VINGEN - Akademika forlag

1.2 Thue Gullaksen Vingen slik de første utforskerne
i Vingen møtte ham – høvdingen i dette gråsteins-
riket. (GH).
14
Slik ble en av Norges største helleristningslokaliteter introdusert for offentligheten i en liten artikkel i
tidsskriftet Oldtiden fra 1912, skrevet av overrettssakfører Kristian Bing. Sakføreren fra Bergen var en habil
fjellklatrer, og påsken 1910 var han i Nordfjord i den hensikt å klatre i fjellmassivet Hornelen. Det heter
seg at Bing og den lokalkjente Anders J. Honnskaar på slutten av 1800-tallet – og Olav Tryggvason 1000 år
tidligere – er de eneste som har klatret opp den steile, 860 meter høye østveggen (Aaland 1939:21) (fig. 1.1).
Under påsketuren fikk Bing tilfeldigvis vite at hans lokale hjemmelsmann, Abraham Honnskaar,
og noen andre silde fiskere sommeren før hadde sett «nogen dyr aftegnet i et berg» på garden Vingen,
vel fire kilometer sørøst for Hornelen (Bing 1912a: 25; Eide 1974). Bing, som også var en ivrig amatørarkeolog,
dro straks til Vingen, der han ble tatt vel imot av eier og bruker Thue Gullaksen Vingen. Her
fikk han påvist ca. 20 dyrebilder, som han straks kunne fastslå virkelig var helleristninger. Sannsynligvis
hadde gardens folk sett ristningene alt i 1880-åra (Hallström 1938:416), men de «havde ikke tænkt større
over det eller meddelt det til nogen» (Bing 1912a:25). Rundt 1907 hadde Thue også lest i avisen at det var
funnet ristninger ved Majavatn i Nordland, og ifølge sønnen, Peder Vingen, mente Thue at «slike har vi
her i Vingen òg», men «han tykte visst ikkje det var så mykje å gjere vesen av, så dei blei ikkje omsnakka
med andre» (Eide 1974:6) (fig. 1.2).
Værforholdene var ugunstige under Bings besøk i Vingen påskeaften og 1. påskedag 1910. Bergsva
og steiner var dekket av snø, og det var kraftig snøvær. Likevel klarte han å registrere og fotografere tre felt
med til sammen 60 figurer, mest dyrefigurer, men også «andre streger og figurer» (Bing 1912a:26). I mai
samme år fikk Bing brev fra Thue G. Vingen med beskjed om at 30 ristningsfigurer til var blitt oppdaget,
«baade der, hvor De saa og andre steder, og det er en del dyrefigurer og andre, som vi ikke kan tyde» (ibid.:36).
I juni 1912 var Bing igjen en tur i området, og i mellomtida hadde Thue G. Vingen og to av sønnene hans
– «drevet af en yderst rosværdig søgerinteresse» (ibid.) – funnet ristninger på ytterligere fire bergflater,
samt tre små, løse steiner med figurer på. I tillegg meldte den eldste sønnen til Thue G. Vingen, Rasmus
Th. Vingelven, at han på garden sin, Vingelven – som er nærmeste nabo til Vingen – hadde funnet dyreristninger
av samme slaget som i Vingen (ibid.) (fig. 1.3).
Til sammen var det nå funnet ca. 100 dyrefigurer og «en god del andre rare figurer» (ibid.), spredt
over et vel én kilometer langt belte langs stranda. Det er dette som får Bing til begeistret å karakterisere
Vingen som «et helt musæum, et naturens kolossalmusæum for helleristninger!» (ibid.). Denne beskrivelsen
er ikke mindre dekkende et sekel etter at ristningene ble kjent for utenverdenen. Antallet figurer er
pr. 2012 kommet opp i rundt 2200, og i tillegg er en rekke andre kulturspor fra samme periode som
ristningene kommet for dagen (se kap. 10).
stedet
Ristningsområdet ligger på fastlandssida av Frøysjøen, rundt den trange, vesle fjordarmen Vinge pollen,
som skjærer inn i landet rett sørøst om østspissen av Bremangerlandet, der Hornelen rager over hovedskipsleia.
Bing beskrev plassen som «... et goldt og vildt sted» (Bing 1912a:25). Og Vingepollen – omgitt
av «... hundre meter høie, nakne, grå fjell, nesten rett op fra sjøen» (Brøgger 1925:76–77) – kan nok fortone
seg som dramatisk, ikke minst med Hornelens ruvende, mørke fjellmassiv som et visuelt fastpunkt. Det
er «... ei naturramme som verkar meir opphaveleg og veldig enn på dei fleste andre stader med veidekunst»
(Hagen 1990:68). Det er dette dramatiske og karrige kystlandskapet som danner rammen om ristningenes
kolossalmuseum (fig. 1.4).
Vingen | et naturens kolossalmuseum for helleristninger