magasinet plot – hvite menn kan ikke løpe

Kenyanske løpere trener stort sett i tre økter hver dag. Mellom øktene gjelder det å gjøre så lite som mulig.
jeg fikk tre tusen kroner hvis jeg vant, to for sølv
og tusen for bronse. For å få inn noen ekstra slanter
kjøper han av og til premier jeg vinner, sist en puls-
klokke. Han fikk en grei pris, sier Sindre.
Det er ikke fett for Sondre heller. Hans eneste
private sponsor, en vannleverandør, har trukket
seg. Men de har nok til å løpe og hamstre det som
trengs. På et brunt bord ved et slitt speil står en
boks jerntabeletter, c–vitaminer, Enervit–drikke
– dehydrert juice, mineralsalter, magnesium og
kalium; særlig gunstig for å motvirke krampe. En
svær bombe med proteinpulver tar nesten like mye
plass som ernsynet. Innerst i en krok er medbrakt
leverpostei og makrell i tomat stablet i høyden.
Noen overmodne bananer er slengt oppå et tomt
askebeger. Sondre har tatt med Tempur–pute
hjemmefra.
– Jern kan en aldri få nok av. Er det ikke sånn
da, spør Sindre henvendt til Sondre.
Sondre svarer ikke, han pimper vann fra en
tiliters-dunk.
– Jeg har forstått det sånn at i høyden produ-
seres det store mengder røde blodlegemer, og at vi
derfor har et naturlig høyt forbruk, fortsetter Sin-
dre.
– Vi puster mye mer i høyden, sier Sondre mel-
lom slurkene.
– Proteinpulver?
– For raskere restitusjon, for eksempel når vi
løper opp Riftdalen én gang i uka. Vi starter i bun-
nen av dalen og løper oppover i tjueén kilometer.
Er helt dau etterpå, sier Sindre.
Det er noe veldig norsk over guttene her de sit-
ter, litt fortapt, i Kenya. Kunne ikke disse to ner-
dene heller ha spilt baseball eller sittet i kantina
med andre studenter og slarvet? Gått på fylla i
APRIL / MAI 2011 – MAGASINET PLOT
helgene, tatt en øl selv på en torsdag og kanskje
hatt tid til damer? Spist potetgull, en pizza i ny og
ne? I stedet ramser de opp kenyanske løpernavn
og kan deres personlige rekorder på rams.
– Jeg prøver å bli så seriøs som mulig. Planleg-
ger alltid dagen ut fra trening og legger meg tidlig,
slike ting. Men det er mer ekstremt her i Kenya,
sier Sondre.
Det eksistensielle spørsmålet trenger seg på.
Hvor bra kan de bli? Hvor fort
kan en hvit mann løpe? Spørs-
målet gnager dem, hele tiden.
– Det er litt vanskelig å
svare på. Forklaringen på at
kenyanerne løper raskere, er
ikke bare at de er mørke og har
tynnere legger. En vet aldri, men blir jeg blant de
ti beste, er det en kjempeprestasjon. Ellers blir alt
bare nederlag, sier Sondre og setter seg på kanten
av sengen og masserer venstre legg.
– Jeg vet at det bare er vinneren, til nød de som
tar medalje, som får oppmerksomhet. Løping er
den idretten som er vanskeligst å hevde seg i. Du
har en nøye oppmålt distanse å forholde deg til, og
tiden du bruker, forteller hvor god du er. Selv om
det har regnet, og det er litt mer oksygen i lufta
enn vanlig, må du fremdeles flytte føttene – også
i nedoverbakke – og du må slå de andre. Du må
være veldig god på ski for å vinne NM, men ski er
uansett en miniputtidrett på verdensbasis.
– Hvorfor lever dere som asketiske munker,
som sier nei til livet uten å ha smakt på fruktene?
– Av og til kan jeg tenke det samme. Jeg bruker
fort tre timer på trening hver dag, og da tar jeg ikke
med styrke– og spentstrening, heller ikke uttøy-
ning, dusj og forberedelser. Kunne hatt bedre
karakterer på skolen, men det er verdt det, fordi
det er en livsstil. Det er klin umulig å løpe mellom
160 og 200 kilometer i uka uten at en selv vil det,
men jeg må være realistisk. Går ikke rundt og tror
at jeg kan bli verdensmester.
å si:
Han tar en liten slurk til, før han skynder seg
– Jeg sier ikke at jeg ikke har en sjanse. Hvis jeg
sier det, at jeg bare kan bli beste europeer, har jeg
tapt allerede. Men jeg er ikke oppvokst i høylandet,
to tusen meter over havet, og så tror jeg det hand-
ler om genetikk.
– Det frier lt
å bygge hus her.
Sindre Buraas
Sondre reiser seg og går mot do.
– Har du sett de kenyanske løperne? De fleste
er et skjelett med muskler og skinn tredd utenpå.
Å være lett er avgjørende for hvor raskt en kan
løpe. Både jeg og Sindre må ned noen kilo.
– Ja, jeg må ned et par, sier Sindre, som ligger
– uten et overflødig gram fett – henslengt på den
andre sengen, surfer på nettet og gnafser i seg
Macadamia–nøtter, kjøpt på supermarkedet for
femti kroner kiloet. Nøttene er
rike på kalsium og fiber og er
blant de feteste nøttene som
finnes, men inneholder sunt,
umettet fett.
Sondre, som har best tid på
tikilometeren av de to, er klok-
ket inn på 29.17 minutter på bane. Verdensrekor-
den er tre minutter raskere. Det vil si at de blir tatt
igjen med nesten tre runder.
– Vi kaller det å bli lappet når noen blir tatt
igjen med en runde. Eller rundingsbøyer, sier Sin-
dre uten å se opp fra pc–skjermen.
Men som det heter; de tar en sesong om gangen.
I år er målet å kvalifisere seg til VM i Sør–Korea.
Innen høsten er omme må de ha løpt ett sekund
raskere for hver eneste runde. Greier de det, er OL
i London så godt som i boks, siden kravet neppe vil
forandre seg særlig på ett år. Men det må løpes.
Kenyanerne har et langt forsprang.
Guttene vet ikke hvorfor de har dårligere for-
utsetninger enn kenyanerne, men de mener pilene
peker i to retninger; på det fordømte arv og miljø.
– Å trene en uke her tilsvarer tre uker hjemme.
Det er klart de har et forsprang. Høydetrening
handler om å ta sekunder billigere. På en femtu-
senmeter utgjør det et forsprang på tjue, kanskje
tretti sekunder, sier Sondre.
Sindre har hørt på mesteparten av samtalen og
slengt inn en kommentar her og der. Kanskje har
han grunnet mer på sine store plan:
– Det frister litt å bygge seg et hus her og satse
steinhardt. Det er nå vi har muligheten, det er nå
vi er unge. Vi har vært inne på tanken i et par år.
Et helt greit hus koster bare et par hundre tusen
kroner. Jeg tror ikke vi kommer til å tape penger
når vi en gang selger det.
– Hva sier folk hjemme?
– De lurer på om vi er blitt gale, sier Sindre.
81
80