Ottar Ødegård: Sjukdommar og helsestell i ... - Romsdal Sogelag

Å røke langpipe var mer som en
seremoni (Tegn. av Robert Taylor
Pritchett 1879)
Det var imidlertid først mot
slutten av 1700-tallet en ble klar
over at tobakken kunne være skadelig.
Og først på 1900-tallet begynte
det å komme undersøkelser
som etterhvert har vist at tobakken
representerer stor helsefare
både for aktive og passive røkere.
Det er Amerika som er tobakkens
hjemland. I Europa ble den
kjent etter 1492, da spanjolene
vendte tilbake fra de Vestindiske
øyer. Til Skandinavia kom giften først etter 30-årskrigen (1618–1648) (3).
I de knapt 500 år tobakken har vært brukt i Europa, har bruksmønsteret
endret seg atskillig:
1500–1800: Snus og pipe
1800–1900: Snus, pipe og sigarer
1900–: Sigaretter dominerer
En mener at tobakken før 1800 representerte liten fare fordi det ble
brukt bare snus, skrå og piper med lange skaft. Dessuten var det stort
seremoniell rundt røkingen, og dermed lite effektiv røketid. Langt nok
tilbake måtte en også slå ild, og det var ikke gjort i en snarvending (3).
Da tobakken kom til Norge, må vi regne med at det var byer og tettsteder
som først tok opp lasten. Vi vet ikke når bruk av tobakk ble vanlig
på våre kanter. Distriktslegene tok selvsagt først opp problemet når
det ble kjent at tobakken representerte en helsefare (2):
1890 Distriktslegen i Ørskog skrev om Aalesund kjøpsted: «Tobak
bruges ogsaa i store Kvanta, mest som Skraa. Øbefolkningen røger
ikke saa meget, mere Fastlandsbeboerene. Cigaretter fortrænger
Piben mer og mer. Imidlertid synes der at være en
110 Romsdal sogelag, årsskrift 1987