Forside 167 (Page 1) - Gateavisa

Det kan kanskje være vanskelig
å forestille seg her hjemme,
men i Italia har kommunister,
anarkister, ravere, pønkere,
hackere og kunstnere tatt i
besittelse enorme forlatte
fabrikkbygninger, militære fort,
stengte skoler og kirker, og forvandlet
disse til kinoer, kon-
Italias ca. 150 fristeder ligger spredt
og til tider bortgjemt over hele landet,
og styres etter en grunleggende
filosofi: Alt er lov. De er fristeder
hvor folk uten myndighetenes innblandelse
kan hengi seg til det de
selv vil. En sterk kontrast til den
overreguleringa som er vanlig ved
de fleste norske sosiale samlingsplasser.
Enkelte steder er utsmykket
med de mest utrolige kunstverk,
mens andre sørger for husrom og
hjelp til nye immigranter. For mange
unge, spesielt i små og mellomstore
byer, er de autonome soner det eneste
alternativ til overprisa diskotek og
strømlinjeforma underholdningstilbud.
“Disse fristedene er ment å være
åpne for enhver uttrykksform,” sier
Andrea Borgioli, en universitetstudent
fra Bologna. “Dersom jeg
skulle ha utstilling et annet sted
måtte jeg hatt masse penger, men i
stedet kan jeg gå til et av disse stedene
og stille ut gratis, og enhver
kan komme dit og utøve hvilken som
helst kunstart de måtte ønske.”
“Innenfor er det lov til å ruse
seg, men ikke å selge,” sier Borgioli
og hevder at “dette ikke er på grunn
av politiet eller for husets sikkerhet,
men av idealistiske grunner – man
ønsker ikke at noen skal tjene på å
pushe dop og utnytte andre folk.”
Fristedbevegelsen skal stort sett
ha blitt gitt sin form av kommunister,
hvilket i Italia er et relativt vidt
politisk begrep. Mens Milano har
rundt 19 aktive fristeder og Roma
nærmere 27, eksisterer det også lignende
frisoner i byer som Verona,
Bergamo, Arezzo, Alessandria
Ravenn og Asti. Bevegelsen ble født
i 1975, da en gruppe radikale kommunister
tok seg inn i en forfallen
bygning i Milano og rensket opp stedet
før de utstedte et manifest.
Nabolaget manglet både barnehage
og førskole, bibliotek, yrkesskole,
legesenter og lokaler for møter og
konserter. Okkupantene inviterte bymyndighetene
og borgerne til stedet
som de hadde døpt Leoncavallo. Og
etter en stund åpnet de blandt annet
et snekkerverksted, en syskole og et
teater. Senteret – som er Italias mest
berømte – har blitt tvunget til å
stenge og skifte lokale flere ganger.
Men i dag er det en gigantisk,
grafittidekket bygning som inneholder
et konsertlokale, et diskotek,
skateboard-rampe, flere barer og et
senter som hjelper immigranter.
Huset drives i dag etter sigende av
hip-hopere.
På grunn av sine røtter er fristedene
drevet non-profit. Dette
betyr at mesteparten av inntektene
blir brukt til å betale stedenes marginale
utgifter, eller til å hjelpe aktivister
som har blitt fengslet.
Selv om de som regel blir tolerert,
er fristedene teknisk sett illegale.
Derfor ligger de ofte i utkantene
av de store byene og er ikke alltid
like enkle å finne.
I fjor vinter tilbrakte Adam Bregman
mange timer både i bil og til fots i et
forsøk på å finne noen av disse fristedene.
En kveld i Firenze sirklet han
rundt i Parco delle Cascine, en stor
park som var befolket av brasilianske
prostituerte transvestitter, på
leting etter “L’Indiano”. Men stedet,
som skal være ankerpunktet for den
lokale techno-house scenen, var ikke
å oppdrive.
#167
sert-scener, pøbber, squats og
kunstgallerier. Og slett ingen
falleferdige høl; tvertimot er
Italias autonome soner blandt
landets viktigste kulturelle
institusjoner. Den franske avisen
Le Monde har sågar karakterisert
stedene som “Italias
kulturelle juveler”.
Italias kulturelle undergrunn
holder stand Fritt
I Genoa trasket han gjennom
halve byen, bare for å oppdage at
målet, “Zapata”, lå på toppen av et
berg og var umulig å nå til fots. Og
på en særdeles dårlig kveld i Turin
da han endelig nådde “Prinz Eugen”,
som skal være kjent for å utgi gode
bøker, slo okkupantene av lysene og
lot som om de ikke var hjemme.
På den andre enden av byen,
ved “Asilo Occupato”, ble han møtte
av en fransk bartemann og to hanekammer.
Bartemannen fortalte
Bregman at han kunne komme tilbake
neste dag og kanskje få snakke
med noen av folka som bodde der,
men at det ikke var særlig sannsynlig
at noen gadd å preike med en journalist.
Inntrykket er i det hele tatt at
squattere i Turin generelt sett ikke
digger journalister. Men neste dag
satte han seg likevel på en trikk til
det kjente anarkistiske fristedet
“El Paso”, som har holdt til i en villa
fra 1800-tallet de siste tolv åra. En
smule nervøs for å banke på døra
etter sine tidligere erfaringer i Turin,
hang han en stund i bakgården sammen
med et 20 fot høyt metallmonster,
lagd av eksospotter og
scooterdeler. Snart dukket det opp en
ung kvinne i døråpningen som inviterte
Bregman inn. Der møtte han
en fyr som
kunne en
smule engelsk,
og ble
3
oversatt etter en artikkel av
Adam Bregman (LA Times)
gitt en rundtur i huset. Interiøret var
fantastisk, det fantes en håndlaget
peis av metall, en konsertsal og et
loft med biljardbord og en infoshop,
stappa med anarkistisk propaganda,
plater, videoer og pornoblader.
Badet ved baren var et mesterverk,
det hadde utrolige lamper laget av
jernrør og en vask hugget ut i stein.
Ute var det en hage med hjemmelaget
huske, og foran huset var det
dynger med skrapmetall, gamle skilt
og 50 massive tredører.
I Lucca, en hyggelig Toscansk
by bak ruvende middelaldermurer,
besøkte Bergman det nylig åpnede
“Ex-Safill” som holdt til i en nedlagt
aluminiumsfabrikk. Stedet ble drevet
av en gruppe unge radikalere
som hadde blitt kastet ut av tre andre
lokaler i løpet av få måneder.
Hovedaktivitetene her besto i seminarer
om velkjente emner som
Chiapas, Kurdistan, palestinerne,
WTO og Mumia Abu-Jamal, i tillegg
til å arrangere rave- og reggaekonserter
som kunne dra opptil 500
folk.
Lorenzo Costa, en literaturstudent
fra landsbygda utenfor Sienna, har
brukt mye av de siste årene innenfor
fristedbevegelsen i Bologna. “Når vi
ønsker å starte et fristed ser vi etter
steder som ikke er i bruk, og gjerne
er eid av byen,” sier han. “De første
månedene overnatter vi på stedet,
siden man aldri vet om politiet kommer
for å hive oss ut.” Han forteller
om en gang da de okkuperte et gammelt
kloster som hadde stått tomt i
12 år. En fyr løp rundt til lokale
radiostasjoner og leste opp et skriv
som forklarte hvorfor stedet hadde
blitt okkupert og inviterte folk til å
komme. Etter noen få timer hadde
gruppen økt til rundt 200 individer.
“Dette var en fin tid da vi var en ekte
bevegelse her, men det falt fra hverandre
på grunn av problemer med
politiet og splittelse mellom forskjellige
grupperinger i byen,” forteller
Costa. Og han fortsetter,
Fortsetter side 26