Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
24<br />
<strong>BARN</strong> I <strong>KUNSTEN</strong><br />
tese for det første at alle mennesker, uansett stand,<br />
stilling, kjønn og nasjonalitet, har en indre verdi fordi<br />
de alle er bærer av den samme «guddommelige<br />
gnist». og for det andre at dette gjør alle mennesker<br />
uten unntak til brødre som bør behandle hverandre<br />
som brødre – ikke som fremmede og fiender.<br />
å være menneske – humanus – er derfor for<br />
det første å utvikle en åpen, prøvende og søkende<br />
innstilling, og for det andre å strebe etter å være<br />
hensyns full, vennlig og mild mot sine medmennesker,<br />
og avstå fra enhver handling som kan skade<br />
dem, uansett hvilke konsekvenser det har for en selv.<br />
han så en slik human holdning som naturlig, en art<br />
første impuls hos mennesket, og han begrunnet den<br />
utfra den guddommelige gnist som alle hadde fått<br />
som gave fra gudene.<br />
Cicero var imidlertid sterkt imot en annen av<br />
stoikernes hovedteser, nemlig at det finnes et forsyn,<br />
providentia. For det ville ifølge Cicero innebære<br />
at gudene eller skjebnen gjennom forsynet styrte<br />
mennesket og dets handlinger, altså at menneskets<br />
adferd var bestemt eller determinert. hvis det er<br />
tilfelle, kan man ikke si at mennesket er moralsk<br />
ansvarlig for sine egne handlinger. og det var i<br />
Ciceros øyne en uhyrlig påstand som stred mot ett av<br />
hans fundamentale prinsipper – menneskets frihet,<br />
libertas. Vel er mennesket utstyrt med en guddommelig<br />
gnist, men det har likevel full anledning til ikke<br />
å følge den. For mennesket er fri til selv å velge. det<br />
kan velge å la seg oppsluke av grådighet og ondskap,<br />
men også av å være nestekjærlig og hjelpe andre.<br />
Men i motsetning til Sokrates og Platon mente ikke<br />
Cicero at den rette adferd var avhengig av den rette<br />
innsikt. Fornuft og moral er ofte i konflikt – det hadde<br />
Cicero bittert fått erfare både som advokat og politiker.<br />
Slik var mennesket i Ciceros øyne utstyrt med<br />
både intellektuelle og moralske evner og en samvittighet<br />
som regulerte forholdet mellom dem, men<br />
også med en egen fri vilje som ofte går sine egne<br />
veier, langt borte fra både fornuftens innsikter og<br />
moralens anbefalinger. Fordi mennesket aldri kan<br />
oppnå sikre kunnskaper på noen områder, er det –<br />
eller burde være det – skjermet mot en skråsikker<br />
og dogmatisk holdning. Men dette betyr likevel ikke<br />
at det er umulig å nå frem til innsikter som er så<br />
sannsynlige at de kan danne grunnlag for moral og<br />
erkjennelse.<br />
Slik sett er det Cicero som mer enn noen andre<br />
har lagt grunnlaget for den liberale humanismen som<br />
har hatt, og fremdeles har, så stor betydning for<br />
euro peisk tanke og politikk. Men han var ingen blåøyet<br />
humanist, som trodde «på det gode i mennesket».<br />
han visste av egen erfaring at det er forskjell på<br />
å vite hva som er riktig og å omsette det i praksis.<br />
Vi kan umiddelbart se at det er mange tilknytningspunkter<br />
mellom Ciceros syn på cultura animi,<br />
humanitas og samvittighet på den ene siden og<br />
kristendommen, særlig slik den var utformet i den<br />
italienske renessansen, på den andre siden. Ciceros<br />
tanker utgjorde da også en viktig impuls for renessansens<br />
humanister. Kirken overtok for eksempel<br />
Ciceros oppfatning om at kunnskaper om natur og<br />
univers aldri kan være sikre. Men viktigere for oss<br />
er det at begrepene cultura og humanitas nå fikk en<br />
sentral plass innenfor pedagogikken.<br />
Skal barn kunne formes og dannes, må de ha<br />
en lærer og veileder som vet hvordan hvert enkelt<br />
barns potensiale kan utvikles maksimalt, for barna<br />
selv kan ikke gjøre det. de drives av lyst og tilfeldig<br />
begjær, og det er ikke særlig gode midler for å ta de<br />
riktige valgene. Eller sagt på en annen måte – fornuften<br />
må ha styring med lyster og begjær, følelser<br />
og lidenskaper. Får disse vokse vilt, vil hagen oversvømmes<br />
av ugress. derfor må læreren være en art<br />
sjelegartner.<br />
rousseaus naturalistisk-orienterte oppdragelse<br />
Rousseaus tanker om oppdragelsen er ganske forskjellig<br />
fra den klassiskhumanistiske. den er ikke<br />
lærerorientert, men elevsentrert. For Rousseau så<br />
på det naturlige menneske som godt og dets ønsker<br />
og begjær som sunne. det er i samfunnet rundt<br />
barnet at det onde befinner seg. derfor må enhver<br />
oppdragelse bygge – ikke på læreren og dermed<br />
samfunnets ønsker – men på barnas egne. For bare<br />
slik kan og vil barnet bli ivrig og interessert. Så for<br />
Rousseau er ikke lenger læreren den som skal holde<br />
tømmene i sine hender – det skal elevene selv. For de<br />
er ikke, og skal heller ikke være, passive mottagere<br />
av kunnskap, men selv gå inn i rollen som sine egne<br />
oppdragere.<br />
han innleder sin utdannelsesroman Émile eller<br />
om oppdragelsen fra 1762 slik: «Alt som utgår fra<br />
Skaperen er godt, i menneskets hender vanslekter<br />
alt. Mennesket tvinger en jord til å avle en annen<br />
jords grøde, et tre til å bære et annet tres frukter.<br />
han bringer været, elementene og årstidene ut av<br />
balanse; han lemlester sine hunder, hester og slaver;<br />
han snur opp ned på allting, fordreier alt, elsker misdannelser<br />
og monstre. han ønsker intet slik naturen<br />
har skapt det, ikke engang mennesket selv. det skal<br />
dresseres som en sirkushest; det skal vris og formes<br />
etter hans hode, lik et tre i hans have» (s. 17).<br />
Barn må, slik Rousseau så det, bli oppdradd<br />
slik at man i så liten grad som overhodet mulig<br />
skader deres opprinnelige natur. For det som karakteriserer<br />
barnenaturen er at den er unik og jomfruelig<br />
og det er dette originale og enestående ved barnet<br />
som må beholdes og vernes om. dette betyr naturligvis<br />
ikke at de intellektuelle og moralske evnene skal<br />
forsømmes, men de er kulturlige og allmenmenneskelige<br />
og derfor i større eller mindre grad felles for<br />
alle. de skiller altså ikke, lar ikke individualiteten tre<br />
tydelig frem. og i tillegg har disse kulturlige evnene,<br />
når de først er utviklet, en forunderlig evne til å kvele<br />
de naturlige, som følelser og opplevelser, og dermed