magasinet plot – hvite menn kan ikke løpe

More documents

Recommendations

Info

Kenyanske løpere trener stort sett i tre økter hver dag. Mellom øktene gjelder det å gjøre så lite som mulig. jeg fikk tre tusen kroner hvis jeg vant, to for sølv og tusen for bronse. For å få inn noen ekstra slanter kjøper han av og til premier jeg vinner, sist en puls- klokke. Han fikk en grei pris, sier Sindre. Det er ikke fett for Sondre heller. Hans eneste private sponsor, en vannleverandør, har trukket seg. Men de har nok til å løpe og hamstre det som trengs. På et brunt bord ved et slitt speil står en boks jerntabeletter, c–vitaminer, Enervit–drikke – dehydrert juice, mineralsalter, magnesium og kalium; særlig gunstig for å motvirke krampe. En svær bombe med proteinpulver tar nesten like mye plass som ernsynet. Innerst i en krok er medbrakt leverpostei og makrell i tomat stablet i høyden. Noen overmodne bananer er slengt oppå et tomt askebeger. Sondre har tatt med Tempur–pute hjemmefra. – Jern kan en aldri få nok av. Er det ikke sånn da, spør Sindre henvendt til Sondre. Sondre svarer ikke, han pimper vann fra en tiliters-dunk. – Jeg har forstått det sånn at i høyden produ- seres det store mengder røde blodlegemer, og at vi derfor har et naturlig høyt forbruk, fortsetter Sin- dre. – Vi puster mye mer i høyden, sier Sondre mellom slurkene. – Proteinpulver? – For raskere restitusjon, for eksempel når vi løper opp Riftdalen én gang i uka. Vi starter i bun- nen av dalen og løper oppover i tjueén kilometer. Er helt dau etterpå, sier Sindre. Det er noe veldig norsk over guttene her de sitter, litt fortapt, i Kenya. Kunne ikke disse to ner- dene heller ha spilt baseball eller sittet i kantina med andre studenter og slarvet? Gått på fylla i APRIL / MAI 2011 – MAGASINET PLOT helgene, tatt en øl selv på en torsdag og kanskje hatt tid til damer? Spist potetgull, en pizza i ny og ne? I stedet ramser de opp kenyanske løpernavn og kan deres personlige rekorder på rams. – Jeg prøver å bli så seriøs som mulig. Planleg- ger alltid dagen ut fra trening og legger meg tidlig, slike ting. Men det er mer ekstremt her i Kenya, sier Sondre. Det eksistensielle spørsmålet trenger seg på. Hvor bra kan de bli? Hvor fort kan en hvit mann løpe? Spørs- målet gnager dem, hele tiden. – Det er litt vanskelig å svare på. Forklaringen på at kenyanerne løper raskere, er ikke bare at de er mørke og har tynnere legger. En vet aldri, men blir jeg blant de ti beste, er det en kjempeprestasjon. Ellers blir alt bare nederlag, sier Sondre og setter seg på kanten av sengen og masserer venstre legg. – Jeg vet at det bare er vinneren, til nød de som tar medalje, som får oppmerksomhet. Løping er den idretten som er vanskeligst å hevde seg i. Du har en nøye oppmålt distanse å forholde deg til, og tiden du bruker, forteller hvor god du er. Selv om det har regnet, og det er litt mer oksygen i lufta enn vanlig, må du fremdeles flytte føttene – også i nedoverbakke – og du må slå de andre. Du må være veldig god på ski for å vinne NM, men ski er uansett en miniputtidrett på verdensbasis. – Hvorfor lever dere som asketiske munker, som sier nei til livet uten å ha smakt på fruktene? – Av og til kan jeg tenke det samme. Jeg bruker fort tre timer på trening hver dag, og da tar jeg ikke med styrke– og spentstrening, heller ikke uttøy- ning, dusj og forberedelser. Kunne hatt bedre karakterer på skolen, men det er verdt det, fordi det er en livsstil. Det er klin umulig å løpe mellom 160 og 200 kilometer i uka uten at en selv vil det, men jeg må være realistisk. Går ikke rundt og tror at jeg kan bli verdensmester. å si: Han tar en liten slurk til, før han skynder seg – Jeg sier ikke at jeg ikke har en sjanse. Hvis jeg sier det, at jeg bare kan bli beste europeer, har jeg tapt allerede. Men jeg er ikke oppvokst i høylandet, to tusen meter over havet, og så tror jeg det handler om genetikk. – Det frier lt å bygge hus her. Sindre Buraas Sondre reiser seg og går mot do. – Har du sett de kenyanske løperne? De fleste er et skjelett med muskler og skinn tredd utenpå. Å være lett er avgjørende for hvor raskt en kan løpe. Både jeg og Sindre må ned noen kilo. – Ja, jeg må ned et par, sier Sindre, som ligger – uten et overflødig gram fett – henslengt på den andre sengen, surfer på nettet og gnafser i seg Macadamia–nøtter, kjøpt på supermarkedet for femti kroner kiloet. Nøttene er rike på kalsium og fiber og er blant de feteste nøttene som finnes, men inneholder sunt, umettet fett. Sondre, som har best tid på tikilometeren av de to, er klok- ket inn på 29.17 minutter på bane. Verdensrekor- den er tre minutter raskere. Det vil si at de blir tatt igjen med nesten tre runder. – Vi kaller det å bli lappet når noen blir tatt igjen med en runde. Eller rundingsbøyer, sier Sin- dre uten å se opp fra pc–skjermen. Men som det heter; de tar en sesong om gangen. I år er målet å kvalifisere seg til VM i Sør–Korea. Innen høsten er omme må de ha løpt ett sekund raskere for hver eneste runde. Greier de det, er OL i London så godt som i boks, siden kravet neppe vil forandre seg særlig på ett år. Men det må løpes. Kenyanerne har et langt forsprang. Guttene vet ikke hvorfor de har dårligere for- utsetninger enn kenyanerne, men de mener pilene peker i to retninger; på det fordømte arv og miljø. – Å trene en uke her tilsvarer tre uker hjemme. Det er klart de har et forsprang. Høydetrening handler om å ta sekunder billigere. På en femtu- senmeter utgjør det et forsprang på tjue, kanskje tretti sekunder, sier Sondre. Sindre har hørt på mesteparten av samtalen og slengt inn en kommentar her og der. Kanskje har han grunnet mer på sine store plan: – Det frister litt å bygge seg et hus her og satse steinhardt. Det er nå vi har muligheten, det er nå vi er unge. Vi har vært inne på tanken i et par år. Et helt greit hus koster bare et par hundre tusen kroner. Jeg tror ikke vi kommer til å tape penger når vi en gang selger det. – Hva sier folk hjemme? – De lurer på om vi er blitt gale, sier Sindre. 81 80
For rundt hundre år siden var det finnene som visstnok hadde supergener, og derfor vant alt. Nå er det kenyanerne. – Foreldrene støtter meg. Jeg har hatt fremgang de siste par årene til tross for en del sykdom. Jeg vil se hvor god jeg kan bli, sier Sondre. De kjenner seg nesten som hjemme her. – Etter hvert er det blitt sånn at alle kjenner alle. Å flytte hit er ikke et så stort steg som det høres ut, sier Sindre, som allerede har fått et keny- ansk navn: Kip Too, som betyr født når gjester er i nærheten. – Vurderer å skrive Sindre «Kip Too» Buraas i passet. Men det hadde kanskje vært litt drøyt. Guttene labber ned tre etasjer. Trener Frank Evertsen sitter allerede krumbøyd over tallerke- nen. Formiddagssola er skarp, han har valgt et bord i skyggen utenfor restauranten, ved svømmebas- senget. Han hiver innpå anti–lavkarbo–diett med store mengder cola og toast med syltetøy. – Jeg skal ikke løpe fort. Men de skal, sier han. Betjeningen vet hva Sindre og Sondre skal ha uten at de trenger si noe. Spansk omelett og bacon, kanskje noen pølsebiter på si. Sondre forklarer at en brødskive med syltetøy til frokost betyr at tre- ningsdagen er så godt som spolert. – I begynnelsen var det litt hardt å kutte ut karbohydrater, men nå går det helt greit. Skal du ned i vekt, må du spise proteiner og fett, sier han. – Med lavkarbo tar kroppen energi rett fra fett- reservoarene, og du går ned i vekt. Så enkelt er det, forklarer Frank. – De spiser karbohydrater, men mindre enn det som anbefales. Det viktigste er å spise variert og balansert. Vinden blåser lett igjennom palmene og praten begynner å blafre av sted. Samtalen sveiper innom folk som hele tiden sitter på ræva, og om ikke fat- tigdom, så i hvert fall litt mer nøkternhet, har en APRIL / MAI 2011 – MAGASINET PLOT Det finnes bare 500 000 nandier. Likevel produserer de den ene toppløperen etter den andre. positiv effekt på folkehelsen. – Det kryr av folk som går i gatene, sier Sondre. – Og det er sjelden du ser feite kenyanere. Men toppidrett handler tross alt mindre om hva de andre måtte gjøre. Samtalen ender fort opp i en diskusjon om hvor gode Sindre og Sondre kan bli. Det er ikke første gang, virker det som. – Ikke si det, sier Frank og ser opp fra bordet. – Hvorfor sier du det? Det er ikke forskjell på en som kommer på sjette og på førsteplass, så jevnt er det i toppen i internasjonal løping. Det er fullt mulig for dere å løpe under 13.10 på femtusenme- teren. Tretten blank også. Marius Bakken klarte 13.06. Hvorfor skal ikke dere greie det? – Jeg tror vi lett greier å presse oss ned tjue sekunder, til 13.20, men så begynner vi å snakke om talent, mener Sindre. – Hvorfor skal ikke dere ha talent? Dere har talent, det vet jeg. Men dere må ta vare på det. Det er det altfor mange som ikke gjør, sier Frank. – Norgesrekordene fra tre tusen til fem tusen meter skal jeg i alle fall ha, sier Sindre. – Sondre og jeg skal ta alle rekordene fra 1500 meter til maraton. Rubbel og bit. Så løfter han et vinglass fylt med vann. Han ser ut til å skåle, men gjør det ikke. Han måler glasset, viser: – Det er slike legger vi skulle hatt. Helt tynn nede og en leggmuskel som strammer seg til helt der oppe. RUNDT HALVPARTEN AV de tjue beste tidene i verden, alt fra åttehundremeter til maraton, okkuperes av kenyanere. Men dominansen er egentlig enda større. Kampen om de beste trenerne og managerne er blitt så stor at 83 82
Page 1 and 2: HVITE MENN KAN IKKE LØPE NORGES ST
Page 3 and 4: Verdens beste langdistanseløpere k
Page 5: HVIS DU LØPER MARATON PÅ UNDER TO
Page 9 and 10: pauser, da New Zealand og Australia
Page 11 and 12: DEN IDEELLE FORMEN PÅ LEGGEN TIL E
Page 13 and 14: Noen har krøpet inn på rommene fo
Page 15 and 16: trening. Jeg er ikke så opptatt av

magasinet plot – hvite menn kan ikke løpe

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?