Untitled - Tomo Trading

le med ett klart.
- Du kan ikke! freste Rigor Svarte. Hatet til Lokeson hang på hver
stavelse. Avmakten var likevel å lese i ansiktsuttrykket hans. Likevel
var han ikke kuet. Han hadde fortsatt sine egne planer for hvordan han
skulle gjenerobre det lille riket, som han aktet å vinne tilbake. Han
var ikke knust. Han hadde innsett at makten til Gudleik Lokeson lå i
armbåndet han bar rundt venstre håndledd, og fikk han tak i det, skulle
han kunne herske.
En dag skulle han, Rigor Svarte, bære det armbåndet.
Det var bare et spørsmål om tid - og tålmodighet.
Lokeson visste nøyaktig hva Rigor Svarte tenkte, men enset ham
ikke. For mange av de lodd som var bestemt av skjebnen var allerede
kastet.
Armbåndet som Lokeson bar rundt venstre håndledd var laget av alvene,
og hadde skjebnen og skjebnens veier vevd inn i det edle metallet. Det
hadde en trollkraft som det ikke var gitt enhver å utøve, og ihvertfall
ikke en som Rigor Svarte. Armbåndet ville ha fortært ham, og Lokeson
visste det.
Slik var det at guden Loke avsatte en egen plass for Rigor Svarte i
skapelsen som skulle utfolde seg; og armbåndet skulle bli nøkkelen i
mannens skjebne.
Natten over Vesterlund var mørk og ugjennomtrengelig. Lokesons
stridsmenn hadde marsjert inn i utkanten på skogen og hentet og
bakbundet den bevisstløse Rødskjegg. Deretter slepte de ham opp til
festningen og slengt ham ned i et fangehull.
Rasmus Rødskjeggs menn ble også bakbundet og lenket, den ene til
den neste, slik at de hang sammen i lange kjeder. Midt inne i den ene
kjeden av menn lå Kjartan Kongsvenn.
Rasmus Rødskjegg kom til seg selv. Med et rykk løftet han hodet opp
fra det kalde steingulvet, og så smalt det tilbake igjen.
- Hva i Hels rike!? tenkte han og kjente hvordan smertene brant inne
bak lukkede øyelokk. Så begynte han å huske.
Bitene begynte å falle på plass.
Først husket han vinden, og så at den slo inn i de veldige bålene.
Det måtte ha vært trærne. Han husket den blågrønne røyken og hvordan
den holdt på å ta et kveletek på ham.
95