magasinet plot – hvite menn kan ikke løpe

More documents

Recommendations

Info

Laktatnivået til Sindre etter 21 kilometer i motbakke er bittelitt høyere enn sist. kenyanere flytter utenlands og løper for andre nasjoner. Kenyanerne er blitt så suverene at de er i ferd med å gjøre det vanskelig for seg selv. Det er lite spennende for vestlige å se toppløpere i aksjon på tartan, med mindre en har spesielle interesser i å studere perfekte løpesett og stegavvikling. Uan- sett om det er snakk om to runder eller tjuefem: På banen løper et tusenben med bambustynne, mørke ben som beveger seg i takt, før en eller annen smel- ler til mot slutten og parkerer resten. I mål er det nesten uten unntak en kenyaner som hever armene i været. Dominansen er så stor at sponsorene har rømt friidrettsbanen, og på få år har premieutbe- talingene stupt. De største mesterskapene, OL og VM, er i ferd med å bli rene kenyanske mesterskap. Eller enda mer lokalt. Det er bare én kenyansk stamme som utmerker seg. Kalenjin, også kalt den løpende stammen, holder til i og ved Riftdalen i det vestlige Kenya. Tre av fire løpere på det kenyanske landslaget kommer fra området Sindre og Son- dre jevnlig reiser til for kanskje å få en flik av sannheten med seg hjem. Men det kenyanske løpe- underet er enda mer spesifikt enn som så. Nandi- ene, som er en undergruppe i kalenjin–folket, er de aller, aller beste. Hvordan er det mulig at nandiene, som kun tel- ler rundt en halv million hoder, har skapt den ene toppløperen etter den andre? Vanlige forklaringer er at kalenjin–stammen og nandiene har genetiske fordeler. Muskelfibrene er som skapt for løping. Nandiene var opprinnelig nomader, dyrket jorda og var kjent for kvegtyve- rier. På sine raid kunne en gjeng, gjerne tretti–førti mann, løpe så mye som 150 kilometer i løpet av en natt for å få has på en dyreflokk. Denne seige løpin- gen må ha satt varige merker i genetikken, heter APRIL / MAI 2011 – MAGASINET PLOT det. Andre mener det å vokse opp to tusen meter over havet gir et evig forsprang, atter andre at kostholdet er hemmeligheten. De fleste snurper likevel alle teoriene sammen i en sekk og forsegler hemmeligheten med anta- gelser. Det bare er slik, liksom. Løping er for de svarte. FOR RUNDT HUNDRE år siden var det finnene som var genetisk predestinert til å løpe fra alle. Paavo Nurmi (1897– 1973) var det reneste naturfenomen. Den tyske journalisten Jack Schumacher skrev: «Løping er i blodet til hver finne (…) Nurmi og hans likesinnede er som dyr i skogen. De begynte å løpe fordi det var en dyp trang, fordi et særpreg, drømmeaktig landskap lokket dem med sine fortryl- lende mysterier.» Nurmi regnes fremdeles som en av tidenes største langdistanseløperne. Men skyldtes suksessen gener, eller oppfinn- somme treningsmetoder? I 1920 skal Nurmi ha løpt etter toget fra hjembyen Turku til Littois i drag på to kilometer om gangen, mens han tviholdt med venstre- hånden på siste vogn og løp for harde livet. Finsk som Nurmi var, ga han aldri intervjuer, noe som ga grobunn for myter. Om naturbarna, villmennene, det dyriske. Sannheten var at finnene trente hardest og mest systematisk. Lange, daglige gåturer, gjerne opptil 25 kilometer, i tillegg til løping i høy hastighet. Fram til 1940 var våre naboer i øst uslåelige. De satte 70 verdensrekorder til sammen. Og så kom svenskene – og plutselig fantes det nye supermenn. Svenskene innførte fartsleken, et begrep som i dag er i blodet hos de fleste løpere. Under en fartslek løpes det etter terrenget, dags- form og behag. Det kan gå kjapt i en oppoverbakke, roligere i nedoverbakke – en form for intervalltre- ning, men med mer vekt på mengde. Svenskene innførte dessuten en raritet. Da Gunder Hägg (1918–2004) avtjente verneplikten i gudsforlatte Norrbotten ved Finlandsgrensen, plottet han seg ut en løype på fem kilometer og løp rett inn i skogen; over myrer, koller, opp en bakke, ned en bakke, over en elv – ofte med snø opp til buken. Fartslek og snøpulsing ga resultater: På fire år satte Hägg femten verdensrekorder. Parallelt med den finske storhetstiden startet tyskerne på slutten av 1930–tallet med intervall- trening. De mente pulsen måtte være mellom 170 og 180 slag under dragene og synke ned til 120–130 slag i pausene. Distansene var fra to hundre til åtte hundre meter eller mer, og pausene var korte, gjerne på ett eller to minutt, alltid i gange eller Det er viktig å fylle på med væske i varmen. rolig jogg. Emil Zapotek (1922–2000), også kalt «Det menneskelige lokomotiv», regnes for å være intervallenes mester. Han trente så hardt at han mente konkurranser bare var blåbær i forhold. En treningsform han sverget til, var å holde pusten så lenge han kunne, mens han gikk igjennom en pop- pelallé i nærheten av der han bodde. Til slutt greide han å holde pusten til siste tre var passert, og seg- net besvimt om. Kollapsen må ha hatt en varig effekt. I en peri- ode på nesten fire år vant Zapotek alle 72 løp han stilte opp på; fem– og titusenmeter, og ble kåret til verdens beste idrettsutøver i 1949,1950 og 1951. Under Helsinki–OL i 1950 tok han tre gull; på fem- tusen, titusen og maraton, noe ingen andre har gjort verken før eller siden. Intervallprinsippet ble forkastet, og i stedet ble det lagt stor vekt på mengdetrening og løping uten 85 84
pauser, da New Zealand og Australia ble de nye supermannprodusentene. Ron Clarke (1937– ), satte atten verdensrekorder på 1960–tallet ved å løpe i front uten hare. Clarke var sin egen trener, og la ofte ut på harde og lange turer, opp mot 25–35 kilometer om dagen. Først en rolig tur på fem til åtte kilometer om morgenen, så ei halvhard mil midt på dagen, før han avsluttet med en økt på et par mil om kvel- den, gjerne i enda høyere tempo. Han løp opptil 250 kilometer i uka, og da han fikk spørsmål om han ikke var stiv i bena, skal han ha sagt: «Det er jeg da alltid. Er du ikke det, trener du ikke nok.» Likevel har få hatt så stor betydning for kondisjonstreningen som treneren Arthur Lydiard (1917–2004) fra New Zea- land. Hans løpere tok gull i alle distanser fra åtte hundre meter til maraton, på samme vis som kenyanerne gjør i dag. Alle som driver seriøst med kondisjonsidrett i dag, følger mer eller mindre Lydiards oppskrift ved å dele sesongen inn i ulike faser. Først maratondelen, stort sett halvhard langkjøring i opptil tretti kilometer per økt – selve grunnmuren. Det spiller ingen rolle hvor fint man innreder rommene hvis huset raser sammen. I neste fase; løp i oppoverbakker minst fire gan- ger i uka. Lydiards løpere spratt oppover med lange, kraftige steg i to–tre hundre meter for å styrke bena. Når våren kom, ble løperne sluppet ut på friidrettsbanen for intervaller i konkurransefart på distanser mellom to og fire hundre meter. Og når konkurransene tok til, ga de jernet når de måtte, men løp ellers svært rolig slik at de kunne flyte på overskuddet. De vant alt og virket uslåelige. Det var kanskje noe med britiske gener sør for Ekvator? Og finske gener? Eller svenske? Men så trippet gjetergutten Abebe Bikila (1932–1973) fra Etiopia barbent fram til startstre- ken på maratondistansen under OL i Roma i 1960. Da han løp i mål to timer, femten minutter og seks- ten sekunder senere, med hele verden som vitne i tidenes første tv–sendte OL, var den afrikanske løperrevolusjonen igang. Ting tyder med andre ord på at genetikk alene ikke kan forklare hvorfor kenyanerne er best. Har Sindre og Sondre likevel en sjanse? Danske Henrik B. Larsen ved Copenhagen Muscle Research Centre har forsket på hvorfor kenyanerne er så gode. I 2002 gjorde han forsøk på kenyanske og danske toppløpere og sammenlignet funnene med utrente kenyanske og danske gutter. Så lot han de utrente guttene gjennomgå et tolv ukers identisk trenings- program for å se om det var forskjeller. APRIL / MAI 2011 – MAGASINET PLOT Kenyanerne holder en stor andel av treningsmengden tett opptil maksimalt oksygenopptak. Larsen punkterte myten om at musklene til kenyanske løpere er spesialdesignet for lange løp. Muskelfibrene viste seg å være så å si de samme hos danske toppløpere. Kenyanernes oksygenopptak var heller ikke bedre enn konkurrentenes. Det var først da Larsen sendte guttene ut på et fem kilometers testløp at forskjellene åpenbarte seg. Kenyanske gutter løp betydelig raskere enn de danske, selv om de peste og tok i like mye. Larsen begynte å bruke øynene og så lyset. Kenyanerne hadde en betydelig bedre løpsøko- nomi. Nandi–guttene var i snitt fem centimeter kortere og veide tolv kilo mindre enn de danske guttene. Selv om kenyanerne var betydelig lavere, hadde de i snitt to centimeter lengre lårben og én centimeter lengre leggmuskel. Spinklere og lengre lemmer gjør løpingen enklere. Det krever rett og slett mindre energi for en kenyaner å løpe. Man trenger ikke være en vitenskapsmann for å se at jo lettere og tynnere en løper er, jo kjappere 87 86
Page 1 and 2: HVITE MENN KAN IKKE LØPE NORGES ST
Page 3 and 4: Verdens beste langdistanseløpere k
Page 5 and 6: HVIS DU LØPER MARATON PÅ UNDER TO
Page 7: For rundt hundre år siden var det
Page 11 and 12: DEN IDEELLE FORMEN PÅ LEGGEN TIL E
Page 13 and 14: Noen har krøpet inn på rommene fo
Page 15 and 16: trening. Jeg er ikke så opptatt av

magasinet plot – hvite menn kan ikke løpe

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?