BARN I KUNSTEN - Bergen kommune

lyrikk, drama og dukketeater, og som skrev foraktelig
om farens kjøpmannskap. han forelsker seg i en
skuespillerinne ved ett av byens teatre, men får en
kveld mistanke om at hun er utro. Uten å undersøke
saken, bryter han all forbindelse med både henne og
kunsten, og vier all sin energi til forretningslivet.
På en reise treffer han på en fattig teatertrupp
– og han går først inn som sponsor og siden også
som administrativ leder. han prøver seg etterhvert
også på scenen og får hovedrollen som Shakespears
hamlet. han blir hyllet av både kritikere og publikum,
men i senere roller går det dårlig for ham,
og Wilhelm forstår at han må finne seg selv andre
steder enn på scenen. likevel er det teatergruppen
som fører ham videre. For i den er det særlig
ett menneske som skal sette ham på sporet av seg
selv – en vakker gutt som heter Felix. det viser seg
at Felix’ mor er den skuespillerinnen som Wilhelm
hadde et forhold til, men forlot i vrede. hun var ikke
utro mot ham, men tvertimot gjort gravid av ham.
Felix er hans egen sønn – moren døde fortvilet og
ensom i barsel. Wilhelm har fått en ny livsoppgave –
å oppdra sin egen sønn.
Alle disse forunderlig tilfeldige møtene og
oppdagelsene, som virker lett usannsynlige, når vi
leser romanen, viser seg å være styrt av et Hemmelig
Aristokratisk Selskap som tidlig la merke til Wilhelm
og ønsket å prøve ham for eventuelt å oppta ham i
sitt selskap. det er de som har ordnet det slik at han
litt etter litt innså hva han ikke er, men også hva han
faktisk er blitt – en far.
Wilhelm Meisters vandreår
det er i neste bind, Wilhelm Meisters vandreår, vi i full
skala får et innblikk i Goethes tanker om dannelse og
oppdragelse. denne siste romanen blir ofte regnet
som én av de første virkelig moderne romaner, fordi
den ikke har en gjennomgående fortelling, men er
satt sammen av brev, essays, aforismer og korte fortellende
episoder. Grunnen til dette er blant annet at
Wilhelm er pålagt av Selskapet å reise rundt i Europa,
men aldri oppholde seg mer enn tre dager på samme
sted. likevel har romanen et senter, den Pedagogiske
Provins. For Wilhelm reiser ikke alene – han har sønnen
med seg, på jakt etter et godt undervisningstilbud
til ham. det er slik han blir ført inn i den Pedagogiske
Provins, som også administreres av Selskapet.
Tilsynelatende tilfeldig støter han på en gammel vis
mann som forteller ham om provinsen.
han informerer Wilhelm om hvordan man
oppdrar barn i den Pedagogiske Provinsen. Elevene
blir først testet slik at lærerne får en oversikt over
hvilke muligheter hver enkelt elev har – på dette
punktet spiller elevenes ønsker og lyster en viktig
rolle. Felix er for eksempel usedvanlig flink til å ride
– derfor blir han plassert blant dem som driver med
husdyrhold. der får han dyrke sin store lidenskap,
men han må også lære å behandle både hester og
andre husdyr, få innsikt i hvordan man dyrker jorden
der de skal beite osv. de tar riktignok utgangspunkt
i lyst og tilbøyelighet, men viser elevene at det ikke
er nok. For å bli gode og egnede ryttere, må de også
besitte praktiske og teoretiske kunnskaper.
Men selv dette er ikke tilstrekkelig, for ånden
må også utvikles. Alle elevene må gjennom holdning
og gester oppøves i respekt for det som er over dem:
Gud, stjernehimmelen og øvrigheten. og det som er
under dem: jorden de går på, plantene de dyrker og
dyrene de pleier. og det som er på samme nivå som
dem, nemlig andre mennesker, og det uansett hvilke
kultur og religion de måtte tilhøre. Sang og musikk
er obligatorisk for alle og alle skal lære seg et fremmedspråk.
det skal de selv velge, men skolen sørger
for at de lærer både å snakke og skrive det flytende,
og med språket hele den kontekst som alene kan
gjøre det forståelig som geografi, politikk, økonomi,
sedvaner og ikke minst kultur: litteratur, kunst,
teater, musikk og dans.
I den Pedagogiske Provins forenes slik den
klassisk­humanistiske dannelse med den rousseauske
vekt på egne lyster og tilbøyeligheter. Eller om
vi heller vil – den lærer­styrte undervisning med den
elev­baserte. og elevene trives, ihvertfall gjør Felix
det, selv om han ikke setter like mye pris på alt han
blir satt til å gjøre. Men han innser at det er nødvendig,
og han blir en liten mester i å synge, snakke og
skrive italiensk, som er det fremmedspråk han har
valgt (og som kommer til nytte siden).
Wilhelms selverkjennelse
Vi ser altså at man i den Pedagogiske Provins balanserer
følelser mot fornuft, glede mot slit, hobby mot
hardt arbeid. Wilhelm blir imponert over dette, fordi
han ser hvor harmonisk Felix utvikler seg og modner.
Selv har Wilhelm etter teatertiden tilegnet seg
omfattende teoretiske kunnskaper, men forsømt de
praktiske. Reisene hans har ført til at han på nært
hold har kunnet observere alle krigens redsler uten
at han har kunnet gjøre noe fra eller til. For han
mangler de praktiske erfaringer som skal til for å
være til nytte. det er derfor han bestemmer seg for
å utdanne seg til sårlege, på den tid et håndverksbasert
medisinsk yrke. En forutsetning for dette er
imidlertid at han har gode anatomikunnskaper, og
det gjør disseksjon nødvendig. Men det er mangel
på lik, og selv har han mye imot å skjende fullkomne
skapninger som en nylig avdød kropp også er. derfor
bruker han sin kreativitet og oppfinner nye metoder.
han allierer seg med en finsnekker og får ham til å
lage et slags byggesett som gjør det mulig for legestudentene
å sette sammen og ta fra hverandre igjen
et menneskelig skjelett. det er hva vi idag vil kalle
en virtuell måte å lære menneskekroppen å kjenne
på. Slik avbalanserer Wilhelm i sitt eget liv teori mot
praksis, på samme måte som man gjør det i den
Pedagogiske Provins.
27
BARN I KUNSTEN