BARN I KUNSTEN - Bergen kommune

Mye har skjedd siden den dagen i mai da
Barnas Kulturhus åpnet dørene for første gang?
– På barnekultursiden har det skjedd enormt mye.
Jeg tenkte på det da Bergen Kunstmuseum åpnet sitt
barnekunstmuseum, «Kunstlab», i september 2011.
da vi hadde det første samarbeidet med Bergen
Kunstmuseum tidlig på 1990­tallet, hadde museet
ikke en time på budsjettet til formidling til barn. Vi
produserte «det norske maleriet» (1996) slik det er
vist i Rasmus Meyers Samlinger – for å gi lærerne
kunnskap og hjelp til egen bruk av samlingen og slik
at de selv kunne bruke kunstsamlingen med egne
elever. det var et poeng at heftet skulle fungere så
godt at lærerne kunne bruke den uten støtte eller
kurs fra museets side. og nå har museet åpnet en
egen spennende avdeling for barn!
Hva er de viktigste endringene innenfor
barnekulturfeltet?
da jeg begynte å banke på kunstinstitusjonenes dører
i 1992 – og inviterte til samarbeid om programmer
for barn, møtte jeg synspunkter som at barn hadde
ikke noe å gjøre på museum. de var for urolige, løp
og ropte og kunne ikke oppføre seg. Kunst var heller
ikke noe for barn. I alle fall ikke for de små barna?
det er ganske utrolig å tenke på at dette er bare 20 år
siden. I dag vil ingen aktør innen kunst­ og kulturlivet
si at en ikke er aktiv i forhold til utvikling av program
og formidling til barn, eller at barn og unge ikke er
en betydelig publikumsgruppe for virksomheten. om
ikke for annet, så ønsker de dette, fordi de vet at ingen
virksomhet i et moderne demokrati kan overleve om
de ikke skaffer seg publikum og tilhengere. de må
klare å fortelle hvor verdifulle de er, uansett om de
finansieres av det offentlige eller private.
Vise noe som er mulig, noe du ikke har sett før, noe du ikke visste gikk an.
(Kunsten å komme heim). Ragnar Hovland (2011)
BARNAS KUlTURhUS sine første 20 åR
samtale med turid fadnes. tekst siri Breistein
12. mai 2012 er det 20 år siden Barnas Kulturhus ble åpnet. det var ikke en opplagt
tanke den gang at barn skulle ha tilgang til og rett på byens kulturtilbud.
I denne samtalen med Turid Fadnes, som har vært daglig leder siden oppstarten og
fram til 1. februar d.å. da hun gikk av med pensjon, synlig gjøres noen av perspektivene,
planene og prosjektene som var med på å skape et rikt og tilgjengelig barnekulturliv,
og som ble fundamentet til et ressurs­ og kompetanse senter for barnekultur i Bergen.
På 90­tallet fikk vi en flott handlingsplan om samarbeid
mellom kultur og skole/barnehage: «Broen
og den blå hesten» (1996) med vekt på at barn må få
opplevelser med profesjonell kunst av høy kvalitet,
samtidig som de får utfolde seg med egne kulturelle
aktiviteter. Men det fulgte ikke med noen finansiering
og meldingen fikk derfor liten betydning i praksis.
det er særlig etter at vi fikk den kulturelle skolesekken
(dKS) i 2002 at det har «tatt av». dKS er en
ordning det følger store penger med.
likevel er det ikke bare finansieringsmuligheter
som er grunnen til endringene. det har skjedd
en endring i vår måte å se på barn og barndom, der
det nå er aktu elt å hevde at barn også har rettigheter
til kunsten og kulturen. Vi fikk FN`s barnekonvensjon
(1989). her blir barn omtalt som individer med rettigheter.
Barn ble ikke bare beskrevet gjennom tilhørighet
til en familie. I henhold til barnekonvensjonen har
barn også kulturelle rettigheter.
Du opplevde et barnekulturelt paradigmeskifte?
Ja, det omtales som et paradigmeskifte. Vårt syn
på barn og barndom har gått fra et rent utviklingsbasert
blikk til også et mer kulturelt fokus. Fra å se
barndom som en «mangelsykdom» – som manglet
rasjonalitet, fornuft og analytiske evner – til å se
barndommen som verdifull i seg selv med betydning
her og nå.
det var etnologene som var først ute. På
60­tallet be gynte de å se på barn som en egen kulturell
gruppe, på linje med andre kulturelle grupper.
det blikket gjorde at en så et helt annet og kompetent
barn: Et barn som var kulturprodusent med en
lekekultur, kul turelle traderinger og deltakelse i
jevnaldergrupper.
7
BARN I KUNSTEN