magasinet plot – hvite menn kan ikke løpe

går det unna. Ved et raskt gløtt på krop-
pen til en kenyansk langdistanseløper
vil man oppdage at den er bygd for stor
fart over lange distanser. Hodet kan ha
et barnslig preg over de ekstremt smale
skuldrene, men idet kenyaneren setter
de tynne bena i bevegelse, vil de fleste
stå og måpe. Godt trente mosjonister
kan kanskje holde følge med en topp-
trimmet versjon i én kilometer. Tenk 42
kilometer framover, i en fart på tjue
kilometer i timen, og en begynner å ane
konturene av hvilken prestasjon det er
snakk om.
Larsen mente likevel at genetikken
alene ikke kunne være hele svaret på
løpergåten, fordi atleter fra andre
nasjoner også er tynne og hengslete.
Da forskeren sammenlignet trenings-
metodene, oppdaget han at kenyanerne
utførte en større andel av treningen tett
opptil maksimalt oksygenopptak enn
konkurrentenes. De kunne dermed pre-
stere bedre på et høyere nivå når det
virkelig gjaldt. En annen positiv effekt
med såpass mye høyintensiv intervall-
trening, er at fettforbrenningen er høy-
ere enn ved annen trening.
Andre forskere mener også å ha fun-
net ut at afrikanere som er født og opp-
vokst i høyden, tåler hardtrening bedre enn
atleter som er bosatt på lavlandet. Kenyanerne kan
i større grad peise på og likevel være i stand til å
restituere seg raskere enn sine konkurrenter. Men
hvorfor er da ikke de aller beste løperne like gjerne
fra Nepal eller Andesellene?
Ligger svaret på gåten i så fall i
kosten?
Tradisjonelt har nadiene
spist mye ubehandlet melk og
blod i tillegg til kjøtt, men de
har også spist korn i lange tider.
Kalenjin–folket eter stort sett
lokalt dyrket mat, som mais, hodekål, hvete og biff
– i tillegg til å drikke melk, kaffe og te. Inntaket av
karbohydrater er høyt, rundt sytti prosent, mens
andelen av fett er nede i sytten prosent. Det er
grunn til å tro at kenyanerne ikke har et tilstrek-
– Forklaringen er så
enkel at konkurrentene
ikke vil innse det.
Brother Colm
Uansett hvor mye Sindre løper, vil det trolig alltid finnes en mengde kenyanere over ham på resultatlisten.
kelig kosthold målt i mineraler og vitaminer, ifølge
Verdens Helseorganisasjon. Men de har masse
ugali. Etter hardtrening er det om å gjøre å sluke
karbohydrater for å erstatte glykogen kjapt for å
bli bedre rustet til neste treningsøkt. Mais har en
nærmest optimal evne til å
erstatte glykogenet. Ugali er en
enkel rett full av mais, litt vann
og en smule salt, med konsis-
tens som en sandstein, full av
karbohydrater og lite fett.
Det er også kjent at kenyan-
ske toppløpere ikke er redde for
å spise seg opp ti–tolv kilo før de igjen går i gang
med hardtreningen til neste sesong. Kan hemme-
ligheten ligge her? Svenske Bengt Salin har sjekket
kenyanske storløpere opp mot skandinaviske topp-
løpere og deres evner til å omsette fett til energi i
APRIL / MAI 2011 – MAGASINET PLOT
legg– og lårmusklene. Den såkalte HAD–enzym–
aktiviteten var tjue prosent bedre hos kenyanerne
i lårmuskulaturen og hele femti prosent bedre i
leggene. Det viser seg altså at de utnytter fettet
mer effektivt enn oss. Men dette avviket gjelder
svarte løpere over hele verden har Timothy Noa-
kes, professor ved Universitetet i Cape Town, fun-
net ut, og da er vi nesten like langt. Bortsett fra at
vi vet at hvite menn ikke kan løpe.
Andre forskere mener ankelleddets plassering
er unikt for øst–afrikanerne, og at det er derfor
kenyanerne løper fra alle. Ja? Eller rører de seg bare
mer enn alle andre? I Kenya har bare femten av
tusen mennesker bil. Det er langt til og fra skole.
Er det svaret? Hvis en skal støtte seg til forskning
og vage antagelser, vil en likevel kunne si noe? At
noen underernærte kenyanere fra en bestemt
stamme løper hardere enn alle andre i høyden og
derfor oppnår drømmeresultater?
Og det store spørsmålet: Kan Sindre
og Sondre i løpet av oppholdet ta igjen noe
av forspranget? Ved å trene hardt og
lenge? Samtidig må de finne en balanse.
Det er lett å bli syk i høyden og varmen.
Et glass urent vann kan være nok.
PASTOR COLM O’CONELL humrer
godt mens han lener seg bakover i
den kubistiske godstolen, som står
sentralt plassert i stua.
– Folk har kommet med all slags
mulige forklaringer på hvorfor kenya-
nerne er best. Noen tror det skyldes gener,
andre påstår det er maten. Eller høyden,
og jeg vet ikke hva.
Han lener seg framover.
– Jeg skal avsløre hemmeligheten:
Hardt arbeid og svette. Ikke noe annet.
Forklaringen er så enkel at konkurrentene
ikke vil innse det.
Mange regner pastor O’Conell, på fol-
kemunne Brother Colm, for å være man-
nen som har æren for at kenyanerne i dag
dominerer langdistanseløping. Den seksti
år gamle iren kom til knøttlille Iten i Rift-
dalen, tre mil nordøst for Eldoret, for å
undervise på St. Patrick School på midten
av 1970–tallet. I dag har han trent over tjue
olympiske mestre og flere verdensmestere.
St. Patrick School planter et tre for hver tidli-
gere elev som har tatt en OL eller VM–medalje, og
suksessen vokser inn i himmelen. Selv om pastoren
bare labber rundt i landsbyen i førti minutter hver
morgen, og er så langt fra en atlet det er mulig å
komme, er det også blitt plantet et tre i hans navn.
Men Brother Colm vil ikke ta æren for det kenyan-
ske løpereventyret.
– Nei, nei, nei. Da jeg landet i Kenya i 1976, vis-
ste jeg så å si ingenting om løping. Jeg kom til rik-
tig sted på riktig tidspunkt. Jeg skulle egentlig bare
være lærer i geografi, sier han.
Geografi ble til fotball, fotball til løping. Nå er
Brother Colm pensjonert rektor – men fortsatt den
ubestridte løpertreneren. Da han kom hit, lå det
kenyanske løperlandslaget brakk. Kipchoge «Kip»
Keno (1940 – ) tok gull på 1500–meteren i Mexico-
89
88