PDF-format - Norges Handelshøyskole

Profesjonsetikk bør springe
ut fra allmennmoralen som
felles plattform.
Advokat
Allmennmoral
Prest
produseres og selges, holder hva de lover.
Sykepleier
Råder det mistillit til produkter eller tjenester
som tilbys, blir kjøpsprosessen svært tungvint og
innviklet. Liten tillit leder lett til en lammelse i transaksjonene
som utgjør bindeleddet mellom selger og kjøper. Allmennmoralen
bør derfor være grunnfjellet
for profesjons- og rollemoralen.
Enhver profesjon eller bransjes moral må testes ut fra
allmennmoralske normer. Normer som dannes innenfor
profesjonen og som er i strid med allmennmoralen, må
begrunnes spesielt ut fra den særlige kompetanse profesjonsutøveren
har.
Bruktbilselgeren forventes å ha spesiell kompetanse på biler,
slik kirurgen har spesialkompetanse innenfor sitt fagfelt og som
gir han rett til i visse situasjoner å foreta fysiske inngrep i andre
menneskers legemer. Men bilselgeren har ikke rett til å holde
tilbake relevante opplysninger for kjøper. Vi forventer at
selgeren har opparbeidet seg et godt skjønn for hva som
innebærer mindre farlige mangler og hva som er alvorlige
mangler for biler. Her råder allmennmoralens krav om full
informasjonsplikt til kjøper. Men vårt ansvar stanser ikke ved å
holde oss til allmennmoralen.Ansvaret går dypere.Til syvende
og sist har alle profesjonsutøvere også et personlig ansvar.
Hva innebærer et personlig ansvar? Personlig
ansvar fordrer personlig engasjement,
som dypest sett bunner i en forpliktelse
mot andre mennesker.
Det å være personlig ansvarlig for noe er å vurdere konsekvensene
av egne handlinger med den forestilling at man er
en unik person med integritet og identitet, og med en
årvåken beredskap til å benytte seg av sine tre etikkorganer:
empatievne, samvittighet og resonneringsevne.
En person med høy personlig integritet lager ikke unntak
for seg selv til tross for at valgene kan gå i disfavør av egne
særinteresser. Det å ha identitet medfører at en person har en
viss stabil kjerne som bevirker at vi kan forholde oss til henne
med en viss tilregnelighet over tid. Empati gir oss innlevelse
i andre menneskers situasjon. Samvittighet gir oss mulighet til
å vurdere om det er spenning mellom det vi gjør og det vi
burde gjøre, mellom moral som praksis og moral som
ideologi. Resonneringsevne er nødvendig for å vurdere ulike
alternativer opp mot hverandre.
Det sentrale element i denne sammenheng er at en person
ikke kan delegere sin moralske autoritet til en annen person, enten
det er lederen i en organisasjon eller en såkalt etikkekspert, ei
heller gjemme seg bak en regel, teori eller konvensjon i løsning av
et etisk dilemma.
En kan riktignok la seg informere av ulike teorier, tekster
og råd fra andre personer, men svaret på problemet kan ikke
uten videre hentes utenfor en selv. Tvert imot er det samspillet
mellom ytre fakta og indre refleksjoner som er det
vitale. Det fordres at personen tester ut ulike svar i forhold til
Lege
Siv.øk.
Flygeleder egne erfaringer og normer som har stått sin
prøve gjennom lang tid.
En beslutning av moralsk karakter må derfor
springe ut fra et personlig engasjement. Personen må derfor
ta i bruk hele sin praktiske erfaring, hvorav en viktig del
består av moralkompetanse som personen har ervervet seg
gjennom tidligere saker.
Denne moralkompetansen er i sin
natur taus kunnskap og kan kalles
praktisk klokskap. Denne type klokskap er et godt
utgangspunkt for å nærme seg etiske valgsituasjoner.
Er jeg selger av en bruktbil, må jeg først vite hvem
kjøperen er for å avgjøre hvor mye informasjon hun trenger.
Dess svakere spesialkompetanse kjøperen har om biler, dess
større er mitt personlige ansvar for at kjøper får relevante
opplysninger om bilen, og for at kjøper med en rimelig grad
av sikkerhet har forstått alle vesentlige saksforhold om
bruktbilkjøp og risiko.
En kan si det slik at mitt personlige ansvar øker med sårbarheten
til den personen jeg forholder meg til. Jeg har en forpliktelse
mot alle, men er i særlig grad forpliktet til å vise
tilbørlig hensyn til en svakere part.
Til slutt: Noen må gjøre de ufyselige jobbene. Politiet må
tidvis rykke ut og hente en familiefar mens han leker med
sine små barn på kjøkkenet. Økonomisjefen må innimellom
varsle at nå går ikke budsjettet i hop, og at hun innser at det
den enste farbare veien, er å spare penger ved å foreta oppsigelser
i avdeling B.
Det å være en god person er ikke i motstrid med å ha og
utøve slike roller, med mindre en ikke gleder seg over å foreta
handlinger som innebærer integritetskrenkelser i alminnelighet
eller over konsekvenser som er smertelige for klient,
kunde eller pasient.
En bilselger kan være et godt menneske,
selv om han selger en dårlig bil.
Forutsetningene er at han ikke tildekker
mangler: at han i følge sitt beste skjønn er overbevist om
at ingen av manglene representerer alvorlige sikkerhetsrisiko
ved bruk av bilen: samt at han ikke gleder seg over å selge
biler med alvorlige mangler til godtroende personer.
I denne kommentaren har jeg forsøkt å peke på at den som
kun dekker seg bak sin organisatoriske rolle eller profesjonsrolle
i sin ansvarstaking, lett kan begå ansvarsunndragelser
fordi han da inntar en overflatisk holdning til sitt ansvar. Jeg
argumenterer for at det trenges et dypere og mer personlig
engasjement overfor vanskelige etiske valgdilemma. En slik
situasjon fordrer etisk refleksjon, hvor rolleinnehaver tar inn
over seg og vurderer ulike hensyn - både situasjonens spesielle
krav, samt egne erfaringer og alminnelig moral. ■
SILHUETTEN NR. 2 - 2003 • 5