Hedevig Anker - Stenersenmuseet

Denne atmosfæriske tilnærmingen kapsler inn en følsomhet, noe som både er
rolig og nøkternt, kanskje man kan si noe nederlandsk. Det nederlandske borgerskapet
fremelsket i barokken interiøret som malerisjanger, private rom avtegnet seg perspektivisk
og i sekvenser på billedflaten – gjerne sett gjennom en døråpning. Det hjemliges
praktiske, dekorative og harmoniske sider er åpenbare kvaliteter i mange av disse maleriene,
eksemplifisert blant annet ved kunstnere som Samuel van Hoogstraten, Pieter
de Hooch og Johannes Vermeer. Den mye omtalte glatte og fotografiske kvaliteten ved
nederlandske barokkmalerier viser en egen mundan sanselighet i måten lyset fanges på.
Effekten er nesten paradoksal på det viset at kunstnerens usynliggjøring av det kunstgjorte
retter oppmerksomheten mot deres tekniske briljans. Virkelighetseffekten i det
nære, huslige og hverdagslige blir til å ta og føle på. 2
Denne harmoniserende virkningen lar seg med letthet knytte til Hedevig Ankers
produksjon, det er en jevn og relativt saklig skjønnhet her som vanskelig lar seg
overse, eksempelvis i Eidsvoll- og Leka-seriene. Samtidig åpner hun opp for mer labile
komposisjoner og stemninger, lettere kaotiske åpninger som kontrasterer likevekt.
Slemdal-serien, hvor motivrekken er fra et fraflyttet hus hvor Anker tilbrakte sine barndomsår.
Serien viser et forløp fra loft til kjeller, og samtidig hvordan en ubalanse i komposisjonen
også utfordrer en psykologisk kontroll. Noe er havnet på skråplanet her, og
det er gjengitt med innlevelse – ufiltrerte, ukontrollerbare og intense følelser knyttet
til egen historie. Tomheten signaliserer en tapt tid og overganger til andre tilstander
som er sugende og mørke, hvor perspektivet ikke holder seg på overflaten, men forsvinner
i sorte hull. Skyggene blir forsvinningspunkter med dype psykologiske aksenter.
Motivet fra loftet blir nærmest arkaisk, med sine skråbjelker og skjeve linjespill er det
som om arkitektoniske prinsipper demonstreres i en lun tremodell som er i ferd med å
kantre. Også Ankers orientering i trapperommet forlater faste holdepunkter – trappen
utløser mer en rotløs erfaring enn et fiksert ståsted for kroppen og blikket. Fortellerens
fortid og samtid blir sammenfallende og uavklarte størrelser, slik Thomas Mann
har kalt fortelleren for “den hviskende besverger av imperfektum.” 3
Arkitekturens funksjonelle strukturering av rommet kontra en mer retningsløs
og subjektiv nærhet er et gjentagende motiv hos Hedevig Anker. I motivet fra Villa Stenersen,
dette feirede funkisbygget av Arne Korsmo, fokuserer Anker på et utsnitt av en
vegg i glassbyggesten, avbrutt av et vindu i øvre høyre hjørne. Modernismens formular,
uttrykt ved glassbyggestenenes stramme rutenettmønster, kontrasteres av den begren-
2 Mariët Westermann: A Wordly Art – The Dutch Republic 1585–1718, Harry N. Abrams, New York, 1996,
s. 124.
3 Jan Brockmann i katalogen Imperfektum – Martin Assig, Uta Barth, Silvia Bächli, Dag Erik Elgin, Hanns
Schimansky, Luc Tuymans, Riksutstillinger, Oslo, 2000, s. 4.
10 11