Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
14<br />
<strong>BARN</strong> I <strong>KUNSTEN</strong><br />
eller ingenting var rettet til barn. Barn har rett på<br />
deltakelse i kunstlivet på linje med andre borgere, og<br />
skal ha tilgang til kunstinstitusjonene der både verk<br />
og kompetanse finnes. Kunstlivet måtte utvikle måter<br />
å åpne opp både institusjon og kunst til barn og lære<br />
seg å kommunisere med de minste av byens borgere.<br />
Barnas hus (i dag Barnas Kulturhus) ble<br />
formulert som en «edderkopp» som skulle spinne et<br />
nett mellom hele byens kunstliv på den ene siden og<br />
skoler og barnehager på den andre. For om <strong>kommune</strong>n<br />
skulle utvikle en reell kulturpolitikk for barn,<br />
måtte en sikre at en unngikk skjevfordeling der kun<br />
publikum med store kulturelle ressurser hadde tilgang.<br />
det var derfor nødvendig for kulturlivet å samarbeide<br />
med skole og barnehage, fordi det er kun i<br />
skolene vi møter AllE barn og kun i barnehagene vi<br />
møter de MANGE barn. En kulturpolitikk for barn må<br />
sikre at kunst og kultur ble en del av barns hverdag.<br />
Turid Fadnes på trappen til Barnas Kulturhus, tar farvel med besøkende<br />
barnehagebarn. Foto: Tove K. Breistein<br />
dette mandatet fra bystyret var tydelig nok til<br />
at huset hadde legitimitet til å ta kontakt i kulturlivet,<br />
invitere til samarbeid om program for barn og unge,<br />
iverksette programutvikling, søke finansiering og<br />
arrangere kurs og seminarer om barn og kunstformidling.<br />
husets leder opplevde at huset var gitt en<br />
særlig forpliktelse til å «bekymre seg om» barn i<br />
Kultur<strong>Bergen</strong>. Slik sett har bystyrets vedtak tydeliggjort<br />
et ansvar for de yngste. dette ansvaret og<br />
legitimiteten i vedtaket, har nok hatt stor betydning,<br />
særlig fordi huset i mange år manglet «økonomiske<br />
muskler»: budsjettet dekket lenge kun faste utgifter<br />
og hadde ingen rom for aktivitets og programutvikling.<br />
de første årene var det kun bystyrets vedtak<br />
som var den ressurs man hadde. Vedtaket ga imidlertid<br />
et fokus på barn og unge. Allerede i 1993, da<br />
den første kommunale kulturmeldingen ble skrevet,<br />
fikk barn og unge et eget kapittel.<br />
denne kulturpolitiske tenkingen om at barn<br />
skulle ha adgang til og rettigheter til byens kulturliv<br />
på linje med andre borgere, ble videreført da den<br />
kulturelle skolesekken (dKS) kom. Allerede i 2000,<br />
da kulturdepartementet utlyste økonomiske midler<br />
til utprøving av en kulturell skolesekk, formulerte vi<br />
en skolesekkmodell basert på byens kunstliv der vi<br />
fokuserte på hvordan byens kunst og kulturliv skulle<br />
være et utvidet læringsrom for skoleelevene og<br />
skolene i dKS. denne modellen kalte vi en «storbymodell»<br />
– en modell som baserte seg på byens store<br />
kulturelle ressurser, i motsetning til den modell<br />
som ble etablert for dKS i fylkeskommunal regi, en<br />
«turnerende modell», der en kjøpte opp forestillinger<br />
og utstillinger og sendte disse rundt til skolene i de<br />
ulike <strong>kommune</strong>ne. En turnerende modell er et godt<br />
redskap for å sikre barn i små <strong>kommune</strong>r kunstneriske<br />
opplevelser som ikke finnes der, som for<br />
eksempel teaterforestillinger. Men norske <strong>kommune</strong>r<br />
er svært forskjellige. de store byene har kunstneriske<br />
og kulturelle ressurser som barn må få tilgang<br />
til. Barn skal ikke bare se teaterforestilling i gymsalen,<br />
men møte teateret i byens teater! Senere brukte<br />
mange større byer dette begrepet «storbymodell» i<br />
dKS.<br />
den Kulturelle Bæremeisen (dKB) er et kommunalt<br />
prosjekt for førskolealder som ble etablert i<br />
2006. Målet er todelt: Sikre barna kreativt arbeid og<br />
samarbeid med kunstnere i barnehagen, og sikre<br />
en økning i tilbud til små barn (førskolebarn) i byens<br />
kulturinstitusjoner og kulturliv. På dette tidspunkt<br />
var det altså de minste barna som stod og banket på<br />
kulturlivets dører!<br />
Kan du se den røde tråden i <strong>kommune</strong>ns<br />
kulturpolitikk for barn? Alltid er det tilgang til det<br />
ordinære kunst og kulturlivet det er snakk om og<br />
tilrettelegging og formidling til de små. det er snakk<br />
om en demokratiseringsprosess. denne linjen ble<br />
konsolidert og sikret videreføring da bystyret høsten<br />
2010 vedtok den nye planen om kunstformidling til<br />
barn (Bystyresak 29310).<br />
Barnas Kulturhus har også vært opptatt av å<br />
skape en arena for å eksperimentere med nye<br />
formidlingsformer?<br />
Ja, Barnas Kulturhus har hele tiden vært en arena<br />
for utprøving. Underveis har vi prøvd ut ulike formidlingssituasjoner,<br />
som for eksempel med verksted<br />
inne i utstillingen, ta i bruk rommet som del av<br />
utstillingen eller som et incitament til barnas egen<br />
undersøkelse og forskning. det har kunstmuseene<br />
problemer med å gjøre, siden de lever tettere opp<br />
til konvensjonen om å vise kunst. Vi har også prøvd<br />
ut en ny kunstnerrolle: kunstneres prosessuelle<br />
samarbeid med barn, som eksempelvis skjer under<br />
kunstfestivalen BaKu.<br />
huset ble også raskt tatt i bruk som kurs og<br />
opplæringsarena og som presentasjon og visningssted<br />
for programmer.