PDF-format - Norges Handelshøyskole

eierne, så kan det sies av vi er med på å holde monopolkleptokratene
ved makten. Det er vi som gir dem finansiell
styrke til å fortsette ved makten uten å ta hensyn til befolkningens
ve og vel.
Dette er eksempler hvor vi medvirker til å hindre at andres
liv får blomstre. Det er ikke godt nok å si som Statoil at ”vi
må være der oljen er”. Dersom vi handler med et land der
institusjonene ikke fremmer ”blomstring” i form av overlevelse,
likhet og en rettferdig distribusjon, må vi tenke oss
om.Dersom vi beriker og belønner undertrykkere,
blir vi medansvarlige i undertrykkelsen.
Selv om det ikke var nødvendig
med lovbrudd, som for eksempel
korrupsjon og bestikkelser, er slike kjøp
problematiske, for å si det mildt. ”Ansvar”
har vi dersom vi er i stand til å ”svare an” på en utfordring
og dermed hjelpe til med å hindre lidelse og å skape bedre
liv. Jeg er ansvarlig for mine handlinger og mine unnlatelser.
Således er råvarekjøperne ansvarlige, sammen med selgerne,
for konsekvensene av sine transaksjoner.
Vi kan ta dette resonnementet til flere land og oppdager
snart at mange kriger, konflikter og nød er knyttet til
illegitimt salg av naturressurser. Krigene og nøden i Kongo,
problemene i Nigeria, Angola, Elfenbenskysten, Sudan,
Liberia og andre steder i Afrika kan knyttes til dette.Vi kan
også ta for oss store deler av den muslimske veden – Saudi
Arabia, Egypt, Irak, Iran og Azerbajan har eksternt finansierte
regimer; for ikke å glemme Indonesia og kanskje Venezuela,
som har en lang historie med illegitime styrer helt eller delvis
basert på penger utenfra.
Vi synes å godta at disse styrene har eiendomsretten til de
råvarene de selger, og vi aksepterer også at de er legitime
lånere på vegne av sine folk. Noen av lånepengene har gått til
utvikling, men meget har gått til å holde maktapparatet ved
like og til å generere store private formuer. Ivrige utlånere i
”nord” har fått statsgarantier for sine lån, men en garanti fra
en kleptokrat blir fort til et ”u-landsgjeldsproblem” for hele
nasjonen.
Men dette er bare den ene siden av problemet. Den andre
siden har mer direkte med grasroten å gjøre. I de fleste fattige
land er 50 til 70 prosent av befolkningen bønder som ofte
arbeider under marginale forhold med primitiv teknologi.
Når de får frem en avling og skal ut og selge den, møter de
en rekke problemer. Noen må selge til innkjøpsmonopoler,
som kontrolleres av pengeglade politikere, til meget lave
priser, som for eksempel for kakao i Ghana. Andre må
konkurrere med sterkt subsidiert mat fra USA og EU, og da
blir det ikke mye til overs for å sende barna på skolen eller til
innkjøp av bedre redskaper. Enda verre blir det når man må
konkurrere med gratis mat fra ”snille” giverland i nord.
I hyllene på supermarkeder i Sør Afrika finnes tomater fra
EU. Subsidier av EU-tomater og ufordelaktige handelsavtaler
er den eneste forklaringen jeg kunne finne på det.
I et så fruktbart land som Sør Afrika,
med mye sol, billig arbeidskraft og god
teknologi, burde man kunne klare å
putte sine egne tomater i boks. Man
burde endog kanskje eksportere sine
8 • SILHUETTEN NR. 2 - 2003
varer til EU, USA og Norge, men her møter man
nye hindre. Institusjonene som regulerer handelen mellom
EU og Sør Afrika, forårsaker lokal nød og arbeidsledighet.
I samme blomsterbed?
Så hvordan skal man medvirke til at også folk i den tredje
verden får en mulighet til blomstrende liv? Vi må se på om
de institusjonene/kjørereglene vi har for samkvem med andre
nasjoner er rettferdige. Internasjonal handel med naturressurser
og landbruksvarer kan hjelpe på dette, men da som
handel mellom likeverdige partnere og ikke handel som
muliggjør undertrykkelse. Vi må slutte å finansiere undertrykkerne.
Og vi må ikke insistere på at u-land skal ta imot
subsidiert mat eller gratis mat fra oss, men snarere åpne våre
markeder for deres produkter – og få til handel på like vilkår.
Statoil har vært mye fokusert i den siste tiden og kan ha
brutt korrupsjonslovene for å komme inn i land med totalitære
regimer. At totalitære kleptokratier også er korrupte, er
neppe en overraskelse. Men hovedproblemet er at Statoil og
andre råvarekjøpere finansierer undertrykkerne.Vi kan ikke
forvente at de undertrykte vil forholde seg rolige, enten det
er arbeidere, kvinner eller minoriteter. Noen av dem som
lever under urettferdige institusjoner, søker hjem til oss for å
se om de kan blomstre her. Andre blir fortvilet og griper til
farligere virkemidler. Kanskje er våre oljeselskaper og vår
egen landbrukspolitikk med på å gjøre vondt verre for de
som har det verst.
Mye av etikkdebatten dreier seg om ”nytte”. Det kan være
”nyttig” for en organisasjon eller et land å opptre på en
rettskaffen måte, og det kan være ille om man får rykte på seg
som en villig medspiller i korrupsjon. Det er riktig nok. Men
det er ikke dette som er det vesentligste.Vi må passe på at de
institusjonene (handlereglene) vi følger er rettferdige; om de
fører til overlevelse og gode liv eller ikke. Da kan det tenkes
at man må se lenger enn egennytten; til det som er riktig og
rettferdig, selv om dette ikke nødvendigvis er nyttig på kort
sikt.
På lang sikt er det intet bedre for oss
enn om den ”fattige” verden ble rikere
og fikk blomstre sammen med oss. Det
vi holder på med i dag, fører til en
forverring av levestandarden i sør. På
samme måte som vi i tidligere tider begrenset kvinners
mulighet til blomstrende liv, er vi nå med på å begrense
mulighetene til overlevelse for fattige familier i mange land.
Samtiden så kanskje ikke Nora´s problemer slik Ibsen gjorde
det, men etter 100 år i etterpåklokskapens lys, ser vi at
samtiden hadde i seg undertrykkende institusjoner. I dag er
vi alle tjent med at Nora får blomstre. Kanskje er det slik at
samtiden heller ikke ser sammenhengen mellom vår atferd og
kårene blant mange av verdens fattigste.
Om vi ser på nasjonalitetene til dem som lar seg verve til
AlQaida, så er de fleste fra land med regimer som passer
beskrivelsen ovenfor. Terroristene kommer fra land med
styrer som er eksternfinansierte og udemokratiske og som får
sin (penge)makt fra illegitimt råvaresalg eller fra nære
politiske venner. De behøver derfor ikke å betjene sin
befolkning på en god måte.... ■