rett og slett ikke tid til å sitte å gruble i lang
tid på enkelte scener. Jeg var nødt til å skrive veldig raskt og å stole
på at hurtigheten i seg selv var en styrke.
Noen måneder senere, etter at alt dette var over, intervjuet jeg
den danske manusforfatteren og filmkonsulenten Mogens Rukov i København
for Vinduet. Rukov kom da med en spissformulering som kjentes merkelig
relevant for det arbeidet jeg nettopp hadde vært igjennom.
"Jeg vil si at det vanligvis er noe feil hvis det tar mer enn tre
måneder å skrive et filmmanuskript," sa Rukov.
I etterkant virket det for meg som en forløsende spissformulering.
Rukov framholdt at man bør etterstrebe dynamikk og bevegelse i all
dramatisk skriving. Det kan være en stor fordel å ha tenkt over en
filmfortelling i ti år, sa Rukov, men man bør ikke bruke mer en et par
måneder på å feste den til papiret. Å sitte for lenge å flikke på et
filmmanuskript kan bremse den framdriften som på et eller annet plan er
viktig i enhver film.
Spillefilmmanus - av Nikolaj Frobenius, 5. utkast. Fireogenhalv. Juni 2000
84