magasinet plot – hvite menn kan ikke løpe

More documents

Recommendations

Info

OL i 1968 og på tre tusen meter hinder i München fire år senere – men så var det bråstans. – Kenya boikottet OL både i Montreal og Mos- kva, og kenyanere hadde ingen å se opp til. På et vis var det min lykke. Ikke før tidlig på åttitallet begynte jeg å forstå det tekniske ved løpingen, mest gjennom kunnskapen fra elevene selv. I begynnelsen trente han bare elever på skolen. I 1989 startet han en treningscamp, også for jenter. Det var vanskeligere å få jen- tene til å forstå at de kunne satse på løping enn det var å trene dem, husker treneren. Nå er Iten, som før var en avkrok uten strøm, der vann ble samlet inn i bøtter, full av treningscamper. – Hundrevis. Det er umulig å si hvor mange som løper her. To tusen, tre tusen – kanskje enda flere. Og vi var den første campen. Skolen er frem- deles sentrum for alle løpere i Iten. Brother Colm driver nå to camper for junior- løpere i året. De trener tre ganger daglig, spiser mat på skolen og er i seng ved ni–tiden. Pastoren betaler skolepenger, sponser løpesko, gir talentene mat – av og til honning – og lommepenger. Likevel holder han sine løperelever på mer enn en arm- lengdes avstand. Pastoren lever et strengt religiøst liv, har mest kontakt med andre vestlige og får servert maten gjennom en luke fra kjøkkenet. Ifølge ryktene er det ikke uvanlig at unge, håpefulle kenyanske løpere kan stå timevis utenfor de to husene hans, og når Brother Colm dukker opp, kan de få beskjed om å komme tilbake neste dag. Men når han er på talentjakt, er han langt mer til stede. Pastoren sier at det er vanskelig å finne løpertalenter selv i Kenya. – De fleste ser bare vinneren, men jeg forsøker å gå bak resultatene. Ser an løpestilen, er den avslappet eller stresset, og løper han eller hun tak- tisk – slike ting. Og det holder ikke å se vedkom- mende i bare ett løp. Hvis det etter hvert viser seg å være noe talent der, forsøker jeg å gå dypere og spørre om han eller hun er motivert for å ofre seg for løpingen, om personen er i stand til å vokse med oppgaven og om foreldrene samtykker. Det er altfor mye bortkastet talent i Kenya. Nå løper unge kenyanere re eer pengerømmen Brother Colm må ha truffet en gullåre. I 1986 sendte Kenya ti løpere til VM for juniorer i Aten. Av dem var syv fra St. Patrick’s School. En av elevene, Peter Chumba, løp barbent og ble verdensmes- ter på titusenmeteren. – Pressen rapporterte om at noe stort var på gang i Kenya. Det var først da jeg skjønte at sukses- sen hadde nådd utenfor Iten, sier Brother Colm. Peter Rono ble pastorens første olympiske mes- det er mye av hemmeligheten? ter, i Seoul i 1988. Siden kom det et skred. Dagen etter vår samtale skal Eldoret ta imot en ny mester: Endna Kiplagat kommer tilbake fra New York Maraton etter å ha parkert alle de andre kvinnene. – Jeg har hørt at elevene her trener tre ganger om dagen, og at – Tre ganger om dagen, ja vel, men hva vil det egentlig si – at vi trener hele tiden? Pastoren venter ikke på svar. – Noen ganger er det riktig å trene tre ganger om dagen, andre ganger mindre. Det spørs om det er utenfor eller i sesongen, hva han eller hun ønsker å oppnå og ikke minst; hva den enkelte selv føler. Som regel drar løperne ut like før soloppgang. Da går de ut for å møte dagen og blir borte i førti- fem minutter, kanskje en time. Noen løper, andre spaserer, det viktigste er at de kjenner på kroppen og er ute i naturen, kjenner på skaperverket og samler tanker. Hovedtreningen for dem som trener på bane, er rundt klokken ti. I fire–tiden er det gjerne litt styrke– og strekkeøvelser. De som trener til gateløp eller terrengløp, har et litt annerledes opplegg, med en hovedøkt rett før sola går ned. Det er ingen hokus pokus. Mange, lange og relativt harde turer, tilpasset hver enkelt løper. Løping under melkesyreterskelen for det meste. Alt fra 150 kilometer til 250 kilometer i uka. – Andre grunner til at kenyanerne er så gode? – Her i Iten er det ikke så mye annet å gjøre enn å løpe. Folk lever enkelt, og vi skal huske at denne landsbyen knapt er en flekk på kartet. Det er heller ingen konkurranse fra andre idretter, og så tror jeg mange har et ønske om å tjene penger og reise utenlands. I tillegg er treningsmiljøet unikt. Det er her de beste løperne er. Kommer du til Iten og Eldoret, er du sikker på at du har konkurranse. Du finner fort ut hvor god du er, hvor dårlig du er. For- APRIL / MAI 2011 – MAGASINET PLOT Edna Kiplagat feires på kenyask vis etter seieren i New York Marathon i 2010. Det er mye melk, blod og kjøtt i dietten i Kenya. delen med å være så høyt over havet er at en slipper malariamygg – et stort problem i lavlandet. Brother Colm smiler lurt og reiser seg. Han vil hjem nå, en kjøretur venter. – Husk hardt arbeid og svette. Hardt arbeid og svette, sier han. EN SVERM AV unge gutter og jenter møtes ved et veikryss like ved St. Patrick School. Med søvnige rituelle bevegelser sliter de seg løs i små grupper og løper langs landeveien. Det jogges på hver minste sti. Løperne kommer fra ingen og alle steder. Opp en bakke, ned en annen, ut gjennom en forhengning, tvers over et jorde, forbi en parkert traktor, opp i lia og bortenfor hau- gene. De fleste med joggesko som virker så altfor tunge til de slanke bena. To timer senere, bak den lyseblå porten som skiller Demadona treningscamp fra verden utenfor, puster Daniel Limo Kiprop ut: Han sitter i en plaststol, nydusjet, med oppkneppet hvit skjorte. Den italienske manageren Giani Demadona har cirka hundre kenyanere i sin stall. Ofte sender han løpere ut i verden. Det kan være til et stort, inter- nasjonalt stevne, et gateløp eller en maraton. Demadona tar en prosentsats av premiepengene, tilbake gir han løperne husly og mat, fartsholdere, treningsutstyr og hvis løperne er gode nok; penger og muligheter til å løpe utenlands. I det beskjedne kjøkkenet står en bøtte med vann og en treskje i. Ved siden av står en stor kas- serolle med ris. Mais ligger og tørker i sola. Rett over utgangsdøra henger festbilder av Salina Kosgei etter at hun vant Boston maraton i 2009. Utøvere og trenere slenger rundt i Adidas–tre- ningstøy. Det lyser blått fra nye mobiltelefoner. 93 92
Noen har krøpet inn på rommene for å sove mellom øktene. Daniel er en av de heldige. Mr. Demadora har bestemt at det er Daniels tur denne gang. Om få dager skal han delta i Torino maraton. Sponso- rene har for lengst skjønt at det er i maraton pen- gene ligger. Maraton er blitt distansen den hvite middelklassen vil prøve seg på. Arrangørene lokker derfor med store pengepremier, og kenyanerne stiller opp i hopetall. Får vinneren en god tid, vil mosjonistene legge merke til at her løpes det fort, og dermed har arrangøren og sponsorene fått sitt. Mens nivået på langdistanse på bane har flatet ut de siste årene, har bredden i toppen est ut på maraton. Tidligere var det vanlig at unge løpere tok veien via kortere distanser og løp på bane, før de prøvde seg på sitt første maraton. Men nå løper unge kenyanere rett etter penge- strømmen. I Kenya er det vanskelig å få tak i manager selv om en løper på 2.10. For ordens skyld; i or løp beste nordmann maraton på 2.25, rundt fem minutter dårligere enn beste kvinne på distansen. Løpet i Torino er et slags være eller ikke være for 28–årige Daniel. Etter løpet skal han og manageren diskutere fremtiden. Daniel antar han vil få cirka 10 000 dollar årlig hvis han greier 2.09 og kanskje det dobbelte hvis han klokker inn på 2.08. Løper han likt med rekorden, som er på 2.10, får han trolig ingenting. – Målet mitt er å komme inn blant de tre beste og sette rekord. Da skal jeg kanskje kjøpe et hus og leie det ut, sier han. – Hvis ikke? – Da vil jeg trene mer. Eller så kan broren min kanskje ta over. PÅ HOTEL SIRIKWA eter Philemon Boit med gjennomstrømmende iver samtidig som han stadig taster på mobilen. Med rekord på 8.40 på 3000 meter hinder – ikke langt bak norgesre- korden til Jim Svenøy på 8.12.05 – var Philemon Boit (47) aldri mer enn en helt ordinær løper fra Kenya. Nå er han en typisk fikser, en fyr som ikke har nei i sin munn. Når det norske langdistanse- teamet er i byen, er Philemon på pletten. Sjåfør, massør, treningskompis, men alltid et annet sted. Det er alltid noe som må ordnes, ting som må orga- Kipoge er mannen hele Kenya ser opp til. niseres, en taxi som er opptatt eller snart på vei. Philemon kjenner spillet fra innsiden og kan fortelle om atter en årsak til den totale kenyanske dominansen i langdistanseløp. Interessen for kenyanske løpere tok seg for alvor opp på begynnelsen av 1990–tallet. I 1992 lanserte den italienske kar- diologen Dr. Gabrielle Rosa prosjektet «Discovery Keyna», som ble sponset av det daværende italienske sportsmerke Fila. På den tiden var det kun én kenyaner, Douglas Wakiihuri, som hevdet seg blant de topp tjue i verden på maraton. Allerede orten år etter var halvparten av de hundre beste tidene på maraton satt av en kenyaner – de fleste fra Dr. Rosas stall. Rosa organiserte de beste kenyanske løperne i treningsleirer, i alt tolv leirer til sammen, der det kunne bo opptil hundre atleter på det meste. Siden kom leverandører som Reebok, Puma, Nike, Adidas, Asics og Saucony på banen. – I starten fikk de beste utøverne utstyr og litt penger. Nå får de beste mye mer. Ikke sjelden er det sponsorene som bestemmer hvem som skal være trener. For tiden har Nike de beste løperne med Adidas som nummer to, sier Philemon. Han legger fra seg bestikket. – Det er én du må møte før du drar, sier han. VI KJØRER SØROVER og ut av byen, vekk fra de få gatelysene, til en farm langt inn i skogen. I lyskjeglene fra bilen ser vi skyg- ger av mennesker. De trer sakte fram, før de for- svinner som om ingenting var der. En ny sidevei og enda mørkere trær folder seg sammen. Månen ligger som en forlatt brødskorpe på himmelen og skinner så intenst at man kan ane konturene av hele månen når man kniper igjen øynene. Det er her legenden holder til; Kipchoge «Kip» Keno, dobbel OL–mester og formann i Kenyas olympiske komité. Navnet hans skinner i gullskrift på porten. Han er nesten for god til å være sann. Kipchoge er mannen hele Kenya ser opp til. Han var gjetergutten som kom fra intet og vant, ni år etter at Kenya ble selvstendig fra Storbritannia. Mannen som startet den kenyanske løperevolusjo- nen – lenge før treningsregimene og utlendingene kom. Men det er ikke løpingen alene som har gitt mannen Nelson Mandela–aura. Etter OL–seieren APRIL / MAI 2011 – MAGASINET PLOT i 1972 tok han, men kanskje mest hans daværende kone, til seg fem foreldreløse barn som hvileløst gikk rundt og spiste jord. Tre år senere startet de et barnehjem som i dag huser nesten hundre barn. Han har reist skoler i sitt navn og blitt innlemmet i World Sports Humanitarian Hall of Fame. Og selvfølgelig; en støvete stadion i utkanten av sentrum er oppkalt etter helten. Myten om Kipchoge begynner tidlig, allerede den gang han var en ung gjetergutt. Som tolvåring skal ha løpt så kjapt at han greide å stikke av fra en leopard. Det var nettopp denne flukten som fikk ham inn på tanken om å satse på løping, selvsagt. Det er ikke så lett å fange Kipchoge nå heller. Ved porten dukker en van opp, på vei i motsatt ret- ning. Inni sitter legenden, forteller sjåføren vår begeistret og legger seg på hjul. Etter noen kilometer, treffer lyskasteren en hvit vimpel. Eldoret Club stråler med gullskrift. Members only. Kipchoge stiger verdig ut av bilen. Han bærer den sorte dres- sen med den største selvfølgelighet. Hendene hvi- ler tungt i lommene. Et digert armbåndsur. Antydning til latmannsmage. Kvikke bevegelser. Et tysk følge med finstrøkne skjorter og genser dandert over skuldrene sprader etter legenden med stiv gange. Navn noteres i en lærkledd besøksbok, mobiler slås av. Det knaker tungt i gulvplankene i den store gangen. Innenfor er det flere hvite mennesker. En dame i sommerkjole og langt, lyst krøl- lete hår, drikker rødvin henslengt i en sofa. En middelaldrene mann er tilsynelatende konsentrert med en bærbar pc i fanget. I restauranten henger tunge gardiner og en forlatt kelner. Kelnere strømmer til med et ekstra bord og tunge stoler, men ingen av gjestene vil være uhøf- lige og sette seg ned først. Kipchoge dumper ned på en stol og klapper i hendene. – Jeg har bare løpt for mitt liv, sier han. Drinker kommer på bordet. Vin, øl, Gin&Tonic. En «Kip Spesial» til Kipchoge. – Hva slags drink er det, spør noen. – Vin blandet med cola. Vil noen ha? – Kan alltids prøve en, sier en dame i følget. Et halvlitersglass lander på bordet. Kipchoge strør salt og pepper i drinken. – Det er for å få vekk kullsyren, forklarer han. Damen drikker mens alle andre ser på. Ser anstrengt opp på resten av bordet. – Det var annerledes. Smakfullt, sier hun og setter glasset på bordet. Etter måltidet løser forsamlingen seg opp. Kipchoge har noen få minutter. – Løping handler om to ting; utholdenhet og evne til å rykke fra de andre og derfor også om mentale egenskaper. Du må kunne kalkulere hvert steg du tar og se an de du løper mot. – Du er født i Kipsamo og er selv en nandi. Mange påstår at nandiene har genetiske fordeler når det kommer til løping, hva tror du? Kipchoge ler avmålt. – Det er bare snakk. Bare snakk. Han vifter med håndflaten. – Alle kan løpe, det spiller ingen rolle hvor du kommer fra. Marokko, Nigeria, Frankrike, Finland, London – hvor som helst. Alle kan. Gjennom vinduet dirrer lyset fra himmelen. – Ingen kan løpe fra en leopard, det vet alle. Sannheten er at jeg som vanlig passet på geitene idet en leopard nærmet seg. For å unngå at leoparden drepte geitene, kastet jeg et hvitt tørkle etter den. Leoparden grafset med forføttene og satte seg fast i kledet og ble liggende på bakken uten å kunne bevege seg. Så tok jeg frem kniven og skar av stru- pen på den. Står legenden her, under natthimmelens over- fylte hvelving og punkterer myten om seg selv? – Jeg har drept fire leoparder på den måten. PÅ DET SAMME platået, i de samme løypene, i det samme tempoet som har skapt olympiske mestere, loggfører Sindre og Sondre kilometer på kilometer. Får stikk i pekefingeren, langfingeren, ringfingeren. Frank jager etter med laktatmålerne. Dag ut og dag inn. På rolige turer kan laktatmåleren vise et blodsukkernivå under én mikromol per liter. Da kan Frank si at det er fint, fortsett slik. Andre ganger løper de hurtigere, helst om kvelden, dagens andre økt. Intervaller, ti tusen- metere med tretti–førti sekunders aktiv pause. Eller i en rundløype på et par kilometer. Runde på runde eller frem og tilbake, som er like langt. Det er noe som forundrer. De løper aldri med hodet under armen. Laktatmåleren viser så å si aldri over tre. Ingen spyr av utmattelse. Knapt nok hendene plassert på hvert kne, foroverbøyd i fos- terstilling, mens slimet rappellerer sakte nedover 95 94
Page 1 and 2: HVITE MENN KAN IKKE LØPE NORGES ST
Page 3 and 4: Verdens beste langdistanseløpere k
Page 5 and 6: HVIS DU LØPER MARATON PÅ UNDER TO
Page 7 and 8: For rundt hundre år siden var det
Page 9 and 10: pauser, da New Zealand og Australia
Page 11: DEN IDEELLE FORMEN PÅ LEGGEN TIL E
Page 15 and 16: trening. Jeg er ikke så opptatt av

magasinet plot – hvite menn kan ikke løpe

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?