magasinet plot – hvite menn kan ikke løpe

HVITE 

MENN 

KAN IKKE LØPE 

NORGES STØRSTE LØPERTALENTER 

BLIR ALDRI BEST I VERDEN.

TEKST: ØYSTEIN LIE 

DETTE ER AFRIKA. Rød og tørr sand. Tjue 

svale varmegrader to tusen meter over 

havet. Endeløst landskap. 

Klokka er sju. Solkula stiger sakte, morgenlyset 

er oransje og tynnslitt. Fraværet av mennesker er 

både behagelig og lett skremmende. Kyrne står 

urørlig under trærne, som om de tilhører en annen 

verden, og stirrer dumt på de bleke menneskeskik- 

kelsene som traver forbi. 

De to utropstegnene i hori- 

sonten er Sondre Norstad Moen 

(19) og Sindre Buraas (21). Langt 

der framme ser de OL i London i 

2012. 

Den kenyanske høysletten 

utenfor byen Eldoret, en times flytur fra Nairobi, 

ligger forlatt og øde. Maisplanter, vaiende trær. Det 

er ingenting spesielt med denne landeveien. Det 

kunne ha vært en hvilken som helst hullete, støvete 

vei i Afrika, men for Sindre og Sondre er denne 

veien forbindelsen til noe som er større enn dem 

selv. 

Sett passerspissen i sentrum av denne lille byen 

og tegn en sirkel på fem–seks mil. Det er her ver- 

dens beste løpere holder til. 

Og to norske gutter. 

Sindre og Sondre er to av Norges fremste lang- 

distansehåp. De tilbakelegger åtte tusen kilometer 

hver i året, femten ganger strekningen Trondheim– 

Oslo. Og tre–fire ganger i året drar de til Kenya på 

treningsleir. 

FOTO: TROND SØRÅS 

RESEARCH: MARTHE LEIN 

Tre ukers blodslit står for tur, der den ene dagen 

er en reprise av den forrige: En times løpetur på 

tom mage idet sola er i ferd med å stå opp. Omelett 

og bacon til frokost og lunsj, tre etasjer opp til 

hotellrommet for å hvile. En ny løpetur før dags- 

lyset forsvinner. Sjangle tilbake til hotellet i skum- 

ringen, fylle på med kjøtt og være i seng rundt ti. 

Dele hotellrom på tjue kvadrat, dager i strekk, 

netter med ørepropper. Uten venner og familie. Et 

frivillig fengsel, et helvete, et moderne Sisyfos– 

arbeid. Hardtrening virker å kreve en spesiell type 

kjedsomhet, en destillert form for monotoni som 

Det er her verdens bee 

løpere holder til. 

Og to norske guer. 

skaper en hang til å dreie 

livet i en bestemt retning, og 

som avler et hat mot å lide 

nederlag. 

Sindre og Sondre i 

samme takt på den hullete, 

røde løperen, som snorrett 

snitter landskapet i to. Vinden rasler i maisplan- 

tene. Sondre lett foroverbøyd med ungdommelig 

iver og alvor. To steg foran Sindre, som om han 

alltid vil videre, nærmest utålmodig for all tiden 

og mulighetene som ligger foran ham. Sindre med 

lut rygg, fremskutt hake og antydning til ufrivillig 

og smittende glis, det komiske forsterket av lange, 

slanke ben som keitete lander litt på tvers idet de 

treffer bakken. 

I øst eter sola seg igjennom skumringen. Lyset 

slår plutselig nedover, og det er som om sola aldri 

har vært borte. Lange skygger forsvinner, og hva 

er det som titter fram fra buskene, bak et begyn- 

nende mylder av farger, skur og ukjente lyder? 

– Ya mu ne, roper Sondre på swahili og hilser 

med høyre hånd. 

To pjokker i skoleuniform og røde sandaler vin- 

ker tilbake. 

– Chamgei, gauler de. 

– Mzungu, sier de til hverandre og legger på 

APRIL / MAI 2011 – MAGASINET PLOT 

sprang etter de merkelige, hvite mennene. Passerer 

dem. 

– Se på dem, sier Sondre. – Føttene er nesten 

ikke en gang i bakken. Og de tynne bena, så lette 

steg. De er født til å løpe. 

LANGT DER FRAMME står en bil malplas- 

sert i et veikryss. Ut stiger treneren, nam- 

sosingen Frank Evertsen, som de siste tjue 

årene jevnlig har reist sørover. Han har trent og 

vært manager for en rekke kenyanske toppløpere 

g drevet forskning på superatletene. Det har fore- 

løpig resultert i en halvferdig doktorgrad om hvor- 

dan musklene reagerer på trening. Eller mer 

presist; hvordan trene på riktig intensitet. 

Frank er på platået for å hjelpe guttene opp og 

fram, men det er like greit å si det som det er: Det 

vil være et under hvis Sindre og Sondre blir best i 

verden. Sølv og bronse i et mesterskap utenfor 

Europa er også å tro på mirakler. Hvis våre håp 

trener klokt i mange år, og på en god dag prikker 

inn toppformen, kan de havne blant de tjue beste 

i et OL eller VM. Ser de videre oppover på resul- 

tatlista, vil de lese afrikanske navn og likevel være 

fornøyde. En 19. plass i et internasjonalt mester- 

skap vil være en bragd. 

Sindre og Sondre kan løpe. Ingen europeisk 

juniorløper slår Sondre på fem– og titusenmeteren. 

I or, fortsatt som junior, debuterte Sondre i sitt 

første senior–EM i Barcelona. Der ble han nummer 

orten på titusenmeteren. Men med afrikanere på 

startstreken er det mye verre å hevde seg. I or løp 

han inn til 21. beste tid i verden på tre tusen meter 

blant juniorene. På favorittdistansen, femtusen, 

Sindre Buraas (til venstre) og Sondre Norstad Moen løper to til tre mil hver dag. Alltid i skumringen. 

73 

72

Verdens beste langdistanseløpere kommer fra Riftdalen. Ni av ti verdensrekorder på maraton er satt av kenyanere. 

rangeres han ikke engang blant de tretti. Snart blir 

han senior, og nivået heves ytterligere et par–tre 

hakk. 

Sindre er juniorverdensmester i kuriositeten 

motbakkeløp, men kan også løpe flatt. I or kom 

han inn som 14. mann på femtusenmeteren under 

EM i Barcelona. I desember samme år ble han num- 

mer åtte i terreng–EM for juniorer under 23 år i 

Portugal. 

Det høres kanskje middelmådig ut. Nordmenn 

er vant til å se egne utøvere stå øverst på pallen, 

men kanskje glemmer vi at få kan gå fort på ski, og 

at nesten alle kan løpe. 

Det eneste som trengs er et par sko. Nei, ikke 

det en gang. Bare to ben, lunger og en ubeskrivelig 

vilje. Hadde de valgt taktisk og økonomisk, burde 

Sindre og Sondre kanskje ha fortsatt med langrenn. 

Overlatt løpingen til afrikanerne. Sindre fra tett- 

stedet Buraas i kommunen med mest skog per inn- 

bygger; Hurdal i Akershus. Sondre oppvokst ved 

en høyblokk i bydelen Risvollan i Trondheim. Begge 

oppfostret rett ved marka og for få år siden svært 

lovende langrennsløpere. 

Kunne de blitt Norges nye folkehelter? 

Det er som å spørre støvet som overvelder dem 

idet en lastebil uten bakdør humper forbi, fullastet 

med veivende kenyanere. Sondre løper opp på en 

forhøyning like ved. Sindre hoster og spurter med 

bøyd nakke over til den andre siden av veien. 

Frank legger to laktatmålere møysommelig på 

bilpanseret. Vinker først inn Sondre. Guttene får 

et stikk hver i fingeren og kretser rundt bilen til 

målingene blir ferdige. 

– Grei intensitet. Fortsett like rolig, roper 

Frank og vinker dem videre innover platået. 

Medvinden i ryggen holder samme fart som 

løperne, det virker som om lufta står stille. Sindre 

tar et hurtig drag over pannen med høyre hånd- 

flate. Temperaturen stiger, og de smelter. Sympto- 

mene på tidlig utmattelse begynner å vise seg. Små 

svettedråper på baksiden av nakken. Trøyer med 

en anelse mørkere felt på. Kroppene koker ut salt. 

Mineraler forlater små porer i huden, går gjennom 

tekniske løpeskjorter som transporterer svetten 

stadig utover og lager avtrykk av hvite saltkrystal- 

ler ytterst i trøyene. Feromoner skilles ut, men 

denne svetten er ikke et lokkemiddel. Det er en helt 

annen dunst. Dunsten av monotoni. 

Sindre og Sondre tar av fra veien og følger en 

smal sti. To skjeletter nærmer seg med raske steg 


på den ujevne, røde løperen, fullt påkledde tross 

varmen. Vinden samler seg opp på baksiden av 

bulende, knallrøde treningsjakker. 

men. 

– De ser gode ut, sier Sondre med alvor i stem- 

– Your first run today, spør han og stanser. 

En kort seremoni: Løperne håndhilser på hver- 

andre. Løper videre. 

– Dæven, så tungt det er å puste, sier Sondre 

etter en lengre tids stillhet. 

To tusen meter over havet blir blodet gradvis 

tykkere, og tykkere blod gir bedre kondisjon. 

Det kalles høydetrening. Lufta Sindre og Son- 

dre puster inn, treffer først munnsvelget, tvinger 

seg siden nedover luftrøret, ut i lungetreet gjennom 

bronkier og bronkioler, før oksygenet til slutt tref- 

fer alveolene, det ytterste lungevevet. 

Det er der mirakler skjer. 

Oksygenet pipler ut av alveolene for så å hekte 

seg på de røde blodcellene. Blodet fylles med oksy- 

gen og fosser rundt i kroppen. Femti liter per 

minutt, som å skru en kran på full guffe. 

På to tusen meters høyde er det som om lun- 

gene er i ferd med å klappe sammen. Det sies at 

kroppen er en vedovn. Det spiller ingen rolle hvor 

god veden er, hvis det ikke tilføres luft. Kroppen 

forsøker å tilpasse seg den nye virkeligheten ved å 

produsere enda flere røde blodceller. Det tar dager 

å finne den nye likevekten. 

Men høydetrening er en vanskelig balanseø- 

velse. Et lite feiltrinn – et litt for dårlig kokt måltid, 

et urent glass vann, for mye sol – kan ødelegge hele 

oppholdet og sette guttene flere uker tilbake midt 

i den viktige grunntreningen. Og hele oppholdet, 

alle timene med trening, terping, kjedsomhet, blir 

meningsløst. Det skal så lite til. For et par år siden 

lå Sondre litt for lenge i sola uten solkrem, tenkte 

at det kunne være fint med litt farge på den vin- 

terbleke kroppen. Resultatet var vannblemmer, 

infeksjoner og spolert sesong. 

DAGEN HAR BEGYNT, veien er full av folk 

og fe. På venstre side vagger en haug med 

greiner fra side til side, mens støvet fyker 

bakover. I buskaset skimtes to tynne armer. En ung, 

krumbøyd kvinne holder opp hele bunten, fôr til 

dyra. Flere kenyanske løpere, den ene med hurti- 

gere steg enn den andre, suser forbi i motsatt ret- 

ning. Noen løper alene, andre i en flokk på fire–fem. 

Hvis man lukker øyne og ører og kun kjenner på 

75 

74

Det kryr av folk som går langs de kenyanske veiene. Kanskje er det derfor de har så god kondis? Men det finnes da biler også. 

dragsuget, kunne man ha forvekslet dem med et 

uforklarlig vindblaff som streifer anklene og vars- 

ler om at uværet er på vei. 

Men her er det ingen skyer, 

og Sondre stinker solkrem. 

– Det er greit nok å løpe i 

Nordmarka, men her føler jeg 

meg løftet opp. Med en ny hori- 

sont, sier Sindre. 

– Å løpe her er som å løpe 

tilbake i tid. Forbi jordhus og se 

en helt annen verden enn den jeg er vant til 

hjemme. Slippe å løpe på asfalt. Her er jorden myk 

samme hvor jeg setter bena mine, sier Sondre. 

– Men det er ikke det viktigste. Det er her de 

aller beste løperne kommer fra, og vi trener etter 

de samme prinsippene som kenyanerne. Skal jeg 

ha en mulighet, må jeg opp i høyden og trene. 

Sindre ser på pulsklokka. 

– Pulsen min er allerede 

oppe i 124. Vi må senke 

tempoet lt. 

Sindre Buraas 

– Pulsen min er allerede oppe i 124. Vi må senke 

tempoet litt. Dagens første økt er snart over. Ned 

den siste bakken nå, hvor en 

gjeng kenyanere løper bakke- 

drag. 

– Det beste med å løpe er at 

man får tid til å tenke. 

Sindre sakker av. 

– Går alltid de siste meterne 

til hotellet. Det er blitt en vane. 

Ved portvakten går en kvinne forbi. På hodet 

bærer hun en kurv med bananer, som stikker opp 

én og én mot himmelen. Hun stopper ved drosjen 

som står oppstilt tett ved, plukker en banan og gir 

den til sjåføren. Med et par slanter ekstra spaserer 

hun videre, mens vinden tar et sørgmodig grep i 

det blå silkeskjørtet hennes. Sondre tøyer leggen 


Trener Frank Evertsen (i midten) sørger for at Sindre løper med riktig intensitet. 

ved foten av en slitt søyle, full av den milde opp- 

stemtheten som strømmer gjennom kroppen etter 

treningsøkta. 

Med kvikke skritt går Sindre og Sondre inn på 

hotellet. Klokka er kvart over åtte. Dagen er for 

lengst i gang. 

HOTEL SIRIKWA, SOM ligger i utkanten 

av det som kan kalles sentrum, har tatt 

sitt navn fra en stamme som holdt til i 

området tidlig på 1700–tallet. Ved den enorme, 

sirkelrunde resepsjonen i mørkt tre, blinker tre 

falne stjerner fra en plansje. I adgangshallen hen- 

ger fiktive jakttrofeer i porselen. I et hjørne står to 

gamle datamaskiner med tunge, ovale skjermer, 

med et nett som sjelden virker. 

Rommene er store med hullete myggnetting 

over sengene. På nattbordet en bibel, en telefon. Et 

kjøleskap som ikke virker. Toalettet uten sete. 

Alt er som det skal være. 

En bil stanser utenfor hotellet. Førti liter vann 

og et tørkestativ bæres opp til rom 311. 

Tolv par sko ligger strødd utover det 

grønnbrune vegg–til–vegg–teppet, men det finnes 

en viss orden: Sindre er sponset av Asics, Sondre 

har utstyrsavtale med Nike. Men de får ingen pen- 

ger. Begge løper for klubben Vidar, som dekker 

reise og opphold. Fra Friidrettsforbundet og Olym- 

piatoppen får de cirka tretti–førti tusen kroner 

hver i året. 

I tillegg har Sindre en avtale med Dagens 

Næringsliv, som satser hardt på forbindelsen mel- 

lom protestantisk arbeidsetikk og egotripp. Jo flere 

medlemmer i DNAktiv, jo mer til Sindre, men han 

blir neppe rik av det alene. 

– Pappa er snill. Før NM i terrengløp sa han at 

77 

76

HVIS DU LØPER MARATON PÅ UNDER TO TIMER OG TI MINUTTER, ER DU SOM KENYANER NÆRMEST SIKRET FOR LIVET ØKONOMISK. 

TUSENVIS AV LØPERE MØTES HVER MORGEN I GRUPPER PÅ 15-50.

Kenyanske løpere trener stort sett i tre økter hver dag. Mellom øktene gjelder det å gjøre så lite som mulig. 

jeg fikk tre tusen kroner hvis jeg vant, to for sølv 

og tusen for bronse. For å få inn noen ekstra slanter 

kjøper han av og til premier jeg vinner, sist en puls- 

klokke. Han fikk en grei pris, sier Sindre. 

Det er ikke fett for Sondre heller. Hans eneste 

private sponsor, en vannleverandør, har trukket 

seg. Men de har nok til å løpe og hamstre det som 

trengs. På et brunt bord ved et slitt speil står en 

boks jerntabeletter, c–vitaminer, Enervit–drikke 

– dehydrert juice, mineralsalter, magnesium og 

kalium; særlig gunstig for å motvirke krampe. En 

svær bombe med proteinpulver tar nesten like mye 

plass som ernsynet. Innerst i en krok er medbrakt 

leverpostei og makrell i tomat stablet i høyden. 

Noen overmodne bananer er slengt oppå et tomt 

askebeger. Sondre har tatt med Tempur–pute 

hjemmefra. 

– Jern kan en aldri få nok av. Er det ikke sånn 

da, spør Sindre henvendt til Sondre. 

Sondre svarer ikke, han pimper vann fra en 

tiliters-dunk. 

– Jeg har forstått det sånn at i høyden produ- 

seres det store mengder røde blodlegemer, og at vi 

derfor har et naturlig høyt forbruk, fortsetter Sin- 

dre. 

– Vi puster mye mer i høyden, sier Sondre mel- 

lom slurkene. 

– Proteinpulver? 

– For raskere restitusjon, for eksempel når vi 

løper opp Riftdalen én gang i uka. Vi starter i bun- 

nen av dalen og løper oppover i tjueén kilometer. 

Er helt dau etterpå, sier Sindre. 

Det er noe veldig norsk over guttene her de sit- 

ter, litt fortapt, i Kenya. Kunne ikke disse to ner- 

dene heller ha spilt baseball eller sittet i kantina 

med andre studenter og slarvet? Gått på fylla i 


helgene, tatt en øl selv på en torsdag og kanskje 

hatt tid til damer? Spist potetgull, en pizza i ny og 

ne? I stedet ramser de opp kenyanske løpernavn 

og kan deres personlige rekorder på rams. 

– Jeg prøver å bli så seriøs som mulig. Planleg- 

ger alltid dagen ut fra trening og legger meg tidlig, 

slike ting. Men det er mer ekstremt her i Kenya, 

sier Sondre. 

Det eksistensielle spørsmålet trenger seg på. 

Hvor bra kan de bli? Hvor fort 

kan en hvit mann løpe? Spørs- 

målet gnager dem, hele tiden. 

– Det er litt vanskelig å 

svare på. Forklaringen på at 

kenyanerne løper raskere, er 

ikke bare at de er mørke og har 

tynnere legger. En vet aldri, men blir jeg blant de 

ti beste, er det en kjempeprestasjon. Ellers blir alt 

bare nederlag, sier Sondre og setter seg på kanten 

av sengen og masserer venstre legg. 

– Jeg vet at det bare er vinneren, til nød de som 

tar medalje, som får oppmerksomhet. Løping er 

den idretten som er vanskeligst å hevde seg i. Du 

har en nøye oppmålt distanse å forholde deg til, og 

tiden du bruker, forteller hvor god du er. Selv om 

det har regnet, og det er litt mer oksygen i lufta 

enn vanlig, må du fremdeles flytte føttene – også 

i nedoverbakke – og du må slå de andre. Du må 

være veldig god på ski for å vinne NM, men ski er 

uansett en miniputtidrett på verdensbasis. 

– Hvorfor lever dere som asketiske munker, 

som sier nei til livet uten å ha smakt på fruktene? 

– Av og til kan jeg tenke det samme. Jeg bruker 

fort tre timer på trening hver dag, og da tar jeg ikke 

med styrke– og spentstrening, heller ikke uttøy- 

ning, dusj og forberedelser. Kunne hatt bedre 

karakterer på skolen, men det er verdt det, fordi 

det er en livsstil. Det er klin umulig å løpe mellom 

160 og 200 kilometer i uka uten at en selv vil det, 

men jeg må være realistisk. Går ikke rundt og tror 

at jeg kan bli verdensmester. 

å si: 

Han tar en liten slurk til, før han skynder seg 

– Jeg sier ikke at jeg ikke har en sjanse. Hvis jeg 

sier det, at jeg bare kan bli beste europeer, har jeg 

tapt allerede. Men jeg er ikke oppvokst i høylandet, 

to tusen meter over havet, og så tror jeg det hand- 

ler om genetikk. 

– Det frier lt 

å bygge hus her. 

Sindre Buraas 

Sondre reiser seg og går mot do. 

– Har du sett de kenyanske løperne? De fleste 

er et skjelett med muskler og skinn tredd utenpå. 

Å være lett er avgjørende for hvor raskt en kan 

løpe. Både jeg og Sindre må ned noen kilo. 

– Ja, jeg må ned et par, sier Sindre, som ligger 

– uten et overflødig gram fett – henslengt på den 

andre sengen, surfer på nettet og gnafser i seg 

Macadamia–nøtter, kjøpt på supermarkedet for 

femti kroner kiloet. Nøttene er 

rike på kalsium og fiber og er 

blant de feteste nøttene som 

finnes, men inneholder sunt, 

umettet fett. 

Sondre, som har best tid på 

tikilometeren av de to, er klok- 

ket inn på 29.17 minutter på bane. Verdensrekor- 

den er tre minutter raskere. Det vil si at de blir tatt 

igjen med nesten tre runder. 

– Vi kaller det å bli lappet når noen blir tatt 

igjen med en runde. Eller rundingsbøyer, sier Sin- 

dre uten å se opp fra pc–skjermen. 

Men som det heter; de tar en sesong om gangen. 

I år er målet å kvalifisere seg til VM i Sør–Korea. 

Innen høsten er omme må de ha løpt ett sekund 

raskere for hver eneste runde. Greier de det, er OL 

i London så godt som i boks, siden kravet neppe vil 

forandre seg særlig på ett år. Men det må løpes. 

Kenyanerne har et langt forsprang. 

Guttene vet ikke hvorfor de har dårligere for- 

utsetninger enn kenyanerne, men de mener pilene 

peker i to retninger; på det fordømte arv og miljø. 

– Å trene en uke her tilsvarer tre uker hjemme. 

Det er klart de har et forsprang. Høydetrening 

handler om å ta sekunder billigere. På en femtu- 

senmeter utgjør det et forsprang på tjue, kanskje 

tretti sekunder, sier Sondre. 

Sindre har hørt på mesteparten av samtalen og 

slengt inn en kommentar her og der. Kanskje har 

han grunnet mer på sine store plan: 

– Det frister litt å bygge seg et hus her og satse 

steinhardt. Det er nå vi har muligheten, det er nå 

vi er unge. Vi har vært inne på tanken i et par år. 

Et helt greit hus koster bare et par hundre tusen 

kroner. Jeg tror ikke vi kommer til å tape penger 

når vi en gang selger det. 

– Hva sier folk hjemme? 

– De lurer på om vi er blitt gale, sier Sindre. 

81 

80

For rundt hundre år siden var det finnene som visstnok hadde supergener, og derfor vant alt. Nå er det kenyanerne. 

– Foreldrene støtter meg. Jeg har hatt fremgang 

de siste par årene til tross for en del sykdom. Jeg 

vil se hvor god jeg kan bli, sier Sondre. 

De kjenner seg nesten som hjemme her. 

– Etter hvert er det blitt sånn at alle kjenner 

alle. Å flytte hit er ikke et så stort steg som det 

høres ut, sier Sindre, som allerede har fått et keny- 

ansk navn: Kip Too, som betyr født når gjester er i 

nærheten. 

– Vurderer å skrive Sindre «Kip Too» Buraas i 

passet. Men det hadde kanskje vært litt drøyt. 

Guttene labber ned tre etasjer. Trener Frank 

Evertsen sitter allerede krumbøyd over tallerke- 

nen. Formiddagssola er skarp, han har valgt et bord 

i skyggen utenfor restauranten, ved svømmebas- 

senget. Han hiver innpå anti–lavkarbo–diett med 

store mengder cola og toast med syltetøy. 

– Jeg skal ikke løpe fort. Men de skal, sier han. 

Betjeningen vet hva Sindre og Sondre skal ha 

uten at de trenger si noe. Spansk omelett og bacon, 

kanskje noen pølsebiter på si. Sondre forklarer at 

en brødskive med syltetøy til frokost betyr at tre- 

ningsdagen er så godt som spolert. 

– I begynnelsen var det litt hardt å kutte ut 

karbohydrater, men nå går det helt greit. Skal du 

ned i vekt, må du spise proteiner og fett, sier han. 

– Med lavkarbo tar kroppen energi rett fra fett- 

reservoarene, og du går ned i vekt. Så enkelt er det, 

forklarer Frank. 

– De spiser karbohydrater, men mindre enn det 

som anbefales. Det viktigste er å spise variert og 

balansert. 

Vinden blåser lett igjennom palmene og praten 

begynner å blafre av sted. Samtalen sveiper innom 

folk som hele tiden sitter på ræva, og om ikke fat- 

tigdom, så i hvert fall litt mer nøkternhet, har en 


Det finnes bare 500 000 nandier. Likevel produserer de den ene toppløperen etter den andre. 

positiv effekt på folkehelsen. 

– Det kryr av folk som går i gatene, sier Sondre. 

– Og det er sjelden du ser feite kenyanere. 

Men toppidrett handler tross alt mindre om 

hva de andre måtte gjøre. Samtalen ender fort opp 

i en diskusjon om hvor gode Sindre og Sondre kan 

bli. Det er ikke første gang, virker det som. 

– Ikke si det, sier Frank og ser opp fra bordet. 

– Hvorfor sier du det? Det er ikke forskjell på 

en som kommer på sjette og på førsteplass, så jevnt 

er det i toppen i internasjonal løping. Det er fullt 

mulig for dere å løpe under 13.10 på femtusenme- 

teren. Tretten blank også. Marius Bakken klarte 

13.06. Hvorfor skal ikke dere greie det? 

– Jeg tror vi lett greier å presse oss ned tjue 

sekunder, til 13.20, men så begynner vi å snakke 

om talent, mener Sindre. 

– Hvorfor skal ikke dere ha talent? Dere har 

talent, det vet jeg. Men dere må ta vare på det. Det 

er det altfor mange som ikke gjør, sier Frank. 

– Norgesrekordene fra tre tusen til fem tusen 

meter skal jeg i alle fall ha, sier Sindre. 

– Sondre og jeg skal ta alle rekordene fra 1500 

meter til maraton. Rubbel og bit. 

Så løfter han et vinglass fylt med vann. Han ser 

ut til å skåle, men gjør det ikke. Han måler glasset, 

viser: 

– Det er slike legger vi skulle hatt. Helt tynn 

nede og en leggmuskel som strammer seg til helt 

der oppe. 

RUNDT HALVPARTEN AV de tjue beste 

tidene i verden, alt fra åttehundremeter til 

maraton, okkuperes av kenyanere. Men 

dominansen er egentlig enda større. Kampen om 

de beste trenerne og managerne er blitt så stor at 

83 

82

Laktatnivået til Sindre etter 21 kilometer i motbakke er bittelitt høyere enn sist. 

kenyanere flytter utenlands og løper for andre 

nasjoner. Kenyanerne er blitt så suverene at de er 

i ferd med å gjøre det vanskelig for seg selv. Det er 

lite spennende for vestlige å se toppløpere i aksjon 

på tartan, med mindre en har spesielle interesser 

i å studere perfekte løpesett og stegavvikling. Uan- 

sett om det er snakk om to runder eller tjuefem: På 

banen løper et tusenben med bambustynne, mørke 

ben som beveger seg i takt, før en eller annen smel- 

ler til mot slutten og parkerer resten. I mål er det 

nesten uten unntak en kenyaner som hever armene 

i været. Dominansen er så stor at sponsorene har 

rømt friidrettsbanen, og på få år har premieutbe- 

talingene stupt. De største mesterskapene, OL og 

VM, er i ferd med å bli rene kenyanske mesterskap. 

Eller enda mer lokalt. Det er bare én kenyansk 

stamme som utmerker seg. Kalenjin, også kalt den 

løpende stammen, holder til i og ved Riftdalen i 

det vestlige Kenya. Tre av fire løpere på det kenyan- 

ske landslaget kommer fra området Sindre og Son- 

dre jevnlig reiser til for kanskje å få en flik av 

sannheten med seg hjem. Men det kenyanske løpe- 

underet er enda mer spesifikt enn som så. Nandi- 

ene, som er en undergruppe i kalenjin–folket, er 

de aller, aller beste. 

Hvordan er det mulig at nandiene, som kun tel- 

ler rundt en halv million hoder, har skapt den ene 

toppløperen etter den andre? 

Vanlige forklaringer er at kalenjin–stammen 

og nandiene har genetiske fordeler. Muskelfibrene 

er som skapt for løping. Nandiene var opprinnelig 

nomader, dyrket jorda og var kjent for kvegtyve- 

rier. På sine raid kunne en gjeng, gjerne tretti–førti 

mann, løpe så mye som 150 kilometer i løpet av en 

natt for å få has på en dyreflokk. Denne seige løpin- 

gen må ha satt varige merker i genetikken, heter 


det. Andre mener det å vokse opp to tusen meter 

over havet gir et evig forsprang, atter andre at 

kostholdet er hemmeligheten. 

De fleste snurper likevel alle teoriene sammen 

i en sekk og forsegler hemmeligheten med anta- 

gelser. Det bare er slik, liksom. Løping er for de 

svarte. 

FOR RUNDT HUNDRE år siden var det fin- 

nene som var genetisk predestinert til å 

løpe fra alle. Paavo Nurmi (1897– 

1973) var det reneste naturfenomen. Den 

tyske journalisten Jack Schumacher skrev: 

«Løping er i blodet til hver finne (…) 

Nurmi og hans likesinnede er som dyr i 

skogen. De begynte å løpe fordi det var en 

dyp trang, fordi et særpreg, drømmeaktig 

landskap lokket dem med sine fortryl- 

lende mysterier.» 

Nurmi regnes fremdeles som en av 

tidenes største langdistanseløperne. Men 

skyldtes suksessen gener, eller oppfinn- 

somme treningsmetoder? I 1920 skal 

Nurmi ha løpt etter toget fra hjembyen 

Turku til Littois i drag på to kilometer om 

gangen, mens han tviholdt med venstre- 

hånden på siste vogn og løp for harde 

livet. Finsk som Nurmi var, ga han aldri 

intervjuer, noe som ga grobunn for myter. 

Om naturbarna, villmennene, det dyriske. 

Sannheten var at finnene trente hardest og mest 

systematisk. Lange, daglige gåturer, gjerne opptil 

25 kilometer, i tillegg til løping i høy hastighet. 

Fram til 1940 var våre naboer i øst uslåelige. De 

satte 70 verdensrekorder til sammen. 

Og så kom svenskene – og plutselig fantes det 

nye supermenn. Svenskene innførte fartsleken, et 

begrep som i dag er i blodet hos de fleste løpere. 

Under en fartslek løpes det etter terrenget, dags- 

form og behag. Det kan gå kjapt i en oppoverbakke, 

roligere i nedoverbakke – en form for intervalltre- 

ning, men med mer vekt på mengde. Svenskene 

innførte dessuten en raritet. Da Gunder Hägg 

(1918–2004) avtjente verneplikten i gudsforlatte 

Norrbotten ved Finlandsgrensen, plottet han seg 

ut en løype på fem kilometer og løp rett inn i sko- 

gen; over myrer, koller, opp en bakke, ned en bakke, 

over en elv – ofte med snø opp til buken. Fartslek 

og snøpulsing ga resultater: På fire år satte Hägg 

femten verdensrekorder. 

Parallelt med den finske storhetstiden startet 

tyskerne på slutten av 1930–tallet med intervall- 

trening. De mente pulsen måtte være mellom 170 

og 180 slag under dragene og synke ned til 120–130 

slag i pausene. Distansene var fra to hundre til åtte 

hundre meter eller mer, og pausene var korte, 

gjerne på ett eller to minutt, alltid i gange eller 

Det er viktig å fylle på med væske i varmen. 

rolig jogg. Emil Zapotek (1922–2000), også kalt 

«Det menneskelige lokomotiv», regnes for å være 

intervallenes mester. Han trente så hardt at han 

mente konkurranser bare var blåbær i forhold. En 

treningsform han sverget til, var å holde pusten så 

lenge han kunne, mens han gikk igjennom en pop- 

pelallé i nærheten av der han bodde. Til slutt greide 

han å holde pusten til siste tre var passert, og seg- 

net besvimt om. 

Kollapsen må ha hatt en varig effekt. I en peri- 

ode på nesten fire år vant Zapotek alle 72 løp han 

stilte opp på; fem– og titusenmeter, og ble kåret 

til verdens beste idrettsutøver i 1949,1950 og 1951. 

Under Helsinki–OL i 1950 tok han tre gull; på fem- 

tusen, titusen og maraton, noe ingen andre har 

gjort verken før eller siden. 

Intervallprinsippet ble forkastet, og i stedet ble 

det lagt stor vekt på mengdetrening og løping uten 

85 

84

pauser, da New Zealand og Australia ble 

de nye supermannprodusentene. Ron 

Clarke (1937– ), satte atten verdensrekor- 

der på 1960–tallet ved å løpe i front uten 

hare. Clarke var sin egen trener, og la ofte 

ut på harde og lange turer, opp mot 25–35 

kilometer om dagen. Først en rolig tur på 

fem til åtte kilometer om morgenen, så ei 

halvhard mil midt på dagen, før han 

avsluttet med en økt på et par mil om kvel- 

den, gjerne i enda høyere tempo. Han løp 

opptil 250 kilometer i uka, og da han fikk 

spørsmål om han ikke var stiv i bena, skal 

han ha sagt: «Det er jeg da alltid. Er du 

ikke det, trener du ikke nok.» 

Likevel har få hatt så stor betydning 

for kondisjonstreningen som treneren 

Arthur Lydiard (1917–2004) fra New Zea- 

land. Hans løpere tok gull i alle distanser 

fra åtte hundre meter til maraton, på 

samme vis som kenyanerne gjør i dag. Alle 

som driver seriøst med kondisjonsidrett 

i dag, følger mer eller mindre Lydiards 

oppskrift ved å dele sesongen inn i ulike 

faser. Først maratondelen, stort sett halv- 

hard langkjøring i opptil tretti kilometer 

per økt – selve grunnmuren. Det spiller 

ingen rolle hvor fint man innreder rom- 

mene hvis huset raser sammen. I neste 

fase; løp i oppoverbakker minst fire gan- 

ger i uka. Lydiards løpere spratt oppover 

med lange, kraftige steg i to–tre hundre 

meter for å styrke bena. Når våren kom, 

ble løperne sluppet ut på friidrettsbanen 

for intervaller i konkurransefart på dis- 

tanser mellom to og fire hundre meter. Og 

når konkurransene tok til, ga de jernet når 

de måtte, men løp ellers svært rolig slik at de 

kunne flyte på overskuddet. De vant alt og virket 

uslåelige. Det var kanskje noe med britiske gener 

sør for Ekvator? Og finske gener? Eller svenske? 

Men så trippet gjetergutten Abebe Bikila 

(1932–1973) fra Etiopia barbent fram til startstre- 

ken på maratondistansen under OL i Roma i 1960. 

Da han løp i mål to timer, femten minutter og seks- 

ten sekunder senere, med hele verden som vitne i 

tidenes første tv–sendte OL, var den afrikanske 

løperrevolusjonen igang. 

Ting tyder med andre ord på at genetikk alene 

ikke kan forklare hvorfor kenyanerne er best. Har 

Sindre og Sondre likevel en sjanse? Danske Henrik 

B. Larsen ved Copenhagen Muscle Research Centre 

har forsket på hvorfor kenyanerne er så gode. I 

2002 gjorde han forsøk på kenyanske og danske 

toppløpere og sammenlignet funnene med utrente 

kenyanske og danske gutter. Så lot han de utrente 

guttene gjennomgå et tolv ukers identisk trenings- 

program for å se om det var forskjeller. 


Kenyanerne holder en stor andel av treningsmengden tett opptil maksimalt oksygenopptak. 

Larsen punkterte myten om at musklene til 

kenyanske løpere er spesialdesignet for lange løp. 

Muskelfibrene viste seg å være så å si de samme 

hos danske toppløpere. Kenyanernes oksygenopp- 

tak var heller ikke bedre enn konkurrentenes. Det 

var først da Larsen sendte guttene ut på et fem 

kilometers testløp at forskjellene åpenbarte seg. 

Kenyanske gutter løp betydelig raskere enn de dan- 

ske, selv om de peste og tok i like mye. 

Larsen begynte å bruke øynene og så lyset. 

Kenyanerne hadde en betydelig bedre løpsøko- 

nomi. Nandi–guttene var i snitt fem centimeter 

kortere og veide tolv kilo mindre enn de danske 

guttene. Selv om kenyanerne var betydelig lavere, 

hadde de i snitt to centimeter lengre lårben og én 

centimeter lengre leggmuskel. Spinklere og lengre 

lemmer gjør løpingen enklere. Det krever rett og 

slett mindre energi for en kenyaner å løpe. 

Man trenger ikke være en vitenskapsmann for 

å se at jo lettere og tynnere en løper er, jo kjappere 

87 

86

går det unna. Ved et raskt gløtt på krop- 

pen til en kenyansk langdistanseløper 

vil man oppdage at den er bygd for stor 

fart over lange distanser. Hodet kan ha 

et barnslig preg over de ekstremt smale 

skuldrene, men idet kenyaneren setter 

de tynne bena i bevegelse, vil de fleste 

stå og måpe. Godt trente mosjonister 

kan kanskje holde følge med en topp- 

trimmet versjon i én kilometer. Tenk 42 

kilometer framover, i en fart på tjue 

kilometer i timen, og en begynner å ane 

konturene av hvilken prestasjon det er 

snakk om. 

Larsen mente likevel at genetikken 

alene ikke kunne være hele svaret på 

løpergåten, fordi atleter fra andre 

nasjoner også er tynne og hengslete. 

Da forskeren sammenlignet trenings- 

metodene, oppdaget han at kenyanerne 

utførte en større andel av treningen tett 

opptil maksimalt oksygenopptak enn 

konkurrentenes. De kunne dermed pre- 

stere bedre på et høyere nivå når det 

virkelig gjaldt. En annen positiv effekt 

med såpass mye høyintensiv intervall- 

trening, er at fettforbrenningen er høy- 

ere enn ved annen trening. 

Andre forskere mener også å ha fun- 

net ut at afrikanere som er født og opp- 

vokst i høyden, tåler hardtrening bedre enn 

atleter som er bosatt på lavlandet. Kenyanerne kan 

i større grad peise på og likevel være i stand til å 

restituere seg raskere enn sine konkurrenter. Men 

hvorfor er da ikke de aller beste løperne like gjerne 

fra Nepal eller Andesellene? 

Ligger svaret på gåten i så fall i 

kosten? 

Tradisjonelt har nadiene 

spist mye ubehandlet melk og 

blod i tillegg til kjøtt, men de 

har også spist korn i lange tider. 

Kalenjin–folket eter stort sett 

lokalt dyrket mat, som mais, hodekål, hvete og biff 

– i tillegg til å drikke melk, kaffe og te. Inntaket av 

karbohydrater er høyt, rundt sytti prosent, mens 

andelen av fett er nede i sytten prosent. Det er 

grunn til å tro at kenyanerne ikke har et tilstrek- 

– Forklaringen er så 

enkel at konkurrentene 

ikke vil innse det. 

Brother Colm 

Uansett hvor mye Sindre løper, vil det trolig alltid finnes en mengde kenyanere over ham på resultatlisten. 

kelig kosthold målt i mineraler og vitaminer, ifølge 

Verdens Helseorganisasjon. Men de har masse 

ugali. Etter hardtrening er det om å gjøre å sluke 

karbohydrater for å erstatte glykogen kjapt for å 

bli bedre rustet til neste treningsøkt. Mais har en 

nærmest optimal evne til å 

erstatte glykogenet. Ugali er en 

enkel rett full av mais, litt vann 

og en smule salt, med konsis- 

tens som en sandstein, full av 

karbohydrater og lite fett. 

Det er også kjent at kenyan- 

ske toppløpere ikke er redde for 

å spise seg opp ti–tolv kilo før de igjen går i gang 

med hardtreningen til neste sesong. Kan hemme- 

ligheten ligge her? Svenske Bengt Salin har sjekket 

kenyanske storløpere opp mot skandinaviske topp- 

løpere og deres evner til å omsette fett til energi i 


legg– og lårmusklene. Den såkalte HAD–enzym– 

aktiviteten var tjue prosent bedre hos kenyanerne 

i lårmuskulaturen og hele femti prosent bedre i 

leggene. Det viser seg altså at de utnytter fettet 

mer effektivt enn oss. Men dette avviket gjelder 

svarte løpere over hele verden har Timothy Noa- 

kes, professor ved Universitetet i Cape Town, fun- 

net ut, og da er vi nesten like langt. Bortsett fra at 

vi vet at hvite menn ikke kan løpe. 

Andre forskere mener ankelleddets plassering 

er unikt for øst–afrikanerne, og at det er derfor 

kenyanerne løper fra alle. Ja? Eller rører de seg bare 

mer enn alle andre? I Kenya har bare femten av 

tusen mennesker bil. Det er langt til og fra skole. 

Er det svaret? Hvis en skal støtte seg til forskning 

og vage antagelser, vil en likevel kunne si noe? At 

noen underernærte kenyanere fra en bestemt 

stamme løper hardere enn alle andre i høyden og 

derfor oppnår drømmeresultater? 

Og det store spørsmålet: Kan Sindre 

og Sondre i løpet av oppholdet ta igjen noe 

av forspranget? Ved å trene hardt og 

lenge? Samtidig må de finne en balanse. 

Det er lett å bli syk i høyden og varmen. 

Et glass urent vann kan være nok. 

PASTOR COLM O’CONELL humrer 

godt mens han lener seg bakover i 

den kubistiske godstolen, som står 

sentralt plassert i stua. 

– Folk har kommet med all slags 

mulige forklaringer på hvorfor kenya- 

nerne er best. Noen tror det skyldes gener, 

andre påstår det er maten. Eller høyden, 

og jeg vet ikke hva. 

Han lener seg framover. 

– Jeg skal avsløre hemmeligheten: 

Hardt arbeid og svette. Ikke noe annet. 

Forklaringen er så enkel at konkurrentene 

ikke vil innse det. 

Mange regner pastor O’Conell, på fol- 

kemunne Brother Colm, for å være man- 

nen som har æren for at kenyanerne i dag 

dominerer langdistanseløping. Den seksti 

år gamle iren kom til knøttlille Iten i Rift- 

dalen, tre mil nordøst for Eldoret, for å 

undervise på St. Patrick School på midten 

av 1970–tallet. I dag har han trent over tjue 

olympiske mestre og flere verdensmestere. 

St. Patrick School planter et tre for hver tidli- 

gere elev som har tatt en OL eller VM–medalje, og 

suksessen vokser inn i himmelen. Selv om pastoren 

bare labber rundt i landsbyen i førti minutter hver 

morgen, og er så langt fra en atlet det er mulig å 

komme, er det også blitt plantet et tre i hans navn. 

Men Brother Colm vil ikke ta æren for det kenyan- 

ske løpereventyret. 

– Nei, nei, nei. Da jeg landet i Kenya i 1976, vis- 

ste jeg så å si ingenting om løping. Jeg kom til rik- 

tig sted på riktig tidspunkt. Jeg skulle egentlig bare 

være lærer i geografi, sier han. 

Geografi ble til fotball, fotball til løping. Nå er 

Brother Colm pensjonert rektor – men fortsatt den 

ubestridte løpertreneren. Da han kom hit, lå det 

kenyanske løperlandslaget brakk. Kipchoge «Kip» 

Keno (1940 – ) tok gull på 1500–meteren i Mexico- 

89 

88

DEN IDEELLE FORMEN PÅ LEGGEN TIL EN LANGDISTANSELØPER ER SOM ET 

VINGLASS. TYNN NEDERST, MED EN TYDELIG DEFINERT MUSKEL PÅ TOPPEN.

OL i 1968 og på tre tusen meter hinder i München 

fire år senere – men så var det bråstans. 

– Kenya boikottet OL både i Montreal og Mos- 

kva, og kenyanere hadde ingen å se opp til. På et 

vis var det min lykke. Ikke før tidlig på åttitallet 

begynte jeg å forstå det tekniske ved løpingen, 

mest gjennom kunnskapen fra elevene selv. 

I begynnelsen trente han bare elever på skolen. 

I 1989 startet han en tre- 

ningscamp, også for jenter. 

Det var vanskeligere å få jen- 

tene til å forstå at de kunne 

satse på løping enn det var å 

trene dem, husker treneren. 

Nå er Iten, som før var en 

avkrok uten strøm, der vann 

ble samlet inn i bøtter, full av treningscamper. 

– Hundrevis. Det er umulig å si hvor mange 

som løper her. To tusen, tre tusen – kanskje enda 

flere. Og vi var den første campen. Skolen er frem- 

deles sentrum for alle løpere i Iten. 

Brother Colm driver nå to camper for junior- 

løpere i året. De trener tre ganger daglig, spiser 

mat på skolen og er i seng ved ni–tiden. Pastoren 

betaler skolepenger, sponser løpesko, gir talentene 

mat – av og til honning – og lommepenger. Likevel 

holder han sine løperelever på mer enn en arm- 

lengdes avstand. Pastoren lever et strengt religiøst 

liv, har mest kontakt med andre vestlige og får 

servert maten gjennom en luke fra kjøkkenet. Ifølge 

ryktene er det ikke uvanlig at unge, håpefulle keny- 

anske løpere kan stå timevis utenfor de to husene 

hans, og når Brother Colm dukker opp, kan de få 

beskjed om å komme tilbake neste dag. 

Men når han er på talentjakt, er han langt mer 

til stede. Pastoren sier at det er vanskelig å finne 

løpertalenter selv i Kenya. 

– De fleste ser bare vinneren, men jeg forsøker 

å gå bak resultatene. Ser an løpestilen, er den 

avslappet eller stresset, og løper han eller hun tak- 

tisk – slike ting. Og det holder ikke å se vedkom- 

mende i bare ett løp. Hvis det etter hvert viser seg 

å være noe talent der, forsøker jeg å gå dypere og 

spørre om han eller hun er motivert for å ofre seg 

for løpingen, om personen er i stand til å vokse med 

oppgaven og om foreldrene samtykker. Det er alt- 

for mye bortkastet talent i Kenya. 

Nå løper unge 

kenyanere 

re eer 

pengerømmen 

Brother Colm må ha truffet en gullåre. I 1986 

sendte Kenya ti løpere til VM for juniorer i Aten. 

Av dem var syv fra St. Patrick’s School. En av elev- 

ene, Peter Chumba, løp barbent og ble verdensmes- 

ter på titusenmeteren. 

– Pressen rapporterte om at noe stort var på 

gang i Kenya. Det var først da jeg skjønte at sukses- 

sen hadde nådd utenfor Iten, sier Brother Colm. 

Peter Rono ble pastorens første olympiske mes- 

det er mye av hemmeligheten? 

ter, i Seoul i 1988. Siden kom det 

et skred. Dagen etter vår samtale 

skal Eldoret ta imot en ny mester: 

Endna Kiplagat kommer tilbake 

fra New York Maraton etter å ha 

parkert alle de andre kvinnene. 

– Jeg har hørt at elevene her 

trener tre ganger om dagen, og at 

– Tre ganger om dagen, ja vel, men hva vil det 

egentlig si – at vi trener hele tiden? 

Pastoren venter ikke på svar. 

– Noen ganger er det riktig å trene tre ganger 

om dagen, andre ganger mindre. Det spørs om det 

er utenfor eller i sesongen, hva han eller hun ønsker 

å oppnå og ikke minst; hva den enkelte selv føler. 

Som regel drar løperne ut like før soloppgang. 

Da går de ut for å møte dagen og blir borte i førti- 

fem minutter, kanskje en time. Noen løper, andre 

spaserer, det viktigste er at de kjenner på kroppen 

og er ute i naturen, kjenner på skaperverket og 

samler tanker. Hovedtreningen for dem som trener 

på bane, er rundt klokken ti. I fire–tiden er det 

gjerne litt styrke– og strekkeøvelser. De som trener 

til gateløp eller terrengløp, har et litt annerledes 

opplegg, med en hovedøkt rett før sola går ned. Det 

er ingen hokus pokus. Mange, lange og relativt 

harde turer, tilpasset hver enkelt løper. Løping 

under melkesyreterskelen for det meste. Alt fra 150 

kilometer til 250 kilometer i uka. 

– Andre grunner til at kenyanerne er så gode? 

– Her i Iten er det ikke så mye annet å gjøre enn 

å løpe. Folk lever enkelt, og vi skal huske at denne 

landsbyen knapt er en flekk på kartet. Det er heller 

ingen konkurranse fra andre idretter, og så tror 

jeg mange har et ønske om å tjene penger og reise 

utenlands. I tillegg er treningsmiljøet unikt. Det 

er her de beste løperne er. Kommer du til Iten og 

Eldoret, er du sikker på at du har konkurranse. Du 

finner fort ut hvor god du er, hvor dårlig du er. For- 


Edna Kiplagat feires på kenyask vis etter seieren i New York Marathon i 2010. Det er mye melk, blod og kjøtt i dietten i Kenya. 

delen med å være så høyt over havet er at en slipper 

malariamygg – et stort problem i lavlandet. 

Brother Colm smiler lurt og reiser seg. Han vil 

hjem nå, en kjøretur venter. 

– Husk hardt arbeid og svette. Hardt arbeid og 

svette, sier han. 

EN SVERM AV unge gutter og jenter møtes 

ved et veikryss like ved St. Patrick School. 

Med søvnige rituelle bevegelser sliter de seg 

løs i små grupper og løper langs landeveien. Det 

jogges på hver minste sti. Løperne kommer fra 

ingen og alle steder. Opp en bakke, ned en annen, 

ut gjennom en forhengning, tvers over et jorde, 

forbi en parkert traktor, opp i lia og bortenfor hau- 

gene. De fleste med joggesko som virker så altfor 

tunge til de slanke bena. 

To timer senere, bak den lyseblå porten som 

skiller Demadona treningscamp fra verden uten- 

for, puster Daniel Limo Kiprop ut: Han sitter i en 

plaststol, nydusjet, med oppkneppet hvit skjorte. 

Den italienske manageren Giani Demadona har 

cirka hundre kenyanere i sin stall. Ofte sender han 

løpere ut i verden. Det kan være til et stort, inter- 

nasjonalt stevne, et gateløp eller en maraton. 

Demadona tar en prosentsats av premiepengene, 

tilbake gir han løperne husly og mat, fartsholdere, 

treningsutstyr og hvis løperne er gode nok; penger 

og muligheter til å løpe utenlands. 

I det beskjedne kjøkkenet står en bøtte med 

vann og en treskje i. Ved siden av står en stor kas- 

serolle med ris. Mais ligger og tørker i sola. Rett 

over utgangsdøra henger festbilder av Salina 

Kosgei etter at hun vant Boston maraton i 2009. 

Utøvere og trenere slenger rundt i Adidas–tre- 

ningstøy. Det lyser blått fra nye mobiltelefoner. 

93 

92

Noen har krøpet inn på rommene for å sove mellom 

øktene. Daniel er en av de heldige. Mr. Demadora 

har bestemt at det er Daniels tur denne gang. Om 

få dager skal han delta i Torino maraton. Sponso- 

rene har for lengst skjønt at det er i maraton pen- 

gene ligger. Maraton er blitt distansen den hvite 

middelklassen vil prøve seg på. Arrangørene lokker 

derfor med store pengepremier, og kenyanerne 

stiller opp i hopetall. Får vinneren en god tid, vil 

mosjonistene legge merke til at her løpes det fort, 

og dermed har arrangøren og sponsorene fått sitt. 

Mens nivået på langdistanse på bane har flatet 

ut de siste årene, har bredden i toppen est ut på 

maraton. Tidligere var det vanlig at unge løpere 

tok veien via kortere distanser og løp på bane, før 

de prøvde seg på sitt første 

maraton. Men nå løper unge 

kenyanere rett etter penge- 

strømmen. I Kenya er det van- 

skelig å få tak i manager selv 

om en løper på 2.10. For ordens skyld; i or løp 

beste nordmann maraton på 2.25, rundt fem 

minutter dårligere enn beste kvinne på distansen. 

Løpet i Torino er et slags være eller ikke være 

for 28–årige Daniel. Etter løpet skal han og mana- 

geren diskutere fremtiden. Daniel antar han vil få 

cirka 10 000 dollar årlig hvis han greier 2.09 og 

kanskje det dobbelte hvis han klokker inn på 2.08. 

Løper han likt med rekorden, som er på 2.10, får 

han trolig ingenting. 

– Målet mitt er å komme inn blant de tre beste 

og sette rekord. Da skal jeg kanskje kjøpe et hus og 

leie det ut, sier han. 

– Hvis ikke? 

– Da vil jeg trene mer. Eller så kan broren min 

kanskje ta over. 

PÅ HOTEL SIRIKWA eter Philemon Boit med 

gjennomstrømmende iver samtidig som han 

stadig taster på mobilen. Med rekord på 8.40 

på 3000 meter hinder – ikke langt bak norgesre- 

korden til Jim Svenøy på 8.12.05 – var Philemon 

Boit (47) aldri mer enn en helt ordinær løper fra 

Kenya. Nå er han en typisk fikser, en fyr som ikke 

har nei i sin munn. Når det norske langdistanse- 

teamet er i byen, er Philemon på pletten. Sjåfør, 

massør, treningskompis, men alltid et annet sted. 

Det er alltid noe som må ordnes, ting som må orga- 

Kipoge er mannen 

hele Kenya ser opp til. 

niseres, en taxi som er opptatt eller snart på vei. 

Philemon kjenner spillet fra innsiden og kan 

fortelle om atter en årsak til den totale kenyanske 

dominansen i langdistanseløp. Interessen for keny- 

anske løpere tok seg for alvor opp på begynnelsen 

av 1990–tallet. I 1992 lanserte den italienske kar- 

diologen Dr. Gabrielle Rosa prosjektet «Discovery 

Keyna», som ble sponset av det daværende italien- 

ske sportsmerke Fila. På den tiden var det kun én 

kenyaner, Douglas Wakiihuri, som hevdet seg blant 

de topp tjue i verden på maraton. Allerede orten 

år etter var halvparten av de hundre beste tidene 

på maraton satt av en kenyaner – de fleste fra Dr. 

Rosas stall. Rosa organiserte de beste kenyanske 

løperne i treningsleirer, i alt tolv leirer til sammen, 

der det kunne bo opptil hundre 

atleter på det meste. Siden kom 

leverandører som Reebok, 

Puma, Nike, Adidas, Asics og 

Saucony på banen. 

– I starten fikk de beste utøverne utstyr og litt 

penger. Nå får de beste mye mer. Ikke sjelden er 

det sponsorene som bestemmer hvem som skal 

være trener. For tiden har Nike de beste løperne 

med Adidas som nummer to, sier Philemon. 

Han legger fra seg bestikket. 

– Det er én du må møte før du drar, sier han. 

VI KJØRER SØROVER og ut av byen, vekk 

fra de få gatelysene, til en farm langt inn 

i skogen. I lyskjeglene fra bilen ser vi skyg- 

ger av mennesker. De trer sakte fram, før de for- 

svinner som om ingenting var der. En ny sidevei og 

enda mørkere trær folder seg sammen. Månen lig- 

ger som en forlatt brødskorpe på himmelen og 

skinner så intenst at man kan ane konturene av 

hele månen når man kniper igjen øynene. 

Det er her legenden holder til; Kipchoge «Kip» 

Keno, dobbel OL–mester og formann i Kenyas 

olympiske komité. Navnet hans skinner i gullskrift 

på porten. Han er nesten for god til å være sann. 

Kipchoge er mannen hele Kenya ser opp til. Han 

var gjetergutten som kom fra intet og vant, ni år 

etter at Kenya ble selvstendig fra Storbritannia. 

Mannen som startet den kenyanske løperevolusjo- 

nen – lenge før treningsregimene og utlendingene 

kom. Men det er ikke løpingen alene som har gitt 

mannen Nelson Mandela–aura. Etter OL–seieren 


i 1972 tok han, men kanskje mest hans daværende 

kone, til seg fem foreldreløse barn som hvileløst 

gikk rundt og spiste jord. Tre år senere startet de 

et barnehjem som i dag huser nesten hundre barn. 

Han har reist skoler i sitt navn og blitt innlemmet 

i World Sports Humanitarian Hall of Fame. Og 

selvfølgelig; en støvete stadion i utkanten av sen- 

trum er oppkalt etter helten. 

Myten om Kipchoge begynner tidlig, allerede 

den gang han var en ung gjetergutt. Som tolvåring 

skal ha løpt så kjapt at han greide å stikke av fra en 

leopard. Det var nettopp denne flukten som fikk 

ham inn på tanken om å satse på løping, selvsagt. 

Det er ikke så lett å fange Kipchoge nå heller. 

Ved porten dukker en van opp, på vei i motsatt ret- 

ning. Inni sitter legenden, forteller sjåføren vår 

begeistret og legger seg på hjul. Etter noen kilome- 

ter, treffer lyskasteren en hvit vimpel. Eldoret Club 

stråler med gullskrift. Members only. Kipchoge 

stiger verdig ut av bilen. Han bærer den sorte dres- 

sen med den største selvfølgelighet. Hendene hvi- 

ler tungt i lommene. Et digert armbåndsur. 

Antydning til latmannsmage. Kvikke bevegelser. 

Et tysk følge med finstrøkne skjorter og genser 

dandert over skuldrene sprader etter legenden med 

stiv gange. Navn noteres i en lærkledd besøksbok, 

mobiler slås av. Det knaker tungt i gulvplankene i 

den store gangen. Innenfor er det flere hvite men- 

nesker. En dame i sommerkjole og langt, lyst krøl- 

lete hår, drikker rødvin henslengt i en sofa. En 

middelaldrene mann er tilsynelatende konsentrert 

med en bærbar pc i fanget. I restauranten henger 

tunge gardiner og en forlatt kelner. 

Kelnere strømmer til med et ekstra bord og 

tunge stoler, men ingen av gjestene vil være uhøf- 

lige og sette seg ned først. Kipchoge dumper ned 

på en stol og klapper i hendene. 

– Jeg har bare løpt for mitt liv, sier han. 

Drinker kommer på bordet. Vin, øl, Gin&Tonic. 

En «Kip Spesial» til Kipchoge. 

– Hva slags drink er det, spør noen. 

– Vin blandet med cola. Vil noen ha? 

– Kan alltids prøve en, sier en dame i følget. 

Et halvlitersglass lander på bordet. Kipchoge 

strør salt og pepper i drinken. 

– Det er for å få vekk kullsyren, forklarer han. 

Damen drikker mens alle andre ser på. Ser 

anstrengt opp på resten av bordet. 

– Det var annerledes. Smakfullt, sier hun og 

setter glasset på bordet. 

Etter måltidet løser forsamlingen seg opp. 

Kipchoge har noen få minutter. 

– Løping handler om to ting; utholdenhet og 

evne til å rykke fra de andre og derfor også om 

mentale egenskaper. Du må kunne kalkulere hvert 

steg du tar og se an de du løper mot. 

– Du er født i Kipsamo og er selv en nandi. 

Mange påstår at nandiene har genetiske fordeler 

når det kommer til løping, hva tror du? 

Kipchoge ler avmålt. 

– Det er bare snakk. Bare snakk. 

Han vifter med håndflaten. 

– Alle kan løpe, det spiller ingen rolle hvor du 

kommer fra. Marokko, Nigeria, Frankrike, Finland, 

London – hvor som helst. Alle kan. 

Gjennom vinduet dirrer lyset fra himmelen. 

– Ingen kan løpe fra en leopard, det vet alle. 

Sannheten er at jeg som vanlig passet på geitene 

idet en leopard nærmet seg. For å unngå at leopar- 

den drepte geitene, kastet jeg et hvitt tørkle etter 

den. Leoparden grafset med forføttene og satte seg 

fast i kledet og ble liggende på bakken uten å kunne 

bevege seg. Så tok jeg frem kniven og skar av stru- 

pen på den. 

Står legenden her, under natthimmelens over- 

fylte hvelving og punkterer myten om seg selv? 

– Jeg har drept fire leoparder på den måten. 

PÅ DET SAMME platået, i de samme løypene, 

i det samme tempoet som har skapt olym- 

piske mestere, loggfører Sindre og Sondre 

kilometer på kilometer. Får stikk i pekefingeren, 

langfingeren, ringfingeren. Frank jager etter med 

laktatmålerne. Dag ut og dag inn. På rolige turer 

kan laktatmåleren vise et blodsukkernivå under 

én mikromol per liter. Da kan Frank si at det er fint, 

fortsett slik. Andre ganger løper de hurtigere, helst 

om kvelden, dagens andre økt. Intervaller, ti tusen- 

metere med tretti–førti sekunders aktiv pause. 

Eller i en rundløype på et par kilometer. Runde på 

runde eller frem og tilbake, som er like langt. 

Det er noe som forundrer. De løper aldri med 

hodet under armen. Laktatmåleren viser så å si 

aldri over tre. Ingen spyr av utmattelse. Knapt nok 

hendene plassert på hvert kne, foroverbøyd i fos- 

terstilling, mens slimet rappellerer sakte nedover 

95 

94


(Topp) «Kip» Keno har drept fire leoparder med bare hendene og et hvitt tørkle. (Bunn) Det er heller ikke veldig lett å få tak i ham nå for tiden. 

mot den rødglødende jorda. Ingen som kutter nav- 

lestrengen til egen utmattelse med håndflaten, 

mens de gnir rester av snørr på shortsen. Kanskje 

skjer det bare et par–tre ganger i løpet av tre uker. 

Opp Riftdalen. Men stort sett ikke et eneste kny. 

Det er kontroll, kontroll, kontroll. 

Kontroll som lefler med galskap. 

Gale mennesker er gjerne fortapt i fantasier, 

men denne kroppslige manien setter varige bren- 

nemerker. Det bevegelsesmønsteret som Sindre og 

Sondre stadig repeterer, én fot foran den andre, er 

nettopp den gjentagelsen som gir livet tyngde. Det 

er her lykken ligger, i det øyeblikket tilværelsens 

sand vendes igjen og igjen. 

Vi andre sitter dønn fast i et prosjektsamfunn, 

der alt er midlertidig, men likevel gørr kjedelig. 

Sindre og Sondre er våre rake motsetninger. 

Det er nærliggende å tro at atleter som dem 

streber og trener knallhardt hele tiden. På et vis 

gjør de det, men det er en annen type hardtrening. 

De velger den seige metoden. Å 

la kroppen venne seg til sakte 

juling. Som å steke kjøttet lenge 

under svak, stigende varme. 

Det er flere grunner til at de 

velger akkurat denne trenings- 

formen. Hard trening krever 

mer hvile enn rolig trening og 

fører derfor til mindre trening. Det er ikke bra for 

utøvere som vil bli best mulig. For løping er viten- 

skapen om hjertet. Allerede på seksti prosent av 

maksimal puls fylles hjertekamrene med maksi- 

malt blod. Flimmerveggene strekkes, og hjertet får 

kjørt seg selv om det ikke kjennes slik. Dessuten: 

Kvantitet er også kvalitet. Å løpe rolig når man 

skal, gjør det lettere å kjøre på når det trengs. Laps- 

kaustrening, for hardt eller for rolig, fører ingen 

steder hen. Og kanskje viktigst av alt; på en tikilo- 

meter foregår 97 prosent av løpingen under mel- 

kesyreterskelen. Det er her treningsinnsatsen 

settes inn, nettopp fordi det er i aerob sone det er 

flest sekunder å hente – ikke på de tre resterende 

prosentene, der det løpes med syre i kroppen. 

– Selv når vi trener hardt, løper vi så å si aldri 

med melkesyre. Altfor mange tror kondisjonstre- 

ning dreier seg om å peise på. Vi velger å løpe med 

kroppen, ikke mot den, sier Sondre. 

Det er derfor Frank renner rundt med laktat- 

måleren; for å holde melkesyra på avstand. Sleivete 

sagt er laktat melkesyras vonde tvillingbror. Når 

kroppen får nok oksygen, brytes glykogen ned til 

pyruvat. Men idet tempoet stadig økes på en jog- 

getur, vil det før eller siden dannes laktat og hydro- 

genioner. Miljøet musklene skal jobbe i, blir surt. 

Man kan sammenligne konsentrasjonen av laktat 

i en kropp med en bil som kjører med håndbrekket 

på. Med lite laktat merkes det knapt at det lugger, 

og løpeturen går greit og ledig. Men er belastningen 

stor nok eller håndbrekket dras mer til, begynner 

det å bli tungt å løpe – og før du aner det, er det 

full stopp. Forløpet til en klassisk laktatmåling ved 

stadig økende hastigheter er som befolkningsut- 

viklingen. Først jevn og lett stigende, siden rett til 

himmels. 

Tilbake på hotellet er trener Frank Evertsen 

ikke til å rikke. 

– Selv jeg kan slå Usain 

Bolt på tusenmeteren. 

Trener Frank Evertsen 

– Selv jeg kan slå Usain Bolt på tusenmeteren. 

– Du er sjanseløs, sier Sindre og ler. 

– Bolt kan knapt løpe tusen 

meter, sier Frank. 

– Bolt er en ganske god 

400–meterløper… 

ham. Bare gi meg litt trening. 

– Hva hjelper det når han 

ikke klarer å løpe én kilometer? 

Nei, tre minutter på kilomete- 

ren, da vil jeg garantert slå 

Få vet like mye om kenyanske løpere som 

Frank. Få er så omstridt som trener som ham. Han 

har alltid gått sine egne veier og fått på pukkelen. 

Ved tusenårsskiftet inngikk treneren et samarbeid 

med Marius Bakken. Det gikk fløyten på grunn av 

beskyldninger om jerninjeksjoner uten samtykke 

fra Franks tidligere arbeidsgiver, Olympiatoppen. 

Etter to magre sesonger for Bakken begynte Frank 

å trene ham i hemmelighet. Samarbeidet endte med 

nordisk rekord på femtusenmeteren. I dag er Frank 

trener for Sindre og Sondre. I tillegg jobber han 

som fysiolog på Magnat Corpus, der han hjelper 

skakkjørte idrettsutøvere. I tyve år har Frank opp- 

daget og trent kenyanske toppløpere som Sammy 

Kipketer, John Kibowen, Vivian Cheruiyot, Abra- 

him Cherono. Navnene klinger godt for kjennere: 

De er toppløpere, verdensmestere. 

– Jeg legger vekt på mye trening like over og 

under melkesyreterskelen, kombinert med litt rolig 

97 

96

trening. Jeg er ikke så opptatt av puls og laktat som 

mange kanskje har inntrykk av, men mer av følel- 

sen av flyt og syrefri trening. Vi trener hardt, men 

vi unngår syretrening som mange praktiserer. 

– Spurttrening? 

– Null og niks. Men vi trener sprint og spesifikk 

styrketrening for løp. Mange er altfor opptatt av 

spurtegenskaper, men det er den med mest krefter 

igjen som vinner spurten. Selv Petter Northug 

taper en spurt om han ikke har krefter til å slå om. 

Han må jo ha krefter igjen for å spurte, han også. 

Frank tegner en vannrett strek i notisblokka. 

– Det jeg skal vise deg, forstår selv tolvåringer, 

men merkelig nok har mange voksne vondt for å 

fatte hva det dreier seg om. Spørsmål én: Hvis man 

skal tilbakelegge en distanse, hva er det viktigste? 

– Å komme i mål så fort som mulig, antar jeg. 

– Bra. Så neste spørsmål: Når avgjøres løpene? 

– Som regel i siste halvdel, kanskje. 

– Ja, og kanskje siste tredelen også. Men hvor- 

for faller noen fra på slutten? Jo, fordi de ikke er 

sterke nok på de første to–tredelene av konkur- 

ransene. Altså, du må først bli sterk nok til å henge 

med fram til spurten, for det hjelper lite å spurte 

når de andre kommer i mål en runde før deg! 

Frank er blitt varm i trøya. 

– Kondisjonsidrett handler om å komme billigst 

mulig fram til det punktet der løpene avgjøres. Det 

spiller ingen rolle om Usian Bolt er verdens beste 

sprinter om han er stokk stiv etter seks, sju hundre 

meter. Ingen kan spurte på stive ben, har du prøvd? 

– Ja, dessverre. 

– Og det gikk ikke særlig raskt unna, antar jeg? 

Folk sier at Petter Northug er den beste spurteren, 

at han har en egen evne til å slå til når det gjelder. 

Men se på hvordan Petter ligger og lurer i feltet 

underveis. Alt han tenker på, er å gå billigst mulig. 

DET ER BRUTT ut full kondiskrig i Norge. 

Noen går for masse terskel– og mengdetre- 

ning, mens andre sverger til hard inter- 

valltrening for å heve det maksimale 

oksygenopptaket og fettforbrenningen. Det er 

sentrum mot periferi. Oslo mot Trondheim. Basis 

mot Overbygning: Johan Kaggestad, som trente 

Grete Waitz og Ingrid Kristiansen, mot to uthol- 

denhetsforskere – Jan Hoff og Jan Helgerud, som 

har trent blant annet Rosenborg, Celtic og Real 

Madrid. Kaggestad er av basisskolen som mener at 

det alltid må bygges opp en utholdenhetsbase i 

bunn. Helgerud og Hoff – overbygning – påstår at 

det finnes en snarvei til bedre form, bare en passer 

på å ta hardt nok i når en først trener. Det er også 

en tredje vei: Langrennsleiren, som har sverget til 

rolig mengdetrening og knallhard intervalltrening 

– i såkalt sone én og fire–fem. 

– Selv om leiren har moderert treningspara- 

digmet noe i det siste, regjerer dette synet fortsatt 

i norsk langrenn. En årsak til at treningen likevel 

er lagt noe om, er kanskje at langrennsløperne har 

fått bank av skiskytterne i løypa. Skiskytterne har 

trent mer terskeltrening, sier Frank. 

Han peker på Sondre, som har fått kritikk fra 

blant andre olympisk mester Vebjørn Rodal fordi 

han visstnok mangler spurtegenskaper. Rodal 

mener man må trene mer anaerobt – over melke- 

syregrensa – i langrenn og på langdistanseløp. 

– Men hvordan kan Rodal da forklare at Sondre 

nylig spurtslo Dabaya Bradhaso i nordisk mester- 

skap i terrengløp, undrer Frank. 

Bradhaso har tidligere spurtslått Sondre i alle 

løp, men i or suste Sondre forbi på oppløpet. Son- 

dre smiler, stolt, når Frank forteller om bragden. 

– Er det slik at Sondre over natten er blitt bedre 

til å spurte? Nei, han vant fordi han i det løpet var 

bedre trent og hadde mer krefter til å spurte med. 

Sondre og Sindre nikker. Frank fortsetter: 

– Spør en løper eller langrennsløper hva hun 

helst vil unngå under en konkurranse, og svaret er 

alltid å bli stiv eller få syre. Hvorfor trener de da 

på å bli stive når de vil unngå det i konkurranse? 

Det er ikke bare resultatene som blir dårligere 

av feiltreningen, mener Frank. Det kan i verste fall 

være snakk om idrettsglede som går tapt. 

– På Magnat Corpus får vi inn unge skiløpere 

som er trent i senk, noen av dem helt nede i 12–13– 

års alderen. Og det bare fordi trenerne har hørt 

om prinsippene til Helgerud og Hoff, eller fordi 

langrennstreneren har fortalt dem at de må trene 

mye mengde i tillegg til hard intervalltrening. 

– Hvorfor er terskeltrening å foretrekke? 

– Den totale treningstiden hjerte og muskula- 

tur blir utsatt for under høyintensiv trening i 

intensitetssone fire og høyere, blir for kortvarig til 

å gi tilstrekkelig treningseffekt hos hjertefriske 

mennesker. Det er bedre å senke intensiteten litt, 


Sindre må løpe alene når Sondre blir slått ut og må holde sengen. 

gjerne til rundt anaerob terskel, og i stedet for å 

kjøre bare fire intervaller, forsøke seg på førti 

intervaller. Trondheimsgruppen har nylig kommet 

til at én ganger fire minutter er like bra som fire 

ganger fire minutter. Hva om 

de kuttet ut den siste firemi- 

nutteren? Kanskje finner de ut 

at det kun var oppvarmingen 

som ga effekt. 

– Men de har jo trent fotballag med stort hell? 

– Fotballspillere blir i bedre form uansett hvor- 

dan de trener kondis. Det skal ikke så mye til å få 

en fotballspiller i bedre form, det skal mye mer til 

for å utvikle kondisjonen hos en løper som trener 

løpespesifikt hver eneste dag. 

– Men hva er det som gjør at kenyanerne er 

best? Flere trener jo som dem? 

– Om du tjener to hundre kroner, blir fem tusen 

veldig mye penger. Vinner du New York Marathon, 

får du nesten én million. Da blir det attraktivt å 

– Vekt er viktig i løping. 

Frank Evertsen 

løpe. Og vekta, dessuten: De har så tynne armer 

og ben at de beveger seg lett. Det er provoserende 

å si det, men vekt er viktig i løping. Det er viktig å 

spise, men man må spise og trene seg slank. Det 

finnes ferske eksempler på at 

norske løpere har løpt skoa av 

seg. De trente hardt og spiste 

lite. Mange brenner lyset i 

begge endene, sier Frank. 

Sindre og Sondre tar en siste slurk av vannflas- 

kene sine. Sindre skal ta kvelden. Sondre går ut av 

hotellet, han skal spise på en lokal restaurant. Selv- 

sagt godkjent av mennesker guttene stoler på. 

– Ses i morgen klokken sju. Presis, sier Frank 

småstrengt og smiler til sine løperhåp. 

SOLEN TREKKER SITT finmaskete slør over 

Riftdalen. En ny dag. Nytt blodslit. Og langt 

der framme: Belønningen. Et internasjonalt 

mesterskap, en god plassering, men det er også alt. 

99 

98

Det kryr av løpere i Riftdalen. Sporene etter dem finnes overalt. 

Alt tyder på at det verken blir verken Sindre eller 

Sondre, men nok en kenyaner som blir den neste 

som løper fra leoparden. Og Sindre løper alene i 

dag, opp fra bunnen av Riftdalen. Sondre ligger 

utslått på sengen med 38,5 grader i feber. Han for- 

banner seg selv og hele verden. Har han igjen begått 

en amatørfeil? Var ikke grønnsakene i går kanskje 

litt dårlig vasket? Sondre er bundet til senga. I det 

irrgrønne lyset på badet ser han et trøtt ansikt. 

Proteinpulveret får stå i fred helt til Sindre kom- 

mer tilbake, helt skutt og dødstørst. 

Heldiggrisen. 

Fire dager senere ligger Sondre fortsatt med 

feber og null matlyst. Svetten renner, men det er 

ikke den deilige svetten som betyr fremgang og 

flere sekunder raskere løp når det virkelig gjelder. 

Det er lukten av tapt tid og et nederlag som kom- 

mer nærmere jo lenger han lenkes til sengen. Blir 

han liggende for lenge, er hele oppholdet bortkas- 

tet. Han ser opp i taket og ser ingen stjerner. Noen 

dager senere prøver Sondre igjen. Han er litt ster- 

kere nå, men kroppen er ikke i vater. Sondre går på 

en ny smell. Det går ikke, han må legge seg i senga 

igjen. Mens Sindre løper og løper. 

Et par dager senere, et nytt forsøk. Sondre hen- 

ger ikke helt med, men det går på et vis. Rolig tre- 

ning kan han alltids greie, men den viktige 

terskeltreningen er det bare å glemme. 

Men når han kommer hjem, skal Sondre løpe 

som aldri før. Selvfølgelig skal han det. Ofre alt, 

som han alltid har gjort. 

C 

Han må jo det. Den må jobbe knallhardt som 

skal bli nummer 19 i verden. 

Jan Helgerud ønsker ikke å diskutere treningsmetodene til 

Trondheimsgruppen i Plot. Han viser til gruppens fors- 

kning, som «alle kan lese - og kritisere - på forskningssiden 

Pubmed, blant annet». 


OSLO 

Spirer du av 

BERGEN 

TRONDHEIM 

STAVANGER 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Foto: Lars Martin Bøe kreativitet? 

For at noe skal vokse må du gi det næring. Slik er det også med kreativitet. Utgangspunktet 

er din nysgjerrighet og god research. Verktøyet er ulike kreative teknikker som du trener på 

gjennom hele studietiden. Resultatet blir god kommunikasjon for kundene du skal jobbe med. 

Å være kreativ er å skape noe nytt av verdi. Så enkelt. Og så vanskelig. Kreativitet kan læres. 

Husk søknadsfrist 15. april. 

Vil du motta studieinformasjon på e-post? 

Send NKF til 2065 

norgeskreativefagskole.no

magasinet plot – hvite menn kan ikke løpe

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?