BARN I KUNSTEN - Bergen kommune

More documents

Recommendations

Info

øve vold mot det særegne og originale ved hvert menneske. dette var i 1762 revolusjonære tanker – Émile ble i Paris den 9. juni dømt til bålet og forfatteren fikk en arrestordre, men klarte i all hast å flykte til hjembyen Genève, bare for å oppdage at samme dom ble fattet der den 19. juni. og det samme skjedde i land etter land. likevel kunne ikke disse tankene stanses – de spredte seg som ild i tørt gress utover hele Europa i siste halvdel av 1700tallet og fikk nedslag hos betydelige og innflytesrike pedagoger som Johann heinrich Pestalozzi (17461827) og Johann Bernhard Basedow (17241790). og senere hen i Montessoribevegelsen og delvis også på Steinerskolene. Fremdeles i dag er Rousseaus tanker høyst levende, ikke minst i den uhellige allianse de har inngått med nyliberalismen. Vi finner dem i offentlige skoler og universiteter både i Europa og i USA. her kalles den elev og studentsentrert undervisning og har som hoveddogme at barn er kompetente aktører som kan og bør ta ansvar for egen læring. Et eksempel på dette er språkundervisningen hvor man legger mindre vekt på ortografiske, grammatiske og syntaktiske regler, fordi terping på regler har en tendens til effektivt å dempe, ja, i mange tilfeller drepe elevenes og studentenes uttrykksbehov. det er bedre at en elev og en student skriver det de har på hjertet uten smålige hensyn til all verdens menneskelagede regler. Facebook og twitter viser at dette er ytterst virksomt, for her boltrer ungdommen seg uten innblanding fra lærerens rødblyant (som for øvrig er forbudt på en del skoler i USA og erstattet med den mer nøytrale grønnblyanten). Målet med Rousseaus oppdragelse var da også at mennesket skal finne seg selv – sin særegne og originale natur. Eller det man nå begynte å kalle den «personlige identitet”, altså det som gjør et menneske til akkurat det det er. og det er altså ikke fornuften, for den er, riktignok i vekslende grad, felles for alle, men følelsene og opplevelsene, for de er mine og bare mine. det var derfor man knyttet den personlige identitet til følelseslivet. For det er ikke fornuften, men følelsene og opplevelsene som for eksempel får en gutt eller pike til å innse at de er homser eller lesper. de oppdager rett og slett at de reagerer emosjonelt på et menneske av samme kjønn, og ikke som flertallet på en av det motsatte. Fordi følelsene og opplevelsene er mine og bare mine, er det her vi finner den avgjørende forskjell mellom individene. den tyske kulturfilosofen Johann G. herder (17441803) skrev i Vom Erkennen und Empfinden der menschlichen Seele at den dypeste grunnen i vårt vesen er individuell – det gjelder både følelser og tankemåter. Et slikt syn på mennesket – kalt det naturalistiske menneskesynet – kom ikke bare til å prege pedagogikken, men også kunsten. den engelske dikteren William Wordsworth (17701850) definerte kunst i forordet til sine Lyriske ballader fra 1800 slik: «En spontan overflod av maktfulle følelser.» og disse følelsene er individuelle, originale og unike, og de finnes inne i kunstneren som i en vulkan. og på samme måte som det glødende lava presser det seg frem, gjør også kunstnerens følelser det (den kunstneriske skapelsesprosess), men etter at lavaen er kommet ut vil den litt etter litt størkne og bli til den kalde lavasten (kunstverket). det som skiller kunstneren fra det allminnelige menneske, er ikke bare styrken i uttrykksbehovet (vulkanen), men også at produktet, kunstverket, får universell betydning. det er denne evnen til å allmengjøre individuelle og personlige opplevelser som gjør en kunstner til det man nå begynte å kalle et geni. Men dette forhindrer ikke at også ikkekunstnere bør ha rett til å uttrykke seg, selv om resultatene sjelden har interesse for andre enn den nærmeste krets. I dag har man i de sosiale mediene fått muligheten til det – ingen behøver lenger å holde sine egne reaksjoner for seg selv. Facebook og twitter står til disposisjon for alle. Goethes forhold til de to oppdraGelses systemene: Goethe og dannelsen Wolfgang von Goethe (17491832) var hele livet opp tatt av dannelse og pedagogikk. og han fulgte godt med i tidens litteratur og hadde ivrig lest både Rousseaus Julie eller Den nye Héloïse (1761) og Émile eller om oppdragelsen (1762) og hyllet som ham naturen. Men ikke uten reservasjoner. det er hans mest berømte bok – Den unge Werthers lidelser (1774) et godt eksempel på. Men før vi behandler den, må vi kort risse opp en tanke som går som en rød tråd gjennom hele Goethes forfatterskap, nemlig prinsippet om kompensasjon. I sine naturstudier – og Goethe var en ivrig naturforsker – hadde han oppdaget at naturen som helhet både følger regler og stadig skaper nye. Et eksempel på dette er dyrenes utvikling. Alle dyr har et visst potensiale som kan utvikles. Slangen har utviklet kroppslengden sin, men har måttet ofre føttene, mens firfirslen derimot har valgt føttene og gitt slipp på kroppslengden. Som han skriver i Dyrenes metamorfose: «hvis du ser en skapning som eier et visst fortrinn, spør deg selv med engang: hva er prisen for det? og forsøk å finne defektene, idet du hele tiden spør deg hvorfor? da vil du finne frem til nøkkelen til dyrenes mangfold.» det samme prinsipp om muligheter og begrensninger, om frihet og orden, om tilfeldig risiko og rigide lover, gjelder også for menneskene. hvis de kun konsentrerer seg om én evne, for eksempel fornuften, vil resultatet bli at følelseslivet litt etter litt vil visne bort. derfor må et menneske utvikle både 25 BARN I KUNSTEN
26 BARN I KUNSTEN følsomhet og fornuft, fantasi og common sense, til en helhet, uansett hvilke av dem som måtte være sterkest. Ellers vil de bli ensidige og se verden enøyet – til skade både for dem selv og andre. Slike ubalanser må man altså unngå, og ha som mål å forsøke og balansere motsatte impulser. Betrakter vi Den unge Werthers lidelser i lys av kompensasjonsprinsippet, vil vi oppdage andre aspekter ved den, enn de man vanligvis trekker frem. Den unge Werthers lidelse dette er naturlig nok ikke stedet for en bred analyse av denne kortromanen, men noen ord må likevel ofres på den, fordi den er så sentral for vårt tema. det dreier seg om en brevroman, som sammen med dagbokromanen var den foretrukne i første halvdel av 1700tallet. her følger vi den unge, følsomme Werther, en maler, som har trukket seg tilbake til en ensom egn hvor han uforstyrret kan tegne og male. Men så treffer han en yndig ung kvinne, lotte, som er forlovet med Albert, en meget alvorlig arbeidende byråkrat som er mye borte på reise. Werther blir forelsket i lotte – og det er ingen tvil om at lotte nok gjengjelder Werthers følelser, men hun er tross alt forlovet og moren ga sin velsignelse til ekteskap med Albert like før hun døde. likevel oppmuntrer Wilhelm, som er Werthers brevvenn, ham til å gjøre en innsats for å vinne lotte. En forlovelse er ikke et ekteskap. Men Werther viker unna, reiser bort og blir byråkrat for en eller annen fyrste. Men det går heller dårlig, fordi Werther i ett og alt følger sine egne regler og innfall, ikke byråkratiets. han anvender sin særegne ortografi, grammatikk og syntaks, som hans departementssjef i liten grad setter pris på. Men sjarmerende er han og blir venn også med visse aristokrater, blant annet en greve. hos ham spiser han ofte middag, og en dag forteller greven ham at han etter middag skal ha et møte med andre aristokrater og at den borgerlige Werther dessverre ikke kan være med på det. Men så kommer der en grevinne til dette møte som Werther kjenner og setter pris på, og det gjør at han glemmer både tid og sted, inntil han uttrykkelig blir bedt om å forlate slottet. det gjør ham rasende, og han går nå ivrig inn for et nytt samfunnssystem hvor alle er like og slike tåpelige sosiale regler ikke lenger finnes. Til sist forlater han både hovedstad og departementalt arbeid og vender tilbake til lotte. Men lotte har i mellom tiden giftet seg med Albert, og selv om hun fremdeles setter pris på Werther, blir hans tilstedeværelse mer og mer besværlig for henne. det gjør Werther desperat. Så en dag han besøker henne, kysser han henne plutselig på munnen. det gjør henne fortvilet og hun vil ikke lenger se ham for sine øyne. det er da han bestemmer seg for å ta sitt eget liv for å befri lotte og Albert fra den byrden han er blitt for dem. han låner en ubrukt pistol av Albert under påskudd av å skulle gå på jakt – lotte henter den og leverer den til Werthers tjener. om kvelden spiser Werther alene sitt siste måltid og så skyter han seg slik at deler av hjernen blåses ut, men uten at han dør umiddelbart. Tjeneren finner ham og tilkaller Albert og lotte. lotte faller sjokkert om i et anfall som det er uvisst om hun vil overleve. dette er i all korthet handlingen, hvor vi altså blir kjent med et menneske som på Rousseaus vis i ett og alt følger sine egne innskytelser og tilbøyeligheter, og som etterhvert blir så oppslukt av sine følelser at han mindre og mindre er istand til å artikulere dem. Til sist må utgiveren komme inn og forteller hvordan siste del av historien forløp, for Werther har mistet evnen til både å tegne, male og skrive. Slik ender det hele i den store stillhet, skjønt selvmordet hans er lite vakkert, ja, nesten motbydelig heselig. Er denne kortromanen et uttrykk for Goethes SturmundDrangperiode, altså for en forfatter som helt og fullt var besatt av Rousseau og hans naturalistiske menneskesyn? Sammenligner vi førsteutgaven fra 1774 med den reviderte utgaven fra 1886, ser vi at Goethe i den siste har lagt til en del avsnitt som distanserer ham mer fra helten enn i den opprinnelige versjonen. Mange mener at både bokens enorme popularitet (den førte til en ny klesmote blant radikale, demokratiorienterte ungdommer og fikk flere unge til å begå selvmord) og den kritikken boken mottok fra konservativt hold, var medvirkende til denne revisjonen. og én ting til – boken har visse selvbiografiske trekk. Goethe hadde selv bare to år tidligere opplevet en lignende kjærlighetshistorie med en gift lotte, men Goethe brøt i 1772 hverken språklige eller sosiale regler, han mistet ikke evnen til å skrive og han tok ikke livet av seg. og går vi nøyere igjennom de to utgavene, vil vi også se at distansen er der allerede fra begynnelsen av, bare understreket mer i den siste enn i den første utgaven. Mye kan tyde på at Goethe helt fra begynnelsen av ønsket å tegne en karakter som virkelig fulgte opp Rousseaus anbefaling om ta styring av eget liv og som et uskyldig barn la seg lede av egne tilbøyeligheter og lyster. og som måtte betale en høy pris for en slik ensidighet, nemlig et grufullt, uestetisk selvmord. Wilhelm Meisters lære og vandreår Goethe utdyper dette dannelsesmotivet i sine to store romaner om Wilhelm Meister, som i likhet med Faust opptar ham store deler av livet. det som gjør denne romanen interessant i vår sammenheng, er at Goethe nå går over fra brevromanen til dannelsesromanen, som var den store nyskapning i siste halvdel av 1700tallet. I disse to romanene følger vi kjøpmannssønnen Wilhelm Meister på hans lange og kronglete vei frem mot selverkjennelse. I Wilhelm Meisters læreår (179596) møter vi en Wilhelm som helt fra barndommen er besatt av kunsten, særlig
Page 1 and 2: BARN I KUNSTEN BARNAS KULTURHUS 20
Page 3 and 4: BARN I KUNSTEN - BARNAS KUlTURhUS 2
Page 6 and 7: Fra sanseutstillingen «En, too og
Page 8 and 9: Mye har skjedd siden den dagen i ma
Page 10 and 11: lige med for eksempel fortellingen
Page 12 and 13: 4) Under strategien med fokus og in
Page 14 and 15: Bokverksted på Krohnengen skole. F
Page 16 and 17: Barnefamiliene er en viktig publiku
Page 18 and 19: Fra sanseutstillingen «En, too og
Page 20 and 21: seg ofte på at barn må beherske s
Page 22 and 23: Performancekunstner Kurt Johannesse
Page 24 and 25: «Bygg din drømmeby». Barn ble in
Page 28 and 29: lyrikk, drama og dukketeater, og so
Page 30 and 31: 29 BARN I KUNSTEN
Page 32 and 33: «Mens barna sitter i en halvsirkel
Page 34 and 35: Kunsthistorien er historien om hvor
Page 36 and 37: Erfaringsmessig trenger ikke barn e
Page 38 and 39: i «Bending water» - barn fra Sand
Page 40 and 41: fri sceneKunst i BerGen, NoMAdE Ell
Page 42 and 43: Annicke Gill i selskap med den aldr
Page 44 and 45: Konst som redskap för att tänka f
Page 46 and 47: BaByteater I VINdEN av Lise Hovik B
Page 48 and 49: øyeblikkets dramaturgi Med prosjek
Page 50 and 51: Motsatt side: Fjeshus. Sandsli barn
Page 52 and 53: RollELeK I FARE tekst: siri Breiste
Page 54 and 55: elin thoresen er førskolelærer og
Page 56 and 57: møte med barn som jo ikke er selvh
Page 58 and 59: fristeD FoR FRITEATERET tekst: siri
Page 60 and 61: forteLLinGens EGET lIV tekst: siri
Page 62 and 63: Kari thorkildsen er høgskolelektor
Page 64 and 65: På toKt MEd BydETEKTIVENE tekst: s
Page 66 and 67: «Bydetektivene slår til!» er et
Page 68 and 69: 67 BARN I KUNSTEN
Page 70 and 71: 1993 VårProGraM: TEATER/FORTELLING
Page 72 and 73: skoleprogram: • «Bergen som hist
Page 74 and 75: lingskompetanse på samtidskunst i
Page 76 and 77:
• For barnehagen: innføring i de
Page 78 and 79:
MUSIKK/DANS: «Sykkelhagen» - musi
Page 80 and 81:
deltatt i to nordiske samarbeidspro
Page 82 and 83:
TEATER: «Farvel hr. Muffin» med T
Page 84 and 85:
2) Fortellerverksted og fortellerte
Page 86 and 87:
• Teater: «Månefabler» med duk
Page 88 and 89:
VERKSTED: Vinterstemning med Kristi
Page 90 and 91:
89 BARN I KUNSTEN
Page 92:
• «Børnkulturhuse i Norden. Rum
show all

BARN I KUNSTEN - Bergen kommune

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?