VERDEN PÅ TØYEN (Rune) - LNU

VERDEN PÅ TØYEN
Musikk- og kulturprogrammet
“Læring gjennom musikk”
Hvorfor gjenspeiler ikke barne- og ungdomsorganisasjonene det etniske
mangfoldet vi har i Norge?!
Hvordan øke mangfoldet i organisasjonene?
SISSEL LARSEN
www.sissellarsen.no

Innholdsfortegnelse
Forord ......................................................................................................................................... 2!
Bakgrunnen for musikkprogrammet .......................................................................................... 3!
Å starte og drive et prosjekt – i samarbeid med skolen .............................................................. 4!
Tilrettelegging for integrering – eksempler ................................................................................ 8!
VERDEN PÅ TØYEN ............................................................................................................. 14!
Mine erfaringer og tanker om kommunikasjon og åpenhet ..................................................... 20!
Gutten som klorte seg fast til korpset sitt ................................................................................. 25!
Andre prosjekt .......................................................................................................................... 29!
Gran musikkprosjekt ................................................................................................................ 32!
Forord
Vi lever i et multikulturelt samfunn, og beste måten og bli kjent på og å kunne få
respekt og forståelse for hverandre på er å gjøre noe sammen. Vi må tørre å bli kjent.
Det er ikke de og oss, det er vi, i et Norge hvor felleskap, gjensidig respekt og
forståelse for hverandre bør råde.
Dette heftet er skrevet i håp om at flere barn og unge fra etniske minoriteter, sammen
med sine familier, blir inkludert i en av de mange barne- og ungdomsorganisasjonene
som finnes i Norge.
Jeg vet at fellesnevnerne er de samme om man driver med korps, speider eller
håndball, og jeg håper med dette heftet å kunne bidra til større etnisk mangfold i
organisasjonene.
I og med at det er musikk jeg driver med, har jeg valgt å fokusere på de erfaringene
jeg selv har gjort i oppbygningen av korps og orkester. Målet er at heftet det skal gi
en overføringsverdi til andre lag og organisasjoner, og at det kan brukes til
rekruttering uansett hvor i landet en bor.
Heftet inneholder prosjektplanen for mitt siste prosjekt “Orkesteret på Tøyen”. Også
sluttrapporten for korpsprosjektet på Gran skole er med. I tillegg har jeg tatt med de
erfaringene jeg har fått ikke minst gjennom oppbygningen av Møllergata skoles
musikkorps, men også fra Sinsen skolekorps, Hasle, Sagene og Veitvet og fra
seminarer, foredrag og konsulentoppdrag. Gohar Ali Sheikh har også bidratt i to
kapitler.
Det er de voksnes gjensidige skepsis og fordommer som kan være den stengte døra
som hindrer mangfold. Det er vi voksne, uansett hvor i verden vi kommer fra, og
hvilken religion vi tilhører, som må være døråpnere for gjensidig respekt og
forståelse.
Norge er et multikulturelt samfunn, så la oss bli kjent med hverandre.
Sissel Larsen
Oslo 08.01.2011
2

Bakgrunnen for musikkprogrammet
Året 2001 var 100-årsjubileet for skolekorpsbevegelsen i Norge. Den 17. mai 1901
marsjerte Norges første guttekorps ut fra Møllergata skole, og vi vet hvilken
betydning skolekorpsbevegelsen har hatt for kulturlivet i Norge. Vi vet også hvilken
sosial betydning skolekorpsene har og har hatt.
Norges eldste skolekorps, Møllergata skoles musikkorps, var så godt som nedlagt i
2000. Det var ikke mer enn én musikant igjen. Flere forsøk på å få bygd opp korpset
var gjort, og konklusjonen ble at det ikke er mulig å bygge opp et skolekorps på en
byskole med så mange minoriteter.
Jeg likte ikke tanken på at skolen der selve grunnlaget for skolekorpsbevegelsen
hadde startet, skulle gå uten eget skolekorps på dagen som skulle markere 100-årsjubileet.
Så da var det bare en ting å gjøre: å bygge det opp. Jeg tok kontakt med
daværende rektor Pål Syrrist og lurte på om jeg kunne få gjøre et forsøk på å bygge
opp skolekorpset, men på en ny og annerledes måte. Jeg ville ha skolen sterkt
involvert og undervisning i skoletiden. Jeg fikk grønt lys, og da var det å gjøre
innledende runder før vi satte i gang for alvor i september. Dette var i april 2000.
17. mai 2001 står som risset inn i hukommelsen min. Det gikk! Vi hadde greid det!
Alle barna, rektor Pål Syrrist, lærer Alf Thomas Ringdal, foreldre med Ina
Frimanslund i spissen, alle lærerne, Sunniva Huva, Kai Svestad, som hadde ansvar
for trommekorpset, og jeg.
Etter 9 måneders knallhard jobbing marsjerte 63 barn fra over 20 forskjellige nasjoner
ut fra skolegården i spissen for resten av skolen. Spenningen var til å ta og føle på,
og langs hele ruta sto folk og klappet og ropte, folk var rørt til tårer. Det var mulig,
flaggskipet for skolekorpsene i Norge hadde reist seg i ny drakt. Igjen bante
Møllergata veien for nytenkning.
Også ble man bevisstgjort !
Gjennom Møllergata åpnet en ny verden seg for meg, bokstavlig talt. Men det skulle
gå en del år før jeg begynte å sette ting i system slik at opplegget kunne videreføres
og overføres av andre.
3

Å starte og drive et prosjekt – i samarbeid med skolen
Gjennom de forskjellige prosjektene jeg har
kjørt, er det noen fellesmomenter i oppstart
som utgjør suksesskriteriene. Den “vanskelige
oppstarten” trenger ikke være så vanskelig
allikevel om prosjektet legges opp i tett
samarbeid med skolen og aktivitetsskolen.
Før man starter opp
Man må ha en god dialog med skolen.
Skolen må være positiv til prosjektet og se
verdien av det.
Det må være møter med skolens ledelse, og
man må få lagt en felles strategi og
fremdriftsplan.
Man bør få muligheten til å komme på
planleggingsdager for å fortelle om planene og
om prosjektet slik at lærerne også er informert.
Driftsstyret og FAU må informeres og
involveres.
Man må være konstruktiv, ha fremdriftsplan og ha klare mål.
Man må bruke tid på å få etablert grunnmuren, dvs. alle
punktene ovenfor.
Det må sendes ut informasjon til foreldrene.
Man må be lærerne snakke om prosjektet på
utviklingssamtalene og foreldremøtene.
Som prosjektleder må man være synlig.
4

Etter oppstart
Informasjon og kommunikasjon er nøkkelord.
Informer skolen og foreldrene om hva som skjer, og hva som skal skje.
Ta kontakt og prat med foreldrene.
Uten foreldrenes samtykke kommer ikke barna. Vi må informere og vise hva vi holder
på med.
Be barna fortelle hjemme hva vi gjør i timene / på møtene.
Spør om de har fortalt det hjemme.
På konserter og tilstelninger, gå og hils på foreldrene, fortell hva dere gjør i timene.
Vær åpen og inkluderende og du vil bli møtt med det samme.
Når man så har kommet godt i gang
Etter at man har kommet i gang med prosjektet, er det like viktig å ha god kontakt
med skolen og foreldrene. Informer, stikk innom lærerværelset, fortell hvordan ting
fungerer, og hva dere holder på å lære.
Be om å få henge opp tegninger eller bilder i gangene eller lag et album og legg på
lærerværelset, møterom, kontoret. På den måten får både ansatte og andre som
tilfeldigvis er innom, et innblikk i hva dere holder på med.
Hold konserter, forestillinger, utstillinger.
5

Man prioriterer det som er kjent
Når man kommer til et nytt land, eller når man ikke er kjent med
organisasjonskulturen i det landet man bor i, så er det ikke så lett å bare ta kontakt.
Mange vil rett og slett holde seg unna. Ikke fordi man ikke vil eller ikke har mulighet,
men rett og slett så er det helt naturlig å prioritere det som er kjent.
Derfor er det viktig å legge aktiviteten i første omgang inn i aktivitetsskolen og/eller i
den ordinære skolehverdagen. På den måten får man vist og synliggjort det man
holder på med, og det kan være lettere å komme i kontakt med foreldrene.
Når det gjelder musikk og musikkfaget, så vil jeg påstå at det står dårlig til ved mange
skoler. Ved å lage orkester/korps i samarbeid med musikk- og kulturskolene slår man
flere fluer i en smekk. Musikktime kan brukes til opplæring på instrument, samtidig
som man passer på at man oppfyller alle kriteriene i fagplan for musikk.
6

Dette får man til om man har utdanning i faget, dvs. gjennom lærere i musikk- og
kulturskolene. De har kvalifikasjonene og lærerne til å gi alle barn den
musikkopplæring de har krav på.
Man får oppfylt det som står i fagplanen om musikk, man får gitt et tilbud til barn som
ellers ikke ville ha fått muligheten til å spille, og man får etablert et tiltak som kan
fungere som en startmotor for å få til et selvdrevet lag på ettermiddagen. Skolen får
kvalifiserte lærere til å ta musikkfaget.
Det er kanskje ikke uten grunn at de landene som gjør det best på PISA-prøvene, er
de landene som har det beste opplegget på estetiske fag, som for eksempel Finland.
(Anne Bamford 2008: Wow-faktoren. Globalt forskningskompendium om kunstfagenes betydning i
utdanning.)
På Tøyen skole er alle musikktimene lagt inn i programmet. På denne måten får
skolen høyt utdannede pedagoger og musikere som kan undervise i musikk, og
fagplanen blir fulgt også i musikkfaget, noe som er langt fra tilfelle på de fleste skoler.
7

Mål for prosjektet
Målet for prosjektet er å gi et godt kulturelt tilbud på skoler med høy andel minoriteter
for på denne måten å bedre deltakelse i kulturelle aktiviteter. Det å delta i
organisasjonsvirksomhet gir nettverk. Man blir kjent og man får en sosial arena, en
møteplass.
Det er dessverre ikke slik i Norge i dag at alle har den samme muligheten til å lære å
spille et instrument, til å oppleve kultur i like stor grad. Kultur er en viktig
inkluderingskilde, og vil føre til større deltakelse fra minoriteter i frivillige lag og
organisasjoner.
Per i dag er det en meget liten andel av minoriteter å se på konserter i konserthuset
eller operaen. Det er også få minoriteter på ordinær instrumentopplæring i musikk- og
kulturskolene.
Å lykkes med en ting avhenger av å aldri gi opp
Oslo hadde skoleåret 2010/2011 40 prosent minoritetsspråklige elever. På 56 av 125
grunnskoler er minoritetselevene i flertall. På seks skoler er andelen over 90 prosent.
Kilde: Aftenposten
Norge har lang tradisjon for organisasjonsvirksomhet og dugnadsarbeid. Man trenger
ikke å reise så langt før det er helt annerledes. Faktisk bare rett over grensen til
Danmark og Sverige.
Tilrettelegging for integrering – eksempler
Som disse eksemplene vil vise, må man kanskje legge inn litt ekstra arbeid i starten.
Etter hvert som organisasjonen blir mer og mer flerkulturell, behøver man mindre og
mindre av denne jobben. Da går det mer av seg selv, fordi man har blitt flere med
forskjellig bakgrunn, som igjen kan formidle og ta imot nye som vil inn. Begynner
denne ballen å rulle, så er mye gjort.
Ønsk folk velkommen
Det er lurt å gå igjennom rutinene for hvordan dere tar imot nye medlemmer. I andre
land er det vanlig å hilse på nye mennesker som kommer inn i rommet, og ønske
dem velkommen. Er vi flinke til det i Norge?
Jeg vil anbefale at alle lag og organisasjoner som ønsker å gjenspeile vårt
multikulturelle samfunn, å ta seg tid til å legge opp til et bedre velkomstsystem.
8

Eksempel 1
Jeg hadde blitt spurt om å bistå et skolekorps som holdt på å ramle sammen. De
hadde hatt et SFO-opplegg for å rekruttere flere musikanter. Barna fra SFO skulle nå
ha en avslutningskonsert, og foreldrene var invitert per ranselpost. Skolekorpset
skulle også spille.
Det hadde vært 16 barn involvert. Da jeg kom en halvtime før det skulle starte, var
lokalet så godt som tomt, bortsett fra lederen. De neste tjue minuttene dukket noen
musikanter opp, og tre til fra styret, som da satte seg ned ved et bord, og én gikk for
å sette på kaffe.
Ti minutt før det skulle begynne, kom den første nye musikanten inn sammen med
foreldrene sine. Da klokken var blitt 18:00, drev dirigenten og satte opp stoler til
korpset mens styret satt sammen rundt bordet og pratet. Det hadde nå kommet fire
barn sammen med sine foreldre, som ingen hadde hilst på.
Litt over 18:00 ønsket lederen velkommen og sa at det var synd det var kommet så
få, og at det skulle ha vært 16 barn der. Men, som han sa, dere får vel spille dere
som har kommet, om det går bra.
Det var ingen som ønsket de fire som var kommet, personlig velkommen. Jeg tror
ikke de følte seg særlig velkomne der de satt, det var heller ingen av dem som startet
i korpset.
Eksempel 2
Samme skolekorps ett år etter. De har hatt en musikkgruppe på SFO, 12 barn har
deltatt.
Dirigenten har fått ansvaret for SFO-gruppen og oppfølgingen av barna der.
Musikkgruppen er lagt til siste time i SFO, barna må hentes i musikkgruppen om de
blir hentet av foreldrene. Dette er en glitrende anledning for dirigenten til å få snakket
med foreldrene, noe som også skjer. Foreldrene får beskjed om at det er bare å
stikke innom for å se hva de driver på med.
Da det nærmet seg konsertkvelden, hadde dirigenten vært i kontakt med alle
foreldrene og fortalt om konserten, sagt at det var viktig at de kom, og at det ville bli
en hyggelig konsert.
Kl. 17:30 var musikantene fra skolekorpset på plass, styret var der, det var dekket på
et bord med kaffe og vafler.
To fra styret sto i døren og tok imot de som kom, resten av styret sto inne i salen og
ønsket velkommen. Det var to av SFO-barna som ikke kom, og de hadde gitt
beskjed.
De nye foreldrene fikk en innføring i hva korpset sto for i en ny brosjyre som også var
trykket på tre forskjellige språk. Minoritetsforeldrene fikk et eget møte hvor opplegget
med skolekorpset ble gått nøye igjennom. I tillegg fikk de en kontaktperson som
selvsagt også var til stede, og som de kunne ringe dersom det var noe de lurte på.
9

Det er ikke alltid så mye som skal til.
Snakk med foreldrene
Eksempel 3
– scenario 1
Petter tar med seg kameraten sin Hannad på øvelsen. Dirigenten går bort og hilser
på Hannad og lurer på om han også har lyst å spille. Det kommer en korpsleder som
gir Hannad et informasjonskriv og ber han ta med det hjem og levere det tilbake
underskrevet neste uke. Hannad går glad og lykkelig hjem og gleder seg til å
begynne å spille. Det går et par uker og Hannad kommer ikke tilbake. Petter blir spurt
om ikke kameraten hans skulle starte, hvorpå Petter svarer at det fikk han ikke lov til.
– scenario 2
Petter tar med seg kameraten sin Hannad på øvelsen. Dirigenten går bort og hilser
på Hannad og lurer på om han også har lyst å spille. Det kommer en korpsleder bort
til Hannad som lurer på hva han heter, hvor han bor, og hva han kunne tenke seg å
spille om han får lov hjemme.
Korpslederen ber om telefonnummer til en av foreldrene og ringer hjem. Etter å ha
snakket med en av foreldrene blir de enige om at begge foreldrene kommer på et
møte på skolen neste uke der de skal få litt informasjon om korpset. Hannad får med
seg en brosjyre hjem, med tekst på norsk, somalisk og engelsk. Foreldrene kommer
sammen med Hannad på møte, og Hannad får starte å spille. Foreldrene får en egen
kontaktperson.
10

Eksempel 4
– scenario 1
En gutt som har spilt i skolekorpset i fire år, og som trives godt, kommer og sier at
han må slutte. Han vil ikke, men foreldrene sier han må. Han skal istedenfor jobbe i
butikken og/eller passe lillesøsteren sin.
Instruktøren og dirigenten lover å ringe hjem og snakke med foreldrene. Det går ikke
særlig bra, da ingen av foreldrene snakker bra norsk. Gjennom skole og kontaktlærer
og i sammenheng med en utviklingssamtale, blir det ordnet et møte med tolk. Gutten
er nå 16 år og spiller fortsatt, og er blitt kjempeflink. Han er med på alt som skjer,
men foreldrene ser man aldri. Det er søkt støtte gjennom Lions for betaling av
kontigenten til gutten
– scenario 2
En gutt som har spilt i skolekorpset i fire år, og som trives godt, kommer og sier at
han må slutte. Han vil ikke, men foreldrene sier han må. Han skal istedenfor jobbe i
butikken og/eller passe lillesøsteren sin. Instrumentet settes i gangen, og gutten
slutter.
11

Eksempel 5
– scenario 1
To jenter fra Pakistan får ikke lov til å spille mer og kommer for å levere
instrumentene. Dirigenten ber jentene om å si fra at det er fint om far eller mor kan
komme på et møte.
Mødrene kommer, og underveis i samtalen kommer det frem at veldig mange i
familien er imot at de spiller. De å spille et instrument er i Pakistan ikke rangert særlig
høyt, og mange i familien synes det var nedverdigende at jentene skulle gå ute og
marsjere – ergo helt fullstendig uaktuelt. Etter å ha snakket med de to mødrene om
korps og tradisjoner i Norge, om at det ikke var vanlig for jenter å spille i korps i
Norge heller før, og hva jenter kan og ikke kan og hvorfor, ble vi enige om at jentene
fikk lov til å spille videre, men bare inne. Under samtalen som varte cirka 1 time,
ringte mannen til den ene moren minst fem ganger. Dirigenten brukte mye tid de
kommende månedene på å sende informasjon hjem til disse to jentene og også
invitere foreldrene på spilletimer og samspill.
Dirigenten fikk god kontakt med mødrene, og året etter fikk begge jentene lov til å
være med å marsjere ute.
– scenario 2
To jenter fra Pakistan får ikke lov til å spille mer og kommer for å levere
instrumentene. Dirigenten sier at det var jo synd, og ber dem sette fra seg
instrumentene. Etterpå snakker styret og dirigenten sammen om hvor vanskelig og
håpløst det er å beholde minoriteter i korpset, særlig jentene !
Eksempel 6
– scenario 1
En gutt på 13 år skulle være med laget sitt på en dugnad. Dugnaden besto i å rake
løv i hager. Gutten kom ikke, og de andre ble litt småirriterte fordi han ikke dukket
opp når han hadde sagt at han skulle komme. En av de voksne mente at her måtte
det være noe galt, og ringte gutten. Det viste seg da at gutten hadde blitt holdt
hjemme av foreldrene. Foreldrene mente at det bare var fattige barn som trengte å
jobbe for å få penger, og de så det som nedverdigende at sønnen skulle jobbe på
denne måten. Treneren dro hjem til dem og fikk forklart, samtidig som han beklaget
at han ikke hadde snakket med foreldrene først.
– scenario 2
En gutt på 13 år skulle være med laget sitt på en dugnad. Dugnaden besto i å rake
løv i hager. Gutten kom ikke, og de andre ble litt småirriterte fordi han ikke dukket
opp når han hadde sagt at han skulle komme. På skolen dagen etterpå ble gutten
konfrontert med dette av de andre. Gutten ville ikke si at han ikke fikk lov, og ble kalt
“sviker” og “dårlig”, noe som gjorde at gutten ikke følte seg velkommen mer.
Det er mange eksempler på at kommunikasjon og personlig kontakt kan løse det
meste. Kommunikasjon er vanskelig, og man frykter det ukjente fra begge sider.
Derfor er ofte det enkleste å ikke involvere seg for mye. Men man skal involvere seg,
man skal bry seg, og man skal bli kjent.
12

Barna er flinke til å bli kjent, de bryr seg ikke noe om hvor i verden man kommer fra.
En morsom episode med eksempel på akkurat det oppstod mens jeg jobbet på
Møllergata. Det var stadig noen fra media innom for å skrive om Møllergata. En gang,
ca. 4 år etter oppstarten, var det en journalist på besøk fra en landsdekkende avis.
Journalisten spurte en av musikantene om hvordan det var å gå på en skole med så
mange barn fra forskjellige land. Svaret kom raskt tilbake: Hva mener du?
At man er forskjellige, er ikke tanker barn har, det er tanker vi voksne lærer dem. Jeg
tror at mye av det frivillige organisasjonslivet vil gå tapt i Norge om man ikke for det
første er flinke nok til å tenke nytt, for det andre greier å inkludere flere minoriteter.
Det er skoler i de største byene i Norge som har over 80 % minoriteter, det betyr ikke
at det ikke kan være kor, korps eller orkester på disse skolene. Det kan bety at man
må gjøre ting på en annen måte. Man skal ta vare på tradisjoner, men de skal ikke
være til hinder for utvikling. Man må tenke nytt, man må gå nye veier, man må være
kreativ.
42&523!-/!%0123!
"#$%#&'!()!*#+,""-&()&.*!-/!%0123!+"($2!
"#$%&&!'%(!)((*+!,-./%!)((*!&)0!
!
Ved god undervisning i de estetiske fagene bygges hele
mennesket
13

VERDEN PÅ TØYEN
Lav deltakelse fra innvandrerbarn og innvandrerungdom skyldes ikke lav motivasjon,
den skyldes i stor grad mangel på trygghet og kunnskap om hva som foregår, hos
foreldrene. Derfor vil informasjon til og møte med foreldrene være av stor betydning
for prosjektet.
Man ønsker i mye større grad enn ved tidligere prosjekt å vektlegge
foreldrekontakten. Dette gjøres gjennom direktekontakt, informasjonsskriv, i
forbindelse med foreldresamtaler med kontaktlærer, foreldremøter på skolen og
synliggjøring av hva barna gjør.
Et nytt prosjekt ser dagens lys
For to år siden ble jeg kontaktet av det daværende styret i Tøyen skoles musikkorps.
Skolekorpset var så godt som nedlagt, og de siste musikantene hadde forlatt korpset
et par år før.
Jeg bestemte meg etter å ha hatt et møte med rektor Tor Helgesen for å starte et nytt
prosjekt. Men én ting ønsket jeg å gjøre annerledes: Jeg ønsket at dette skulle bli et
orkester, med forhåpentligvis full symfonisk besetning.
Tøyen skole er en 1–7-skole og ligger i bydelen gamle Oslo. Skolen har 97 %
minoriteter. De har en egen satsning på kultur.
Planen var å begynne med en klasse da vi startet i april 2008, en klasse på 4. trinn. I
løpet av 2009 skulle vi ta inn nye tredjeklassinger. I løpet av 2010 skulle alle på 4.
trinn spille, (fjorårets tredjeklassinger), og alle i på 3. trinn skulle være involvert i
prosjektet i løpet av høsten 2010. Det ville si ca. 80 barn.
I løpet av høsten skulle vi også starte med et samspill med dem som hadde kommet
lengst. Dette samspillet skulle trekkes ut av skolen og legges i aktivitetsskoletiden.
Tøyen-prosjektet kan bli stort om alle planer går igjennom, og vi har penger til å
utvide med hvert år.
Undervisningen gis i store grupper på mellom 4 og 11 barn på timen.
14

Musikk og kultur på Tøyen skole
av rektor Tor A. Helgesen
De to siste årene har elever fra 3. klassetrinn fått musikkopplæring med instrumenter.
Musikktilbudet er et samarbeidsprosjekt mellom Tøyen skole og Oslo Musikk- og
Kulturskole. Faglig leder for opplæringen er Sissel Larsen fra OMK.
I mange år har Tøyen skole programfestet at kunst- og kulturaktiviteter skal
integreres som viktige deler av opplæringstilbudet. Dette har kommet til uttrykk
gjennom faste skolearrangementer som “Kunst- og kulturuke” hver vår,
“BAZARkveld” hver høst og “Fokuslanddag” flere ganger i året. Da viser elevene sine
ferdigheter innen dans, sang og mattradisjoner fra land som de føler seg knyttet til
gjennom familiebånd og språk.
Siden 2008 har Tøyen skole også satset på skoleorkester. Barna får lære å spille på
trompet, klarinett, fiolin og trommer. Gradvis skal skolen bygge opp et
symfoniorkester med hel besetning. Begrunnelsen for denne satsingen er å gi et
kulturtilbud til barn og unge som tradisjonelt ikke får oppleve gleden av å spille
instrument. Oppvekstvilkårene for barn og unge i vårt bymiljø er preget av
lavinntektsfamilier, arbeidsløshet, trangboddhet og sykdommer knyttet til en
vanskelig livssituasjon. Skolen skal være et sted hvor barna får kunnskap og
erfaringer som gir grunnlag for rik livsutfoldelse.
Målet er å gi flere minoritetsspråklige barn et bredere kulturtilbud med musikken som
en fellesskapsarena. Musikk skal bedre lesekompetansen, styrke koordineringsevnen
og gi økt sosial kompetanse hos elevene.
For å lykkes må foreldrene involveres. Foreldrenes engasjement er viktig for å skape
trygge rammer for barnas aktiviteter. Skolens ledelse og lærere må sørge for god
informasjon til foreldrene. Dette skal medvirke til dialog og samarbeid mellom hjem
og skole. Foreldrene skal være aktive og viktige bidragsytere til barnas utvikling
innen musikk og kultur.
Høyt kvalifiserte musikklærere er en avgjørende faktor for at orkesteret skal bli en
realitet. Tøyen skole er derfor avhengig av samarbeidet med Oslo musikk- og
kulturskole. OMK har den faglige kompetansen som er nødvendig for å gi elevene er
godt opplæringstilbud, men også for å bistå med innkjøp av instrumenter og
planlegging og organisering av undervisningen.
Tøyen skole har historiske tradisjoner å ivareta som en kulturinstans i nærmiljøet.
Gjennom nesten 75 år hadde skolen et aktivt musikkorps. Korpset ble dessverre lagt
ned samme året det skulle markere 75-årsjubileum. Det var i 2007. Et pikekor var
aktivt i mange år frem til 1960-årene, og skolen kunne på den tiden vise til aktive
fritidstilbud med sjakk, keramikk- og metallsløyd, skolehage og idrettslag. Nå er det
på tide å gjenreise skolen som et aktivt kultursenter for barn, unge og voksne i vårt
bymiljø.
15

Mål for Tøyen-prosjektet
• Sette i gang ett mødre/barn-prosjekt med norskopplæring
• Etablere 5 samspill på forskjellig nivå
• Etablere et foreldreråd
• Delta på foreldremøter, ha egne foreldremøter
• Ha flere konserter
• Jobbe mot ungdomsskolen og beholde elevene når de flytter over
• Etablere kontakt med et av byens profesjonelle orkestre
• Ha et særdeles tett samarbeid med skolens lærere
• Etablere en stilling til veiledning av andre lærere
Over 300 barn og ungdommer vil være etablert i prosjektet i løpet av de neste 5
årene.
Fire andre skoler har sett verdien og startet tilsvarende prosjekt.
Flere av elevene er elever ved Oslo musikk- og kulturskole.
Hvorfor dette prosjektet?
Hvorfor musikk?
Fordi musikk virkelig er et unikt verktøy for å få mennesker med forskjellig
bakgrunn, religioner, etnisk opprinnelse, forutsetninger, aldersgrupper til å
møtes og gjøre noe sammen.
Musikk er noe som alle har mulighet til å mestre, og der det ikke vil oppstå
misforståelser grunnet språk. Gjennom musikk snakker man samme språk.
Musikk stimulerer også de sosiale ferdigheter og det å fungere i en stor
gruppe.
Det handler om mestring, og å innrette seg, spille på lag med andre.
Dette er viktige prinsipper for å greie seg i norsk kultur. Gjennom musikk kan
man også på en annen måte enn andre aktiviteter nå foreldrene, og oppnå
større engasjement samt oppfølging både når det gjelder fritidsaktivitet og
skole.
16

Det å lære et instrument har positiv effekt på læringsprosessene
• Leseferdigheter øker.
• Skriveferdigheter øker.
• Det utvikler språkferdigheter.
• Det gir hjelp i spesialundervisning.
• Barna får større selvstendighet.
• De blir flinkere til å stå foran klassen.
• Det å lykkes med noe får ringvirkninger.
Dette er det gjort mange og store forskningsprosjekt på bl.a. ved Universitetet i
Tübingen, og ved University of California
Disse suksessfaktorene kan i stor grad utvikles og settes inn i det tverrfaglige
arbeidet ved skolen.
Overføringsverdi
Prosjektet på Tøyen skole vil bli godt dokumentert slik at det lett kan overføres til
andre byer og steder.
17

Ambisjoner de neste 10 år
Bygge opp et kultursenter med musikk, dans, drama, kreativ skriving, tegning og
forming på Tøyen skole, i forbindelse med Åpen skole, i tett samarbeid med skolen
og Oslo- musikk og kulturskole.
Det er også et mål å få foreldrene engasjert i stor grad .
Fremtidsvisjon de neste 10 år
Tøyen skole skal bli en levende kulturarena, hvor barn og foreldre kan komme for å
delta på forskjellige kulturelle aktiviteter.
Det bygges ut med dans, teater, tegning og forming, og kreativ skriving på
ettermiddag og kveldstid.
I instrumentopplæringen skal lærerne i tillegg til å lære barna å spille, være
inneforstått med kompetanse- og delmål i norsk, matte og engelsk, og jobbe med
disse i undervisningen.
Prosjektets forankring og læringsmål
Prosjektet forankres i skolen som en del av den ordinære musikkundervisningen.
Det skal i tillegg fokuseres på delmålene under norsk, matte og andre fag.
Forutsetningen for å kunne gjøre det er at lærerne i andre fag gir oss en plan over
hva det til jobbes med til enhver tid .
Delmål
• Musikk Lære å lese musikk
• Lære å spille et instrument
• Utvikle selvstendighet, samarbeid og toleranse i samspill med
andre
• Gi mestring
• Opplevelse av å lytte til musikk
• Komponere
• Oppleve konserter med andre og selv å spille på konsert
• Gjennomgå de viktigste komponister og store musikere
! Selv kunne dirigere og instruere
Norsk
• Videreutvikle ordforråd og begrepsforståelse
• Utvikle evne til å uttrykke sanseinntrykk språklig
• Gå igjennom tekst som klassen har, og forklare begrep som ikke
er forstått.
• Gjennomgå substantiv og bøyninger av disse
18

• Gjennomgå ord med dobbelbetydning
• Gjennomgå bøyning av verb
Matematikk
• Gjennomgå multiplikasjonstabellen
• Lære å måle lengde.
• Lære om areal, volum, masse, temperatur, tid
• Lære å forstå brøk
• Øke hastigheten på muntlig subtraksjon og addisjon
Andre fag
• Om klassen skal ha en prøve, kan kontaktlærer gi instrumentlærerne
det klassen skal prøves i. Instrumentlærer går igjennom emnene på
spilletimer
19

Mine erfaringer og tanker om kommunikasjon og åpenhet
av Gohar Ali Sheikh
Jeg vil med dette innlegget prøve å gi et innblikk av at deltakelsen og aksepten bestemmes av
kommunikasjon mellom tilbyder og mottaker, uansett forutinntatte meninger. Dette
gjør jeg på bakgrunn av min deltakelse under Gran-prosjektet og min mangeårige
erfaring innen korps og arbeid med barn og unge med minoritetsbakgrunn.
Jeg er overbevist om at så lenge fenomenet er positivt, så vil den møte aksept om
man klarer å selge verdien av fordelene som egenskapene gir. Dette kan være en
naiv – eller kynisk – overbevisning, men til nå står den i hvert fall veldig sterk hos
meg. Så lenge man vet at barnet får noe positivt ut av å delta i noe, vil foreldrene
akseptere det. Allikevel er deltagelsen lav blant barn og unge med
minoritetsbakgrunn.
Hvorfor er det få minoriteter i organisasjonene?
Det skyldes uvitenhet. Forståelsen av formålet, prosessen og resultatet er ikke
nødvendigvis internasjonalt gitt. Den blir bestemt av den kulturelle persepsjonen man
har til et fenomen. Det vil si at man betrakter og forstår et fenomen ut ifra de
kulturelle betingelsene som ligger til grunn.
Persepsjonen er bestemt av ens kulturfiltre, altså det filteret som tillegger et fenomen
en verdi eller mening, og den vil alltid variere fra land til land. Et korps er ikke det
samme i Norge som det er i Pakistan. Man kan sammenligne de to ut ifra deres
fysiske strukturer, deres instrumentelle besetning, deres kvalitet på
musikkleveransen, deres høydepunkter gjennom året (nasjonaldag, flaggdag,
høytider, marsjering og konserter), men hvordan menneskene betrakter korpset, er
vidt forskjellige i disse to landene.
Hvordan mennesker betrakter samme ting og kommer frem til ulike svar, har
grunnlag i deres kulturfiltre. Så kan man alltids stille seg spørsmålet om hvem som
har riktig eller feil oppfatning av fenomenet, men hvem skal da bedømme det? Det
finnes unntak; fotball er et godt eksempel. Forståelsen av fotballen er internasjonalt
gitt, man kjenner til formålet, prosessen og resultatet av å sette opp et fotballag, dog i
noe varierende grad fra land til land.
En bevisstgjøring overfor slike kulturfiltre er essensielt for å kunne lykkes med
delmålet om å inkludere minoriteter. Man kan velge å være kulturrelativistisk eller
etnosentrisk, men man må uansett erkjenne at man står overfor ulike kulturfiltre i
møte med andre kulturer, og man bør kommunisere med det som et grunnlag.
20

Kommunikasjon handler ikke om å overbevise den andre om ens egne verdier og
meninger, det handler om å skape en forståelse.
Det er viktig å forstå at ens meninger ikke er et resultat av ens egen rasjonelle
tankegang, men et resultat av normer og verdier som er kulturbetinget. Dette kan
være meninger som man anser som en selvfølge, grunnet deres logiske
resonnement, men det gjør dem ikke nødvendigvis rette.
Eksempel:
En mann i Norge blir syk. Han har feber og er forkjølet. Han inntar smertestillende
tabletter og hviler i noen dager til han blir frisk. Når man spør denne mannen om
hvorfor han ble syk, vil han svare at vinduet stod oppe i natt – altså en reaksjon på
sterke klimavariasjoner som kroppen reagerer på. Dette har i nyere tid utviklet seg til
å bli en absolutt sannhet.
Den kausale analysen står sterkt i de aller fleste kulturer, altså sammenheng mellom
årsak og konsekvens, men det er ikke nødvendigvis en absolutt sannhet for andre
kulturer.
En mann blir syk, han er en del av en stamme i Amazonas. Han har feber og er
forkjølet, han inntar smertestillende urter. Stammens medisinmann sier at dette
skyldes onde ånder, og han må være inne i noen dager.
I begge versjonene er både prosessen og resultatet likt. Det vil derfor være en
utfordring å overbevise stammemannen om at dette skyldes en naturlig reaksjon på
klimaendringer, eller overbevise nordmannen om at dette skyldes onde ånder. Klarer
man derimot å kommunisere med det formålet å skape en forståelse for ens egen
oppfatninger og meninger, vil man kunne kommunisere på en vellykket måte.
Eksempelet er en god måte å forstå ulike meninger på. Jeg er av den oppfatning at
den ene partens tanke ikke nødvendigvis er rett, men en samhandling bør heller ikke
handle om det. Den bør handle om å forstå den andre, samt å gjøre seg forstått.
Dere kan være uenige på alle punktene, men kommunikasjonen bør handle om
hvorvidt begge partene kan forklare hverandres meninger uten å være nedlatende.
Høres det enkelt ut? Det er virkelig ikke det. Jeg har opplevd å gå i samme fellen
mange ganger. En pakistansk far sier nei til at ungen skal spille i korpset, hva gjør
du? Du vil, enten du tror det eller ikke, ha en kommunikasjon som handler om å
overbevise den andre om at du har rett.
To modeller for kommunikasjon
Argyris og Schön (to fantastiske forskere) har presentert at mennesker handler ut ifra
to mestringsprogrammer, to mentale programmer som man nærmest intuitivt
reagerer på i enhver situasjon. Man skiller mellom de verdiene man tror man står for,
og de verdiene som faktisk synes.
Der det oppstår en avstand mellom disse to, oppleves det som
dobbelkommunikasjon. Tenk på vennen/sjefen din som mener han står for
rettferdighet og åpenhet, men som i diskusjoner er overbevist om at han har rett. Det
er ikke samsvar mellom de ulike verdiene, og man opplever derfor en dårlig
kommunikasjon.
21

Modell 1, som er utbredt og mest brukt, handler om noen grunnleggende verdier som
å være rasjonell, maksimere vinn og minimere tap, få jobben gjort etc. I
kommunikasjon kommer det frem ved at man enten er aggressiv i presentasjonen av
egne argumenter, eller forsvarende overfor argumentene sine.
Modell 2, den konstruktive modellen, handler om å ha en indre lojalitet til sine
meninger, men tilby informasjon med den hensikt å innby til en diskusjon. Prosessen
i denne modellen er veldig enkel: Presenter dine meninger, fortell hvordan du kom
frem til det, avslutt med å spørre motparten om hva de synes om det.
Modell 2 er det man bør jobbe mot. Forfatterne presenterte dette som et viktig ledd
for å utvikle seg som en god leder, men trekker også sammenligninger inn til
hverdagslivet, især når det gjelder kommunikasjon og hvordan man håndterer
konflikter. Modell 2 innbyr til å skape en felles forståelse, noe som igjen fører til at
man sammen kommer frem til en løsning. (I verste tilfelle kommer man frem til at
man må være enig om å være uenig.)
Tilbake til eksempelet med den pakistanske faren. Første punkt, som også er nevnt
av Sissel Larsen, handler om hvorvidt man legger ressurser til rette for å følge dette
opp. Man bør, uansett hva, alltid henvende seg til foreldrene.
Man innkaller til et møte eller tar en telefon. Neste punkt handler selvfølgelig om
hvordan du tilrettelegger informasjonsutvekslingen. Her blir det jo viktig å ta hensyn til
eventuelle språkvansker. Siste punkt handler om hvordan du legger frem dine
meninger om gutten som slutter i korps.
Det er på dette punktet man bør være bevisst forskjellene mellom modell 1 og modell
2. Ved å ta kontakt, ved å tilrettelegge, viser du at du tar dette alvorlig. Du er genuint
opptatt av å kunne komme til bunns i saken og skape en god dialog med guttens
foreldre. Med dette viser du noen av de verdiene du står for, noe som ubevisst blir
oppfattet av foreldrene.
Så handler det om hvordan disse verdiene kommer til uttrykk i samtalen med
foreldrene. Er du opptatt av å overbevise foreldrene om at korps er en fin ting, og at
foreldrene tar feil, vil det falle uheldig ut. Man vil oppleve en dobbelkommunikasjon,
på et ubevisst plan, som igjen vil være ødeleggende for hele prosessen.
Er du opptatt av å forstå foreldrene, deres reaksjoner og deres handlinger er du nødt
til å bruke modell 2.
Forskjeller
Det vil alltid være forskjeller innad i gruppen med lik nasjonalitet, religion og
folkegruppe. Dét er en ting som altfor ofte blir nedvurdert.
Generalisering og stereotypier er sterke drivkrefter. Disse kreftene er gode verktøy
for å forstå en kultur, men å bruke det som et grunnlag for videre samhandling vil
være feil.
22

Man kan for eksempel ikke behandle muslimer med det samme grunnlaget. I dag
består Islam av 72 forskjellige retninger, alle med utgangspunkt i samme bok
(Quran), men med ulike verdier og forskjellig grunnlag.
Det er konservative retninger, og det er liberale retninger. Innad i hver retning finner
man konservative muslimer, og man finner liberale muslimer. Å basere en
kommunikasjon på det samme grunnlaget med alle muslimer vil være feil, grunnet
deres ulike forståelse av ulike fenomener. Dette vil man oppleve daglig i møte med
muslimer. Hvordan kan man alltid skape en dialog og fremme forståelse? Løsningen
er enkel; man bruker modell 2!
Selge verdien av fordelene
Gjennom foregående tekst har jeg forsøkt å gi et innblikk i de bevisstgjøringene jeg
mener er viktige om man skal forstå hvordan et vellykket integreringsprosjekt skal
operere. Interessen for et slikt arbeid er viktig, men man bør kartlegge de ulike
prosessene man gjennomgår i møte med andre kulturer, for det handler ikke bare om
å være opptatt av andre kulturer.
Det finnes barrierer, og det finnes forsterkere i en samhandling. Om man kartlegger
disse er man i større grad utrustet til å kunne utføre et vellykket integreringsprosjekt.
Integrering kan leses som integrering i samfunn, men like fullt integrering i en
bedrift/organisasjon: tenk bare på den opplæringen man får i en ny jobb.
De største bedriftene har jobbet iherdig med å skape et godt integreringsarbeid til
bedriften, slik at den ansatte presterer på det beste gjennom karrieren.
Jeg har brukt denne formuleringen «selge verdien av fordelene som egenskapene
gir», tidligere i teksten. Jeg tror dette er veldig sentralt i et slikt arbeid. Egenskapene
er de fysiske elementene i produktet eller tjenesten man har. For et korps kan det
være antall instrumenter og lærere og romfasilitetene.
Fordelene er hva man generelt får ut av disse egenskapene. Fordelen av antall
lærere og instrumenter vil si noe om satsningen på prosjektet. De verdiene som
fordelene gir, er subjektive. De positive og negative tankene man tillegger dette
produktet, vil være avgjørende i bestemmelsen av om man skal benytte seg av
produktet eller tjenesten.
Gode selgere handler alltid ut ifra dette prinsippet. En bilselger har alltid oversikt over
egenskapene og fordelene bilen gir (hestekrefter på motoren gir fordeler i form av
miljø, fart og komfort), men det er sjeldent man bruker disse argumentene alene for å
selge bilen. Selgeren vil gjennom samtalen prøve å forstå hva kunden vektlegger.
Hvilke verdier er kunden etter, og hvilke verdier er avgjørende for kunden. Det er
disse verdiene selgeren vil bruke for å selge deg et produkt, for man kjøper ikke noe
man ikke føler er verdt noe.
Dette kan også overføres til fritidsorganisasjoner, i en mindre kynisk grad. Ved å
skape en god dialog med det formålet å skape en forståelse for hverandre vil man
23

også oppfatte hvilke verdier som er viktig for foreldrene. På en eller annen måte vil
disse verdiene alltid samsvare med organisasjonens mål for et prosjekt. Den
pakistanske faren sier ikke nei fordi korps står sosialt lavt i Pakistan, men fordi han
ikke ser at verdiene samsvarer med de fordelene som egenskapene gir. Jeg er helt
overbevist om at unnskyldninger om et korps status i hjemlandet er en enkel
rasjonalisering grunnet mangelen på kunnskap om innholdet i aktiviteten.
Fordelene er mange ved organiserte fritidsorganisasjoner. Har man lav deltakelse
blant minoriteter i områder der minoritetene burde vært i flertall, har man ganske
enkelt ikke klart å belyse verdien ved å delta. Jeg har fortsatt til gode å møte foreldre
som ikke vil skape en trygg ramme rundt barnas oppvekst og utvikling, selv om jeg er
sikker på at også de finnes. Det handler om å kunne skape en forståelse for hvorfor
et barns deltakelse i et korps vil være positivt for barnet, noe som handler om mye
mer enn de musikalske ferdighetene.
Suksessfaktorer
På bakgrunn av dette vil jeg til slutt presentere noen suksessfaktorer for
gjennomføring av et slikt prosjekt. Alt faller på den dialogen som befinner seg mellom
de som tilbyr en aktivitet, og de som mottar informasjonen om denne aktiviteten.
Sissel Larsen har, gjennom dette heftet, gitt mange gode eksempler på ulike
situasjoner som er løst ved hjelp av god kommunikasjon, både verbalt og
kroppsspråklig sett.
Målet mitt med dette innlegget har vært å skape en bevissthet rundt de ulike
prosessene som oppstår med et slikt prosjekt, og at det handler så alt formye mer
enn at foreldrene er strenge. En god dialog vil alltid ende med at partene er fornøyde,
uansett utfall.
Hva er suksessfaktorene?
! Forstå at man operer gjennom ulike kulturfiltre.
! Forstå at ens egen rasjonelle tankegang ikke
nødvendigvis er den riktige, skap derfor rom for
andre meninger og tolkinger av samme
fenomen.
! Forstå at kommunikasjon ikke handler om å vinne med sine argumenter, men
om å skape en felles forståelse.
! Bruk alltid modell 2. Presenter din mening, forklar hvordan du kom frem til det,
og avslutt med å spørre hva motparten synes om dette.
! Forstå at det finnes individer i en kultur som operer selvstendig ut ifra hva han
eller hun forstår. Et kulturelt fellestrekk er ikke nødvendigvis gitt hos alle
tilhørerne av kulturen.
! Kartlegg prosesser, holdninger, forsterkere og barrierer.
24

Gutten som klorte seg fast til korpset sitt
Sheikh Gohar Ali ble jeg kjent med da jeg startet oppbygningen på Møllergata. Han
var den eneste musikanten. Gohar er trommeslageren fra Møllergata, gutten som
klorte seg fast i korpset sitt.
Etter hvert ble jeg også godt kjent med familien hans. Jeg ba Gohar skrive litt om
sine tanker og vurderinger rundt det å spille, og også skrive ned noen av sine
refleksjoner om rekruttering.
25

Hvor det startet
Prosjektene på Gran og Tøyen handler om å skape en felles arena for et slikt
inkluderingsprosjekt.
Man bruker musikken som det internasjonale språket som skal fungere i samsvar på
tvers av kulturene.
Utgangspunktet og tanken er bra, men hvordan få til dette? Man vil nødvendigvis
støte på ulike utfordringer. Hvordan skal man kunne virke attraktiv overfor
minoritetene? Får alle lov til å spille i korps? Får jentene lov til å spille korps? Hva
tenker foreldrene om dette?
Jeg kan bruke meg selv som et eksempel. Jeg begynte i korps i 1996, noe som jeg
ble oppfordret til av mine foreldre. Vennekretsen til mine foreldre hadde barn som var
eldre enn meg, og de hadde spilt i korps.
Dette var viktig for den oppfordringen jeg fikk hjemmefra. Gjennom barnas
deltakelse, spesielt 17. mai, skapte dette en slags stolthet, og mine foreldre ville at
jeg skulle ta del i det. Interessen for korps dalte og ble noe moderat, dette kan
selvfølgelig skyldes at Møllergata korps hadde blitt lagt ned.
Musikktanken min var borte, selv om jeg husket at trommer var noe av det kuleste
jeg hadde opplevd. Det var først da Sissel Larsen kom, at den interessen vokste på
nytt. Jeg begynte å spille igjen, mine foreldre var fornøyde, og jeg var fornøyd.
Foreldrene mine hadde møtt Sissel flere ganger gjennom året og hadde stor respekt
for arbeidet hennes. (Lærere står veldig høyt i den sosiale rangstigen i Pakistan.)
I 2001 bestemte mor og far seg for at Kløfta skulle være det nye bostedet vårt, og jeg
måtte dermed slutte på Møllergata. Sissel bestemte seg for at korpset skulle sponse
undervisningen min på Oslo musikk- og kulturskole, der jeg spilte i flere år. Jeg spilte
også fortsatt i Møllergata, men på grunn av lang reisevei rakk jeg ikke hele øvelsen,
bare siste halvdel. Etterpå var det ned på musikkskolen.
Dette ble tatt ekstremt godt imot hjemme hos oss. Tenk at den vesle
pakistanerungen var flink nok til å bli sponset med 800 kr hvert halvår for å spille
trommer! I tillegg til togbilletten! Foreldrene mine var stolte og skrøt av meg til kjære
og bekjente.
Så kom 10. klasse, og valget for videregående skole var hovedagendaen i det vesle
huset på Kløfta. Jeg ville gå musikk. “Musikklinjen? Hva er det?” Spurte mine
foreldre. De var skeptiske.
Oslo musikk- og kulturskole var en god ting, men skulle jeg bli musiker? Hva skulle
foreldrene mine si til familien sin i Pakistan? At deres eldste sønn ikke skulle bli lege,
ingeniør eller pilot (disse tre yrkene står unormalt høyt på lista over yrkesvalg for sine
barn i Pakistan), men musiker !?
Hvordan skulle dette gå? “Hva har jeg gjort feil?” Spurte mamma, melodramatisk som
hun er. Jeg måtte sette meg ned. Det var tid for alvorsprat mellom sønn og far og
mor. “Jeg får generell studiekompetanse!” I og med at jeg var eldst, hadde foreldrene
mine glemt å ta hensyn til eventuelle avvik fra skolesystemet i Pakistan.
26

De forstod det norske skolesystemet basert på det pakistanske. Jeg måtte derfor
også forklare forskjellen mellom yrkeslinjer, studiekompetanse og generell
studiekompetanse. Dette var nytt for dem og for meg, men sammen forstod vi det.
Det var greit. Jeg kunne ikke bli lege, men ingeniør eller pilot var fortsatt en mulighet,
må foreldrene mine ha tenkt. De tre årene gikk, og stoltheten befant seg alltid på
første rad ved konsertene. Mine foreldre var stolte.
Jeg hadde begynt å jobbe som trommelærer ved forskjellige barneskoler i Oslo og
ble etter hvert kjent som musikeren i slekta (selv om jeg fortsatt føler det er en
fornærmelse mot musikerne, men dog).
Sommer 2007, eksamen var bestått, og jeg hadde min generelle studiekompetanse i
hånda. “Hva gjør du nå?” spurte de. “Folkehøgskole”, svarte jeg. Vi måtte gå
gjennom skolesystemet på nytt denne gangen også.
Det skal også sies at folkehøgskole er vanskeligere å forsvare enn musikk på
videregående, for det er vanskelig å unngå folkehøgskolesnakk uten å få en følelse
av dette bare er et påskudd for et friår (de skjønte det etterpå). “Hvorfor det?” spurte
de, mens jeg etter best mulig evne prøvde å bruke poeng som hovedargumentet.
“Jeg får tre poeng for å dra på folkehøgskole, og det trenger jeg!” Jeg trengte ikke
det. Det var fortsatt uvisst hva jeg skulle velge til videre utdanning, og jeg klarte å
overbevise mine foreldre til slutt. Det endte med at jeg skulle ta opp ett fag fra
videregående skole, jeg skulle bruke året på undersøke mulige videre studier, jeg
skulle fortsette å øve på trommer, og jeg skulle komme tilbake med klare svar på hva
jeg skulle i livet.
Gjennom alle år har Sissel, jeg og mine foreldre hatt god kontakt med hverandre, og
når jeg da kom hjem fra folkehøgskolen og svarte at jeg ville studere hotelledelse i
Oslo, så sa de: “Hva sier Sissel?” Når skjedde det? Når Sissel fikk den statusen
hjemme hos oss, vet jeg ikke, men viktig var det. “Musikkvitenskap ved Universitetet i
Oslo”, svarte jeg. For første gang måtte jeg diskutere med mine foreldre hvorfor jeg
ikke valgte musikk. Veien fra skepsis til skuffelse for at jeg ikke valgte musikk, var
dermed gjennomført.
Det skal sies at mine foreldre fortsatt er stolt over meg og er fornøyd med arbeidet
sitt. Jeg er fortsatt SØNNEN deres, men jeg må leve med bemerkninger som: “Du
skulle ha valgt musikkvitenskap.”
Mine foreldre er ikke et særlig unntak fra andre foreldre. Trygghet har alltid vært et
nøkkelbegrep. Jeg fikk lov til mye og har deltatt i mange ulike fritidsaktiviteter, så
lenge foreldrene mine var trygge. Alt som hadde med skole å gjøre, var trygt. Kom
det et skriv hjem fra lærer om en kveldstur til kino eller bowling, så fikk jeg alltid lov.
Akkurat som mine norske venner i klassen. Det var kun på det punktet der det var
usikkerhet, at jeg ikke fikk lov. Denne usikkerheten var ikke der når det gjaldt korps,
men det var på grunn av vennekretsen til mine foreldre. Den største usikkerheten var
i forbindelse med videregående skole. Hva kunne jeg bli? Jeg tror hovedgrunnen til
at jeg ikke fikk lov i første omgang, ikke handlet om den sosiale rangstigen i Pakistan,
men livet mitt som voksen.
27

Det var i dialog med Sissel at mine foreldre forstod musikkens plass i Norge. Denne
endringen førte også til en mild skuffelse når jeg ikke valgte musikk ved høyere
utdanning. Jeg tror veldig lite handler om hva andre synes om at barnet ditt spiller i
korps eller hva man skal si til familien sin i hjemlandet. Dette er bare den
konklusjonen man trekker når man er usikker på hva det vil si for barnet. For min del
handlet det om hva Sissel mente og gjorde, og det tror jeg er felles for alle familier.
I en slik sammenheng trenger alle foreldre en “Sissel” som fungerer som et
mellomledd mellom det ukjente og det kjente
28

Andre prosjekt
Veitvet skoles musikkorps
På Veitvet skole ble det kjørt et korps- og skoleprosjekt våren 2006, hvor det ble
avsluttet med en konsert på sommeravslutningen til 1.til 4. trinn. I etterkant av dette
ble det opprettet et trommekorps som fremdeles er i drift.
Prosjektet var vellykket, men prosjektet har ikke gitt noen resultat når det gjelder
igangsetting av skolekorps. Derimot er skolen sterkt engasjert i kulturelle tiltak, og det
foregår mye musikk i forbindelse med SFO. Skolen har også en lærer som i tillegg til
vanlig undervisning har en 20 % stilling som kulturansvarlig.
Skolen setter opp store forestillinger hvert år som inkluderer dans, sang, musikk og
drama på et imponerende høyt nivå.
Sinsen skoles musikkorps
Sinsen skolekorps ble dessverre nedlagt i 2009. Det ble gjort flere forøk på å
gjenoppbygge det. Nedenfor gjengis rapport fra to prosjekt.
Prosjekt 1– gjenoppbygging av korpset
Mål:
Å bygge opp og videreutvikle Sinsen Skoles Musikkorps, slik at det nå etter
gjenoppbygningen blir et stabilt, attraktivt kulturelt tilbud for barn og unge i
nærområdet. Undervisningen skal være av høy kvalitet, med god opplæring av
profesjonelle instruktører til korpsets musikanter. La barna få gleden av å lære å
mestre et instrument, og opplevelsen av det å spille sammen.
Musikk er en integreringsform der alle står likt, øker forståelsen mellom mennesker
og gir glede til unge og eldre.
Å få gjenoppbygd Sinsen Skoles Musikkorps er et meget viktig forebyggende barne-
og ungdomsarbeid. Et arbeid som også vil gi berikelse og glede til skolen, nærmiljøet
og unge og eldre i bydelen.
Beskrivelse av målgruppe og plan/tidsramme for gjennomføring:
Gjenoppbyggingen av korpset startet i oktober 2003. Korpset teller ved prosjektslutt
21 musikanter.
Bakgrunnen for tiltaket var igjen å etablere et kulturelt tilbud på Sinsen skole. En av
utfordringene på Sinsen skole er at det er innvandringsprosent på rundt 65–70 på de
lavere klassetrinnene.
29

Prosjekt 2 – nytt forsøk, på en ny måte
Pilotprosjekt inn i en klasse
4.-klasse-prosjekt SINSEN SKOLE
Klassen består av 24 barn hvorav 12 er etnisk norske, 14 er fremmedspråklige.Det
har i løpet av dette skoleåret flyttet: 10, og kommet 8 nye.
Hele denne 4.-klassen vil etter planen få hvert sitt instrument. Dette instrumentet vil
bli liggende på skolen. Etter hvert vil noen få med seg instrumentet hjem, og det skal
åpnes også for at man kan øve på skolen etter ordinær skoletid.
Korpset bygges også opp parallelt med 17 ordinære musikanter, der av 6 av dem i 7.
og 8. spiller med Sinsen Ungdomskorps en time hver torsdag. Videre finnes det et
“ordinært” aspirantkorps med 11 musikanter.
Tanken er at av de i 4. klasse vil noen få tilbud om å fortsette til høsten, men da som
ordinære musikanter, noen dog på friplasser. De resterende fortsetter med denne
formen for musikkundervisning også i 5. klasse, eller vi starter med en ny 4.-klasse.
Dette er ikke avklart ennå.
Målet mitt var i løpet av en fireårsperiode å få korpset stabilisert som en kulturaktivitet
ved skolen og la dette bli synliggjort og gi elevene på skolen et tilbud som også ville
influere positivt inn på læringsituasjonen til elevene som er i korpset. Dette ved
enkeltundervisning, mestring av et instrument og samspill gi økt forståelse for
samhandling, det å spille på lag, tilhørighet, vise at et “tradisjonelt” skolekorps også
har livets rett på en flerkulturell skole. Hvordan man med musikk kan binde sammen
de forskjellige kulturer, etniske grupperinger, hvordan dette kan påvirke hele
skolemiljøet. Vise hvor positivt det er for barn å få lov til å lære å spille et instrument,
hvordan dette kan påvirke hele læringssituasjonen for enkelte og gi økt selvtillit og
mestring, som igjen vil influere på andre fag.
Nå disse to siste månedene av prosjektet vil jeg jobbe mye med selvstendighet, både
i forhold til andre instruktører og musikanter. Det vil legges stor vekt på individet,
musikalsk oppfatning, notelære, bevissthet om hva det å spille kan bety, betydningen
av å ha lært å spille et instrument, viktigheten av å mestre og å lære å spille
selvstendig musikalske fraser på tvers av de andre, få grunnleggende kunnskap om
musikkteori og -historie, repetere det som tidligere er lært. Prosjektet avsluttes med
en konsert for 1.–5. klasse i begynnelsen av mars.
Skolekorpset vil etter det, f.o.m. høsten 2007, bli overtatt av en av mine nære
medarbeidere i de siste to årene som vil føre mine intensjoner videre, men med sine
egne ideer og tanker. I 2009 ble likevel Sinsen skolekorps nedlagt.
30

GRAN MUSIKKPROSJEKT
JANUAR 2007 – DESEMBER 2009
SLUTTRAPPORT
Sissel Larsen, prosjektleder
Musikkprosjekt på Gran skole i Oslo
Vi må drive byggende barne- og ungdomsarbeid for gjennom musikk å øke
forståelsen mellom barn, ungdom og foreldre fra ulike kulturer og
nasjonaliteter.
GRAN SKOLES MUSIKKORPS PROSJEKTPERIODEN 2007–2009
32

Forstå, aksepter, respekter
GRAN SKOLES
MUSIKKORPS
1.)0+!*'!%0&(#/*.*0/*!$&-(*&-.2$!
33

Gran musikkprosjekt
Innledning
Januar 2007 startet oppbyggingen av Gran Skoles Musikkorps. Prosjekttiden var satt
til 3 år.
Korpset hadde slitt med rekruttering i flere år. Gran skole ligger på Furuset i Oslo, og
skolen har mange barn med minoritetsbakgrunn. For mange minoriteter er et
skolekorps en ukjent aktivitet. I stedet for å la korpset ligge nede, våget Alna Bydel
og skolens daværende ledelse å tenke nytt. Undertegnede ble kontaktet og forespurt
om å være prosjektleder, noe jeg selvfølgelig sa ja til.
Konseptet var å bygge skolekorpset opp etter modellen av hva jeg tidligere hadde
gjort på Møllergata. I tillegg var ønsket å jobbe i tettere samarbeid med skolen, og
også i større grad fokusere på begrep, matte, norsk i spilletimene. På denne måten
ønsket vi å være en tilleggsressurs for skolen og elevene. Vi jobbet i tett samarbeid
med kontaktlærer i den klassen hvor alle fikk mulighet til å begynne å spille. Det var
jevnlige møter med administrasjonen på skolen.
For et musikkprosjekt som Gran hvor opplæring på instrument går hånd i hånd med
skolen, er det viktig at ledelsen på skolen er inneforstått med, og ser på
musikkprosjektet som en tilleggsressurs. Det er også avgjørende at
instrumentalpedagogene i prosjektet har utdanning innenfor musikk og pedagogikk,
for å kunne sette alle fag inn i instrumentalopplæringen. Prosjektet var et forsøk.
Klasse 4b begynte å spille alle sammen. Disse elevene går i 7. klasse når nå
prosjektet avsluttes. I tilegg spiller 12 elever i 5. klasse.
Prosjektet ble satt i gang etter ønske fra bydel Alna og skolens daværende ledelse.
Den nye ledelsen ser dessverre ikke de samme mulighetene i prosjektet, og
prosjektleder velger derfor å ikke fortsette etter avsluttet prosjekttid som var satt til 3
år.
Jeg håper at de barna som ønsker å fortsette å spille, får muligheten til å gjøre dette
via kulturavdelingen i Alna bydel, og at det opprettes en ny base av Oslo musikk- og
kulturskole i Alna bydel. Gode samarbeidspartnere i prosjektet har vært Oslo musikk-
og kulturskole, bydel Alna, Grorud Ungdomskorps, og Norges Musikkorps Forbund.
Musikk aktiverer og kobler til vår storhjerne, og bruk av bevegelse forsterker dette.
Musikk et glimrende hjelpemiddel til å integrere våre to hjernehalvdeler. Musikken
endrer tilstand, stimulerer kreativitet, bedrer oppmerksomheten, gir energi, skaper
harmoni og ro, kobler neuronene i hjernen slik at vi får opp tankevirksomheten, og
trigger minner, innsikt og tanker. Likevel er vi svært tilbakeholdne med å benytte
musikk til læringsformål (fra hjemmesidene til Lø skole.)
34

Det føles litt rart å sitte her å skrive en sluttrapport for prosjektet på Gran skole.
Tankene virrer i alle retninger, her jeg sitter og skriver og tenker tilbake på
oppstarten. En sluttrapport er også ofte starten på noe annet, og jeg håper at barna
på Gran skole får mulighet til å spille videre i en eller annen form. Prosjektet tar en ny
retning, og Eli Odland som har jobbet sammen med meg på Gran, overtar
lederansvaret. Skolekorpset på Gran teller 37 medlemmer nå. Jeg skal starte et nytt
prosjekt på Tøyen skole
Forarbeidet startet allerede våren 2006, men vi var ikke klare for å sette i gang før i
januar 2007. Jeg husker fremdeles gleden jeg så hos barna i klasse 4b, da vi fortalte
hva de skulle få lov til å være med på.
Jeg husker skepsisen til noen av foreldrene, som senere skulle gå over til stolthet, og
spørsmål om vi skulle utvide slik at småsøsken også kunne få starte. Jeg husker
jenten som absolutt ikke skjønte den store multiplikasjonstabellen, og som vi jobbet
intenst med på spilletimer etter forespørsel fra kontaktlærer. Jeg husker stoltheten
hennes da hun kom og viste meg testen med bare 1 feil. Jeg husker det jeg selv
måtte lese om blomster, vikingtiden, og Norden for å kunne komme med noen
spørsmål og forklaringer midt inne i C-dur-skalaen. Jeg husker hvordan finmotorikk
og presisjon ble bedre spesielt på noen av barna. Jeg husker stoltheten over å
mestre.
Vi har vært mye i media, og det ble laget et eget program på NRK 1 Migrapolis. Jeg
har vært i NRK P2 sitt program “Sånn er Livet” og i Kulturnytt.
Skolefag har bevisst vært en del av instrumentalopplæringen.
Det har vært 3 intense år, og jeg selv har lært så utrolig mye om andre kulturer. Jeg
har møtt mange mennesker som jeg aldri hatt fått sjansen til å møte uten Granprosjektet.
Prosjektet har blitt lagt merke til, ikke bare i Norge, men også i utlandet.
Jeg er stolt over at jeg har fått lov til å jobbe med akkurat dette prosjektet, og jeg
synes det er tragisk at vi aldri fikk vist hva dette prosjektet virkelig kunne ha blitt i
samarbeid med skolen.
jeg gjerne ville. GRAN, ET INKLUDERENDE SKOLEKORPS
35

Januar 2007 startet oppbygningen av Gran skoles musikkorps, godt sponset av Alna
bydel. Fra tidligere prosjekt var jeg ikke i tvil om hvilken positiv påvirkning dette ville
ha på elevene, nærområdet og skolen som helhet.
Det var helt avgjørende for prosjektet at det ble inkludert i den ordinære skoletiden.
På den måten får man trukket med alle elevene, man får vist foreldrene hva
instrumentalopplæring er, og man får rettet opp en del misforståelser som går på det
å lære å spille et instrument. I tillegg får man vist hvordan man bruker
instrumentalopplæringen i det tverrfaglige samarbeidet, ikke minst med tanke på
språkutvikling, men også i forhold til alle andre fag på skolen.
Vi startet i tett samarbeid med skolens ledelse, lærere som er involvert med elever
som spiller, og det gjøres mye i henhold til å ha kontakt med foreldrene, via
konserter, møter, foreldremøter, informasjonsskriv.
Lav deltakelse fra innvandrerungdom når det gjelder frivillige aktiviteter,
skyldes ikke lav motivasjon. Det skyldes mangel på trygghet/kunnskap om hva
som foregår, hos foreldrene. Vi må vise, forklare og kommunisere.
36

UTFORDRINGER SOM VI MØTTE PÅ SKOLEN
• Stor innvandringsprosent, foreldrene visste lite eller ingenting om det å lære å
spille et instrument.
• Vi ble møtt med skepsis fra flere hold.
• Stor ustabilitet på skolen pga. stor inn- og/eller utflytting.
• Store sosiale forskjeller
• Språkproblemer
• Kollisjoner med andre “obligatoriske”
aktiviteter
• Korpset er totalt avhengig av støtte fra
bydelen. På sikt håper man å få aktivisert
foreldrene slik at korpset blir mer
selvgående, men dette må sees i ett
tidsperspektiv på 5–7 år.
Vi ser allerede etter 4 måneder at vi får bedre kontakt med foreldre. Foreldre som
ikke har vært på foreldremøter, kommer på konsertene, på den måten får lærerne på
skolen også bedre kontakt med foreldrene. Det handler om å møte foreldrene, og det
handler om kommunikasjon. Tett samarbeid med skolen er alfa og omega for å få
dette prosjektet opp å gå.
Vi må kommunisere med foreldrene, vi må vise hva vi holder på med. Det gir
trygghet og forståelse.
Vi må tilegne oss kunnskap. Etablere tiltak som fremmer forståelse for hva vi
driver på med. Etablere tiltak som fungerer som startmotor.
Det er legitim grunn for bekymring når det gjelder barn og ungdoms muligheter
og rettigheter i Norge.
37

Hvorfor ble det et skolekorps?
For så vidt kunne det like gjerne ha blitt et orkester, men med min bakgrunn fra
korpsbevegelsen og skolen, og bydelens ønske om et korps, så var valget lett å ta.
38
Et hvilket som helst musikkprosjekt der
man kan spille sammen med flere, er
et unikt inkluderingsverktøy for både
foreldre og barn. Gjennom musikk,
musisering og konserter øker
forståelsen mellom kulturer. Musikk
forebygger konflikter, øker forståelsen
av menneskeverdet, og gjennom
musikk snakker man samme språk.
Oslo musikk- og kulturskole har mye mer å tilby i så måte. Bydelen må fylles
med tiltak som fremmer forståelse, samarbeid, og som gir mestring, som bryter
ned konflikter og som fremmer vennskap.
Vårt bidrag er gjennom kultur. Kultur vil gi barn og ungdom, samt den voksne
delen av befolkningen, noe man kan gjøre sammen. Dette vil få positive
konsekvenser for hele nærområdet og løfte fellesskapet i bydelen.

Musikkens virkning:
Den amerikanske høgskolestyrelsen rapporterte i 1996 at studenter som hadde
erfaring med å fremføre musikk / spille på konserter, hadde i snitt 55 poeng mer på
den verbale delen av en nasjonal prøve. De studentene som drev med musikk,
gjorde det også mye bedre på en nasjonal matematikkprøve. Hele 39 poeng over
snittet.
Studier i musikk og andre kunstformer har utvilsomt en forbindelse med langsiktige
forbedringer når det gjelder prestasjonen på prøver.
I et studie av ca. 7500 elever ved et mellomstort Amerikansk universitet hadde de
elever som hadde musikk som hovedemne, den beste leseforståelsen av alle,
inkludert de som studerte biologi, engelsk, kjemi og matematikk.
Andre studier viser at barn som spiller et instrument, oppfører seg mye bedre på
skolebussen, og at man med å ha musikk på mandag og fredag, minsket fraværet
disse dagene.
Resultatene av et omfattende forsøk med 10-åringer, blant annet foretatt av
nevrobiolog Marianne Hassler ved Universitet Tübingen, avslørte en direkte
sammenheng mellom barnas musikalske evner og deres generelle intelligens.
I en annen forsøksrekke med 120 barn i alderen 9–14 år klarte musikkutøvende barn
seg vesentlig bedre enn andre barn når de for eksempel skulle formulere seg
språklig.
På Gran blir det skrevet logg, og det jobbes bevisst med språk, begrep og
lesing på spilletimene.
39

Korpsprosjektet på Gran Skole
RAPPORTER
Rapport første semester
Det økonomiske, instruktører og instrument
har bydel Alna stått for. Undervisningen har
foregått på grendeskolen torsdager.
Midlene fra bydelen, har blitt kanalisert
gjennom Oslo musikk- og kulturskole.
Rapportene på prosjektet skrives av
prosjektleder og instruktørene. Møtene
som er avholdt i bydelen, var i starten
finansiert gjennom Norges Musikkorps
Forbund (NMF) da undertegnende da
jobbet som Nasjonal konsulent i NMF.
Prosjektet har vært lagt inn i ordinær
skoletid, og man har tatt utgangspunkt i
klasse 4b, en klasse med kun etniske
minoriteter.
Lærere i oppstarten har vært Sunniva Huva
foruten Gohar Ali Sheik og undertegnede
Sissel Larsen. Kontaktlærer i klassen
Vibeke Bjørneskaret har vært til uvurderlig
hjelp. Jeg tror ikke at prosjektet hadde vært så vellykket uten hennes hjelp. Hun
kjenner elevene og foreldrene meget godt og har vært talerør i forbindelse med å få
kontakt med foreldre.
Prosjektet kan så langt sies å være meget vellykket. Dessverre er det slik med en del
gode prosjekt at de varer en stund, så tar de slutt. Jeg håper ikke det blir resultatet
med korpsprosjektet på Gran Skole.
Plan for skoleåret 2007/2008
Klasse 4b fortsetter med prosjektet også i 5. klasse.
Korpstimen legges i likhet med nå inn i skoletiden, onsdager fra kl. 12:00–13:00 da
klassen har musikk.
Kontaktlærer fristilles 2 timer av skolen for å være med på prosjektet videre.
Det startes opp med nye elever på Grendeskolen, det tas inn ca. 15 elever fra 3.
klasse.
På denne måten vil man få kontinuitet.
Det bør startes et trommekorps for 6.–9. klasse. Ca 12 elever.
40

Hva har skjedd det første halvåret?
4b startet opp med opplæring på instrument i januar 2007. Oppstarten er
dokumentert ved DVD, NRK TV, (Migrapolis 16. mai 07) en rekke aviser og denne
rapporten.
Det har vært ett foreldremøte, og flere telefonkonferanser med flere foreldre. Det er
sendt ut følgende skriv:
1. Ett med presentasjon av prosjektet
2. Ett om hva vi jobbet med, og med invitasjon til å komme å høre på
3. Ett med informasjon om instrumentene, hva de heter, med bilder av hvordan
de ser ut
4. Ett med informasjon om at vi nå åpnet for å sende med instrumentene hjem,
men at de da måtte møte på skolen
5. Ett med invitasjon til foreldremøte
6. Ett med informasjon om hva korps er, hvordan musikk kan påvirke skrive- og
leseferdigheter, sosial utvikling m.m.
7. Skriv om 16. og 17. mai
8. Diplom er delt ut på sommerkonserten
Skriv under punkt 6 er også delt ut på
vietnamesisk, engelsk og tyrkisk. En egen
infobrosjyre er laget på flere språk.
Dvd-en og brosjyrene ble laget med støtte fra
LNU, Idébanken.
På spilletimene er det fokusert på temaer som
kontaktlærer holder på med i klassen, og det er
blitt spurt om hva den enkelte elev har mest
problemer med i forhold til hva som jobbes med
i klassen. Dette blir da tatt opp på spilletimen.
Det være seg begrepsforståelse, matte, norsk
grammatikk, engelsk.
Med de barna som har dårlig finmotorikk, har vi bevisst gitt øvelser hvor man for
eksempel må trykke ned to og to ventiler samtidig. Pr. 31. mai kan alle elevene spille
minst de to første sidene i spilleboka. De står frem og spiller solo, og med noen går
det særdeles fort fremover. Saken er at selv de aller svakeste, som ikke greide å
trykke ned 2 ventiler samtidig, står frem og spiller solo, og gjør det bra.
Elever som har vært “urolige”, er blitt roligere.
41

Kontaktlærer synes å merke en bedring ang. lesing.
I samspill har vi startet med å spille forskjellige rytmer på tvers av hverandre.
Det ble av bydelen bestilt vindjakker, kapser og t-skjorter. Foreldrene skulle selv
kjøpe hvite bukser/skjørt.
Alle barna kom på 17. mai med hvite bukser. Dessuten var 20 av 21 barn påmeldt til
å være med i byen på 17.-mai. Alle oppførte seg særdeles bra, og det var et meget
stolt korps som gikk foran skolen og bak Grorud Ungdomskorps. Skolekorpsfanen ble
båret av en far, og en mor var med som korpsleder.
16. mai hadde korpset sin debut på tilstelningen på Grendeskolen, med en liten
konsert på 15 minutt.
Flere foreldre er innom samspillet som er torsdager etter skoletid 14:00–15:00.
I januar var det en av elevene hvor foreldrene nektet å la barna spille. En annen fikk
lov å spille på skolen, men ikke ute. Foreldre til ett barn som ikke fikk lov til å spille,
gikk med på det så lenge det kun var på torsdagene og inne på skolen.
Begge barna var med og spilte ute 16 mai. Mor til elev om ikke fikk lov å spille i det
hele tatt, var og hørte på og var kjempestolt. Samme elev har med seg instrumentet
hjem og øver.
Mor til den ene av disse barna er ofte innom på torsdager. Stoltheten er til å føle og
ta på.
42

Avgjørende faktorer for videre utvikling 2007/2008
Lærerstaben økes med to 20 %-stillinger på onsdager, det må komme en ca. 15 %stilling
i tillegg på Grendeskolen
Vibeke Bjørneskaret, kontaktlærer i 4b, skal fortsette i 5b og blir med på samspillet,
dette er viktig. Ikke minst pga. foreldrekontakt, men også fordi hun er avgjørende for
å fortsette utviklingen riktig.
Sunniva Huvas stilling økes med 20 %. Hun har ansvaret for Grendeskolen. Her bør
det også komme inn en lærer til. Det vil der bli tatt inn 15 elever fra 3. klasse, hvem
som skal få starte avgjøres etter møte med kontaktlærerne.
Rekruttering mot 5.–9. klasse starter. Dette blir trommekorpset. Gohar Ali Sheikh
reiser til Bergen og blir borte fra høsten. Vi vet at det blir en utfordring å flytte opp til
storskolen, det er mye som er usikkert.
43

Utvidelse av Gran-prosjektet høsten 2007.
Opprettelse av aspirantgruppe
Ansvarlig torsdager på Grendeskolen Sunniva Huva
15 elever skulle få lov til å være med på utvidelsen av
Gran- prosjektet. Det skulle vise seg å bli 16.
Kontaktlærerene, Maria og Susanne på tredje trinn,
skulle sammen plukke ut 15 stykker i de to klassene
som skulle få være med på korpset. De som har
søsken i 5b, fikk førsteprioritet. Etter det ble elevene
tatt ut slik at de ble et gjennomsnitt for elevene på 3.
trinn.
Undervisningsdager er torsdager.
De mest brukbare instrumentene ble halt ut fra det gamle instrumentlageret, disse ble
pusset, vasket og reparert etter beste evne. Instrumentene er gamle og dårlige, men
fungerer på et vis.
Det ble donert noen munnstykker fra et annet korps, og med de munnstykkene vi
greide å grave frem på Gran, fikk alle hvert sitt munnstykke. Instrumenter var det ikke
nok av, og inntil 3 barn delte på ett instrument. Det ble ellers i starten brukt mye tid
på å prate med de to kontaktlærerne, og å la elevene prøve de forskjellige
instrumentene og komme med ønsker om hvilket de ville spille.
Malen fra oppstarten i januar ble fulgt, og hver elev fikk med seg en lapp hjem om at
de hadde fått plass i prosjektet. Om noen foreldre ikke ville at barnet deres skulle
delta, måtte kontaktlærer få beskjed om dette. Ingen negative tilbakemeldinger kom,
og i midten av september var alle 15 godt i gang. Da vi startet med 4b i fjor, var det
noe skepsis fra noen foreldre. Forskjellen nå er at de fleste vet at det er et
musikkprosjekt på skolen, og mange så 4b på 16. mai, Migrapolis og 17. mai.
Alle de nye elevene er i likhet med oppstartsgruppen januar 2007, veldig ivrige. De
lyser opp med en gang Sunniva kommer inn i klassen. Det er vanskelig for de av
barna som ikke er med på prosjektet, alle ønsker å være med, og det bør vurderes å
ta inn flere elever. Dette er imidlertid en stor økonomisk utfordring som vi per dags
dato ikke ser noen løsning på.
Etter et par uker på Grendeskolen kom det en lapp fra en av mødrene til en av barna
som ikke var med på prosjektet. Der stod det at hun ønsket at hennes datter skulle
være med i korpset, og at hun håpet at det var mulig for henne å begynne. Denne
eleven fikk mulighet, og det var den 16. eleven i utvidelsen av prosjektet.
44

Opplegget på Grendeskolen følger nøyaktig malen fra januar 2007. Hver torsdag er
det spilletimer der barna lærer noter og rytmer. Det snakkes om hva det vil si å spille i
et korps, og om hva de har lært på skolen.
Det jobbes med begrepsforståelse, og andre fag. Det gjøres med andre ord også her
litt lese- og mattetrening. Mulighetene for dette begrenser seg noe da 16 elever på
en lærer er i det meste laget. I og med salg av 2 saksofoner og en tuba har vi råd til å
sette inn en lærer til sammen med Sunniva på torsdagene. Dette blir Alice FagerdaI. I
tillegg vil vi bruke elever fra 5b og Daniel i 9. klasse som ekstrahjelp når samspillet
starter januar 2008.
Alle lærerne er veldig positive og hjelpsomme og spør stadig hvordan det går med
elevene og korpset.
Sunniva er i stadig dialog med lærerne og har også spurt om de har merket noe
forskjell på elevene. Svaret er unektelig interessant: På noen kunne de allerede se
en merkbar forbedring i oppførsel og konsentrasjon !
Nye spillebøker er blitt kjøpt inn, og alle har fått hver sin med navnet sitt inni. Bøkene
har barna fått lov å ta med hjem for å vise foreldrene hva de gjør og lærer. Alle,
bortsett fra to elever, husket boka uken etterpå. Etter dette har alle hatt med seg
bøkene hver eneste gang.
Etter tre måneder leser nesten alle noter og alle kan spille den første siden i boka.
10. januar får alle med seg munnstykker hjem. Samspillet skal starte i løpet av
januar. Instrumentskriv til foreldrene skal sendes ut, og foreldrene må komme på
skolen og undertegne et skriv før instrumentene sendes med hjem. Det er kjøpt inn
brukte instrument, 2 kornetter er blitt donert korpset, og det finnes i januar 2008
endelig et instrument til hvert av barna.
Alle barn og ungdom bør få muligheten til å få
et kulturelt tilbud gjennom en musikk- og
kulturskole.
45

Fra 4b til 5b, flytting fra Grendeskolen og til storskolen, utfordringer og
fordeler.
Etter mye frem og tilbake, usikkerhet om hvem som skulle overta som kontaktlærer i
4b, ble det Vibeke Bjørneskaret som skulle ha klassen videre. I tillegg ble det gitt 2
timer av de faste timene hennes til korpsprosjektet.
Allerede 24. august ventet en stor oppgave korpset: spilling på den offisielle
åpningen av Gran Kunnskapssenter. Korpset gjorde stor suksess og imponerte både
politikere, Utdanningsetaten og lærere.
Vi fikk noe startproblemer da ikke alle lærerne var like positive til å få korpset opp på
storskolen. Det ordnet seg etter en tid takket være positive lærere og en meget
positiv administrasjon. Prosjektet ble snakket om på en positiv måte, og jeg fikk lov å
komme og fortelle om det vi holdt på med.
Det var også reaksjon fra et par familier som ikke ønsket at barna skulle spille. En av
grunnene var at det var nedverdigende og ikke bra for jenter. Dette ble tatt seriøst
opp, og det ble foretatt en lenger samtale av prosjektleder og representanter fra
familiene. Barna spiller enda, og familiene var godt representert på julekonserten.
(Nå er det jo sånn at selv i Norge, skolekorpsenes land, var det noen steder som
langt inn på 70-tallet ikke ønsket å ha jenter i korpset.)
To nye lærere er ansatt, Eli Engestøl og Eli Odland. Vi har hatt litt instrumentskifte,
men besetningen har i løpet av halvåret begynt å stabilisere seg. Det har kommet til
4 nye. Tre fra 5b og en fra 9. klasse. Vi har generelt sett god tid på elevene, og det
jobbes mye, mye med begreper i norsk.
Flere og flere elever øver, og mange har med instrumentet hjem. Det virker som om
det å spille har blitt en helt naturlig del.
Før sommeren kom foreldrene til en elev og lurte på mulighetene for å ha med
instrumentet til Marokko i ferien. Det var en i familien som skulle gifte seg, og
foreldrene ønsket at barnet skulle spille. Det var en meget stolt elev som kom tilbake
i august og kunne fortelle om et stort bryllup der han hadde spilt.
Flere av de som har med instrumentet hjem, forteller om foreldre som ønsker å høre
dem spille.
Stoltheten kommer mer og mer frem hos flere og flere. Dette viser igjen hvor viktig
informasjon og kommunikasjon er. Det er ikke i første rekke det at barna ikke får lov,
det er mangel på trygghet og forståelse for hva som foregår, hva det å spille
innebærer.
Det er også interessant å se reaksjonen fra andre elever på skolen, korpset har på
mange måter blitt noe som hører til, og flere og flere kommer innom og lurer på om
det går an å begynne. Det er bevilget fra Idébanken 35.000,– til et slagverkprosjekt:
“Bedre med Trommestikker enn sprayboks”.
46

Det vil bli et møte i løpet av januar, og vi håper å kunne komme med et tilbud til 9.klasse
Det er mye snakk om viktigheten av å lese og å gjøre lekser på spilletimene. Vi
snakker også om hva som er tøft og kult, og hva en skal gjøre om en ser noen som
gjør noe galt
Vi snakker om at det er tøft å være flink på skolen, det er ikke tøft å ikke gjøre lekser.
Vi snakker om at man skal snakke sammen, ikke slåss, og om politiet kommer for å
ta noen, så kan det være lurt å være på avstand, ikke løpe bort for å se hva som
skjer.
Konsert 12. desember
12. desember hadde vi julekonsert, med fullt hus og stormende jubel. Konserten
besto av samspill, solister, breaking, diktlesing. En stor suksess, som avsluttet med
stående applaus.
Bilder fra konserten
47

Vi må gi gode lærerike fritidsaktiviteter til alle deler av befolkningen. Alle barn
og ungdom bør få muligheten til å få et tilbud gjennom en musikk og
kulturskole.
Vi må drive prosjektorientert arbeid for å gi alle barn og ungdom i befolkningen
denne muligheten.
Vi må drive byggende barne- og ungdomsarbeid for gjennom musikk å øke
forståelsen mellom, barn, ungdom og foreldre fra ulike kulturer og
nasjonaliteter.
Mål for våren 2008
Konsert med aspiranter og hovedkorps i mai
Spille 16. mai på skolen
Spille i byen 17. mai
Få i gang trommekorpset
Omdøpe prosjektet til ett musikkprosjekt
Vise oss frem for bydelsutvalget
Starte med 9.-klasse-prosjekt
48

Tilbakemelding om korpsprosjekt i 3B
av Maria Sørensen
Historiene er mange og resultatene er gode! I min klasse er det ni elever med i
korpset.
Samtlige elever har hatt en utvikling enten det er faglig, sosialt eller begge deler. En
av elevene har jeg utrolig problemer med i begynnelsen av skoleåret, han var vrang
og sint, tiltaksløs, uengasjert og frekk. Ikke bare på skolen, men foreldrene strevde
med ham hjemme også. Siden midt på høsten, etter han ble med i korpset, har han
fått bedre konsentrasjon, han har meget god oppførsel, er roligere, gjør alle leksene,
er blant de fem beste eleven i klassen. Han er rett og slett en kjemperessurs i
klassen min nå.
To andre elever som er med, har alltid vært de svakeste i klassen, de som har
skrevet styggest, lest dårligst, ikke klart å få med seg beskjeder og undervisning. De
er tospråklige, og i begge hjemmene snakkes det for det meste morsmålet, og det er
lite oppfølging av leksene. De har blomstret kjempemasse. Jenta har klart å
konsentrere seg mer på skolen, følger undervisningen, gjør alle leksene sine og er
mer muntlig aktiv i samtaler og undervisning. Gutten er også på god vei, for ham er
det veldig viktig med mestring, og det å få spille instrument og være del av korpset,
har gjort ham gladere. Skriften har bedret seg enormt, og lesing og leseforståelsen er
mye bedre enn før.
En av mine viltre og mindre empatiske elever, som ofte ender i konflikt med andre,
har også vist stor forbedring. Han er en elev som trenger mye ros og positiv
oppbakking, og det har han absolutt fått. Han er også blitt roligere, jobber bedre med
leksene og havner sjeldnere i konflikter. Det har vært veldig godt for ham å få ha
dette korpset som sitt eget, noe som han kan få til bra. Han har fått flere venner
gjennom korpskameratene også. På generell basis har dette prosjektet gjort
deltakerne mer engasjerte, konsentrerte, gladere, og det har gitt dem stor
mestringsfølelse. De har det veldig artig med å vite at de er bedre enn læreren til å
lese noter. De gleder seg alltid til torsdagene. Selv om de blir tatt ut av undervisning
og fysisk aktivitet, er det helt greit for dem.
Mvh
Maria F. Sørensen
Kontaktlærer på 3. trinn
49

KORPS ER GØY! Av Vibeke Bjørneskaret kontaktlærer i 5b
Det er alle elevene i 5B enige om.
Litt historie:
I januar 2007 startet Sissel Larsen oppbyggingen av Gran skoles musikkorps.
Prosjektet ble inkludert i den ordinære skoletiden, og gruppen (klassen) min fikk lov til
å være med. Heldige vi!
I min gruppe er det 21 elever, og alle har etnisk minoritetsbakgrunn. Ingen av
elevene kunne spille et instrument, nesten ingen hadde sett et instrument, og noen
visste ikke hva et korps var. I mai 2007 kunne alle elevene spille de to første sidene i
spilleboka.
Hjalp dette noe på det faglige, det sosiale og konsentrasjonen hos elevene?
Korps har vært hard jobbing, høy faktor av glede og mestring, mye konsentrasjon, og
mye ros underveis. Det har også vært bevisst samarbeid med instruktører og meg
om hva de skulle jobbe litt ekstra med, som f.eks. begrepsforståelse i norsk og matte.
Det jeg la først merke til i undervisningen, var at “urolige” elever ble roligere og mer
konsentrerte. Finmotorikken var merkbart bedre hos de aller fleste. Det å trykke ned
ventiler er ikke alltid like lett. Konsentrasjonen var bedre, og de kunne sitte lenger
med oppgaver enn tidligere. Det sosiale klimaet ble bedre fordi instrumentgruppene
hadde mye å snakke om, klassen hadde fått mye mer å snakke om, foreldrene
hadde mer å snakke med sine barn om, og jeg hadde mye mer å rose elevene for.
Det ble vanlig med ros og skryt i alle timer, fordi konsentrasjonen var merkbart bedre.
Da elevene var ferdige med 4. trinn, kunne alle lese merkbart bedre (dette ble sjekket
med en test de hadde hatt før), og nesten alle kunne gangetabellen opp til 10.
Hvor er vi nå?
Fra eleven begynte på 5. trinn, har vi hatt “korpsdag” hver onsdag. Fra morgen av
kommer det tre instruktører som tar ut én og én, to og to, eller grupper, og i siste
time har vi samspill.
De har fått lov til å prøve nye instrumenter, bytte instrumenter, og nesten alle har
instrumentene med hjem. Det har ikke vært mye fravær i år, og alle onsdager utenom
noen få har hele gruppen vært til stede. Det er noen ganger “slitsomt” å ha samspill
sier de, men får de det ikke, så blir det klaging. Alle vil også spille solo, og de er
trygge på seg selv. Det å stå foran et publikum er for de fleste skummelt, men disse
elevene vil.
50

Jeg har noen elever som sliter med norskfaget. Det er vanskelig å lese, det er
vanskelig å huske ord og begreper, det er vanskelig å skrive riktig, og det vanskelig å
snakke riktig. Det er ikke vanskelig for dem å spille riktig, og de vil alltid spille solo.
Det å få erfaring med å stå foran et publikum gjør barn trygge og stolte.
Se eksempel under.
Etter ønske fra elevene så jobber vi ofte med A-planer. Nå har vi jobbet med temaet
“Vi bor i Norge”, og etter at jeg har hatt min innføring av temaet, så jobber nesten alle
helt selvstendig.
De setter seg i grupper, jobber alene, setter seg to og to, og finner informasjon selv.
Jeg er bare veileder. Jeg ser at de hører på hverandre, gir hverandre råd, hjelper
hverandre med informasjon, osv. Dette er tegn på trygghet.
Så fant vi ut at vi skulle ha en gruppeoppgave om landsdeler og fylker. Gruppene
fikk velge to–fire fylker som de skulle sette seg inn i og finne informasjon om. Jeg
hadde laget en del kriterier som måtte følges. Så fant vi ut at vi skulle lage plakat(er),
og jeg fant ut at hele gruppeoppgaven skulle ende med en muntlig presentasjon fra
hver gruppe. Vi valgte en dag, og jeg laget scene, fikset klasserommet og satte opp
tidspunkt for hver gruppe.
Da dagen kom for presentasjon, var nervøsiteten til å ta og føle på :-),
men alle sto foran publikum, og alle sa noe.
Jeg var veldig usikker på fem av elevene, men de mestret det, fikk velfortjent klapp,
og gjorde meg meget stolt.
Dette hadde ikke disse fem elevene klart uten erfaringene fra spilling og
opptreden, og mye ros og mestringsfølelse.
Nå nærmer vi oss 17. mai, og alle er klare til å gjøre en innsats. Vi skal ut og
marsjere med instrumenter for første gang, vi har uniformer, vi skal gå i 17. mai-toget
i byen, og de gleder seg enormt.
Jeg som kontaktlærer for denne “korpsklassen” er så takknemlig for at vi har
fått denne muligheten. Jeg ser at dette er meget positivt for mine elever, for
nærmiljøet, for skolen, for samholdet, for foreldre, for sosial status og mer. Vi
er et inkluderende skolekorps som har plass til alle, og jeg håper og tror at
dette kan fortsette i mange år til. Jeg er gjerne med.
Vibeke Bjørneskaret
Kontaktlærer for 5B
51

VÅREN 2008
52

Det var et par nye og litt spennende ting vi skulle starte med siste semesteret i dette
skoleåret.
Det ene var at vi skulle lage et musikkprosjekt i 9.klasse:
“Bedre med trommestikker enn sprayboks”
Vi skulle gå foran skolen på 17-mai, vi skulle ha med aspirantene.
Vi skulle spille for bydelsutvalget.
Aspirantene skulle ha skolekonsert.
Vi skulle ha besøk av sørafrikanere fra South African Fieldband Foundation.
53

Musikkprosjekt for 6–9 klasse. “Bedre med trommestikker enn sprayboks”
Målet var å få ungdommer fra 6. til 9. klasse interessert i å lære å spille et instrument.
Fortrinnsvis trommer.
Det er et faktum at det i dette området er en del barn og unge som faller utenfor alle
aktiviteter.
Det er et belastet område, og det er mye som skjer på ettermiddag og kveldstid som
ikke hadde skjedd om disse barn og unge hadde hatt noe fornuftig å fordrive tiden
med.
Viktigheten av å lykkes, mestring, lagtrening og kontakt med tydelige, ansvarsbeviste
voksne som bryr seg, er viktig.
Vi konsentrerte oss i hovedsak om 9. klasse, og startet opp etter vinterferien 2008.
Fire 6.-klassinger ble med i en periode på 4 måneder, fra januar til mai. 6.klassingene
fungerte veldig bra i perioder, men erfaringen tilsier at man i starten
burde hatt alle på enetimer og ikke i gruppe i starten. Da vi skulle ta inn 6.klassingene
i det ordinære tilbudet på våren, var det vanskelig å få dem til å møte når
de skulle.
Det fungerte fint for 2 av dem, men da jeg i midten av mai satte foten ned for den
ene, forsvant alle sammen. Imidlertid så har to av dem begynt å vake rundt når vi har
spilletimer, så trolig starter disse to å spille igjen, under forutsetning av at de regler
som er satt for prosjektet, følges. Jeg har snakket med dem og sagt at de er
velkomne tilbake så lenge de oppfører seg ordentlig i gruppen.
Med 9. klasse var det litt annerledes. De ble sendt ned i 3 grupper på 4–7 elever som
hadde musikk i 6 uker hver. Disse gruppene ble igjen delt i tromme- og messinggrupper.
Av 9.-klassingene ble vi møtt med en blanding av skepsis, nysgjerrighet,
samt at de ikke var helt sikre på om dette var “kult” nok.
Elevene var i starten usikre, og som følge av det ble det den første timen en del
småbråk, og holdninger som “dette gidder jeg ikke” kom frem. Dette gikk imidlertid
bedre etter hvert, og alle ble positive og åpne. Det ble mye latter, og flere kom og
lurte på om de kunne få ha noen timer.
Det ble ikke noen konsert/fremvisning av prosjektet på våren da vi kolliderte rett opp i
fridager og eksamen. Prosjektet gjenopptas høsten 2008.
Målet er delvis nådd. Suksessfaktoren er at flere på ungdomskoletrinnet er
nysgjerrige på hva vi driver på med, og kan tenke seg å spille for å se hva det dreier
seg om. Målet om å få et fast slagverkensemble inn i Den Åpne Skolen er foreløpig
ikke nådd.
54

I mars hadde vi besøk fra Sør-Afrika. Norges
Musikkorpsforbund har i samarbeid med
Fredskorpset et prosjekt for å få opp korps i de
fattige bydelene rundt storbyene.
Hvert år reiser noen norske musikere til Sør-
Afrika for å bistå med opplæring av barn og
instruktører, og likeledes får 4 musikanter fra
Sør-Afrika mulighet til å komme til Norge og gå
ett år på Tonheim eller Manger folkehøgskole.
Under oppholdet i Norge skal disse musikerne reise rundt og holde seminar for
norske korps.
6 elever fra 9. klasse var også med på Sør-Afrika-prosjektet.
Det ble to flotte dager hvor vi lærte mye om Sør-Afrika og fikk lære 3 sanger på
gehør med dans til.
55

17. mai
Det er ikke alltid, heldigvis, det snør på 17. mai,
men det gjorde det 17. mai 2008. Uansett,
musikantene gjorde en helt fremragende
innsats.
56
16 mai spilte vi i nærområdet. Før
det hadde vi hatt noen marsjøvelser,
og alle var med når vi gikk i
nærområdet, og vi manglet kun en
nede i byen 17. mai.
Vi tok frem jakkene og capsene fra i
fjor, men barna hadde mer lyst å
bruke de gamle uniformene.
Så det ble vester til aspirantene og
uniformsjakker og hvite bukser for de
eldste.Vi spilte sammen med Grorud
Ungdomskorps i byen, det var
fryktelig kaldt.
22. mai spilte vi for hele bydelsutvalget, mange foreldre møtte frem og var med når vi
marsjerte fra skolen og opp til Furuset Senter. Alle fikk sin grad 2 diplom på
sommeravslutningen

Rapport aspirantprosjekt på Gran Skole fra påske til sommer.
av Sunniva Marlen Huva
På spilletimene har jeg fokusert mest på lesetrening, begreper, noter og noteverdier
denne perioden. Noen har ikke helt skjønt forskjellen på noteverdiene, mens andre
greier notematte. Det er hel-, halv-og firedelsnoter som er blitt prioritert. Et par av
elevene blander av og til notene D og E, men alle har nå lært fra lille H til enstrøken
G, noen også enda flere toner.
En av elevene som har en eldre bror som spiller, har lært litt av storebror, og kommet
på timen og kunnet sanger med noter han egentlig ikke har lært enda. Han er veldig
ivrig og spør alltid om han kan få masse lekser. Liker å spille solo også.
De aller fleste øver regelmessig hjemme og har hatt stor fremgang. Ifølge
klassekontaktene Maria og Susanne har noen av de aller svakeste blitt mye flinkere
på skolen, og foreldrene (også til de som ikke har barn i korpset) er veldig positive til
korpset og er veldig glad for at korpset er oppe igjen etter å ha ligget nede en stund.
Vi har hatt et sted å undervise på nesten hver eneste gang. Som regel var
grupperommene ledig fra etter lunsj. Før lunsj var en av oss på lærerrommet og den
andre utenfor på gangen. Et par ganger hvor lærerrommet var opptatt, måtte en av
oss inn på bomberommet å undervise. Etter påske kom enda en mor for å signere
slik at barnet kunne få med seg kornetten hjem. Da er det bare to foreldre som ikke
har møtt opp.
Den siste perioden har det skjedd mye på Gran med de nye aspirantene. De har hatt
mange konserter og lært mange nye sanger. Mange er også veldig glad i å spille
solo.
Den første konserten var 24.04 kl. 12.00 for hele Grendeskolen, alle lærerne og
foreldrene som hadde mulighet og ville komme. Aspirantene var veldig spente og litt
nervøse før de skulle spille, noen syntes også at det var litt flaut. Konserten gikk
kjempefint, og elevene som hørte på, var veldig entusiastiske. I etterkant synes
aspirantene at dette var veldig gøy, og de ville spille mange flere konserter. Det var
ikke så skummelt og flaut som de hadde trodd.
Lokalavisen Grorudalen var også her og tok bilder og intervjuet noen av barna. 16.05
var det øvetog til 17. mai, og aspirantene var med å marsjerte med uniformer. 22.05
spillte hele Gran Skolekorps for bydelen, også aspirantene hadde sin egen lille del.
Alle stilte i uniformer.
26.05 var det foreldrekonsert. Denne var samkjørt med foreldremøte. Konserten
begynte ca. kl. 18.00, og her var vel aspirantene mest spente. Endelig skulle de få
spille for foreldrene. Dette var en stor suksess for alle parter. Nesten alle foreldrene
var der. Et par av barna var borte pga. bursdagsfeiring til familie, men foreldrene var
allikevel på foreldremøtet og konserten.
57

18.06 spilte aspirantene på sommerfesten for Grendeskolen. De fikk lov til å åpne
hele konserten. Deretter var det skolekoret før alle gikk ned på grendeskolen for å
spise og kose seg som avslutning.
Samspillet har jeg hatt litt der hvor det har passet, det har ikke vært ett fast rom/sted
som jeg har kunnet være på. Noen ganger har jeg vært i gymsalen, noen ganger i 1A
sitt klasserom, og noen ganger i andre klasserom. Måtte finne ut hver gang hvem
som var på tur, eller hadde utegym.
Denne siste perioden har jeg også fått med meg et par hjelpere fra 5. trinn på
samspill. De har hjulpet til med stoler, notestativ, og ellers på samspill med noter og
cd-spiller. Dette er noe som har fungert veldig bra, og de har gjort en bra jobb.
På samspill har vi snakket om konserter, hvordan det er å spille i korps, 17. mai,
noteverdier og notematte, og viktigheten av å øve.
Nesten alle har spilt solo på samspill. Vi har også sunget en del på noter og rytmer.
De må synge og peke på notene samtidig. Dette har fungert veldig bra fordi da må
de følge med og være aktive hele tiden. Jeg og hjelperne har gått rundt og hjulpet og
pekt sammen med dem.
Det er fortsatt stor etterspørsel for å begynne fra andre elever som ikke har vært med
i år. De spør nesten hver torsdag når det er deres tur til å begynne.
58

Rapport vår 2008
Prosjekt: Gran, 3. klasse
av Alice Fagerdal
Eg har frå januar 2008 hatt sju elevar i 3. klasse. Tre av dei spelar horn, tre spelar
baryton og ein spelar euphonium. Dei hadde frå før blitt introdusert for instrumenta,
spelt litt og begynt å lære litt notar. Vi har jobba med å lære å spele instrumenta, lære
notar slik at dei kan spele ulike songar, og med omgrep og språkforståing.
Dei har også i tillegg til enkeltundervisning hatt samspel saman med resten av 3.klassingane
som deltar i korpsprosjektet. Der har dei spelt varierande type musikk,
både med og utan notar. Elevane hadde i starten berre med seg munnstykket og
speleboka “Midt i blinken” heim og fekk låne instrument når det var speling på skulen.
Vi fokuserte på at dei skulle øve på munnstykket og songane i boka heime. Dette
gjorde dei fleste, og dei gledde seg veldig til å få instrumenta med seg heim. Etter
kvart som foreldra møtte opp på skulen, fekk dei med seg instrumenta, og vi merka
stor framgang hos desse elevane.
Enno er det ikkje alle som har fått med seg instrumentet heim, og det er nokre elevar
som har dei ståande på skulen av praktiske årsaker. Men det er ikkje til å legge skjul
på at det er dei elevane som øver mest heime, som har hatt størst framgang.
Vi har i løpet av halvåret også jobba med språk og omgrepsforståing. Elevane les
tekstar som står i speleboka, og vi har snakka litt om enkelte ord og setningar som
dukkar opp. Nivået på lesinga er ganske forskjellig, nokre av elevane les svært godt,
og andre har litt meir problem – spesielt med lange og ukjende ord. Eit døme på
dette er ordet “repetisjonstegn” som dukkar opp i boka.
Dette er eit ord som er sentralt når det gjeld å lese notar. Teiknet ser ut som eit kolon
(:) , og betyr at dei skal spele det som står der to gongar. Nokre av elevane har hatt
problem med å lese og forstå ordet sjølv om vi har snakka ein del om det frå før. Men
når dei ser teiknet :, skjønnar alle kva det betyr, og spelar songen to gongar. Vi har
også tatt for oss ein del andre vanlege ord og omgrep, og det er svært forskjellig frå
elev til elev korleis forståinga er. Til dømes var det berre tre av sju som visste kva
hovudstaden i Noreg heiter.
Det å lære å spele instrument og ikkje minst lære seg notar er ofte ei stor utfordring.
Ein kan samanlikne det med å lære seg eit nytt språk. Vi har sett at det er stor
samanheng med knekking av “notelesekoden” og kor godt eleven les tekst. Dei
elevane som les tekst dårlegast, er ofte også dei som har størst problem med å skilje
dei ulike notane frå kvarandre
Eg har også sett ein annan samanheng: Dei som ofte gjettar kva ord det er, i staden
for å lese det skikkeleg, spelar ofte berre noko og håpar på at det er rett. Men dette
har kanskje meir med personlegdom og kor moden eleven er, å gjere.
Vi har også jobba med noteverdiar og taktinndeling. For enkelte av elevane er det
foreløpig nok å halde styr på lange og korte notar, medan andre skjønar
samanhengen mellom notenamn, kor mange slag den varer, og kor stor del av ein
takt den varer. (Til dømes heilnote – fire slag – ein heil 4/4-takt)
59

Dei har også jobba ein del med notenamn på samspel, og sidan notenamna ikkje er
så logiske i forhold til kor mange slag dei varer, blandar dei fleste desse namna. Eg
har sett at det er dei elevane som les best og kan mest om ulike omgrep, som også
er dei som har best forståing for dette. Ein annan ting som elevane ofte plutseleg
skjønnar, er samanhengen mellom kor langt oppe på notelinjene noten er, og kor lyst
tonen skal klinge. Når dei først har forstått dette, går det ofte fort etterpå.
Meistring er viktig for elevane. Ein kan godt merke når dei til dømes har skjønt
skilnaden på C, D og E. Dei blir meir positive og øver meir heime. Det at dei sjølv
merkar at dei blir betre, gjer at dei har lyst til å spele solo og er meir aktive og stiller
fleire spørsmål på speletimane. Det er også heldigvis slik med notelesing at når dei
først har forstått skilnaden på tre ulike notar, er det mykje lettare å lære seg nye. Det
er ofte slik at sjølv om elevane ikkje veit notenamna, så veit dei korleis dei skal
spelast på instrumentet.
Det å spele i korps har blitt populært på Gran. Før den første konserten aspirantane
hadde for skulen, var dei litt nervøse og ikkje så sikre på om det kom til å bli tatt godt
imot blant medelevane. Konserten blei ein stor suksess, og publikum ville til og med
ha ekstranummer. Dei gleder seg no til fleire konsertar, og det er fleire som vil spele
solo. Elevane har hatt stor framgang gjennom halvåret – dei har lært masse, og dei
har fått større tru på sine eigne evner når det gjeld å spele instrument. Dei har blitt
meir bevisste på rytme og tonehøgd og på korleis notar og instrument heng saman.
Dei har også hatt framgang når det gjeld lesing, men om dei har hatt større framgang
enn sine ikkje-spelande medelevar, er vanskeleg å svare på. Det har vore ei glede å
jobbe med desse elevane og sjå utviklinga dei har hatt gjennom halvåret.
60

SKOLEÅRET 2008/2009
61

SKOLEÅRET 2008/2009
Høsten 2009 startet vi opp med samme
omfagn som året før. Ønske om å utvide
var til stede, men på grunn av litt usikker
økonomi valgte vi å beholde samme nivå
som i fjor.
En del nye ting har skjedd på skolen.
Ny rektor hadde blitt ansatt, og det er jo
alltid spennende å se hva det fører med
seg av endringer. Har ikke vi støtte og
forståelse hos administrasjonen, kan et
prosjekt som dette legges ned.
Administrasjonen må sette seg inn i hva vi
driver på med, og se at det vi tilfører
skolen, er en ekstra ressurs.
En annen ting er jo at våre musikanter skulle bli ett år eldre, og det skjer mye med en
6.-klassing når det gjelder utvikling både fysisk og sosialt. Ikke minst øker kravene på
skolen. Hvordan ville våre musikanter henge med?
Det har vært en del uro, med ville / ikke ville spille / ville spille allikevel og bytte av
instrument.
Elevene på grendeskolen har fungert mer eller mindre som et eget korps, med egne
forestillinger, konserter og øvelser.
Vi har alle sammen som jobber i prosjektet, fokusert mer på ukesplanen/månedsplan
som kontaktlærer har lagt opp. Denne er delt ut i staben, og jeg har gått gjennom
lærebøkene og tatt ut det som skal fokuseres på på spilletimene i samarbeid med
kontaktlærer.
Det har kommet to nye elever i klassen, og to har byttet skole / flyttet. Vi har tidvis
hatt 8.-klassinger inne i prosjektet, dette fungerer greit, men ikke helt optimalt.
Alle foreldrene er veldig positive, og flere har spurt om vi skal starte med en ny
gruppe på grendeskolen.
Vi har hatt 2 konserter, og nytt av året var at vi spilte for barnehagene 15. mai. Vi gikk
i byen sammen med Grorud Ungdomskorps som er en fantastisk støtte. Det er blitt
kjøpt inn en del nye instrument.
I mai hadde vi besøkt fra Uganda og fikk høre om et brassbandprosjekt Super Star
Brassband i Kampala for gatebarn, og hvordan de jobbet for å få barn vekk fra
narkotika og kriminalitet og få dem inn i skolesystemet via musikk. Klasse 6 b
bestemte seg for å bli vennskapsprosjekt og å ha en basar for å samle inn penger til
Super Star til høsten
62

Gjennomgang av målene satt for skoleåret 2008/2009
Mål for skoleåret 2008/2009
Fortsette med ungdomsskoleprosjektet
Vi har fortsatt, men målene våre er ikke nådd hva gjelder denne aldersgruppen.
Lage kurs inn i Den Åpne Skolen (Oslo musikk- og kulturskole)
Vi er inn med noe slagverk, men kommer til å gå inn mer høsten 2009.
Prosjektet forankres inn i skolen ved at skolen tar noen av lønningene
Gjennomført.
Oppstart av et konsept for mødre og barn i førskolealder
Utsatt til høsten 2009.
Bli enda mer bevisst på å gå igjennom det barna lærer på skolen på
spilletimene.
Har fungert mye bedre, og vi har utviklet oss på dette, og bedre skal det bli.
Lage en plan sammen med kontaktlærer som min stab har å forholde seg til
Gjennomført med godt resultat, men kan bli enda bedre.
Få mulighet til å ta inn 10–20 nye musikanter
Ikke gjennomført. Nye blir tatt inn høsten 2009 forhåpentligvis
63

INSTRUKSJON GRAN SKOLES MUSIKKORPS KLASSE 6A/6B
av ELI ENGESTØL
Jeg har i perioden september 08 til januar 09 hatt 11 elever i klasse 6a/6b som har
hatt instrumentalopplæring på Gran skole. Elevene rullerer med spilletimer i ordinær
skoletid, alene eller i små grupper på 2–4 elever.
Alle elevene har vist fremgang på instrumentet sitt i forhold til våren 08, litt avhengig
av hvor mye de har hatt anledning til å øve hjemme. Koordineringsevnen er blitt
betraktelig bedre hos flere i tillegg til økt forståelse for selve musikken i seg selv. Det
er lettere å få elevene til å konsentrere seg og samarbeide om spillingen.
På spilletimene i høst har vi også jobbet med andre fag i samarbeid med
kontaktlærer.
Litt om hvert enkelt fag:
Tema i norsk
- substantiv, verb, adjektiv
Vi har øvd på å bruke verb i riktig tid og å bøye adjektiv riktig. Her er det mye å jobbe
med i denne elevgruppen. Ellers blir det å jobbe generelt med begreper og
preposisjoner. Jeg tar da utgangspunkt i deres samtale dem imellom og retter litt opp
i setningene.
Punktum, spørsmålstegn, utropstegn. Vi har øvd på hva tegnene heter, og hvorfor og
hvordan de brukes.
Eksempel: Jeg sier en setning, og de skal sette riktig tegn bak.
Øvd på forskjellige lyder, særlig forskjell på kj-lyd og sj-lyd.
Tema i matte
- ganging, deling, desimaltall, brøk
Vi har øvd på gangetabellen og diskutert desimaltall. Brøk kan f.eks. knyttes direkte
til musikkens taktarter, 6/8 , " osv.
Tema i samfunnsfag
- Norden, hovedsteder, fjell, elver, byer
Har hatt små foredrag fra elevene om land i Norden i tillegg til direkte
kunnskapsspørsmål om emnet.
- energi og transport
Dette emnet har vi så vidt startet med nå i januar. Har foreløpig snakket om fornybar /
ikke fornybar energi, hva disse ordene betyr og eksempler på disse. Dette er et tema
elevene tydelig liker å jobbe med, men det er mange vanskelige begreper som vi må
rette opp i. Jeg synes vi har klart å få til en balanse mellom musikkopplæring og
andre fag på spilletimene.Vi bruker litt tid på hver time til andre fag. I og med jeg har
få elever, får jeg snakket skikkelig med hver enkelt og virkelig sjekket at de har fått
med seg det vi snakker om i de forskjellige fagene, noe som er verdifullt i en hektisk
skoledag. Bør jobbe videre med hvilke metoder vi kan bruke for å integrere
skolefagene enda bedre i musikkundervisningen.
64

Høst-semester
MUSIKKPROSJEKT GRAN SKOLE 2008/2009
SLAGVERKSUNDERVISNING – Eli Molaug Odland
Musikkrommet som ble brukt til slagverksundervisning 2007–2008, var dette
skoleåret opptatt, og slagverksundervisningen måtte derfor flyttes til korpsrommet.
Etter at to trommesett + div. annet utstyr kom i hus, og jeg også fikk lagt tepper på
gulvene og hengt opp ting på veggene, fungerer dette rommet enda bedre enn
musikkrommet.
Høsten startet med de samme elevene som i fjor (minus en som hadde byttet skole),
til sammen 7 elever. Utover høsten fordelte slagverkerne seg naturlig i to
grupperinger, en med de tre som hadde spilt siden jeg begynte, og som dermed var
kommet en del lengre enn de andre (og som dermed ble en slags “ledere” i gruppa),
og en med de fire som ikke hadde spilt så lenge (og heller ikke var like stødige).
Undervisningen har for det meste foregått individuelt, hvor også de øvrige fagene de
har arbeidet med på skolen ble trukket inn i undervisningen (dette fulgte planen vi
fikk av Vibeke). Dette ble for eksempel gjort ved å trekke emner fra matematikk, for
eksempel brøkregning og desimaltall, inn i noteopplæringen. Noen ganger har jeg
også undervist i gruppe, hvor vi tok opp tematikk fra andre fagområder, bl.a. som
utgangspunkt for diskusjoner og for musikalsk improvisasjon.
Musikalsk har elevene utviklet seg i sine individuelle tempi, hvor jeg har fokusert
generelt på teknikk og notelesning på lilletromme og melodisk, og med et spesielt
fokus på trommesett, da elevene gir uttrykk for en spesiell oppmerksomhet mot
nettopp trommesettet. Her har også de mest viderekomne elevene fått lære litt
forskjellige groover, som de videre har lært til de andre i gruppa, og har dermed fått
være litt “helter” for hverandre.
I løpet av våren før utviklet trommegruppa seg til å
kunne fungere på egen hånd (som “trommekorps”),
og i løpet av høsten har gruppa fått flere
spilleoppdrag, bl.a. på skolens jubileumsforestilling i
oktober. Det er spesielt i ”trommekorpset” at den
tidligere nevnte grupperingen med tre ”ledere” har
kommet fram, og hele gruppa har forholdt seg til at
de tre leder mens resten ”henger på” (i motsetning til
skoleåret 2007–2008, da det til tider var tilløp til total
atomkrig når alle skulle spille sammen !).
Gruppa har vært synlig, både på tilstelninger og når
trommekorpset har vært ute og øvd i skoletiden, og i
november ble jeg kontaktet av en elev i 8. klasse som ønsket å få spille. Han trakk
siden med seg to klassekamerater til, slik at de dannet en 8-klassegruppe fra
november av. (Den store motivasjonen var å få lov til å gå ute og marsjere, og det er
sjeldent jeg har sett så fornøyde gutter som da vi spente på oss trommene og gikk ut,
en av dagene like før jul ! at det var kaldt og glatt var overhodet ingen begrensning
på lykken over å få ut å marsjere! ")
I desember kom også en av de tre 8-klassingene som spilte i vår (men som ikke ville
være med lengre da vi skulle begynne å forberede 17. mai). Også han tok med seg
65

de to andre klassekompisene (som også hoppet av i 17. mai-forberedelsene i fjor),
slik at jeg hadde seks 8.-klassinger på slagverk før jul.
Vår-semester
Etter jul var det til sammen 13 slagverkselever, 7 fra 6B og 6 fra 8. klasse. Tidlig i
januar ble jeg også kontaktet av en av lærerne på 5. trinn, som fortalte at en av
elevene i hennes spesialgruppe hadde vist en spesiell interesse for musikk. Jeg
avtalte med denne gutten at også han skulle få spille slagverk, og antallet
slagverkere som var med i musikkprosjektet, var da blitt 14.
Jeg har i løpet av vinteren fortsatt undervisningen der jeg slapp før jul, med en
kombinasjon av enkelt- og gruppeundervisning, og med ulike metoder for å trekke inn
de øvrige skolefagene i slagverksundervisningen.
I mars holdt elevene en konsert for foreldrene hvor slagverkerne bl.a. spilte
trommemarsjen og en rap (selvfølgelig med en av slagverkerne som rapper!). Etter at
denne konserten var unnagjort, var det ny
trommemarsj for alle penga, og gruppa var
svært fornøyd med den nye, “opp-hippa” (og
selvfølgelig vanskeligere og mer imponerende!)
trommemarsjen. Denne har blitt innøvd både
individuelt og i gruppe, og de siste ukene har vi
også vært ute og marsjert. Vi har marsjert rundt
på Furuset, og elevene har vokst flere hakk av
alle de som har stoppet opp for å høre på, og
kommet med anerkjennende blikk og smil!
En av de mest spesielle tingene som har skjedd i løpet av denne våren, er
utviklingen til en av 8.-klasseguttene. På denne tidligere nevnte konserten i mars,
spilte denne gutten en solo på xylofon, hvor han tidligere på dagen var så nervøs at
vi måtte ha en lang enkelttime etter generalprøven på dagen, hvor han spilte
gjennom stykket 8–9 ganger, med tilhørende øving på å gå fram til instrumentet og ta
imot applaus etterpå.
Da han på selve konserten skulle opp å spille, så det ut som om hele gutten skulle gå
i oppløsning (jeg tror ikke jeg noen sinne har sett en så nervøs person!), men han
kom seg gjennom stykket og spilte kjempefint (og var en av de stolteste personene
jeg har sett etter konserten!). Før denne konserten var dette riktignok en gutt som
stort sett møtte opp på spilletime og som oftest virket interessert og motivert, men
som hadde svært lett for å heller drive med fantestreker, tøys og tull når det var
andre i nærheten. Gutten har derimot vært en helt annen etter denne konserten, og
har flere ganger sittet og spilt sammen med meg til lenge etter skoletid.
Han har også vist et pedagogisk talent; en sjuendeklassekamerat ønsket også å få
spille slagverk, og har hatt spilletime etter skoletid. På en av timene med denne nye
eleven var også den nevnte gutten til stede (etter ønske fra dem begge). En helt klar
forskjell fra tidligere var da at denne gutten satt musestille mens jeg underviste den
nye (i motsetning til å herje rundt, slik jeg har opplevd ham tidligere). Utover på timen
66

fikk også han være med å spille, og fikk lære bort en trommegroove, hvor han viste et
stort pedagogisk talent i sin måte å formidle og vise på.
Mer generelt har elevene utviklet seg som slagverkere gjennom hele våren, og er
kommet atskillige hakk lengre enn hva de var for et år siden. Stammen av
slagverkere er også blitt større med de elevene som har kommet til fra 5. og 8. trinn,
slik at det stadig er flere som behersker det å kunne spille et instrument.
Veien videre
Elevene som er med i slagverksgruppa på Gran, viser både en stor spilleglede, og er
kommet et godt stykke på instrumentene. Dette ønsker jeg selvfølgelig å videreføre
og kombinere individuell- og gruppeundervisning, fortsette med inkluderingen av
andre fag, og utvikle elevene til stadig flinkere slagverkere.
Jeg ser også for meg å utvide til enda flere slagverkere og stabilisere et trommekorps
bestående av musikanter fra flere årstrinn. Her vil spesielt gruppa fra 6B ha en
spesielt viktig rolle, da disse både har spilt og kommet lengst, og har fått god trening i
å både marsjere og opptre som trommegruppe.
Jeg kan også tenke meg at den tidligere nevnte 8.-klassegutten kan brukes som en
ekstralærer for nye elever som kommer til i trommekorpset, i tillegg til meg. Dette
tenker jeg dog at godt kan ventes med til neste vår (og til oppkjøring mot 17. mai),
slik at han får kommet lengre som slagverker (han har et stort musikalsk talent i
tillegg til det pedagogiske talentet, men kan godt få litt mer tid på seg til å utvikle seg
på instrumentet), og at han da (forhåpentligvis) i enda større grad vil identifisere seg
som “en som er veldig, veldig flink til å spille trommer”, ikke “en som driver med
veldig, veldig masse rampestreker”!
67

MÅL FOR 2008/2009
Få til en fast forankring av prosjektet slik at det blir et varig tilbud
Ta inn 10 nye aspiranter
Etablere og forankre oss i den åpne skolen
Sette i gang et mødre/barn-prosjekt
Etablere 2 samspill på forskjellig nivå i den åpne skolen
Etablere et foreldreråd
Delta på foreldremøter i starten av skoleåret
Ha en dugnad til inntekt for brassbandprosjektet i Uganda
Fortsatt jobbe mot ungdomsskolen
Enda bedre samarbeid med kontaktlærer
68

Gran skoles musikkprosjekt
Det er skrevet rapport for musikkprosjektet siden starten i januar 2007
MÅL FOR 2009/2010
Få til en fast forankring av prosjektet slik at det blir et varig tilbud
Ta inn 10 nye aspiranter
Etablere og forankre oss i den åpne skolen
Sette i gang et mødre/barn-prosjekt
Etablere 2 samspill på forskjellig nivå i den åpne skolen
Etablere et foreldreråd
Delta på foreldremøter, ha et eget foreldremøte
Ha en dugnad til inntekt for brassbandprosjektet i Uganda. Klasse 7b har hatt besøk
fra Uganda
Fortsatt jobbe mot ungdomsskolen
Enda bedre samarbeid med kontaktlærer
Målet har vært å få prosjektet på sikt til å etablere seg som et fritidstilbud, og at
det i skoleåret 2010–2011 var slik at mesteparten av undervisningen og
samspill ville foregå etter skoletid, med unntak av den klassen som nå er 7b,
som har prosjektet som en del av musikkundervisningen på skolen.
På denne måten var planen å etablere et godt og fast kulturtilbud rundt Gran
skole, med hjelp fra Oslo musikk- og kulturskole og Alna bydel. Ved oppstart
var det dette som ble skrevet og som var intensjonen.
Det ble avholdt flere møter med daværende rektor og alle lærerne ble informert,
og det ble sendt ut et eget skriv til lærerne som forklarte tankene bak og
opplegget rundt prosjektet.
Malen etter Møllergata skole musikkorp ble brukt. Prosjektet på Gran har vært
flere ganger i media. Blant annet i NRK P2, Sånn er Livet, Migrapolis, VG,
Aftenposten samt selvfølgelig lokalaviser for å nevne noe.
69

Hva har blitt gjennomført i 2008/ 2009
Gjennomgang av målene satt for skoleåret 2008/2009
Mål for skoleåret 2008/2009
Fortsette med ungdomskoleprosjektet
Vi har fortsatt, men målene våre er ikke nådd hva gjelder denne aldersgruppen.
Lage kurs inn i Den Åpne Skolen (Oslo musikk- og kulturskole)
Vi er inn med noe slagverk, men kommer til å gå inn mer høsten 2009.
Prosjektet forankres inn i skolen, ved at skolen tar noen av lønningene
Gjennomført med prosjektmidler fra fattigdomsmidler i bydelen og Ude.
Oppstart av et konsept for mødre og barn i førskolealder
Utsatt til høsten 2009
Bli enda mer bevisst på å gå igjennom det barna lærer på skolen på
spilletimene.
Har fungert mye bedre, og vi har utviklet oss på dette, og bedre vil det bli.
Lage en plan sammen med kontaktlærer som min stab har å forholde seg til
Gjennomført med godt resultat, men kan bli enda bedre.
Få mulighet til å ta inn 10–20 nye musikanter
Ikke gjennomført. Nye blir tatt inn høsten 2009 om prosjektet fortsetter.
Prosjektet har økonomi til drift frem til desember 2009.
Slik det ser ut i dag etter møte med skolens ledelse, vil prosjektet avsluttes desember
2009. Prosjektet vil ikke klare å stå på egne bein før tidligst 2011–2012. Vi har startet
forberedelsene på å etablere prosjektet i Den Åpne Skolen, men vil ikke greie det i
løpet av dette skoleåret selv om man kan se på rulleringslisten at vi rullerer også ut
etter skoletid.
70