To repriser.pdf

Sistemann 

setter slutttitrer

a BOR 

Borghanmer, Gottfred 

LL\ 

To repriser: En uhyggelig weekend o 

TO REPRISER: 

En uhyggelig 

weekend 

og 

Sistemann 

setter sluttstrek

«Grøsseren» 

EN UHYGGELIG WEEKEND 

og 

Slekts-romanen 

SISTEMANN SETTER SLUTTSTREK 

ble første gang offentliggjort, hver for seg, hen- 

holdsvis 1 1961 og 1968. 

T nyltsendelsen, som her presenteres, er det ikke 

foretatt andre endringer enn rent typografiske. 

Til orientering bør kanskje nevnes at det ikke 

kan utelukkes at ideen til romanen er oppstått og 

fritt utviklet på grunnlag av kjennskap til et egen- 

artet persongalleri, men lite er i så fall historisk 

korrekt, idet de fleste «medvirkende» har fått en 

helt ny og noe fremmed identitet. 

For alle tilfellers skyld er det kanskje riktig å 

fastslå at selv om «jeg»-formen er brukt, "nr inn- 

holdet i beretningen ikke noe som hekt med for- 

fatteren og hans egen familie å gjøre. 

Når det imidlertid gjelder «grøsseren» kan riok 

forholdet vzere en smule annerledes. 

G. B. 

Copyright: Stavangerforlaget 

Kampensgt. 42 - 4024 Stavanger 

Telefon: 04 - 52 33 42 

Allservice A/S 

Anno MCMLXXXVII 

ISBN 82 99 1207-4-8

E r 

å gå like lukt på saken: 

Det hadde hendt noe mystisk oppe i den fredelige 

Kveildalen. En tragisk ulykke som hadde skaket sinnene 

opp, og som alle avisene skrev spalte opp og spalte ned 

om. Et ungt nyforlovet par hadde gått utfor et høyt 

stup og var blitt drept momentant. 

Hvordan kunne slikt skje? Var det et sjalusidrama, 

der en tredje person hadde spilt hovedrollen? Eller 

hadde de to unge selv valgt å gå i døden sammen? Eller 

hadde paret rett og slett helt intetanende falt utfor en 

avsats da de hånd i hånd gikk der oppe i høyden og 

stirret forelsket på hverandre og derfor var lite opp- 

merksom på fjellets farer? Alle hypoteser ble inngåen- 

de drøftet. Ingen visste naturligvis noe med sikkerhet, 

og politiet måtte bare la spørsmålet om en eventuell 

forbrytelse fare og godta den mest nærliggende anta- 

gelsen om ((hendelig uhell)). 

Min kamerat og jeg hadde interesse av å se litt nær- 

mere på åstedet for tragedien, ikke for å «utforske» på 

egen hånd - hva hadde vel vi med det å gjøre? - men 

rett og slett av pur nysgjerrighet og for å kunne skryte 

av å ha vært oppe i det nå så berømte ulykkesfjellet.

EN UHYGGELIG WEEKEND 

Selv i en fredelig, avgjemt norsk fjelldal går det 

an å oppleve den mest nifse ~Hitchcock-grøsseren)) 

- under forutsetning av at ingrediensene og til 

en viss grad fantasien, er til stede, slik tilfellet var 

i Kveildalen en sommer for mange år tilbake. 

Hadde jeg oppnådd kontakt med nevnte be- 

rømte mester-detektiv mens han enda var i live, 

er det ikke utelukket at spenningslystne TV-tittere 

før eller senere ville hatt mulighet til å forlyste seg 

med en virkelig lekkerbisken på området. Men 

det utelukkes ikke at det før eller senere kan duk- 

ke opp en eller annen filmskaper som vil fristes til 

å produsere en spenningsmettet kortfilm, innspilt 

i norsk natur, der det hele utspant seg for lenge 

siden - - -

Ellers var det jo en frisk, fin tur dit opp, og vi kunne 

klare oss med en weekend. 

Lørdag middag tok vi båten til Karøsvik og syklet 

derfra nordover Kveildalen. - Det var sent på etter- 

sommeren, og umiddelbart før vi var kommet frem til 

det ensomme stedet der tragedien var blitt utspilt for 

fjorten dager siden, tok det til å skumre såpass at vi 

snart burde se til å få reist teltet. Temmelig sultne var 

vi også. 

For ikke å risikere å få en sinna grunneier på nak- 

ken, fant vi det tilrådelig å spørre om lov til å slå leir på 

det stedet vi hadde utpekt oss nede ved elven. Nå var 

det så visst ikke mange gårdene der i nzerheten, og etter 

hvert som dalen ble smalere oppover, var det også slutt 

på dyrkningsfeltene. Fjellene sto steile på begge sider, 

men langs elven var det jo en del jordvoller og flater 

med vegetasjon. 

Like i veisvingen oppdaget vi et mindre våningshus 

og et stykke ifra en slags verkstedbygning eller sag- 

bruk. Heldigvis sto det en mann oppe i bakken ved hu- 

set, like ved gjerdet. Jeg ropte til ham: 

- Tror De vi kan få slå opp et telt nede ved elve- 

bredden? 

Han svarte noe, men avstanden var såpass stor at jeg 

ikke riktig oppfattet hva han mente. Derfor steg jeg 

oppover skråningen og kom like bort til mannen. Han 

var i førti-årsalderen, ubarbert og arbeidskledt. Det 

første han gjorde var å rekke frem neven sin til et kraf-

tig håndtrykk over gjerdet som skilte oss. Håndtrykket 

tok jeg som et godt varsel. Og ganske riktig, vi kunne 

mer enn gjerne få slå opp teltet, om det så var på den 

nyslåtte gressplenen like ved våningshuset. Jeg frem- 

holdt at det kanskje ville vaere det fornuftigste å ha vårt 

midlertidge tilholdssted nede ved elven. Men der var 

det en annen som hadde eiendomsretten, og han bodde 

lenger nede i dalen. 

Min kamerat var nå kommet opp til oss, og vi tre ble 

stående en stund og prate sammen. Helt naturlig ble 

samtalen ført inn på den triste ulykken i fjellskrånin- 

gen like i nærheten. Mannen svarte kort og greit på det 

vi spurte om, men han lot til å ville skifte emne så snart 

det ga seg en mulighet, og vi var jo slett ikke kommet 

for å skape noen misstemning, 

Det endte med at Kristoffer - så. het mannen - 

jumpet over gjerdet og fulgte oss ned til elven, der vi 

- uten å innhente grunneierens tillatelse - aktet å 

plassere teltet for natten. Nå var det ikke måte på hvor 

pratsom vår ledsager var blitt. Munnen sto ikke stille 

- og atskillig av det som ble sagt, virket noe underlig. 

Da han så ga seg til å fortelle at det var noe innvendig 

som «trykket», at det til dels var smått med nattesrav- 

nen, og at han hadde vaert på sykehus for nervene sine, 

sto det plutselig klart for oss at mannen var sinnsyk. 

Sikkert en fredelig type, men likevel . . . 

- Dere ser meg noe ville ut, hadde han sagt tidligere 

i samtalen. En slik uforskammet - og jeg tør si ube-

ettiget - bemerkning hadde forbauset oss, men jeg 

hadde gjort gode miner til slett spill og svart at hvis det 

var «antrekket» han siktet til, skyldtes det at vi var ute 

i den frie natur, for å klatre i fjell og ur og derfor ikke 

syntes det var praktisk å kle oss i kjole og hvitt. Vi ak- 

tet å samle sunnhet og styrke . . . 

- Styrke, repliserte Kristoffer, - hvordan står det 

til med den? Før jeg visste ord av det hadde han grepet 

omkring den høyre underarmen min og ville «bryte>). 

Jeg kvakk til, men prøvde straks å være med på notene. 

Måtte nok snart erkjenne at mine krefter ikke helt 

kunne måle seg med galningens. Under basketaket 

fikk jeg en ufrivillig kilevink over munnen, så det var 

på nære nippet at ikke halve tanngarden ble slått inn. 

Kristoffer bare lo og moret seg. Personlig kunne jeg 

uten vanskelighet styre min glede. 

Vi gikk tilbake til hovedveien for å hente syklene og 

bagasjen. Da kom jeg til å peke på verkstedbygningen. 

- Kanskje vi kunne få ligge på gulvet der inne? 

spurte jeg. 

- Den bygningen er innviet og helliget, svarte eieren 

alvorlig - ingen får slippe inn der uten min vilje. 

- Vel, det er altså forbudt å vzere der? 

- Når jeg gir lov er det ikke forbudt. Vaer så god, 

mine herrer. 

Vi gikk opp til «helligdommen», alle tre. Eieren åp- 

net døren, som for øvrig bare var forsynt med en haspe. 

Inne i lokalet var det forbausende ryddig. Maskiner 

av forskjellig slag sto plassert omkring på gulvet. Men 

en uhyggelig d0d hånd syntes å hvile over det hele. Sik- 

kert lenge siden den virksomheten var i gang! 

- Hva mener du? spurte jeg min kamerat, - skal vi

ligge her inne, så slipper vi arbeidet med å reise teltet. 

Han nølte med å svare. Forståelig nok. Kristoffer 

tok av seg brillene og ga seg til å nidstirre på ham. Lenge. 

Den stirringen var nifs. 

- En bra kar, sa jeg for å bryte stillheten. 

- Bra og bra - men er han helliget? Vil han også ta 

livet mitt? 

- Å, langtifra, han er så fredelig, så . . . 

- Alle vil ta livet mitt. De vil kjøre meg ned med bi- 

lene, traktorene og hva de kan finne på som mordred- 

skaper. 

- Det tviler jeg på. Vi vil i hvert fall ikke myrde 

Dem. . . 

- Dere vil ikke myrde meg. - Om jeg bare kunne 

få meg til å tro at det er sant . . . Da må jeg fjerne dy- 

namitten . . . Galningen sluttet å stirre og satte brillene 

på plass foran øynene, - ellers kunne dere sprenges i 

luften utpå natten - og det ville dere neppe sette sar- 

lig pris på - hi-hi. 

- Jeg tror vi får ligge i teltet likevel, sa jeg så rolig 

og bestemt jeg kunne. Min kamerat var mer enn enig. 

Selv om atmosf~ren 

på hele området var ladet av 

uhygge og umiddelbart oppmuntret oss til øyeblikkelig 

å komme videre til et annet sted, hadde mørket etter 

hvert gjort seg så sterkt gjeldende at vi anså det helt 

nødvendig å få slått opp teltet for natten bare et lite 

steinkast vekk fra den sinnsyke mannens våningshus 

og verksted. Konturene av fjellet der det forelskede pa-

et nylig hadde satt livet til på en så mystisk måte, teg- 

net seg også godt av i bakgrunnen, så det hele virket alt 

annet enn oppmuntrende. Dertil kom at vi hadde man- 

nen innen synsvidde. Han sto der og stirret med brille- 

ne i hånden. Leppene formet seg ti1 et skjevt smil. Et 

par ganger satte han i en underlig latter som holdt på å 

skremme livet av oss, der vi satt og søkte å få i oss noe 

mat. 

Så krøp vi da omsider inn i soveposene. Men det var 

nesten uråd å falle i søvn. Tenk hva som kunne skje 

hvis . . . 

Et stykke frempå natten - bekmørkt var det - hør- 

te vi listende fottrinn utenfor teltet. Tydelig at det var 

et menneske. Spenningen var uutholdelig. 

- Er det en mann her? Vi følte oss betydelig lettet 

ved at det var en kvinnestemme som spurte. 

- Vi er to menn, svarte jeg. 

- Hva gjelder det? 

- Jeg leter etter sønnen min, var svaret. - Han er 

forsvunnet. 

Hvem «han» var, skjønte vi jo straks. Gjennom telt- 

duken fikk vi en samtale med den engstelige moren. 

Hun bekreftet at sønnen var syk på sinnet. - Periode- 

vis, la hun til, liksom unnskyldende. Han hadde vcert 

forholdsvis bra etterat han kom ut fra sykehuset, men 

nå var det begynt igjen. Tydelig å forstå at det var en 

sterk påkjenning for familien. 

Kvinnen ba om tilgivelse for uleiligheten og ønsket 

oss en god natt. Trakk seg så tilbake for å fortsette le-

tingen. Måtte hun bare finne ham, tenkte vi, og få ham 

i sikker forvaring i huset sitt! Det ville være for nifst å 

ha ham tassende rundt teltet vårt i mørket. 

Med nervene atskillig på høyspenn var det ikke lett å 

falle i søvn. Men så lenge lå vi og lyttet til det monoto- 

ne elvesuset at vi dormet litt av. Det ble imidlertid en 

høyst ubehagelig søvn, - fantasien løp fullstendig 

Iøpsk . . . 

. . . Med ett så jeg teltduken bli spjerret, og i åpnin- 

gen kom til syne en revolver. Jeg så tydelig fingeren på 

avtrekkeren og litt av armen. Galningens arm! Om jeg 

søkte å slå den vekk, sto jeg i fare for at han ville trek- 

ke av og la kulen gå like lukt inn i pannen min. 

Skrekkslagen dukket jeg hodet ned i soveposen og 

gjemte ansiktet. 

Plutselig forekom det meg at teltstangen knakk og 

plugger ble trukket opp - og da jeg kiket over kanten 

av soveposen, stirret jeg like inn i fjeset på den perso- 

nen jeg i øyeblikket fryktet mer enn noe annet levende 

vesen, Brillene hans sto på plass over nesen, men smilet 

var - om mulig - enda skjevere og mer illevarslende. 

- Opp, mine herrer - jeg vil vise dere fjellet. Kri- 

stoffer sparket både min kamerat og meg i siden for å 

få oss til å stå opp. - Hendene på ryggen - jeg tar in- 

gen chanse. Med et solid rep bandt han armene våre 

sammen. Knyttet mange knuter. Da det var besørget, 

kommanderte han oss begge til å marsjere. Selv gikk 

han like bak og drev oss frem som var vi et par hester i

spann. Kusken koste seg tydeligvis, rykket i «tamme- 

ne» når vi skulle til høyre eller venstre. En gren tok 

han ellers og brukte som svøpe. 

Det ble en makaber klatring oppover uren. Vi skulle 

like til topps for å se avsatsen der de to forulykkede 

hadde stått . . . 

Svetten silte av oss alle, så anstrengende var turen. 

Men galningen lot oss ikke ta rast noe sted. Videre, vi- 

dere drev han oss oppover. Inntil vi andpustne sto ved 

målet. 

Jeg har personlig alltid vaert redd for å gå i høyden, 

og da jeg så ned mot dalbunnen, gikk det kaldt ned- 

over ryggen min. 

Vi ble ledet like ut på kanten. Galningen pirket bort 

i oss med revolverløpet, samtidig som han strammet i 

tauet. Vi var helt og holdent i hans vold. 

- Har dere snart sett lenge nok? spurte han plutse- 

lig. 

Det hadde vi, kunne jeg bedyre. Hvis han tillot det, 

ville vi mer enn gjerne vende om og gå nedover igjen. 

- Haster ikke, svarte Kristoffer. - Her er fin ut- 

sikt, ikke sant? Va3r så god, sitt ned! 

Vi ble tvunget til å plassere oss på ytterste kanten av 

fjellplatået, med føttene dinglende utfor. Det var den 

aller verste toriuren jeg for rniin del kunne bli utsatt 

for. Hver nerve i kroppen dirret. Lenge kunne ikke 

dette presset vare før vi brøt sammen på en eller annen 

måte. Noe måtte skje! Straks. Den sinnsyke plageån-

den mente det samme. Hans sadistiske lidenskap had- 

de nådd klimaks. Fienden skulle utslettes - før de ut- 

slettet ham. Jo før jo heller. 

- Reis dere opp! brølte han. 

Forsiktig ålte vi oss innover platået og kom oss på 

føttene. Kroppene våre skalv. Hva ville hende? 

- Helomvending! kommanderte tyrannen og pekte 

på oss med revolveren. - Ut på kanten igjen! 

Dette minnet betenkelig om henrettelsesmetoder un- 

der krigen, fangene som ble stilt foran sine egne åpne 

graver før de fikk nakkeskuddet og stupte døde nedi. 

Vi ventet faktisk også å høre smellet hvert øyeblikk. 

Men det lot vente på seg. Vi skulle øyensynlig seigpi- 

nes. 

Langt om lenge kom det. Et enslig skudd. Det var 

min kamerat som ble truffet. Han seg i kne - og stupte 

forover - ned mot avgrunnen. Jeg, som var bundet 

fast til ham med repet, fulgte med i fallet. Kroppene 

våre svevde først i løse luften, så havnet vi brutalt i 

steinuren og veltet nedover mot dalbunnen . . . 

På dette tidspunktet var marerittet slutt - jeg våk- 

net, anspent og forvirret. I søvne må jeg ha kastet meg 

mot teltstangen, for den hadde fått en knekk på mid- 

ten, dog uten at teltet var falt helt sammen. Kameraten 

lå våken, forsto jeg, og jeg var ikke sen om å betro 

ham hva jeg hadde gjennomgått i drømme. Han skjøn- 

te det, så urolig jeg hadde ligget. Selv hadde han fanta- 

sert ikke så lite.

Vi ble fort enige om å bryte opp tidlig om morgenen, 

for her hadde det varrt lite hyggelig å vsere. Men vi ville 

ikke unnlate å bestige det nå så navngjetne fjellet, det 

skulle: bare skje fra en annen kant, slik at vi hadde gal- 

ningen utenfor rekkevidde. Han skulle få lov til å tro 

at vi hadde reist vår vei for bestandig. 

Morgentoalettet foretok vi nede ved elvebredden. 

Det var friskt med litt kaldt vann i ansiktet! Det lot til 

at vi var alene nå. Men sikre kunne vi jo aldri føle oss. 

Rett utfor teltåpningen plasserte vi primusen, og mens 

kaffen kokte tilberedte vi vår enkle frokost. Under 

måltidet hørte vi en monoton musikk like i narrheten. 

En eller annen spilte på munnspill. Vi ble snart klar 

over hvem det var, for av og til ble tonene avbrutt av 

selsomme latterutbrudd. Vi spiste i all hast og gikk der- 

nest i gang med å pakke våre saker. Kristoffer sto der 

og smilte underfundig. Munnspillet hadde han nå put- 

tet i lommen. Vi prøvde å snakke til ham, men han var 

ikke opplagt til å prate, lot det til. 

Bagasjen ble plassert på syklene, og med et par ord 

til avskjed -jeg tror endog vi takket for samvceret! - 

kjørte vi sørover igjen i retning av Karøsvik, men vel 

ute av syne svingte vi av en smal sidevei og gjemte kjø- 

retøyene i et kratt. Ga oss deretter i vei for å «innta» 

ulykkesfjellet fra baksiden, så å si. Hadde vi først reist 

så lang en vei, ville vi jamen kunne skryte av at vi had- 

de vsert på toppen. Ellers sto jo hele søndagen til rådig- 

het, og varret var narrmest ideelt til fottur i ulendt ter- 

reng. 

Det var neimen ingen lett jobb å finne de rette stiene 

fra den siden vi hadde valgt - både tettvokst småskog 

og kvasse einerbusker måtte vi smyge oss forbi. Steilt

var det også, på sine steder slett ikke ufarlig å ferdes 

for ukjente. Men vi ga oss ikke - selv om det tok lang 

tid. 

Oppe på fjelltoppen ble vi stående en god stund for 

å betrakte den betagende utsikten. Vi holdt oss selv- 

sagt i god avstand fra kanten av platået - for ikke å få 

de høyst ubehagelige svimmelhetsfornemmelsene. 

Med ett hørte vi en lyd bak oss. Da vi snudde oss for 

å se hva det var, sto vi ansikt til ansikt med spøkelset i 

egen person. Galningen hadde kanskje lyttet til samta- 

len vår i teltet, da vi planla den «omgående bevegelse)). 

Eller han rett og slett hadde ((luktet lunta)) og tatt snar- 

veien opp til platået - lokalkjent som han var. 

At vi ble vettskremte ved synet, skulle vel i grunnen 

vzre unødvendig å fortelle. Og denne gang var det ik- 

ke drøm, men virkelighet. 

- Skremte jeg dere? spurte han ironisk og smilte. 

- Ja i høy grad, svarte jeg. - Skulle De også hit 

OPP? 

- Jeg ville vise dere . . . 

- Takk, det var så altfor elskverdig, Men nå har vi 

sett det vi ønsket. Så nå stikker vi, la jeg til henvendt til 

min kamerat. 

- Et øyeblikk, sa Kristoffer og holdt begge armene 

ut som for å fange oss. 

- Nei, skrek jeg, - la oss få komme forbi! 

- Ha, ha, lo han, - er dere redde? Redde for meg? 

To mot en.

Nå var han opplagt til å more seg, leke med byttet, 

lik en katt som har fanget en rotte. Så snart vi ville passere 

ham, trev han etter oss og søkte å holde oss fast. 

Vi var så visst ikke lystne på noe slagsmål, men her var 

det ikke noe valg. Frykten ga oss mot og krefter i langt 

større grad enn vi på forhånd kunne ha tenkt oss muligheten 

av. 

Etter et høyst besynderlig håndgemeng - amatører 

som vi jo var - lyktes det å rive oss løs fra den sinnsyke 

og flykte nedover fjellskråningen samme veien vi 

var kommet. Han etter, like i hælene våre. Det hendte 

vi gled og snublet, rev flenger i kl~rne, og skrapte huden 

av hender og føtter så blodet fløt. Men intet enset 

vi - her gjaldt det utelukkende å komme oss vekk i rasende 

fart. 

Merkelig nok fikk vi etterhånden et lite forsprang. 

Kanskje betydde det at forfølgeren hadde gitt opp. Vi 

stoppet et øyeblikk for å puste ut. Stirret oppover i den 

retning vi var kommet. 

Da fikk vi se Kristoffer oppe på en avsats. Han sko 

der og holdt seg krampaktig i en bjørkegren. 

- Hjelp meg, skrek han fortvilet. 

Hva skulle vi gjøre? Fort ble vi enige om å prøve å 

komme vår vanvittige forfølger til assistanse i den 

fryktelige situas,jonen han befant seg. Livet hang jo 

nesten bokstavelig talt i en tråd. 

Men vi slapp å gjøre noe. Vår redningsaksjon kunne 

innstilles, for i neste øyeblikk hørte vi et hjerteskjærende 

skrik der oppe fra, og samtidig var vi vitne til at 

den ulykkelige skapningen siapp taket i treet og rutsjet 

utfor det bratte stupet. 

Vi ble stående en stund, lammet av sjokket, men

fortsatte så nedstigningen i hurtig tempo. Det gjaldt å 

komme ned i dalen fortest mulig å søke kontakt med 

mennesker og avlegge rapport om ulykken. Straks det 

var besørget, brøt vi sammen. Vi hadde iallfall ikke 

nerver til å følge med tilbake for å vaere med på å opp- 

spore det lemlestede liket nede i uren.

SISTEMANN SETTER SLUTTSTREK 

D et kunne så menn en gang iblant 

være fristende å le høyt og uhemmet - men så tørt 

og kunstig at mangelen på varme og hjertelighet 

ikke lot seg dølge. Gapskrattet skulle tjene til å 

bevise at jeg ennå har noe av selvironien i behold - 

så langt jeg makter det under de rådende forhold. 

Ikke til å fatte - men jeg er altså havnet i forgården 

til det uk jente : Aldersheimen «Klippens 

Grunn», som de har kalt etablissementet. Om det er 

fjellet under grunnmuren de har tenkt på, eller 

navnet har en slags religiøs tydning, får være et 

åpent spørsmål. Skjønt det siste er vel det mest 

sannsynlige, for her er megen religiøsitet å spore - 

fra styrets side i første rekke og fra bestyrerinnens. 

Mine medlosjerende - de jeg deler bord og betjening 

med - er en så uensartet masse at jeg neppe tør si 

noe rent generelt om deres forhold til det overjordiske, 

ikke på det nåværende tidspunkt i hvert 

fall - nylig innflyttet som jeg er. Men det virker 

stort sett som de er med på. notene - sikkert ut 

fra den betrakning at det sømmer seg eldre forgårdsmennesker 

å holde seg på den sikre siden av 

2 - Gottfred Borghammer 17

streken. Det er visst heller ikke så popiakært å inn- 

ta en måkende holdnhg på et sted som dette, en 

skal jo helst ~nle med de vargene en er havnet i 

flokk sammen med! 

Nå hnne jeg godt tenke meg å le igjen. Det 

blir i s& faii ikke siste gangen, for jeg er i et rent 

besatt galgenhumør, kan jeg forteue. 

Slik skulle altså livet mitt avsluttes! Ja, for 

dette må uten tvil være den såkalte begymelsen 

tål enden. En som er havnet p& aldershellri har vel 

sjelden eller aldri sjanse til å slippe ut igjen. I le- 

vende live, mener jeg nat.urligvis. 

Det var sannelig ikke slik jeg hadde drømt - 

i ungdommens fagre vår. Skjønt noen egentlig «fager 

vår» har jeg neppe opplevd. Men det er så rart med, 

en håper jo alltid at noe skal skje. Noe behagelig! 

Framtidsplaner har en jo også en tid i livet. 

Jeg dannet ikke noe unntak i så måte. Hva mine 

planer gikk ut på, kan være knekkende likegyldig. 

Unnskyld, dette sa jeg nok i vanlig bitterhet. Den 

har så lett for å overmanne meg, og da spiller jeg 

forntiermet og blir både krakiisk og uforskammet. 

Men det vimer jeg selvsagt ikke noe på, isolerer 

meg bare ytterligere fra mine omgivelser. For selv 

ikke oldinger på gadeheim kan fordra saxrhet og 

gretne replikker. En vinner ikke noe vennskap eller 

oppnår fortrolighet på det viset. 

Men hva skal en stakkar gjøre? Det er ikke s& 

godt å bekjempe sin egen natur, sitt eget vesen.

Folk far ta meg som jeg er. Eller la være å «ta 

meg» hvis de heller foretrekker det. 

Rar De fått et dårlig inntrykk av meg? Vel, 

det får ikke hjelpe. For nå er det sagt. 

Sa jeg sagt? Akk nei, den opplysningen om meg 

selv er for intet å regne mot alt det Jeg kunne fortelle. 

Da ikke bare om. min egen person, men kanskje 

ennå mere om min nærmeste familie, som. en gang 

var temmelig tallrik, men som nå er skrumpet inn 

til null og niks. 

Jeg er faktisk talt den eneste gjenlevende - 

den siste mohikaner så å si. Når jeg i naer framtid 

er død og asken er drysset som gj~dning rundt et 

bestemet tre (som jeg anviser i mitt testament) 

da er det absolutt ingen igjen. Tragedien er fullbyrdet 

!

M i n far ble f~dt i Telemark. Smn 

av presten Lenstrup, som var en ganske original 

personlighet etter det jeg har forstått. Selv v.tr jeg 

så liten da farfar forlot vår jammerdal, at jeg ikke 

var i stand til å danne meg et personlig inntrykk 

av ham. Men underlig syntes han meg å være, både 

av utseende og ellers. Mange av trekkene hans har 

jeg funnet igjen hos mine sasken, og de på sin side 

kanskje hos meg. 

Far ga tidlig tilkjenne at han elsket å skrive, 

og foreldrene fant derfor ut at han best ville få 

utfolde seg i en avis. Farfar hadde gode forbindelser 

i Christiania, og sønnen skulle dedor fl prøve seg 

i et dagblad der inne. Ean hadde ennå ikke fylt 

18 k, så det var med atskillig spenning og forventning 

han reiste til hovedstaden. 

Skrive fikk han, men hva n% gaiauien kunne 

vaere, sl varte det ikke lenge før gutten begynte 

som boktrykkeirlærling i avisen. 

En tid etter at han var utlært fikk han tilbud 

om å overta et trykkeri i Lindsund, en by som den 

gang hadde 9 700 Innbyggere. Trykkeriet var ikke

stort, men det varte ikke Henge for den iherdige og 

optimistiske nye eieren fikk drevet det raskt fram- 

over. Blant annet anskaffet han et par maskiner 

som ikke tidligere var tatt i bruk ute i provinsen 

og det økte jo hans ry betraktelig. 

1 byen var det bare en avis, et såkalt upolitisk 

nyhets- og kmngjøringsblad som utkom to ganger 

i uken og var på fire sider. Det konservative par- 

tiet hadde forsøkt seg med en tendensiøs «tidning», 

men det lot ikke til å være behov for så megen avis- 

lesning i småbyen at to blader kunne klare seg 

økonomisk, og så ble det altså det upolitiske som 

holdt stand i konkurransen. 

Men far lurte nå litt på å f& det konservative 

organet i gang igjen, både fordi avisarbeidet interes- 

serte ham i saerlig grad, og dernest fordi det ga 

ham muligheter til fortsatte utvidelser av trykkeri- 

bedriften. Han startet derfor «Middagstidende», 

som han lot utkomme annenhver dag, med andre 

ord of tere enn konkurrenten. 

Folk måpte og spådde foretagendet en snarlig 

død. Men de fikk sant for dyden ikke rett. Bladet 

fortsatte å komme, og innholdet var utmerket, det 

typografiske utstyret likeledes. Handelstanden, hvis 

konservative innstilling ikke var så lett å skjule, 

støttet avisen med avertissementer. Far sørget, som 

antydet, for at stoffet ble allsidig og aktuelt. SA 

byens befolkning - og distriktets med - kunne 

nesten ikke la være å lese det hvis de ikke skulle 

føle seg satt helt utenfor det pulserende livet i 

byen og verden forøvrig.

Som redaktør og avisutgiver fikk far etterhånden 

en ganske betydelig posisjon i den vesle byen, og 

han oppnådde naturlig nok å få innpass i de fa- 

miliene som betød noe i samfunnet. I konsul og 

skipsreder Zeders hjem var han således en hyppig 

gjest, til å begynne med fordi han satte pris på 

den avkoblingen som kortspillet skaffet ham i hyg- 

gelige omgivelser, og senere fordi han ble heftig 

inntatt i konsulens datter Marianne. 

Saerlig bråvakker var Marianne ikke, men hun 

hadde en sjarm som tiltalte mange av dem som 

lærte henne å kjenne. Dessuten var hun både klok 

og fornuftig, egenskaper som far visste å vurdere 

høyt. 

Marianne på sin side ble temmelig snart for- 

elsket i den unge avismannen som hadde gjort 

seg så fordelaktig bemerket i byen og hvis innflytelse 

allerede var merkbar. Folk flest hadde virkelig re- 

spekt for redaktør Stefan Lenstrup, og holdt han 

bare fram i samme lei, kunne han også oppnå en 

strålende karriere i det politiske liv. Hvis det var 

det han tok sikte på. Og det var det vel! 

Da far var 26 år giftet han seg med Marianne 

Zeder, som nettopp hadde fylt 22. 

Brylluppet ble holdt i «Clubben», og det ble sagt 

at flottere fest hadde de mange gjestene neppe opplevd 

før. Utenfor kirken og langs nlten der brudeparet 

kj~rte fram, hadde almixen stillet seg opp i 

store skarer for å bivåne festivitasen.

Stefan og Marianne Lenstrup - som senere kom 

ti1 å bli min far og mor - fikk i alt &te barn, tre 

døtre og fem sanner. Sju av oss ankom i noksa! 

rask rekkefølge. Den Mende - vesle pdsengelen 

Magdalena - gjorde sin entre som et uventet attpåsleng 

da mor var 48 &- og helst burde ha sloppet 

flere barnefødsler. Selv er jeg heller ikke i tvil om 

at det ville ha v ~rt best for barnet også - om det 

ikke var kommet til verden. 

Jeg - Edmund Herman - var den yngste av 

guttene. Det skulle falle i min lodd å bli deni lengstlevende. 

Dessverre! Ni av mine naermeste har jeg 

fulgt til graven, eller rettere sagt åtte, for min 

eldste bror, Simon, døde i Amerika, der han også 

ble gravlagt. 

Sorg på sorg har jeg gjemomilevet, og det siste 

ansvaret - det å avvikle familien, om jeg så må 

si, er også pålagt meg. Lasset skulle jeg &a. til veis 

ende. Jeg synes faktisk tdt syrid på meg selv. Og 

det har jeg grunn til - om andre vise og forstandige 

aldri så mye sier at det er forlkastejig & ha medynk 

med sin egen persori. Den retten vil jeg dog ha! 

Nå går jeg til sengs. Vi1 sove. Fast og lenge. 

I mitt standard gamleheimskammer. Og når jeg 

vhkner i morgen tidlig, håper jeg at solen må skinne. 

Så vil jeg gå ut i parken og hi-re fuglene synge - - -. 

Men før jeg smyker meg inn under dynen i den 

kommiuiesubsidierte furutresengen vil jeg bevilge 

meg en aldri så Ilten ny ironisk latter. Jeg vil le 

av hele tilv~ret, le al7 den snart utslettede familie 

Lenstrup, som det var knyttet slike forhåpzaii~ger til.

Men ett er urokkelig sikkert: 

Skal slektens historie nedtegnes, får andre be- 

sørge det. Jeg makter ikke å skrive memoarene. 

Vi1 ikke heller. 

Hva skulle det forøvrig tjene til? 

Om hundre år er allting glemt, - et faktum 

som ikke volder meg den ringeste bekymring. Når 

sant skal sies, snarere tvert om!

SOSKEN MED SÆRPREG 

1 løpet av et kvart hundre år hadde folke- 

tallet i Lindsund steget ganske merkbart. Byen var 

i sterk ekspansjon. Flere nye bedrifter var startet: 

Skipsbyggeriet, Ullvarefabrikken og Malmstøperiet, 

som alle hadde trukket mye folk til stedet, ikke 

minst fra bygdene i nærheten. Noen utlendinger -- 

svensker og tyskere - var også kommet og hadde 

blandet seg med de innfødte. 

Boktrykker Lenstrup hadde fulgt utviklingen i 

denne tidsperioden, og han var vel tilfreds. Det var 

just slik han ville ha det. 

Avisen hadde også gjort store framsteg. Den 

kom nå ut hver eneste virkedag i et opplag som langt 

oversteg konkurrentens, den «upolitiske», hvis mest 

trofaste leserkrets var å finne blant den del av 

befolkningen som ikke hadde særlig til overs for 

den konservative politikken. Denne politikks tals- 

mann var «Middagstidende» i utpreget grad. 

De radikale, som det ble ikke så ganske få av 

etterhvert, var nok lystne på en egen avis, men de 

følte seg ikke sterke nok til å gå i gang.

Da det ble for stridt for Lenstrup å* være både 

redaktør og boktrykker samtidig, hadde han ut- 

lyst redaktørstillingen. Blant søkerne valgte han en 

ung trønder ved navn Arnold Mrøgseth, som snapt 

viste seg å være rette mann på rette plass. 1 trykke- 

riet var det faktor Lorensen som hadde ansvaret. 

Stefan Lenistrup sto over det hele og hadde de 

viktigste trådene i sin hånd. Trådene førte også 

utover i samfunnslivet. Han var med i Bystyret og 

deltok ellers i utvalg og komiteer. I forstanderska- 

pet for Sparebanken var han til og med formann. 

Så det var nok å ta seg til. Mer enn nok syntes 

hans kone. Og barna var enige. 

«Far er alltid opptatt,» sa den eldste datteren, 

Wilhelmine, en dag da samtlige satt ved middags- 

bordet og ventet på at familiens overhode skulle 

innfinne seg. Det var skikk og bruk at måltidet ikke 

kunne fortæres før han kom. Og det hendte ikke 

sjelden at det måtte ventes både lenge og vel. Men 

nåde den som kom med et aldri så lite kvekk til 

kritikk! Så Wilheldne var nesten en tanke for 

dristig da hun sa at «far er alltid opptatt». Ikke 

minst fordi omtalte person plutselig sto i døråp- 

ningen og kunne oppfatte datterens nærmest be- 

breidende replikk. 

«Du har dessverre så altfor rett, lille venn,» sa 

han bare rolig, idet han med faste steg gikk bort til 

sitt reserverte «høysete» ved spisebordet. 

Ved motsatte enden satt fruen og på langsiden 

alle barna i en bestemt rekkefølge. 

Selvsagt måtte den eldste av døtrene titt og 

ofte fly fra plassen sin for å gå hushjelpen til hånde

med å bære inn og ut kjørler, men for det meste 

fikk hun da sitte i ro og spise som de andre. 

Ingen av foreldrene var særlig religiøse, men de 

pleide likevel holde en slags bordskikk på det viset 

at alle så å si samtidig i noen sekunder b~yde hodene 

og foldet hendene før de ga seg maten i vold. 

«Bare en skikk», mente Lenstrup, «men en pen 

skikk. Vi beholder den.» 

Ja, det hendte iblant ved særskilte anledninger at 

de også prøvde å synge bordverset. Men sangen 

var helst spinkel, for de fleste følte seg noe brydd 

ved slik å opplade sin røst ansikt til ansikt med de 

øvrige familiemedlemmene, som de visste ikke la 

noen særlig vekt på det kristelige innholdet i sermonien.

S i m o n, den fostefedte, viste seg tem- 

melig snart å være en «skarp» kar, og faren hadde 

pønsket ut at han burde studere jus. En juridisk 

embetseksamen kunne være nyttig til så mangt. 

Etter en utmerket artium reiste Simon inn til Uni- 

universitetet. De to første årene lot det til å gå 

bra med studiene. Men tilsynelatende plutselig fant 

gutten på at han heller ville reise til Paris, angivelig 

for å studere filosofi. Da han skrev hjem og for- 

talte om sin nye plan, møtte han imidlertid ingen 

forståelse. Tvert om ble faren helt fra seg. Hva var 

vel dette for idioti? Skulle denne sønnen som han 

hadde satt så store voner til, være s& vinglet og 

uberegnelig? Nei, for svingende, her måtte han opp- 

tre fast og bestemt så det ble helt klart for den 

unge krabaten at det ikke nyttet å endre planen, 

men gjøre seg ferdig med jussen. Noe annet kunne 

under ingen omstendighet Bomme på tale! 

Simon skrev hjem på ny og fortalte at han ville 

bli høyst ulykkelig om han ikke fikk reise til Frank- 

rike.

Ingen bønner hjalp. Faren var urokkelig. Ville 

studenten trosse ham, vel, så fikk han gjøre det på 

eget ansvar. Noen pekuniaer støtte hjemmefra var i 

såfall utelukket. 

En ukes tid senere kom det et brevkort til fam- 

ilien Lenstrup med denne kortfattede meldingen: 

«Reiser til Paris i dag. 

Hilsen Simon.» 

Det ble en vanskelig tid for den gjenstridige 

unge mannen. Han hadde praktisk talt kuttet over 

bandet med fedrelandet sitt og - hva verre var - 

med familien. 

For faren var det et så stort prestisjetap at 

det nesten var for mye forlangt at han skulle 

kapitulere. Hva han heller ikke gjorde. 

Det var litt av en gåte, ikke minst for familien, 

hvordan Simon hadde klart å finansiere denne Paris- 

reisen, og like gåteftdlt på hva slags måte han skulle 

greie å opprettholde livet der nede uten støtte fra 

sitt mektige faderlige opphav. 

Men det var i dette mysterium en viktig faktor 

som alle overs%: Onkel Martelll, morens bror. Han 

hadde bestandig vist sin nevø sacriig oppmerksomhet. 

Helt fra Simon var en liten pjokk hadde han funnet

en god venn i onkelen, som var ugift og barnløs og 

dertil en ganske velstående mann. 

Simon hadde latt onkelen få vite om planene 

sine, og denne betroelsen hadde lønnet seg. Den er- 

gjerrige studenten skulle fl låne endel penger til 

reisen og utenlandsoppholdet den første tiden. Så 

fikk de siden se. . . . 

Men hemmelig måtte avtalen være. Det kunne 

skape atskillig hurlumhei hvis den ble gjort kjent. 

Etter et. par måneders ventetid fikk Martell Zeder 

et langt brev fra sin protege i Paris: 

«Kjære onkel! 

Jeg skammer meg over at jeg ikke har skrevet 

før, det er jo alltid et tiltak, vet du, men som du 

siden skal se har jeg nå en liten fjaer som setter 

umerket i gang. 

Ja, er det ikke s~rgelig igrunnen med oss mennesker 

at i det meste av det vi gjør er det bare 

var egen interesse vi søker, den rene kjærlighet kommer 

sjelden frem, og når det kommer til alt, så er 

det kanskje bare seg selv, sin art, vi elsker i andre. 

Baudelaire sier etsteds: «C'est le diable qui tient 

les fils qui nous remuent» - jeg begynner å tro at 

han har rett. Dog, jeg kan ikke la være å tro på 

en Gud, et styrende prinsipp her i verden, men jeg 

er forlengst blitt klar over at det er ikke den såkalte 

«kristne» gud, resignasjonens triumf, som bare 

fatalismen besørger oss opplært i på skolen, for at

Ikke allle de undertrykte en vakker dag skal reise 

seg og ryste verden i dens grunnvoll, den verden 

som er så svart og mørk at menneskene for i det 

hele tatt å kunne leve i den må tro på det godes 

seier et annet steds, selv om de vet at de bare dyrker 

en illusjon. 

Ja, nå er jeg altså - takket vaere deg, onkel - i 

Paris og studerer. Som så mange unge har jeg hatt 

mange planer opp gjennom årene, men nå har jeg 

bestemt meg for å bli journalist -- jeg tror jeg har 

evner i den retning. Jeg studere imidlertid filosofi. 

Du vil kanskje finne at jeg neppe kunne lia fjernet 

meg mere fra journalistikk og alt som heter praktisk 

liv. Nei, i dag gjemmer det seg under den frykt- 

inngydende glose noe mye mere positivt enn i tid- 

ligere tider, etter det nittende hundreårs revolusjon 

på alle områder, hvorved sansen for realitetene slo 

seierrikt igjennom, er filosofi i dag steget ned fra 

de metafysiske høyder for å arbeide med det vi 

vet og kan vite. Det viser seg bl.a. derved at av dens 

mange grener er det historiens filosofi og sosiologien 

som begynner å bli den førende. Og det er da også 

sosiologi, sosiallære, jeg studerer. Ved universitetet 

her eksisterer det intet hovedfag, for å ta sin «li- 

cences, som jeg håper å gjøre om et par år, må en 

velge fire fag og ta eksamen I dem. Jeg har valgt 

sociologi, som interesserer meg mest, og rundt om 

den har jeg, etter mine professoreres råd gruppert: 

«Alminnelig filosofi», «religionsfilosofi» og «estetikk» 

og dessuten endel sosialøkonomi. Ved siden herav 

går jeg på JournalTatakademiet, og jeg tror på deri 

måten å kunne b3P vel skikket for mitt verv som

journalist. Studiene går bra, de interesserer meg. 

Jeg liker å arbeide, får endog ros for mine skriftlige 

arbeider, så jeg må jo gå fram. Skjønt, la det være 

sagt, jo mere jeg lærer, desto større vidder åpnes 

det for mitt blikk. 

Jeg er meget takknemmelig fordi du har vært 

med å gjøre det mulig for meg å studere her nede, 

det har alltid vært min drøm. Men - der er des- 

sverre et men - det kreves mye av meg for å leve 

av så lite i Paris, slik som prisene nå har steget. 

Det er ingen lett affaere skal jeg hilse og si! Jeg 

kan således ikke kjøpe en bok engang, allting går 

til livets opphold. 

Jeg har forsøkt å bedre min stilling, forsøkt å 

skaffe meg noe å gjøre ved siden av, men var en ikke 

blitt pessimist far, så kunne en sannelig bli det etter 

alle de avslagene jeg har matt. Jeg har b1.a. hele 

tiden siden jeg reiste hit Fombardert en rekke norske 

aviser for om mulig 3, bli korrespondent eller medar- 

beider i dem, men alt jeg har oppnådd hittil er 

1 - sier og skriver en - artikkel i Kristiansands 

Adresseavis, så ble også deri taus. 

Atter en gang henvender jeg meg til deg i min 

nød, idet jeg tror at du har så mange gode forbind- 

elser i forskjellige publikasjoner. Tror du det kunne 

være mulig for deg å skaffe meg en jobb som Frank- 

rike-korrespondent for en eller annen avis? 1 så fall 

skulle jeg være deg dobbelt takknemmelig. Jeg for- 

langer ingen store summer, må du tro, kunne jeg 

drive det opp i hundre kroner måneden, skulle jeg 

være jublende glad - da ville jeg være reddet. 

Jeg vet ikke - kjære onkel Martell - hvordan

du vil oppta min bønn, men tror du at du kan gjøre 

noe mere for meg enn det du allerede har gjort, 

må du gjøre det. Det er hjelp til selvhjelp jeg ber 

om, og går det i orden, vil du gi meg ny tro på 

livet og mot til å ta fatt med fornyede krefter for 

å drive mine studier til et heldig resultat, likesom 

selve denne stilling vil bli et viktig ledd i min ut- 

dannelse. 

Som så mang en ungdom har jeg kanskje for 

ofte latt meg forlede til å neglisjere livets materi- 

elle side, og jeg anser den ennå i dag som en åndens 

tjener. Men motgang og sorger har lært meg at 

skal en ånd kunne få utfolde seg fritt, så må først 

det materielle grunnlag være i orden. 

Jeg er ung, verden ligger åpen for meg. Jeg ville 

så gjerne fram, studere, trenge dypere innover de 

uanede vidder som dag for dag åpner seg for mitt 

blikk, men jeg er helt uten midler. Det er dog ikke 

det verste, men det at hvor gjerne jeg ville arbeide 

og tjene til mitt livs opphold, ikke kan få anledning 

- for jeg vil nødig oppgi mine studier her, det byr 

meg både et virke som interesserer meg - og hvilken 

betydning har ikke det! - men dessuten hvis jeg 

har tålmodighet et par år til, byr meg et erverv 

med rike perspektiver. En korrespondentstilling løser 

problemet, jeg kan tjene noen skillinger og samti- 

dig studere. Jeg stiller ikke store fordringer til livet, 

nøyer meg med lite, bare jeg får den nødvendigste 

føde for legeme og sjel. 

Jeg bor på et billig hotell i nærheten av Uni- 

versitetet. Eter å ha klatret opp seks trapper som 

blir smalere og smalere etter hvert, kommer en opp 

3 - Gottfred Borghamnier 33

til mitt værelse, ganske lyst og stort, men med skrå- 

tak. Leien for dette ligger langt under det som van- 

ligvis betales her i Paris. Det er ikke noen større 

forskjell på losjipris i de forskjellige kvartalene, 

det er husenes standard som gjør utslaget hvor de 

enn ligger. Skulle jeg flytte utenfor murene, kunne 

jeg nok få billigere losji, men det vil enten si 

to h, tre timer tapt ved å spassere til og fra Uni- 

versitetet, elEer så utlegg til trikkepenger, og da 

gikk nok vinningen opp i spinningen. Så jeg er der 

jeg er. Jeg har verrt heldig i valg av losji. Men, men, 

jeg står jo uten midler - som jeg kanskje har nevnt 

før noen ganger -, lever bare fra hånden til mun- 

nen, og da kan jeg umulig egge an på noe lang- 

varig studium. Må jeg bryte av på halvveien, så står 

jeg i så fall der og er hverken. fugl eller fisk. Bet 

jeg har tenkt på er å bli journalist så fort som mu- 

lig, og så studere ved siden av. Skulle i mellomtiden 

journalstikken vise seg å gi et lukrativt utbytte, 

vel, så er saken klar, skulle den ikke, så er jeg da 

ferdig utdannet og kan ta fatt på noe annet, en 

eller annen Izererstilling f. eks. 

Nå kommer vel snart våren, og den er deilig hvor 

det er, om den som hjemme i Norge bruser fram Ilk 

en eventyrlig jette, eller her som en sped og sart 

mimose klær boulevarene i grønt. 

Så må du laa meg unnskylt for all deai tiden jeg 

har lagt beslag på for deg ved å gjøre dette brevet 

så langt og for de tjenester jeg er så fri å be deg 

om. Men sant å si er du den eneste jeg kan åpne 

meg for. Mine foreldre vet du jo selv stiller seg ikke 

særlig velvillige overfor deres halstarrige «odelsgutt».

Så venter jeg da med lengsel på å h ~re fra deg 

på hva måte det enn måtte skje, 

Vann.lig hiben 

Di% Hev@ 

Bimo%.» 

Brevet gjorde et fordelaktig Inntvkk p% Martelil 

Zeder. Dette var tydeligvis skrevet av en ungdom 

som ville noe i livet og som derfor fortjente all mu- 

lig støtte. Men- men- det var vel for mye for- 

langt at en onkel skulle være alerie om «forsørgelsen», 

ikke minst når det unektelig var nzrmere pårørende, 

som i dette tilfelle. Han var sterkt fristet tål å legge 

kortene på bordet for sin svoger, Stefan kentrup, 

la denne rett og slett få lese Paris-brevet, Ikke minst 

fordi avsenderen hadde valgt et yrke som - tross 

alt - skulle vaere etter farens hjerte og sinn. En 

pressemann i utlandet ville jo i seg selv være et 

aktivum for avisen. Hvis da den fremadstrebende 

yngling fant å ville ta til takke med et forhoIdsvis 

beskjedent provinsklad - -. Men Simon skrev jo 

at han ville være jublende glad dersom han kunne 

få treffe en avtale med en avis som måtte vare 

lysten på å brilllere P spaltene med «vår egen Frank- 

rike-korrespondent». Det ville ellers vzere litt av en 

fjær i hatten for den ærgjerrige Stefan å ba sin 

egen sønn som medarbeider. 

Zeder spekulerte et par dager, men kom til det 

resultat at han først burde innhente Simons tål-

latelse før han foretok seg noe. I mellomtiden skrev 

han til et par hovedstadsaviser, der han hadde bra 

forbindelser, og fra den ene fikk han faktisk et po- 

sitivt svar. De anså det ikke for utelukket at den 

norske Paris-studenten kunne få levere aktuelle ar- 

tikler med noenlunne regelmessige mellomrom. Først 

et par prøveartikler, så fikk de se etterhvert. 

Jo, jo, - ikke så aller verst! Onkel Martell ilte 

med å underrette nevøen, samtidig som han venti- 

lerte spørsmålet om å ta saken opp med faren. 

Noen slanter lot han samtidig sin bank skikke 

avgårde sørover for omveksling i høyst anvendelige 

og sårt etterlengtede franc - - -. 

Det ble et nytt takksigelsesbrev en tid etter. 

Simon ville sette noe inn på å knytte en solid for- 

bindelse med den hovedstadsavisen som hadde lovet 

å stille seg velvillig. Foreløbig var det derfor ikke 

verdt at onkelen fristet faren med noe, det ville 

kanskje bli tatt unådig opp. Men i «tidens fylde» 

kunne det nok tenkes at de kom til en forsoning - 

far og sønn.

R a g n v a l d var den av barna som 

fulgte farens eksempel og ble «svartekunstner». I 

boktrykkeriet gikk han til daglig under betegnelsen 

«junior», men han skulle i praksis tjenestgjøre som 

annen-faktor og ombrekker. 

Han var en rolig og beskjeden type som gjorde 

heller lite av seg. Trykkeripersonalet følte at de 

neppe hadde noe å frykte fra den kanten, selv om 

de nok til å begynne med var en smule skeptiske, 

fordi de antok at han som sjefens sønn nærmest var 

å betrakte som en slags «spion». Men de skjønte 

snart at frykten var helt ugrunnet. Han ville dem 

alle bare vel, og de holdt av ham jo mer de lærte 

ham å kjenne. 

Men han var ikke lett å bli klok på, virket nær- 

mest noe «innesluttet». Lite gikk han ut med kame- 

rater, satt for det meste inne i fritiden og leste 

bøker og blader, som det jo kom atskillige av til 

avisredaksjonen. 

Det hendte av og til at han laget en artikkel 

som ble offentliggjort, men noen utpreget skribent

var han egentlig ikke. Og faren oppmuntret ham 

lite til å holde fram med skrivingen. 

En dag kom Ragnvald med en lengre epistel som 

han ba om plass til i avisen. «Vi er aZle gudesønner» 

var tittelen. Redaktør Krøgseth undret seg storlig 

over innholdet. Helst ville han latt artikkelen seile 

direkte i papirkorga, men se, det gikk vel neppe an 

når forfatteren var sønn av bladeieren. Hva skulle 

redaktøren gjøre? Si sin mening rett ut til «junior», 

eller nevne saken for «senior» og derved risikere 

konflikter som bare ville gjøre skade. 

Krøgseth lot det gå noen dager uten å foreta 

seg noe, i håp om at det skulle gli over. 

Men en dag kom Ragnvalds far og spurte hvor 

det var blitt av sønnens epistel. Redaktøren måtte 

da si som sant var at den etter hans mening ikke 

egnet seg for off entljggjøring. 

Lenstrup ba om å få se manuskriptet og det fikk 

han naturligvis. Han satte seg ned ved en pult og 

leste. Fikk temmelig snart et alvorlig drag over an- 

siktet, men fortsatte ufortrødent lesingen. Da han 

var ferdig, brettet hail arkene sammen og putlet 

dem å lommen. 

«Unnskyld, Rrøgseth,» sa han med låg stemme 

og forlot kontoret. Han virket nedtrykt og «slått». 

Kunne denne artikkelen - hvis det gikk an 2, 

kalle den så - vEre et bevis på at den nesteldste 

gutten gikk med spiren i seg - - - spiren til - 

til - sinnsforvirring, for ikke å si det mere bru- 

talt - - sinasykdom? Var det virkelig et trekk 

ved familien - - Hans egen bror var jo syk på 

sinnet, noe det aldri ble snakket om, men som dog

lå der som en klam hånd - -. Denne brorer, hadde 

studert filologi. Like før han skulle avlegge sin siste 

eksamen, «tørnet» han og ble sendt på asyl. Siden 

kom han ut derfra, men levde etter den tid helt til- 

baketrukket hos en slektning i Telemark, etterat 

foreldrene var dødt! og ikke kunne ta seg av ham. 

Heldigvis var også filologen nå død og begravet. 

Men «skyggen» levde! Så intenst levde den, Og hadde 

fra første stund gjort det. betenkelig for Stefan å 

sette barn inn i verden. Tenk om - - - Ja, tenk 

om de skulle bli sonr «filologen» - - Uen frykten 

lot til å ha vzrt ugrunnet hver gang. Ingen av barna 

viste tegn på noe unormalt, de var både velskapte 

og intelligente. 

Rare når det gjaIdt Ragnvald var det ting som 

tydet på at han utviklet seg en smule eiendomme- 

lig. Ingen kunne egentlig merke noe, unntatt kanskje 

faren som bar på sin hemmelige frykt og derfor var 

en skarpere iakttager enn andre. 

Og nå kom altså denne fordømte artikkelen som 

et slags «bevis». Ikke noen normal person kunne 

skrive så absurd. «Vi er alle gudesønner.» Det hele 

var inspirert fra ett eller annet sted i Bibelen, en 

bok som Ragnvald flittig studere. Deri var han også 

rar. Ingen andre i familien ofret den lektyren noen 

som helst oppmerksomhet. Bortsett fra den avdøde 

gale onkelen, men det var så ubegripelig lenge siden. 

Ragnvald holdt hver dag øye med avisstoffet som 

passerte setteriet. Hans siste store artikkel lot til 

å vente på seg.

En formiddag det laget seg slik, nevnte han saken 

for redaktør Krøgseth. Var det så at de ikke aktet 

å ta inn artikkelen, ville han vite. 

Krøgseth følte seg noe brydd, men han mhtte 

jo si som det var at stoffet ikke var særlig velegnet 

for en avis. I ett eller annet kristelig blad kanskje. 

For eksempel «Himmelbudet» som også ble trykket 

hos Lenstrup. 

Ragnvald sa ikke noe, han nikket bare under- 

fundig med hodet og snudde seg mot settekassen for 

å fortsette med typene sine. 

Men om kvelden da han et øyeblikk var alene 

med faren, lot han denne vite at den artikkelen han 

hadde levert i redaksjonen ikke var antatt. Det 

hadde såret ham ikke så ganske lite. 

«Jeg har lest artikkelen din,, svarte faren lang- 

somt. 

«Har du?>> 

«Ja, og jeg tror Krøgseth har rett. Det vil nok 

være best både for deg og oss andre i familien at 

den ikke kommer på trykk.» 

«Men hvorfor ?» 

«Hvorfor? Skal jeg være nødt å si deg det?, 

«Naturligvis skal du si det., 

«Fordi den virker atskillig overspent og - la 

meg si det like ut - gir inntrykk av å være skrevet 

av en - - nei - - >> Faren avbrøt seg selv, bet 

tennene sammen og fikk stramme drag i ansiktet. 

«En - - hva mener du - si det like ut.,

«En syk - sinnsforvirret, Ragnvald, en sinns- 

forvirret - - ». 

Da hendte noe som var en uvanlig foreteelse hos 

Lenstrups: Sønnen brøt ut i kraftig gråt. Idet 

moren i samme øyeblikk kom inn fra kjøkkenet, 

trengte han seg forbi henne og stormet opp på rom- 

met sitt i andre etasjen, der han låste døren før han 

kastet seg over sengen og lot gråten få frie tøyler. 

Imens hadde foreldrene en lang samtale nede i 

dagligstuen.

i 1 h e l m i n e -- Storesøster - var 

mors høyre hånd. Skjønt det sto ikke til å nekte 

at pikebarnet slett ikke levde og åndet for de hus- 

lige sysler, hvor onskelig enn dette måtte være for 

husets frue. Hennes altoppslukende interesse lot til 

å være tegning og håndarbeid. Aldri ble hun lei av 

å sitte ved det lille bordet i dagligstuen og sysle med 

sine hobbier. Hun nyttet hver ledig stund til å lage 

akvareller og broderier. Men det ble stadig inn- 

prentet at husarbeidet måtte gå foran alt anilet, og 

selv var hun ikke blind for at mor trengte henne 

sårt både tidlig og sent. 

Noen boklig utdannelsen utover det mest ele- 

mentære som borgerskolen hadde kunnet gi henne, 

ansåes ikke å være påkrevet. Et husholdningskurs 

derimot fikk hun delta i - den lærdommen ville 

komme vel med både i jomfrustanden og senere 

når en akseptabel frier måtte innfinne seg - - - 

Så gikk hun da der, Wilhelmine, og gjorde sin

plikt på kjøkkenet, i stuene og i vaskekjelleren. Be- 

standig noe å ta seg til. 

Sjelden kom hun ut blant andre ungdommer. Hun 

fikk nlaye seg med søskenflokken. De som mindre var 

måtte hun passe på, og de større la også beslag på 

hennes tjenester. Alt ble etterhånden rutine. Skulle 

visst være slik. 

Så Wilhelmine klaget ikke, det turde vel ellers 

være upassende, og ville neppe blitt tatt synnerlig 

nådig opp. De refleksjonene hun gjorde seg når 

mismotet trengte på som verst, holdt hun for seg selv. 

Etter som tiden gikk fikk en inntrykk av at Wil- 

helmine ikke var helt frisk. Hun virket så tynn og 

blek at foreldrene fant ut at de burde rådføre seg 

med den gamle husllegen. Han mente at piken måtte 

få komme seg mer ut i frisk luft, helst i landlige 

omgivelser, der hun kunne ta det med ro og få god 

og nærende kost. Det siste fikk hun naturligvis også 

hjemme, skynte han seg å legge til, men appetitten 

ble gjerne betydelig skjerpet P frie landlige forhold. 

Legens velmente råd ble etterkommet. Wilhelmine 

fikk reise til noen kjente inne i fjordene for å komme 

til krefter. 

Landlivet var imidlertid uvant for henne og det 

var ikke fritt for at hun snart tok til å lengte hjem. 

Men hun hadde sine broderier og akvareller å sysle 

med. Gjaldt det de siste skortet det ikke på mo- 

tiver - her var sjø, elv, skog, lier og mektige fjell 

like utenfor stuedøren. Men hun følte seg fremmed

og savnet sine nære slektninger. Og i bedre fysisk 

form kom hun, sant å si, ikke - om luften var aldri 

så frisk og maten nærende. Det måtte nok være noe 

som feilte henne. Legen og foreldrene hadde vært 

av den oppfatning at det sannsynligvis var de van- 

skelige pubertetsårene som fikk ta skylden. Over- 

gangen fra barn til fullt utviklet kvinne var det 

ikke alltid så liketil å passere, mente de. 

Men da hun etter en tids forløp vendte tilbake 

til byen uten å vise synderlige spor til bedring, ba 

foreldrene legen om å foreta en grunndig under- 

søkelse for å finne ut om det kanskje kunne være 

en alvorlig sykdom hun bar på. 

Diagnosen var ikke til å ta feil av: Lungetu- 

berkulose. 

For Marianne og Stefan Lenstrup virket det 

nesten som om dødsdommen var avsagt for datteren. 

Når det gjaldt å helbrede tæring var sjansene så 

små, så små. Legevitenskapen hadde gjort store 

framsteg på mange områder, det sto ikke til å nekte, 

men i kampen mot den snikende folkepesten som 

årlig krevde så mange ofre - ikke minst unge - sto 

en ennå famlende. En gang i framtiden ville det vel 

ikke være usannsynlig at problemet ble løst, men 

hva hjalp det dem i den aktuelle situasjon? 

Det som gjøres kunne ble foretatt. Pasienten ble 

isolert for ikke å spre smitten over på andre. Men 

ettersom sykdommen utviklet seg, var det ikke 

lenger noen sjanse for at hun kunne bli frisk. 

Senhøstes det følgende år sloknet hun inn. Den 

avskyelige mannen med ljåen hadde gjort sin første 

- men slett ikke ringeste - erobring i den len-

strupske familien. Han skulie nok forfølge suksessen 

litt etter litt. 

Men Liv e t krevde også sin rett. Enten de 

trodde på en allmektig ledende hånd, eller ikke, 

så virket det både underlig og tankevekkende at like 

etter at Wiihelmine var blitt båret til sitt siste hvile- 

sted på det hittil ubrukte fabiliegravstedet, ble det 

klart for fru Marianne at hun gikk med kimen i seg til 

et nytt livsvesen. Mange år siden var det hun fødte 

det siste barnet, og i hennes alder hadae jo natur- 

lovene sine bestemte regler som ikke var til å 

komme utenom ! 

At det var en jente som ble født kunne nesten 

vitne om at de faktisk talt burde regne med at 

det sto en høyere makt bak det hele. Den døde skulle 

erstattes ! 

Egentlig ville det ha vært naturlig å la den nye 

vesle skapningen få overta Wilhelmines navn. Men 

det ble likevel til at de døpte henne M a g d a l e n a.

Nummer fire i søskedokken var Victor. 

Han vaar belt fra barneåra den f fr is beste^ av dem 

alle. Aktiv, med allsidige interesser. 

1 motsetning til de andre Lenstrup-barna, som 

nærmest virket noe hnadvendte og reserverte, hadde 

Victor utallige venner, ikke minst i den tiden han 

studerte medisin. I hovedstaden kom han i kontakt 

med flere «radikalese», noe som vakte ikke liten oppsikt 

forsåvidt som han var sønn av em konservativ 

avisutgiver. Hans radikalisme og frisinnethel Me 

ikke tatt særlig nådig opp hjemme i farens

gratis. Det ble han så visst ikke rik av - økonolaalsk 

sett --, men ved å hjelpe andre følte han seg usige- 

lig lykkelig selv> og han trivdes med sin gjerning, 

som for ham faktisk talt føltes som et «kanl». 

At hctn gikk hen og gifteheg med datteren til 

en ganske alminnelig metallarbeider forskrekket 

mange. Men det sto jo i stilen - - doktor Lenatrup 

syntes i alt og ett å være noe for seg selv. 

Siste nytt var ellers at han hadde meldt seg inn 

å avholdsforeningen og endog tatt imot valg som 

styremedlem. Grunnen M at han hadde besluttet seg 

for å kjempe mot dkoholbmken var at han allerede 

hadde sett så mye elendighet som skyldtes drikke- 

riet at han mente det ville vme både av praktisk 

og moralsk betydning at han &pent tok et standpixnkt 

og ved sitt eget eksempel var med og viste rett vei. 

Han holdt offentlige foredrag og folk strømmet til 

lokalene for å høre på ham. For på talerstolen var 

han som en sprudlende oppkomme, vittig og slag- 

ferdig, gjerne litt krass av og til, men det var noe 

mange satte særlig stor prås på. Han la såvisst ikke 

fingrene imellom, doktor Lenatrup! De som kalte seg 

måteholdsmenn fikk gjerne passet sitt påskrevet. 

Var det ikke dem kankje, som holdt drlkketradi- 

sjonen levende - om enn i pene former - og avlet 

nye rekrutter å alkoholistenes tallrike skare? Kunne 

forresten noen fortelle liam hvor måteholdsgrensen 

gikk ? 

Var det diskusjon etter foredragene hans, viste 

han seg som en skarp debatant. Ingen klarte å mål- 

binde ham, men mange ble svar skyldig. Så de som 

blandet seg i ordskiftet ble regnet som modige menn.

Avholdsforeningen fikk nye medlemmer i lange 

baner, både unge og eldre, kvinner og menn sluttet 

seg til arbeidet. 

Men Victor gikk lengre i sin radikalisme og det 

var nesten verre: Han stiftet et arbeiderlag, som 

skulle samle den jevne befolkning til møter der de 

ville bli budt god underholdning og lære å ivareta 

sine interesser i samfunnet. De shlle organisere seg, 

slik at de samlet kunne hevde sine soleklare rettig- 

heter og ikke gå som umælende dyr, noe de hittil 

stort sett hadde gjort. 

Og for å skaffe seg billigere husholdningsvarer 

anbefalte legen dem å danne en forbrukersammen- 

slutning etter det britiske kooperative mønster. 

Snakk om opprører ! Om samfunnsreformator ! 

Og han skulle altså være sønn av den konserva- 

tive avisutgiver, hvis navn han derved vanhelliget 

på det groveste. Folk korset seg. Dette kunne ikke 

annet enn føre til et åpent brudd innen familien. 

Men de små i samfunnet så opp til ham som 

var han en engel, en velgjører. Så sant de ville bli 

sterke nok skulle de velge ham inn på Stortinget - - 

Noen likere talsmann kunne de ikke ønske seg.

D en mellomste jenten i søskenflokken 

var F a n n y, som på sett og vis kom til å være 

«kjeledeggen» i familiekretsen. Hun var så skjør 

og fin at hun nesten kunne minne om en porse- 

lensdukke som måtte behandles med varsomhet. Det 

var påfallende hvor stor oppmerksomhet hun viste 

for sitt eget utseende. Satt mye foran speilet, stelte 

hårlokkene sine omhyggelig, masserte ansiktshuden, 

pudret og sminket seg. De ville derfor ha det til at 

hun var forfengelig. Det var hun på sett og vis også, 

men dertil hadde hun et hemmelig motiv for all 

«speilingen» : Hun laget «masker,, søkte å gi ut- 

trykk for alle mulige slags stemninger. Fanny hadde 

nemlig et altoverskyggende, brennende ønske - å 

bli skuespillerinne. Men å betro seg til noen i den 

saken var uhyre vanskelig. En gang hadde hun slup- 

pet en liten «prøveballong» overfor moren: 

«Den som kunne få bli skuespillerinne,» hadde 

hun sagt, «det måtte være festlig.» 

«Festlig - ja, du kan så si,» kom det awisende 

fra moren. avær glad du slipper!, 


«Det var også noe å vme glad for. Jeg misunner 

dem som får stå på en scene.» 

«Slikt gjøgleri passer ikke for en dannet dame,» 

repliserte moren spisst. 

Fanny hadde lyst til å gi et passende svar, men 

lot det være. Hun kunne på forhånd ha tenkt seg 

hva de gammeldagse foreldrene mente om slike ting. 

Selv om de alltid pleide oververe forestillingene som 

de omreisende teaterselskapende ga i ny og ne på 

byens eneste scene i Glubbens festsal. 

Fanny fikk sin høyere utdannelse på Søstrene 

Sundes Pikeskole, «A.B.C-en» som den kaltes i daglig 

tale. De tre innehaverne het nemlig Alette, Beate og 

Charlotte, det skulle tyde på at foreldrene deres 

hadde humoristisk sans, de ville kanskje se hvor 

langt i alfabetet de rakk før alderen satte grense 

for barnef ødslene ! 

Ved skolen var det tradisjon at noen av elevene 

fikk være med på å innøve smi, syngespill og tablåer 

til bruk ved Juletilstelningen og avslutningsfesten. 

De som ønsket det kunne melde seg til bestyrerinnen, 

som overlot til norsklærerinnvn frøken Wallentinsen 

å prøve de enkelte kadidater og fordele rollene slik 

det passet deltagerne best. 

Fanny var ikke sen om 3. tegne seg på listen, 

og det gledet henne ubeskrivelig da hun ble utpekt 

til å spille den ganske krevende rollen som faster 

EBansine i «Sommerfuglen», et stykke de påsto var

forfattet av frøken Wallentinsen selv. Men det skulle 

vsre en hemmelighet, kors p& halsen! 

Neppe noen av de andre medvirkende gikk så 

sterkt inn for oppgaven som Fanny. Plun terpet på 

rollen sent og tidlig, og lengtet bare til hver prøve. 

Ved framsyningen skulle også foreldrene være til 

stede, og spenningen var nesten ikke til å holde ut 

i ukene som lå imellom. Hvor hun følte at dette var 

noe som passet for henne! Skuespillerinne ville hun 

bli - koste hva det koste ville. Skuespillerinne måtte 

hun bli, ellers ville livet være komplett meningsløs- 

het, fant hun ut. Det var noe inne i henne som gjorde 

det, noe som presset på, noe uimotståelig. . . 

Stykket ble sannelig litt av en suksess. Salen var 

smekkfull av tilskuere, både foreldre og elever. Hen- 

nes mor og far var der også, det var for Fanny 

toppen av alt. Nå fikk de med egne øyne se hva for 

en talentfull datter de hadde, tenkte hun. Og san- 

nelig fikk hun mange lovord etterpå - både av dem 

og andre. Det var i sannhet en stor dag, den lykke- 

ligste i hennes unge liv. 

Da pakkene ble delt ut julekvelden hos Lenstrup, 

fikk Fanny av brødrene sine en stor pappeske som 

viste seg å inneholde en morsom miniatyrscene med 

kulisser, forteppe og en mengde personer klebet på 

kartong og festet til tynne ståltråder som de kunne

f~res 

inn på scenen med. Det fulgte også med noen 

små skuespill i trykte hefter, slik at en kunne lage 

rene forestillinger. 

Fanny trodde til å begynne med at brødrene hadde 

funnet på dette nærmest som en slags harsellas, 

simpelthen for å erte henne. Litt flau ble hun også. 

Men snart fant hun ut at dette kunne være en mor- 

som hobby i tråd med hennes interesse for teater. 

Hun leste replikkene på vegne av de stumme papp- 

dukkene etter hvert som de «agerte» på det vesle 

scenegulvet. Leketøyet ble kjært for henne, og hun 

tilbrakte mang en ettermiddag og kveld med det. 

Manglet hun kulisser og personer fikk hun Magda- 

lena til å tegne og fargelegge det hun trengte. 

Stundom inviterte hun barn fra nabolaget til å 

overvære framsyningene. Særlig var eventyrstykkene 

i vinden. De små satt spent foran sceneåpningen og 

fulgte intens med i handlingen. I og med at det var 

Fanny som bokstavelig talt sto bak det hele, følte hun 

det selv som var det hun som opptrådte der i rampe- 

lyset og var personene.

E d m u n d hadde merkantil utdannelse, 

og fungerte som avisens og trykkeriets forretnings- 

fører. Skjebnen hadde utpekt ham til å bli den 

lengstlevende av hele slekten, men se, det var skjult 

for både hans og de andres øyne. I det minste han 

selv ville ha betakket seg om han hadde visst at 

hele bunten skulle forsvinne fra jordens overflate 

før ham. 

Edmund var slett ingen dumskolling - snarere 

tvert om - og han var humoristen i familien. Hans 

humor kunne dog være noe besk, og ikke alle vur- 

derte den like høyt. 

Jobben som forretningsfører skjøttet han tilfreds- 

stillende, men heller ikke mere. Han var endel filo- 

sofisk anlagt, og det var derfor etter hans egen 

mening en kardinalfeil at han ikke fikk universitets- 

utdannelse som to av brødrene. Men faren hadde 

system i alt, og han så gjerne at en av hans nærmeste 

kunne ta seg av den økonomiske siden av foreta- 

gendet, og Edmund syntes å være den best skikkede 

til det. At den utpekte ikke følte seg så overbevist

om sin fortreffelighet på området var en sak for seg, 

Da kontorpersonalet var ytterst fåtallig - det 

besto bare av en enslig dame og en volontør - hadde 

forretningsfareren mer enn nok å ta seg til. Foruten 

bokholderiet sorterte også annonsetegning og abon- 

nentverving under ham. Ja, det hendte ikke sjelden 

at han også måtte fungere som ekspeditør, når 

pakkemannskapet var i tidsnød. 

Allsidigheten ved stillingen plaget ikke Edmund 

nevneverdig, men han likte mindre at fritiden ble 

så knapp. Alltid måtte han være opptatt med noe 

innen bedriften. Og livet besto ikke bare av yrkes- 

trelldom, pleide han å si. 

Fritid hadde Edmund så ualminnelig god bruk 

for. Familien hadde et lansted en halv mils vei fra 

byen. Der likte han sarlig godt å holde til enten 

det var sommer eller vinter. 

Dyrevenn var han, og den beste kameraten hans, 

som fulgte med over alt, var schaferhunden Teilmann. 

Dessuten hadde han part i en hest. Det hadde seg 

slik at han så gjerne ville drive ride-sport, og da 

vognmann Bertelsen hadde bruk for noe kapital til 

inrikjøp av en ny «havremotor», fikk Edmund bruks- 

rett til nyervervelsen mot å betale en avtalt sum 

samt yte noen kroner i månedlig leie. Bertelsen 

nyttet hesten i sin drosjetrafikk det meste av dagen 

og var ansvarlig for foring og stell, men når Edmund 

ønsket det kunne han bruke den til sine rideturer. 

Han hadde anskaffet seg flott utstyr, sadel, støvler 

med sporer, rutet dress og korkhatt. Virket rent 

aristokratisk der han kneiste på sin stolte ganger. 

Ikke rart at folkevittigheten hadde gitt ham tittelen

«Markgreven» eller «Lorden». Naturligvis satte han 

ikke synnerlig pris på æren, men gjorde gode miner 

til slett spill. 

Med hunden løpende ved siden eller like bak, 

alt ettersom, tok han sine turer i omegnen. Gjorde 

som oftest holdt ved landstedet, der han spiste og 

koste seg foran peisen, enten alene eller sammen med 

de andre av familiemedlemmene som måtte vzere 

tilstede. 

Han likte også å stelle med planter og lage farge- 

rike blomsterrabatter. 

Så tid trengte han massevis av! 

Men det fordømte og trivielle kontorarbeidet 

slukte så altfor mange timer pr. uke. Helt fri, slik 

som han ønsket det, følte han seg sjelden. Noen 

vanlig sommerferie var det ikke så lett å ta når alt 

skulle drives kontinuerlig, og det var just det det 

skulle. Faren hadde alltid fnnskjerpet kravet om 

ansvarskjensle, og det lot til at han virkelig var 

kommet inn i en tredemølle som det var uråd % 

slippe vekk fra. En rottefelle, en hummerteine var 

det lett å bli lokket inn i, men sjansene til å unn- 

slippe var minimale. Og enda kalte de arbeidet for 

en «velsignelse» ! 

At et menneske ikke kmne være mere økonomisk 

uavhengig, så det kmne leve som selv det lystet - -

Neseyngste skuddet på stamtreet var 

U l r i k. Også han viste alt i barneåra at han var i 

besittelse av kunstneriske anlegg, som gikk i retning 

av å forme gjenstander med egne hender. Det be- 

gynte i sand-dungen og fortsatte med leirklumper 

som ble til de underligste figurer. 

Faren lot ham ta examen artium med tanke på 

at han eventuelt ville utdanne seg videre til arkitekt. 

En så usikker levevei som en billedhoggers kunne 

ikke komme på tale. Men for Ulrik selv fantes det 

ingen annen løsning. 

Billedhogger var han eslet til! Og det endte med 

at han fikk reise til Kunstskolen i hovedstaden, der 

han etterhvert gjorde seg fordelaktig bemerket. Han 

var så heldig å vinne i en konkurranse om et fisker- 

monument, og det gjorde navnet hans kjent, så han 

fikk flere oppdrag. 

Han leide seg et atelier i Pipervika og drev det 

tilsynelatende ganske bra, om ikke akkurat øko- 

nomisk sett. Pengeforvaltning lå ikke for ham. 

Snart fikk han flere kunstnervenner, som hadde

tilhold i atelieret. De spleiste gjerne på ø1 og dram, 

festet til sent på natt, ofte sammen med tilfeldige 

damebekjentskaper. 

Ulrik hadde ikke godt av all supingen, og det gikk 

ut over produksjonen. Han tenkte til dels mere på å 

skaffe seg alkohol enn han gikk inn for kunsten, og 

resultatet ble deretter. 

Det kom faren for øret at yngste sønnen holdt 

på å gå i hundene i hovedstaden og han søkte 0ye- 

blikkelig å få ham hjem. 

Ulrik vegret seg, han hadde det bra der han var, 

skrev han, og i en gudsforlatt provinsby uten noe 

kunstnermiljø kunne han ikke trives. Der ville det 

ikke bli noen oppgaver av betydning, han kom til 

å visne inn som et henslengt rosenstripseple. Kort 

sagt : Umulig! 

Men faren drev på. Atelier skulle gutten få, og 

det ville bare være en fordel å kunne få arbeide i 

ro og fred i en mindre by - uten for mye som 

distraherte. 

Distraherte - hva faren mente med det? Var 

det noe spesielt han siktet til kanskje? Om det gikk 

an å spørre. Insinuasjoner skulle man ha seg fra- 

bedt, takk! 

Stefan Lenstrup forsto at dette ville bli et van- 

skelig problem å løse. Men både han selv og fruen 

var svært urolige for Ulrik, det var ikke tvil om 

at dette bar galt avsted. Ille nok å ha en fanatisk 

totalavholdsmann i slekten, men dobbelt vondt om

det nå fremsto en alkoholiker. At kunstnere skulle 

ha så vanskelig for å omgåes de sterke drikker - 

være så svake! 

Ingen trøst var det å tenke på at det nesten 

hørte til regelen at familier skulle ha sine svarte 

får, og at de i så måte helier ikke skulle danne noe 

unntak. 

Rare Ulrik kunne la seg overtale M å komme 

hjem og slå seg ned der - så skulle det nok 

gjenke seg - - -. 

En dag hendte det noe i Lindsund som muligens 

kunne være årsak til at ønsket gikk i oppfylelse. 

Det så nesten ut som om den navnkundige «skjebnens 

finger>> var aldri så lite i bevegelse. 

Fabrikkeier Rolwss6n gikk nemlig hen og fylte 

sytti år og ville i den aniedning forære byen en større 

skulptur og fontene midt i Parken. Planen fikk Lenstrup 

snusen i før den ble gjort alment kjent og 

han var ikke sen om å oppsøke donatoren. Kunne 

ikke dette bli en passende oppgave for sønnen Ulrik? 

Jo kanskje. Men fabrikkeieren hadde nå egentlig 

tenkt å la utskrive en offentlig konkurranse blant 

landets billedhoggere, slik at det kunne komme 

mange utkast. 

En helt forståelig framgangsmåte, innrømmet 

astrup. Men det ville for det ferate fordyre affæren 

betraktelig - i og med at det da mått settes 

opp flere høye premier - og for det annet, og slett 

ikke minst viktige, ville det jo være naturlig at et 

bysbarn fikk oppdraget. Det ville tjene den generøse 

giver til ekstra stor heder om han overdro oppgaven 

til den eneste biiledhogger av noen betydning byen

hadde fostret. Avisene - da i første rekke det kon- 

servative «Middagstidende» - ville slå det stort 

opp, og den storsinnede gest kom sikkert til å vekke 

begeistring innen alle lag av folket. 

«Fabrikkeier Rolwssen har ved sin enestående 

gavmildhet gjort det mulig å få biiledhogger Ulrik 

Lenstrup til å slå seg ned i fødebyen for å kunne 

ofre seg for den store oppgaven som fabrikkeieren 

har tiltenkt ham.» 

Sant nok, når Rolwssi5n tenkte seg om, ville det 

vel være det riktigste. Derved kunne han så å si 

slå to fluer i ett smekk: Skaffe byen en vakker skulp- 

tur og en ny skatteborger. Pengene ble ikke sendt 

ut av kommunen, bortsett fra støpearbeidet når så 

langt led. 

Stefan Lenstrup var svært godt fornøyd med 

utfallet. Han satte seg øyeblikkelig P forbindelse med 

sønnen i hovedstaden og underrettet ham om den 

gledelige avgjørelsen. 

Noen begeistring vakte det imidlertid ikke - mer- 

kelig nok. Så utakknemlig kunne en stymper altså 

være ! 

Ulrik tenkte seg nok at det hele var en snedig 

utspekulert manøvre for å få ham tilbake - og under 

kontroli. Han skulle ha seg denslags så mye frabedt. 

Ville drikke seg passende full i sakens anledning og 

skrive et brev . . . 

Fy fanken viile han skrive, jeg lar meg ikke be- 

stikke. Ønsker ikke å stille meg under et uverdig

formynderskap. Dra til helsike! Jeg har det godt 

her jeg er. . . 

Ja, sånn, presis såwui ville hm forme brevet sitt 

når han var passelig på en snurr. 

Leve friheten - skål! 

Men hvordan det nå hadde seg, så besinnet Ulrik 

seg før han formet brevet. Det var som noe nytt 

kom over ham, en uforklarlig kjensle av at dette 

tilbudet fra hjembyen ville være til hans beste. 

Kanskje skulle denne skulpturen bli hans livs ho- 

vedverk, der han kunne legge ned hele sin genius 

og overbevise all verden hva han virkelig var - en 

formens og fantasiens skapende mester - - -. 

«Jeg aksepterer,% telegraferte han kort og godt.

M a g d a l e n a, som kom så lenge etter 

de andre og som på grunn av morens fremskredne 

alder ikke behøvde å vente noen etterfølger - vokste 

opp og ble en yndig skapning, ubetinget den vakreste 

i søskenrekken. Det ble snart konstatert at hun 

hadde arvet avdøde søster Wilhelrnines anlegg for 

tegning og maling. Ikke tvil om at hun hadde ut- 

pregede evner på dette feltet. Foreldrene lot henne 

derfor få bli elev ved en såkalt tegneskole som ble 

drevet av kunstmaler Brincke. Hun fulgte interes- 

sert med i undervisningen sammen med flere andre, 

både barn og voksne. 

En av sønnene til soknepresten, Håkon, gikk på 

samme kurset. Han var nærmere tjue år, Magda- 

lena hadde nettopp fylt seksten. 

Det laget seg slik at de kom til å sitte ved siden 

av hverandre i timene. Kanskje ikke så rent tilfeldig 

forresten. Ingen hadde kommandert Håkon til å 

sette seg akkurat der, men det syntes A passe ham 

fortreffelig. Han lot ellers til å være en kjekk kar, 

Magdalena følte seg nesten beæret da han tilbød

seg å være hennes ledsagende kavaler etterat under- 

visningen var ferdig utpå kvelden. Han ville endog 

forlenge veien en del, men den unge damen turde 

ikke for sitt bare liv drøye for lenge før hun innfant 

seg i hjemmet, så det ble ikke synderlig store sprell 

hun våget seg til å gjøre. Vemmelig å skulle være 

øyestenen i familien og bli hegnet slik om! 

Hun hadde nok hørt en eller annen fugl synge 

om at denne prestesønnen var litt av en kvinnebe- 

dårer og storsjarmør, men folk har det gjerne med 

å overdrive, trøstet hun seg med. Og hvis det var 

så at han holdt av henne, ble det kanhende et riktig 

og ekte kjærlighetsforhold mellom dem. Og «for- 

tiden» - hvis ryktet talte sant - skulle være 

glemt for bestandig. 

Håkon vilie gjerne ha Magdalena med seg på en 

lengre tur en søndag, så kunne de ta skisser, mente 

han, når de fant fine motiver. De kunne rettlede hver- 

andre og utvikle de kunstneriske anleggene som de 

begge utvilsomt var i besittelse av. Sa han. Og 

hun syntes ideen var aparte. Håpet bare at for- 

eldrene ikke hadde noe å innvende . . . 

«Hvis du sier at du. skal på fottur med en ven- 

ninne, er det vel en liketil sak,» foreslo Håkon. 

«Nei, det går ikke an å lyve,» svarte Magdalena, 

«det er både galt og uklokt, fordi de i så fall vil vite 

hvilken venninne det dreier seg om.» 

«Så si det er meg da. Når du tar min ærverdige 

prestepappas navn forfengelig, vil det nok gjøre et 

passende inntrykk på dine foresatte. Jeg skal på 

utflukt med sokrieprestens kloke og alvorlige sønn, 

kan du si. Det var da hyggelig, svarer dine foreldre.

Naturligvis får du bli med. I den prektige guttens 

varetekt tør vi trygt overlate vår dyrebare og høyt 

elskede datter., 

Magdalena lo, så morsomt påkommet syntes hun 

det var. 

«Du er en vittig gutt, du. Men sannelig tror jeg 

at noe slikt kunne gjøre sin virkning. Jeg får tenke 

litt over saken.» 

Og Magdalena tenkte. Hele natten lå hun urolig 

og halvvåken. Dette syntes hun hørtes festlig, - 

tenk, få være sammen med Håkon en hel dag ute 

i det fri.. . Var nesten for godt til å vme sant. 

Hvis - - hvis - - ikke mamma og pappa fant 

på å stille seg uvillig. 

Det var ikke lett å få det sagt. Et så vrient pro- 

blem kunne Magdalena ikke minnes å ha stått over- 

for. Spørre sine egne foreldre om å få dra på hel- 

dags-tur med en voksen gutt. Hva ville de vel tro? 

At hun, så ung hun var, hadde tenkt å forlove seg? 

Riktignok kunne det nok virke betryggende når de 

fikk vite at det var sokneprestsønnen hun skulle ha 

som ledsager. Men likevel - - -. 

Hun fikk ta seg sammen og forelegge saken for 

mamma, som så kunne overtale pappa. Måtte de 

bare gi sitt samtykke! Ti1 turen altså. 

Mamma ble nok litt paff med det samme. Tur? 

Hele søndagen? Hvorhen? Hvem skulle vaere med 

som anstand? Ingen? Men, snille, det var da en nød- 

vendig foranstaltning. Om ikke annet, så kunne 

Fanny få bli med.

«Nei, vet du hva, mamma,» protesterte Magdalena, 

du kan da ikke for alvor mene no slikt. Vi er vel ikke 

så små at vi trenger barnepike, 

«Vel, jeg f%r høre hva far sier.» 

Far sa ja, merkelig nok. 

«Så pass tillit skal vi vise v%r datter.» 

Den første søndagen i juni skulle turen tas. 

Magdalena var så spent at hun var rent åndsfra- 

værende i ventetiden. Det virket som skulle hun få 

oppleve noe nytt og hemmelighetsfullt, noe. En hel 

dag sammen med den staute Håkon, som hun be- 

undret over all måte jo mer hun lærte ham å kjenne. 

Det var avtalt at hun skulie ha nistekurven med 

og at de skulle møtes på Torget klokken ni om 

morgenen. 

Bare nå været ble pent. Det måtte bli pent, ellers 

kunne de ikke komme av gårde. 

Ønsket gikk i oppfyllelse - i aller høyeste grad. 

Solen hadde fritt spilleruni på en skyfri himmel helt 

fra grytidlig morgen. Noen ekkel nordenvind var 

det heller ikke. 

Håkon hadde en overraskelse i bakhånd. Han 

hadde leid hest og kalesjevogn, som skulle kjøre dem 

en halv mils vei ut av byen, så de kunne spare føt- 

tene til de skulle ta fatt på sparserturen rundt det 

ganske store Hernesvatnet. Kusken satt på forsetet 

og hadde heldigvis ikke øyer i nakken. Ellers ville

han ganske snart etter at vognen var kommet i be- 

vegelse ha lagt merke til at Håkon la den ene hånden 

kjætegnende over Magdalenas skulder. Hun vendte 

rødmende ansiktet mot ham et øyeblikk og smilte 

forlegent. Han nidstirret på henne, men hun så bare 

ned i fanget sitt og iblant litt til siden der de kjørte 

fram. 

Samtalen ble usammenhengende og nokså be- 

tydningsløs. De lovpriste vekselvis solskinnet, vognen, 

hesten, streifet tegnekurset som nettopp var av- 

sluttet, og kom med forslag til eventuelle motiver 

de skulle velge når de var niidd fram dit de hadde 

tenkt å slå seg til for dagen. 

Håkon betalte drosjekusken, og de satte straks 

kursen mot den smale stien som førte videre i det 

idylliske terrenget der de hadde tenkt å gå på en 

slags oppdagerferd. Han bar nistekurven i venstre 

hånd, mens han la den høyre rundt livet på jenten. 

Opptrådte nokså freidig, syntes hun, men hennes 

erfaring om gutter var for ingenting å regne. Det var 

bare brødrene sine hun hadde omgang med, og de 

gjorde såvisst ikke særlig vesen av henne. 

Dette var noe helt annerledes, noe nytt og uprøvd. 

Hun kunne vel ikke gi seg t . å protestere mot at 

kavaleren holdt henne kring midjen mens de gikk 

bortetter stien. Det var verken vondt eller ube- 

hagelig på noensomhelst måte. Snarere tvert om. . . 

Farlig var det vel ikke heller. 

De valgte å slå seg ned for dagen i en idyllisk 

bukt nede ved vannet. Terrenget skrånte noe opp- 


over mot et Lite skogholt, som virket som et naturlig 

le-belte for vinden når den kom feiende inn fra 

søraust. 

Paret satte seg på gressbakken med føttene utfor 

den kanten som var dannet ved at vannet i tidens 

Iøp hadde gnaget seg inn i jordlaget. Bredden var 

helt dekket med renx~askete småstein, og Håkon ble 

snart fristet til! å kaste «Far, mor, søster, bror» og 

se hvor mange hopp han klarte å få steinene til å 

gjlzrre bortover vannflaten. Magdalena forsøkte seg 

også, men hun hadde Ikke rette hansilaget, så hun 

jublet av begeistring da hun oppnådde tre hopp. 

Lettere var det å lage «niser», småstein som ble 

kastet ut i vannet og som gikk til bunns uten å 

danne noen «sprut», men bare tilkjennega ved en 

egen dump lyd at de var riktige «niser». 

Etterhånden ble de to unge lei av å drive disse 

uskyldige konkurransene, der Håkon uavbrutt ble 

den suverene vinner, så de vendte tilbake til skråningen 

for å hvile og for å smake på innholdet i 

nistekurven. 

Måkon la seg på ryggen og trakk den sittende 

Magdalena i armen forat ogsa hun skulle slenge seg 

på marken. Hun prøvde til å begynne med å stritte 

imot, men ga seg snart, slik at de begge ble liggende 

side om side med ansiktene vendt mot den blå himmelen 

og de hvite skydottene som syntes å danne 

rare figurer for dem som hadde fantasi nok til å 

merke dem. Og det hadde de to - -. 

«En jente som blir kysset.» 

«Nå tøver du ordentlig!» Magdalena ble blussende 

rød. «Jeg ser et ekorn med hale.» 

«Uten hale ville det vel ikke ba vaert noe ekorn 

i det hele tatt.» 

«Du er ganske kvass.» 

«Vil du kjenne?» 

«K jenne hva ?» 

«Om jeg er kvass.» 

De fant fram tegneblokkene sine og tok noen 

skisser - begge med like motiver fordi de derved 

lettere kunne dra sammenligninger og lære av hver- 

andre. 

Ettersom timene gikk lot begge som om de hadde 

glemt episoden tidligere på dagen. Men en stund 

før de brøt opp for å ta fatt på hjemturen grep 

Håkon Magdalenas hånd : 

«Du får unnskylde meg hvis jeg har vært slem 

mot deg.» 

«Det snakker vi ikke noe om,» svarte hun. 

«Takk! Da blir dette ikke siste turen vår?» 

UORDEN I GELEDDET 

Prøveartikkelen som Simon hadde sendt 

fra Paris til Kristiania var falt i god jord, og avisen 

ga ham etterhvert friere tøyler. Ja, de lot ham vite 

at såvel lesere som redaksjon satte pris på det stof- 

fet han leverte, og spalteplassen sto åpen for ganske 

hyppige korrespondanser. 

Selv tillot han seg snart å slå frampå om det 

kunne tenkes at avisen ville overveie å la ham bli 

fast medarbeider etter endt utdannelse. Som uten- 

riksmedarbeider for eksempel. 

Slett ikke utelukket, svarte redaktøren i et venn- 

lig brev. Deres mangeårige utenrikskronikør var 

nokså tilårskommen, og det ville før eller senere 

bli aktuelt med fornyelse. En ung mann med friske 

impulser og gåpåhumør ville ikke være aweien. 

Slikt måtte jo virke inspirerende på Paris-stu- 

denten, som så lenge hadde sett noe mistrøstig på 

sin situasjon. Honorarene han fikk tilsendt var større 

enn han hadde regnet med, og han følte seg nesten 

ovenpå også når det gjaldt økonomien. Slapp å leve 

på den rene sultegrensen. Og så sjansene til å opp-

nå en Iivssang som interesserte ham mere enn noe 

annet i denne verden - - det var ikke ti1 tP, tro. 

En vakker dag hadde det lyktes Simon å gjen- 

nomføre sine studier ved Universitetet og samstundes 

ved Journalistakademiet. Straks etter ble det av- 

gjort at han skulle reise til Norge for å tiltre redak- 

sjonen i den hovedstadavisen som han hittil hadde 

vært Paris-korrespondent for. 

Det føltes unektelig noe underlig for faren. Han 

hadde slett ikke tenkt seg at den eldste gutten skulle 

g& hen og bli pressemann, men i og for seg var det 

jo en begivenhet som han burde glede seg over. Han 

hadde fulgt med i Pariskorrespondansen, og var 

oppriktig talt ganske stolt over hva Simon kunne 

prestere. Det var en svung over stiien som rent ut 

sagt miitte imponere. Og aktuelle ting var det sta- 

dig som ble behandlet i artiklene. Et ønskemål måtte 

det vaere å bevege sønnen til å overta redaksjonen 

en gang hvis Arnold Krøgseth fant det for godt å 

si opp sin stilling i «Middagstidende» - - -. Men 

det unnlot Krøgseth å gjøre. Forøvrig var Simon ikke 

synderlig interessert i en redaktørstilling i en for- 

holdsvis beskjeden provinsavis, og det endatil i sin 

egen barndomsby og med den selvrådige faderlige 

høyhet som overadministrator. Ellers hadde han 

fått smak på det store utland, og håpet bare at det 

skulle gis ham en mulighet til å kunne slå seg ned 

under større forhold enn en norsk avis overhodet 

kunne vaere i stand til. Dertil var fedrelandet altfor

lite - hva folkemengde angikk. Det avislesende 

publikum hadde sin naturlige begrensnirng. 

Da Simon ble lei av å bo alene på hybel og spise 

sine måltider ute, bestemte han seg for å gifte seg jo 

før jo heller. Den han valgte - og som på sin side 

aksepterte barn - var en folkeskolellærerinne med 

egen leilighet, men også med et eget livssyn, noe 

utenom det vanlige. Run viste seg etter kort tids 

ekteskap ikke å svare til forventningene. Det 

samme syntes hun når det gjaldt gemalen. Særlig 

var det vanskelig å bli fortrolig med det uregelrnes- 

sige tilvaeret hennes pressemann så å si var nødt til 

å føre. Ingen fast arbeidstid, kveldsjobbing, reiser 

i hytt og va.,r på korteste varsel, liten tid for hygge- 

lig hjemmeliv. 

«Det er til å bli gal av,» lot hun ham vite. deg 

giftet meg fordi jeg følte meg ensom. Men nå visker 

ensomheten på en annen og slett ikke mer behagelig 

måte.» 

Hva skulle han vel svare? 

«Jeg beklager det,» sa han bare. 

«Beklager - beklager,» hermet hun og så for- 

vrengt ut i ansiktet. Var dette mennesket han hadde 

giftet seg med en bikkje, ville hun sikkert ha bidt 

ham i strupen, tenkte Simon 1 sitt stille sinn. Men 

han forsto like fullt hennes reaksjon. 

«Jeg beklager at jeg inngikk dette ekteskapet. 

Beklager det ikke minst for din skyld. Du burde ha 

fått en likere ektemann. Hvis du i det hele tatt skulle 

hatt noen mann.» 

og dine ideer. Uten å belemre deg med en ekte- 

felle. Særlig da ikke med en som har skuffet deg 

så totalt som jeg.» 

«Etterpåklokskap - - >> 

«Ganske visst. Men jeg stiller deg fritt. Vil du 

la deg skille, så hindrer jeg deg ikke.» 

«Hindrer, sa du. Er det et kreatur du snakker 

til? Eller et menneske? Mener du kanskje at kvinnen 

ingen rettigheter har, at hun helt og holdent er pris- 

gitt den mannspersonen hun tilfeldigvis har giftet 

seg meg, og må finne seg i alt?» 

«En ekteskapskontrakt er det ikke så liketil å 

løse seg fra hvis den andre parten er uvillig, det 

vet du da like godt som jeg.» 

Slik kunne de sitte og drive på med sitt ordkløveri. 

Gang på gang. Mer og mer syntes de å gli fra hver- 

andre. Begge måtte de innrømme at årsaken ute^ 

tvil var at kjærligheten egentlig aldri hadde bundet 

dem sammen. Kjærligheten som tåler alt, som til- 

gir alt, som - - - . 

At det før eller siden måtte ende med skilsmisse 

var de klar over, både hun og han. Da derfor Simon 

fikk anmodning fra sin avis i samarbeid med et 

nordisk pressebyrå å ta en lengre reise til Amerika 

for der, som spesialoppdrag, å oppsøke skandinaver 

og lage en artikkelserie om sine inntrykk, svarte han 

uten betenkning ja. For det første var oppgaven 

interessant og for det andre kunne det løse den

ekteskapelige konflikten på en smertefri måte. Ingen 

skilsmisse-skandale, - men en form for skilsmisse 

ble det likevel. I første omgang for fire måneder. 

Muligens for bestandig. Fant han seg nemlig til 

rette i Amerika og fikk seg en passende jobb der, 

behøvde han jo ikke vende tilbake til gamlelandet 

igjen. 

Lærerinnen ville i så fali neppe sørge seg ihjel.

D e t hendte en dag at en skjebnesvanger 

annonse ble rykket inn i «Middagstidende». Ingen av 

avisens folk kjente til den på forhånd, og da redaktør 

og forretningsfører oppdaget fadesen var det for 

sent å gjøre noe ved det, fordi mesteparten av opp- 

laget var ferdigtrykket og utsendt. At det var Ragn- 

vald som hadde vært ute med galmannsstrekene var 

opplagt. I all stillhet hadde han satt opp annonsen 

og under ombrekkingen plasert den mellom de andre 

kunngjøringene. Ingen i trykkeriet hadde reagert, 

de drev jo ikke med sensurering av det som ble rykket 

inn i avisen. Skjønt teksten var snurrig og angikk 

«junior», falt det dem i farten ikke inn at det 

dreide seg om en illegal foreteelse. Men det var ikke 

fritt for at de stakk hodene sammen og kominen- 

terte det hele. Noe underlig lå liksom i luften den 

formiddagen, noe dystert, uforklarlig. . . 

Lenstrup senior fikk også øye på oppsettet da 

han gransket dagens nummer. Han ble mere ned- 

trykt enn rasende. Dette kunne ikke en normal per- 

son ha funnet på! Ragnvald måtte være gal - han

eviste det jo gang på gang. Bar han spiren i seg, 

ville det nok tilspisse seg etter hvert. Og hva sb? 

Satt ut av funksjon for bestand- kanskje. Hva 

ville folk si når de leste avisene rundt om i husene? 

Han syntes han så dem - abonnentene - løs- 

salgkundene. Skadefro ville de geipe, de som på for- 

hånd måtte ha et horn i siden til utgiverne, po- 

litiske motstandere især. De ville lese annonsen 

høyt og grundig: 

Til byens befolkning! 

Denne avis er ikke talsmann for det frie 

ord. Vil man si den usminkede sannhet am 

de guddommelige ting, nektes man uten skån- 

se! spalteplass. 

Men her og nå skal det kunngjøres klart 

og tydelig: 

Vi ER ALLE CUDESØNNER I 

Når Gud i Himmerike er vår far, er vi 

logisk nok gudens barn, altså gudesønner. 

Som barn er vi tillike arvinger, Kristi med- 

arvinger. 

Enhver som vil hare mere om dette emne 

innbys til et offentlig foredrag ved R. Lenstrup 

i Hellvik-salen fk. onsdag kl. 8.

«Hva er det du har funnet på, Ragnvald?» Len- 

strup senior hadde fått sonnen på tomannshånd. 

«Svar meg ! » 

«Hvordan skal jeg forme det svaret? Er jeg ikke 

voksen nok til å kunne foreta meg det som Ånden 

driver meg til?» 

 

«Det nytter ikke hva du som jordisk far sier. 

Jeg har å adlyde Gud mer enn mennesker.» 

«Men den guden du snakker om har da ikke 

noen råderett over spaltene i min avis!» 

«Hvorfor ikke? Altets herre har vel råderetten 

over spaltene dine også - når han eier alt - ab- 

solutt alt, selv om ikke du innser det - du med 

din f ormørkede forstand. » 

«Nei, nå har du oversteget grensen for det til- 

latelige, Ragnvald. Dette kan jeg ikke finne meg i., 

Senior var så opphisset at han hadde vondt for å 

puste. «Hvis du fortsetter med dette gude-vrøvlet, 

havner du på asylet. Ja, jeg sa asylet!, 

«Martyrene havnet i løvehulene - det var verre., 

«Du tar livet av meg, Ragnvald. Hva med dette 

møtet du bekjentgjør? Akter du å holde det?» 

«Om jeg akter? Naturligvis gjør jeg det.» 

«Det må ikke skje! Hører du, det må ikke skje. 

Du skandaliserer hele vår familie. Vi vil ikke finne 

oss i det, ikke noen.» 

«Ikke mørkets fyrste heller vil finne seg i det. 

Men også han skal jeg trosse!,

Ingenting nyttet. Ragnvald lot seg ikke overtale. 

Møtet i Hellviksalen onsdagskvelden ble holdt. Lo- 

kalet hadde sitteplasser til 180 personer, men folk 

strømmet til i så stort antail at mange måtte stå i 

midtgangen og langs veggene. 

Til innledning ble det sunget en kjent åndelig 

vise unisont, og like etter grep arrangøren ordet. Han 

begynte med å nevne artikkelen som han ikke fikk 

inn i farens egen avis. Men da en jo hadde tale- og 

trykkefrihet i landet, ville han ikke la seg målbinde 

av verdslige instanser som ikke hadde sans for de 

ting som hørte det guddommelige til. Nå skulle pub- 

likum få høre artikkelen ordrett gjengitt, så kunne 

hver enkel selv dømme eller fordømme, alt ettersom. 

Ragnvald leste så manuskriptet ord for ord. Da 

det var gjort var det som fikk han en plutselig in- 

spirasjon til å fortsette helt improvisert og uforbe- 

redt. Mens opplesningen nærmest måtte betegnes som 

tørr, kom ordene nå med kraft og patos, slik at de 

tilstedeværende ble fengslet på en særskilt måte, 

Det var jo en debutant som opptrådte på taler- 

stolen. Aldri før hadde han snakket til noen for- 

samling, og likevel klarte han det så fint. «Origi- 

nalt» mye av det han sa, men likevel - - 

Underlige ting hendte under møtet. Mens de sang 

en salme sto det plutselig fram en kvinne og ga seg 

til å snakke et ukjent tungemål. Hun virket som var 

hun helt fra seg. De hadde nok hørt rykter om tunge- 

taleri i moderne tid, men visste ikke om at noen der 

i byen kunne prestere den slags. Det ble ropt «Halle- 

luja» og «Pris skje Herren!» Forsamlingen var for-

*jrapu@;ro 

apualz7aSun3 apamJysJaj A= 7qas ug .)qas Æu ua 

.IQ$ ua!an puzq appsq dnqsuaa p~s~u%~q, 3% es uz 

-;rap9 a%uq aaÆq y6 anaraals3ams aIq ?ap u a ~

M o n s u l %eders oldefar liadde i sin tid 

startet en ganske lukrativ forretningsvirksomhet: 

Salg og utskjenkning av brennevin og utenlandske 

viner. Rettigheten hadde gått i arv fra far til sønn, 

men da den siste, Martell, overtok, måtte han nøye 

seg med «skjenkestuen», som ellers var innbringende 

nok. «Stuen» - eller restauranten som den også 

kaltes -- var flittig besøkt av folk fra alle sam- 

funnslag. Ikke minst var det omsetning i lange baner 

når arbeiderne Pikk ukelønningene sine og ville ha 

seg en real avkobling. Mange scener ble de dagene 

utspilt både inne i lokalet og utenfor, når konene 

kom for å hente mennene sine og hindre dem i å la 

de surt tjente pen,gene bli brukt tii brennevin når 

det var så sterkt behov for dem i husholdningen. 

Ikke sjelden hendte det at også barn kom for å 

overtale far til å følge dem hjem. Noen ganger lyktes 

det, andre ganger ikke. 

Når Martell Zeder ikke lenger fikk drive så uhem- 

niet sorn forgjengerne med spirituosasalg over disk, 

skyldtes det «nyordningen »som ga «Samlaget» ene-

etten til denne gjesjeften. Martell måtte helst være 

takknemlig så lenge han allernådigst fikk lov til å 

drive «skjenkestuen». Det var nemlig sterke krefter 

i gjære for å få ryddet vekk alt som alkoholomsetning 

het. Avholdsfolk grodde det opp som paddehatter, 

ikke minst etter at den vidløftige radikaleren, 

doktor Lenstrup, hadde gitt seg til med sin aggressive 

agitasjon. Et skjebnens paradoks var det jo 

at han var nevø av byens brennevinsprofitør par 

excellence! Folk kunne ikke annet enn kose seg litt 

ved tanken. 

Noen kvinner hadde forresten organisert seg i 

en «hvit sløyfe»-forening, og de lot til å være så 

hellig harme på «brennevinsdjevelen>>, som de sa, at 

det var neimen ikke godt å vite om de ikke en vakker 

dag ga seg til å storme djevelens bastioner, knuse 

flasker og glass - slik som ryktet fortalte om de 

fanatiske «sløyfe-damene» i Amerika. 

Angrepene kom - riktignok på en mindre drast- 

isk måte. Det ble nemlig reist krav om folkeavstem- 

ning. Borgerne skulle si sin mening om hvorvidt 

det fortsatt skulle drives salg og skjenking av 

brennevin i byen. Den demokratiske styreformen var 

nok i prinsippet den mest ideelle, men dette var en 

av utvekstene: Et tilfeldig flertall skulle kunne be- 

stemme over mindretallets nytelsesvaner. Hvis mørke- 

mennene så skjevt på at en mann tok seg en dram 

eller to, så skulle armingen vær så god gå i tørrdokk! 

På komando av det såkalte flertall. Og en lukrativ

ges jeft skulle nedlegges, med påfølgende arbeids- 

ledighet for de impliserte. Nei, og atter nei, dette 

burde selv i et demokrati ikke være tillatt. Den per- 

sonlige frihet var dertil et altfor ukrenkelig begrep. 

Doktor Victor Lenstrup var naturligvis en av de 

ivrigste forkjemperne blant samlagsstormerne. «Ge- 

neralen» kaltes han for anledningen på folkemunne. 

Det var jo ikke så hyggelig for ham å måtte kjempe 

mot sin egen onkel, Martell Zeder, som på sin side 

raste lik en tiger mot disse fordømte forbudsfa- 

natikerne. 

De radikale hadde nylig startet sin egen avis, og 

den tok kraftig til orde mot alkoholprofitørene, disse 

som levde herrens glade dager på andre folks ulykke. 

Drikken var borgerskapets og reaksjonens beste for- 

bundsfelle, sto det å lese i avisen. 

« Middagstidende» - de konservatives trofaste 

talerør - forsvarte samlaget med nebb og klør. 

Det ble en hard og spennende kamp med folke- 

møter og demonstrasjonstog. Overalt var doktor 

Lenstrup i ilden. Man vanskjøttet faktisk talt sin 

legepraksis i de siste ukene før avstemningen. Men 

det fikk ikke hjelpe, han følte seg drevet av en 

hellig idealisme som han ikke kunne gå på akkord 

med. De andre i familien sto samlet på den andre 

fronten, og det satte jo en ekstra spiss p% stridig- 

hetene. 

Mange av dem som ville beholde den frie bren- 

nevinsomsetningen tegnet seg villig for ganske store 

pengebeløp som skulle anvendes til propagandaen. 

Nesten alle borgere som hadde makt og innflytelse 

var å finne på de listene. De skulle forsvare «friheten» 

6 - Gottfred Borghammer 8 1

og nedkjempe trangapet og barnepikementaliteten, 

ble det hevdet. En heroisk og edel strid skulle føres. 

Snakket samlagsstormerne om alkoholens ofre, 

om drankerne som bmkte sine usle skillinger til å 

drikke seg fra sans og samling med, og lot koner og 

barn leve i armod og fortvilelse, og om alle ulykkene 

og dødsofrene som fulgte i susens spor? 

Vrøvl! Skulle de bra og hederlige byens borgere, 

som visste å passe måten, forsake all nytelse for å 

være «eksempler» - dydsmønstre - for de umåteholdne, 

som sikkert var bestemt for å gå i hundene 

likevel. Fordømt sludder! Hver og en fikk passe seg 

selv, det var grei skuring. Og brennevinet sprang 

ikke på noen. Ville folk la vzre å smake på drikkevarene, 

så sto det dem fritt* Avholdsmann kunne 

hvem som helst være, det fikk en bare respektere. 

Men ville de tillate seg å blande seg i andres levevaner 

og nytelser, så skulle de bekjempes med alle 

midler. Derfor fløt pengene rikelig inn, så kampen 

kunne føres effektivt på alle fronter. Flveblader, 

avisreklame, underholdningsmrater, ja, endog belivede 

fester med gratis servering gikk av stabelen. 

Stor glede vakte det da soknepresten ga tilkjenne 

sitt syn på saken. Alkoholen var skapt av Vår Herre, 

uttalte han på et offentlig møte, Mesteren laget jo 

selv vin i det navngjetne Kanaans-b~llupet. Det var 

rent ut sagt ukristelig å forby folk å nyte Guds velsignede 

gaver. Enhver skulle lære å omgåes alkoholen 

på en fornuftig måte, ikke overdrive naturligvis, 

men vaere måteholden. 

Den slags a~gumentasjon ga doktor Lenstrup og 

andre talere «vann på mølla». Særlig kristenfolket

eagerte når Vårherre ble tatt til inntekt for drikke- 

riet. Det var rent bespottelig, mente mange. Ka- 

pellanen sto riktignok på avholdsfolkets side, det 

samme gjorde alle frikirkeforstanderne, som det 

etterhånden var blitt flere og flere av i byen. 

Utfallet av kampen ble - til stor forundring for 

de fleste - at samlaget måtte nedlegges. Martell 

Zeder ble også tvunget til å opphøre med sin brenne- 

vinsutskjenkning. Siden den dag ville han ikke sette 

sine føtter i Stefan Lenstrups hus uten at han var 

hundre prosent viss på at doktoren var fraværende. 

Han tålte ikke synet av denne forbudsfanatikeren 

som var primus motor i den uvettige kampen - 

sammen med alle kjerringene som for anledningen 

var blitt gitt stemmerett tiiliks med mennene - - -

B y e n kunne ikke rose seg av å ha 

fostret noen forfatter av format. En og annen skri- 

bent hadde nok i ny og ne latt høre fra seg i form 

av mindre bøker av religiøs eller lokalhistorisk karak- 

ter. Noen såkalte diktsamlinger var også utgitt - 

på «eget forlags og i høyst beskjedne opplag. Enkelte 

skrev leilighetsviser på bestiiling, men de våget na- 

turligvis ikke å la seg titulere som «diktere» for 

alvor. 

Men en vakker dag eksploderte bomben: En 

kjent borger av staden, apoteker Skjælsann hadde 

fått antatt en større roman p% et kjent København- 

forlag, og omtrent samtidig fikk han et drama god- 

kjent til framføring ved et av teatrene i den danske 

hovedstaden. Snakk om sensasjon! Få eller ingen 

hadde hatt noen anelse om at apotekeren kunne an- 

net enn å mikse medisiner og holde taler ved høy- 

tidelige anledninger. Og så viste han seg altså å være 

både romanforfatter og dramatiker. Han kastet der

ved atskillig glans over byen, og det var noe hele 

befolkningen kunne sole seg i. 

Da Clubselskapet samme året skulle feire sitt 

femtiårs jubileum rettet styret en henvendelse til 

apotek-forfatteren om å skrive en liten enakter som 

kunne få premiere i samband med jubileet. Det sn 

han seg vilig til - en pølse fra eller til i slaktetiden 

var det ikke så nøye med. I løpet av kort tid hadde 

han ferdig manuskripetet til lystspillet «Veggteppet». 

Det skulle bare være fire rolleinnehavere, hvorav 

de to var ganske ubetydelige. Hovedpersonene var 

et ungt par. Da det ble diskutert hvem som skulle 

spille disse rollene, nevnte styremedlem Martell Zeder, 

som ellers var en nær venn av apoteker - omfor- 

latelse, forfatter - Skjælsann, at hans niese, Fanny 

Lenstmp, hadde vist anlegg på scenen i skoleteatret 

og sikkert ville egne seg fortreffelig. Som motspiller 

ble fra annet hold foreslått student Rasmussen. For- 

fatteren skulle selv sette stykket i scene. 

Fanny var overlykkelig da onkelen spurte om hun 

ville være med, at hun falt ham om halsen og ga 

ham et kyss på kinnet. Ailerede dagen etter møtte 

hun sammen med de andre kandidatene for instmk- 

tøren, som gjennomgikk stykket. De prøvde også å 

«spille» enkelte utsnitt for å vise hvordan de ville 

egne seg for de tiltenkte rollene. 

Starten var lovende, og det ble bestemt at de 

straks skulle gå i gang med prøvene for alvor, da 

det ikke var lenge igjen til premieren. Det ble et

hardt kjør for dem alle, men de gikk på med krum 

hals, interesserte som de var for oppgaven, og da 

jubileumsfestligheten skulle ta sin begynnelse, var 

alt klappet og klart . 

Premieren var imøtesett med den største forvent- 

ning. Og den tallrike, festkledde forsamling ga etter 

teppefall tydelig til kjenne at lystspillet hadde vært 

en suksess. Både forfatter og opptredende fikk varm 

hyllest. 

Det samme gjentok seg ved de forestillingene som 

fulgte i de to ukene stykket ble spilt. Jo, byen hadde 

da i sannhet talenter - både forfatter og habile 

amatørskuespillere. 

Nå hadde Fanny for alvor fått blod på tann. 

Trangen til å bli skuespillerinne var blitt betydelig 

styrket etter denne suksessen. Nå kunne vel ingen 

være i tvil lenger. Selv ikke mamma og pappa, som 

hadde avgjørelsen i sin hånd, Ville de la henne få 

reise til Trondhjem for å avlegge prøve ved teateret 

der? Onkel Martell hadde nemlig foreslått noe slikt. 

Han ville ellers søke å overtale foreldrene hennes. 

Ga de sitt samtykke, trodde han nok det skde bli 

mulig å få teateret interessert. 

«Det er godt å ha bispen til morbror, vet du,» sa 

han og smilte bredt. 

Lenstrup og frue hadde så menn ikke tenkt seg

at dem ene av døtrene skulle ofres p9 Thalias alter. 

Livet bak kulissene ville nok demoralisere det uskyl- 

dige pikebarnet aldeles. At hun deltok i et skole- 

teater, eller av og til spilte uskyldig amatør-kornedie 

for en engere krets, se, det var de ikke bot. Men 

som «profesjonell» - nei, det var visse grenser for 

hva de kunne gå med på! 

Zeder ga ikke tapt i første omgang. Han drev på 

med sin agitasjon. Og det utrolige hendte at han til 

slutt fikk sin søster og svoger med på at Fanny 

skulle få dra av sted for personlig å underhandle med 

teatersjefen, som allerede var blitt informert. 

Trondhjem var kjent som en god teaterby. Det 

hadde der lyktes for år tilbake å opprette en fast 

scene, og det var ingenting som tydet på at den ville 

bli nedlagt. Befolkningen var glad i sitt teater, som 

hadde klart å knytte til seg en rekke dyktige skue- 

spillere av begge kjønn. 

Etter at Fanny hadde avlagt prøven og gjort et 

bra inntrykk, ble det bestemt at hun skulle debu- 

tere i Skjælsanns enakter «Veggteppet» som nylig 

hadde hatt sin uroppførelse i hennes fødeby med 

amatører i de Eire rollene. Ved Trønder-teateret var 

tre av aktørene profesjonelle scenekunstnere. 

Fannys debut omfattet også dramaet «Den som 

forstår, dømmer ikke» av den østeriske forfatter 

Bachstiirmer. 

Rollen i det første stykket kunne hun på fingrene, 

hadde jo allerede spilt den flere ganger i «Clubben». 

Men den andre oppgaven var ny og krevende. Hun

visste dog hva det ville bety for hennes framtid om 

hun klarte dem begge godt, og derfor satte hun alt 

inn på å gjøre sitt ytterste. 

Etter premieren fikk hun på mange vis bekreftet 

at hun hadde sluppet vel igjennom nåleøyet. Ikke 

minst oppmuntrende var det å se hvor mye pent 

byens tre aviser skrev om henne. Hun syntes det 

hele var som en ufattelig drøm, som at det angikk 

en annen. Men navnet sto der svart på hvitt, og hun 

måtte lese anmeldelsene om igjen og om igjen. 

Trondh jems Tidende skrev : 

I Skjalsanns enakter «Veggteppet» debuterte i 

går kveld Faiiny Lenstrup fra Lindsund. Debuten må 

visstnok betegnes som avgjort heldig. Foruten at 

den unge dame er i besittelse av et heldig teaterytre, 

en smukk figur, vakre uttrykksfulle øyne, behagelige 

bevegelser og et velklingende, litt dypt organ, synes 

hennes fremstilling av Kornelias parti -å åpenbare 

atskillig personlighet. Ikke aiie ting lyktes like godt, 

men det var fart over hennes Kornelia, temperament. 

Publikum fulgte frøken Lenstrups spill med stor in- 

teresse og fremkalte henne etter teppets fall. 

I Trønderposten lød det: 

Det var Kornellia gårsdagens debutantinne pre- 

senterte for byens publikum. Valget av rollen var 

dristig, ja, så dristig at debutantinnen neppe har hatt 

full klarhet over det. For en ssker nå sjelden vanske- 

lighetene den første gang. I forhold til oppgaven var 

resultatet en overraskelse. Det hadde lyktes Fanny 

Lenstrup å samle den svevende karakter i en indi- 

viduell oppfatning. Jeg kan ikke overalt anerkjenne 

dennes berettigelse, likesålidt som jeg overalt kan be-

under instruksjonen. Men i det hele var framstillingen 

forstandig, og rollens rike stemningsskala ga -til 

tross for manglende teknikk og famlende spill - 

neppe en eneste falsk tone. Frøken Lenstrups re- 

plikkbehandling var dertil sikker og utpreget na- 

turlig. Hennes organ er blødt, bøyelig og høyst vel- 

klingende. Skiller man seg i den grad heldig fra en 

oppgave så svær og i alminnelig forstand så lite 

takknemlig som Kornelia, da må en fornyet opptreden 

imøtesees med mer enn alminnelig interesse. I det 

moderne rollefag - ikke bleke paraderoller - men 

dem med karakter, kjøtt og blod, vil frøken Lenstrup 

sikkert finne nok av oppgaver som hennes evne og 

naturell ennå bedre vil kunne makte. 

Avisene skrev videre at Fannys annen debut som 

Sara ga en høyst virkningsfull og helt igjennom 

kunstnerisk ærlig framstilling av den ulykkelige pike. 

Sjelden hadde en sett en debutantinne som hadde 

gitt sin rolle så usvikelig sikre linjer, en sånn varme 

og sinnsfylde, hvis ekthetspreg var uomtvistelig. 

Den gryende, usigelige fryd midt i skammen og us- 

seiheten fikk i frøken Lenstrups spiil et både friskt 

og rørende uttrykk. En helt ut sann, grei og ærlig 

oppfatning av karakteren bar framstillingen sikkert 

og lykkelig over de fariighetens skjær hvor ideali- 

serene og effektjagende forsøk lett ville ha brakt 

den til å strande. Karakteren var pålitelig overholdt 

og figuren forøvrig ganske rikt utarbeidet. Den non- 

sjalante måte hvorpå setningene støtvis falt, de dir- 

rende håntrekninger om munnviken, de likeglade, 

plutselige skulder og albuebevegelser - alt var av 

slående virkning. Hun viste bestemte anlegg for

karaktertyper og hennes gode, kraftige organ og 

tydelige uttale samt en hos begynnere ikke sedvadig 

frihet og letthet i fremtreden og bevegelser ga gode 

løfter for den fremtidige sceniske bane. 

En av anmelderne uttalte at Fanny forhåpentlig 

ville bli antatt ved byens teater, hvis brukbare dame- 

personale for tiden var beklagelig fåtallig. En annen 

sluttet med å si at scenen fullt ut trengte en slik 

fornyelse som frøken Lenstrup lot til å ha de beste 

forutsetninger for. 

En fornyelse - det var så. Nen teaterets økonomi 

tillot ingen nyansettelse på det tidspunktet. Fanny 

ble sterkt anbefalt å reise til hovedstaden for å søke 

seg inn ved den faste scene der. Avisanmeldelsene 

ble på forhånd sendt til instruktøren, Ulf Ulfsen, som 

svarte at han gjerne ville hilsen på den unge lovende 

damen og eventuelt la henne ta lesetimer hos seg. 

Fanny ventet ikke lenge før hun tok fatt på 

reisen, full av spenning og optimistisk forventning. 

Hun hadde nok hørt litt om de strenge kravene den 

impulsive herr Ulfsen stilte til sine folk, så hun gjorde 

klokest i å forberede seg på det verste. Den mot- 

takelsen hun fikk var slett ikke så ille. «Ulven» 

glefset ikke etter henne, men pratet beroligende slik 

at den nervøsiteten han ikke kunne unnlate å merke 

at hun hadde i rik mon, la seg etter hvert. Det varte 

ikke lenge før han hadde dannet seg et bilde av 

hennes kunstneriske anlegg. Fanny fikk avlegge en 

rekke prøver og instruktøren ga henne leksjoner, 

som hun klarte på en tilfredstillende måte.

«Ikke at jeg vil skape griller i hodet på unge 

damer,» sa han, «men jeg tror faktisk talt at De, 

min gode frøken Lenstrup, ikke bør knakke for- 

gjeves på porten til Thalias tempel. Sannelig, De 

fortjener å bli sloppet inn. Så sant det står til meg 

skal det skje!» 

Men det skjedde ikke. Teatersjefen hadde en ung 

frue som mer enn gjerne ville spille de karakterroller 

som lå best til rette for Fanny. Noen rivalisering 

ville være i høy grad uønsket og uheldig. Og dermed 

var den saken avgjort. Noe engasjement kunne ikke 

komme på tale. Iallfall ikke i de nærmeste sesonger. 

Slaget var uhyre hardt for Fanny. Hardere enn 

hun syntes det var mulig å bære. Skuffet og bitter 

reiste hun hjem til foreldrene. Disse trøstet henne 

så godt de var i stand til. Men for dem var det vel 

nærmest en glede å få datteren tilbake. Det passet 

dem nok fortreffelig at hun ikke ble profesjonell 

skuespillerinne. Selv om de naturligvis ga uttrykk 

for sin stolthet over de fhe kritikkene hun hadde 

fått. 

Hun var jo så ung, mente de. Ennå kunne så 

mye skje. Det var ikke noe å ta så forferdelig tungt 

om hun måtte vente litt! 

Men for Fanny var det ingen trøst. Hun ble 

snarere irritert over slik tale. Og hun unnlot ikke å 

la sine omgivelser få grei beskjed om det.

D e t skjedde virkelig at Ulrik brøt med 

sitt kunstnermiljø i hovedstaden og reiste hjem. Til- 

budet om parkskulpturen og farens løfte om nytt 

atelier var for fristende. En medvirkende årsak - 

som han lot være en hemmelighet - var at det 

huset han holdt til i nede i Pipervika snart skulle 

rives, så han måtte flytte jo før jo heller. Etter en 

durabelig rangel kunne han også halweis innrømme 

for seg selv at det gjerne ville føre galt av sted hvis 

all denne turingen skulle holde ved i årene framover. 

Nå ville han pinadø begynne et nytt og betydelig 

bedre liv! Et produktivt liv. Gå opp i kunsten og 

ikke la seg utnytte av venner og venninner som hittil. 

Han ble tatt vel imot hjemme. Faren var ikke sen 

om å skaffe ham et rommelig arbeidslokale i øverste 

etasjen i en sjøbod ved havnen. Her ble det satt inn 

nye store vinduer som tillot dagslyset å slippe rike- 

lig inn. Ulrik fikk frie tøyler når det gjaldt innred-

ningen av atelieret, men da han uttalte ønske om å 

ha sin bopel der, måtte faren protestere - på en 

lempelig og diplomatisk måte naturligvis, slik at 

kunstneren ikke skulle føle seg støtt på mansjettene, 

dertil var han for ømskinnet og impulsiv. Hva slags 

stell ble det - å leve i sitt arbeidslokale? Nei, han 

skulle få en fin hybel hjemme og spise sine måltider 

der. En viss regelmessig livsføring ville sikkert bare 

virke befruktende på produksjonen. 

Det sa Ulrik seg enig i, - som stillingen var 

og hans gode forsetter tilskynnet, ville det være høyst 

uklokt å møte den velmente foreldrevennligheten 

med en negativ innstilling. Diplomatisk smidighet 

var en dyd av nødvendighet når en skulle starte for 

annen gang i det gamle provinsmiljøet, resonnerte 

han. 

Så var det

ikke forkludre planen. Betegnelsen «Lysbæreren» var 

ubetalelig, så å si. Rolwss6n var jo ikke duinmere enn 

at han skjønte symbolikken. Da han i sin tid forlot 

det beskjedne blikkenslagerverkstedet og startet sin 

egentlige karriere i forretningslivet, var det para- 

finlamper og lysamatur han i første rekke ga seg 

ti1 å produsere og litt etter litt solgte over hele 

landet. Det var slik grunnlaget for velstanden ble 

lagt. Senere kom jo virksomheten til å omfatte en 

rekke andre ting, men belysningsartiklene hadde 

framtiden for seg - ikke minst etterat elektrisi- 

teten lot til å vinne innpass. Det gjaldt bare å følge 

med i utviklingen, fabrikere det som behovet tilsa. 

Og kapitalen ynglet så velsignet - - 

«Lysbæreren» ble akseptert. Kunstneren kunne 

bare sette i gang for fulle mugger. Den dagen 

Rolwssen fylte 72 år burde en kunne regne med å 

foreta avdukingen. Det skulle skje med pomp og 

prakt. Stor folkefest med musikkorps, sang og taler 

i lange baner. Kjempefyrverkeri om kvelden. 

Det virket slett ikke umotivert at Ulrik ba om 

noe forskudd på honoraret før han tok fatt på ar- 

arbeidet for alvor. Han hadde jo ofret seg helt og 

holdent for denne oppgaven og måtte selvsagt ha 

noe å leve av imens. Ellers var det utgifter til ma- 

terialer og honorarer til dem som skulle stå modell. 

Det ene med det andre. Så Rolwss6n la et ganske be- 

tydelig beløp på bordet. Uten å tenke på at penge- 

forvaltning ikke just var billedhoggerens sterkeste 

side. Om han hadde noen «sterk side» i det hele tatt. 

Selv var Ulrik av den mening at i det nye mil- 

jøet - uten de fristelsene han før hadde vært utsatt

for - kunne det virkelig skje store ting. Han skralle 

uten tvil skape et kunstverk som ville bli den rene 

terristattraks jonen ! 

Dermed gikk han til gjerningen med kriam hals. 

Rigget opp jernskjelettet og klinte på en klump leire. 

Ingen skulle kunne si noe annet enn at han hadde 

startet på sitt Xivsverk! 

Så gjorde han en ting til - han skrev til

lig lysten på noe helt annet. Skulle han få gjort 

jobben sin noenlunne effektivt, måtte hun først la 

hans skrøpelige kjøtt få hva det krevde. For henne 

var det hele blitt en vane, og hun gjorde seg ikke 

kostbar. Før hun tok på seg tøyet igjen var det ikke 

sjelden at gutten ville ha seg en omgang til. Den 

varte gjerne en god del lenger og ble innledet med 

noen glass vin og en dnisen dram. 

Så hun savnet ham virkelig og gledet seg til å 

møte ham igjen der han nå oppholdt seg. En liten 

reise var ellers ikke å forakte - når vilkårene var 

så gunstige som i dette tilfellet.

Eventyrlysten hadde grepet Håkon i så 

sterk grad at han hadde stukket til sjøs. Faren - sok- 

nepresten - så seg ikke i stand til å mestre denne 

gutten, som han stadig sto i opposisjon til. Den ene 

uhyggelige episoden avløste den andre i hjemmet og 

ødela sjelefreden for den oppriktige kirkens tjener. 

Ikke var det heller fritt for at anseelsen blant menig- 

hetslemmene ble noe svekket når de hørte om den 

vidløftige og ugudelige prestesønnen. Kunne deres 

åndelige leder og forbilde - så å si Vår Herres 

representant på jorderike - ikke makte å oppdra 

sine barn så de vandret på en sømmelig måte, hva 

skulle en da vente av de skrøpelige lerkar forøvrig? 

Det føltes derfor nærmest som en lettelse da 

Håkon stakk av gårde. Kanhende kunne han også 

ha godt av å prøve å stå på egne bein, det lot ellers 

ikke til å bli noe av ham i land. Ville bli tegner eller 

maler - som om det var noen livsstilling! 

Nei, han fikk bare stange hornene av seg der 

ute i det fremmede. Kunne nok hende at det en gang 


smakte å vende tilbake til faderfavnen, som en ny 

forloren sønn - - -. 

Magdalene tok seg svært nær av det da hun hørte 

at Håkon var reist. Riktignok hadde han gang på 

gang antydet dette med «sjølivet». Men hun kunne 

ikke tenke seg at han ville finne på å realisere slike 

dumme planer. Men nå var det altså et faktum! 

Ikke lot han høre fra seg heller, det var nesten 

det verste. Vel fire måneder gikk før det kom livs- 

tegn fra ham. Brevet hun mottok var postlagt i 

Marseille. Håkon skildret reisen sin. Båten han var 

forhyrt med gikk i Middelhavsfart, skrev han. Nyss 

hadde han mønstret av og slått seg midlertidig ned 

i en fransk havneby der han hadde det fin-fint. Men 

iblant lengtet han etter å få være sammen med 

henne - Magdalena, som sant å si hadde en used- 

vanlig dominerende plass i hjertet hans. Hvis hun 

på sin side nærte de samme kjensler for ham, var 

det ikke utenkelig at han snarest ville vende nesen 

mot Norge igjen. Så kunne de ta nye turer i omegnen, 

tegne og - hvis han turde være frekk nok å si 

det - kjm-tegne. 

Magdalena drøyde ikke lenge før hun svarte p& 

brevet. Hun ville ikke Pegge skjul på at Håkon hadde 

gjort et sterkt inntrykk på henne, ja, hun likefrem 

savnet ham. Så hun ville bli hjertens glad om han kom 

hjem. Det han skrev om «kjærtegningen» var opp- 

riktig talt frekt, men typisk «håkonsk». Den vitse-

makeren hadde ikke for vane å emballere ordene 

sine i bomull. 

I løpet av de få månedene han hadde vært «sjø- 

mann» hadde det lyktes Håkon å erobre atskillige 

kvinnehjerter i de havnebyene skipet anløp. I Mar- 

seille hadde en av kvinnene fått ham overtalt til å 

slå seg ned. Han ga blaffen i hyrekontrakten og 

ofret seg helt og holdent for sin mørkhårete skjønn- 

het. I flere dager holdt han til i hennes leilighet - 

for det meste i sengen. Hans erotiske drift syntes 

å være uvanlig sterk, og kvinnen egget ham uav- 

brutt til å gi seg henne i vold, umettelig som også 

hun på sin side viste seg å være. 

Han måtte innimellom tenke på Magdalena der 

hjemme, hun som var så kysk at hun knapt våget 

å la seg kysse. Det måtte være et ønskemål å få 

henne like naken ved siden av seg, som de typene 

han hadde hatt i utlandet. Her var de nesten for 

villige, så det rent «sportslige» moment falt bort. 

Og denne villigheten holdt nesten på å ta knekken 

på ham av og til. Han syntes rent å bli utbrent så 

ung han var. Hvor ofte hadde han ikke sagt til seg 

selv at nå skulle det være slutt med kvinnfolk-tu- 

ringen. «Aldri mere!» het det da. «Til Blokksberg 

med hvert et ludder ! » 

Det var i et slikt øyeblikk han fant på å skrive 

til sin kyske venninne der hjemme. Hun kunne gå 

an. En trofast livsledsagerinne og kamerat, som

hadde høyere og renere interesser og som ikke sent 

og tidlig begjærlig søkte å trekke ham ned P sengen 

for å la seg tilfredsstille erotisk. 

Da han hadde lest svarbrevet fra Magdalena og 

frydet seg over hvor hun der helt tydelig ga uttrykk 

for sin lengsel etter ham, bestemte han seg for å søke 

den første og beste hyren han kunne oppnå på en 

båt nordover til gamle Norge. Ventetiden ble nokså 

lang, men en vakker dag lyktes det. Uten å si et 

ord til sin siste franske venninne stakk han av- 

gårde - slik han hadde gjort det noen ganger tid- 

ligere med andre . . . 

Det skal sies til sokneprestens ros at han tok vel 

imot sitt hjemvendte avkom.Håkon spilte rollen som 

forloren sønn tålig bra, og ga inntrykk av å være 

kurert for de fleste unoter. Han virket medgjørlig - 

også når det var tale om en anstendig livsstilling 

på landjorden. 

Andre dagen etter ankomsten telefonerte han til 

Magdalena og avtalte stevnemøte om ettermiddagen. 

De traff hverandre i Parken der de ble sittende på 

en benk som sto litt avsides. Mye var det å snakke 

om, mye særlig for ham å fortelle, om han naturlig 

nok unnlot å nevne ett eneste ord om sine erotiske 

orgier. Men for å gjøre Magdalena en aldri så liten 

tanke sjalu antydet han sånn i forbifarten at det nok 

ikke hadde vært så vanskelig å få seg en kone i Frank- 

rike, hvis det var det om å gjøre. Men han levde nå 

i det salige håpet at den han skulle gifte seg med

odde i Norge, eller - for å være mere nøyaktig - 

i Lindsund. 

Taktikken viste seg å være virkdngsfull. Magda- 

lena ble rød som en blyg bondejente og våget ikke 

å se opp på en lang stund. 

Før de skiltes senere på kvelden hadde de avtalt 

å møtes neste dag. De ville da ta en lengre spaser- 

tur til et fiskerleie utenfor bygrensen. Der var det 

så romantisk, påsto han. Og hun tvilte ikke et øye- 

blikk på det. Romantisk ville det nok være alle de 

stedene der Håkon var. Om hun så skulle rømme 

hjemmefra, ville hun følge ham. For nå hadde det 

gått opp for henne at hun virkelig var forelsket. 

Det Håkon hadde gitt betegnelsen «fiskerleie» 

besto av noen morkne båtnaust og steinbrygger. 

Hummerteiner lå oppstablet på land og garn og fiske- 

redskaper hang inne i naustene. Et par færingsbåter 

var trukket opp på tresviller inne i viken. Det var 

det hele. 

Men betegnelsen «romantisk» var ikke upassende, 

måtte Magdalena innrømme. Her kunne de finne de 

lekreste motiver om det var så at de ville ta skisser. 

Men hver gang hun slo på de strengene sa Håkon 

bare ha og ja. Det med skissene hastet det neimen 

ikke så veldig med. Han hadde bare en tanke i hodet 

sitt, og den hadde han lekt med helt siden han forlot 

den siste darlingen i Marseiile. På turen fra byen og 

hit til bestemmelsesstedet hadde han hatt vanskelig 

for å føre en fornuftig sammenhengende konversa-

sjon. Han institerte på å holde henne i hånden hele 

tiden, men måtte love å slippe taket hver gang noen 

passerte dem på veien. Tenk om det var noen som 

observerte dem og avla rapport for foreldrene! Hun 

ville ha dødd av skam og gremmelse. Ikke minst 

hvis observatøren også hadde lagt merke til at kava- 

leren rett som det var tok henne kring livet eller 

la kinnet sitt inn til hennes og kjærtegnet henne slik 

hun aldri kunne ha tenkt seg muligheten av. Men 

han var jo en bereist og beleven herre. Det var vel 

sånn de opptrådte under større forhold i utlandet. 

Hvis hun gjorde seg kostbar og vrangvillig, risikerte 

hun å miste ham. Og det ville være rent katastro- 

falt. For lykksaligere stunder hadde hun aldri opp- 

levd, enn når Håkon var nær henne. Jo nærmere, 

desto større lykkekjensle . . . 

Håkon lot til å ha «flaks, også denne dagen. 

Utrolig nok var det noen regndråper som kom ham 

til unnsetning. Det ble en bøye like etterat de hadde 

satt seg på en fiskekasse på en av bryggene. 

«La oss gå inn i naustet her,» sa han, «så slipper 

vi å bli søkkvåte.» 

Hun fant forslaget sær-deles fornuftig, og de 

skynte seg bort til døsen. Den var ikke låst, bare en 

krok holdt den lukket. 

Inne i naustet var det så menn ingen komfort 

av noen art, men Håkon trakk ned et stykke seilduk 

som hang over en trebjelke. La frakken sin oppå og 

bød damen ta plass, med en galant armbevegelse 

som gjaldt det en flott plysjsofa hun skulle sette 

seg på. De kunne bedre sitte enn stå, framholdt han, 

og da hun igrunnen var av samme mening, krøkte

hun seg ned der han pekte. Selv slengte han seg 

ved siden av henne. 

Fantastiske skjebne - nå var han endelig ved 

målet! Han lot det ikke gå lang tid .før han ga seg 

til å kjærtegne henne på det viset han var vant til 

når det var aktuelt å få jentene dit han ville. Mag- 

dalena prøvde fra første stund å stagge ham, søkte 

å holde hånden hans når han ble for nærgående. 

Det var så usigelig flaut for henne når han tok fatt 

på å stryke henne over brystene, men det skulle visst 

være slik. Og når han ikke lot t3 å bry seg det 

ringeste om hun aldri så mye vegret seg, fikk han 

bare drive på. Han strøk henne, bøyde seg over 

henne og kysset henne i ansiktet og på halsen. Han 

virket til slutt som var han helt sanseløs. Hun kunne 

ikke annet enn å gi seg over. Dette var så ufattelig, 

så ubeskrivelig nydelig at hun var fristet til å tro 

at hun var bevistløs eller at hun drømte. 

Da elskeren, som nå var kommet til et punkt 

da han hadde kastet overbord alle hemninger, ville 

at hun skulle blotte underkroppen, var det som hun 

våknet til liv. Det var umulig, stønnet hun nesten 

gråtkvalt. Nei, nei, han måtte for enhver pris ikke 

finne på noe slikt, det kunne være farlig - visste 

han ikke det? Hun turde ikke så lenge de ikke 

vas gifte . . . 

«Men vi bMr gifte,» visket han inn i håret hennes, 

«snart - - » Forresten var det ikke det minste 

farlig. Han kjente teknikken. Skulle nok passe på 

at hun ikke kle befruktet. Men nå måtte hun skynde 

seg, ellers ble han nødt til å slite klærne av henne. 

Så utmattet ble hun til sist av å kjempe imot,

at hun omsider ikke Marte mere, men lot ham få det 

som han ville. Selv var han så opphisset at siste 

delen av akten ble unnagjort på et øyeblikk. Det 

ergret ham litt at det gikk så forbasket fort, nytelsen 

ble liksom så kort etter alt strevet. Men han måtte 

le også. Le av lykke fordi han kunne registrere en 

ny - og etterlengtet - erobring. Utvilsomt den 

vanskeligste, men kanskje den mest spennende - 

og nydeligste. For her var det ingensomhelst tvil - 

han hadde pløyd i jomfruelig jord! Der burde han 

være såmannen - det følte han på seg. Dette var 

bare innledningen. Han skulle ha henne mange 

ganger etter denne dag. . .

TRAGEDIEN FULLBYRDES 

R a g n v a l d drev ennå på i trykkeriet. 

Men det var tydelig at han hadde mistet «gnisten». 

Holdt det nærmest flytende på rutinen. Tabber ble 

det flere og flere av. Og reprimander haglet ned over 

ham - ikke bare fra faren, men også fra faktor og 

redaktør. Små stikkpiller kom det gjerne også fra 

kollegaene ved settekassene, de som på sett og vis 

skulle være hans underordnede. Ikke minst de la 

merke til hvor åndsfraværende «junior» virket. Det 

var lett å konstatere at tankene hans var andre 

steder enn akkurat der han befant seg med «det 

synlige hylster» som han selv pleide kalle kroppen 

sin. «Hylsteret» var bare en del av personligheten. 

Viktigst var «Ånden» som ingen kunne skue med det 

blotte øye. Ånden hadde fritt spillerom. Den var alle-. 

steds nærværende - som Gud Herren selv, hvis 

sønner vi var. Jo nærmere ånden beveget seg i ret- 

ning av Gud, jo mer lik ble en den høyeste . . . 

Dette var et budskap som måtte bringes videre 

til alt folket. Om han kunne ha brukt avisen som et, 

middel! Men de som rådde over den ville ikke vite

noe av det som var av åndelig art. Det var de nær- 

værende ting som for dem gikk foran alt annet, 

formørkede som de var i sin ånd. 

Derfor måtte Ragnvald tale, holde møter og med 

sin munn forkynne det han bar på i sitt indre. Men 

yrkestrelldommen var en klamp om foten. Om han 

bare kunne befri seg for den klampen - vie resten 

av sitt liv for den oppgaven som en gudesønn var 

tildelt - - - 

En ettermiddag forsvant han plutselig. Men for 

å berolige foreldrene hadde han lagt etter seg et 

brev, der det het at han kom ti1 bli bortreist et par 

dager i viktig oppdrag. De fikk ha ham unnskyldt. 

Det hadde seg slik at en middelaldrende små- 

bruker inne i en av fjordene hadde deltatt i noen gude- 

lige møter i byen og følt seg tiltrukket av Ragnvalds 

budskap. Han skulle ønske at Ragnvald vPIle komme 

inn til Mervik - så hette stedet - og holde opp- 

byggelse på bedehuset der. Det fikk småbrukeren 

løfte om. Men dag og time kunne ikke fastsettes. 

Burde heller ikke. Som en tyv om natten skulle for- 

kynneren komme - for å vekke en slumrende be- 

folkning som var dulmet inn i sin vanekristendom. 

Så sto han der p% bryggen. I Mervik var han ikke 

kjent, og hadde ingen peiling p% hvor kontaktman- 

nen bodde. Men noen barn sa seg villige til å syne 

ham veien.

Ragnvald hadde tenkt seg å holde møte om 

kvelden, men det mente småbrukeren neppe lot seg 

gjøre. For det første måtte de få tillatelse til å nytte 

bedehuset. Og for det andre ville det bli nødvendig 

å sende budstikke rundt om i den forholdsvis griss- 

grente bygda. Predikanten kunne imidlertid nytte 

det meste av den følgende dag til selv å gå på hus- 

besøk for å innby menneskene til møte - hvis han 

så ønsket. Ellers kunne kanskje læreren be skole- 

barna varsle foreldrene. 

Formannen for bedehuset ville helst konferere med 

de andre i styret før han ga løyve til å nytte lokalet. 

Særlig fordi småbruker Kleiv ikke egentlig hørte 

med til leserflokken, en var nærmest i tvil om han 

egentlig kunne regnes som et riktig omvendt Guds 

barn. Men av omsyn til den korte tida våget for- 

mannen likevel - med forbehold - å ta ansvaret 

alene og sa ja. 

Da kvelden kom den neste dag var det en del av 

befolkningen som ga seg i vei til møtelokalet - de 

fleste av ren nyssgjerrighet. Taleren og kontakt- 

mannen hans var tidlig ute, men måtte bie både lenge 

og vel på at tilsynsmannen for lokalet skulle komme 

og åpne døren. Eike før det avtalte klokkeslettet kom 

han - ikke med nøkkelen, men for % meddele at 

bedehusstyret hadde funnet at en ikke kunne la 

den fremmede taleren få holde møtet i lokalet for- 

di han som forkynner var dem så ukjent og heller 

ikke representerte noe anerkjent misjonssamband. 

Såvidt de hadde forstått tilhørte han en eller annen 

sekt og for derfor utvilsomt med den rene og skjære 

vranglære. Navnet Lenstrup visste de var kjent

nok, men de hadde aldri forbundet det med noe som 

hadde med kristendom å g jare. «Middagstidende » 

var en avis som forfektet både det ene og det andre 

synet, hadde de inntrykk av. Så det sikreste var l a 

hindre at møtet ble avholdt! 

Ragnvald mottok meldingen med sorg. Han sa 

til 2i. begynne med ikke et ord. Men plutselig steg 

han opp på trappen og ga seg til å tale for den vesle 

flokken som hadde samlet seg utenfor lokalet. 

Så sent på høsten som det var, føltes det kaldt 

å være ute under åpen himmel. Folk frøs, og den 

underlige predikanten innrettet seg etter det. Så 

noen lang utredning ble det ikke. Men de skulle i det 

minste vite at de alle var eslet som gudesønner - 

selv om de kanskje følte seg som muldtreller den 

korte tiden de vandret her nede på jorderiket. 

Før folket hadde tatt fatt på hjemveien, hendte 

det uventede at en av de største gårdbrukerne i bygda, 

Levard Lenning, gikk opp på trappeavsatsen og ga 

til kjenne at det var både synd og skam at en til- 

reisende Guds ords forkynner skulle komme til en 

stengt bedehusdør. Selv kunne han riktignok ikke 

regne seg blant de mest gudfryktige - nien han 

reagerte når kristenflokken var kald og avvisende 

mot de trosbrødre som kanskje ikke hørte til deres 

utvalgte «fold». Var det så at folk ville komme, 

skulle han gjerne åpne stuene sine den følgende 

dag - om kvelden. 

Ragnvald ble så lykkelig at han ropte «Halle- 

luja» og omfavnet den ukjente bonden i alles påsyn.

Det spurtes snart over hele bygda at Levard 

Eenning hadde stått på bedehustrappa og invitert 

til oppbyggelse i sin egen heim. Nokså sensasjonelt 

var det når en tok i betraktning den noe reserverte og 

nærmest kritiske stilling Levard tok til de kristelige 

ting og «leserne». Han unnlot sjelden å si sin mening 

når han fant uoverensstemmelser mellom liv og lære. 

Noen direkte motstander og fiende av religionen i sin 

alminnelighet lot han ikke til å være, men de kunne 

umulig anerkjenne ham som en troende i ånd og 

sannhet. 

Var derfor ikke rart at folk gikk mann av huse 

for å delta i dette improviserte møtet. Stuene ble 

fylt av voksne og barn, så det ble litt av et problem 

å finne seter til alle. Selv om alt som stoler, krakker 

og benker hette ble tatt i bruk, måtte flere av de 

yngste stå - enkelte ute på kjøkkenet eller i gangen. 

Hadde Ragnvald hatt sangstemme ville han ha 

åpnet med en av de nye sangene som frimenigheten 

i byen brukte, men som han visste var ukjent på 

landsbygda. Han spurte derfor om noen av forsam- 

lingen ville foreslå en eller anen salme som alle kunne 

utenat. 

En kvinne stemte i med «O, dia min Immanuel» 

og flere av de andre gled inn i koret, som etterhvert 

økte i styrke. 

Talen som den fremmede bykaren med det vid- 

gjetne navnet holdt, var så ulik det de før hadde hørt, 

at folk ikke riktig visste hvordan de skulle oppfatte 

det hele. For sikkerhets skyld fant de det klokest 

å ta det som ble sagt med stort forbehold. Etter alt 

å dømme hadde de nok med en fullblods vranglærer

å gjøre. Barnedåpen kastet han for eksempel vrak 

på, mens voksendåp og åndsdåp ble omtalt med stor 

velvilje. Kirkens dogmer og presteskapets forma- 

lisme lot ikke til å vaere av det gode. 

Et ord som stadig gikk igjen var «gudesønner». 

Men el.lers ble de ikke klok på noen ting, og de fleste 

forlot huset så snart taleren hadde satt seg ned 

etter å ha oppfordret dem som hadde noe på hjertet 

å avlegge sine vitnesbyrd. 

En liten flokk av tilhørerne ble sittende igjen og 

to - tre reiste seg også opp og sa noen ord. 

Det «åndens vær» som Ragnvald Lenstrup hadde 

håpet på og bedt om, kom ikke, og dagen etter reiste 

han mismodig tilbake til byen. Der opplevde han et 

annet «vær» - farens tordentale. Den var utvetydig 

nok. Hendte det en gang til at fyren stakk ifra sine 

plikter på den måten, var det slutt på tålmodigheten. 

Da fikk han forlate trykkeriet for bestandig. Og gi 

seg galskapen helt og holdent i vold - - - 

Ja, det sa faren virkelig. For han var meget 

oppbrakt.

2. 

R eprirnanden virket ikke etter hensikten. 

Tvert om ble Ragnvald mer og mer ferdig med den 

«jordiske jobben» sin, som han kalte den. Distra- 

herende og sløvende virket all verdslig håndtering. 

Bet gudelivet han var eslet til, tok skade. Han kunne 

ikke tjene både Gud og mammon! Så en avgjørelse 

måtte han ta, et valg måtte han treffe. Og nå var 

det ikke lenger så vanskelig . . . 

Med egne hender hadde han laget en liten sam- 

menleggbar talerstol som det gikk an å bære under 

armen når han vandret omkring for å forkynne sin 

lære for folket. «Stolen» slo han opp på torget eller 

der det falt seg i utkantene. Han ble etterhånden 

en kjent skikkelse i byen. Folk snakket seg imellom 

om denne forskrullete predikanten - «Lenstrups 

gudesønn». 

Foreldre og søsken tok seg nær av den tvilsomme 

berømmelsen som familien fikk sin rikelige del av. 

Politimesteren hadde personlig gjort henvendelse M 

Lenstrup senior og sagt fra at det var best å hindre 

sønnen i denne taletrafikken. Skulle politiet gripe

inn måtte en kunne bringe til anvendelse den para- 

grafen i vedtektene som forbød ansamlinger til skade 

for den offentlige ferdsel, eller en rett og slett fikk 

kalle det «gateuorden». Men leit ville det i så fall 

være for alle parter. Best turde det være om familiens 

overhode kunne sette en stopper for trafikken. 

Noe høyere ønske hadde ikke predikantens fa- 

derlige opphav, men hva slags midler skulle han vel 

bruke? Da det dessverre ikke kunne være tvil om 

at Ragnvald hadde en skrue løs, ble det rettet en 

forspørsel til sinnssykeasylets overlege. Denne visste 

ikke annet å foreslå enn at den unge mannen ble iso- 

lert på en eller annen måte, for eksempel sendt til 

en gårdbruker som for betaling tok seg av ufarlige 

sinnssyke. 

En vakker dag fikk de ved list og lempe Ragnvald 

med seg ombord i båten for å føre ham til det an- 

viste stedet - slik at han kom vekk fra byen og slapp 

og blamere slektningene sine. Så kunne han til gjen- 

gjeld ødsle med talegavene på den dollhusgjengen 

han kom i lag med. 

Det varte imidlertid ikke lenge før han så sitt 

snitt til å stikke av, og en vakker dag dukket han 

på ny opp på torget og la ut om de åndelige ting som 

var skjult for de vise og forstandige, men åpenbart 

for de umyndige og diende. Nå kunne han også i 

større grad enn før tale om forfølgelse og dra sam- 

menligninger med martyrene i den første kristen- 

tiden. Hans egen kjødelige far fungerte som keiser 

Nero og i sine sønner hadde keiseren trofaste bunds- 

forvante som gladelig gjorde den bøddeltjenesten 

som ble dem pålagt. De ble gjerne hyllet av folke-

hopen, som ikke unnså seg for å rope «Korsfest, 

korsfest» når det var ønskelig for den ugudelige 

selvbestaltede øvrighet å få stoppet munnen på 

sannhetens budbærere. 

Da var det de med makt tok Ragnvald med til 

sinnssykeasylet og sperret ham inne der. Martyriet 

kunne for alvor ta sin begynnelse. 

Fra samme stund var det som et skred hadde 

løsnet innen familien Lenstrup. Alt syntes å gå 

på tverke. 

Først kom meldingen fra Amerika at eldste 

gutten, Simon var omkommet ved en jernbaneulykke. 

Han hadde nettopp tiltrådt en ny fin stilling i et 

stort aviskonsern i New York og døden innhentet 

ham på en reise i embeds medfør. Mer enn savnet 

etter en sønn som igrunnen forlengst hadde skilt 

seg med familien i småbyen, følte faren bitterheten 

ved å tenke på hvor stor nytte gutten kunne ha gjort 

nettopp nå - hvis han hadde vendt tilbake til hjem- 

met og tatt fatt i «Middagstidende». Det begynte 

nemlig å gå dårlig for avisen, ikke minst etterat den 

fikk en farlig konkurrent i «Socialdemokratisk Avis» 

som hadde overtatt det upolitiske Nyhets- og kunan- 

gjørelsesbladet da eieren av dette på grunn av alder- 

dommen måtte gi opp. Redaktør Krøgseth søkte seg 

ny stilling i en Drammensavis og fikk den. For- 

retningsfører Edmund måtte i en nødsituasjon overta 

redaksjonen, men viste seg ikke oppgaven voksen. 

En annen ting var at for å få noenlunne balanse i 


egnskapet måtte det arbeides ganske energisk med 

å tegne annonser. Det hørte også med til forretnings- 

førerens sysler, men når han nå skulle ofre seg for 

det redaksjonelle, måtte det andre forsømmes. Og 

dermed ble den økonomiske situasjonen bare verre. 

En medvirkende årsak var ellers at prisen på papir 

var steget og trykkeripersonalets lønninger måtte 

stadig heves - takket være arbeidernes organi- 

sering. Støttet og oppmuntret av doktor Lenstrup. 

Jo, en fikk si at den fyren laget ris til sin kjødelige 

fars bakende! 

Sosialistavisen var nærmest også en frukt av 

doktorens undergravingsarbeid. Ja, nettopp - under- 

gravingsarbeid var ordet - om radikaleren selv 

aldri så mye yndet å kalle det frigjøringsarbeid. 

Riktignok var det så at de som soknet til «over- 

klassen» og de mange som betraktet «arbeider- 

reisingen» som en truende fare for det bestående 

samfunn, svært gjerne ønsket at «Middagstidende» 

skulle holde det gående. Når det knep som verst 

spyttet foretningsstanden i med svære annonser. Men 

det ble likevel en tung bør å trekke på for Stefan 

Lenstrup. Den posisjonen avisen hadde hatt i byen 

og distriktet lot det seg visst ikke gjøre å opprett- 

holde eller vinne tilbake.

U l r i k sa plutselig en dag tii foreldrene 

at fra nå av ville han ikke bare arbeide, men også 

b o i atelieret. Det var så upraktisk å spise og sove 

hjemme. Mat kunne han jo utmerket godt lage til seg 

selv, mente han. 

Både mor og far protesterte. De likte det slett 

ikke. Men gutten var jo voksen og myndig for lenge 

siden, så de hadde å bøye seg. Han måtte bare love 

å ta godt vare på seg og komme hjem både titt og 

ofte. Dørene sto alltid åpne. 

Jo, han skulle saktens komme - men de måtte 

for all del ikke vente på ham. Parkskulpturen var et 

så krevende arbeid at han var nødt til å isolere seg 

for å kunne få fullført verket. 

Det skjønte de s% vel. 

Men hva de ikke hadde anelse om var at en 

kvinnelig «modell» var kommet like fra hovedstaden 

og at hun skulle ta fast bopel på ubestemt tid i

atelieret. Der fantes det bare en «soveinnretning», 

en slags patensofa som kunne slåes ut. På den skulle 

hun tilbringe nettene - sammen med kunstneren 

selv. Herlig trangt skulle det bli for begge, men 

ingen av dem lot til å grue seg synnerlig for det. 

Snarere tvert om. 

«Modellen» skulle også stå for matstellet, vask 

og det som ellers fulgte med i en husholdning. Men 

det gjaldt å la det hele skje så ubemerket som råd 

var. I en småby ville folk sikkert reagere ganslrv 

kraftig hvis de fikk nyas om noe usedelig. To ugifto 

personer på en felles sofa natt etter natt ville nok 

vekke avsky i vide kretser. Og det kunne ikke annet 

enn virke uheldig for den kunstneren som skulle utføre 

det store rolwssenske oppdraget. De måtte 

ikke engang få nyss om at selvsamme kunstner gjerne 

tok seg en tår over tørsten - utelukkende for å f& 

inspirasjon naturligvis ! Sedelighet og avholdenhet 

var dyder som lot til å stå høyt i kurs der i byen. Så 

kjønns- og alkoholnyttelse måtte skje bak mest mulig 

nedrullede gardiner. 

Men han skulle drille dem, skuile han. Hadde ikke 

fått «modellen» til seg for å leve kysk. Noe hinder i 

arbeidet med skulpturen regnet han ikke med at det 

ville bli. 

Men all nattevåkingen og supingen gjorde ham 

sløv og søvnig om dagen, og det ble gjerne til at han 

lå og snorket den tiden av døgnet da han burde ha 

jobbet på harde livet. «Modelien>> hadde heller ikke 

noe hastverk. Hun hadde det godt på alle vis, så jo 

lenger herligheten varte, desto bedre. Så «tempoet» 

la hun seg ikke borti. Det eneste var at hun kjedet

seg dersom elsklingen sov altfor lenge og derved var 

avskåret fra å vise henne sin kjærlige oppmerksom- 

het. Men da vekket hun ham gjerne på sin spesielle 

måte - og egget ham til dåd. Det var blitt henne 

en pikant sport og hun koset seg innvendig hver gang. 

Da det var gått et par uker uten at de hjemme 

hadde sett snurten av Ulrik, bestemte faren seg for 

å avlegge en visitt i atelieret Spent var han jo også 

på å se hvor langt sønnen var kommet med park- 

skulpturen. 

Ingen åpnet da han banket på døren. Men han 

hadde hørt lyder innenfra mens han var på vei opp 

trappen, så han ga seg ikke. Banket og banket - helt 

til Ulrik ropte langt vekke: 

«Hvem er det? Hva gjelder det?» 

«Det er far. Lukk opp!» 

«Hva skal du?» 

«Snakke med deg naturligvis., 

«Er det så påkrevet da?» 

«Det er påkrevet. Lukk opp. La meg ikke stå her 

som en idiot?» 

«Et øyeblikk - jeg kommer., 

I all hast fikk Ulrik slengt på seg noen klær og 

iført seg kittelen. «Modellen» fikk ordre om å stille 

seg opp i den inøvde stillingen. Glass og flasker ble 

puttet inn under sofaen, men klirringen hørte faren 

tydelig der han sto utålmodig og ventet på at døren 

skulle åpnes.

Endelig ble nøkkelen dreid om, Ulrik forsøkte å 

bevare fatningen : 

«Undskyld forsinkelsen, det var så vanskelig å 

komme med det samme,. 

At gutten var beruset konstaterte faren med det 

samme. Alkoholdunsten var dertil merkbar nok. 

Lenstrup den eldre fikk straks øye på kvinnen 

som sto i den motsatte enden av rommet. 

«Hvem er det?» ville han vite. 

inn før det ble den rene skandalen - han tenkte 

især på det viktige oppdraget for lampefabrikanten. 

Men hvordan skulle det gripes inn? 

Kanskje Victor - som lege og avholdsfor- 

kjemper - kunne overtale sin yngre bror - få ham 

på bedre tanker - - 

Problemet var i sannhet stort og vanskelig. For 

det var innlysende at her måtte en gå fram med list 

og lempe. Tvang og trussler ville neppe gi noen frukt- 

bar løsning. Men en innsiktsfull lege kunne kanskje 

vite SL gripe saken an på den fornuftigste måten. 

Særlig da når det var hans egen bror det gjaldt.

V i c t o r hadde rett nok både i sin lege- 

praksis og i det frivillige edruskapsarbeid hatt at- 

skillig med alkoholproblemet å gjøre. Det interes- 

serte ham i høy grad. At rusgiften kunne være en 

uhyre farlig venn, hadde han forlengst konstatert. 

Og at de som lå under for drukkenskapslasten var i 

en fortvilt situasjon og burde hjelpes til å komme 

utav den, sto helt klart for ham. Men i dette tilfellet 

med broren syntes det ikke å være så liketil. Han 

satt lenge taus og hørte på hva faren berettet, bet 

seg hyppig i underleppen og nikket iblant rytmisk 

med hodet. 

«Jeg skal tenke over dette,» sa han, «og se om 

jeg kan gjøre noe. Men lett blir det neppe, hvis jeg 

kjenner Ulrik rett. » 

«Vel, du får gjøre hva du anser for nødvendig. 

Her står store verdier på spill.» Det var farens siste 

ord da han forlot legekontoret. Forholdet til den ra- 

dikale sønnen var eliers temmelig kjølig, og det 

hadde vært en stor overvinnelse for ham å søke kon- 

takt i sakens anledning.

-- Store verdier på spill . . . . Victor gikk bort 

til et av vinduene i kontoret og så ut på gaten. Hva 

mon var viktigst for den gamle? Familiens ære? 

Skulpturen i Parken? Eller var det mennesket Ulrik? 

En fikk lov å tro hva en ville om den ting, det 

skulle ikke hindre at det ble gjort et. alvorlig forsøk 

på å få en løsning på problemet. 

Det gikk med Victor som med faren - han knak- 

ket lenge på en låst dør uten at noen innenfor svarte. 

Men da han hadde fått det rådet at det var nødvendig 

å vise tålmodighet, ble han stående utenfor og gjen- 

ta bankingen med små mellomrom, men stadig mer 

intens. Og ganske riktig - døren ble åpnet - av 

«Modellen» som sto der iført en badekåpe. 

«Er det billedhoggeren De skal ha fatt i, så er 

han ikke å treffe,» sa hun med indignert stemme. 

«Unnskyld at jeg sier det uten omsvøp, men De 

lyver ! » 

«Hva er det De våger, frekke person! Hvem er 

De forresten?» 

«Hvis De nødvendigvis skal vite det, så er jeg 

billedhoggerens kjødelige bror.» 

«A, er De det? Men han er ikke mer tilstede av 

den grunn.» 

«Så får jeg vente til han kommer.» 

Kvinnen søkte å lukke døren, men Victor hadde 

sett sitt snitt til å sette ene foten innfor karmen. 

«Trekk Dem til side,» kommanderte han, «jeg 

skal inn her. De har ingen rett til % hindre meg!»

Før dørvoktersken fikk sukk for seg, hadde han 

trengt seg forbi henne og gått inn i atelieret. Her lå 

broren halvt påkledt på sofabenken og dampet på en 

sur snadde. Røyken fylte hele rommet. 

«Denne taktikken liker jeg ikke,» gjødde Ulrik 

uten å reise seg. 

«Taktikken?» 

«Jeg sa hva jeg sa - og gjentar det: Jeg liker 

ikke denne taktikken - - denne spioneringen - -» 

«Jeg kommer ikke som spion.» 

«Men som lege kanskje? I så fall skal du vite at 

jeg ikke har behov for noen lege.» 

«Det har du muligens, kjære Ulrik, - men tro 

meg eller ei, jeg kommer til deg utelukkende som 

din bror. For å hjelpe deg». 

«Nei - jeg trenger ingen hjelp,, vax det bistre 

svaret. 

«Vel, vel, så skal jeg gå. Men husk, jeg er parat 

å komme tilbake - hvis du skulle komme på andre 

tanker., 

Victor reiste seg langsomt og forlot rommet. 

«Modellen» sørget for at døren ble lukket så pass 

kraftig at det lot seg høre.

Fjorten dager etter doktor Lenstrups be- 

søk hos broren skjedde det noe uventet og dramatisk. 

En ettermiddag ringte telefonen, og en østlandsk 

damestemme skrek oppskaket at legen måtte komme 

til atelieret litt fortere enn svint. Ulrik trengte øye- 

blikkelig hjelp. Han holdt på å dø. Ja, så sa stem- 

men i telefonen. 

Victor ga seg ikke tid til å ta frakk på, enda 

det var ganske kjølig i luften, men for ut og trev 

sykkelen som pleide å stå parat ved trappen. 

Det varte ikke lenge før han var fremme. Døren 

sto denne gang helt åpen, så han slapp å banke. På 

golvet ved siden av sofaen lå broren utstrakt med 

blodet flytende omkring seg. «Modellen» lå på kne 

ved siden av ham og stramte en snor omkring 

overarmen. 

«Pulsåren er kutta,» skrekk hun hysterisk. 

Det lyktes legen å stanse blodutredningen før

det var for sent. Men det var en svak og ynkelig 

skapning som ble lagt til rette på sofaen og pleiet 

med omhu og kjærlighet av kyndige hender. Han 

var ikke alene nærmest bevistløs på grunn av blod- 

tapet, men også sterkt alkoholpåvirket og deprimert. 

Som forholdene var fant Victor det klokest å få 

broren innlagt på sykehuset. Det ville kanskje endre 

hele situasjonen. Var han ikke så ateistisk innstilt, 

så jamen kunne det være fristende å tro på at en 

høyere guddommelig makt hadde grepet inn på denne 

drastiske måten. Tiden fikk vise hva resultatet ble. 

Victor var til stadighet oppe på sykehuset og 

så til sin pasient. Denne lå lenge helt apatisk og 

ville verken leve eller dø. Men omsider tødde han 

opp og det lot seg gjøre å snakke fornuftig med 

ham. Tonen var blitt en helt annen - han betrodde 

sin bror både det ene og det andre. De to hadde 

aldri vært så fortrolige mot hverandre som nå. 

Det sto klarere enn noensinne for Ulrik at der- 

som han skulle vinne fram på den kunstneriske 

banen, måtte det bli slutt på all supingen. Totalt 

slutt. Han hadde alltid trodd at det skulle kunne 

la seg gjøre å anvende alkoholen på en fornuftig 

måte - han som tilsynelatende så mangfoldige 

andre. Men det ble bestandig til at han tok inn for 

mye. Altfor mye. Og da gikk det pokker i vold. 

Så sant doktorbroren ville stå ham bi, skulle 

han slutte med hele drikkingen - gjerne gå inn i 

totalavholdsforeningen på flekken. Og «modellen»

var han luta lei av. Hun skulle sendes tilbake dit 

hun kom fra, bedyret han. Mente det også. 

Slik gikk det: Billedhoggeren ble avholdsmann. 

Og østlandskvinnen fikk ordre om å returnere. At 

hun i farten klarte å naske med seg noen ekstra 

pengesedler av de små restene som ennå var igjen 

av fabrikkeier Rolwss6ns forskottsbeløp, fikk være 

henne tilgitt. Når alt kom til alt var det jo ikke 

hennes påfunn at hun i disse ukene hadde måttet 

ta opphold i en liten vestlandsby med pietistiske 

moralbegreper - -. 

Med energi gikk Ulrik nå inn for å fullføre park- 

skulpturen. Han tok, uten innsigelse, imot et gene- 

røst tilbud om å få bo i Victors rommelige villa, 

og der hadde han det såre godt på alle vis. Det hele 

så oppmuntrende lyst ut - - inntil den nye kata- 

strofen inntraff- - -. 

En lørdagskveld kom ikke Ulrik hjem til van- 

lig tid. Legefamilien spiste uten ham ved bordet. 

Enda gikk det noen timer. Victor ble stadig mer 

urolig, og til slutt tok han på seg og gikk ned til 

sjøhuset der atelieret var. 

På avstand så han lyset innenfra, men da han ban-

ket på var det ingen som svarte. Rent intuitivt følte 

Victor at noe galt var fatt, kanskje hadde broren 

på ny prøvd å kutte over pulsåren. Uten videre re- 

fleksjoner kastet han kroppen sin mot døren og 

trykket den inn. Det var nifst, syntes han, men 

nødvendig. 

Da han hadde passert den vesle gangen mellom 

ytredøren og selve atelieret, sto han like overfor 

to mannfolk som satt ved bordet. Den ene var Ulrik 

og den andre - Marteii Zeder, onkelen i egen person! 

På bordet sto det vin- og @Masker mer eller mindre 

halvtømte. Begge herrene lot til å være temmelig 

påseilet. 

«Hva er det jeg er vitne til!, utbrøt doktor 

Lenstrup da han var blitt riktig klar over situasjonen. 

Ulrik svarte ikke, men bøyde seg over bordflaten 

og gjemte hodet i hendene. 

Zeder satt der iiirød i fjeset med et satanisk 

trekk over munnen. Hatet til den radikale nevøen 

lyste lang vei, men heiier ikke han fant noe å si, 

så overrumplet var han. 

«Så det er onkelen vår som skal ta knekken på 

søstersønnen sin?, kom det barskt fra Victor da 

det var på tide å bryte tausheten. «Det er ned- 

rikt - forbrytersk - - 

«Hva våger radikaleren seg å insinuere? freste 

Marteii. Han snøvlet i ordene så full var han. 

«Det skal jeg fortelle deg når du blir edru. Da 

skal du få klar beskjed om hva for en kjeltrings- 

strek du her har begått. Hvilke følger dette vil få 

for Ulrik er det lett å tenke seg. I løpet av noen 

kveldstimer har du maktet å rive ned det han selv

og andre møysommelig har klart å bygge opp.» 

«Jeg revet ned. . . >> 

«Du med dine flasker, ja! De du har skjenket 

av i kveld - og de tusener du opp gjennom årene 

har tjent deg rik på i sjappen din. Jeg kjenner til 

noen av ofrene dine. . .w 

«Hold kjeft ! » 

«Du har mye å stå til regnskap for, onkel Martell. 

Men denne siste nidingsdåden din er for vår familie 

kanskje den mest følbare. Gjorde jeg rett, lempet 

jeg deg på hodet ned trappene - - >> 

«Onkel skal bli her,» mumlet Ulrik idet han så 

opp med hodet på skakke. «Gå heller du - vi har 

ikke behov for noen medisinmann her - - vi holder 

oss med medisiner selv - ikke sant, onkel?» 

«Der hører du, radikaler,» flirte Mare11 Zeder. 

«Han vil du skal gå, - det ønsker vi begge.» 

Victor anså det nytteløst å drive noen parlamentering 

med to berusede personer. Tilbakefallet var 

allerede et faktum, og han fikk vente litt før han 

tok fatt på gjenoppbyggingen. Den ville nok bli møysommelig, 

det visste han erfaringsmessig, spesielt 

med henblikk på disse tankeløse individer som satte 

sin ære i sin skam, og som syntes å finne en slags 

sport i å få helbredede alkoholister ned i rennesteinen 

igjen. Hvor han foraktet dem! 

Søndag ettermiddag gikk doktor Lenstrup ned 

for å se til broren, prøve å prate fornuftig med ham 

og kanskje atter en gang få ham på fote. Det gjaldt

å ha et grenseløst tålmot - ikke gi opp hvor van- 

skelig det enn kunne se ut. 

Døren sto på gløtt, karmen var fortsatt i stykker, 

så han uhindret kunne slippe innenfor. Det var et 

trist syn som møtte ham: Den halvferdige park- 

skulpturen var slått itu, jernskjelettet trykket Sam- 

men og leirklomper lå strødd utover golvet. Ingen 

Ulrik å se. På bordet hadde han bare etterlatt seg 

en kartongplate med denne innskriften: 

9 - Gottfred Borghammer 

«Har gitt opp det hele. Klarer det ikke. 

Er reist tilbake dit jeg kom fra. 

Farvel, forbannede fødeby.,

Etter opplevelsen i båtnaustet hadde 

Magdalena og Håkon gjensidig hverandre i tankene 

så å si både dag og natt. Det ville ikke ha vært 

for mye om de hadde kunnet være sammen døgnet 

rundt, sånn følte de det. Håkon på sin side speku- 

lerte bare på hvordan han skulle få jenta på tomanns- 

hånd i et avlåst værelse der de ikke risikerte at 

noen snushaner fantes i nærheten. Men det var van- 

skelig nok. Hjemme lot det seg faktisk talt ikke gjøre. 

Rett nok hadde han sitt eget rom ovenpå, men å få 

smuglet med seg noe levende vesen dit opp var ute- 

lukket. Knirkingen i sengen ville også høres neden- 

under, og det var for ham en viktig detalj. 

I Magdalenas hjem var det - om mulig - enda 

verre. Hun skulle vel ha tatt med seg et mannfolk 

inn på jomfruburet - jo, jo, det ville vært noe å 

skrive opp . . . 

Småturer i omegnen tok de saktens, men det var 

kjølig nok høstens tid. Skulle en tenke på å tilfreds- 

stille den påtrengende kjønnsdriften burde en helst 

ha det litt koselig og komfortabelt. Og slippe tanken

på ubehagelige avsløringer. Litt hensyn hadde jo 

han for sin del å ta til faren - soknepresten - og 

dennes gode navn og rykte. Og i Lenstrups familie 

var Magdalena kjæledeggen som det ikke måtte 

vederfares noe vondt. 

Nei, det var ikke så liketil å være ung og for- 

elsket - og ugift. Håkon spekulerte så det knaket i 

hjernekisten. Men like langt kom han. 

Nå hadde han gjort seg til venns med vakt- 

mesteren i det lokalet der malerskolen holdt til. Det 

var smart, for da han spurte om å få «låne» side- 

rommet litt etterat undervisningen var slutt om 

kvelden, forat han sammen med en annen av elevene 

kunne sitte og eksperimentere på egen hånd, stilte 

ikke vaktmesteren seg uvillig. Han syntes vel nær- 

mest det var rørende at ungdommen var så lysten 

på å lære noe at de ville bli igjen når de andre gikk. 

Håkon og Magdalena hadde begynt på fortsett- 

elseskurset ikke minst for derved å få en sjanse til 

å være sammen på en måte som ikke ga høve til 

synderlig folkesnakk. 

Vaktmesteren lot uten betenkeligheter Håkon få 

låne nøkkelen til lokalet den ene kvelden etter den 

andre, og han låste for sikkerhets skyld alltid dmen. 

Magdalena var ikke lenger så uvillig til å gi seg 

over. Hun forestilte seg mer og mer at hun allerede 

var gift med Håkon. Ikke et øyeblikk falt det henne 

inn å tvile på at hun skulle være konen hans. Og 

da fikk han bare få det som han ville - om det så 

var på forskudd. Det gjaldt å bringe på det rene om 

de passet for hverandre - også rent kjønnslig sett, 

lot han henne vite. Sånt burde uteksperimenteres på

forhånd, før en hadde låst seg fast i ekteskapet for 

ever. Og gudene skal vite at han eksperimenterte! 

I Bibelen sto det at kvinnen skulle være mannen 

lydig. Ubehagelig var det jo heller ikke for henne, 

om hun naturligvis var en smule engstelig og gikk 

med et konstant vondt samvett. 

Etter en tids forløp sto det slik for Magdalena 

at hun skulle ha barn. Først slo hun det fra seg, 

men symptomene var for tydelige. Hun hadde vondt 

for å se foreldrene i øynene, for hvis dette var til- 

felle, hvordan skulle det vel gå med henne? Mamma 

hadde visst også en anelse om at noe ikke var som 

det skulle være med minstebarnet. 

«Føler du deg uvel?, spurte hun en dag. 

«Nei, jeg er frisk - alt er i skjønneste orden,» 

svarte Magdalena kjekt - om hun mest av alt hadde 

trang til å falle moren om halsen og gråte. 

Nå gjaldt det å si fra til Håkon. Hvordan ville 

han ta det, tro? Gutten gikk jo der uten noen stilling 

og var så lite forberedt på giftermål som vel mulig. 

Begge var de også så unge at det ville synes på- 

fallende om de skulle inngå ekteskap nå. Men det 

måtte de - ingen vei utenom! 

Håkon mottok opplysningen tilsynelatende uten 

å reagere. Han virket nærmest apatisk. 

«Tøv,» sa han om litt. «Det er bare noe du inn- 

biller deg. Med mine metoder er det utelukket.» 

«Ja, men - - - w 

«Pytt, slå bare slike tanker fra deg, jenta mi, -

du skal ikke ha noe barn - ikke et som jeg er far 

til ihvertfaii.~ 

Hva var det han sa, tenkte hun. Mon han trodde 

hun hadde vært sammen med andre gutter? Barn lot 

det seg ikke gjøre å få uten å ha intim omgang med 

en person av hankjønn, det visste hun vel. Og da 

var det ingen andre enn Håkon, han hadde til over- 

mål gjort med henne det han lystet. Nå ville han 

altså vri seg fra det hele med en flåset bemerkning. 

Hun gikk fortvilet til sengs den natten. Men hun 

fikk ta ham alvorlig for seg neste gang de møttes. . . 

Det ble ingen «neste gang». Håkon var ikke 

lenger å se, var som sunket i jorden. Han hadde 

plutselig reist vekk. I nabobyen hadde han fått seg 

hyre på en stor båt som skulle til Nord-Afrika. På 

veien sørover kom den også til å anløpe belgiske og 

franske havner, og da fikk han kanskje treffe igjen 

noen «typer» han hadde hilst på før, sikkert enkelte 

nye også. 

Livet der ute i den store verden var friere enn 

i en norsk smkby, der det knapt gikk an å vise seg 

offentlig med en jente uten at det måtte ende med 

bryllup og barnedåp. Foreløbig passet ekteskapet 

aldeles ikke for ham - så ung og livslysten som 

han var . . . 

Men for Magdalena ble dette skjebnesvangert. 

Hun mistet søvnen, og nervene begynte etterhvert å 

stå på høykant. Det syntes klart for henne at denne

påkjenningen ville hun ikke greie. Før eller siden 

kom hun til å bryte totalt sammen. 

Snart ville hun ikke kunne skjule noe verken for 

foreldrene eller andre. Soknepresten måtte gjøres 

kjent med forholdet, og han ville - som de fleste - 

dømme henne og ikke sønnen. Ikke kunne hun - 

som han - reise vekk og løse problemet så enkelt. 

Hun hadde nok bare en måte å løse det på, og 

tanken ble hun ikke kvitt, hvor mye hun enn søkte 

å slå den fra seg. 

En ettermiddag forsvant hun sporløst. Hun bega 

seg utover landeveien like til Hernesvatnet, hvor 

hun en gang hadde tilbrakt en lykkelig søndag sam- 

men med Håkon. 

Hun fulgte den samme stien som tok av fra hoved- 

veien. Hele tiden fikk hun være alene, ikke et men- 

neske å treffe. 

I bukten der hun og Håkon hadde holdt til, stoppet 

hun. Satte seg på en stein. Stirret tenksomt på vann- 

flaten, mintes da de moret seg med å lage «niser» 

med småstein. Hvor lykkelig og glad hun hadde 

følt seg den dagen. For en tillit hun hadde vist denne 

gutten! Godtroende hadde hun vært hele tiden. Nå 

satt hun der - forlatt og ensom. Det var ikke til å 

tro at et menneske kunne handle s% hjerteløst som 

Håkon.. Hun burde, når rett var, hate og forakte 

ham - nådeløst og lidenskapelig. Men det var så 

vanskelig, så umulig - for i bunn og grunn elsket 

hun ham ennå - - faren til det barnet som skulle 

komme. 

Det var som ville hun kveles. Gråten overmannet 

henne. Hun reiste seg, for like etter å kaste seg

nesegrus på grassvollen like ovenfor strandbredden. 

Vred seg som i ubendig smerte. Slengte kroppen 

att og fram, bet tennene i hop for ikke å sette i 

hjerteskjærende hyl. 

Plutselig for hun opp og gikk ut i det kalde 

vannet. Det var grunt til å begynne med, men plutse- 

lig sto hm ikke bunn. Svømme kunne hun ikke, og 

med sko og sidt skjørt ville det ellers ha vært van- 

skelig nok. Det var som ble hun trukket nedover - - 

Fortvilt satte hun i å skrike. Men ingen hørte henne, 

ingen kunne hjelpe et ulykkelig ungt menneske som 

var kommet i en slik situasjon at hun ikke orket å 

leve lenger . 

9 - Sistemann setter sluttstrek.

Fru Marianne Lenstrup hadde ikke vært 

helt frisk i den senere tid. De meldingen kom om at de 

hadde funnet liket av det yngste barnet hennes, 

segnet hun om og måtte bæres i seng. De var redd 

for at hun skulle miste forstanden, sånn tedde hun 

seg. Dette grusomme slaget - i tillegg til alt det 

andre som hadde hendt i det siste - holdt på å 

knekke henne totalt. 

Lenstrup selv var også sammenbruddet nær, men 

han søkte av all kraft å bevare fatningen. Familiens 

ære og posisjon hadde fått de hardeste påkjenninger. 

Den ene skandalen avløste den andre. Folk korset 

seg. Syntes nok på sett og vis synd på disse men- 

neskene som vanskjebnen hadde rammet så brutalt,- 

men - men - hovmodet skulle kan hende knekkes. 

Hvis det lot seg knekke! 

Avisforetagendet måtte oppgis, det ble for stor 

belastning. Trykkeriet bar seg enda økonomisk, men

det var vel et tidsspørsmål når det måtte selges. 

Edmund var den eneste av sønnene som ennå var 

knyttet til farens bedrift, men han var jo ikke ut- 

lært boktrykker, og lot ellers ikke til å være noe ut- 

preget forretningstalent. Han likte fremdeles best 

å drive sin eiendommelige ridesport og ha minst mu- 

lig materielle bekymringer. Men de siste var det 

vanskelig å unngå, lot det til og han fikk ta sin del 

av byrdene. Til overmål, syntes han selv. 

Fanny ruget over sitt tapte teater-paradis og 

trakk seg tilbake fra all omgang med andre men- 

nesker så godt det gikk an. Hun ofret seg helt for 

litteraturen - især poesien og dramatikken, leste 

det meste av dagen og gjorde svært lite av seg. Men 

situasjonen tvang henne til aktivitet på den hjem- 

lige arena. Da moren ble sengeliggende måtte Fanny 

overta atskillig av ansvaret med husholdningen. Tje- 

nestepiken hadde de gudskjelov enda hos seg - hun 

hørte likesom med til inventaret, og ville vel følge 

familien til the bitter end. 

Ulrik var kommet tilbake til sitt gamle, dårlige 

miljø i hovedstaden og fristet et kummerlig tilvære 

der med sine kunstnervenner og svirebrødre. 

Ragnvald kjempet for sin frihet i sinnssykeasylet, 

men det var som å stange hodet mot murveggen. 

Var han ikke skrullet før, måtte han etterhånden 

bli det i samværet med de mange sinnssyke. Disse var 

blitt hans proselytter, for hvem han så ofte som mu- 

lig holdt sine prekener. Men han kunne så vanskelig 

tilgi dem som hadde satt denne innesperringen i 

scene, som så og si hadde forrådt ham. Det skadet 

hans gudsforhold ikke så lite. En kristen skulle ikke

hate noen - - Skjønt jo - han skulle hate sin far 

og sin mor sto det etsteds. Men det var visst ment 

annerledes - - Fredstanker skuiie han ha - - 

ikke tanker om hevn. Sine fiender skulle han el- 

ske - - Kanskje var det en mening med dette også! 

Her i galehuset skuiie han drive sin misjon. Som en 

martyr hadde han å samle fårene og gi dem ånde- 

lig føde! Måtte de bare suge honningen ti9 seg og 

bli fylt av saften! Måtte det han sadde ikke falle 

på steingrunn, men spire og gro i den karrige hjerte- 

jorden som ikke ble gjødslet og bearbeidet som den 

burde.

S tefan Lenstrup satt i den store ørelapp- 

stolen sin. Det var sent på kvelden. De andre i huset 

hadde alt lenge ligget i sengene sine. Sov gjorde de 

visst alle. Også hustruen var falt til ro for natten. 

Det var godt, for hun led eiiers fryktelig av søvn- 

løshet. Hele livslysten lot til å være forsvunnet etterat 

Magdalena forlot dem så brått - og på en slik 

måte. Herregud, han forsto så innerlig vel Mariannes 

reaksjon! Når han tenkte på familiens tragiske 

skjebne i sin alminnelighet, kunne han ha lyst til å 

følge datterens eksempel. Men det ville være for 

ansvarsløst å la de gjenlevende i stikken. Han fikk 

holde ut - søke å bevare fatningen både innenfor 

husets vegger og utad. Ikke minst det siste. Folk 

skulle ikke få se ham som en knekket mann! 

Men - akk - når han lot tankene dvele ved 

tiden siden han ble gift og til i dag - - Åtte barn 

hadde han satt inn i verden, og ingen av dem kunne 

vel strengt tatt henregnes til de «ordinære». Bare to 

av dem hadde giftet seg, og det ene ekteskapet var 

den rene karikatur og ble forholdsvis snart oppløst. 

Synd å måtte innrømme det, men den mest nor- 

male var Victor. Bare så uendelig bedrøvelig at han

skeiet ut på sin måte, gikk hen og ble anfører for de 

radikale elementene. Nå ville de sogar velge ham 

som stortingsmann, og så sterke var sosialistene at 

det slett ikke var utelukket. 

Victor var lykkelig gift, det sto ikke til å nekte, 

men foreløbig var ekteskapet barnløst. Skulle fa- 

milien ikke utslettes totalt, måtte en sette lit til 

doktoren og konen hans. 

Familien Zeder var vel en smule degenerert, 

tenkte Steffan der han satt i ørelappstolen, men den 

hypotesen fikk han ha for seg selv. Zederne ville ha 

tatt en slik påstand høyst unådig opp. 

Etter fem års ventetid kom barnet i doktorfa- 

milien. En gutt. Og så viste det seg at han var høyst 

unormal. Victor ante det like etter fødselen, for han 

agerte selv som jordmor, men han fikk seg ikke til 

å røpe det for konen sin. Hun skulle få leve noen 

lykkelige dager som mor - fullstendig uvitende om 

at hun hadde satt en idiot inn i verden. 

Senere på året ble Victor valgt som stortings- 

representant for kretsen. Stemmeltallet var større 

enn noen hadde regnet med. Nå skulle han få kjempe 

for sine ideer på høyeste plan. Men på samme tid var 

det kjedelig å måtte være så lenge vekke fra sin 

legepraksis. Mange ville savne ham, det visste han. 

Og inntektene kom til å bli atskillig mindre. Det fikk 

så være. Ønsket folket å ha ham som sin talsmann, 

skulle han gjøre sitt beste.

En av de første tingene Victor gjorde da 

han som stortingsrepresentant kom til hovedstaden, 

var å oppsøke Ulrik. Det var en trist affære. Han 

fant broren i en ynkelig forfatning. En fordrukken 

bohem uten oppgaver og eksistensgrunnlag. Noen 

fast bopel lot det ikke til han hadde, ambulerte visst 

rundt mellom svirebrødre og kvinner av laveste rang. 

Ingen oppdrift hadde han heller, ga donderen i alt. 

Victor var straks klar over at broren måtte kom- 

me over i et helt nytt miljø skulle det bli menneske 

av ham igjen. Et godt hjem for alkoholister ville 

være løsenet. Staten burde reise slike hjem. Det var 

en av de sakene han tok opp i Tinget. Og mange 

av representantene støttet ham, endog flere av hans 

politiske motstandere. 

Han fikk senere overtalt broren til å ta opphold 

på et gårdsbruk i Gudbrandsdalen, der en privatmann 

for betaling tok imot drikkfeldige som måtte iso- 

leres i den hensikt å få dem til å bli samfunnsnyttige 

borgere. 

Ulrik kunne imidlertid ikke finne seg til rette

under slik tvang. Han fikk en dag smuglet til seg 

en flaske brennevin og da gårdbrukeren i den anled- 

ning ga ham en real reprimande, tok han plutselig 

opp en kniv og kuttet seg i armen så blodet fosset. 

Ved snarrådig opptreden fra gårdbrukerens side 

ble livet også denne gang berget. Men pasienten 

måtte vekk øyeblikkelig. I mangel av et betryggende 

sted å anbringe ham, ble han foreløbig internert på 

et pleiehjem for sinnssyke. Det ville jo være risi- 

kabelt, mente man, å ha ham gående løs. 

Men straks Victor fikk underretning om over- 

flytningen sørget han for å få broren frigitt - mot 

å love å ta seg personlig av ham. Kunne han bare 

få komme i gang med sitt billedhoggeri og vekk fra 

den dårlige omgangen i hovedstaden, ville det kanskje 

ennå være et h%p. 

Da det kom fabrikkeier Rolwss6n for øre at 

kunstneren som skulle utføre den navnkundige park- 

skulpturen var stukket av, ble han fra seg av ra- 

seri. Der hadde han vært godtroende nok å gå med 

på boktrykker Lenstrups forslag om å gi dennes 

kunstnersønn oppdraget - og attpåkjøpet latt seg 

lure til å betale et ganske rundelig forskottsbeløp 

til den upålitelige knekten! Rolwssen mente å ha 

god grunn til å føle seg ført bak lyset og skammelig 

bedradd. Han hadde lest Lenstrup senior teksten 

ganske ettertrykkelig - om de var politiske parti- 

feller aldri så mye. Ville gjøre ham ansvarlig for 

det akonomiske tapet.

Nesten verre var forsinkelsen. Hele prosjektet 

var skjøvet ut i det blå. En ny kunstner måtte 

engasjeres. Og alt ville ta sk tid. Kanskje risikerte 

han ikke å få oppleve avdukingsfestlighetene på 

grunn av dette. Eva glede hadde han av festivi- 

tasen, musikken og alle lovtalene når han lå i sin 

grav? Det var så han kunne påføre seg magesår 

av bare gremmelse. 

Så kom brevet fra Victor Stortingsmann med fore- 

spørsel om oppdragsgiveren ville gi broren en ny 

sjanse, slik at han kunne få utføre skulpturen i et 

atelier i hovedstaden. Nå skulle det lykkes, turde 

han forsikre . 

Men Rolwss6n var ikke til å rokke. En annen 

billedhogger skulle få oppdraget. En som var til å 

stole på. Men den ærede stortingsmann kunne kan 

hende sørge for at det utbetalte forskott ble tilbake- 

betalt med renter og renters rente. Ellers ville det 

bli sendt anmeldelse til politiet. Mon ikke Lenstrup- 

familien allerede var tilstrekkelig kompromitert? 

Ville de kanskje ha en ny skandale publisert?

J o, familien var kompromitert tilstrekke- 

lig - det følte Stefan til overmål. Så da kravet om 

tilbakebetaling av forskottet kom, bestemte han seg 

for å gi etter. Skjønt han var fullt klar over at han 

rent juridisk sett ikke var ansvarlig for en myndig 

sønns gjeld. Men moralsk var han ansvarlig, og 

det var mer enn nok. Rolwssen skulle få pengene, 

det kunne han være forvisset om! 

Som stillingen var, hadde Lenstrup i den senere 

tid spekulert endel på å selge trykkeriet. Men noe 

måtte jo han og resten av familien leve av. Så salg 

kunne foreløbig ikke komme på tale. Det ble til at 

han i stedet solgte byeiendommen og flyttet ut til 

landstedet sammen med den syke hustruen og de 

to hjemmeværende barna, Fanny og Edmund. Der- 

ved fikk han frigitt endel kapital, som blant annet 

gjorde det mulig å tilbakebetale den summen Rolws- 

sen påsto han var blitt lurt for. 

Hovedhuset på landstedet var så solid bygget 

at det også kunne nyttes som vinterbolig. Edmund 

hadde for lenge siden anskaffet seg sin egen ride-

hest, da samarbeidet med vognmannen ikke gikk i 

det lange løp, og den fikk nå morgen og kveld trekke 

kalesjevognen til og fra byen. Var det snø, bruktes 

sleden. Veien var ikke lenger enn at det lot seg gjøre 

å spasere att og fram, men det var jo både tids- 

besparende og mere behagelig å kjøre, så den luks- 

usen fikk de unne seg. Snart ville nok automobilen 

avløse hesten som trekkdyr, slik tendensen var i 

utlandet, men det ble neppe dem forunt å bli eier 

av en så hypermoderne innretning, som det vel ellers 

ikke var så liketil å manøvrere uten grundig maskin- 

tekniske erfaringer. 

En annen økonomisk belastning var Ragnvald, 

som fortsatt ble holdt innesperret i sinnssykeasylet. 

Det offentlige dekket nok en del av utgiftene, men 

faren - som de formodet var velsituert - fikk sta- 

dig høflige anmodninger om støtte. Pasienten skulle 

jo også ha sine lommepenger. Disse takket han for 

i omstendelige ordelag. Håndskriften var ellers så 

gnidret at mottakerne bare tydet endel av innholdet. 

«Takker og kvitterer for det tilsendte beløp,» 

skrev han. «Det stiller seg, som det synes, vanskelig 

å komme til sin rett i pengeveien, og med hensyn 

til å forlate asylet, hvor meget enn øvrigheten her 

på stedet måtte være kjent med at jeg som gude- 

sønn er omtalt og potrettert i verdensbladet «Times». 

De er nemlig ikke mer fintfølende her enn at de fort- 

satt beholder meg - fullstendig neglisjerende min 

høye byrd». 

Eller han kunne bli indignert på broren, Edmund, 

når denne ikke brukte riktig tittel. 

«Med hvilken rett tiliater De (så forarget var 


han at han ikke våi4.e bxae du-fomen) å skrive 

mitt navn annerledes e m jeg selv undertegner meg 

og allerede år 90 i forrige århundre i et engelsk 

leksikon, som jeg har i min besittelse, skrev det! 

Den kjeltrlngsstrek har De å korrigere hurtigst mu- 

lig! At jeg er den jeg er, kan jeg bevise. De skal la 

løgnen vaere ! B 

Bitter var han der han satt i sitt ufrivillige 

fangenskap. Men skrivemåten overbeviste foreldre 

og søsken at de ikke hadde tatt fell da de fikk ham 

isolert i asylet. Det var jo aaltid en trøst. Men en 

meger sådan. 

Juletider samme året de var flyttet til land- 

stedet «Hagepryd» darde Marianne Eenstrup. Det var 

å anta at all motgangen i den siste tiden hadde 

knekket henne faxllstendig. 

Victor fikk permisjon fra Stortinget noen dager 

for å delta i gravferden. Han gjorde hva han kunne 

for å få Ulrik med seg, men det nyttet ikke - brorer 

var urokkelig, ville ikke under noen omstendighet 

tilbake til fødebyen - fikk sørge alene der han var. . 

Sørgingen for hans vedkommende foregikk på 

den lettvinte måten at han gikk hen og drakk seg 

overstadig beruset. Og like etter at restene av £a.. 

milien i Lindsund var kommet hjem fra gravlunden 

kom det telegram fra Kristiania om at også Ulrilr 

var vandret bort. Ved et ulykkestilfelle, sto det. 

Victor var ikke å tvil om hvordan det hadde gått 

for seg. Denne gangen hadde armingen klart å gjen-

nomf'øre det som tidligere var blitt avverget. Med 

en åpen pulsåre og en kropp gjennomsyret av alko- 

hol hadde han slått følge med sin mor - inn i 

dødsskyggens dal. 

Makabert! Snakk om makabert! 

-- De hadde så tenke - -

PUNKTUM FINALE 

o mer jeg tenker på det, jo klarere står 

det for meg at aldri i livet ville jeg ha vært i stand 

til å skrive min families memoarer. Ikke egentlig på 

grunn av manglende dikteriske evner og anlegg, 

men mest fordi jeg synes det ville være for ufint å 

grafse i slik elendighet. Skulle memoarene trykkes 

og utgis kunne enkelte av leserne mislike det - 

de ville sitte der med et brennende ønske om i det 

minste å få servert noen spredte solstreif. Dessuten 

risikerte jeg kanskje å bli beskyldt for å ha en liv- 

ligere fantasi enn tilrådelig. Men jamen har jeg fått 

opplevd at virkeligheten kan være mer utrolig og 

dramatisk enn en skribent er i stand til å klore ned 

på noen papirark og en forlegger presentere almen- 

heten i romanform. 

Nå er altså manuskripet gjort ferdig - etter 

det jeg skjønner i to eksemplarer, hvorav det ene er 

kommet i min besittelse. Ganske eiendommelig får 

en si å se seg selv og sine nærmeste avslørt på en 

slik måte. Klokest ville det vel være å sette en stopper 

for at det blir laget en bok av dette. Men skitt, la

gå, sier jeg bare. Mer tertefin er jeg ikke når det 

kommer til stykket, enn at jeg lar det hele passere 

upåtalt. Dog setter jeg som vilkb at intet skal 

trykkes før jeg er død og totalt utslettet. Da kan 

det gjerne være på sin plass å la folk få den utiI- 

slørte sannhet å vite. Det kan muligens endog vaure 

et aldri så lite plaster på såret for dem som synes at 

de har hatt mye motgang i livet. Noen har det alltid 

verre! Utrolig nok har det selv for meg vært litt 

av et slagord. Og iblant muligens en ussel trøst. 

Men - men - det mangler enn% noe. 

Nedskriveren av memoarene har visst blitt hita 

lei av å utdype tragedien ytterligere, Han har funnet 

det hele for makabert, for å bruke hans egne ord. 

Så har han sluttet av med bror Ulriks selvmord på 

mors gravferdsdag. Som om alt dermed var fortalt. 

Nei, er det sagt A, bør det i sannhetens navn også 

sies B. Det skal jeg, som den lengstlevende, sørge 

for. Om det enn blir noe sammentrengt og pro-- 

saisk - - 

Forøvrig er jeg så pass lunefull av gemytt, at 

det slett ikke er usannsynlig at jeg - når jeg rett 

får besinnet meg - finner på ett eller annet fiks- 

fakseri som kan hindre at det blir utgitt noen bok. 

Men foreløbig er jeg altså litt i villrede hva det an- 

går, og derfor lar jeg beretningen fortsette inntil 

det behager meg å sette det aller siste punktum.

E? ar levde tolv - tretten år lenger enn 

mor. Trykkeriet drev han nesten like til det siste. 

Men han oppnådde til slutt å få det solgt for en 

ganske akseptabel sum. Jeg skulle etter avtalen med 

de nye eierne fortsette som forrretningsfører, eller 

bokholder som tittelen ble endret til. Men jeg levde 

hele tiden i håpet om å bli løst fra disse trivielle 

plikter og få nyte livet i frihet og uavhengighet. 

En dagdrøm jeg alltid bar på, men som aldri ble 

til virkelighet. Er det rart at jeg er bitter? 

Omtrent samtidig med far døde også onkel Mar- 

tell. Han led noe aldeles forferdelig på slutten - 

hadde kreft i strupehodet. Hvor det stinket av ånden 

hans, jeg glemmer det aldri. Stakkars mann, han 

kunne ikke få i seg annet enn flytende føde den siste 

tiden. Mistet også stemmen. Seigpintes til døde 

gjorde han. 

Vi lenstruper arvet en slump penger etter ham. 

Til å begynne med nektet Victor %, ta imot sin andel. 

Blodpenger kalte fanatikeren profiten av brennevins- 

handelen. Men så ombestemte han seg i siste liten.

Det vil si at han lot ikke arvebel~pet gå i sin egen 

lomme, men opprettet et fond til fordel for familier 

som led nød fordi forsørgeren lå under for alkoholmisbruk. 

eskyttelse og gitt ham de beste framtidsmulig- 

hetene. Men han bærer ikke Lenstrup-navnet og kan 

naturligvis ikke regnes som en vanlig «kjødelig æt- 

ling». Følgelig har jeg mine ord i behold når jeg 

kaller meg den absolutt siste mohikaner, og betrakter 

slekten som totalt utdødd når min aske er strødd 

på det stedet jeg har anvist i testamentet. 

Victor tok på ny for alvor fatt på sin legeprak- 

sis. Han sparte seg ikke. Dertil kom alt forenings- 

arbeidet. I arbeidersamfunnet, i samvirkelaget, i 

avholdsforeningen, i helseorganisasjoner - ja, jeg 

vet ikke alt hva han drev på med. Mannen måtte jo 

slite seg fullstendig ut på det viset. Men han yndet 

å sitere en eller annen avholdsforkjempers motto: 

«Det er bedre at et redskap slites ut, enn at det 

ruster vekk.» Og plutselig en dag seg han sammen. 

Hjertet streiket. Sikkert på grunn av overanstreng- 

else. Den gravferden var noe for seg selv. Kjempe- 

tilslutning. Arbeidere og totalister møtte i store 

skarer med sine floromvundne faner. Sorgen var stor 

og oppriktig i vide kretser. Selv om jeg ikke delte min 

brors syn på politikk og sosiale problemer, må jeg 

innrømme at han var en ildsjel. Han ikke bare brente 

for sine ideer og holdt svulmende taler, men han 

gikk inn for dem i praktisk handling. Liv og lære 

fulgtes hånd i hånd der i gården. Og derfor del- 

tok jeg oppriktig i sorgen over hans hastige og alt- 

for tidlige bortgang.

Så var det smertensbarnet Ragnvald. Hans lag- 

nad er det sårt å tenke på. Meget mulig at han ikke 

var så gal som de ville ha det til. Men «original» 

var han i hvertfall. Ulik folk flest. Og ettersom tiden 

gikk er det heller ikke tvil om at han hadde en skrue 

løs. De brevene han sendte fra asylet levnet ikke en 

sjanse til å tvile på det. Vi, hans naermeste, sendte 

helt til det siste penger til ham. Men en dag skrev 

overlegen til oss: 

«Herr Ragnvald Lenstrup er blitt en meget van- 

skelig herre med hensyn til forståelese av regle- 

ment og hva der tjener til hans beste. Man kan jo 

ikke overlate ham alle disse penger han får, han har 

jo intet pengeskap og intet låsbart gjemme og er nå 

heller ikke lenger i slik legemlig stand at han kan 

disponere eller rettere sagt bruke pengene selv. 

Han har vært noe mere skrøpelig tilbens i det 

siste år, og siden han en gang holdt på å falle ned 

trappen til annen etasje, har han vært på sitt værelse, 

der han også spiser. Han er oppe hver dag, sitter og 

utarbeider sine profetier, mener at han er Gud. Han 

snakker aldri om sin familie, alle hans tanker kretser 

om hans verdighet som Gud. Han er legemlig gått 

nedover som følge av stigende alder, men sjelelig 

omtrent uforandret.% 

Et år senere kom det telegram om at nå var 

Ragnvald død. I brevet som fulgte meddelte over- 

legen hvilken dag kisten kom - den skulle i all 

stillhet settes ned i familiegravstedet. 

«Dødsårsaken var aldersdomsvakhet. Han var jo 

blitt tiltakende slapp i de siste måneder, men har 

vært oppe inntil to dager før han døde. Han har dog

kun sittet i sin stol, og kme ikke gå uten støtte, 

hadde også meget vanskelig for å.. snakke, det ble 

bare en utydelig mumling som var helt uforstaelig. 

En har dog hatt inntrykk av at han ikke har haet 

noen slags smerter, sovnet helt stille og fredelig inn».

Fanny og jeg tilbrakte noen år sammen 

på landstedet, som altså hadde vært vår helårsbolig 

i lange tider. Vi arvet jo endel penger etter foreldrene 

og onkel Martell, så selv om ingen av oss hadde noen 

arbeidsinntekter klarte vi oss forholdsvis bra øko- 

nomisk. Min store drøm om å få komme ut i verden 

ble dessverre ikke til virkelighet. Jeg kunne ikke godt 

forlate min kjære søster, som var helt avhengig av 

meg. Hun var bitter til sinns og ville helst ikke ha 

omgang med andre mennesker. Det at hun ikke fikk 

følge sitt kall og bli den Thalias datter hun var skapt 

til å være, kom hun ikke over. Aviskritikkene fra de- 

buten oppbevarte hun pietetsfullt, leste dem om og 

om igjen. Det var ikke til å begripe at en med slik 

glimrende omtale i pressen skulle bli nødt til å gi 

opp straks etter at hun så lovende var begynt. Hun 

var nok for sart og for lite robust til å ta opp kampen, 

og for stolt til å krype på sine knær. 

Sjelden berørte hun temaet overfor meg, men jeg 

leste hennes tanker og forsto inderlig vel hennes 

kjensler.

Sin kjærlighet ofret hun på dyrene. Småfuglene 

især. Men også kattepusen fikk leve det rene sla- 

raffenliv under hennes ømme varetekt. Min ride- 

hest sto også under Fannys beskyttelse. Edelt var 

hennes sinn og fin hennes livsvandel. Hun ble aldri 

noe lysende navn på scenekunstens firmament, men 

at teateret gikk glipp av en talentfull kunstner er 

jeg helt overbevist om. 

Det er bare to år siden Fanny avsluttet sin gjeste- 

opptreden på livets arena. For meg var det så uende- 

lig sårt. Vi hadde levd så lenge sammen, vi to ugifte 

søsken, at jeg ikke klarte å bo på «Hagepryd» da 

hun ikke lenger var til. Søkte meg derfor inn på 

aldersheimen «Klippens Grunn», det mest moderne 

av våre anstalter for gamle. Landeiendommen solgte 

jeg og pengene den innbrakte skal nå bidra til å 

gjøre livskvelden lys og trivelig - det er jo den van- 

lige ordklisjben. Om det for meg fortoner seg slik, 

skal være usagt. Jeg har det jo uhorvelig godt i 

matveien, trenger ikke syte for noen verdens ting. 

Klær og værelse blir vasket og holdt i orden. Ingen 

lumske basiller skal få sjanse til å leve bong der 

i gården. Vil jeg ha åndelig føde, er også den innen 

rekkevidde. Tenker her på prester og klokkere som 

holder vakre oppbyggelser og damer med misjons- 

dulter som synger og spiller på orgel og gitarer. Jeg 

kan bare sitte i ro og mak og vente på at levetiden 

skal ebbe ut også for meg - den siste mohikaner. 

Når så den delen av mitt testamente som angår 

askestrøingen er fullbyrdet, vil det ikke lenger bli 

noe makabert å berette om min familie.

Blir mitt ønske derimot ikke oppfylt til punkt 

og prikke, må det være klart for rette vedkommende 

at da vil jeg spøke. Mitt gjenferd vil være p% farten 

i tide og utide - helst det siste - og gjøre tilværet 

bråket for de ulydige. Det vil i sannhet være ma- 

kabert - for dem!

Det tør kanskje vcere på sin plass 

å fortelle at Edmund Lenstrup døde 

stille og fredfullt i sykestuen på ~Klip- 

pens Grunn. for ni år siden og ble 

kremert seks dager etter. 

Asken fikk sin endelige plass i 

familiegravstedet og ble aldeles ikke 

anvendt på den respektløse måten 

som testamentet tydelig anviste - 

noe som vel neppe hadde vært i over- 

ensstemmelse med gjeldende for- 

skrifter far behandling av livløse men- 

neskekropper. 

Ingen uhyggelig ettervirkning er 

siden blitt registrert av de ansvarlige, 

så spøkeritrusselen kan nok ikke ha 

vært så alvorlig ment! 

Det tjener ellers den gamle luri- 

faksen til ære at testamentet inneholdt 

en pasus om at de slantene han etter- 

lot seg skulle tilfalle Victors pleie- 

sønn, som forlengst er voksen og 

driver et lite symaskinreparasjons- 

verksted. 

Noen malerier og antikke gjen- 

stander havnet i magasinet på byens 

museum. 

Så var det hele ikke mer.

To repriser.pdf

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?