Stavangerske rariteter.pdf - Sølvberget

-D BORG.-R 

S'IIAVANGERSKE 

RARITETER

RARITETER 

«Eg velsigne alt i Stavanger, 

endåte sorpå)).

Subskribenter (Sponsorer) 

En hjertelig takk til samtligk - her også innbefattet nye kjøpere - 

fra ((Varmestuens Vever)), som skal ha hele overskuddet 

av boksalget. 

Stavanger Kommune 

Hetland Sparebank 

Smedvig Drilling Co. A/S 

Bergen Bank 

Elektro-senteret A/S 

Amoco Norway Oil Co. 

Rsnning Elektro A/S 

Viking - Stavanger A/S 

Simon Mskster Rederi 

Ulf A. Noer A/S 

Tre og Stål A/S 

Grethe Aasvestad 

Brsdrene Kverneland A/S 

J. E Marnburg A/S 

D.S.D. 

Rosenberg Verft 

Åsmund Lærdal 

Stavanger Forsikring A/S 

Sig. Bergesen d.y. A/S 

Fred. Hansen Engros 

En særskilt takk til 

Teknisk Kopiservice A/S, Teknisk Reproservice A/S og 

Teknisk Datasats A/S 

for velvillig hjelp med fotosats og layout.

GOTTFRED BORGHAMMER 

RARITETER 

STAVANGERFORLAGET

Av Gottfred Borghammer er tidligere utkommet: 

1. Fra spøk til alvor 

2. Den som visste - 

3. Sistemann setter sluttstrek 

4. Lende'n 

5. Meninger om mangt og mye 

(20 radiokåserier og 8 epistler) 

6. Lende'n i storm og striregn 

7. Pensjonist på interrail 

8. Adle kan snofla 

(40 petiter på dialekt) 

Av den fornøyelige petitsamlingen på 

stavangerdialekt: 

((Adle kan snofla)) 

er det bare igjen et beskjedent antall eksemplarer. 

Er din bokhandler utsolgt, går det an å skrive til 

STAVANGERFORLAGET, 

Kampensgt. 42, 4000 Stavanger. 

Boken er rikt illustrert av E. Kåre Johannessen og 

koster bare kr. 57,- 

Tegningen av redaktør Jocumsen på omslagets forside og de fleste illustrasjonene inne i boken 

er av Henry Imsland. «Sølvbergtorget)) på omslagets bakside er av Henrik Backer, Obstfelder- 

skissen av Chr. Krogh, Kielland av Blix og Tastama'en av Jordanger. 

Sats: Teknisk Datasats A/S 

Trykk: Randaberg Trykk A/S 

Forlagsadresse: Kampensgt. 42, 4000 Stavanger 

V.Vs tlf. (04) 52 09 62 

Anno: MCMLXXXV

Innhold 

Forord ............................................ 

Molboposten ...................................... 

Side 7 

-»- 9 

Redaktørene Jocumsen. I og I1 

Gunnar Salvesen og Henry Imsland ............... 

Stavangerske «originaler» ............................ 

Halte-Nils ......................................... 

Likkiste-Paal ...................................... 

«Falemaen» ....................................... 

Sand-Palle ......................................... 

Tresko-Søren ....................................... 

Klaumakken ....................................... 

«Sjøyden» ......................................... 

Smørkjerneoppfinner - Kaptein J . J . Lindanger ......... 

«Lenden», ponnyføllet «Leda» og «Lendelunden» ....... 

«Dusten» ......................................... 

Hunden «Nero» og den gamle mannen ................ 

Boken er tilegnet 

VARMESTUENS VENNER 

Overskuddet av boksalget går til det påtenkte landstedet for alko- 

holikere som er innstilt på å komme ut av sin situasjon og leve et rus- 

fritt liv, få andre, sundere vaner og en lysere, mere menneskeverdig 

framtid for seg selv og'sine pårørende. 

Ildsjelene i Varmestuens Venner, Gerd og Evald Høiland, ble nylig til- 

delt Hetland Sparebanks «pris» på kr. 15.000,-. Vårt håp er at naer- 

værende bok kan bidra til at dette beløpet blir betydelig øket i de 

nærmeste måneder. 

Varmestuens Venner takker de sponsorer som ved forhåndsbestilling 

av gavebøker har støttet tiltaket med det påtenkte landstedet. Takken 

gjelder også forfatter og forlegger, som har fraskrevet seg økonomiske 

fordeler ved utgivelsen.

Som leserne snart vil oppdage handler denne boken om litt av hvert. Det 

var derfor ikke så liketil å finne den mest dekkende tittel blant de alterna- 

tivene som forelå. Siden alt dreier seg om lokale forhold og personer, ville 

det vEre ønskelig at tittelen kunne antyde dette, samtidig som den til- 

kjennega allsidigheten i stoffvalget. Resultatet ble altså: 

((STAVANGERSKE RARITETER)) 

De som måtte forbinde uttrykket med pussige, halvskrullete ((byorigi- 

nalern, skal vite at «rarietet» egentlig betyr ((sjeldenhet, kostbarhet)), og 

da skulle boktittelen vEre midt i blinken.

Det skal ikke forundre meg om noen vil mene at jeg har vzrt en 

smule «vidtfavnende» og gapt over for mange emner. Men i min alder 

føler en seg gjerne i desperat kappsprang med tiden, og når en dertil - som 

i mitt tilfelle - har flere bokprosjekter i emning, er det maktpåliggende å 

få tatt med det grøfste av de temaer jeg har satt meg fore å få plassert i 

mine framtidige bøker. 

Naturligvis har en hel del av stoffet allerede vzrt behandlet i aviser 

og lokal memoarlitteratur, men selv om jeg i løpet av de siste seksti år har 

hatt øynene og ørene med meg og brukt både blokk, blyant og saks, har 

jeg jo ikke fullgod kjennskap til alt som før må ha vaert publisert. Mange 

gamle, avdøde stavangere har i årenes løp viet lokalhistorikken oppmerk- 

somhet og gjort notater, men i og med at stoffet ikke blir plassert mellom 

to permer, er det fare for at mye blir nedstøvet og forblir ukjent for kom- 

mende slekter. 

Ved planleggingen av denne boken ble sidetallet satt til maks. 104. 

Den foreliggende stoffmengden ville sprenge denne rammen. Men hvis 

interessen blant det stavangerske publikum viser seg i handling, er det ikke 

utenkelig at det allerede høsten 1986 vil komme en ny bok i samme serie, 

da forhåpentlig med advokat Sigurd Rygh og andre eldre lokalhistorikere 

som medarbeidere. Skulle noen av leserne ha forslag til emner som bør 

tas med, eller de vil tegne seg som subskribenter (med 10% rabatt), er det 

sva3rt hyggelig om de tar kontakt. Postadressen er oppført på side 4.

Pris 35 sre. 

Bruk 

Tand: G Mundvand 

Tandcreme 

Nr. 14 

. 

POSTEN 

L~rdaa 11. sepiember 1826 

I ~ rnst Ericson - 9) 

/ 3. aarganig 

To ord som stadig er aktuelle her på vår klode, er «kommer» og «går». 

Eller «starter» og «opphører». Ingenting er garantert å bestå i det uende- 

lige. «Evig liv» er det bare religionene som kan tilby dem som er villige 

til å underkaste seg vilkårene, i første rekke en usvikelig og klippefast tro. 

Vi opplever at gamle, velrennomerte handelshus og solide bedrifter opp- 

løses og forsvinner. 

Når det gjelder aviser og blader av ulike slag er stabiliteten høyst vari- 

abel. De kommer i gang, men noen blir bare dØgnfluer og fordufter etter 

en tid. Andre er mer standhaftige, oppnår popularitet og stadig øking av 

opplag og leserkrets. Men det finnes utallige eksempler på at lykken kan 

vzere svikefull endog mot gamle veteraner på nyhetsformidlingens 

marked. 

Av trykte publikasjoner har vi jo en rekke forskjellige kategorier, 

eller grupperinger. En av disse var den såkalte ((vittighetspressen)). Her i 

Norge hadde vi jo organer som ((Tyrihans)), «Korsaren», ((Krydseren)), 

(Vikingen)), «Hvepsen», og «Humoristen». Alle er forlengst en saga 

blott. Hvis vil en forsamling av unge mennesker i dag skulle nevne tittelen 

«Molboposten» ville vel de aller fleste sette navnet i forbindelse med en 

publikasjon som hadde noe med morsomme ting å bestille, f.eks. gjenga 

historier om de legendariske troskyldige molboene som bare gjør dumme 

ting, så tåpelige at normale mennesker utstyrt med sund fornuft og til dels 

overdrevne oppfatninger om egen fortreffelighet og ufeilbarlighet, ikke 

kan annet enn å gapskratte eller flire medlidende.

Norske vittighetsblad, som det i tidens lop har vzrt en del av, eksiste- 

rer ikke lenger. De hører en forgangen tidsperiode til. Uforståelig nok, for- 

resten. Humoren og satiren skulle da ha sin oppgave til alle tider og under 

alle forhold. Men morsomme, slagferdige penner vokser ikke på hvilket 

som helst tre, og om de utvilsomt kunne stables på beina i et passende 

antall, sterter en på andre problemer - i første rekke de økonomiske. Det 

er kostbart å utgi blader, ikke minst i vår kravstore tid da trykksaker av 

alle slag må se vakre og tiltalende ut rent typografisk. I et beskjedent 

språksamfunn som det norske er opplagene gjerne så små at omsetningen 

blir for liten til at det blir balanse - for ikke å si overskudd - i regnskapene. 

«Molboposten» var tenkt å vzre et lokalt vittighetsblad. Selv uttrykker 

redaktøren seg slik i julenummeret 1926: 

«Jerikos mure vaklet ved det forste trompetstøt. Et slikt trompetstøt 

er ((Molboposten)). Våbnene våre er pennen og penselen dyppet i viddets 

og satirens fludium. En gammel og anerkjent pedagogisk metode, men 

lite påaktet i vårt hjemlige barnekammer. 

Vi er sterkt interessert i alle politiske partier, det vil si, vi ser like skjevt 

til dem alle. Baksiden er ikke alltid like blank som fasaden.« 

Mannen bak dette lokale bladforetagende var den kjente tegneren 

Henry Imsland, født i Stavanger 1900, dod samme sted juni 1981. 

Da jeg i 1973 skulle lage et radioprogram om «Molboposten», var 

det både naturlig og neidvendig å søke opplysninger hos opphavsmannen 

selv. Året etter offentliggjorde Rogalands Avis min historikk. Straks etter 

kom Ingvar Molaug med en artikkel i Stavanger Aftenblad, og endelig 

fulgte en ny versjon i det festskriftet som ble utgitt til Henry Imslands 80 

års dag. 

I vår naboby i nord, Haugesund ble det i begynnelsen av tjueårene 

utgitt et såkalt vittighetsblad, ((Gneisten)), som ga Imsland ideen til å star- 

te et lignende lokalblad i Stavanger. Skjønt «lignende» var vel neppe det 

rette ordet, idet Imsland etter gjennomlesningen av et par numre av 

«Gneisten» fant at denne publikasjonen var - med respekt å melde - en 

temmelig kjedsommelig affcere. 

«Men jeg festet meg ved et par bidrag fra en Stavangermann som kal- 

te seg for «Polykarp», fortalte Imsland. «Han hadde talent, det eneste jeg 

fant i det bladet!(( 

Imsland pleide av og til å ta seg en tur ned til ((Stavanger Sosial- 

demokrat)), en lokal ukeavis. Redaktøren i denne - Christiansen - skrev 

nemlig også artikler i det sosialistiske vittighetsbladet «Hvepsen» under

merket

greie med trykking og distribusjon og litt kapital - ca. halvannet tusen 

kroner. Betingelsen var at Imsland sto som ansvarlig redaktør. Saken ble 

drøftet med Per Thomsen, og muligheten for gode medarbeidere ble vur- 

dert. De fikk «på hånden» folk som Paul Gjesdal (Pueblo), Andreas 

Poulsen (Ulricksen) og noen flere. Georg Brockman kom også med. Fra 

redaksjonelt synspunkt så det derfor nokså lyst ut. Det bestilte opplag fra 

Narvesens Kioskkompani var 8.000, men det viste seg å bli for lite, så de 

måtte trykke 12 - 13.000. Etterspørselen var således større enn forutsett. 

Men det skortet på regelmessigheten, og det var uheldig. Opplaget stabili- 

serte seg imidlertid på 6.000, slett ikke så verst på den tiden. 

Imsland kom til det resultat at sidetallet måtte utvides, dersom en 

skulle nå ut til folket. Han foreslo 32 sider, minimum 24 - og samme pris 

som før, nemlig 35 øre. Det kunne bety underskudd, men på den annen 

side mente redaktøren at et lite 16-sidig blad ble for eksklusivt til å kunne 

bzre seg i det lange løp. Dreyer-brødrene ville ikke gå med på noen ut- 

videlse og dermed sa Imsland stopp. De hadde da holdt på et par år og 

hadde fått meget god presseomtale. 

«Nei, jeg hadde ikke lyst å prøve igjen, og avgjort ikke med et lokalt 

«Molboposten», men jeg sa at Salvesen fritt kunne overta hvis han for sin 

del hadde lyst. Og det hadde utvilsomt Gunnar Salvesen, for noen nye ut- 

gaver av bladet så etterhvert dagens lys. 

Men så sovnet det inn, stille og rolig. Og det er vel for optimistisk å 

anta at en ny jovial og tykkvommet redaktør Jocumsen nr. 3 vil våkne opp 

av dvalen og gjøre en mer eller mindre zrerik innsats i den hederskronte 

byen Stavanger. Forresten skulle det vel vzre grunn til å anta at molbo- 

stempelet nå etterhånden er blitt temmelig utvisket - så å si druknet i glin- 

sende, feit nordsjøolje og overdådig storstads- og velstandsliberalisme. 

Byen er blitt invadert av store skarer fra alle jordens nasjoner, er blitt inter- 

nasjonalisert og modernisert. Molboer med høye idealer synes ikke lenger 

å passe inn i miljøet, og da skulle det vel heller ikke vzre noen eller noe 

å latterliggjøre og karikeres!.

Redaktsrene Jocumsen, 

Gunnar Salvesen 

og Henry Imland 

De første fire årene av «Molbo- 

posten»s levetid var Salvesen re- 

daktør og Imsland tegner. Ved 

overgangen til «riksorgan» 

overtok, som nevnt i foregående 

kapittel, Imsland redaktøran- 

svaret, ikke minst fordi Dreyer- 

brødrene stilte dette som 

betingelse hvis de fortsatt skulle 

stå som økonomiske garantister 

og støttespillere. De hadde nok 

større tillit til Imslands pålitelig- 

het enn til den mer ustabile kol- 

legaen, som fikk nøye seg med å 

vaere stoffleverandør og alt- 

muligmann. 

Henry Imsland gjorde seg sterkt bemerket gjennom et langt og virk- 

somt liv. Han var en allsidig mann, som ikke bare vant anerkjennelse for 

sin tegnekunst - både på de satiriske og det mere seriøse felt - men som 

også kunne skrive, i saerlig grad kommentarer til tegningene. Alt det denne 

kunstneren har klekket ut av lystige påfunn er neimen ikke småtterier1 En 

sarkastisk tegner kan gjerne vzre tilbøyelig til å sette tingene så sterkt på 

spissen at det kan virke sårende og bli tatt høyst unådig opp av «ofrene» 

og av dem som for øvrig har følt seg truffet. Imsland må kunne betegnes 

som en mild «refser», slett ikke av den ondskapsfulle typen. At noen 

iblant kanskje har sett seg litt forarget på ting han har karikert, var vel 

nesten ikke til å unngå. Men den overveiende del av publikum har moret 

seg kostelig over den Imslandske streken i den lange årrekken han drev sin 

virksomhet, da først og fremst i Stavanger Aftenblad, der han var en høyt 

skattet medarbeider.

Gunnar Salvesen synes derimot å vzre skjult i en dunkel tåke, som det 

har vist seg mer vanskelig å trenge igjennom. Personlig har jeg bare såvidt 

sett ham på gaten, men aldri vekslet et eneste ord med ham. Derimot vet 

jeg at den delen av hans produksjon som ble offentliggjort i avisens 

spalter, både poesi og prosa, gjorde et visst inntrykk på meg, som selv følte 

kallet til skribentvirksomhet og derfor i åndelig slektskap med mange som 

gjorde seg bemerket på den selvsamme banen. Han fikk ellers utgitt en 

liten diktsamling, med tittelen «Små Stavanger-vignetter)). 

Det utrolige er at ikke en- 

gang Henry Imsland hadde syn- 

nerlig greie på sin medarbeider. 

I et brev til meg, datert 25/1 

1973, sier Imsland: ((Hvordan 

det egentlig gikk med de numre 

Salvesen ga ut etterat jeg hadde 

trukket meg tilbake, vet jeg ikke. 

På meg virket de svzrt mislykte. 

Jeg hadde inntrykk av at Salve- 

sen følte seg mislykket selv også. 

De uttalelser han ved leilighet 

kom med om Stavanger og alt 

dens vesen, tyder på det. Men vi 

var jo i de vonde tredveåra, så 

det var vanskelige tider for noen 

og enhver. Salvesen hadde en 

ganske betydelig lyrisk åre og den kom til syne både i «Molboposten» og 

Aftenbladet. Om han også prøvde seg andre steder vet jeg ikke. Det er altsåikke 

stort å få ut av meg når det gjelder Gunnar Salvesen, Bekjentskapet 

med ham var innskrenket til arbeidet med vittighetsbladet, til møter vi 

hadde når nytt nummer skulle planlegges. 

I tillegg til det lille Henry Imsland kunne meddele om sin medarbeider, 

har jeg søkt bistand hos to av hans klassekamerater fra Katedralskolen, 

Hans Koch og Sigurd Rygh, uten at det lar seg gjøre å lage en fyldig 

biografi. Det som kan fastslåes er: 

Gunnar Ingebreth Salvesen ble født i Flekkefjord 27/11 1904. Foreldrene 

var forretningsmann Anton Salvesen og hustru Marie, født 

Mauland. De var til å begynne med bosatt på Moi, men flyttet omkring 

1910 til Stavanger, Gunnar hadde to brødre, den ene dro til Amerika, men 

kom senere tilbake til Stavanger, der han gikk under navnet ((Montana)). 

Den andre broren het Bjarne og skal visstnok ha va=rt sakfører. Alle tre

adrene var ugifte. Sikkert er det også at de hadde minst en søster, som 

var gift og muligens har etterkommere. 

I Stavanger drev Anton Salvesen en hermetikkfabrikk og agenturfirma 

i Spilderhauggaten 32, noe som b1.a. framgår av telefonkatalogen 

for 1938. 

Gunnar deltok aktivt i Gymnassamfunnet «ldun», der han skrev 

mye i lagets avis «Brage». Han frarte en skarp penn, var overlegen i sin intelligens. 

En riktig bohemtype. Tok ellers en god eksamen artium. I tillegg 

hadde han gode anlegg for tegning. Han var bare så beskjeden at han nødig 

ville vise fram sine arbeider. 

Dessverre begynte han tidlig å bli glad i

Det aller siste diktet Salvesen skrev og fikk offentliggjort i Aften- 

bladet 11. mai 1938, var dette: 

TROSS ÅRENE GÅR. 

Igien en mai. Om noen sp0r 

hva mai det er i rekken 

for meg, jeg svarer, redakt~r: 

En mai på samme flekken. 

Javel, om alle år som svant 

har Icert meg voksne-spillet, 

så er jeg gymnasiast iblant, 

hver mai står tiden stille. 

Hver mai da tror jeg om igjen 

at det som verden trenger 

er kjctrlighet og kloke menn 

med ånd og ingen penger: 

Jeg går som f0r hver skumringskveld 

og synes ikke mere 

at blankslitt dress og gammel gjeld 

er smertelig å bctre. 

For verden den er atter min. 

Som knopper ordet brister 

og blir til mesterlige bind 

av skj0nne tankegnister: 

Ja, hver en blomst, hvert blad og strå 

besverger meg sitt vennskap, 

og alle pikeuyne blå 

får dikt for gammelt vennskap. 

Det er hver mai at under skjer, 

at skuffelsene r~mmer, 

og hullet sko og slitte klctr 

blir luksus for en dr0mmer: 

Det er i mai at hfter gis. 

Mitt l~fte det skal vctre 

at aldri skal det kunne sis 

jeg svek min dikter-cere!

Det siste nummeret av «Molboposten» jeg er kommet over er ett fra 

høsten 1932. På det tidspunktet - 10. oktober - ble det holdt en såkalt 

((rådgivende folkeavstemning)) i Stavanger., Befolkningen skulle si sin 

mening om hvorvidt Bystyret skulle få fullmakt til å endre på de rådende 

strenge alkoholbestemmelsene i byen. 

I denne kampen måtte selvsagt vittighetsbladet ta aktiv del for - om 

mulig - å endre på disse «molboaktige» restriksjonene. Et 16-siders (Valg- 

nummer)) ble utgitt, uten at det resulterte i en ny kurs for byens alkohol- 

politikk. Det ble avgitt 16.675 stemmer, derav 6.838 for bevilling, og 9.837 

mot, altså en overvekt på tre'tusen stemmer på de angivelige molboers 

side! 

Som en prøve på ~a'lvesens satriske poesi kan det gjengis følgende fra 

11/9 1926: 

Forlystelsessyk er vår syndige stad, 

ja, det stod her forleden på prent i et blad. 

Tenk, der sløes pr: måned en krone pr: hode, 

har De hørt no' så fcelt, kan De tro det? 

Ja, vi kan ikke, vi, men så sto det, 

Tenk, det blir no' så reddsomt pr: dag som tre øre. 

Ja, vi vet ikke, vi, hvad syns De vi skal gj0e 

for å redde vår by dra syndens uføre? 

Gudskjelov lukker herr Fosse den fjortende, 

Vi er glad at Teatret har stengt igjen portene. 

Syndig musikk er jo banlyst fra parkerne, 

sesongen er slutt for fotballsparkerne. 

Bystyret sørger for forbud på vino, 

- men tenk, om vi sluttet å gå på kino, 

og ikke betalte skatten vår lenger, 

for den fornøyelsen koster oss penger! 

En krone pr: måned er slming «an inass«. 

Slukk sigaretten og knus dine glass. 

Selg pianofortene og brenn opp kortene. 

Og snart skal De se vi i verden får ry 

som forsakelsens peneste, dydigste by.

Den 28/8 1926 trykkes en sang, til melodien «Kom i kostervals)). 

Kom i Forbudsvals, 

slå den siste dram i din hals! 

Snart du ingen få4 

- hiv0 hei, om på hodet du står! 

Forbudsvalsen gåc 

ifra pjolter til lands01 den når. 

Ned med ditt, ned med datt, 

i den svarteste natt. 

Forbud imot 01 og vin og dram! 

Forbud imot alt vårt livs nam-nam! 

Forbud må der til, 

koste hvad det vil! 

Bare ti still - ti still! 

Pluss to andre vers i samme stilen. 

Høsten 1926 avgjorde flertallet av landets stemmeberettigede befolk- 

ning at brennevinsforbudet, som hadde vart fra 1919, skulle oppheves. I 

den anledning kom «Molboposten» med tykk sørgerand, til redusert pris, 

nemlig 25 øre «på grunn av sorg i redaksjonen«, som det lite troverdig 

lyder. 

Tre vitser skal bidra til å latterliggjøre edruelighetsvennene, nemlig: 

I. 0rkenen Sahara er snart det eneste sted som er t~rrlagt. 

Våre avholdsfolk planlegger en ekspedisjon dit. 

2. Godt og vel 30 avholdsfester skal vme avlyst denne uke. 

50 bl~de kaker er returnert. 

3. En mann som stemte mot forbudet ble operert av 

dr. Eyvin Dahl tirsdag. Pasienten begraves i dag. 

Deretter følger en «dypfølt» (det vil i virkeligheten si høyst ironisk):

KLAGESANG. 

Stille, dype, sterke smerte! 

Sukk, o svake kaffehjerte! 

Sukk, o sukk, men brist ei helt! 

O redsel, dette her var felt. 

Akk, vi trodde alt var vundet, 

alkoholen bastet, bundet, 

drammen bannlyst helt fra landet, 

nationaldrikk kaffevandet. 

Samvittigheten, kristendommen, 

trudselen om syndeflommen, 

statistikker; blå og rude, 

himmellefter; akk, så s~de, 

allting hjalp så såre lide, 

alt er tapt, og tung min kvide. 

Spill o, harpe, r0r gitaren, 

rind o tåre, slukk sigaren. 

Bred er syndens morke vei, 

sukk, o hjerte, brist dog ei. 

Kledt i sorg, i sekk og aske, 

lover vi dig hevn, o flaske! 

At Gunnar Salvesen personlig unnlot å ta den antydede hevn, skulle 

snart vise seg å bli ganske skjebnesvangert. 

For imidlertid å yte ham full rettferdighet, skal det - i tillegg til 

det allerede siterte ((Tross årene går» - tas med noen prøver på hans ly- 

riske produksjon, som jeg selv i min ungdomstid ble fasinert av og 

gjerne brukte som opplesningsstoff når noe skulle fremføres på 

podiet. 

Ett av disse diktene skildrer den gamle koselige «KLEIV&) (Kle- 

ven) som det i dag bare er noen rester igjen av, blant annet det store 

treet nedenfor Erik Hauglands skulptur: ((Kvinnene ved vannposten)), 

på det stedet der en har regnet med at den gamle Olavskilden hadde 

sitt utspring.

Smale fortau, saleskvetter, 

larm av kjerrehjul og onger, 

kattelek i våkne netter 

avler utilfredse tungec 

Her må skj~res og planeres, 

luftes ut og reguleres. 

Det er menneskelig og riktig! 

Vi skal dele lyset sammen, 

det er overmåte viktig 

at vi pynter farst på rammen. 

Men det rette perspektivet 

gir en bys kontakt med livet. 

Tropebyers hvite murer, 

stenkolossers funkis-Bater 

tegner menneske-konturer 

som Stavangers smale gatec 

Bakker, smau og vestlandsvceret, 

der er vår sjel, synkoperet. 

Fra et fortau lengst dernede, 

plass til en, og det en smal en - 

glir vi inn i Kirkestredet 

til den rene dansesalen. 

Her hvor bander hester binder, 

står et Sanctum tungt av minner! 

Her står husene og lever 

i en tid hvor moder skifter; 

i en tid hvor alle krever 

nye hus og storbedriftec - 

mens de selv var lune reder 

for de små men store gleder. 

Bak de slitte palissader; 

hvor den gamle tid forsvarer 

ungdoms drammer og bravader 

mot den nye tids barbarer, - 

gror det blomst på glemet graver. 

Jeg har sett de skjulte haver! 

Jo, en merker i kvartalet 

det var kloke folk som sa det: 

- E' her tungt og trangt og gale, 

&r me alt me kan ut a' det. 

- Gamle koner er prestinner 

over små men store minner! 

Vi har helt moderne vaner, 

og ser skjevt på gamlebyen. 

Gamle-Kleivå den har aner; 

mot den andre parvenyen! 

Og i bakken kneiser treet, 

direktaren for museet!

Et koselig og meningsfylt dikt er: 

Kvelden var sen og sort, 

jeg gikk og forsokte finne 

en mening med smått og stort. 

Da merket jeg i en port 

en skjelvende pust, en hvisken: 

«Nå trur eg me kan ta risken!» 

Men ikke et liv å se. 

Jeg gikk, men så sant for dyden 

fornemmet jeg like ved 

bak gjerdet den samme lyden! 

Er undslupne tukthusfanger 

på krigsstien i Stavanger? 

Da stoppet jeg blek av skrekk, 

en skygge for over gjerdet 

og var som en sviske vekk, 

hva kunde vel dette vcere? 

Da sprengtes min skjore skalle 

av skrikene: Meg te palle! 

Da våknet jeg med et smil, 

Tribonius, barndoms dage, 

og flyttet de mange mil 

til åndenes lek tilbake. 

Å finne det morkeste gjemme, 

men vcere den forste fremme! 

Vi voksne har og en sport 

som ligner på mange måter, 

vi gjemmer oss også bort 

som onger i livets gåter. 

Og leken den vinner alle 

som forst sier: Meg te palle!

De følgende dikt er høyst alvorlige og viser en annen side av for- 

fatteren, enn den humoristiske og sarkastiske: 

BARE ET MENNESKE 

iVu blusser r~dt den nye dag 

på nattens sorte esse, 

nu kaller kolde amboltslag 

til livets morgenmesse, 

fabrikksirener broler hest 

og hjul og stempler hviner, 

av grådige maskiner 

blir dagens messe lest. 

Men hor, et skrik, et rop i n04 

et menneske som falt. 

Hvem bryr sig vel i krig om br0d, 

om hvem som falt og hvem som skjot, 

storm videre, er alt. 

Men hvem er han som ensom går 

og er iveien st~tt, 

som ikke horer og forstår 

at det er maktens brunst som rå4 

hvor har jeg mannen mott? 

Et menneske, et individ, 

anakronismen i vår tid! 

Han vandrer evig uten mål 

og horer ingen til: 

partier, klassers skrik og skrål, 

et menneske med hjertets ild 

i denne tid av damp og stål, - 

hvad er det mannen vil? 

Til side mann, slipp massen til! 

Til side, og han faller; 

og ingen horer ropet. 

Hvem horer hjerter kaller 

i maskinenes synkope? 

Et menneske javel, javel. 

Han sleper sig vel hjem ved kveld 

og boier sine kne, 

og ber for hver en d~dstrett bror 

på hele denne hatets jord. 

Et menneske; hvad er vel det? 

Jo det er du og jeg min bror, 

som hvirvles ut i kaos, 

og gir igjen et kj~rlig ord 

for piskeslag de ga oss!

DET FINNES ET LAND 

Det finnes et land bakom bergene blå, 

et Kanaans land uten like, 

og visste vi bare hvor landet lå, 

vi lukket vår dør og lot kursen stå 

mot drømmenes fabelrike. 

Det ligger og duver etsteds i et blått 

ocean under milde pasater, 

og alle er like, hver hytte et slott, 

og alle kan hoste som intet har sått, 

av gull er de simpleste gater: 

Det gnistrer av farver og vellyd og duft, 

og ingen har nag til sin neste, 

der ånder en ren og usigelig luft, 

der hersker et bud over all fornuft: 

at kjcerlighets bud er det beste. 

Vi ser det i syner ved høilys dag, 

men helst når ved natt vi seiler 

blandt drommenes myldrende arkipelag, 

da horer vi harper og paukeslag, 

da oiner vi landet og peiler: 

Og landet det ligger etsteds i det blå 

og mange f0r oss har vcert der; 

men ingen kan huske hvor landet lå, 

men alle de strålende syner vi så 

de gjemmes i våre hjerter: 

Og slik er det landet som ikke er 

som alt det vi ikke kjenner; 

jo sterkere stormer i livets vcer, 

vi seiler dets skinnende kyst mer ncer: 

Det ligger hvor livet ender!

Stavangerske «originalen> 

Enhver by og bygd har nok hatt en og annen blant sine innbyggere som 

på forskjellig vis har stukket seg ut fra den jevne befolkning. Det kan 

dreie seg om lovbrytere eller velgjørere, men også om personer som har 

hatt pussige ideer de har søkt å vinne gehør for, eller de kan ha kropps- 

lyter som de kjennes på. Ikke sjelden er det tale om individer med 

underutviklede åndsevner. Felles for alle katerogier er klengenavnene 

de må bzre på gjennom hele livet, i tillegg til sine ((borgerlige døpe- 

navn». 

I løpet av de hundreårene Stavanger by har eksistert må en regne 

med at adskillige originaler har vandrer omkring og vzrt til under- 

holdning og «låttegama» for «normale» og «veduge» folk. Ingen skrev 

om dem i bøker, så de er - i likhet med alt annet levende - gått ned i 

glemselens bunnløse hav. Det er nok bare noen av dem som levde i siste 

delen av det forrige århundre og begynnelsen av vårt eget, som en kan 

regne med blir foreviget i trykt skrift. De som blir tatt med i denne 

boken har nok blitt omtalt i avisene, muligens også i lokallitteraturen. 

((Molboposten)) brakte en del stoff om ((byoriginalene)), og mye av det 

som på de narrmest følgende sider berettes, er øst fra denne kilden. 

Selv har jeg «opplevd» flere av «typene» i persongalleriet, mens de 

ennå gikk lys levende iblant oss. 

Nå kan det jo vzre en smule betenkelig å føre mennesker inn i 

«original«-kartoteket. De det gjelder er jo døde og derfor ute av stand 

til å protestere mot ((registreringen)). Kanskje kan en eller annen ha 

gjenlevende slektninger son1 ikke må føle seg forulempet. La meg 

straks få understreke: Det er så visst ingen skam å bli kalt «byoriginal», 

slik vi vanligvis oppfatter betegnelsen. Iblant kan det endog dreie seg 

om samfunnsnyttige personligheter som bruker mye av sin tid til å 

tenke på sine medmennesker og gjøre vel. At de også har skapt munter- 

het omkring seg, latt folk få noe å smile av er bare et tilleggspoeng for 

dem det gjelder.

Blant de mest kjente original-typene om- 

kring århundreskiftet og de narrmeste 

årene etter, var vel «Halte-Nils)). Selv har 

jeg saktens sett ham i min barndom, men 

hva kunne jeg vel fortelle uten «kilder». 

Disse kan, som allerede nevnt, varre by- 

ens aviser. De har fra tid til annen brakt 

komne mennesker med god hukommelse 

og kjennskap til litt av hvert fra eldre 

tider. En av disse artiklene ble skrevet i 

1951 av Michael Michaelsen og handler 

om forholdene på havnen i den tiden da 

det dreide seg om seilskuter og friske og uforferdede unggutters lengsel 

etter å stikke til sjøs så snart de var ferdige med skolegangen. Noe av det 

gjeveste som tenkes kunne var å komme ombord på de hjemmevaerende 

skuter og klatre i riggen på disse. Sammen med «Halte-Nils)) var det å 

ferdes omkring på kaien og speide etter en skute som var blitt observert 

langt ute i byfjorden. De gamle «skuddermenn» (sjøulker) som pleide å 

sitte på kaibenken kunne gi opplysning om hva for en skute det monne 

vzere som var i farvannet. Her blant disse sakkyndige eks-sjøfarere på kaibenken 

var «Halte-Nils)) en hyppig gjest. Han betegnes som en alltid 

smilende og koselig mann, godmodig og morsom, som ga foranledning 

til mang en frisk latter både hos store og små. Nils hadde i sin ungdom 

varrt en rask, flink sjømann, men ble ganske tidlig i sin karriere utsatt for 

en ulykke om bord, idet han falt ned fra riggen og brakk den ene foten. 

Det var årsaken til at han haltet ganske mye, kroppen vagget att og fram 

for hvert steg han tok. De sa at ulykken, sammen med skuffelse i kjaerlighet, 

haddegått så sterkt inn på ham at han også var blitt litt ((rar)) i skolten. 

Alt skal jo helst ha en ((forklaring)), om det ikke bestandig kan vitenskapelig 

bevises.

Det var skutene og sjøfarerne som i alle år var hans store lidenskap. 

Med iver holdt han øye med om det var noe som viste seg langt ute i byfjor- 

den. Så snart han dro kjensel på den innseilende skuten fikk Nils det tra- 

velt. Så fort det lot seg gjøre hinket han av sted oppover i byen for å 

oppsøke familiene til skipperen og de øvrige offiserene ombord i den sku- 

ten han hadde observert. «Bauta i fjoren, mam Tynnesen!)) var et vanlig 

uttrykk, som skapte stor glede og begeistring i de hjemmene der de ventet 

sine kjzre hjem etter årelange opphold i utenriksfart. Ikke underlig at de 

visste å belønne budbringeren både med noen skillinger og litt å bite i til 

en kaffetår. Etterpå bar det med full hinke-fart tilbake til kaien for å ta 

imot og hilse på sjøfolkene når disse, etter å ha beslått seil og klaret opp 

på dekk og selv pusset seg opp og trukket i landgangstøyet, ble satt i land 

med sine skipskister og hvite sekker. Skutene lå gjerne til ankers utenfor 

Sølyst. Ellers lå de helst i vinteropplag b1.a. på Strandsiden og i Strøm- 

steinen. 

Det synes å ha vErt en vanlig «sport» å spandere en dram eller flere 

på byens gamle originaler. Om motivet ikke utelukkende var å glede disse, 

men like mye for selv å få noe å more seg over. En beruset mann oppfører 

seg som kjent gjerne litt mer snodig enn en edru. Har han så et kroppslyte 

ved siden av, kan det jo bli topp underholdning for tilskuerne. ((Halte- 

Nils» unngikk nok heller ikke disse velmente, spandable «kamerater». En 

liten historie jeg hørte om ham i mine oppvekstår gikk ut på at han en dag 

kom sjanglende innover Pedersgaten så «påseilet» at han måtte støtte seg 

til husveggene for ikke å falle overende. Da han skulle krysse Langggaten 

fra gullsmed Svtndsens hus til doktor Helliesens vis-a-vis, var det riktig 

ille. Han visste ikke sine arme råd. Da han følte at føttene ville svikte under 

seg og han ikke lenger hadde noe å gripe tak i, ropte han fortvilet: «Merr 

vegg! Merr vegg!)).

- som egentlig het Paal Hansen, 

pleide å uttrykke seg ved hjelp av 

rimeord, det var den maneren han 

slo mynt på, og som kjennetegnet 

ham. Klengenavnet skal han ha fått 

etterat han-stjal en likkiste fra en snekkerbedrift på Sølvberget, muligens 

A. Larsen's, Sølvberggaten 13. Dette firmaet fortsatte senere med 

snekkermesterens datter, Elise, gift to ganger, med henholdsvis A.M. Mic- 

haelsen og Bjørnsen. Elise var en myndig dame, men interessert på det 

kristelige og sosiale felt. Den siste faglige lederen het Iversen. 

Paal stjal altså en likkiste hos snekkermesteren og fikk transportert 

den til pantelåner Braadland for å ((stampe)) den der. Det var sent på etter- 

middagen og nesten mørkt da Paal kom inn i butikken og hilste pante- 

låneren og skraphandleren med dette rimeriet: «God dag, kjaere 

Braadland,her har du en kiste. En slik må du ha når du skal herifra, og 

ikke din salighet akter å miste». 

Det fortelles at Braadland ble faelen da han så den hvite kisten og 

måtte rive i en krone eller to for å få rimsmeden ut igjen med sitt makabre 

«pant». 

En gang sto han på kaien og så på en av Wilson-båtene som skulle 

over til England. Noen norsk-amerikanere ombord fikk øye på ((origina- 

len» og ville drive litt gjøn med ham. En av dem ropte: 

«Hei, Paal, si et godt rim, så skal du få to kroner!)) 

((Pengane fysst!)) svarte Paal. Det fikk han, og kvitterte med denne 

repli k ken: 

«I din munn du mangler en tann, din lange fordømte ladabrand.)) 

En gang skulle Paal gå et ærende for urmaker Halvorsen med en 

Bornholmer-urkasse. Da han fikk se den store kassen utbrøt han: 

«De' e' for store bør å ta i ett kjør.» 

Men han utførte likevel ærendet. Ved tilbakekomsten lot han opp- 

dragsgiveren få vite hva jobben var verd: 

((De' va' kje så vel at eg sleid meg ihel. Nå får du betale, så eg får meg 

ei halle.

En annen gang motte Paal en murer som bar på et ovnsrør. 

«God dag, Paal» hilste mureren, «kossen går de'?« 

Du kan så spørre.Du går der me' rore' og eg mankere fem øre,så eg 

kan få meg ein kvart i ein farlige fart.« 

Mureren hadde ikke noen kontanter på seg, men han tilbød den tør- 

stige rimsmeden noen såkalte flaskelapper utstedt hos handelsmann 

Hana. 

«Å, for faen!De' e jo langt ut' på Straen. Men vannari, de' har ingen 

sorg, for de' e'kje langt fra Dyringsborg.)) 

((Pitter i Syllbergeh drev olsjapp og mange mennesker samlet seg der 

for å få kjøpt seg «kjempekrus» med ø1 for 10 ore. 

En av stamgjestene, Johannes Fister, satt sammen med Paal. Fister 

drev omkring i gatene og spilte fiolin. Han var nixrmest analfabet. Da de 

to var helt pengelens foreslo et lyst hode i sjappen at Paal skulle skrive en 

«tiggerliste» til Johannes, så han ved hjelp av denne kunne gå omkring 

på byen og skillinge sammen til en «omgang». Paal funderte litt på dette, 

hvoretter han skrev på et papirark: 

«Dette er en mann fra Jzederens land,stor og sterk og med god for- 

stand.Hans navn er Johannes Fister,og har både rogn og ister. Hjelp ham, 

om aldri så lite, ellers må konen i gresset bite)). 

Fister tok papiret og drog ut på sin tiggerferd. Siden han ikke kunne 

lese var han helt uvitende om innholdet.

etegnes som «en fæl fisk og en glad feier)). En dag kom han inn i Pitters 

ølsjapp sammen med en beruset troskyldig bonde. Sistnevnte hadde pen- 

ger og spanderte både 01 og dram. Falemaen derimot var helt blakk og 

ville forsøke å få en «handel» i stand. Han hadde et par briller som han 

ville prakke inn på den påseilte bondemannen. Denne satte brillene på ne- 

sen og syntes at de så slett ikke så verst ut. Likkiste-Paal satt ved samme 

bord og ville støtte sin venn Falemaen, og kommenterte den forestående 

handel slik: 

«Med disse briller du får så mange griller. 

Hvis du bare har lyst 

kan du se den amerikanske kyst 

i fra Valbergets topp, 

hvis du kun stiger opp, 

kan du gjøre et hopp .... « 

Brillehandelen var straks avgjort. Og salgssummen gikk videre til ø1- 

sjappens eier, hvis varelager aldri tok slutt. 

En dag kom Paal trekkende på en håndkjerre oppover en bakke. Han 

møtte en mann som ville gjøre narr av ham, og spurte: 

«Du Paal, e' de' sant at du kan dikta bere enn Pitter Dass? 

Paal kjørte ufortrødent videre, men da han passerte mannen svarte 

han: 

«Petter Dass va' prest. 

I dag e' eg for min del hest. 

Og du e' et best,- 

de' veid folk flest!)) 

En zerendsgutt skulle en gang gå og få fatt i snekker Foss, som var 

disponent ved Jørpeland Brug. Foss var ikke tilstede, men det var tilfeldig- 

, vis Paal. Han ga gutten følgende beskjed: 

«Nei, Foss e' på Jørpeland 

for å få litt visdom og forstand. 

Men klokkå tri komme han med

To fabrikkjenter traff Paal. For å erte ham litt sa de: 

«Si et godt rim, Paal!» 

Svaret de fikk lød: 

((Så fodle eg e' av snått og krim 

e' de' ikkje så ligate å laga et rim. 

Men du med ditt grønne skjørt 

har alltid første børt, 

mens du med di korg 

får alt du eige på borg.» 

En gutt falt i Breiavannet og Paal hoppet uti og fisket ham på land 

igjen. Så sa han: 

Du va7 galen og kåde, 

men nå e du våde. 

Gå hjem te di mor 

og heng deg på ei snor. 

Det fortelles at Paal fikk et par bukser som belønning av de 

takknemlige foreldrene. 

Likkiste-Paal kom en dag inn i >. Det fikk han. Da han hadde lest en stund, sa han: 

«Ja, Vestlands-Posten 

hålle seg sjøl me' kosten. 

Men «Amtstidende» e' liga vis' 

og Stavanger Avis 

e' den styste gris, 

og Aftenblade' 

- eg vil ikkje ha de! 

Men adjø då, Larsen, 

du e' basen på galeasen. 

Dermed forsvant Likkiste-Paal.

En gang møttes Likkiste-Paal og gamle feiermester Rage på Skagen- 

kaien. Rage var litt i glansen, og sa til Paal, som hadde noen sirupsbrod 

i hendende: «Eg e svolten, la meg få någe». 

«Joda», sa Paal, ((feiermester Rage skal aldri lide nød så lenge Paal 

Hansen har sirupsbrød)). 

En annen gang kom han opp til Andreas Buch i Sjoforsikringen. 

«Nå vil jeg ha et godt rim, Paal,)) sa Buch utfordrende. Paal klodde 

seg i hodet, og om litt kom følgende svar: 

«Når jeg kommer nedover Torvet, 

oppi alt dette hulder og horvet, 

og får øye på Buch, 

da utgår fra meg et lettelsens sukk. 

Men når jeg kommer ned til Deres bror, 

som er doktor, fy for pokker, 

så kommer han ud 

og gir meg en forskrekkelig snud!» 

Det skulle ikke vzere n~idvendig 

å 

ha scerlige kvalifikasjoner som lit- 

teraturkritiker for å kunne slå fast 

at Likkiste-Paals «poesi» ikke har 

noen somhelst kunstnerisk verdi. Å 

lage haltende rim i hytt og vzer kan 

de fleste mennesker prestere, bare 

de er tilstrekkelig rappkjeftede og 

frimodige. Når først Paal hadde 

gjort seg kjent for denne maneren 

å konversere på, er det klart at alle 

ventet at han skulle drive på i sin 

spesielle «stil». Han måtte leve opp 

til det folk ventet av ham, og vi kan 

ikke helt utelukke at det iblant må 

ha vzrt en smule brysomt.

Sand-Palle 

Ifølge «Molbopostenn døde Sand-Palle i 1894. Han bodde i Tastastraen 

og var fløttmann, med standplass inne i Vågen. I gamle dager hørte fløtt- 

mennene til ved kaien. For en billig penge rodde de folk dit de ønsket innen 

havneområdet. Skulle en mann over fra skagensiden til den gamle toll- 

boden på strandsiden eller til Bjergstedområdet, sparte de jo mange skritt 

og gjerne litt tid ved å sette seg i båten og bli rodd over. Det hendte også 

at noen skulle ombord i en båt som lå ute på reden eller de skulle over til 

byøyene, før den regulære ferjetrafikk kom i stand. 

Palle var en liten, kroket mann, med et lite rundt ansikt. Når vi hører 

at han var meget halt, forstår vi kanskje best hvorfor han hadde valgt 

fløttmannsyrket, dermed slapp han jo å bruke føttene, i og med at han 

satt trutt på sin tofte. Til gjengjeld røyntenok all roingen på armmusklene 

og nevene. 

De siste leveårene gikk han forresten over til å frakte sand. Sandsjek- 

ten lå inne i Strømsteinen. Men det førte til at han måtte ta til med å bruke 

beina, idet han måtte vandre rundt i byen for å selge sanden i bøttevis, og 

den var neimen ikke lett å drasse på for en haltende mann. Prisen var tre 

øre

Palle ble ikke akkurat regnet som szrlig gudfryktig, hørte så visst 

ikke til dem som slet ut malingen på kirkebenkene eller fotplankene. Men 

en gang lyktes det konen hans å få han med seg i Petrikirken for å høre 

Lars Oftedal preke. 

Palle steg freidig framover kirkegolvet og satte seg på første benk. 

Dermed utbrøt han så høyt at alle kunne høre det: 

-Ja, nå, Lars, kan du bejynna og preika, for nå e både eg og hu Siri 

kommen! 

Palle var heller ikke kjent for å vzre szrlig måteholden når det gjaldt 

berusende drikker. Jeg utelukker ikke at den siste historien som kommer 

her allerede har vzrt gjengitt i noen bok, men for sikkerhets skyld tas den 

med også her. Om den er sandferdig, vil jeg ikke påstå. Alle slike beretnin- 

ger som har gått på folkemunne, har vel det til felles at de i beste fall er 

utbroderte, selv om det opprinnelig ligger noe til grunn for det som for- 

telles. 

Vel, her dreier det seg om den gang Palle ville gå inn som medlem i 

((Totalen)). Vanligvis var han stamgjest i ølsjappen til ((Pitter i Syllberge)). 

En av svirebrødrene kunne fortelle at han hadde meldt seg inn i Total- 

avholdsforeningen og som belønning hadde fått et par nye bukser av 

kjøpmannen og kvekeren Torstein Bryne. 

Dette var interessant, tenkte Paal. Klaerne hans var gamle og slitte og 

kunne nok trenge en fornyelse. Offeret ville jo vzre nokså tungt, nemlig 

å holde seg vekke fra drikkingen, men buksen fristet. Dermed gikk han 

til Torstein Bryne og ba om å bli medlem.

-Da skal du komme på fredag, 

svarte Bryne, for denne dagen har 

vi opptagelse. 

Palle møtte opp og ble inn- 

lemmet i totalistenes rekker. Før 

møtet ble avsluttet gikk han bort til 

Bryne og sa: 

- Koss blei de' me' den bokså 

du pleie je ittepå? 

Torstein ble litt betuttet og var 

ikke sikker på hva han skulle svare. 

- Ja, får egikkje bokså, så bare 

stryg meg ud me' ein gong, sa Palle, 

og forlot lokalet, etter et medlems- 

skap godt og vel en klokketimes 

varighet. 

Tresko-Ssren 

var f0dt i Kongsmo, like ved Mandal, og selv om han i mange år var bosatt 

i Stavanger, snakket han uforfalsket Lista-mål, særlig når han var sint, og 

det var han ofte, ikke minst når ungene ertet ham. Ertet ble han nettopp 

fordi barna hadde glede av å se og høre hans reaksjoner. Han satte på 

sprang etter plagåndene, og fikk han grepet en eller annen slo han dem 

ganske kraftig med stokken sin. 

Klengenavnet fikk Søren fordi han gikk med tresko (på dialekt «tri- 

sko

En gang hadde han fått i oppdrag å kjøpe svinekotteletter for en fa- 

milie. Da han kom inn i slakterbutikken sa han: 

- Kan eg få fire mark hakkoletter. 

- Du mener kotteletter, repliserte slakteren. 

- Ja, grishakkoletter. 

Søren fikk kjøttet, og da han kom tilbake til oppdragsgiveren satte 

han treskoene fra seg i gangen før han gikk inn. Noen røverunger listet 

seg inn og spikret treskoene fast til golvet, hvoretter de gjemte seg for å 

avvente resultatet av ugjerningen. 

Etter en stund kom Søren tilbake, og plasserte beina i skoene. Straks 

han skulle sette seg i bevegelse, for han på hodet og slo seg ganske etter- 

trykkelig. I fullt og berettiget sinne reiste han seg opp og sprang på strøm- 

pelesten ut på gaten, som fløt av snnslaps. Han fikk øye på en helt 

uskyldig gutt som kom fra skolen med bøkene under armen. Med en ed 

forsøkte Søren å innhente gutten, men da sistnevnte ilte vekk fra arenaen, 

ble jakten mislykket. I sin oppbrakte tilstand ropte Søren: 

- Eg kjenner den svarte mor di, me' di grøne aua. Ja, mor di ar malar, 

og far din ai fyllefant! 

En gang hadde Soren fått lov til å samle litt ved på en byggeplass. No- 

en gutter skulle naturligvis holde leven med stakkaren. De så sitt snitt til 

å stappe noen digre gråsteiner oppi sekken. Søren tok denne på ryggen 

uten å ane hvorfor byrden var så tung. Inne i Pedersgaten satte han seg 

på en trapp'for å hvile litt. 

En mann ga seg i snakk med ham, spurte hva han hadde i sekken. 

- Det skal varre ved, sa Soren. 

- Du ser så trøtt ut i dag, sa mannen. 

- De' e någe så irreterer meg, og eg he sånn unnaleg fornemmelse i 

kroppen itte at eg drakk opp ei skål me' sure melk. 

- Er det god ved du har i sekken?

Du kan få sjå, svarte Søren, og åpnet sekken. Men da han fikk øye på grå 

steinene, ble han først blek, så rød og så rasende. 

- De' e di forbistranne ongan' så he våre ude. Men eg ska' lære di! 

Noen smågutter som sto i nzrheten og gjeipte av Søren måtte skynn. 

somt ta flukten, for han stormet inn i flokken og slo villt med staven. D: 

han etterpå kom tilbake, sa han til mannen han nettopp hadde snakket 

med: 

- Ser du ein onge, så slå 'an. He han ikkje gjort någe vondt, så tenk' 

an på å gjøra de'. 

Egentlig var Søren slett ikke noen (

Klaumakken hadde mangt og mye selgelig og uselgelig i hyllene, ja 

til og med nattpotter. En gang hadde en røvarsonge sett sitt snitt til å nappe 

et slikt møbel ned fra hyllen, mens kjøpmannen var ute et nødvendig 

zrende, og løp som et olja lyn bort til springvannsfontenen på Torget og 

fylte potten med vann, løp så tilbake og satte den pent på sin plass. Klau- 

makken kom tilbake, ante fred og ingen fare. Litt etter kom en kone, som 

litt sjenert ba om å få se på et «møbel». 

((Joda, joda,» sa mannen bak disken, «de7 e' der sakta rå' me*. Her 

e' ei fine, - ekta sager, garantert vanntett i minst ti år, - same sorten så kånå 

mibruge.)) ' 

Etter denne varedeklarasjonen grep han potten i hyllen. 

Dermed skvulpet vannet over kanten og dusjet både selger og kjøper, til 

begges store forbauselse og ergrelse. 

Om det resulterte i noen pottehandel fortelles ikke, men det er vel 

temmelig usannsynlig! 

Rudolf Gran nevnte i et inserat i R.A. 1983 to gamle «originaler» som 

levde ved hundreårsskiftet. Den ene var Potle-Jørgen. Han var litt pukkelrygget, 

skjaevbygget, med sterkt framtredende øyne og krøllet, ugreidd 

hår, minnet om det en før i tiden kalte «bytting». Hans stemme lød som 

kom den fra et tomt ølfat. Jørgen vasket seg ikke oftere enn til hver høytid 

og den dagen moren skulle gravlegges. Maler Zederberg på Sølvberget, 

som Jørgen var zrendsgutt hos, hadde sagt at Jørgens mor skulle få en 

anstendig begravelse, og sønnen opptrådte i sin konfirmasjonsflosshatt. 

Med i likfølget var også den alvorlige, strenge og høyaktede pastor 

Lange. Han tok Jørgen i hånden og ville trøste ham, nevnte samtidig at 

vaet uheldigvis var så surt for sørgeskaren som skulle gå den lange veien. 

Jørgen svarte da tvert: «Hu mor fortjente 'ikje bere ver. Hu' va' så pass 

sinte at det va' pass te 'na!)) 

Den andre personen Gran omtaler het Nøst-Endre. Han drev med 

småhandel omkring i husene (var en slags kramkar). En dag møtte han 

konsul Rosenkilde, som kunne fortelle at det var juleutdeling hos madam 

Larsen. Endre tillot seg da å spørre konsulen i en ironisk tone: «Har I fått 

naget?« 

En annen gang sa kjøpmann Svendsen at nå burde det snart bli slutt 

på Endres drikking. Med den aller lekreste tone svarte Endre: (d, kor lige 

I er mor Jers. A, kor lige I er henne!)) Svendsen som følte seg smigret, utbrøt 

med blid stemme: ((Hvorledes det?» 

«Å, jo, - i er så fine og falske!)).

Av andre særpredged personer 

som gjorde seg så bemerket på 

en eller annen måte at de oppnådde 

å få seg et klengenavn, kan nevnes 

vaur-spåmannen Olaf Nilsen, eller 

~(Tastamaen)), som var den vanlige 

betegnelsen. Han pleide jevnlig 

kontakte byens aviser for å la disse 

fortelle leserne hvordan vcerforholdene 

etter hans beregninger ville 

bli. Det hendte rett som det var at 

profetiene gikk i oppfyllese! 

En annen «type» som «tråv- 

jekk)) i redaksjonene var Albert 

Hetlund, med klengnenavnet 

((Koste-Albert». Han var født i 

Skottland, av norske foreldre. Påsi- 

ne eldre dager ble han gift på Al- 

gård, men så ofte han fikk seg 

«skyss» til Stavanger, var han å se i 

gatene her, alltid med en stor 

blomst i knapphullet. Han hilste høflig på alle han møtte på sin vei, ved 

å løfte og svinge hatten. Albert var høy av vekst, men hadde et kroppslyte 

som gjorde at han haltet ganske sterkt, hev seg liksom framover i svzre 

byks. 

Per Inkjevetta husker jeg som en eldre mann. Når han skrådde over Torget 

i langsomt tempo kunne han minne om en karikert skoleholder av den 

gamle typen. Skal tro om han ikke var en slags kramkar? 

Brxdrene Bås drev med bortkjøring av avfall fra privathus og forretninger. 

De satt side om side på forsetet i en hestedrevet karmkjerre, av samme sla- 

get som bruktes av transportkjørerne i ingeniørvesenet. De to brødrene 

gjorde ikke en flue fortred, men utførte i trofast samdrektighet sin gagn- 

lige dont. 

Hadde brødrene levd i våre dager ville de ha kunnet smykke seg med 

tittelen ((renovatører)), og ikke som før ((båstymrnerar)), et yrke som vel 

alltid har vcert plassert nederst på rangstigen i alle siviliserte samfunn, om 

utøverne nå tildags i vår velsignede by rangerer ganske høyt lønnsmessig

og hva angår makt, myndighet og vrangvilje overfor umyndiggjorte hus- 

eiere når det gjelder rimelig servise. 

I gamle dager fantes ingen obligatorisk bosshenting. Så mye var det 

ellers ikke som skulle kastes, alt som brukes kunne ble tatt vare på, eller 

anvendt som brensel. Når et skur eller hus skulle fjernes, ble det solgt til 

høystbydende. Ved rivingen ble de fleste materialer, treverk, murstein etc. 

som regel brukt om igjen, f.eks. til løebygging på landsbygden. 

Kjøkkenavfallet ble hentet av ((sydremennene)), som regel gård- 

brukere eller leide gutter som hadde sine «faste» leverandører. Når mat- 

restene lå i bøttene kunne de gjerne bli temmelig sure og illeluktende. Av 

samletønnene i kjerrene kunne stanken i den varme årstiden bli ganske 

ubehagelig. Etterhvert fant helserådet grunn til å gripe inn. De påbød alle 

«henterne» å bruke holker med lokk og bytte dem med renvaskede «ilåd» 

hver gang. Som regel ble det i praksis ordnet slik at sydrehenterne hadde 

med seg en tønne vann som de spylte holkene i før de satte dem tilbake 

i gårdsrommene. Skyllevannet kunne etterhvert bli temmelig uapptetitte- 

lig og lite anvendelig. En vakker dag var det slutt på ordningen. Bare fra 

store hoteller og anstalthusholdninger der det kastes store mengde av mat- 

rester, blir disse hentet, til glede for heldiggrisene som får gasse seg med 

blanningen av lekkerbiskener som blasserte, overmette menneskegastro- 

norner har etterlatt seg. 

De som i nattens mulm og mørke tømte dobingene rundt omkring 

i byen kaltes rett og slett ((hevdakjørerar)). Den stanken som fulgte med 

disse nattekvipasjene lar seg vanskelig beskrive. 

En annen som drev privatpraksis i renovasjonsbransjen var Trampe- 

Johan, som hadde sin bopel i «Sekken», (Kongsteinssmauet). Han var 

privatpraktiserende gatefeier, og trampet omkring på tresko. Det kunne 

høres på lang avstand når han var i virksomhet. Foran seg skjøv han hånd- 

kjerren med karm og høye hjul. I kjerren lå sopelimen og spaden, sammen 

med alle uhumskhetene han feide opp fra rennesteiner og fortauer i byens 

sentrum.

Navnet hans var Olav Pedersen Lode, men det meste av livet kom han bare 

til å bli kalt Sjøyden. Han betegnet seg selv som byens siste original. I sin 

ungdom så fager var han kusk, og satt i flott habitt høyt oppe på «bukken» 

og styrte med øvd hånd sine elegante gangere som var forspent kalesjevognene, 

der brudepar eller «noblessen» var plassert på de silkebetrukne 

setene. Men etterhvert ble hestekjøretoyene erstatet med automobiler, og 

Sjøyden ble arbeidsløs. Under krigen ble det imidlertid atter bruk for hestetransport 

og Sjøyden fikk derfor ta opp igjen sitt gamle erverv og praktiserer 

det i en ny periode, som gjaldt krigstiden og et par år etter. 

Han var en riktig hestevenn, og da han de siste år av sitt liv var plassert 

på Arbeidsgården fikk han stelle med sine firbente venner. Menneskevenner 

hadde han også mange av. I byen var han kjent av alle, ikke bare 

av de små og ubetydelig, men også av forbausende mange «storkarer» 

som husket ((taxidriveren)) fra tidligere år. 

Det gikk mange muntre historier om Sjøyden. En del av dem ble for 

noen få år siden samlet i en bok som ble utgitt av redaksjonsklubben i 

R.A. At noen av disse historiene gjerne ikke er så autentiske som ønskelig, 

får så vzre. Det er gjerne slik at noe blir lagt til etterhvert på vandringen 

fra mann til mann, for ikke å si fra munn til munn.. . 

Om den «slåså» som her skal repeteres hører til de sannferdige eller 

er oppdiktet, skal ikke kunne sies for visst, men den står i det minste «i 

stilen

Smsrkjerneoppfinner 

Kaptein 

J. J. Lindanger 

1 

JWc

Plakaten hadde denne teksten: 

Bet 20. aarhundredes sterste 

opfindelse for de tusinde hjem. 

Laegevidens vidunderapparat! 

Veien til velstand. 

Hjemmets klenodie. 

Husmødrenes symbol for de tusind hjem er Lindangers vitamin - sund- 

hets smørfordobler, vacum og kompres system. - Sparer hundreder av kro- 

ner for hjemmene. - En almindelig husholdning sparer ca. 1000 kroner i 

smprr om aaret og utenom dette faar man gratis kaffefløte for vel 200 kro- 

ner om aarel bare ved utskyldning av apparatet efter smørblaridingen. 

Visper alleslags kremer på ett minutt, eggedosis på 3, alleslags kakerører 

paa 3. Smøret virker helbredende og styrkende, ligner Kneippbrød og 

Olviks system. - Sparer vår kjzre mor Norge for 150 millioner om aaret 

i fetstofftilførsel. - Ved utbredelse av dette vidunderapparat vil valuta- 

spørsmaal vaere fuldstændig lost og nationen øke i rigdom og rn~gtighet, 

og fordrive nøden og de trange tider og haarde liv vi fortiden har. 

Tusinder av anbefalinger fra det hele land. E3.M. Kongen har 4 styk- 

ker i sin husholdning. 

Opfinderen er desuten opfinderen av Verdensfredsstjernekorset, hvis 

program er en forbrødring av den hele rnenneskelige familie til en høiere 

platu som kommer ut i fire eksemplarer, den religiøse og politiske og vores 

bankoavdeling og industriavdeling. Altsaa en komplid fredssystem indad 

soin utad verden over. 

Kaptein J.J. Lindanger, 

Opfinder og President for Fredsstjernekorset. 

Badehusgaten Il - Stavanger. 

At skriveferdighet og innsikt i ortografi ikke har vaert Lindangers 

sterkeste side fremgikk tydelig av det enormt lange brevet han den 29/4 

1926 sendte byens borgermester og Bystyre. Borgermesteren var jo en saer- 

deles humørfyllt herre, og han har nok moret seg over det høyst originale 

brevet, som neppe kom så langt som til Formannskapet, enn si til Bystyret. 

Selv om oppfinneren hadde de beste hensikter med sitt andragende 

om å få levere 1.000 smørkjerner til byens arbeidsledige og andre tren- 

gende, ble det ikke innkjøpt en eneste kjerne.

Om Lars H. Lende har jeg allerede 

skrevet to seriøse bøker (i 1974 og 

1982)' så han må i sannhet sies å 

være tilstrekkelig omtalt og av- 

bildet. Egentlig står Lende i en 

szrklasse blant byens «origina- 

ler», for så vidt som han kjempet 

en meningsfull kamp for barn og 

ungdom, og klarte å sette noen av 

sine ideer ut i livet. Tenk på hjelpe- -- 

verkstedene han gikk i gang med, 

og alle ponniene han anskaffet for å glede barn, ikke bare i Stavanger, men 

også andre steder i landet. 

Egentlig hadde jeg slett ikke tenkt å nevne Lendes navn i nærv~rende 

bok, men det ser ikke ut for at jeg noensinne klarer å bli kvitt ham. Endog 

i petitsamlingen «Adle kan snoflan (1984) måtte han vzre med! 

Jeg starter med å gjengi et referat som «Molboposten» brakte fra et 

stort offentlig møte Lenden arrangerte sammen med Lindanger i 1926: 

Vår gamle medarbeider Lende er i disse dager gått i gang med et nytt 

prisverdig tiltak, friluftsmøter med foredrag, sang og «dimmenstrasjonar 

av nye ting» på Torget. Herr Lendes komiske talent er forlengst anerkjent, 

og møtene har vzrt besøkt til trengsel. 

Vi tillater oss å gjengi et utdrag av det glimrende foredraget onsdag. 

Besøket var faretruende, og man ble ikke skuffet. Møtet ble usedvanlig 

vellykket, i szrdeleshet da Lende hadde fått assistanse av sin geniale kol- 

lega kaptein Lindanger, kjent fra vårt blad. 

«Kvinnen e' prima,)) begynte taleren, sjøl om hu mesten ikkje 

har hår eller skjørter. De' jelle for kvinnen å få øyene opp for at hu når 

hu ska' ha seg ein mann, så e' de' 'kje flippen eller kor reine han e' de' 

komme an på. De' jelle for henne å få ein mann så kan jorra någe, om kvel- 

Jane - og Ilettene, ein så aldrig står fast.

Kvinne! Ka vil du me' ein 

Folkeforlystelse mann så står og Iienge på ein bytikk 

eller rable me' ein penn heile dapaa 

Torvet. gen? 

- Di årå eg har levt i de' sista, har 

Mekaniker Lendes friluftsmater. eg sitt koss kvinnen har udvikla 

seg, stadigt kortare skjørter - - ka ti 

får me se enden? 

Men kvinnen e' goe å ta te ligavel. 

Uden henne går de' kje. Me' 

henne må me arbeida i fellesskab te 

samfunnets beste. Me' de' sama eg 

har fatt i kvinnene, så vil eg seia at 

dåkker trykt kan gifta dåkker me' 

ein mann så har våre i ((Fagamatøren)). 

Me har mange sjenier her i byen, 

me har ein så har gått i 20 år og 

totla uden å bli påsjynde. 

Ein stemme i salen: Kem e' 

de'? 

- De'vileg ikkje seia, eg e' kje 

sådden. Eg e' beskjeden av meg! 

Stzvængerar! Her me e' samla i 

kvell vil eg sei dåkker ein aen ting, 

te kvinnen og maen: Dåkker e fydde i Norge, men fyst og fremst i Stkvznger. 

Ver 'kje redde for å snakka dialekten dåkkers, han e' den finaste på 

jorå. Når eg har vErt ude og reist, heilt te Kobbarvig og Bargen, så har 

eg alltid vekt oppsikt for de' fina måle' mitt. 

I kveld leste me i avisene at Roald Admundsen e' kommen te 

Oslo. Sådden någen folk så han e' de' eg vil ha inn i foreningå. 

Ja, ja, =rede pyblikum, før eg jer ore7 te aftenens taler, kaftein 

Lindanger, vil eg seia takk for frammøde. De' e' tanken at eg vil arrensjera 

sådden någen møder uditte, hvis der e' stemning blant pyblikum og 

myndighedene. 

Eg ser to polisar der bårte, eg vil bare spørra om di har någe å udsetta 

på meg og pyblikum? Neivel, så senne eg ronnt någen koppar, så eg må 

be dåkker spytta oppi itte fattige evne. Varsego' Lindanger! 

- Lindanger holdt så under stor oppmerksomhet et foredrag, 

vesentlig etter hans artikkler i «Molboposten». Av og til opptrådte han og 

vaa ronurr IKVIL YL 8

Lende samtidig, så snakket Lende, så Lindanger. Stemningen var på 

høydepunktet og kulminerte da Lindanger spanderte en av sine patent- 

kjerner til innsamlingsbøsse. 

Til slutt utbrakte en av publikum et tre ganger tre hurra for kongen 

av Albanien. Kongen -alias Lindanger - mottok folkets hyllest dypt beve- 

get, og utbrakte på sin side et leve Lende. 

Alt i alt en szrdeles morsom kveld, «så konne våre ennå bere, 

hadde eg bare hatt vatten,» sa Lende etterpå. 

Ponnyfellet «Leda« 

I 1959 vakte det oppmerksomhet langt utenfor Stavanger bys grenser 

at en av Lars H. Lendes nyinnkjøpte skotske ponnier under transporten 

over Nordsjøen fødte et føll. Naturlig nok fikk det båtens navn, nemlig 

Leda. Men denne nedkomsten skapte betydelige problemer for tollerne 

ved ankomsten til Norge, fordi antallet dyr ikke stemte overens med det 

som var oppgitt i dokumentene. Etter adskillige «overveielser)> ble saken 

omsider ordnet i minnelighet, slik at det vesle føllet fikk innreisetillatelse 

i eierens hjemland, nErmere bestemt i Stavanger. 

Nå er det kommet for en dag at føllet slett ikke ble født om bord, men 

i det britiske kongerike, før avreisen. Men dette har vzrt en strengt bevart 

hemmelighet. Thor Giæver i Tromsø har nettopp sendt meg et hyggelig 

brev, der han på en fornøyelig måte roper hvordan det i virkeligheten forholdt 

seg. 

Giæver arbeidet i.1959/1960 som volontør hos P.H. Mathiesen & Co. 

Ltd. i Newcastle, som var speditør for BDSs og Fred. Olsens båter. En 

morgen han kom på kontoret var det stor oppstand, og han ble tilkalt for 

å være tolk. Det viste seg å være Lars H. Lende som samme natt hadde 

kommet nedover fra Skottland med en lastebil fullstappet med ponnier. 

Hans kjennskap til det engelske språket var lik null, men det hadde ikke 

hindret ham fra å snakke omtrent uavbrutt til sjåføren hele natten. På 

stavangersk! Lende viste fram et brev fra Det Bergenske Dampskibsselskab 

som ga ((fribillett)) for ham selv og samtlige ponnier. Etter en god 

del papirutfylling var alt klart for utskipning. Men så skjer det fatale at 

en av hoppene nedkommer med et føll før innlasting, og dermed stemmer 

ikke tollpapirer etc. etc. Gizver var ikke selv tilstede i North Shields den 

aktuelle-dagen, men fikk beretningen av lattermidle kolleger neste dag. 

Det holdt på å bli utsettelse med forsendelsen, men for en gangs skyld

fant byråkratiet en praktisk løsning som gikk ut på at de britiske tollmyn- 

digheter og de øvrige impliserte ble enige om å lukke øynene for fødselen 

og heller overlate problemet til sine norske kolleger. Derfor ble den offi- 

sielle versjonen at fødselen var skjedd om bord i

At denne hundreåringen vi i dag hedrer hadde utallige venner og be- 

undrere, har vi fått mange bevis på under arbeidet med å få reist skulp- 

turen, og - nå sist - rammen om det hele: Parkanlegget som i dag offisielt 

skal åpnes, for ikke å bruke det sakrale uttrykket innvies. 

Det siste håndgripelige beviset fikk vi da Park- og Idrettsvesenets folk 

- over sytti i tallet - vedtok å arbeide på dugnad for å få anlegget ferdig 

til hundreårsdagen, utelukkende for å hedre den avdøde gamle idealisten 

og den «ånd» han representerte. Etter endt ordinzr arbeidstid unte de seg 

en kort matpuse, og. fortsatte så utover ettermiddagen. Lørdag formiddag 

tok noen også fatt på å spa, plante og lø stein. Ja, de syntes til og med at 

det var festlig og kjekt, slik det gjerne er når idealisme mer enn material- 

isme er drivkraften. 

Jeg tror jeg kan gjøre meg til tolk ikke bare for «Lendefondet>> men 

for byens samlede befolkning, når jeg retter en oppriktig takk til den store 

dugnadsgjengen, inkludert planleggere 

og parksjef. Takken omfatter 

selvsagt også Stavanger 

Kommune som har bevilget ganske 

store beløp til formålet. Tro om 

ikke hele parketaten vil betrakte 

denne idylliske Lendelunden som 

sitt spesielle kjzlebarn i årene som 

kommer? 

Som inngangsporten til 

«Gamle Straen)) er den nesten en 

genistrek. 

Lende står der med utstrakt 

hånd, og vi fornemmer at han sier 

både til sine bysbarn og til turistene 

og alle som vil lytte: 

(Velkommen, velkommen til 

«Gamle Stavanger!)) De som ønsker 

det kan ta seg en hvilepause på 

benkene under de ærverdige trekronene 

og filosofere litt over det 

mottoet som står på kierren: «Alt 

de ha stått: «Glem ikke ungdom- sen av Lendelunden, 16/10 1982. 

men!

Blant byens kjente personer i tidsrommet 

fra ca. 1928 til de nzermeste 

etterkrigsårene må, uten tvil, 

regnes Toralf Johannesen - eller 

«Dusten», som klengenavnet var. 

Han var en egenartet ung mann, 

humørfyllt og alle-steds-nærvzrende. 

Innsamlinger til veldedige 

formål hørte til hans yndlingsbesk.jeftigelser, 

. - ikke minst 

gjorde han seg bemerket med bokstavelig talt å tromme inn penger til 

Nasjonalhjelpen, hvis oppgave det var å yte hjelp til skadelidende etter 

krigskatastrofen 1940 -45, da landet skulle gjenreises og behovet for materiell 

hjelp var enormt. 

I likhet med «Lende'n» kom «Dusten» titt og ofte opp til meg på 

byrået for å få hjelp når noe skrivearbeid skulle utføres. En gang ville han 

ha stoff til et lite hefte - ((Mitt levnedsløp)). Knapp tid som jeg hadde, 

husker jeg at jeg ba ham fatte seg i korthet, så skulle jeg rable ned på maskinen 

det viktigste av det han hadde på hjertet. Boktrykkeren laget et hefte 

på fire sider med et orangefarget omslag med forfatterens fotografi på 

forsiden. Denne trykksaken må utvilsomt ha innbrakt atskillige kroner til 

selgeren, hvis forretningstallent må sies å ha stått i forhold til hans sprudlende 

talergaver. 

Toralf var født i Stavanger i 1912, og her i byen hadde han sin bopel 

i alle år, først hos foreldrene og senere hos sine søsken. Han var den yngste. 

Som ganske liten begynte han å selge korter og aviser for å skaffe inn- 

tekter til hjemmet. Dessverre ble han i ung alder angrepet av lunge- 

betennelse, en sykdom han hadde ikke mindre enn fire ganger. Ofte var 

han så å si like inne i døden, men som ved et under kom han seg i igjen. 

Så snart han var noenlunne restituert, tok han på ny til å selge aviser 

og gå =render i butikker. Om kvelden sto han gjerne og arbeidet i folks 

hager så svetten rant. Det gjaldt hele tiden om å tjene penger.

Guttens strevsomme slit la ham gang på gang på sykeleiet. Blant 

annet fikk han en alvorlig mageaffære, som gjorde at han måtte innlegges 

på sykehuset. Her lå han i flere måneder på kur. Da han så kom ut igjen 

følte han seg tålig bra, men det varte ikke mange ukene før han atter måtte 

innlegges på sykehuset. Denne gangen nyttet det ikke med kur, nå måtte 

han gjennomgå en større operasjon. Slike operasjoner ble det etter hvert 

mange av. Selv fortalte han ustanselig at legene nå hadde bestemt seg for 

å la være å sy igjen sårene, og i stedet sette inn en glidelås, slik at de på 

en lettvint måte kunne slippe til med nye inngrep i mageregionen. Alt i alt 

lå han på sykehus i over fem år, var også på Rikshospitalet, der han 

gjennomgikk store kurer. Gang på gang mente legene at han ikke ville stå 

det over. I årevis følte han seg svært dårlig og måtte holde en streng diett 

for i det hele tatt å kunne være oppe. Det han selv trodde hadde bidradd 

til at han greide alt så pass godt som tilfellet var, skyldtes nok hans gode 

humør. 

Godt humør, ja, det syntes å vzre et kjennetegn på «Dusten». 

Han hadde for vane å fortelle vitser og anektoder som han selv var invol- 

vert i. Det siste var vel noe tvilsomt. Jeg er redd for at det meste opprinnelig 

var knyttet til andre personer eller hentet fra bladenes morospalter eller 

rett og slett oppdiktet. Han lo selv hjertelig hver gang han serverte sine til- 

hørere en blødme eller humoristisk beretning. Ved siden av ((glidelås- 

beretningen)), omtalt ovenfor, var den om «flyttesjauen» flittigst gjentatt. 

Den er kanskje litt vulgær, men jeg tar den likevel med her: 

Før det nye trygdesystemet trådte i kraft, med obligatorisk «med- 

lemsskap)) for alle voksne borgere, ikke som tidligere bare lønnsmot- 

takere, eksisterte noe som kaltes ((Kretssykekasse)), en slags forsikrings- 

ordning som skulle tre støttende til når familieforsørgerne ble sykemeldt. 

To markante personer i Kretssykekassen var Andreas Nøsen (som 

forvaltet kassen med stor nidkjærhet og rutine) og Ole Knudsen, med tit- 

telen manntallsfører. Sistnevnte var noe tykkfallen og hadde av en eller an- 

nen grunn fått klengenavnet «Snødrevå». «Dusten» var en vinterdag 

innom kontoret, og kom i prat med manntallsføreren. 

«Har du hatt flyttesjau?)) spurte «Dusten» troskyldig. 

«Ka meine du me' de'?» 

«Jo, eg synes så tydeligt at du har flytta rauå opp i ansiktet!)). 

Knudsen ble - som rimelig kan være - mektig vred og ba frekkassen 

ryke og reise. «Ut! Ut!» skrek han og pekte på døren. 

«Kan eg ikkje få vera inne ei lidå stonn te?» ba «Dusten». 

«Ude e' der akkurat ei kraftige snødreva - - - » 

«Kom deg ut i ein fart!»

«Ud i snødrevå, stakkars meg,» svarte «Dusten», «Men kan eg ikkje 

iallfall få låna hatten din - te paraply?)) 

Knudsen pleide gå med en svart rallarhatt med vid brem. 

La meg ikke underslå at Toralf Johannesen regnet seg for å vaere en 

såkalt ((personlig kristen)). Han ville også ha et avsnitt om dette i det lille 

heftet han skulle selge. Mange av leserne ville utvilsomt sette pris på dette 

vitnesbyrdet. Dermed sto han ved skranken - som var den en prekestol - 

og holdt sin «tale», mens jeg festet ordene på papiret. 

Epistelen fikk denne utformingen: 

Mitt religisse gjennombrudd. 

Jeg ble «vakt» for ca. 13 år siden. Fra jeg var liten - i fem-årsalderen 

- begynte jeg å gå på søndagsskolen. Med stor interesse fulgte jeg under- 

visningen og fant snart ut at her hadde jeg hjemme. 

I søndagsskolen gikk jeg til jeg var 14 - 15 år gammel. Da 

begynte jeg - som man sier - å gå ute i verden og lekte med synden. Dette 

holdt jeg på med til jeg var 18 år. Da fikk Kristus atter tak i meg med sin 

allmakts hånd. Og jeg kan si at jeg ikke siden har angret at jeg den gang 

overga meg til Ham i min unge alder! 

Til tross for all motgang jeg har hatt, har Han vært min trofaste støt- 

te. Kristus har stått meg bi gjennom de lange syke-periodene jeg har gjen- 

nomgått. Jeg må si at det ikke finnes noen annen tilflukt for oss arme 

mennesker, enn hos Ham, som har kjøpt oss med sitt dyre blod. Hvem 

skulle vi ellers trøste oss til uten Ham? Der er ingen andre som kan trøste 

oss slik som Han. Ikke engang våre foreldre. Om vi ligger på sykeleiet får 

vi høre Hans milde røst, at vi skal forvandles i ett nu. For min del tror jeg 

at Herren kommer snart. Vi kan bare betrakte den urolige verden vi lever 

i, med krig og elendighet på mange måter. Skriften går i oppfyllelse. Jord- 

skjelv og fjellras ødelegger tusener av mennesker. Alt dette forekommer 

meg å vzre en advarsel til oss mennesker om at den siste store dag ikke 

er langt borte. 

Du - min kjzre leser - er kanskje en som er ufrelst og som ikke ser 

dette på samme måte som jeg, til deg kan jeg si: Der er full glede og trøst 

hvis du forvandler deg til et Guds barn. Men du må frivillig legge deg i 

Mesterens hånd, slik at Han får frelse deg og lutre deg slik som Han vil. 

Du må forkaste verden dersom du vil bli et Guds barn. Han har jo sagt: 

Kom til meg og jeg vil gi deg mer enn noen kan gi deg! 

Han kan sprede solskinn i ditt hjerte. Han kan lyse opp over din syke- 

seng! Han vil gi alle de hungrige gode gaver, når Han blir bedt om det!

Esaias sier: Om eders synder er røde som skarlagen skal de bli hvite som 

sne. Mitt råd til leserne er derfor: 

S0k den beleilige tid! 

Toraif Johannesen 

I forbindelse med «Dusten«s omfattende innsamlingsaksjon for 

Nasjonalhjelpen, fikk han forledet meg til å lage en vise som han kanskje 

også gjorde noen kroner på etter hjemkomsten. Visen gjengis nedenfor. 

Hvor mange tusen han trommet inn til det gode formålet, kjenner 

jeg ikke til. Noen kontroll var det jo ikke mulig å holde over disse pengene 

og det skulle nesten mer enn en sterk kristen tro til for ikke å falle i fristelse 

med slike verdier i hendene. Men storparten havnet nok der de fra givernes 

side var beregnet, var noe kommet på avveier, kom også det i tidens fylde 

til rette. «Dusten» selv var jo en nøysom og nøktern ung mann, som gledet 

seg over å kunne gjøre en innsats for gode formål og var neppe opptatt 

av å mele sin egen kake. Han døde i slutten av femti-årene og ble begravet 

på Eiganes gravlund. 

Da trommeslageren Toralf samlet inn 

penger til Nasjonalhjelpen 

(Mel.: «Neri Søragadå ... » 

Jeg nå synge vil en sang 

og fortelle om den gang 

da jeg reiste rundt og sopte inn på penger. 

Jeg om noden hadde hort, 

og mitt hjerte det ble rort, - 

tenkte: ((De litt hjelp av meg nok også trenger.)) 

En ide så god jeg fikk. 

Jeg til Lars M. Bjornsen gikk 

Der jeg kjopte meg en hendig liten tromme. 

Gate opp og gate ned 

jeg med trommen fremad skred. 

Ung og gammel hentet slanter fra sin lomme.

Så til Haugesund det bar. 

Å, hvor gild den turen var! 

På «Kong Harald» hadde jeg det som en greve. 

Beste rommet de meg ga, 

disket opp for meg og sa: 

«For betalingen du ei behover beve.» 

Siden dro jeg viden om. 

Da til Kristiansand jeg kom, 

fribillett til buss jeg fikk for hele året. 

Overalt jeg mottatt ble 

når de «passet» mitt fikk se. 

Ja, jeg formelig på hendene ble båret. 

Også Oslo fikk besok. 

Der jeg i de beste str~k 

trommet inn på både s0lv og tier lappe^ 

Trommen fyltes i en fei. 

Den som glad ble, det var jeg. 

Da en dame meg i troyeermet napper: 

«Hoc min venn!)) hun sa til meg. 

«Jeg vil bare innby deg 

til en bedre middag. Du må sikker komme!» 

Brev i haugevis jeg fikk 

og så mangt et muntert blikk. 

Ja, sån går det når en flittig slår på tromme. 

Da det slutt på reisen vac 

til Stavanger hjem det bar. 

Ncer på fjorten tusen kroner var da samlet. 

~omiteen ble så gla, 

sa: «Medalje du skal ha!» 

Jeg av pinnen min da nesten hadde ramlet. 

«Skulle du ha hort på slikt!» 

Jeg har bare gjort min plikt,» 

sa jeg. «Men jeg må nå likevel få takke. 

Når det en gang hover så, 

vil jeg atter trommen slå, 

glad og freidig henge båndet om min nakke.»

Hunden «Ner 

Snekkermester Carl Olsen var allerede ved slutten av den første 

verdenskrigen (1914-18) en gammel mann. Han bodde i et hus på Løkke- 

veien, gikk med stokk og virket nokså skral de siste leveårene. Når han ble 

en kjent skikkelse på byen, skyldtes det hans trofaste følgesvenn, hunden 

NERO, som alle måtte legge merke til fordi den stadig bar på en korg i 

munnen. Det var en høyst usedvanlig hund, så den fortjener virkelig å bli 

omtalt i en bok som denne. 

Olsen fikk Nero som valp i 1917. Moren var Newfoundlender og 

faren en St. Bernhard. Men selv om den altså var en såkalt ((bastard)),

skulle det vise seg at en mer forstandig hund neppe har vandret på de 

stavangerske gater verken før eller siden. Det hersket et forhold mellom 

herre og firbent tjener og venn, som var rent enestående. De to var helt 

uadskillelige, og fungerte nzrmest som far og sønn. Selv sa Olsen at Nero 

var som et menneske, og jo eldre mannen ble, jo mer avhengig ble han av 

sin fortrolige medarbeider. Da den var liten ble den en gang prylt av en 

herre, og siden tålfe den i lange tider ikke å se en mann med stokk. For 

at den ikke skulle gjøre en ulykke på noen, måtte eieren la hunden baere 

en pinne i munnen. Men en dag da Olsen gikk på Torget med en korg, måt- 

te han sette den fra seg et øyeblikk. Da tok Nero frivillig korga i munnen, 

og siden ble det hundens selvbestemte jobb å baere den. 

Når historien om Nero og Carl Olsen kan bli bevart for etterslekten, 

skyldes det redaksjonssekretzr Bjarne Høie, som i 1928 oppsøkte de to 

uadskillelige vennene og intervjuet den eldste av dem. 

Det den gamle mannen fortalte den gang skal gjengis nedenfor til 

glede for dem som ennå husker det kjente «paret» i by-bildet, og for yngre 

lesere: 

- Det snakkes om kjzrlighet, men det eksisterer virkelig en ekte 

kjzrlighet mellom oss to. Da jeg i krigstiden lå alene syk i mitt vaerelse 

på Løkkeveien, var hunden den som pleiet og stelte meg. Den lå først tre 

dager i sengen hos meg og bare gråt, smakte verken vått eller tørt. Da jeg 

kviknet til og kunne spise, var det Nero som gjorde alle innkjøpene. Han 

gikk alene og kjøpte melk. Jeg bare la en papirlapp med penger i spannet 

og sa til Nero at han skulle gå ned i melkeutsalget, og sitt aerende utførte 

han som et voksent, forstandig menneske. Det var i rasjoneringens og 

køenes tid. Han stilte seg alltid opp bakerst i køen med sitt spann, beveget 

seg framover etter som køen ble ekspedert, og når turen kom, avleverte 

han spannet til betjeningen. For ikke å gå i veien for køen gikk han ut bak- 

veien. 

Nero kjøpte også brød hos Oanes i 0. Strandgate (Der hvor 

Svømmehallen nå ligger) og han kjøpte fisk på kaien. Der valgte han ut 

den det best passet å slå av en handel med blant fiskehandlerne ved de 

åpne bodene, men lød ordren på makrell, gikk han forbi disse og ombord 

i en av makrellskøytene. En dag kom han ombord i en vilt fremmed skøyte 

med korga i munnen. Vedkommende skøyteeier fortalte meg etterpå hvor- 

dan det gikk til. Først kikket hunden ned i rommet for å overbevise seg 

om at det var makrell. Så stilte den seg opp foran eieren, skrapte med foten 

for å henlede oppmerksomheten på seg, og stirret avvekslende på ham og 

makrellen, til mannen omsider oppdaget papirlappen i korga med ordet

«markell» og en krone ved siden av, Mannen ble så begeistret over det makeløse 

dyret at han la tre makreller oppi korga og fulgte etter Nero hjem. 

Jeg har sjelden sett hunden så stolt og glad som da han denne gang kom 

hjem. Tenk, tre makreller for en krone! 

Skøyteeieren var så imponert at han la femten hundre kroner på bordet 

hvis jeg ville selge hunden. En annen gang senere ble jeg budt to tusen 

kroner, men ikke om noen bød meg ti tusen kroner ville jeg skille meg av 

med Nero, - noe salg vil aldri komme på tale. - Den hunden forstår alt, 

og har en merkelig god hukommelse. Han husker alle steder vi har vzrt. 

Szrlig kjenner han rutebåtene. Men han har sine prinsipper og går aldri 

ombord i båter i utenriksfart. Aldri leverer han kurven til andre ombord 

enn kokken eller folk med et hvitt forkle eller blanke knapper. Blant alle 

båter er DSD's «Kong Haakon)) Nero's favoritt. 

En dag sa jeg til Nero: «Spør kapteinen om du får lov å gå til kokken 

og få litt godter)). Hunden gikk straks ombord i vedkommende skip og 

stilte seg bedende opp foran kapteinen. Og straks den øverstkommanderende 

sa at den hadde tillatelse til å gå i byssa, sprang Nero akterover, fikk 

korga fylt, takket kokken for maten, sprang så forover til kapteinen og takket, 

kom så i land. 

Kapteinen på en Stettiner-båt fikk en dag se oss komme bortover kaien, 

og kalte på Nero for å få ham ombord. Men sine prinsipper tro nøyde 

hunden seg med å komme ned til skipssiden. Det eneste han lot seg bevege 

til, var å gå opp landgangen og avlevere korga til kokken. Der ble han stående 

til han hadde fått den velfylt igjen, gikk så igjen bort til bryggekanten 

og løftet på labben til kapteinen, som takk for maten. Ikke rart at kapteinen 

ble helt overgitt. 

Det gikk frasagn om Nero helt nord.ti1 Finmark og utenfor landegrensene. 

Han sto endog omtalt i en svensk ayis, etter at en passasjer var 

blitt betatt av bevisene på hans usedvanlige forstand. 

En tid pleide Nero å komme hjem fra ekspedisjoner på egen hånd 

med saskilt mye godt i korga. Jeg ble nysgjerrig etter å vite hvor det kom 

fra, og sa derfor: «Nå må Nero vise far hvor han har fått så mye godt)). 

Han førte meg da til en handlende i Nedstrandsgaten, som var blitt s% inntatt 

i hunden at hun ikke visste det beste hun skulle gjøre. 

Det er forunderlig hva Gud har nedlagt i det dyret. Ikke et menneske 

kunne vzre mer hjelpsom. Når det er godt føre om vinteren støtter han 

meg så forsiktig. Og er det en særskilt tung bakke hender det at han trekker 

meg oppover etter båndet.)) 

Bare bulldogger og schaferhunder hadde Nero motvilje mot. Så han 

en mann slo en hest eller sparket en hund, sprang han forarget bort og

gjødde og viste mannen til rette. Småbarn hadde han stor forkjærlighet 

for. Det hendte han, til mødrenes forskrekkelse, la forlabbene opp i en 

barnevogn, la hodet på skakke og stirret med sitt gode blikk på babyen. 

Og det hendte så menn at ungen delte sine godterier med ((bissevoven)). 

På den annen side var han sterk som en rugg og tålte ingen uorden. Fulle 

folk hadde han et skarpt øye til, og røk noen opp i slagsmål var han straks 

på pletten for å skille dem ad. Taktikken var at han bet seg fast i buksebeinet 

til en av kamphanene. Han kunne, om det trengtes, få overende den 

største mann. 

«En dag ba jeg Nero gå ned til Knud Madsen i astervåg for å kjøpe 

en liter denaturert sprit og avtalte å møte ham på Torget,» fortalte Olsen. 

Jo, Nero besørget sitt iiirende, men mens han sto og ventet på Torget, kom 

en av byens lasaroner bort og ville kvarte spritflaksen. I ett nu var han 

ekspedert over ende og ble liggende med hunden over seg til jeg kom. De 

tilstedeviiirende, som kjente både mannen og hunden, fikk seg en god 

latter. 

Så menneskelig er Nero, at han spiser og drikker det samme som jeg. 

Han har flere ganger vært med på oppbyggelser og fester og sitter da interessert 

og lytter til. Særlig når det spilles. Musikk ser ut til å ha hans udelte 

interesse.» 

Carl Olsen har talt seg både rørt og varm. Henvendt til Nero, som 

har døset tiden bort i filosofisk ro under stolen, sier han til slutt: «Vi to 

kommer nok til å følges ad i graven....)) 

Det gikk ikke akkurat slik som den gamle mannen tenkte, men så 

langt fra virkeligheten skulle det ikke bli. 

Ved juletider i året 1930 ble Carl Olsen så syk at han måtte legges inn 

på sykehuset. Nero kunne jo ikke få bli med der og ble derfor herreløs og 

ensom i en helt ny situasjon. Hunden hadde riktignok mange venner og 

beundrere langs den daglige ruten han hadde ruslet sammen med sin 

hjertenskjiiir. Byturen var rutinepreget, men ikke sjelden bød den på overraskelser 

i form av gavepakker som folk puttet i korga. Vanligst var margfulle 

bein til den firbeinte og gjerne en biff og andre godsaker til den 

tobente, slik at det ble festmåltider for dem begge. Men etterat Olsen ble 

mer og mer skranten og mistet matlysten, gikk gjerne også biffene til 

Nero. De siste årene bodde forresten de to vennene på ~relsesarmeens herberge 

i Grensesteinsgaten (en tidligere skofabrikk som måtte rives da Bybrua 

ble anlagt). Da Olsen kom på sykehuset lovte herbergsbestyreren at 

han skulle ta seg av hunden så godt han kunne. Den skulle i det minste 

få leve så lenge dens herre var i live. Men stakkars Nero likte seg mindre 

og mindre. Det ble slutt med turene ombord i båtene og på kafeene, og

davar det ikke noe moro lenger. Mens kokkepikene tidligere kunne klappe 

den på pelsen og si et vennlig ord til den fordi den var så flink til å arbeide 

for føden, fikk den nå mer og mer følelsen av å vzre overflødig og unyttig. 

Den gikk bare på stas, og det passet den dårlig. Hunden syknet rett og slett 

hen, og fjorten dager nektet den å ta til seg nzring. Bestyreren syntes det 

var leit, ikke minst fordi han hadde lovt Olsen å ta seg av den trofaste 

vennen og gjerne ville holde sitt løfte. Dyrlegen ble hentet, men denne 

måtte bare riste pesimistisk på hodet. Nero var nok ferdig, og den 22/4 

1931 ble den avlivet, 14 år gammel. 

Carl Olsen var i mellomtiden kommet til Stokkaveiens sykehus 

(forlengst nedlagt) og der ble sørgebudskapet mottatt med stort vemod. 

Budskapet bidrog nok sitt til at den gamle mannen, som hele byen kjente, 

ikke lenger hadde stort livsmot igjen og snart etter forlot denne verden. 

Det er neppe usannsynlig at han da i det hinsidige skulle treffe igjen sin 

aller kj~reste og mest usvikelige livsledsager, Nero. 

~lin~sheihuset, Nedre Klevegt. 19, som det i sin tid bodde 5-6 familier i. 

59

var det mange av i gamle 

dager. Jeg tenker da ikke på de finere 

frukt- og sjokoladebutikker i 

gatehøyde, med store, moderne utstillingsvinduer 

og flotte glassdisker, 

vekter med tallskiver og 

iblant brennende gassbluss i slange 

fra taket, der tobakkundene kunne 

få gratis fyr på sigaren, hvis det var 

nikotin-nytelsen de dyrket. Nei, de 

snobene jeg har lyst til å minnes, er 

de små kjellerinnsmågene, der 

kundene måtte klatre ned et par - 

tre trappetrinn og passe på at de 

ikke slo pannen mot den låge dørkarmen. 

Slike primitive kjellerhull ble gjerne drevet av eldre kvinner som 

søkte å tjene noen kroner for å klare seg så pass økonomisk at de slapp 

å ty til «forsorgen». 

En av de kjente «snobene» i trettiårene ble drevet av en ung mann, 

Sigurd Tønnessen i Bergelandsgaten l l. Av en eller annen årsak ble innehaveren 

kalt ((TRYLLIAN)). Han var liten av vekst, fordi han hadde et 

kroppslyte som holdt ham nede, en kry1 i ryggregionen, uten at folk 

merket det så mye, fordi han bestandig sto bak disken med front mot 

butikklokalet og kundekretsen, som var ganske betydelig. 

(iTryllian

navn uten grunn! En viktig oppgave for smedene var å sørge for at alle 

travaljehestene fikk solid fottøy til bruk på sine vandringer på de harde 

bygatene, og for bondegampenes vedkommende på de nokså ujevne 

landeveiene, lenge før asfaltens tid. 

(iTryllianits bror, Marthin Tønnessen, skrev i sin tid en velformet skilding 

av «han me' sniglane og iskremen)) og med forfatterens tillatelse vil 

jeg gjerne få gjengi noen avsnitt i narrvarrende bok, som supplement til 

mine egne betraktninger: 

«Det var to trinn ned, de hadde messingbeslag, og golvet hadde svarte 

og hvite fliser. Hvorfor husker jeg nettopp dette? Kanskje fordi 

messingbeslagene alltid var blanke og flisene alltid rene. 

I disken, som var av glass, lå sjokoladene. De kjempestore femtiøres 

med hele nøtter - noen med paranøtter og andre med mandler. Og så kom 

de på rekke og rad med hasselnøtter, marsipan, nougat og trøffel med gele 

- og endelig de til ti øre med bare sjokolade. Lengst til venstre lå de store 

flate, runde til fem øre med menthol inni - sammen med svære hauger av 

toffar til ett og fem øre. 

Bombom-glassene var nok likevel det jeg husker best. De sto på 

glassdisken og var fylt med bombom i alle farger. Også her var det klasseforskjell 

- og det var de lengst til venstre vår økonomi tillot innhogg i. For 

det var her sniglane, kongen av Danmark og kjisseberdropsen lå. For ti 

øre fikk vi ein heile påse. 

Hva var det så med butikken på hjørnet? Var det glassdisken med alle 

sjokoladene og der sniglane lå? Var det det store akvariet med gullfiskene, 

som ingen andre hadde - og der fiskene var de mest sjeldne i hele landet? 

Eller var det iskremen i kromkakene? 

Mine tanker bringer meg ofte til tiden hos iiTryllian», og jeg har i årene 

som voksen møtt mennesker som aldri kunne glemme ham. Kanskje 

sjømannspresten i Brooklyn sa det best etter at Stavanger-foreningen 

hadde sunget sangen fra hjembyen. Sangen som fortalte om Bagarbryggå 

der

Strskoner og bedemenn 

De fleste nedarvede skikker forandrer seg etterhvert som tiden går. Noen 

er seiglivede og varer fra generasjon til generasjon, mens andre er kvikkere 

i snuen og skifter karakter, slik at de blir avleggs allerede i din egen levetid. 

Begravelsestradisjonene danner ikke noe unntak. 

Selv kan jeg huske at når noen skulle begraves fra hjemmet - og det 

var mest vanlig - kom det en kone og «strødde», det vil si hun laget et slags 

grønt «teppe» av små ((mørter-blader» eller hva det var, fra inngangs- 

døren og et stykke ut på gaten, på den strekningen som kisten skulle b ~res 

ut til likvognen - til =re for den avdøde på den siste vemodige ferden fra 

hjemmet. 

En av byens gamle «strøkoner» hette JOHANNA. Etternavnet er 

ikke kjent, men de kalte henne for ((Johanna i Berget». Hun bodde nemlig 

i skråningen opp mot Valberget. Forlengst avdøde Lars Rasmussen kunne 

for over et halvt hundre år siden fortelle at Arne Ulstrup en gang kom 

farende ned den bratte trappen som går fra 0vre Holmegate opp til 

Valbergsplatået. I den nederste delen av trappen hoppet Ulstrup bukk 

over Johanna, så strøsekken hennes trillet i rennesteinen, så «Sarbyen» lo 

slik at han måtte sette seg i trappen og kom til å svelge skråen, som pleide 

varre verdens lengste, minst tre og en halv tomme. 

Johanna i Berget ble betegnet som en liten firkantet kone som stadig 

for rundt omkring i byen for å se etter om det var hengt opp laken foran 

vinduene i ett eller annet hus. I så fall var det beviset på at det lå lik i huset, 

og Johanna levde av å selge «strø». 

I min oppvekst var det svartlakkerte likvogner i flere prisklasser. 

Vognmann Svela hadde minst tre ulike, vet jeg. De grommeste og mest vel- 

stående av likene ble naturligvis kjørt i den dyreste og flotteste vognen. 

Det mellomste kjøretøyet var slett ikke så verst, det heller, og kunne derfor 

uten skam brukes av hvem som helst. Da min egen bestemor skulle føres 

til gravlunden ble den mellomste utgaven bestilt, men da det viste seg at 

denne på samme tidspunkt var rekvirert til en annen avdød, husker jeg vi 

fikk den flotteste vognen til samme pris. Det hadde bestemor virkelig for- 

tjent!

Går vi tilbake til året 1880, kan vi i Stavangeravisene lese en annonse 

som viser at det for hundre år siden ikke bare var privatpersoner som kunne 

ha økonomiske fordeler av at folk forlot denne verden. Det heter nemlig: 

Ligvognene staar til Afbenyttelse til de forskjellige Priser fra 1 til 6 

Speciedaler. Indtargten tilfalder Stiftelsen for gamle og trarngende 

Haandv~rkere. 

Bestillingen foregaar hos 

E. Andreassen 

Bredgaden 

De aller fleste kistene var hvite, som i våre dager, men lutfattige men- 

nesker måtte nøye seg med svartmalte, slik at de kunne forlate jorderiket 

i samme stand og stilling som de hadde hatt mens de oppholdt seg her. 

Heldigvis slapp de å oppleve hva som foregikk, like lite som dem de førte 

ut fra Domkirken i så overdådig blomstersmykkede kister at ingen kunne 

se at de verken var svarte eller hvite, men brune - av eiketre. Så mange 

blomsterkranser pleide domkirkelikene å få, at det måtte kjøres en ekstra 

vogn med prakten. Sørgemarsjen som korpset spilte under ferden til grav- 

stedet var det også bare de gjenlevende som hørte. 

En viktig person i forbindelse med gravferder i byene, var ((bede- 

mannen)). Det var et hovedyrke og tittelen var så menn ikke noe klenge- 

navn. I Stavanger var det flere konkurrenter om oppdragene. Enkelte 

stakk seg ut som de mest ettertraktede, andre måtte slite hardere for å få 

noe å bestille. Det hendte at de minst brukte gikk så langt at de tilbød sin 

tjeneste uten honorar, som en slags «egenreklame)). Tittelen forteller at 

en av bedemannens oppgave opprinnelig var å oppsøke personlig dem 

som sto avdøde nzr og be dem om å delta i gravferden og den etterfølgen- 

de minnehøytidelighet med bespisning. 

Bedemennene var usedvanlig høflige personer, som alltid gikk i svar- 

te klær. Flosshatten var et obligatorisk hodeplagg under seremonien. I 

slutten av tjueårene skulle en kjent byens borger begraves. Bopelen var i 

husets øverste etasje, og jeg husker at den tjenestegjørende bedemann be- 

veget seg baklengs nedover de steile trappene, ikke bare for å kontrollere 

at den vanskelige transporten av kisten gikk verdig for seg, men like mye 

for hele tiden å bukke zrbødig for den avdøde. For oss tilskuere var det 

nesten spennende å se etter om den høflige seremonimesteren ville klare 

å komme seg ned til fortauet med ryggen først, uten å ramle. Det gjorde 

han - heldigvis!

Samme bedemann kunne iblant vzre nokså distre. En gang han van- 

dret verdig i spissen for et gravfølge glemte han å svinge ned til jernbane- 

broen mellom den adskilte Lagård gravlund, men fortsatte ufortrødent 

utover Lagårdsveien. Kusken ignorerte veiviseren og dreide ned mot grav- 

plassen. Da bedemannen omsider til sin fortvilelse oppdaget at han befant 

seg alene midt i gaten, snudde han selvsagt helt om og satte på sprang for 

å innhente likvognen og ((følget)). Et kostelig syn for dem som opplevde 

det. 

Den bedemannen jeg selv hadde best kjennskap til, var vel Johan E. 

Nilsen, en verdig herremann, litt fyldig av korpus, men med et edelt, med- 

følende sinnelag, og slett ikke blottet for humoristisk sans. Han var b1.a. 

ansvarlig for sørgehøytideligheten den gangen Sara Berge ble begravet fra 

Totalavholsforeningens lokale i 1946. Jeg. hadde akkurat på det tids- 

punktet besøk av en svenske som hadde sendt oss et par kjzrkomne mat- 

pakker under krigen. Jeg spurte ham om han ville bli med i Saras gravferd, 

og det ville han. Bedemann Nilsen sto ved inngangsdøren, som han pleide. 

Salen var full av folk. Midt under sørgehøytiden bøyde svensken seg bort 

til meg og utbrød: «Att dom icke kan låta den gamle farbroren få en stol 

att sitta på!» «Han er bedemann)), visket jeg i min fortvilelse inn i det 

svenske øret. «Som seremonimester skal han ikke sitte,)) føyde jeg til, vel 

vitende om at selv den svakeste mumlelyden måtte virke forstyrrende i den 

dødsstille atmosfzren som hersket i lokalet. 

Bedemanns-tittelen er forlengst en saga blott. Nå kalles ((arran- 

gøren)) grdvferdskonsulent. Han slipper å fly omkring for å be folk å delta 

i seremonien, slipper å gå i flosshatt foran likvognen gjennom lange gater, 

men han har likevel sine rutiner å skjøtte. 

Etterhvert blir forresten gravferdene forenklet så mye at det hele kan 

avvikles over «data», for å så det litt grotesk. Flere og flere begravelser 

foregår nå i «stillhet» slik at venner og kjente først får vite noe om hendel- 

sen dagen etter jordfestelsen. At det i avisannonsen kunngjøres at de etter- 

latte ikke vil vite av verken blomster eller kondolasjoner, gjør det hele mer 

kaldt og avvisende. Uttrykk for medmenneskelighet synes ikke å vzre 

populzrt i vår mekaniserte og datastyrte tidsepoke. 

4 Deii gciiiile trcrppen soril Ji+i.ei. oppficr @VW Holiiieg~rte til V~lber~qet ble triil(~,q ved reg~llei.irige17 trit 

stigkei etter den store bmnden i 1860. Del var i denne trappen Arne Ulstnrp en gang /?oppei bukk over 

«str~konen» Johanna i Berget. Akvarellen er laget av Henrilc Backei:

Den gamle markedsplassen 

Et fotografi fra Stavanger torg fra omkring 1920 vil nok få de eldste av le- 

serne til å nikke gjenkjennende, kan hende med et litt vemodig smil, mens 

de yngre knapt vil tro sine egne øyne. Ingen trapper opp til gaten, ikke an- 

tydning til biler - her hvor det i dag går en bred trafikkåre med motorisert 

ferdsel av dimensjoner. Den gang kunne folk stå midt i gaten og slå av en 

prat i ro og mak. Hundrevis av distriktets gårdbrukere hadde stått opp ek- 

stra tidlig om morgenen og kjørt til byen med sine poteter, grønnsaker og 

egg. Det gjaldt å finne en plass for kjerren, og det var sannelig mange hun- 

der om beinet! 

Kjøretøyene ble stuet sammen etter et visst system, tett i tett, med 

skjegene pekende ned mot underlaget. Det kjøpende publikum måtte 

passe seg for ikke å snuble i alle disse skjegene under handlerunden. For

øndene var det nokså upraktist at de like etter at kjerren var kommet på 

plass, måtte dra av gårde med hestene for å ((parkere)) dem et eller annet 

sted i sentrum. Ofte på slakteriområdet på Jorenholmen, i geled på Ny- 

torget med front mot Pedersgaten, rundt Petrikirken, eller hos slektninger 

og venner som hadde en bakgård eller et uthus til rådighet. Selv husker 

jeg at det iblant kom en bondemann fra Soladistriktet og satte hesten sin 

i den ytre kjelleren under huset vårt i erstre bydel. Her var det jordgolv, og 

før vi i 1919 flyttet inn, hadde det en tid vzrt permanent stall der. 

Før bøndene forlot de firbente vennene sine og ilte tilbake til Torget 

for å selge mest mulig av landbruksvarene de hadde fraktet med seg, 

sørget de for å henge en herysekk rundt halsen på hestene, så disse hadde 

noe å gomle på i den lange ventetiden innen eierne måtte evakuere 

markedsplassen i henhold til vedtektene. Dyrekjære mennesker kunne 

gjerne også stikke til hestene noen tarrre brødskalker som variasjon i 

kosten. 

0verst oppe til venstre på bildet solgtes det levende grisunger. Synes 

ennå jeg hører hylingen når dyrene skulle puttes inn i kjøperenes med- 

brakte sekker. 

Interessant er det å se bodene med seilduk over og bak, til vern mot 

regn og vind fra Vågen. Det var byens slaktermestre som solgte sine kjøtt- 

varer til byfruene. Helserådets hygienebestemmelser var ikke så strenge 

den gang, som i våre dager, da det neppe ville bli tillatt å drive slik frilufts- 

handel. Torget hadde for en del bare jorddekke på den øvre delen, så det 

kunne nok iblant bli noe støvråk. 

I Stavanger var det på dette tidspunkt flere tyske slaktermestre som 

drev sin virksomhet: Wietfeldt, Hautau, Lutcherat, Mumme og Christ.

Krigeren 

For mange år siden fikk jeg besøk av en eldre kvinne som var født og oppvokst 

i Hnyland kommune (nå innlemmet i Sandnes). Hun husket fra sine 

yngre år en blind mann som de kalte for «Krigeren». Ved en ulykke ble 

han blind i 54-års alderen, og det var neimen ikke spøk å vzre handikappet 

i eldre tider da det var liten eller ingen sosialstønad å få fra offentlige 

instanser. De uheldige var ofte delvis henvist til medmenneskers godgjørenhet, 

de måtte så å si leve på andres nåde. 

En pen måte å trygle om hjelp på, var å ty til «visen om egen ulykkelig 

skjebne)) - den som gikk under fellesbetegnelsen «Skillingstrykk» og som 

ble solgt til publikum på gatehjørner eller der det ellers kunne falle seg. 

«Krigeren» hadde sin vise, som for øvrig var trykket i Sandnes og kostet 

tjuefem øre, og på grunnlag av de tolv versene kan en danne seg et ganskje 

godt bilde av mannens skjebne, kanskje rettere sagt vanskjebne. Det 

er lite trolig at han selv har formet disse 84 verslinjene, så han har nok fått 

en eller annen leilighetspoet å hjelpe seg, men det spiller jo mindre rolle. 

Som tone er angitt «Det lysnede i skoven», og det er høyst sannsynlig at 

det er blitt sunget om «Krigeren)> rundt omkring i hjemmene i den tiden 

da folk for det meste måtte finne på tidtrøytet selv i de mørke vinterkveldene. 

Mange terpet så lenge på skillingsvisene at de til slutt kunne dem 

utenat. 

«Krigeren«s vise starter med disse to versene, som her siteres i sin 

gamle form: 

Sin skj~bne 

kjender ingen i livets barndoms vaar; 

ti da har alle sikker tro paa tiden. 

Man mener at man lykke og fryd i livet faar 

og at det altid vil gaa godt i striden, 

og selv man skal paa h0iden i livet altid staa, 

og rigdom skal man eie, og ros det skal man faa. 

Ja, barnet lizgger vakre fremtidsplaner:

Men ak! Saa ofte gaar det langt anderledes til, 

man snubler i sin f~rste ungdornsaldec 

Sau kan man ofte komme paa tvers av livets spill, 

ti ikke altid loftes det som faldec 

Sau gaar man ut på eventyr og faler sig så fri, 

og tpker ikke merepaa hvad det mon skal bli, 

- da lever man for nuet og for dagen. 

KNUD NILSEN hette han og den 31. oktober 1865 ble han født i 

Konsmo, Nordre Undal. Han var ikke mer enn femten år gammel da han 

måtte ut i verden «for å bedre sine kår,» som han selv uttrykker det. 

Barken «Fartun» ble guttens første arbeidsplass. 

«Jeg pløyet så blåmyra i hele femten år og tjente mange fremmede 

nasjoner)), heter det. 

Men med ((sjømands-jubel» gikk årene. Han later til å ha vzrt en 

hurraboy som lot pengene rulle. 

«Det gikk jo nokså livlig omkring fra havn til havn,» sier han selv. 

To ganger var han med på skipsforlis og var på nzre nippet til å miste livet. 

Men han klarte seg. 

Da Knud var tretti år havnet han borte i «Westen» og fikk seg hyre 

på et orlogsfartøy. 

«Den gang da krigen mellom de store makter stod om hvem av dem 

som Cuba skulle styre...)) 

Han reiste med ((varer derned til krigens mznd)), men kom «ikke 

med helsen sin igjen,» for han ble skadet ved en bombeeksplosjon og fikk 

ikke mindre enn «syv og tyve rifter», som det heter i visen. 

Han ble liggende lenge på sykehus etter denne trefningen, og tenkte 

at det nå var slutt på livet. Men den gang ei, som han sa, den tapre Torden- 

skjold. Han kviknet til igjen og tok atter fatt på et liv i «sus og dus». 

Men omsider dro Knud tilbake til fedrelandet, og fikk seg jobb som 

anleggsarbeider. Allltid i «godt humør og elsket utav venner.)) 

For sin innsats i krigen ble han kalt «KRIGEREN», og det tok han 

utvilsomt som en zrestittel. 

«Som luffer har jeg døiet så ofte sult og savn, foragt og hva det jo 

for slige faller.))

Men takket vzre sin optimisme og sitt lyse humør «hvad enten der 

var tomme, hvad eller fulde fad ei sulten kunde knzkke mod og glzede». 

En sommer kom «Krigeren» til Jzren og virket her «blandt grus og 

muld og stene ... » 

Og - det beste av alt - her traff han henne som skulle bli hans kone, 

så han fikk en å dele resten av livet med og slapp og gå sin «færd mer ale- 

ne». Ekteparet fikk tre barn. Det er ikke utelukket at noen av etterkom- 

merne ennå lever, om ikke barna, så kanskje barnebarna og olderbarna. 

Jeg kåserte om «Krigeren», i NRK, første gang i «Lokalen» (1970), senere 

i ((Middagsstunden)), og etterlyste da eventuelle slektninger, men ingen 

meldte seg. 

Så var det tragedien hendte: 

En dag i februar 1919 skulle Knud Nilsen sprenge en stein på Trones. 

Han tente på lunta, men skuddet lot vente på seg. Så gikk det som det ikke 

sjelden før har hendt: Han ville bort for å se etter hva som var i veien - 

og ga seg til å bore opp igjen. Men det var akkurat det han ikke skulle ha 

gjort, for da gikk skuddet av og han fikk salven rett i ansiktet. Sterkt ska- 

det måtte han i hui og hast sendes til sykehuset. Det frykteligste var vel 

at synet var vekke. En tid senere trodde han at det skulle vende tilbake. 

Men det gikk dessverre ikke slik. Synet var forsvunnet for bestandig. Så 

han måtte vandre sine siste leveår «i mørke)), for å bruke hans eget 

uttrykk. 

En oppmuntring i elendigheten var det at den mannen som han sist 

arbeidet hos, hjalp ham, slik at han fikk seg et lite hjem på Stangeland. 

«For dette her i sangen jeg også takke vil. 

Gud signe den som jevner blindes veie! 

Nu gaar jeg her og stuller og intent gj0re kan. 

Det falder nokså trist for en gammel arbeidsmand 

ei kunde magte noget at bestille. 

Så slutter da den lange visen med følgende vers: 

«T~nk 

på den gamle «KRIGER», du som i liv' var med 

og turet kring udi de svundne dage: 

Nu sidder han alene som blind paa dette sted 

og blir vel der den tid han har tilbage. 

Saa Iægges han til hvile imellem jord og sten, 

det er det sidste sted at få hvile sine ben, 

der skal de hvile ud til m0nstringsdagen.»

Dydigste pige 

En eldgammel kjaerlighetsvise, sunget etter hukommelsen av min bestemor, 

Opphavsmannen er ukjent. Den opprinnelige rettskrivingen er modernisert. 

4ydiSe pkt: 

kan du mig sigc 

Haver jeg jyort dig noget imod? 

Sig mig åmger; 

hvofor du plager 

mig med så håe ora'! 

77 du er bleven for mig så s& 

it som du vilde bort fm mig Jlq! 

L& dine fakter 

jeg ikke akter 

mer efter denne hk! 

Rigdom og gaver 

jeg ikke have6 

&glor er jeg foraktet av dig. 

Kunde @u få dig 

en som var bede 

var det jo godt for d&. 

Så vil jeg ei miszmne dig her; 

om Gud dig lykken be& beskjec 

Du i din lykke, 

jeg i min smykke, 

begge fo~net ex 

Herren må vide, 

om jeg skal lide 

mere blant piger i denne tid 

Tro udi sinne' 

få er at finne, 

det kan jeg se på dig. 

Ti iblant tusen finnes knapt en 

som har opriktig hjerte og sinn. 

Ti satan haver 

med sine snarer 

gjort eders hjerte men. 

Klceder og fude 

inntil vi d0de 

håber jeg mest med Guds hjelp at få. 

Sådant at have 

er en Guds gave 

som man b0r skj~nne på. 

Ti når vi ut av verden skal gå 

må alle ting herefter oss stå. 

Rigdom foraktes, 

dyd må betraktes, 

så vi kan himlen nå. 

Visen den slutter, 

hjertet det sukker 

over at jeg har mistet min vend. 

Kunde det rinde 

dig udi sinde 

at du mig elsk' igjen, 

ville jeg bli derover så glad, 

at ingen ting skal skille oss ad. 

Det Gud behager; 

at han opdrager 

sjelen til himlen glad!

Billedhogger Neandros og skulpturen 

((Nutiden hyller fortiden« 

1 slutten av forrige århundre kom det til Stavanger, fra Danmark, en 

billedhogger med kone og to små barn. Mannen, med kunstnernavnet 

Neandros, snakket dansk, men var egentlig født i den norske byen han nå 

returnerte til, naermere bestemt i 0vre Strandgate 10. I dette huset, der 

Sofie Rasmussen lenge drev sin delikatesseforretning, hadde Alexander 

Kielland bodd som nygift, på den tiden han drev som teglverkseier på 

Madla. Sønnene Jens og Alexander ble også født i nevnte hus. 

I depresjonsårene før 1880 hadde billedhoggerens foreldre og søsken 

pga. dårlige arbeidsmuligheter i byen, emigrert til Danmark, for å prøve 

lykken der. Nå hadde gutten som gift mann med kone og to barn vendt 

tilbake til fødebyen. De fikk leilighet i Hornklovesgt. 4. 

Lokalhistorikeren Gunnar Wareberg har i sine opptegnelser også fortalt 

om Neandros, og da sistnevnte utvilsomt hører med blant de stavangerske 

rariteter, vet jeg at Wareberg ville ha satt pris på å bli brukt som 

kilde. 

Neandros og familien kom ikke til noen gunstige kår i Stavanger. Til 

å begynne med fikk han en liten jobb som lærer i tegning og modellering 

på Teknisk Aftenskole, men det var nok et skralt levebrød. Mannen var 

imidlertid foretaksom. Allerede i 1897 hadde han utstilling av egne arbeider 

i Kunstforeningen, som den gang var i ~useet. Ellers reparerte han 

noen ornamenter på sørsiden av Domkirken. 

Men mannen gikk med en stor drøm - slik kollega Gustav Vigeland 

gjorde det i Oslo - han ville skape sitt livs hovedverk, den symbolske skulpturen 

((Nutiden hyller fortiden)), plassert på en sentral plass i Stavanger, 

fortrinnsvis foran inngangen til Kongsgård skole. En av dem som ble interessert 

i tiltaket, var redaktør Lars Oftedal. ((Dessverre eier vår by ikke en 

eneste maecen, men mænd med nogen interesse for kunst er her dog)). 

Byselskapet kunne kanskje komme på tale, etterat den vanlige maecenen, 

Brennevinssamlaget, nylig var nedstemt. ((Vi. eier ikke mange kunstverker,)) 

fortsatte redaktøren, «men fikk vi denne gruppen, sprang vi med 

et steg op i raekken med de første av vore byer, og prisen bør ikke

skrzmme. For ti tusen kroner står ((Nutiden hyller fortiden)) der.)) 

Hvordan skulle så skulpturen framstilles? Jo, i henhold til Oftedals 

beskrivelse, slik: 

«På en høi sokkel sidder en ærværdig kvinde, hvis ansigt og lemmer 

årene har furet og tzret, hvis ryg alderen har bøiet og knuget. Hun sidder 

drermmende om fortiden, mens hun på skjødet holder et gammelt verge 

til tegn på fordums magt. Foran hende står en anden kvindeskikkelse, ung 

og slank, svulmende av kraft og med herireist hode. På sin venstre arm 

bzrer hun gutten sin og med den høire hånd rækker hun en laurbærkrans 

op mod den gamle)). 

Etter en vurdering av kunstverkets originalitet og ide slutter redak- 

terren sin artikkel med disse ordene: «Det er virkelig sandhed, kunsten skal 

ikke bare glzde, den kan også foredle.« 

For å kunne realisere planen ble det lagt ut bidragslister, men med 

dårlig resultat. Et annet og st~rre arrangement for å støtte tiltaket var den 

såkalte «teateruken», som synes å ha vart i hele fem uker, fra 21. oktober 

til 28. november 1899, med forestillinger hver kveld fra klokka 19 til 23. 

Eugen Caspari hadde skrevet prolog, som ble framført av den tyskfødte 

frisøren Wilhelm August Werner. Programmet varierte med farser, opera, 

sangspill, komedie, sirkus, variete og det nasjonalromantiske stykket ((Til 

sæters)), videre sang av kvartetten «Kikhosten>), «Phonograph», solosang 

av major og skolebestyrer Fredrik Storm. J. S. Kielland dirigerte 

orkesteret. Tjue unge vakre damer i praktfulle kostymer framførte 

((Orientalsk dans)). ~ntreen var femti øre, men med doble priser lørdager 

og søndager. I teaterrestauranten ble det servert biff, spekesild, varme pølser, 

samt ø1 og vin de fem første dagene i uken. Det ble også utgitt en liten 

avis,

~useet og plassert øverst under den store karakteristiske kuppelen som 

den gangen dannet noe av takkonstruksjonen før utvidelsen av 

bygningen. 

Den største og mest dominerende delen av kunstverket var utvilsomt 

«Fortiden» - selveste eldgamle Mor Norge - som skulle prange høyt oppe 

på sin sokkel og hogges i stein. Det tunge stein-emnet ble plassert ved en 

vognstall på jernbaneområdet. Her skulle så hoggerne ta fatt på arbeidet 

under ledelse og med bistand av kunstneren. Men pengeskrinet var tomt 

som en vasskrabbe, så Neandros måtte slite alene med meisel og hammer 

- inntil han ble luta lei hele prosjektet og immigrerte til Amerika sammen 

med familien. 

skulpturkomiteen var ikke lenger i virksomhet, og det halvferdige 

kunstverket ble stående på jernbanens eiendom i flere år. 

Men i året 1925 fikk en Naerbømann, Emelankton Ådnesen, lov til 

å overta monstrumet og få det fraktet til Høgjæren, delt i to av hensyn 

til vekten. Etter mye slit lyktes det til slutt å få plassert det uferdige pro- 

duktet på toppen av Synesvarden, med inskripsjonen: 

MOR NORGE, reist 1925 av ungdom i Nzrbø og Varhaug. 

Stavanger ~useum 

var også blitt lei av å huse ((Nutiden)), og mur- 

mester Asbjørn Ellingsen påtok seg å fjerne den, mot å få den plassert i 

sin hage på Vaulen. Her sto gipsfiguren i mange år, inntil den forvitret av 

frosten og forsvant for bestandig. 

En tragisk skjebne, får en si, både for en kunstners store drøm og for 

ham selv. Kanskje har det vaert en eller annen infam bypatriot som har 

trukket et lettelsens sukk over at Stavanger ble forskånet for en oppsikts- 

vekkende raritet foran inngangen til den sentralt beliggende Katedral- 

skole!

Sigbjsrn Obstfelder 

og foreningslivet 

Det er vel egentlig ikke så eksepsjo- 

nelt at kjente personligheter har 

vairt tilsluttet en eller annen av- 

holdsorganisasjon i kortere eller 

lengre perioder, noen i yngre år, an- 

dre ved avslutningen av sitt liv, atter 

andre hele tiden uten avbrytelse. 

Grunnene til at de er kommet med, 

kan vzre så forskjellige, i ung- 

domsårene er det vel oftest kamera- 

ter og venninne-idoler som har 

påvirket dem, eller de har søkt et 

passende forum for utfollelse av si- 

ne anlegg og hugmål. Noen har og- 

så ønsket å bryte med en 

alkoholisert tilvairelse ved å skifte 

miljø. 

På den tiden da Sigbjørn 

Obstfelder vokste opp i Stavanger, 

var ungdomslaget innen byens Totalavholdsforening et populzrt sam- 

lingssted. Det var virkelig intelligent og entusiastisk ungdom som sto til- 

sluttet laget. Flere av dem oppnådde høye stillinger i samfunnet - med titler 

som professor, lege, prest, konsul og statsråd, andre ble forretningsfolk, 

fabrikkeiere og så videre. En ble altså også dikter: Sigbjørn Obstfelder! 

Det var omkring 1885 -86 han med liv og sjel deltok i avholdslaget. 

Han var redaktør for det håndskrevne lagsbladet og underholdt ellers på 

møtene med diskusjonsinnlegg, opplesning av egne dikt, og sist, men ikke 

minst, med musikk på tilstelninger og utferder. Den unge mannen var 

nemlig ikke så lite musikalsk, spilte ganske bra fiolin og blåste okarin. 

I 1941 oppsøkte jeg prost Ludvig Solheim, som da var åtti-to år gam- 

mel, for å få notert ned alt det Solheim måtte sitte inne med av opplysnin- 

ger om sin ungdomsvenn, Sigbjørn Obstfelder.

I tillegg til det jeg allerede har nevnt kunne Solheim huske at Obst- 

felder en gang hadde innledet til ordskifte om ((Kvinnesaken)) - et emne 

som intereserte ham ikke så ganske lite. En annen gang holdt han en 

bevinget lovtale for den gamle kveker-lcereren T. Sandstøl, som fikk en 

sikkert velment ros for sitt trofaste og utrettelige arbeid for avholdsrørsla 

og alt som edelt og godt var. 

Obstfelder brukte alltid manuskript når han talte - improviserte 

aldri. Noen «stortaler» var han imidlertid ikke. 

Ellers var han jo en svcert original type alt fra skoledagene. Han var 

melankolsk og virket gjerne noe ((åndsfravcerende)). Tankene hans var 

((flakkende)), som han selv uttrykker det. Titt og ofte siteres hans kjente 

uttrykk om «den feil klode» han mente seg plassert på. «Her er så under- 

lig». Kloden virket underlig for ham, selv virket han nok noe underlig for 

sine samtidige - så det regnestykket gikk vel opp i opp. 

Ikke lenge etter at jeg hadde snakket med prost Ludvig Solheim, etter 

råd av en annen Obstfelder-venn, grosserer Ingvald Haaland, oppsøkte 

Theodor Dahl søstrene Anna og Kirsten Håland i deres hjem

Th. Dahl utdyper dette med Obstfelders underlige, synske sinn i de 

unge år. Smertesinnet var hans livs tunge gave, som ellers lå som en bunn- 

tone i hans skjønne sjelsdirrende lyrikk - og dikting i det hele. Smerten, 

angsten, undringen, selsomheten. Da han så moren var han i åndetempler. 

Så veldig var hans fantasi, hans innlevelsesdrøm og intuisjon. Slik som 

han kunne fare på innblidningskraftens pegasus, forbi livsgrensen, inn i 

den usynligheten der bare hans sjeldsøyne kunne se og ånden fornemme. 

De tre søsknene Haaland (bakerbarna i Pedersgaten, som ikke var 

i familie med førnevnte Ingvald Haaland) var i likhet med Obstfelder 

medlemmer i Totalens Ungdomslag. Det kunne hende han reiste seg opp 

når det på et møte var ordskifte, slo armen omkring en av de mange søilene 

som bar - og fortsatt bzrer, galleriet, og snakket både lenge og vel. Alle 

lyttet oppmerksomt til det han bar fram, selv om det nok kunne ha vzrt 

både «dypt» og merkelig. Det var som om han bar på noe tungt inne i seg. 

«Jeg har syv beger sorg å drikke for uken», sa han en gang, kunne Kirsten 

minnes. Etter hennes mening var det nok diktertalentet i ham som føltes 

slik. 

I motsetning til prost Solheim mente søstrene Haaland at Sigbjørn 

var flink som taler. En gang han holdt et innledningsforedrag i ungdoms- 

laget ble det heftig diskusjon etterpå. Mange av deltakerne var uenige. En 

av dem som hadde ordet het Theresa. På neste møte hadde Obstfelder 

skrevet i lagsavisen noen verselinjer myntet på henne: 

«Da reiste seg den skjønne m0 Theresa, 

hvidarmet var hun og deilig at skue.» 

Deretter fulgte noen sannhetsord for det hun hadde uttalt om hans 

foredrag. 

Da Sigbjørn i 1887 var 21 år skrev han et dikt til Anna Haaland, det 

lød slik: 

Bedst i barmen at gjemme 

sin tro, gi den I~nnligt bosted. 

Bedst f0ie sammen det fagre, 

indi sjctilens ly du finder: 

Alfader tctindte den evige 

lysets evne i gryet, 

der er i barmens grube, 

at grunde sit livssols under. 

Mang en uklog mand har 

mistet den h~ieste lysgnist, 

s0gte sin sol i larmen,

sl~ngte den vct-k i m~ngden -- 

aldrig eied han glede, 

som stille yrket ilder, 

som i friskhed alting favner 

på f~rden, så lysmild i verden. 

SIGBJ0RN BUKSESLIDER 

(Skald fra St. Hansvolden)* 

Stavanger, 14/12-87) 

I ungdomsårene oppholdt Sigbjørn seg en tid i Bergen. En vakker 

høstdag satt han i Nordnesparken og nød solen. Mens han satt der kom 

det en gutt og tok plass på samme benken. De to kom i prat, og Stavangermannen 

ville vite hva de for tiden holdt på med i norsktimene, og hva den 

neste stilen skulle handle om. Gutten fortale at de hadde fått i oppdrag 

å skrive stil om ((Betydningen av gode karakteregenskaper for mennesket)). 

Etter en liten betenkningspause spurte Obsfelder om han kunne få 

lov å skrive denne stilen, og det ville skolegutten mer enn gjerne. 

Stavangerdikteren ga seg straks til å forme stilen, og det fortelles at han 

i løpet av et kvarters tid utførte «jobben». Eleven - som senere ble en kjent 

forretningsmann i Bergen - fikk en blank ener for stilen. L~reren syntes 

den var så god at han leste den høyt i klassen. ((Riktignok visste jeg at dere 

i den familien har gløgge hjerner, men at de var så gode har jeg ikke vist 

før jeg leste denne stilen». 

Når det gjaldt økonomien skulle det vel nesten være unødvendig å 

nevne at det sto skralt til. I 1886 «lokket» Solheim ham til å ta en husl~rer- 

post hos marinemaleren Bennetter. Bennetter hadde kjøpt de gamle 

kirkeruinene på Sola og innredet dem til bolig og atelier. Da malerens frue 

hadde vErt guvernante i Frankrike i tredve år, fikk Obstfelder et kjær- 

kommet høve til å utdype sine kunnskaper i det franske språket de to årene 

han var på Sola. Han aktet nemlig å ta filologisk embetseksamen med 

fransk som ett av hovedfaga. La det dog straks vzere sagt, at han med sin 

urolige og drømmende natur ikke gad holde ut til han var ferdig med 

studiet. Så noen embetseksamen tok han aldri. 

I 1885 hadde Solheim en knakende gild fottur til Sirdal og Setesdal. 

Da Obstfelder fikk høre om turen, fikk også han lyst til å ta den. I Sirdalen 

* Huset i Pedersgt. der S. 0. bodde, grenser også til St. Hansgt. @verst i denne bakken lå «volden» 

der de i gamle dager brente bål og feiret jonsok.

kom han tilfeldigvis i lag med mål-dikteren Gunnar Rysstad. Det interes- 

sante er at også by-gutten Obstfelder stilte seg positiv til målsaken, ja, han 

skrev endog somme ting på nynorsk. 

Da han kom til Kristiania sendte han atskillig stoff til avisene der, i 

første rekke til Dagbladet som han likte best. Men rotløs som han følte 

seg på sin «klode», slo han seg ikke til ro i hovedstaden heller. Han ville 

ut i verden. Lengtet særlig å komme til Paris. Dit skulle han om han så 

skulle krype på fire! Sammen med Johan Boyer, som han visstnok traff 

i Kjøbenhavn, tok han - hold Dem fast - beina på nakken og spaserte til 

Frank rike. 

Når det gjelder forholdet til det annet kjønn, skal han ha vzrt nokså 

«lett bevegelig)). Før han omsider ble gift med en dansk sangerinne, hadde 

han nok vcert en smule forelsket i både denne og hin, blant annet hadde 

han et scerlig godt øye til en av de unge damene i avholdslaget, men følel- 

sene har vel neppe vært helt gjensidige. 

Sigbjørn Obstfelder fortsatte ikke som avholdsmann livet ut. Da han 

i 1890 kom til Amerika fikk han smak på den kaliforniske rhinsk- eller 

portvin, som han tyllet i seg når han satt i lag med broren Herman og 

tyskeren Guillemin og ((spottet menneskeheten)), som det heter. 

Aret etter kom han tilbake til Norge, men gikk samstundes inn i et 

ulykkelig skyggetilv~re, en Sahara ørken, som han visst fdte det selv. 

Det ligger ikke innenfor rammen av denne artikkelen å omtale Obst- 

felders dikteriske produksjon, noe jeg heller ikke ville føle meg kompetent 

til. Uten å ha skapt de ruvende verk har han dog gjort seg udødelig i den 

norske bokheimen. Populcer folkelesing er det heller ikke her tale om. Det 

er sagt om ham at «hans dikt er helt preget av stemningen som bølget i 

øyeblikket, men hvis ånd drages mot den store gåtefulle evighet. I hans 

livskjensle gjemmer seg både dødsangst og evighetstanke)). 

Obstfelder ble gravlagt i Kjøbenhavn. Men hans genius har ikke slått 

seg til ro i en eller annen dansk gravlund - den er evig og ustanselig på flukt

Alexander Kielland som Godtemplar 

Vi har nettopp fortalt om dikteren Sigbjørn Obstfelder's tilknytning til 

Totalavholdsforeningens ungdomslag. Nå er turen kommet til hans mer 

berømte bysbarn og kollega, Alexander Kielland. Det er neppe mange 

som forbinder sistnevnte med noen avholdsorganisasjon. Ikke desto 

mindre er det et uomtvistelig faktum at han i året 1885 ble høytidelig opp- 

tatt, med løfteavleggelse, i I OGT-losje «Dovre», som på den tiden holdt 

sine møter i Brødregaten 20. Lokalet var fullt besatt da opptakelsen fant 

sted, begivenheten var unektelig en sensasjon. 

På et senere møte skulle den nye ordensbroren vzre ansvarlig for pro- 

grammet. Som sitt personlige bidrag valgte han å fortelle om en dikters 

vanskeligheter med sitt stoff. Han fortalte bl.a. at da han arbeidet med 

((Skipper Worse» og var ferdig med første kapittel, som han for øvrig var 

szrdeles vel fornøyet med, sto han plutselig fast med fortsettelsen. Planen 

for bokenvar nok utpønsket, men hvordan skulle annet kapittel begynne? 

Da han en dag gikk gjennom det smale Fogedsmuget fra Kleiva til 0vre 

Strandgaten sto plutselig begynnelsen klart for ham. Den lød: ((Sara! - du 

går i forsamlingen i eftermiddag,)) sa madam Torvestad til sin eldste 

datter.» I og med at han var kommet over denakneiken?? gikk arbeidet 

med fortsettelsen av romanen ganske lett.

Kiellands medlemsskap i godtemplarlosjen ble ikke av lang varighet. 

I 1886 reiste han til Frankrike og sendte derfra sin utmeldelse med den 

begrunnelse at drikkevannet var så dårlig i Paris. 

Selv omtalte dikteren avholds-episoden i et par «Breve til hans søn» 

som ble utgitt i 1910. Her heter det: «Du var en helt som blev godtemplar! 

Jeg kjender dem også, de brave menn og damer som tar imot oss og hjel- 

per oss så godt - iszr i det første. Det var en som sa til mig: «Det blir verst 

om tre måneder. Han mente med rette at den første tids festivitas i kampen 

holder beslutningen frisk. Senere er hverdagslivet uten opstivere vanske- 

ligere å bzere. Jeg husker ikke lenger hvorledes det gikk mig i så måte, - 

det står for mig som der aldri var noen fristelse, for det var nu engang be- 

sluttet. Og at jeg ved overflytningen til Frankrike «meldte meg ut» (som 

man ikke kan), var mer grundet i at vi dengang tenkte å forlate fedrelandet 

for lange tider, enn fordi jeg lengtet mot den sure rødvin. Gid jeg var for- 

blitt i «Dovre«! 

Og i et senere brev heter det: «Jeg glemte igår å rose dig for god- 

templaren. Akkurat således gikk det mig også. Men hold fast! Morgenen 

og hele dagen - hele hverdagen er så god, festen og aftenen lider, men hold 

fast!». 

Disse uttalelsene viser at dikteren også etter at han var blitt amtmann 

med anerkjennelse tenkte tilbake på sin tid som avholdsmann. 

Indirekte kom ellers Alexander Kielland til å medvirke til at den før- 

ste godtemplarlosjen i Haugesund fikk møtelokale. Det hadde seg slik: 

I 1892 startet godtemplarordenen sin virksomhet i Haugesund, idet 

losje «Karmsund» ble stiftet. Men mange så med skepsis på denne ukjente 

internasjonale ordenen - de trodde det var en slags mystisk «sekt», og det 

var derfor ikke så enkelt å få et lokale til å holde møter i. De søkte b1.a. 

å få leie lokale på folkeskolen, men i bystyret var det mange som ikke ville 

vzre med på det. Da var det at prost Kielland forlangte ordet med et kort 

innlegg som avgjorde saken. Han sa: «Min bror Alexander Kielland, var 

en gang godtemplar. Han sa selv at han beklaget at han ikke var det frem- 

deles. «Den gang jeg brøt mitt løfte som godtemplar brast noe av det beste 

i min sjel». 

Dermed var søknaden om å få leie møtelokale avgjort. Fire år etter 

fikk IOGT i Haugesund sitt eget hus. En tid var det ikke mindre enn 6 

losjer i byen.

Bypoeten 

Reinhold Nicholay 

For atskillige år siden oppsøkte jeg 

min skribentkollega i den tiden han 

hadde sin bopel i 0vre Strandgate. 

Min hensikt var å lage en artikkel til 

bruk ved en passende anledning og 

ville gjerne få de nødvendige opp- 

lysninger fra objektets egen munn, 

mens det ennå var mulig. Jeg hu- 

sker godt hvordan han reagerte. 

Det hadde nylig kommet et par an- 

dre henvendelser som gikk ut på det 

samme, nemlig å plassere ham i på- 

tenkte antologier av stavangerfor- 

fatteres produksjon. 

pr et er besynderlig, men nå kommer de og vil skrive om meg, nå da 

jeg er blitt gammel)). Underforstått: Den tiden han virkelig trengte opp- 

merksomhet, var det ingen som viste interesse verken for mannen selv eller 

hva han skrev. Etter å ha levd et liv uten å få noen anerkjennelse - snarere 

sjikanøse angrep - skulle bitterheten og resignasjonen være forståelig. 

Reinhold Nicholay var født på Sølvberget 12.04.1903, som sønn av 

malermester Sven Svensen og hustru Cecilie, født Idsøe Jensen. Han 

hadde to søstre: Svanhild (senere gift med pastor Paul Paulsen) og Signy, 

også gift med en norsk-amerikansk metodistprest, Hans Otto Steen, som 

tjenestegjorde i Evanston, like utenfor Chicage, U.S.A., dit Signy reiste i 

1929. 

Malermester Svensen ble enkemann da barna var små. Derfor kom 

de tre søsken til å bo hos bestemor Evertsen i H~leberggaten 15, men da 

også hun døde seks år etter, måtte de flytte til mormoren, Nille Idsøe 

Jensen i Høleberggaten 3a. Her ble b1.a. Reinhold konfirmert.

Gutten hadde gode evner og faren ville gjerne at den eneste sønnen 

han hadde skulle ta videre utdannelse så han kunne få seg en skikkelig stil- 

ling. Reinhold likte imidlertid best å skrive. Han ville bli dikter, og det 

skapte et spent forhold mellom far og sønn. Ellers blir det hevdet at han 

måtte avslutte sin skolegang på middelskolen pga. mobbing. Hans med- 

elever plaget denne følsomme og ensomme typen ustanselig etter beste 

sadistiske oppskrift. 

Farens halvbror, Reinert Evertsen, var ualminnelig grei mot de tre 

morløse barna. Han tok dem med på turer i Ryfylke og på Jzren og lærte 

dem å bli glade i naturen, slik han selv var det. 

Om vinteren rente barna i Høleberggaten på kjelke ned til Ostervåg. 

Signy husker at los Nilsens datter, Nilsine, en gang akte under en hest som 

passerte nede i hovedgaten, en livsfarlig situasjon. Nilsine hadde forresten 

den beste kjelken, med runde jern under, mens de andre måtte nøye seg 

med flate beslag, såderes kjelker gikk ikke fullt så hurtig. Guttene pleide 

ellers å lage et «hopp» midt i gaten, like utenfor Danielsens trykkeri. 

Barna på Sølvberget holdt seg i hver sin gate. 

Det er lenge siden det bodde unger på Sølvberget. Alle de gilde små- 

husene ble sanert vekk før selve berget ble sprengt i filler, for mange år 

senere å gi plass for det nye, omstridte kulturhuset. 

Her synes jeg det må vaere på sin plass å gjengi 

DIKTET OM SBLVBERGET 

Nå kalles våre barndomshjem for «rønnem, 

og det blir revet nå, hvor leken vår har gått. 

A ja! Det er vel så, vi saktens skjønner 

det hele var litt trangt og stygt og smått. 

Men vi som levde våre barnedager der, 

som kjenner hvert et smug, hvert hus med deres gård, 

vi kan nok ikke hjelpe det, at vi har str~rket kjcer, 

for «Sylla» som skal rives nå, det var jo «gadå vår». 

Kan du huske sånn det var 

om søndagen i gaten? 

I skjorte~rmene gikk far, 

og ventet middagsmaten. 

Og skinte solen på trappehellen 

satt mødrene med strikketøyet, 

og pratet sammen helt til kvelden, 

mens barna lekte velfornøyet.

Kan du huske - der var flagg 

til en hvitmalt stang på «Hylla» - ? 

Og ble det heist en vakker dag 

var noe skjedd på «Sylla». 

Det vaiet, flagget, dem til cere 

som feiret barnedåp og sånn. 

-- Nå står den flaggstang ikke mere, 

og brutt er naboskapets bånd. 

Kan du huske hvor det var 

hele gaten satte stevne 

når det hen mot kvelden bar? 

Jo, «Kjelleren» den må vi nevne. 

Å nei, du glemmer ikke heller 

melk og varer som vi fikk 

hos «Maria» i sin kjeller, 

en liten, lav og gild butikk.

Kan du huske naskeri 

av frukt fra «Jyllasen» sin hage? 

Og den gamle politi 

som peste på:

Ja, meget kunne skrives 

om det som er forbi, 

når de gamle gårder rives. 

En h~ysang kan det bli. 

En sang som rummer minner 

om dr0m fra unge år, 

når Sdvberget forsvinner 

med hus, med smug og gård --- 

(Siden diktet omhandler ting som for yngre slekter er helt fremmede, 

er det nødvendig å gi følgende for'klaringer: «Sylla» betegner i og for seg 

hele Sølvberg-området, der det nye kulturkomplekset nå er plassert, men 

også Sølvberggaten. 

«Hylla» = Høleberggaten. «Kjelleren» eides av enkefru Marie Ja- 

kobsen, som i Sølvberggaten 8 drev en liten handel. « Jyllassen)) var unge- 

nes klengenavn på blokkmaker Norem. «Valla» / Valbjerget, ((Holmen)) 

/ strøket omkring Holmegatene. Ungene holdt selvsagt med hver sin «ga- 

te» og sto solidarisk når det iblant hersket ufred mellom de respektive 

grupper). 

Reinhold Nicholay følte seg - som allerede nevnt - som dikter. Men 

det var ingen lukrativ geskjeft. Det han kunne høste noen kummerlige 

kroner av, var å lage leilighetssanger, prologer og ett og annet dikt han fikk 

antatt i lokalpressen. Avisenes redaktører prøvde jo å vise forståelse og 

offentliggjorde en hel del av det han tilbød dem. En tid var han forresten 

selv redaktør for en liten avis som ble utgitt inne i Sauda. 

Som lyriker debuterte han med boken «Byen min og meg». Det 

skjedde midt under krigen i 1942. Lokalavisen på det tiden bar tittelen 

((Stavanger Avis» og hadde en redaktør som var utnevnt av de nye makt- 

havere. Han var imidlertid ikke helt akseptert, og ble derfor avsatt og er- 

stattet med en overbevist nasjonalsosialist. Den første gjorde et stort vesen 

av den debuterende dikter, ved å slå begivenheten stort opp på første side. 

Artikkelen hadde denne ordlyden:

En sultende dikter debuterer 

Reinhold Nicholays givervilje i bokform. 

Vi har nok en dikterdebut her 

i Stavanger i disse dager. Reinhold 

Nicholay heter han og «Byen min 

og meg» heter boka. Et tragisk bil- 

de på en sultende søkende sjel, et 

grotesk bevis på hvorledes samfun- 

net kan drepe et menneske. 

Reinhold Nicholay kommer 

fra en av Stavangers bakgårder, og 

hans første diktervirksomhet had- 

de naturlig nok grå nakne murer og 

bleike unger til motiv. A trekke en 

sammenligning - menneskelig sett - 

mellom ham og Rudolf Nilsen er 

ikke helt galt. Fattigdommens tra- 

giske venn - sykdommen - knekket 

vår største arbeiderdikter i ung al- 

der. Fattigdom og sult har knekket 

~einhold'iVichol& også, men merkelig nok ikke tatt livet av ham. Jeg vet 

i alle tilfelle at han en gang ble lagt inn på sykehus for underernzring, og 

jeg har fått rede på hva han har klart å leve av i disse årene. Det er fantastisk 

at slikt kan skje. En skam for et moderne samfunn. 

Vel - det ser mange ganger ut som et klassisk faktum at en kunstner 

skal sulte for å lage gode ting. Dette er ingen realitet, bare et middel til for 

sent å bøte en personlig og en sosial samvittighet. Jeg er redd for at Rein- 

hold Nicholay slår atskillige av disse sulterekorder som våre kunstnere har 

satt. Og det har i sterk grad gått ut over hans arbeidsevne og glede. Hertil 

kommer at han ikke har funnet forståelse blant folk.

Kunstner? Det er jeg ikke i tvil om. En fin sjel med rike tanker som 

ingen har giddet høre på. Han er ikke blitt bitter. Sår og trist er han nok 

på sine steder, men gjennom hele diktsamlingen går en inderlig følelse av 

kjierlighet til den byen som har drept ham. Han elsker byen og det som 

byens er. Han hører til her og vil gi den alt, bare byen vil ta det imot. Det 

er vanskelig å viere kunstnerbohem i Stavanger. 

Reinhold Nicholay har også fått føle at det ikke er en enkel sak å 

((komme ut>>, selv om manuskriptet er ferdig. Ikke har han penger. Ingen 

med penger tror på ham. Intet forlag vil ta ham. Så blir det en botsgang 

etter garantier, en tiggergang etter subskribenter, til summen endelig er 

nådd. Dreyer har trykt boken. 

Det er nesten symbolsk at Reinhold Nicholay har tilegnet sin diktsamling 

til vennen, den kjente billedhogger Magnus Vigrestad (som har 

utført statuen over Alexander Kielland på Torget, men unnlot å møte opp 

ved avdukingen i 1927). 

Åpningsdiktet i samlingen forteller i grunnen alt om dikteren: 

Så dette er byen hvor jeg ble fodt? 

- Jeg står og ser over alle tak. 

Hvor mye har jeg der nede odt? 

Hvor store var mine nederlag? 

Jeg vet det ikke. Nei, gudskjelov! 

Jeg husker det ikke alt som sved 

i våkne netter når andre sov, 

og ingen det var å snakke med. 

En sonn av byen! Det er hva jeg er; 

men aldri ble den og jeg i kontakt. 

Nå står jeg på Vålandshaugen og ser 

et oyeblikk byen meg underlagt. 

Å! Dette er byen hvor jeg ble fodt, 

ja, byen med Domen, og tusen tak, 

som, -forlate min synd -jeg henger ved stott, 

tross alle sviende nederlag. 

Fra hvert blad i denne beskjedne boka skriker det om i pine: Hør på 

meg. Hør bare en eneste gang. Jeg har noe å si dere. Og dikteren kjemper 

sin stille kamp. I denne boka er det samlet alt sammen Lidelse og savn, 

refselse og ierbødighet. Kritikk og selvironi. Men grunntonen er håpet og 

troen på rettferd som en gang vil seire. 

Thor 0slebye

Som om denne omtalen ikke var tilstrekkelig, fulgte også hakk i hel 

i selvsamme nummer av avisen en tilleggsanmeldelse av en av de eldre 

medarbeiderne, og da det meste av det som her uttrykkes er i overensstem- 

melse med min egen oppfatning, vil jeg gjengi av denne anmeldelsen: 

«Selv om Reinhold Nicholays utvalgte dikt ikke i samme grad som Gun- 

nar Salvesens «Små Stavanger-vignetter)) i sin tid, skildrer bystrøk og 

folkeliv og stemninger fra gater, kaier og torg, er tittelen «Byen min og 

meg» berettiget. For det er her R.N. har kjempet mot en hard skjebne, her 

har han bygd sitt Soria Moria slott og sett det falle i grus i hverdagens slit 

og strev, og dette tversnittet av hans produksjon er blitt et bilde av for- 

fatteren og hans forhold til sin by. Som et tvangsforhold kan det nesten 

føles på mange måter. Kontakten er uteblitt, synes han selv, men likevel 

er han for alltid bundet til byen og menneskene her. Også R.Nk dikt er 

runer på vårt lokale åndslivs bauta. 

På sin ensomme og tunge gang gjennom livets hverdag har R.N. laert 

å holde fast på de små solstreif. Han baerer dem i seg lenge, og gir han dem 

fra seg, er det i vare og varme små bilder. Eller såre stemninger. Skuffelser 

og nederlag har ikke gjort ham kynisk og bitter, men vekket det beste i 

ham, medfølelsen og kjaerligheten, og trangen til kjaerlighet. Han for- 

akter mindre enn han synes synd på den som sitter i lunken ro i sin 

kremmersjel og ikke ser sin bror i nød. Våren er for ham ikke først og 

fremst det yrende liv av forløsende krefter, men menneskesinn som blir 

lysere. Det er to ting Reinhold Nicholay fører en stadig kamp mot i sin 

diktning: et for svakt ordregister som ikke alltid kan holde tritt med 

tanken og gjøre ham lett påvirkelig av annen lyrikk, og følgene av for 

meget - dess verre nødvendig - anonymt leilighetsskriveri. Dette siste har 

skadet formsansen og skapt en viss uryddighet i stilen som han ikke alltid 

vinner like godt over. Og det er synd. For selv i de diktene der dette kom- 

mer best til syne, finner en evner som, om de hadde fått utvikle seg i frihet, 

kunde gjort meget like fullgodt som bare det beste er nå. 

Vi kan alle bare glede oss over at denne lille samlingen er kommet 

ut, at de løse dagbladvers av Reinhold Nicholay som har gledet så mange 

gjennom årene, endelig er kommet i bokform. Innvendingene til tross - 

her er meget å glede seg over ...... 

Den dagen jeg var ute i Strandgaten for å forberede intervjuet med 

R.N. med tanke på den biografien jeg hadde planer om å ta med i en bok, 

gjorde jeg noen nokså ubetydelige notater på blokken. Det eneste jeg min- 

nes er en tiltragelse i mannens liv, som forsterker det inntrykket en må få 

av artikkelen i Stavanger Avis.

I likhet med sin verdenskjente dikterbror Knut Hamsun kunne nok 

også Reinhold ofte vandre omkring i gatene og kjenne sulten som en smertelig 

følgesvenn. En av disse vonde dagene gikk han innom pissoaren bak 

fengselsmuren ved Torget. Oppe i vindusnisjen la han merke til en liten 

pakke. Han skjønte vel hva pakken inneholdt: Noen br~dstykker. En av 

byens lediggjengere hadde vaert inne i et hus og tigget etter «noen ører til 

en kopp kaffe)), som lenge har vzrt et standardutrykk når det egentlig var 

en flaske ø1 som fristet. I stedet fikk han en matpakke. Mottakeren var 

dypt skuffet og kvittet seg snart etter med gaven ved å plassere den i 

vinduskarmen i pissoaren. Nicholay ville ikke forsmå brødstykkene og 

tok dem med seg. Da han litt etter åpnet pakken fikk han til sin forbauselse 

og glede øye på en femkroneseddel, som den godhjertede damen hadde 

puttet inn sammen med smørbrødene. Mottakeren forsmådde altså brødskivene, 

uten å ane at han samtidig ble snytt for pengegaven. 

- Det var utrolig hva jeg fikk kjøpt for den femmeren, fortale Reinhold, 

og regnet opp en rekke matvarer, som ga krefter i kroppen og oppmuntring 

i sinnet. 

I tillegg til «Byen min og meg» - 

utga Reinhold Nicholay to andre 

diktsamlinger, «Akkorder» (1943) 

og ((Fra smau til hei» (1944), dessuten 

skuespillet «De elsket livet» (et 

dramatisk tidsbilde, tilegnet 

Heimefronten, i aerbødig takk for 

deres innsats i kampens og trengselens 

år) (1945). 

Under mitt besøk i dikterens 

A leilighet i Strandgaten spurte jeg 

om å få se bøkene, men han kunne ,f . , . " 

fortelle at de ikke lenger eksisterte i r U 

%LItYic+PlJi I.t!Ca*!OiA'S 

BYEN MIN OG MEG 

'.- 

- +*-- . -- 

hans hyller, selv om han hadde en , # ' 

,e* ". ; 2Y: 

ganske stor samlingen av bøker av A - d 

i y/a 

/gfi,. 

", I.jr 

andre forfattere. Personlig eier jeg e4t d , l q 

bareden første diktsamlingen, med es 

denne dedikasjonen: ap, ~,,,,12~; 

""~...*,". 

~-.""*"..".."." -... ,~ " ,....,. ,~*."..".'~+~.~ ..,,,... ~ .... i.*+)< 

ri.. 6 , . , * < r .,I*L>,%.;,, .id.

For ikke utelukkende å dvele ved fattigdom, motgang og elendighet 

skal det også nevnes at Reinhold hadde atskillige venner, som viste hjelp- 

somhet og forståelse. Her skal nevnes: Sangeren Magnus Samuelsen, Sig- 

we Bowitz, fotograf Hans Henriksen, politibetjent Kaius Opstad, 0.r. 

sakfører Erling Ueland, Johannes Hovda, Borghild og Per Mele, Hjelme- 

land, for ikke å snakke om kjøpmann Hans Koch, som lot dikteren få bo 

gratis i toppetasjen i forretningseiendommen i Kirkegaten 23, inntil en 

brann gjorde det påkrevet å flytte til 0. Strandgate 58. Tidligere bodde han 

ellers i Søregaten 12. Noen år tilbrakte han også i Hjelmeland. Det meste 

av sin levetid tilhørte han ungkarsstanden, men omsider ble han gift med 

Vicky, og følte seg da noe lykkeligere enn tidligere. Dessverre var lykken 

av meget kort varighet, idet ektefellen to år senere avgikk ved døden, tak- 

ket vzre en sykdom hun pådrog seg i tysk fangenskap. Smertens beger 

synes å vzre utømmelig. Og ennå er et tungt kapittel utelatt i beretningen. 

De siste månedene av sitt liv tilbrakte Reinhold på Stokka Sykehjem, 

der han haddegod pleie og etter omstendighetene fant seg vel til rette. Han 

døde 22.12 1976. 

Noe «eget hus)) i vanlig forstand eide aldri Reinhold Nicholay. Unn- 

tatt ett eneste, nemlig hans eget BLEKKHUS! 

Så tidlig som julen 1927 offentliggjorde han dette diktet: 

Et hus jeg har 

og så en have, 

fra dem jeg tar 

min lille gave. 

Et blekkhus kun 

er huset mitt, 

fra havens grunn 

blir diktet gitt 

til deg ----. 

Jeg går med b~iet hode, 

føler mig trett og ene. 

Det suser så underlig rart 

fra de sprikende bladl~se grene. 

- Og føttene mine trår i 

det døde, svartgule løv. 

Hvert trin jeg tar det synes si: 

Støv! - Støv! - Støv -!

Skal din skygge da alltid foqolge meg? 

Lukker jeg oinene synes jeg se dig. 

Og vandrer jeg rastlos omkring i gatene 

er det i angst at jeg der skal mote deg. 

Sitter jeg ene ved natt i min hybel 

tror jeg bestemt du da vil besøke mig. 

Hvert fottrinn jeg hører i stillheten utenfor 

lytter jeg efter med engstelig håp. --- 

Og svinner de bort i gatenes ode 

sitter jeg grublende og ser mot vinduet 

og tror det var dig, som vandret der utenfor 

men - gikk doren forbi for å friste mig. 

Klokken i stuen min tikker 

tunge, vemodige slag. 

Jeg sitter og reddes for mørket, 

venter den gryende dag. 

Dagen har ingen dom! 

Dagen dreper minner og savn. 

Badet i lyshavets dirrende flom 

knuger jeg livet i favn! 

Gud må velsigne dig 

hvor enn du vil vandre. 

Jeg kan kun mote dig 

som en av de andre 

og hilse forsiktig, 

litt redd for å stote 

hver den som oppriktig 

ser synd i vårt mote.

Som prøve på de humoristiske skribleriene på stavanger-dialekt skal 

her gjengis ((Idyll fra kaien)) og ((Vår på gamlebenken)). 

I likhet med mange av leilighetssangene, til brylluper, konfirma- 

sjoner, fødselsdager o.l., bestilt av privatpersoner, var også de tilfeldige 

avisproduktene fabrikert for å skaffe noen slanter i de konstant tomme 

lommene, av svært liten litterzr verdi. Han brukte ofte lettkjøpte rimord, 

eller ignorerte rim de stedene der det var vrient å finne de rette uttrykkene, 

noe som også fremgår av følgende: 

Idyll fra kaien 

Di sidde og fiske på kaien. 

Te agen bruge di rega. 

«Hei! Ser du, Otto, se denne! 

Ja, nå kan du bare trega!)) 

De' va' Pitter som fekk seg ein sei, 

og sjelle han Otto ud, 

for de' atte han sa: «Av-vei!)) 

og brukte ein fæle snud. 

Han Otto han sp0r ka han meine. 

«Eg fekk meje st0rre i går! 

Men du sad der og fekk stinta!)) 

Han bmen me' hånnå sl& 

Di hive ud snøre' igjen, 

men Pitter sitt agen datt av. 

Så ler han Otto av de: 

- Å du, for et bal og et kav! 

Han Pitter drar snore' sitt inn, 

og sette et agen pa, 

han feste de' godt, må du tro, 

for nå ska' de' sandeligt stå! 

Men Otto han kjenne et napp, 

og rykke litt kraftigt te. 

Han hale og drar, helste fort. 

«Hei! Her ska' du jamen få se!».

Har du sitt så fort~ranes tosk! 

I vannskorpå, der bler 'an vekke. 

Og ongelen tog traven me'! 

«Ja, nå kan du godt vera kjekke!» 

Han Otto e' beint ud leie, 

mens han Pitter tenke me' seg, 

så rekke han någe te Otto: 

«Se her har du ongel av meg!» 

Di sidde og fiske på kaien. 

får stinta, litt sei og litt mort, 

og dele på agen og sådden, 

og tiå på kaien går fort. 

Di glømme vekk lekså og skulen, 

di sidde og har de' så gildt .... 

Men i mårå, når I~raren spørre, 

då sidde di ganske stilt. ... 

Vår på Gamlebenken 

De sidde i solå og kose seg. 

Någen røige og andre tygge på skrå. 

De snakke om alt det så henne, 

og de spinngalne tiene nå, 

Gjelde det landet og styre' 

e' der m0je å seia om det, 

og den skatten som maden gjørr dyre, 

forstår ingen meiningå me. 

Iallfall så snakke de om det, 

koss alt e' blitt svinaktig dyrt. 

Ein gamling klør seg i skjegge? 

«Nei, eg sko nå jamen ha styrt! 

Då sko der blitt andre greier 

og orden i subbedasjen~! 

Ein aen han flire og svare: 

«E' du klar i den øvre etasjen-?»

Så kjeglas de litt itte dette, 

men glømme det snart igjen. 

Ein mann han skroide av Hitler; 

der svares: «Nei, hørr på den-!» 

Så snakke' de hissig om ma'en, 

og det som han Gøring har gjort. 

«Han Gøring har feil på forstaen, 

så det kan 'kje vera så stort»! 

--- 

Verdensproblemene løses 

til røiken fra «karva rull», 

mens vår'solens varme stråler 

kaster sitt forste gull, 

Det skjer en gamling blir savnet, 

... 

han satt her på benken ifjo~ 

«Han er dø, han som hadde det navnet» 

kommer stillferdige ord. ... 

Et vårtegn er gamlebenken 

med livsens alvor bak. 

det er som menneset søker 

å fange hver solskinnsdag, 

og sitte ved sine minner 

og snakke om tid som gikk 

mens byens blinkende oie 

har skjær av sol i sitt blikk. 

Syllberggytt . 

Hans siste dikt er fra 1974. Her synes han å ta farvel med tilvcerelsen 

og sin livsgjerning, der han står undrende 

Ved den siste grind 

Nå vandrer jeg stille min vei. 

De tyngste bakker er bak meg lagt. 

Snart kan jeg hvile på livets hei, 

men enda, enda eier jeg makt 

å gripe fatt min stav og gå 

fram mot målet, bort' i det blå.

Den tapes bort i skoddesl~r, 

der stien ligger, hvor ferden gikk, 

der hvor jeg vandret, med ungt humor, 

og sgkte fram, med håpets blikk 

mot fjellets blåne, glad og yr 

tnin framtids dr~rnte eventyr: 

Ja, veien -! Jeg kan se den nå. 

Så verdifull for meg den var, 

om ofte slitsom nok å gå 

i myr, i kratt, i bratte skar, 

som lite sollys evnet gi 

når jeg m~ysomt gikk min sti. 

Så mange m~ttes jeg med der, 

som atter borte for meg ble. 

Noen kom meg ganske ncer, 

av andre kun et glimt å se. 

De vandret vekk, og ensom jeg 

gikk siste bit på livets hei. 

Nå står jeg stille her og ser 

på veien min, der jeg har gått. 

Og nå - ? Den siste kneiken ligger der, 

for jeg min vandrings mål har nådd. 

Ed livets siste, svarte grind 

ser jeg mot tåkehavet inn. 

Mot kveld og hvilen nå det lir: 

Snart er min heievandring slutt. 

Det samme hva enn målet blir - 

Jeg bare er den lille gutt, 

som står ved livets siste 1; 

og undres på hva nå vil skje?

kale ord og uttrykk 

og annet småplukk 

Jo mer jeg har syslet med stavanger-dialekten, jo mer har det gått opp for 

meg at det nærmest er håpløst å fastsette noen entydig norm. Riktignok 

går det vel an å tale om typiske hovedlinjer og mene at de aller fleste av 

de innarbeidede uttrykkene er ubestridelig knyttet til byens folkemål. Men 

i mange tilfeller lar det seg ikke gjøre helt bombastisk å hevde at bestemte 

ord er de absolutt rette. 

I en by som Stavanger er dialekten i høy grad ispedd så mye 

av distriktsbefolkningens uttrykk fra gammel tid, at «bymålet» er preget 

av det. En har ellers gjerne hevdet at det stavangerske folkemålet ligger 

svært nær moderert nynorsk. Typisk for oss som tilhører dette avsnittet 

av landsdelen er hunkjønns- og flertallsendelsen «å)), f.eks.: Gadå (= ga- 

ta, gaten), Perå (= pæren), Trenå (= trærne), Sjinå (= skiene). 

Selv er jeg født i byen og har tilbrakt hele min levetid her. Men de 

menneskene jeg fra fødselen av og opp gjennom ungdomstiden har hatt 

omgang med i hjemmet, og var mest glad i, var fra det gamle Haaland 

herred (senere Sola), og det kan ikke herske tvil om at min egen dialekt 

ble sterkt preget av det. Jeg hørte bestemte ord og uttrykk gjentatt så lenge 

at jeg uvilkårlig «tok etter)) og selv anvendte dem når det høvde slik. Det 

samme har jo vært tilfelle med så mange av mine medborgere. De som har 

hatt sin naermeste slekt fra Ryfylke-trakten er vel preget av det. Så egentlig 

er vel byens dialekt et sammensurium, forsåvidt som språket «arves» fra 

annet hold og utvikler seg i tidens løp. Og det er fare for at mye av det 

gamle forsvinner og moderniseres. Derfor er det gildt å vite at enkelte 

mennesker er interessert i å ta vare på de gamle ordene de minnes fra 

barneårene og noterer dem. Men det er viktig at notatene ikke bare blir 

oppbevart privat, men kommer de rette offentlig instanser ihende. 

Jeg vil i det følgende ta med de notater jeg personlig til dags dato har 

gjort, for å få dem plassert mellom en boks permer og dermed bedre sikre 

dem for etterslekten. Kanskje er det meste allerede arkivert i andre publi- 

kasjoner, men atskillig er nok kan hende ukjent for folk flest.

Nedenfor følger en rekke lokalutttrykk i vilkårlig rekkefølge. Det må 

presiseres at forklaringene er mine egne, slik jeg selv oppfatter ord og 

utrykk. 

«Eg går her å ruttla)) (= Jeg går her alene og tusler («totla«) uten egentlig 

å få utrettet så mye som ønskelig). 

«Eg e ei tottla)), eller «Eg e ei rållsa)) (= Jeg er en vasekopp). 

«Eg e så i tvende sinn)) (= Jeg er så tvilrådig, vet ikke riktig hva jeg skal 

gøre i en konkret sak). 

«Eg ler på vonån (= Jeg ler for alle tilfellers skyld, uten at jeg egentlig er 

klar over hva det blir ledd av i et lag der flere er tilstede og synes å more 

seg over noe jeg ikke helt har oppfattet vitsen ved). 

«Eg kjarva meg inn me' så møje kler)) (= Jeg klzr meg ekstra godt). 

«Du må 'kje gå der å snoltra..)) (= Du må ikke gå der og ha det vondt, 

fryse, ikke være mett e.1.). 

«Eg går en tur ner på Torjå - så aldri e nå dey.» (Ordet «aldrig» betegner 

her nzrmest det motsatte, nemlig «til stadighet)) idet jeg i virkeligheten 

går svcert ofte på Torget). 

«Å, guttalars!)) (= Å, du store min!). 

«Bådna knåvast)) (= Barna små-slåss, ncermest i vennskaplighet). 

«Eg ska sakta lesa breve', men eg må bare sampa meg litt fysstn (= Jeg 

skal saktens lese brevet, men jeg må «fysst kvila vede litt«). 

«Eg ska snorpa ihob nogge' i kvedelen, men eg må ha litt omrym». (= 

Jeg skal sy sammen hullet i teppet, men må først komme litt «te hekte- 

nedfå litt betenkningstid). 

((Hu jekk i bare pilten)) (= Hun gikk i understakken/underskjørtet). 

En mann nevnte for meg at det før i tiden ble brukt et uttrykk som 

lød: «Der går ei fama i byen)). Det må utvilsomt dreie seg om det engelske 

ordet «fama» som betyr rykte. Mannen mente det ble brukt i forbindelse 

med influensa-epidemier, m.a.0. et rykte om at det var mye «flonsa» i by- 

en, men jeg antar at det utelukkende dreier seg om ryktespredning i sin 

alminnelighet, scerlig når noe sensasjonspreget er under oppseiling. 

((Ta på deg travaljebokså! » kunne en mor si til sønnen sin. (Det dreier seg 

her om en simplere bukse, til «husbruk«). 

«Eg går i den same tralten)) (= det samme trivielle). 

«Moggå e jamtremma, så melkå skvattla øve» (= Muggen er helt full, så 

melken skvulper over«).

«Å dvina verken» vil si å legge en demper på smertene, f.eks. ved hjelp av 

grøtomslag etc. «Dvina varmen)) betyr å minske temperaturen i rommet. 

«Du må 'kje vera så annige!)) (= Du må ikke vaere så pågående= fortfarendehtålmodig). 

((Du må 'kje mesja såndeventuelt «elta sånn» (= Du må ikke mase slik!). 

(

«Å tråvgå)) (Brukes gjerne når det er tale om en person som kanskje viser 

litt for stor iherdighet når det gjelder å kontakte et medmenneske, eller 

offentlige kontorer, vedkommende er m.a.0. noe masete og «plag- 

som«). 

Bligrevegå)) (= den stille uke). 

Bligre-danå (= dagene i den stille uke). 

De' har 'kje plokk eller «bitten» å bety (= betyr ikke det ringeste). 

«La svasse de' - (= La det bare gå som det vil, «eg e' liga hållen«). 

«Ska' me gå ner i Breiavattene og je billene (ev. gakkene) mad? (= endene 

og de andre fuglene). 

«Han e ein rektige hallstyving)) (= en rampegutt, kanskje bare en vanlig 

tenåring). 

Å vera aven (= avindsyk). 

Et rektigt sobihob (= sammenrøring av likt og ulikt). 

Å vera tittjengde vil si å komme svzrt ofte. 

Å ha «smaudel» på noe vil si å ha stor interesse av ett eller annet. 

Kveigsle (= tenningsved). 

«Hu går pott aleinan (= Hun går helt alene). 

«Eg får se kossen eg e' i homdån (= «Jeg får se hvordan det står til med 

humøret mitt - når så langt lider). 

«Det går i 'an Bår(d), både suba og så'r» (= suppe og såer (kornavfall). 

Han Bård er ikke så nøye med hva han eter, men sluker alt). 

«Det e' så ryrt» (= Det er så udrøyt, varer så kort tid). 

«Det e' så sovveligt)) (= maten er nydelig. En dessert kan virke sovvelig 

i ganen). 

«Eg jore de' i harrådå (= i farten, uten å reflektere så mye på hva jeg egent- 

lig gjorde). 

«I hattafågeb betyr vel egentlig i stormen (da hatter gjerne fyker av hode- 

ne), men anvendes nok egentlig i stedenfor «i farten» «Eg va så i hatta- 

fåget). 

«De' e' hålle nok for meg» (= Det er mer enn nok for meg). 

«Eg e' biringe...)) (= Jeg er usedvanlig dårlig og uopplagt). 

«De' va' ein sjau uden alligen (med betoning på i'en) (= Det var et leven 

uten sidestykke). 

((Sniglar)) (egentlig snegler) Betegnelse på litt stor drops. 

(iToff» = fløtekaramell. 

«Knekk» = sukkertøy med sirup som hovedbestandel. 

«E' du svette?)) «Ja, men de' e' bare møesvette)) (= ikke noen ordentlig 

svette, nzrmest en slags «minisvette«). 

Søna opp av varme (= forgå av sterk varme).

Pø om pø (= litt om litt, suksessivt). 

Naudaskab/toskaskab/narraskab» (= det rene tull og idioti). 

Ei rektige gaba (= en kjerring som gauler høylydt og gjerne fører videre 

rykter om sin neste). 

«Hu' e' så bedoftige= så bøsen)) (= Hun er så overlegen, tror hun er noe 

sms). 

«Han e' ei rektige lebba» (= Han er lite mandig, helt ubetydelig). 

Et skompelskud betegner en stakkar som går til spott og spe. 

Bodedel (Ja--uttrykk for «flaske«). 

Kvede1 (kvededel) = tykt teppe i sengen. 

«Me får bare fylla droen» (= Vi får bare følge med de andre, d.v.s. der 

«hopen«/) 

(= et hvitt fat - diameter ca. 25 cm - med en kant som var utstyrt 

med små forhøyninger («perler«). Fatet ble anvendt til litt av hvert, b1.a. 

til å slå opp melk i, så fløten kunne stige til overflaten og bli skummet av 

til bruk i kaffen 0.a. 2) «Lågafade>> = et ovalt fat på middagsbordet, til 

å ha poteter e.1. i. 3) «Melkeskålå» var høyere en perlefatet og hadde fot 

til å stå på. Senere er disse skålene avløst av de såkalte «bollesett» i ulike 

størrelser. Jeg har oppbevart en eldgammel skål, som bestemor hadde 

med seg da hun i 1909 slo seg ned i byen.

4) «Påttespann» (ev. «tripåttespann«) med hank og lokk, bruktes til å kjø- 

pe melk i. En brukte betegnelsen lenge etter at det var slutt på å regne med 

«potter», etterat «literen» ble den nye måleenheten. Det var ellers vanlig 

å si ((To liter nysilt». «Silingen» var forresten ikke så effektiv som nå til 

dags, - det lå som regel alltid litt «mask» på bunnen av spannet. 

Å kjøpe visse varer i «mark» var også vanlig mangfoldige år etter at 

kilogram ble innført ved veiing. «Eg ska' ha hallaen (halvannen) mark me' 

hakkakjydd)). 

«Stamp» bruktes om vanlig husholdningsbrød (vel egentlig et sjø- 

mannsuttrykk). 

«Eg har kledt meg så godt i kjølen, at eg e' meste' heilt ronnbola)) 

(Vedkommende har så mye klzr på seg, plagg på plagg. «Bola» har selv- 

sagt med ulltrøyer å gjøre). 

«En eldre kvinne hørte jeg i sin tid uttalte: «De' e' visst best at du bere 

ud denne melkå nå, for hu' har stått inne så lenge at hu snart bejynne å 

få rådasmag)). (= Ble bedervet, smake vondt). 

En annen pleide ofte si: «Eg lige så godt å gå hjemma og donta alei- 

na..» (= gå hjemme og pusle uforstyrret med seg selv). 

Ordet «nasafiske» mener jeg betyr «noe ubetydelig». Har en f.eks. 

stilt forventninger til ett eller annet og så blir avspist med noe som er skuf- 

fende lite, kan det vzre fristende å slenge ut bemerkningen: «Dette var det 

reina nasafiske'!)) (Ordet det her er tale om er egentlig både ufint og uap- 

petitlig, idet det rett og slett betegner ((inntørket snue» som graves fram 

fra nasen med lillefingen. Men et ikke så sjeldent anvendt folkelig uttrykk 

er det unektelig). 

(

Før vi avslutter denne usystematiske oppregning av lokale ord og ut- 

trykk, skal gjengis noen artige replikker som er uttalt helt umiddelbart av 

en eldre kone i det lokale miljø. 

En kveld satt hun sammen med sin sønn og så på et TV-program fra 

Vestlandet. Plutselig spør hun: «Kor e' dette?)) Sønnen: «I Volda)). Moren: 

«Og så snakke di norsk!». 

En annen gang ble det på skjermen vist et fruktfat, der det også var 

en diger drueklase på toppen. Kvinnen ser en stund med forundring på 

druene, hvoretter hun stiller dette spørsmålet: «Ka e' de' for någen store 

blører?)). 

En gild dame jeg i min oppvekst kjente godt, var - til tross for sin 

sykelighet - en riktig spøkefugl. Når hun skulle bekrefte noe og si seg enig, 

pleide hun å bruke dette artige standarduttrykket: «Det er salt og fisk på 

alle båder)), som betydde: «Det er sant og visst på alle måter)). 

Den ansvarlige for stoffutvalget i n~rvaerende 

bok ønsker av et opp- 

riktig hjerte at sistnevnte uttrykk må kunne gjelde hver smitt og smule av 

det som på de foregående boksider ved hjelp av trykksverten er festet til 

papiret. 

I hvert fall skal leseren ha takk for følget. Vel møtt ved neste korsvei.

-91 

't. * 8

Stavangerske rariteter.pdf - Sølvberget

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?